No full-text available
To read the full-text of this research,
you can request a copy directly from the authors.
Førresfjorden og Kielland-ulykken i 1980: Sju familiefedre omkom, én kom tilbake
Abstract
Artikkelen belyser hvordan lokalsamfunnet Førresfjorden håndterte Kielland-ulykken 27. mars 1980. Det omkom 123 oljearbeidere i ulykken. Syv av dem kom fra Førresfjorden. Presten, menigheten, naboer og familie ga bistand og støtte etter ulykken. Det var ikke tradisjon for krisehjelp fra offentlige myndigheter og skolen. Artikkelens kildegrunnlag er intervjuer utført nesten 40 år etter supplert med skriftlige kilder. Metoden er polyfon og mikrohistorisk.
ResearchGate has not been able to resolve any citations for this publication.
Kielland-ulykken, eller katastrofen, i 1980 er den største industrielle ulykken vi har hatt i Norge. Kantringen av plattformen er også den største maritime ulykken som har vært i Norge etter krigen og den som utløste den største internasjonale redningsaksjonen vi har hatt i Nordsjøen. Totalt døde det 123 menn i ulykken, 89 overlevde. Av de omkomne ble 30 aldri funnet. Ulykken avslørte mangelfullt redningsutstyr, manglende tilgjengelighet på sikkerhetsutstyr, svikt i beredskapen og mangelfull sikkerhetsopplæring. Men den viste også betydningen av god trening, vurderingsevne og profesjonalitet både blant redningsmannskapet og de som var om bord på Kielland. I artikkelen diskuterer vi betydningen av egeninnsatsen og samarbeidet mellom de som var om bord på Kielland og naboplattformen Edda. Det var en innsats der samarbeid var avgjørende viktig for at mange overlevde, men som også førte til at noen omkom under forsøk på å redde andre. Vi beskriver redningsaksjonen med utgangspunkt i erfaringer fra dem som var med på ulykken. Vi utdyper egeninnsatsen og samarbeidet, og analyserer mekanismene bak denne samhandlingen ut fra tenking rundt solidaritet og samhold. Informantene og perspektivet er fra de som overlevde ulykken, de som var med på redningsaksjonen og de som var vitner til den fra luften og fra skipene.
Egeninnsatsen var avgjørende for at den redningskapasiteten som kom til med helikopter og skip hadde noen å redde. Det var helt avgjørende med samholdet og samarbeidet mellom de som havnet i ulykken. Den solidariteten som var mellom arbeiderne, var kraften i arbeiderfellesskapet og gjorde at 89 overlevde mot alle odds.
Sammendrag
Samvirke er et kjernebegrep i beredskapsarbeidet og redningstjenesten
i Norge. Vår hypotese er at grunnlaget for samvirke mellom offentlige
og frivillige ressurser i beredskapsarbeid og krisehåndtering blir
skapt lokalt, og ikke kommer som en følge av pålegg eller prinsipper
gitt av overordnete instanser. Mulige forklaringer på dette kan
være at den kunnskapen som samvirket bygger på, finnes i lokal historie
og tradisjoner, eller at frivillige er en integrert del av selve
lokalsamfunnet. I denne artikkelen presenteres funn fra en undersøkelse
av kommuners erfaringer fra samarbeid med frivillige organisasjoner
i beredskapsarbeid.
Studien er gitt et kvalitativt design, basert på intervjuer
med ledelsen i ni utvalgte kommuner. Gjennom intervjuene har vi
ønsket å se nærmere på kommunenes forventninger til samvirket med
frivillige organisasjoner, deres egne oppfatninger om sin rolle,
bruken av kompetanse hos frivillige ressurser samt erfaringer med
og tillit til samvirket.
Lokale samvirkeerfaringer før og nå drøftes i lys av fortidens
erfaringer og dagens situasjon for lokalsamfunnene. Arbeidet er
forankret i teorier om arbeid og arbeidsfellesskap, først og fremst
knyttet til lokalsamfunn og kommunalt ansvar.
