Sammendrag
I dagens samfunn stilles det store forventninger til foreldrerollen, og det å tilegne seg
ekspertkunnskap har blitt selvsagt for dagens foreldre. Det rådende foreldreskapsidealet er
barnesentrert og intensivt langs flere linjer: det er økonomisk kostbart, emosjonelt krevende,
og den tette oppfølgingen av barna er tidsintensiv. Samtidig som det finnes mye kunnskap om
foreldrepraksisers betydning for barns velferd, har det også blitt rettet kritikk mot at det er en
fare for å behandle foreldreskap som et kontekstløst fenomen.
Denne avhandlingen har en kritisk og problematiserende tilnærming, og handler om hva som
skjer når barnevernet nettopp forsøker å få foreldre til å endre seg i tråd med dominerende
kunnskap og normer for hva som utgjør godt foreldreskap. Relasjoner mellom foreldre med
ulik klassebakgrunn og barnevernet er et sentralt analytisk utgangspunkt, og den overordnede
problemstillingen er: Hvordan utspiller normer for foreldreskap seg i en norsk
barnevernskontekst?
Det empiriske materialet for studien består av en spørreundersøkelse besvart av 256 foreldre i
kontakt med barnevernet, samt kvalitative intervjuer med 37 av disse foreldrene. I tillegg inngår
kvalitative intervjuer med 16 barnevernsarbeidere som var i kontakt med 21 av de samme
foreldrene. I en av artiklene blir én families kontakt med barnevernet benyttet som empirisk
utgangspunkt, og her inngår det også et intervju med barnet i familien sammen med foreldrenes
og barnevernsarbeiderens intervju.
Avhandlingen består av fire artikler. I Artikkel 1 undersøkte vi om det var sammenheng mellom
foreldrenes sosioøkonomiske status og deres foreldreskapspraksiser. Analysene viste både
foreldre med høy og lav sosioøkonomisk bakgrunn, svarte at de hadde høy grad av
involverende / positive foreldrepraksiser, noe som kan sies å være i tråd med dagens
foreldreskapsidealer. Men analysene viste også at lav sosioøkonomisk bakgrunn likevel var
assosiert med noe høyere grad av positive / involverende foreldrepraksiser enn for foreldre med
høy sosioøkonomisk bakgrunn. Dette viser et litt annet mønster enn det som har vært rapportert
for den generelle populasjonen av foreldre som ikke har kontakt med barnevernet.
I artikkel 2 blir normer for foreldreskap tematisert med utgangspunkt i to barnevernsarbeideres
narrativer om én middelklassefamilie hver som de har vært i kontakt med i sitt arbeid. Analysen
viser hvordan de ofte tatt-for-gitte middelklassenormene kan spilles ut i barnevernets
konstruksjoner av foreldrenes identitet. Begge familiene posisjoneres som ressurssterke, og
barnevernsarbeidernes narrativer viser kjønnede og klassede beskrives av foreldrene, som
sammenfaller med dominerende normer for intensivt morskap. Analysene viser hvordan
(middelklasse)idealet for foreldreskap normaliseres, noe som også involverer konteksten for
foreldreskapet, slik som eksempelvis levekår. Foreldrene gis stort aktørskap, og barnevernet
får en noe mindre rolle. Metaforisk så vi på interaksjonen slik den utspilte seg, som seremonier
som opprettholder foreldrenes status.
Artikkel 3 handler om uintenderte konsekvenser dreiningen mot foreldreskapet kan få i
interaksjonen mellom barnevernet og familier som har komplekse levekårs- og
helseutfordringer. Artikkelen er basert på intervjuer med foreldre, barn og saksbehandler i
samme barnevernssak, og viser hvordan normer for foreldreskap kan utspille seg som en
kraftfull form for makt, på tross av gode intensjoner. Stigma som fenomen kommer til uttrykk
i kategoriseringer og nedvurderinger av foreldrene, og er også tett sammenvevd med politiske
beslutninger om økonomisk omfordeling. Foreldrenes (og barnets) perspektiver ble devaluert,
og barnevernet la til en viss grad begrensinger for deres aktørskap. Samtidig var det rom for å
utfordre stigma: Barnevernsarbeideren demonstrerte noe refleksivitet knyttet til sine moralske
nedvurderinger av foreldrenes livsstil, og foreldrene gjorde også motstand mot stigmamakten
de opplevde.
Mens de tre første artiklene på ulikt vis tematiserer normenes formative potensiale i
barnevernskonteksten, vier jeg artikkel 4 til å først og fremst tematisere foreldrenes rom for å
handle annerledes. Fenomenet hverdagsmotstand blir utforsket både empirisk og teoretisk.
Foreldrene i utvalget gjør motstand mot intervensjoner (eller mangler på det) og mot å bli
posisjonert som ikke-vitende i interaksjon med barnevernet. De gjør motstand mot normer for
foreldreskap, eksemplifisert med normer knyttet til hvordan gå kledd, psykologisering og
profesjonalisering av foreldreskapet, og normer for matlaging. Motstand betyr ikke
nødvendigvis at foreldre er misfornøyde med barnevernet som helhet, eller at de tar total
avstand fra rådende normer for foreldreskap. Jeg argumenterer for at motstand bør bli akseptert
og anerkjent som en viktig og naturlig del av dynamikken i barnevernet, og som et uttrykk for
agens som det er viktig å ta på alvor.
