Content uploaded by Lars Petter Bergsmark
Author content
All content in this area was uploaded by Lars Petter Bergsmark on Mar 14, 2024
Content may be subject to copyright.
Content uploaded by Lars Petter Bergsmark
Author content
All content in this area was uploaded by Lars Petter Bergsmark on Sep 27, 2022
Content may be subject to copyright.
Nordiske udkast • Nr. 2 • 2021 5
Lars Petter Sødal Bergsmark
Hvorfor er sorg aktuell
som diagnose?
Fra spørsmål om legitimiteten av
sorgpatologisering til kritikk av
diagnosens samfunnsfunksjon
velbennende, er det kun i kraft av diagnosen
at sorgen kan håndteres med antatt legitimitet.
I behandlingsøyemed noterer innføringen av en
denitiv diagnose for patologisk sorg følgelig
en betinget progresjon hvor diagnosens nytte-
verdi bygger på et problematisk mandat. Denne
nyansen viser hvordan kontroversen om sorg-
diagnosen primært omhandler forutgående be-
tingelser for sorgdiagnostisering, nemlig diag-
nosers funksjonalitet i terapeutiske kulturer.
Nøkkelord: vedvarende sorglidelse, ICD-11,
diagnosekritikk, terapeutisk kultur, interesser.
Innledning
I 2019 vedtok Verdens helseorganisasjon
(WHO) å innføre en diagnose for patologiske
sorgreaksjoner i sin nyeste og ellevte revisjon
av diagnosemanualen International Classi-
cation of Diseases (ICD). På grunn av WHOs
ledende stilling innenfor helseforståelse og
-håndtering både internasjonalt og i Norden,
er denne utviklingen betydningsfull. Diagno-
sen, som inntil en ofsiell oversettelse forelig-
ger gjerne omtales som vedvarende sorglidelse
(VSL, eng. ‘Prolonged Grief Disorder’), har
vært mye diskutert i fagfeltet. Diagnosen be
-
skriver sorgspesikke symptomuttrykk såsom
Resumé
Innføringen av en selvstendig diagnose for
patologisk sorg har vært kontroversiell. Den
legefaglige gestaltingen av behandlingskre-
vende sorglidelse (i.e. medikalisering) er kli-
nisk sett tilforlatelig, men risikerer samtidig
å underkjenne sorgfenomenets mange øvrige
dimensjoner. Kritikere av ‘sorgdiagnosen’ ser
fortrinnsvis medikaliseringen som uhensikts-
messig, eller som en mindre fruktbar måte å
håndtere sorg erfaring og -lidelse på. I denne
artikkelen argumenterer vi for at kritikken ikke
burde orientere seg mot den faktiske diagnosen
for patologiske sorgreaksjoner eller innholdet
av denne. Vi hevder at fokus heller må settes
på hva som har aktualisert den kliniske iaktta-
gelsen overhodet, det vil si hvilke bevegelser
og tankesett i samtiden som har drevet våre
betraktninger av sorg reaksjoner dit hen hvor
en diagnose er mulig og tjenlig. Artikkelen tar
for seg psykiatriske diagnosers funksjonalitet i
samfunn med økt investering i individuell hel-
se og velbennende, og undersøker sorglidelse
i denne kontekst. Med den psykiatriske diagno-
sen tilbys denitive beskrivelser av grunnleg-
gende ambivalente opplevelser. Ettersom den
politiske plattformen for å imøtekomme sorg-
lidelse understreker betydningen av psykisk
114922_nordiske-udkast_02_2021_.indd 5114922_nordiske-udkast_02_2021_.indd 5 28-10-2021 08:23:5228-10-2021 08:23:52
Lars Petter Sødal Bergsmark • Hvorfor er sorg aktuell som diagnose?
6
uforholdsmessig sterk lengsel etter og opptat-
thet av den avdøde. Disse kriteriene har et de-
sidert fokus på sorgfenomenet og fastslår en
potensiell patologisk side ved allmennmen-
neskelige reaksjoner på tap (Jacobsen & Pe-
tersen, 2018). Kontroversen omkring VSL sy-
nes primært å bestå i en uenighet om hvorvidt
sorgfenomenet legitimt kan betraktes som en
potensiell diagnostiserbar patologi.
Med utgangspunkt i den etterhånden lengre-
varende debatten argumenterer vi i denne artik-
kelen for at etableringen av sorgdiagnosen bå-
de kan være nyttig og klinisk rettmessig, men
samtidig åpner den for en dyperegående og be-
timelig kritikk av den samfunnsutviklingen og
foranstaltninger omkring helse og helbred som
har aktualisert den diagnostiske tilnærmingen
i første omgang. Spørsmålet vi utforsker, kan
følgelig skrives som: Hvorfor har sorg blitt ak-
tuell som psykiatrisk diagnose? Utviklingen av
diagnosesystemene blir ulikt forstått innenfor
fagfeltet, enten som resultat av faglig progre-
sjon, eller som dynamiske størrelser som en-
drer seg i tråd med sine historiske og kulturelle
rammer. Selv om innføringen av en sorgdiag-
nose i klinisk forstand kan være etterlengtet,
fastholder vi at dagens diagnosemanualer av-
speiler en kulturhistorisk spesikk forestilling
om psykisk helse (jf. Jørgensen, 2015, s. 292).