Kielland-ulykken i Nordsjøen var den første av de tre store ulykkene som rammet internasjonal
oljevirksomhet på 1980-tallet. Det døde 123 mann i ulykken. Etter ulykken ble det nedsatt en
offentlig undersøkelseskommisjon som undersøkte årsaken og kom med forslag til tiltak for å bedre
sikkerheten og tekniske standarder. Kommisjonen konkluderte med at ulykken skyldtes en dårlig sveis
gjort av det franske verftet som hadde bygget plattformen. Kommisjonsarbeidet ble utført med liten
involvering fra de som var berørt av ulykken, og arkivene fra granskingskommisjonen ble lukket for
innsyn. Den lukkede prosessen og granskingskommisjonens fokus på én årsak til ulykken undertrykket
en demokratisk diskusjon av ulykkens årsaker. Blant de berørte ble det opplevd at man sto overfor et
maktapparat som dekket over og ikke ville ha frem ulykkens sammensatthet.
Trauma is a central concept in the historiography of the Holocaust. In both the historiographical and the psychoanalytical research on the subject, the Holocaust is perceived not as a finite event that took place in the past, but as one that continues to exist and to affect the families of survivors and the Jewish people. In the 1950s–1960s, evidence began emerging that Holocaust trauma was not limited to the survivors themselves, but was passed on to the next generation born after the Holocaust and raised in its shadow. It is possible to see the effects of growing up in the shadow of the Holocaust and transgenerational transmission of trauma in many aspects of the second-generation children’s lives. In this article, I examine the representations of these symptoms in David Grossman’s novel See Under: Love, which deals with the subject of the Holocaust through the perspective of Momik, a child of Holocaust survivors. Grossman teaches us that writing itself has the potential to heal. He also shows us that every one of us contains both victim and aggressor, and that, under certain circumstances, the “Nazi beast” may awaken within each of us.
The purpose of this health technology assessment was to evaluate the preventive effects of psychosocial interventions delivered within one year following accidents and crises, on trauma-related psychological disorders, functional impairments and behaviour problems. The assessment was commissioned by the Directorate for Social and Health Affairs in September 2004. We searched international scientific databases, selected studies according to preset criteria, appraised the methodolical quality using checklists, and summarised the results narratively, in tables and in meta-analyses. We included 10 systematic reviews, 29 randomised controlled trials (RCTs) and 10 non-randomised effect evaluations. The systematic reviews and the nonrandomised studies were accounted for only, while we performed more thorough analyses of the RCTs. The 29 RCTs were published in 34 different articles. Interventions were: Psychological debriefing (PD) delivered in one or two sessions less than 3 weeks after trauma (7 studies) Other one- or two-session interventions, such as information, practical assistance and memory structuring therapy (4 studies) Cognitive behaviour therapy (CBT) delivered in 4-14 sessions less than 6 months after trauma (9 studies) Other multiple-session interventions, such as group interventions, counselling programs and individual support (4 studies) Pharmacological interventions (2 studies) Interventions for traumatised children (3 studies) Meta-analyses showed that there was no effect of PD compared to no intervention. The outcomes were posttraumatic stress disorder (PTSD), posttraumatic stress symptoms, anxity and depression after 3-6 months and 1-3 years. Meta-analyses also showed that CBT was effective, both in comparison with no intervention and with other interventions. Relative risk for a PTSD diagnosis for CBT versus other interventions was 0.54 after 3-6 months, 0.38 after 9 months and 0.25 after 3-4 years. Conclusions Cognitive behaviour therapy for 4 weeks or more may prevent traumarelated psychological disorders There is no evidence of preventive effects of psychological debriefing There is not sufficient research evidence on other types of interventions to conclude about effects.