Samlet sett kan barnevernets rolle i samfunnet sees som del av en del av en lengre historisk
prosess for sivilisering av foreldreskapet. Avhandlingens kan leses som et bidrag til å tilby
kunnskapsalternativer, og siviliseringsperspektivet dreier seg ikke om hvorvidt barnevernets
intervensjoner er legitime eller ikke. Avhandlingen har illustrert at det naturligvis er mange
prosesser som foregår samtidig, og normer for foreldreskap utspiller seg på ulikt vis i møte
mellom ulike foreldre og barnevernet. Foreldre generelt synes imidlertid å tilegne seg de
rådende normene for godt foreldreskap. Samtidig viser avhandlingen at å behandle motstand
som et eget ontologisk fenomen, også åpner opp for andre kunnskapsalternativer enn det å først
og fremst studere maktutøvelse, noe som lenge har vært en tradisjon innen kritisk
barnevernsforskning. Med dette håper jeg å kunne bidra til å i større grad forene
motstandsstudier og sosialt arbeid, og med det bidra til å «åpne opp» motstand som fenomen i
sosialt arbeid.
Summary
In today's society, the expectations of parenthood are high, and acquiring expert knowledge has
become second nature for modern parents. The prevailing ideal of parenting is child-centered
and intensive in multiple dimensions: it requires financial investment, emotional involvement,
and time-consuming oversight of children’s activities. While there is extensive knowledge
about the importance of parental practices for children's well-being, critiques have also
emerged about the risks of viewing parenting as a decontextualized phenomenon.
This dissertation adopts a critical and exploratory approach, examining what occurs when child
welfare services seek to guide parents toward changes aligned with prevailing norms and
knowledge on good parenting. The study’s analytical focus is on relationships between parents
from various socioeconomic backgrounds and child welfare services, framed by the
overarching research question: How do parenting norms unfold within a Norwegian child
welfare context?
The empirical material consists of survey responses from 256 parents involved with child
welfare services, as well as qualitative interviews with 37 of these parents. Additionally,
qualitative interviews were conducted with 16 child welfare workers who had interactions with
21 of the same parents. One of the articles focuses on one family's experience with child welfare
services as an empirical case study, including an interview with the child, alongside interviews
with the parents and the child welfare worker.
The dissertation comprises four articles. In Article 1, we examine the relationship between
parents' socioeconomic status and their parenting practices. The analysis demonstrated that
both parents with high and low socioeconomic backgrounds reported high levels of involved
and positive parenting practices, consistent with modern parenting ideals. However, the
analysis also indicated that parents with lower socioeconomic backgrounds displayed slightly
higher levels of positive and involved parenting practices compared to parents with higher
socioeconomic backgrounds. This finding diverges somewhat from patterns observed in the
general population of parents not in contact with child welfare services.
In Article 2, parenting norms are explored through narratives from two child welfare workers
about their work with middle-class families. The analysis revealed how assumed middle-class
norms can shape child welfare's constructions of parental identity. Both families were portrayed
as resourceful, and the child welfare workers’ narratives reflected gendered and classed
descriptions of the parents, aligning with the dominant ideal of intensive motherhood. The
analysis demonstrated how the (middle-class) parenting ideal is normalized, extending beyond
parental behaviors to include contextual aspects like living conditions. The parents were
granted considerable agency, while child welfare services assumed a more background role.
We interpreted these interactions metaphorically as status maintenance ceremonies.
Article 3 addresses unintended consequences that can arise when child welfare services
emphasize parenting in their interactions with families facing complex living and health
challenges. Based on interviews with parents, children, and caseworkers involved in the same
case, this article shows how parenting norms can impose strong forms of control, even when
well-intentioned. Stigmatization occurred through categorizations and derogatory portrayals of
the parents and was deeply intertwined with political decisions on economic redistribution. The
perspectives of both parents and children were often marginalized, with child welfare services
potentially placing constraints on the family members’ agency. However, there were also
opportunities to challenge this stigma: the child welfare worker exhibited some reflexivity
about their moral judgments of the parents' lifestyle, and the parents resisted the stigmatization
they experienced.
While the first three articles address the formative influence of norms in the child welfare
context from various perspectives, Article 4 primarily examines parents’ capacity to act
differently. This article explores the phenomenon of everyday resistance both empirically and
theoretically. The parents in the sample resisted interventions (or lack thereof) and challenged
being positioned as uninformed or uninvolved in interactions with child welfare services. They
also resisted certain parenting norms, such as expectations around dress, the psychologization
and professionalization of parenting, and norms around cooking. However, resistance does not
necessarily imply that parents are dissatisfied with child welfare services as a whole or that
they entirely reject prevailing parenting norms. Rather, I argue that resistance should be
recognized as a natural, valuable dynamic within child welfare services, representing an
expression of agency that deserves serious consideration.
Viewed as a whole, the role of child welfare services in society may be understood as part of a
broader historical process aimed at civilizing parents. The dissertation can be read as a
contribution to alternative knowledge perspectives, with the civilizing perspective not aiming
to address the legitimacy of child welfare interventions. The dissertation illustrates that while
parenting norms unfold differently across interactions between parents and child welfare
services, parents generally seem to embrace the predominant ideals of good parenting.
Furthermore, by treating resistance as a distinct ontological phenomenon, the dissertation offers
alternative perspectives beyond the traditional focus on power dynamics, which has long been
a central theme in critical child welfare research. In doing so, I hope to foster greater integration
of resistance studies within social work and to “open up” resistance as a recognized
phenomenon in the field.