Inkluderingen av en sorg diagnose i ICD-11 sy-
nes følgelig å gjenspeile en endring i måten å
forstå og forholde seg til psykiske lidelsesop-
plevelser på.
Artikkelen bygger på en kritisk kulturpsy-
kologisk grunnforståelse der VSL betraktes i
lys av psykiatriske kategoriers allerede om-
fattende gurering i senmoderne samfunn (jf.
Brinkmann, 2016) og betydning i terapeutiske
behandlingskulturer (jf. Madsen, 2017a). Vi
mener at innføringen først og fremst bør ses
som en funksjonell imøtekommelse av sterke
lidelsesuttrykk, og oppfatter i forlengelsen av
dette diskusjonen omkring legitimiteten av
sorg diagnostisering (i.e. om fenomenet sorg
kan diagnostiseres, jf. Brinkmann, 2018a) som
i det minste noe feilslått. Vårt utgangspunkt an-
tar psykiatriske diagnoser som formålstjenlige
i dagens samfunn, og vårt ståsted skal følgelig
ikke forstås som anti-psykiatrisk. Innføringen
av VSL legger til grunn at sorgreaksjoner kon-
stituerer et intervensjonsområde som øyensyn-
lig best gripes an med diagnosenes myndighet,
men denne kjensgjerning er fremfor noe en inn-
gang til å undersøke hva som aktualiserer dette
mandatet. Der hvor anti-psykiatrien hefter seg
ved illegitime patologiseringstendenser, inntar
vi heller en sosial-materialistisk forståelse av
lidelse (jf. Smail, 2005) og hevder at psykia-
triske diagnoser sjelden handler om legitimi-
tet, men om interesser. Diagnosens funksjon
i håndteringen av besværlige lidelsesuttrykk
utgjør i denne sammenhengen derfor både et
argument for og ankepunkt mot innføringen av
en sorgdiagnose. Artikkelen undersøker diag-
nosenes funksjon og samfunnskonteksten de
anvendes i, fremfor å stille spørsmål ved sorg
som diagnose i og for seg. Med dette ønsker
vi å stille oss bak en diagnosekritikk som føl-
ger og tematiserer betydningen av interesser
i utformingen av psykiatrisk diagnostikk og
behandling.
Innledningsvis introduseres de faglige per-
spektivene på sorg som psykisk lidelse, her-
under rasjonalet for den særegne diagnosen
for patologisk sorg. Deretter presenteres det
kulturpsykologiske rammeverket og den ana-
lytiske tilnærming til psykiatriske diagnoser.
Analysen undersøker diagnosenes betydning
for gestalting av psykiske lidelseserfaringer og
vurderer hvorfor medikaliseringen av sorg er
blitt aktuell i denne sammenheng. I diskusjo-
nen er omdreiningspunktet diagnosenes myn-
dighet og samfunnsfunksjon og hvordan dette
kan både styrke og problematisere innføringen
av sorgdiagnosen.
Sorgens plassering som psykisk lidelse
WHOs innføring av en særskilt sorgdiagnose
har skapt diskusjon og uenighet mellom fagfel-
ler om hvorvidt en diagnose for sorg er legitim
114922_nordiske-udkast_02_2021_.indd 6114922_nordiske-udkast_02_2021_.indd 6 28-10-2021 08:23:5228-10-2021 08:23:52
Nordiske udkast • Nr. 2 • 2021 7
eller egentlig mulig (e.g. Køster et al., 2018,
Prigerson et al., 2021, Wakeeld, 2012). Sorg
blir helt enkelt denert som reaksjonen som
følger dødsfallet av en nærstående (Dahl &
Løvlie, 2018), men forstås samtidig som noe
mer komplekst i og med at den berører store
eksistensielle tema som liv, død og kjærlighet
(Køster et al., 2018). Her tas det som utgangs-
punkt at sorg er en allmennmenneskelig er-
faring og egentlig en sunn del av det å være
menneske (O’Connor, 2020, s. 265), for de
som elsker noen, vil det å bli etterlatt som regel
føre til en smertefull opplevelse. Som sådan er
sorg som fenomen et viktig og mangefasettert
anliggende for de aller este og regnes som noe
så fundamentalt at enkelte argumenterer for at
det er den eldste menneskelige følelsen vi har
historisk vitnesbyrd om (Brinkmann, 2018a).
Den faglige uenigheten vedrører hvorvidt dette
eksistensielt betydningsfulle fenomenet rett-
messig kan reduseres til et én-dimensjonalt
spørsmål om helse og mestringsevne, eller om
en slik medisinsk tilgang neglisjerer helt avgjø-
rende dimensjoner ved sorgfenomenet.
Selv om reaksjonen på tap er en grunnleg-
gende menneskelig erfaring, kan den i visse
tilfeller ta en form som beskrives som sykelig.
Forståelsen av sorg som psykisk lidelse beror
på en kulturell og faglig konsensus om hva
sorg og sykdom innebærer, og opererer med
et skille mellom normal– om enn smertefull–
sorgreaksjon og sorgreaksjoner av en mer
Prolonged grief disorder is a disturbance in which, following the death of a partner, parent, child, or other
person close to the bereaved, there is persistent and pervasive grief response characterized by longing for the
deceased or persistent preoccupa�on with the deceased accompanied by intense emo�onal pain (e.g.
sadness, guilt, anger, denial, blame, difficulty accep�ng the death, feeling one has lost a part of one’s self, an
inability to experience posi�ve mood, emo�onal numbness, difficulty in engaging with social or other
ac�vi�es). The grief response has persisted for an atypically long period of �me following the loss (more than
6 months at a minimum) and clearly exceeds expected social, cultural or religious norms for the individual’s
culture and context. Grief reac�ons that have persisted for longer periods that are within a norma�ve period
of grieving given the person’s cultural and religious context are viewed as normal bereavement responses and
are not assigned a diagnosis. The disturbance causes significant impairment in personal, family, social,
educa�onal occupa�onal or other important areas of func�oning.