The purpose of this health technology assessment was to evaluate the preventive effects of psychosocial interventions delivered within one year following accidents and crises, on trauma-related psychological disorders, functional impairments and behaviour problems. The assessment was commissioned by the Directorate for Social and Health Affairs in September 2004. We searched international scientific databases, selected studies according to preset criteria, appraised the methodolical quality using checklists, and summarised the results narratively, in tables and in meta-analyses. We included 10 systematic reviews, 29 randomised controlled trials (RCTs) and 10 non-randomised effect evaluations. The systematic reviews and the nonrandomised studies were accounted for only, while we performed more thorough analyses of the RCTs. The 29 RCTs were published in 34 different articles. Interventions were: Psychological debriefing (PD) delivered in one or two sessions less than 3 weeks after trauma (7 studies) Other one- or two-session interventions, such as information, practical assistance and memory structuring therapy (4 studies) Cognitive behaviour therapy (CBT) delivered in 4-14 sessions less than 6 months after trauma (9 studies) Other multiple-session interventions, such as group interventions, counselling programs and individual support (4 studies) Pharmacological interventions (2 studies) Interventions for traumatised children (3 studies) Meta-analyses showed that there was no effect of PD compared to no intervention. The outcomes were posttraumatic stress disorder (PTSD), posttraumatic stress symptoms, anxity and depression after 3-6 months and 1-3 years. Meta-analyses also showed that CBT was effective, both in comparison with no intervention and with other interventions. Relative risk for a PTSD diagnosis for CBT versus other interventions was 0.54 after 3-6 months, 0.38 after 9 months and 0.25 after 3-4 years. Conclusions Cognitive behaviour therapy for 4 weeks or more may prevent traumarelated psychological disorders There is no evidence of preventive effects of psychological debriefing There is not sufficient research evidence on other types of interventions to conclude about effects.
Hvorfor trenger vi begrepet sykdom? Det tradisjonelle svaret på dette spørsmålet er at sykdomsbegrepet er grunnleggende for å tildele rettigheter, frita fra plikter, for vitenskapelig å identi-fisere og klassifisere enkeltsykdommer og for helsepolitisk å definere og avgrense helse-vesenets anliggender. Men er det slik -trenger vi sykdomsbegrepet? Det er hovedspørsmålet i denne kronikken, som drøfter viktige og vektige argumenter mot at begrepet har noen relevans for det moderne helsevesen. Jeg ønsker å vise at sykdom er et bevaringsverdig begrep. Det kan ha praktisk og teoretisk relevans, men det ford-rer en bevissthet om begrepets kompleksitet og dets begrens-ninger. Det pågår en tverrfaglig og spennende internasjonal debatt om sykdomsbegrepet. Tidsskriftet har gjennom årenes løp brakt interessante artikler som belyser denne debatten (1-5), men få av disse har problematisert spørsmålet om hvorvidt vi overhodet trenger begrepet sykdom. Jeg skal i denne kronikken forfølge dette spørsmålet og baserer meg på den internasjonale debatten i medisinsk filosofi, og spesielt på argumentasjonen til to markante helseteoretikere, Lennart Nordenfelt (6, 7) og Germund Hesslow (8). Det synes å vaere stor uenighet om hva et begrep er, men i denne sammenhengen skal «begrep» bety det en person er i besittelse av når vedkommende forstår et språklig uttrykk. Sykdomsbegrepet er det jeg innehar (eksempelvis en forestilling eller betydning) når jeg forstår hva som menes med betegnelsen «sykdom».
Drawing from theory and clinical lore, we consider how individuals are assumed to cope following irrevocable loss. Several assumptions are reviewed reflecting beliefs concerning the grieving process. Specifically, we examine the expectation that depression is inevitable following loss; that distress is necessary, and failure to experience it is indicative of pathology; that it is necessary to "work through" or process a loss; and that recovery and resolution are to be expected following loss. Although limited research has examined these assumptions systematically, available empirical work fails to support and in some cases contradicts them. Implications of our analysis for theoretical development and research are explored. Finally, we maintain that mistaken assumptions held about the process of coping with loss fail to acknowledge the variability that exists in response to loss, and may lead others to respond to those who have endured loss in ways that are unhelpful.
Many people are exposed to loss or potentially traumatic events at some point in their lives, and yet they continue to have positive emotional experiences and show only minor and transient disruptions in their ability to function. Unfortunately, because much of psychology's knowledge about how adults cope with loss or trauma has come from individuals who sought treatment or exhibited great distress, loss and trauma theorists have often viewed this type of resilience as either rare or pathological. The author challenges these assumptions by reviewing evidence that resilience represents a distinct trajectory from the process of recovery, that resilience in the face of loss or potential trauma is more common than is often believed, and that there are multiple and sometimes unexpected pathways to resilience.