6B42 Prolonged grief disorder
Descrip�on
Foundaon id : hp://id.who.int/icd/enty/1183832314
Figur 1. ICD-11 diagnosekriterier for vedvarende sorglidelse.
Figur 2. Komplisert sorg som paraplybegrep (L. Larsen et al., 2018, s. 19).
Kompliserte sorgsreaksjoner
Sorgsspesikk lidelse:
Vedvarende sorglidelse
Somatiske lidelser:
Sykdom tidlig død
Psykiske lidelser:
Tapsutløst
depresjon, PTSD, angst
114922_nordiske-udkast_02_2021_.indd 7114922_nordiske-udkast_02_2021_.indd 7 28-10-2021 08:23:5228-10-2021 08:23:52
Lars Petter Sødal Bergsmark • Hvorfor er sorg aktuell som diagnose?
8
komplisert eller patologisk art (jf. O’Connor,
2020). Denne grenseoppgangen mellom syke-
lig og normal sorgreaksjon har blitt tematisert
siden tidlig på 1900-tallet (Granek, 2010). Det
kliniske perspektivet på sorgfenomenet har en-
dret seg over tid, for eksempel ved at tapserfa-
ringer i tidligere utgaver av de ofsielle diag-
nosemanualene har fungert som kriterier imot
diagnostisering av klinisk depresjon. Dette står
i klar kontrast til dagens innføring av VSL som
antyder at tapserfaringer kan være patologiske
i seg selv (Bale & Bondevik, 2017). Utviklin-
gen skyldes til dels at sorgen er blitt omgjort
til en entitet som rettmessig fortjener psyko-
logisk teoretisering og undersøkelse, det vil si
et “psykologisk objekt” (Granek, 2010). Med
dette utgangspunktet har man kunnet under-
søke sorgen som potensiell psykisk sykdom.
WHOs vedtak om sorg som diagnostiser-
bar lidelse forutsetter at sorg som et psykolo-
gisk objekt med fordel kan distingveres som
patologisk eller ikke-patologisk basert på en
klinisk vurdering av tilfellet. Sorg forstås føl-
gelig som en konkret mestringsmekanisme, en
mer eller mindre hensiktsmessig måte å bear-
beide tapet av en nærstående på (L. Larsen et
al., 2018, jf. Dahl & Løvlie, 2018). Psykiatri-
seringen av sorg er imidlertid et denisjons
-
messig komplisert område, og WHOs endelige
kategoriseringer er derfor en sammenfatning
av et teoretisk heterogent felt (jf. Killikelly &
Maercker, 2017, Prigerson et al., 2009). Stan-
dardkategoriseringen (e.g. L. Larsen et al.,
2018, se gur 2) utskiller kompliserte sorg-
reaksjoner som et paraplybegrep for tilfeller
hvor sorg reaksjonen overordnet ses som kilden
til kliniske symptomer. Patologisk sorg kon-
septualiseres som ett av ere mulige symp-
tombilder som kan komme til uttrykk som
underkategori av kompliserte sorgreaksjoner.
I ICD-11 diagnostiseres patologisk sorg nær-
mere bestemt under betegnelsen vedvarende
sorglidelse og distingveres fra nærliggende
psykiske lidelsesuttrykk som depresjon. Ulik-
heten fremkommer av kriteriene for diagno-
sen da disse gjelder spesielt for sorglidelse (se
gur 1). Patologisk sorglidelse karakteriseres
av en rekke smertefulle erfaringer relatert til
den avdøde, såsom intens lengsel og sepa-
rasjonsangst. Disse skal ha vart i en atypisk
lang periode og som minimum seks måneder.
Lidelsesuttrykket som VSL søker å innramme,
synes med andre ord å være både av patologisk
karakter og samtidig en distinkt psykisk lidelse
(Prigerson et al., 2021). I ICD-11 har klinisk
nytteverdi forrang, og derfor er det særlig dis-
se to aspektene som fremheves i sammenheng
med diagnosens legitimitet (Killikelly & Ma-
ercker, 2017, s. 4). Fra klinisk hold fastholder
man derfor at konseptualiseringen av en di-
stinkt diagnose for patologisk sorg bidrar som
det vesentligste til å oppfange lidelseserfarin-
ger som per i dag ikke har en tilfredsstillende
formulering.
Selv om det er bred enighet om at sorg kan
ha inngripende og smertefulle virkninger på
de etterlatte, har ere fagpersoner gitt uttrykk
for at en diagnostisk tilnærming ikke nødven-
digvis hverken er legitim eller rettmessig, og
at den dessuten kan bidra til ugunstige måter
å forholde seg til lidelsen på (e.g. Wakeeld,
2012). Bakgrunnen er at psykiatriske forstå-
elser av menneskets sinnsliv har fått tiltagen-
de innpass og aksept i våre dagligliv. Denne
utviklingen problematiseres med henvisning
til potensielle følgevirkninger, ofte formulert
i vendinger som patologisering av normalitet
og tingliggjøring av mennesker (som beskrevet
i Madsen, 2017c). Slike kritiske perspektiver
anser bredt forstått diagnoser og psykiatri-
ske føringer som ovenfra-ned sykeliggjøring
av alminnelige menneskelige lidelsesuttrykk.