An examination of private narratives of loss in wartime and publicly legitimized forms of grieving. Drawing on sources such as diaries, poetry and weblogs and using gender as an analytic category, the book looks at men's and women's experiences of war 'at home' and 'at the front' and spans the two World Wars, the Vietnam War and the war in Iraq.
When conducting a double-blind clinical trial to evaluate a new treatment, the investigator is faced with the problem of what to give the control group. If there is no existing acceptable and beneficial treatment against which the new treatment can be compared, the reasonable approach would be to give the control group no treatment at all, but this raises concerns that subjects may have hidden expectations or preferences that could influence the outcome. One solution is the use of a harmless “sham” treatment that is similar in all aspects such that the subjects and those administering the treatments cannot determine whether a subject is in the study group or the control group. This sham treatment is called the placebo. This entry discusses historical usage, difficulties with the placebo research design, and the placebo effect. The term Placebo Domino … (“I shall please the Lord …”) appears in a 5th-century placebo ...
Users without a subscription are not able to see the full content on this page. Please, subscribe or login to access all Methods content.
Erdelyi's unified theory includes the idea that traumatic memories can be unconsciously repressed so that they are enduringly inaccessible to deliberate recall. I argue here that clinical evidence for repressed memory is illusory, and illustrate this claim by examining previous studies of putative repressed memories and also recent research on nonverbal behaviors among survivors of childhood sexual abuse.
Forskere arbeider for tiden med å finne ut hva som skjer i kroppen når vi forelsker oss. Målet er å framstille en pille mot forelskelse, som visstnok skal være beregnet på gifte menn. Dette er ett av mange eksempler på hvordan medisinens ansvarsområde utvides og infiltrerer stadig flere av våre livsområder. Et resultat av denne medikaliseringen er et ¢kende gap mellom tilbud og ettersp¢rsel etter helsetjenester. For å minske dette gapet skal sykehus og andre helseinstitusjoner omgj¢res til helsefabrikker som produserer og selger sine varer i konkurranse med andre. Utviklingen reiser en rekke interessante sp¢rsmål: Hvordan kan det ha seg at dess flinkere vi blir til å helbrede sykdommer, og dess flere helsearbeidere vi får per innbygger, dess sykere blir befolkningen som helhet? Hva er det som skaper avstanden mellom tilbud og ettersp¢rsel etter helsetjenester? B¢r all ettersp¢rsel forstås som legitime behov med krav på ytelser fra fellesskapet? Hvis ikke, hvordan skal vi trekke opp grensen mellom ¢nsker og behov, og hvem skal gj¢re det? Er markedet l¢sningen på prioriteringsproblemene? Eller er det noe ved helsetjenestens egenart som gj¢r den uegnet til å bli organisert som om den var en vare? Bokanmeldelse: http://www.tidsskriftet.no/lts-pdf/pdf2003/1731.pdf
According to Hannah Arendt's banality of evil thesis, endorsed by Milgram, it is possible for ordinary people to perform horrendous deeds when these are rendered routine and morally neutral through a framework of legitimate authority. But such a view of human capacities does nothing to explain the actions of equally ordinary people who defied authorities to rescue potential victims during the Holocaust. This article formulates a contrasting but noncontradictory conception—the ordinariness of goodness—and illustrates it by examining closely how the people of the French village of Le Chambon managed, during World War II, to resist the efforts of Vichy authorities to induce them to participate in the persecution of minority peoples, thereby enabling them to save thousands of refugees. Notable features of their resistance are then compared to the ordinary behavior of some of Milgram's disobedient subjects.