Den typiske kritikken av sorgdiagnosen deler
aspekter av denne oppfattelsen og problemati-
serer hvorvidt sorgen som fenomen bør være
noe psykiatere skal ha ansvar for (e.g. Brink-
mann, 2018a, Wakeeld, 2012). Overordnet
sett fremsetter kritikken mot VSL at sorgens
kulturelle og eksistensielle dimensjoner blir
oversett når sorgen patologiseres, og anser
114922_nordiske-udkast_02_2021_.indd 8114922_nordiske-udkast_02_2021_.indd 8 28-10-2021 08:23:5228-10-2021 08:23:52
Nordiske udkast • Nr. 2 • 2021 9
følgelig diagnosen VSL som uhensiktsmessig
reduksjonistisk (jf. Køster et al., 2018).
Kulturpsykologisk vinkling
Artikkelens problemstilling om hvorfor sorg
er aktuell for psykiatrisk diagnostisering, lar
seg best besvare innenfor en kulturpsykolo-
gisk ramme. Ut fra denne kan man undersøke
de tekniske og sosiopolitiske funksjonene av
en diagnose og hva som aktualiserer akkurat
denne tilnærmingen i dagens samfunn. En vik-
tig kulturpsykologisk antakelse er at menne-
sket er innleiret i og uatskillelig fra sin sosiale
og historiske kontekst (Brinkmann, 2018b).
Antakelsen er teoretisk avgjørende og skiller
den kulturpsykologiske retningen fra den mer
individorienterte strømlinjepsykologien som
understøtter blant annet klinisk psykiatri. Idé-
historisk følger man arven fra Hegel og Marx,
herunder oppmerksomheten på det dialektiske
samvirket mellom mennesket og omgivelsene.
I forlengelse av dette forstås også psykiske li-
delseserfaringer som ‘embodied experiences’
(Smail, 2005) hvor uttrykket tar form og verdi
fra de lokale ordener de blir agert i. Opplevel-
sen er riktig nok biologisk forankret og foregår
avgrenset i individers opplevelsesverden, men
dette er blott betingelser for selve lidelseserfa-
ringen (Brinkmann, 2018b). Faktisk distingve-
rer kulturpsykologien mellom (typisk nevro-
biologiske, jf. Rosenberg & Videbech, 2018)
forutsetninger for å uttrykke angst, og selve
angstuttrykket. Førstnevnte søker å utskille
prosessene som leder hen til lidelsens mani-
feste uttrykk, mens sistnevnte er orientert om-
kring de normative forutsetningene for å forstå
et lidelsesuttrykk på en særlig måte (herunder
psykiatrisk, Brinkmann, 2016). Grunnleggen-
de setter det kulturpsykologiske perspektivet
fokus på hvorfor en lidelseserfaring antar en
særlig form, og betrakter behovet for diagno-
ser som resultatet av større bevegelser i kultur
og samfunn.
Hvorfor er det aktuelt å snakke
om sorg som en diagnose?
Psykiatriske lidelseserfaringer gir inngripende
utslag på personlig velbennende og er derfor
et høyaktuelt politisk og økonomisk anliggen-
de (WHO, 2002). En rekke estimater tegner
betydelige omkostninger knyttet til håndtering
av psykisk uhelse– både direkte (e.g. behand-
lingsutgifter, OECD & European Union, 2018)
og indirekte (e.g. via tapte aktive arbeids år,
Øverland et al., 2011). Byrden av psykisk
sykdom aksentuerer behovet for politisk fokus
på og investering i behandling av lidelsene. I
samfunn som prioriterer håndtering av psyki-
ske lidelseserfaringer har diagnosene derfor en
selvfølgelig posisjon med stor forklaringskraft
(Dahl & Løvlie, 2018). Faktisk kan man me-
ne at i senmoderne vestlige samfunn har den
psykiatriske lidelsesforståelse med tiden fått
forrang i forståelsen av de este menneskelige
problemer (Brinkmann & Petersen, 2015). En-
kelte har således hevdet at vi lever i en diag-
nosekultur (Brinkmann, 2016): Psykiatriske
diagnoser viser seg i alt fra epidemiologiske
undersøkelser og organisering av sykefraværs-
ordninger til populærkulturelle fremstillinger
av ‘annenhet’ og måten man taler om negativ
affekt på. Altså er psykiatriske diagnosers an-
vendelighet ikke begrenset til kliniske formål,
men gjelder også i sosiopolitiske spørsmål og
for menneskers forståelse av seg selv og andre.