The bereavement literature has yet to show consensus on a clear definition of normal and abnormal or complicated grief reactions. According to DSM-IV, bereavement is a stressor event that warrants a clinical diagnosis only in extreme cases when other DSM categories of psychopathology (e.g., Major Depression) are evident. In contrast, bereavement theorists have proposed a number of different types of abnormal grief reactions, including those in which grief is masked or delayed. In this article, we review empirical evidence on the longitudinal course, phenomenological features, and possible diagnostic relevance of grief reactions. This evidence was generally consistent with the DSM-IV's view of bereavement and provided little support for more complicated taxonomies. Most bereaved individuals showed moderate disruptions in functioning during the first year after a loss, while more chronic symptoms were evidenced by a relatively small minority. Further, those individuals showing chronic grief reactions can be relatively easily accommodated by existing diagnostic categories. Finally, we found no evidence to support the proposed delayed grief category. We close by suggesting directions for subsequent research.
Minneord; Per Arnulv Nordbø.
- S Clementsen
- Clementsen S.
Sokneråd og kyrkjelyd. I Guds hus og himmelens port: Førdesfjorden kyrkje 100 år. Førresfjorden sokneråd
- S Djursvoll
- Djursvoll S.
Havet, døden og věret kulturell modernisering av kyst-Norge 1850-1950
- N Fulsås
- Fulsås N.
I samarbeid og strid
- E Gerhardsen
- Gerhardsen E.
I medgang og motgang
- E Gerhardsen
- Gerhardsen E.
On Grief and Grieving: Finding the Meaning of Grief Through the Five Stages of Loss
- E Kübler-Ross
- Kübler-Ross E.
Utdrag fra privat logg
- P A Nordbø
Eichman in Jerusalem
- H Arendt
- Arendt H.
Titran ulykka natta mellom 13 og 14 oktober 1899. Et minneskriv ved 100 års markeringa
- H A Grønskag
- Grønskag H. A.
Medikalisering av psykososiale problemer
- A Kolstad
- Kolstad A.
Det jødiske barnehjemmet Nic. Waal.
- I Levin
- Levin I.
Tale ved minnegudstjeneste i Førdesfjorden den 1
- P A Nordbø
Alexander L. Kielland ulykken - ringene i vannet
- T Paulsen
- M Smith-Solbakken
- Paulsen T.
Et forvarsel om arbeiderpartiets fall. Aftenposten s
- R Slagstad
8. januar). Turøy-ulykken
- T G Tollaksen
Ti kvinner ble enker, femten barn mistet sine fedre – og Per prest skulle trøste dem alle.
- F Våga
- Våga F.
Sosialt arbeid - historie og bakgrunn
- H.-J W Weihe
- Weihe H.-J. W.
Remarkable Resiliency George Bonanno on PTSD Grief and Depression
- K Armstrong
Havet tok dem: En beretning om Titran-ulykken 1899
- K H Brox
- Brox K. H.
Haugesund-distriktet verst rammet - sju omkomne bare i Førdesfjord. I Det hendte 80. KG Bertmark Bertmarks FörlagAB Malmö/Sweden Perfekta
- Det Hendte
Forestilling om sykdom – forventninger til helse.
- J C Frich
- P Fugelli
- Frich J. C.
Minnesgudstjeneste i Førdesfjorden.
- Haugesundsavis
Mannen omkom – naboer og kolleger bygde huset.
- Kongsnes E.
Minnetavle over oljeoffer.
- E Kongsnes
- H P Aas
- O Myrset
- Kongsnes E.
Mitt møte med media i katastrofesituasjoner
- P A Nordbø
Sosialhjelpsstaten blir til. Norsk sosialpolitikk 1740-1920
- A L Seip
- Seip A. L.
Polyfoni som historisk metode. I M. Smith-Solbakken (Red.) «Alexander L. Kielland-ulykken» Hendelsen etterspillet hemmelighetene (s. 208-218)
- M Smith-Solbakken
Polyfoni som metode - fortellingen om Alexander L. Kielland ulykken som eksempel
- M Smith-Solbakken
- H.-J W Weihe
Redningsaksjonen etter Alexander L. Kielland havariet i Nordsjøen.
- Smith-Solbakken M.
De døde vil ha meg med.
- F Våga
- Våga F.
Sorg. Kjærlighetens pris er sorgen
- H.-J W Weihe
- M Smith-Solbakken
- Weihe H.-J. W.