Til tross for diagnosenes sentrale betydning
understreker ikke desto mindre den amerikan-
ske psykiatriske forening (APA) at den diag-
nostiske forståelsen av psykisk lidelse likevel
ikke kan sies å egentlig være basert på kon-
sistente, sterke og objektive vitenskapelige
valideringer av de individuelle forstyrrelsene
(APA, 2013, s. 5). Psykiatriske diagnoser sy-
nes heller å fungere som en pragmatisk gestal-
ting av behandlingskrevende lidelse (jf. Slade,
2009). Den psykiatriske diagnosen fungerer
som et bevis fra profesjonelle om medisinsk re-
levant lidelse (Thyssen, 2010) og tegner i kraft
av dette hvilke lidelsesuttrykk man som kli-
114922_nordiske-udkast_02_2021_.indd 9114922_nordiske-udkast_02_2021_.indd 9 28-10-2021 08:23:5228-10-2021 08:23:52
Lars Petter Sødal Bergsmark • Hvorfor er sorg aktuell som diagnose?
10
niker og samfunn anser som behandlingskre-
vende. Diagnosen blir praktisk talt inngangen
til hjelpeforanstaltninger (Vestergaard, 2018)
samtidig som den i seg selv fungerer som et
klinisk verktøy for behandleren (Rose, 2015).
Mangler det en diagnostisk sykdomsbeskri-
velse, vanskeliggjøres en adekvat og forsvar
-
lig behandling. Denne åpenbart pragmatiske
funksjonen tilskriver diagnosene en anvende-
lighet som– med den sosiopolitiske aksent in
mente– er relevant for både leger, brukere og
samfunn som helhet (Perkins et al., 2018).
Diagnosens pragmatiske gestalting av be-
handlingskrevende lidelse synes altså å til-
fredsstille to særlig sentrale behov i samfunn
som investerer i psykisk helse: Det politiske
behovet for håndtering av besværlige lidel-
seserfaringer, og det individualpsykologiske
behovet for å bli imøtekommet i sine lidel-
sesopplevelser. Betydningen av en diagnose
kan følgelig være ganske annerledes for klini-
keren enn for pasienten og forsikringsselska-
pet. Diagnosenes funksjon kan følgelig fungere
som et instrument (eller argument) for behand-
ling (Saxtrup & Petersen, 2018) og muliggjør
en slags forhandlingssituasjon (Mik-Meyer,
2015). Veldig få psykiske lidelseskategorier
kan i forveien valideres med denitive objekti-
ve målinger (jf. APA, 2013), og fastholder der-
for en kvasi-fenomenologisk formel. Ettersom
denne beror på hvordan lidelsen kommer til
uttrykk, blir den subjektive lidelsesdimensjo-
nen omdreiningspunkt for medikaliseringen av
et gitt lidelsesfenomen. Lidelser som ikke har
denitiv sykdomsforklaring (i.e. er uegnet for
egentlig diagnostisering), drives derved til me-
dikalisering ut fra pasientgruppens erkjennel-
se av behandlingskrevende lidelse eller ønske
om å bli betraktet som “ekte syk” (Mik-Me-
yer, 2010, 2015). Psykiatriske diagnosers me-
ningsinnhold er i den forstand grunnleggende
demokratisert (Saxtrup & Petersen, 2018), og
diagnosens funksjon hviler på denne forutset-
ningen.
Med sorg som en avgjort lidelsesfull opple-
velse er det nærliggende å betrakte fenomenet
som et potensielt klinisk anliggende. Rasjona-
let bak medikaliseringen av sorg ligger som
nevnt i å skulle innramme patologiske lidelses-
erfaringer, og sorg utgjør i den sammenheng en
potensiell patologi (Prigerson et al., 2009). Det
patologiske sorguttrykket ved VSL er imidler-
tid ikke kvalitativt forskjellig fra ‘normal’ sorg.
Det er stadig vekk sorguttrykket som kjenne-
tegner den diagnostiske beskrivelsen til VSL,
og hvorvidt denne overskrider en grenseverdi.
Derfor er det medikaliseringen av selve sorgen
(Jacobsen & Petersen, 2018) som utgjør grunn-
stenen i diagnosen. Forskning på individnivå
har vist at sorgerfaringer oppleves ambivalent,
som på grensen mellom noe eksistensielt og
dypt autentisk, og som en besværlig og smerte-
full helbredsutfordring (Kofod, 2017). Det vil
si at forestillingen om den sykelige sorgen er
tilgjengelig i befolkningen og hos de etterlat-
te, men denne oppfatningen er ikke den eneste
måten man forstår og fortolker sorgerfaringen
på. Likevel vil formaliseringen av en sorgdiag-
nose etter alt å dømme forsterke den fenome-
nologiske opplevelsen av sorgens plassering på
et sykdsomsspekter. Som Kofod (2017, s. 170)
poengterer: “when grief is pathologized, it do-
es not necessarily mean that it is transformed
from a shared human condition to a pathologi-
cal exception, but rather, that pathological grief
is turned into a potential risk for all grievers”.
WHOs diagnose anerkjenner at dimensjonen
‘god helse’ inngår i sorgerfaringen, og etable-
rer samtidig sorg som en risikopatologi. Dette
kan ha fremmedgjørende implikasjoner etter-
som sorgerfaringer reduseres til enkle helse-
spørsmål. Likevel blir sorgdiagnosen fremsatt i
en diagnosekultur som har funnet legitimitet og
gjenklang i befolkningen, og problematikken
er derfor neppe fremprovosert av en illegitim
sykeliggjøring av normal menneskelig smerte.
VSLs gjenklang må derimot ses som indikativ
på en allerede eksisterende tankegang om risi-
kopatologi som en naturlig dimensjon ved psy-
kiske lidelseserfaringer, herunder sorg. I dette
114922_nordiske-udkast_02_2021_.indd 10114922_nordiske-udkast_02_2021_.indd 10 28-10-2021 08:23:5228-10-2021 08:23:52
Nordiske udkast • Nr. 2 • 2021 11
henseende er det derfor ikke oppsiktsvekkende
at enkelte former for sorglidelse får en diag-
nose. Spørsmålet er hvis interesser diagnosen
primært imøtekommer.
Hvorfor er det aktuelt med
en diagnose for sorg nå?
Som utgangspunkt kan man ikke fra et opp-
høyet teoretisk perspektiv avgjøre om en form
for patologisering er fruktbar eller ikke (Mad-
sen, 2017b). Hva som deneres som sunt og
usunt er en ‘kampsone’ som ikke styres av
medisinsk hegemoni, men påvirkes av politi-
ske og moralske interesser (Jensen, 2010, L.
T. Larsen, 2021). Det mest toneangivende ek-
sempelet på dette er avmedikaliseringen av ho-
moseksualitet som først ble fullstendig fjernet
fra diagnosemanualene i 1987 med DSM-III-R
(Drescher, 2015). Som følge av den formelle
endringen ble det illegitimt å betrakte seksuell
tiltrekning til en person av samme kjønn som
sykdom. Avmedikaliseringen av homoseksua-
litet illustrerer hvordan diagnoser og psykopa-
tologier ikke innehar noen statiske essenser,
men utgjør mål som endrer seg som følge av
selve forsøket på å beskrive, klassisere og in-
teragere med dem (Brinkmann, 2010, s. 282).
Når sykdomskategorien sorg oppstilles og
formaliseres nesten 30 år etter WHOs forrige
diagnosemanual, skjer dette på bakgrunn av
den kulturhistoriske konteksten. Uten å egent-
lig ta stilling til hvorvidt denne patologiserin-
gen er fruktbar eller ikke, bør man fastholde og
ta utgangspunkt i at den moralske verdien som
tilskrives sorgens lidelsesuttrykk, er å betrakte
som et politisk anliggende (Madsen, 2017c).
Når sorg formuleres som en diagnose, frem-
mes en tidstypisk terapeutisk orientering (e.g.
Hansen et al., 2020): Fordi sorg er en psykisk
lidelse hos enkelte, så både kan, bør og skal
man som psykolog sikte mot å behandle til-
fellet som sådan. Dette terapeutiske motivet
bærer preg av en særlig målsetning om å re-
dusere lidelseserfaringer qua individets helse-
tilstand, der diagnosenes myndighet og makt
er det viktigste virkemiddelet for å realisere
intervensjonen. Forherligelsen av behandling
utgjør kjernen av senmoderne terapeutiske kul-
turer (Madsen, 2017a). Her fungerer helse som
en superverdi, og (psykiske) lidelseserfaringer
står i både fenomenologisk og praktisk konikt
med verdien av å være et friskt og raskt men-
neske. Sykdomsforklaringer nner man derfor
hovedsakelig i vurderinger av funksjonsned-
settelse og tidshorisont (jf. Køster et al., 2018).
Det terapeutiske motivet innebærer dermed at
helsebegrepet og verdien av god helbred i si-
ste instans dikterer hvorvidt en lidelseserfaring
skal gestaltes som reelt behandlingskrevende.
Det terapeutiske blikket på menneskelig lidel-
se er dog kontingent og avhenger av den politi-
ske konteksten (jf. Madsen, 2017b). Individets
helse og funksjonsevne er avgjørende om-
dreiningspunkt i nyliberalistiske samfunn som
faktisk ses sammenfallende med terapeutiske og
diagnoseorienterte tendenser (Brinkmann, 2008,
Madsen, 2017a, Rose, 1996). Enkeltindividets
autonomi og kulturelle frisettelse er en hjørne-
sten i den nyliberalistiske utviklingen, og et op-
timalt fungerende individ følger her imperati-
ver som ‘regjer deg selv!’ (Brinkmann, 2008,
Jørgensen, 2002). Med referansepunkt i en slik
subjektivitet blir også nettopp psykologiske be-
greper som ‘eksibilitet’, ‘resiliens’ og ‘selvre-
gulering’ høyaktuelle. Psykologien som vitens-
kapelig instans er dermed sentral i utformingen
av de nyliberalistiske samfunn (Danziger, 1997),
og følgelig er det ikke uvanlig å se individual-
psykologiske føringer i institusjonaliserte poli-
cyer om alt fra livslang læring til human resour-
cing (Cornford, 2002, Dye & Myrvang, 2019).
I en slik politisk kontekst legges det et ansvar
på den sørgende som både forstås og formule-
res som individualpsykologisk. Smerten blir et
mestringsspørsmål, og mestringen baserer seg
på en nyliberalistisk formaning om eksibilitet.
I senmoderne samfunn vil sorg som lidelsesut-
trykk opplagt komme i konikt med kravene til
et psykologisk velfungerende menneske.
Sorgerfaringer plasserer seg altså i et tan-
114922_nordiske-udkast_02_2021_.indd 11114922_nordiske-udkast_02_2021_.indd 11 28-10-2021 08:23:5228-10-2021 08:23:52
Lars Petter Sødal Bergsmark • Hvorfor er sorg aktuell som diagnose?
12
kevekkende kryss mellom på den ene siden å
være knyttet til en autentisk eksistensiell pro-
blemstilling, og på den andre siden å bli møtt
med krav om mestring for å optimalisere seg
selv som samfunnsborger. VSL bidrar til at op
-
plevelsen får et medikalisert begrepsapparat å
kommunisere ut fra som dessuten resonnerer
med de kulturelle rammebetingelser som ser
sorgfenomenet som et helbredsspørsmål. Diag-
nosen tilbyr forklaringer på ellers smertefulle
og problematiske opplevelser, nå forstått som
symptomer, og fordi diagnosene har en utbredt
funksjon og aksept i samfunnet, er det nær-
liggende å se til denne som en “tilgjengelig
fortolkningsramme” (jf. Nielsen, 2015). Føl-
gelig vil også sørgende som ikke nødvendig-
vis ser sin lidelse som sykelig, kunne bruke et
kvasi-diagnostisk språk om sin opplevelse (jf.
Brinkmann, 2016) der de kliniske symptombe-
skrivelsene anvendes for å navngi lidelseser-
faringer. Sorgens forklaringsmodell er således
grunnet i de samme forutsetningene som plas-
serer sorgen på et sykdomsspekter, også selv
om denne anvendes i sammenhenger hvor man
forholder seg kritisk til diagnostiseringen (jf.
Kofod, 2017, Nielsen, 2015).
Når myndigheter vedtar gjennomgripende
politiske målsetninger såsom “helse i alt vi
gjør” (WHO, 2014, jf. Folkehelseloven, 2011),
blir (psykiatriske) diagnoser viktige redskaper
for å imøtekomme disse kulturelle føringene
om psykisk velbennende. Slike vedtak er en
materialisering (jf. Smail, 2005) av det under-
liggende terapeutiske motivet som aktualiserer
og forsterker interessen for gestalting av psy-
kisk lidelse som behandlingskrevende. Dette er
fordi de terapeutiske motivene nå blir utgangs-
punkt for lidelseserfaringens funksjon, i stedet
for å kun være en normativ veileder. Med den
psykiatriske diagnosen tilbys følgelig utvety-
dige beskrivelser av opplevelser som i ere
tilfeller faktisk er ambivalente. Denne proses-
sen er egentlig aldri illegitim, men likevel blir
diagnosen løsningen på en politisk vektlegging
av helse som altomfattende. Kontroversen om-
kring sorgdiagnosen kan lokaliseres heri, da
dette antyder at en diagnose for patologisk sorg
først og fremst er muliggjort og fremprovosert
av diagnosens funksjon i samfunn hvor helse
står som imperativ.
Diskusjon
Hvis vår analyse er korrekt, kan man si at det er
et grunnleggende politisk, men samtidig bredt
akseptert terapeutisk motiv som driver sorgre-
aksjoner til psykiatrisk diagnostikk. Diagnosen
blir her middelet som fullender motivet. I stedet
for å snakke om legitimiteten til diagnosen må
formaliseringen av VSL anerkjennes for å fav-
ne om både det politiske behovet for å håndtere
den helbredsutfordringen som kan vise seg ved
sorgreaksjoner, og også det psykologiske be-
hovet de sørgende har for å bli imøtekommet i
sin lidelse. Når sorg nå gis status som diagnose,
er det riktig nok en oppsiktsvekkende utvidelse
av kategorien behandlingskrevende lidelseser-
faringer, men ikke desto mindre muliggjør dette
målrettet intervensjon i reelle psykiske lidelses-
uttrykk. Det problematiske ved å anse sorg som
sykelig må ses relativt til diagnosens kliniske
nytteverdi. I denne avgrensede diskusjonen sy-
nes det avgjort at nytteverdien trumfer (Killi-
kelly & Maercker, 2017, Prigerson et al., 2021).
Likevel er denne diagnosens funksjon utvilsomt
kulturelt betinget og åpner for en kritikk av hva
diagnosen er en ‘løsning’ på, samt hva diagno-
sens mandat baserer seg på. Herved reises sen-
trale problemstillinger som har både praktiske
og etiske/politiske konsekvenser.
For det første reiser VSL spørsmålet om
hvorvidt et desidert behandlingssamfunn er
ønskelig. Den psykiatriske diagnosens gestal-
ting av behandlingskrevende lidelse bygger på
det terapeutiske motivet om optimal helse og
behandling. Dens pragmatiske funksjon for-
lenges til policyer om helse i alt vi gjør, hvor
helsebegrepet for øvrig betegner en idealistisk
tilstand av fullstendig velvære (L. T. Larsen,
2021). Lidelsesfenomener behøver imidlertid
ikke forstås utelukkende som helbredsutfor-
114922_nordiske-udkast_02_2021_.indd 12114922_nordiske-udkast_02_2021_.indd 12 28-10-2021 08:23:5228-10-2021 08:23:52
Nordiske udkast • Nr. 2 • 2021 13
dringer. Sorgfenomenet er et innlysende ek-
sempel på dette, og likevel synes det å være
opptil ere– ikke kun kliniske– grunner til å
anse sorgen som særlig oppmerksomhetstren-
gende. For eksempel kan det tenkes at måten å
se visse sorgreaksjoner på som “kompliserte”,
bidrar til overblikk og orden i et lidelsesbilde
som ellers kan være vanskelig å akseptere,
blant annet for de sørgendes nærmeste pårø-
rende (Walter, 2006). Alternative forståelser
mister imidlertid relevans og legitimitet med
fremveksten av det psykiatriske vokabularet
om lidelse (Brinkmann, 2014). Videre bidrar
det terapeutiske motivet til en endring i måter
å tenke om psykisk lidelse på som individets
psykologiske byrde og ansvar. Denne psykolo-
giseringen er gagnlig på kort sikt i og med at
man kan iverksette tiltak omkring individuell
coping-evne (jf. Hansen et al., 2020). Risikoen
er derimot at man underkjenner eller også ak-
tivt opprettholder status quo og faktiske pato-
logiserende samfunnsbetingelser som ikke er
begrenset til diskusjonen om VSL (Madsen,
2013, 2015). Man kan diskutere om fordelene
ved utviklingen mot behandlingssamfunn op-
pveier ulempene, men overveielsen er i alle til-
feller betydningsfull. Bevissthet og reeksjon
omkring de politiske undertonene ved vitens-
kapelig psykologi behøver ikke undergrave
faglig praksis, men synes heller ikke å være ir-
relevant (for videre diskusjon se Parker, 2007).
For det andre kan man stille spørsmål om
den psykiatriske diagnosen er adekvat ‘kataly-
sator’ for behandlingsmotivet. Som beskrevet
tidligere, foreligger en betydelig skjevhet mel-
lom diagnosenes makt og deres nosograske
validitet. Dette er et teknisk spørsmål som ut-
fordrer det pragmatiske poenget med å innføre
en diagnose. Problemet har blitt imøtekommet
av alternative diagnostiske tilganger. Herunder
har det blitt foreslått å innskjerpe fokus på bio-
logiske markører og således føre psykiatrien
nærmere somatikken (med Research Domain
Criteria som den mest markante bidragsyteren,
Cuthbert & Insel, 2013). Andre har igjen vur-
dert avpatologisering og non-diagnostiske for-
ståelser som veien frem (Johnstone & Boyle,
2018). Dog havner ofte diskusjonen i en debatt
om hva psykisk lidelse egentlig er (Markova &
Berrios, 2012, Rose et al., 2021, Rosenberg,
2016). Man kan derfor innvende at denne teo-
retiske diskusjonen også må kunne romme det
presserende behovet for aktuell helsefasili-
terende arbeid. Et tredje perspektiv vil være å
legge vekt på interesser i psykiatrisk diagno-
stisering og lede oppmerksomheten i retning
av hvem det tjener å sette diagnosen (Smail,
2005, jf. Madsen, 2017b). Dette perspektivet
oppfanger de mange vitenskapelige mangler
ved dagens psykiatriske diagnoser samtidig
som det anerkjenner diagnosenes verdi. Ved å
sette interesse i fokus kan funksjonalitet både
fungere som argument og kritikkpunkt. Dette
kan bane vei for en måte å tenke på og skrive
om psykiatriske diagnoser på som også inkor-
porerer tekniske og etiske/politiske problem
-
stillinger og argumenter.
Når vi reiser disse spørsmålene, formoder vi
en enighet og delt målsetning om å fange opp
dem som opplever alvorlig sorglidelse. Antake-
ligvis er situasjonen i dag at en rekke menne-
sker i risikogruppen for VSL ‘feildiagnostise-
res’ som deprimerte eller faller ut av systemet
i mangel av en tilfredsstillende diagnose (Kri-
stensen, 2013, L. Larsen et al., 2018). Diagno-
sen vil derfor i rent klinisk forstand høyst sann-
synlig kunne fange opp en rekke sørgende med
reelt behov for hjelp, og med tiden vil den kun-
ne veilede hensiktsmessig intervensjon. Samti-
dig mener vi at de bevegelser som underbygger
VSL, må anskues kritisk. Man må for eksem-
pel overveie hvilke konsekvenser det vil få når
ere instanser adapterer den diagnostiske for-
ståelsen av sorg. Hvordan vil sykefraværsord-
ninger og forebyggende innsats utformes, og
hvordan vil det påvirke måten man nærmer seg
sorg som medmenneske og fagkyndig? Hvis
en faktuell sorgpatologi etableres, hvordan for-
holder man seg til det som arbeidsgiver? Fore-
bygging vil kunne rette seg mot risikogrupper,
114922_nordiske-udkast_02_2021_.indd 13114922_nordiske-udkast_02_2021_.indd 13 28-10-2021 08:23:5328-10-2021 08:23:53
Lars Petter Sødal Bergsmark • Hvorfor er sorg aktuell som diagnose?
14
men hvis sorg deneres som risikopatologi, kan
det tenkes at innsatsen vil inngå som en del av
generell livsmestring. Endringen mot å se sor-
gen som noe individet skal mestre og psykolo-
ger skal beskjeftige seg med, er i alle tilfeller
en psykologisering av fenomenet. Følgelig må
denne utviklingen også ses i sammenheng med
den kontroversielle psykologiseringen av sinns-
livet for øvrig (Madsen, 2015, 2017a, Parker,
2007), som grunnleggende drevet av interesser
og makt. De endelige konsekvensene av denne
kommende diagnosen for sorg vil man naturlig
nok ikke se før i ettertid.
Konklusjon
Sorg er en almen lidelseserfaring som på den
ene siden utgjør en meningsfull smerteopp-
levelse, og på den andre siden oppleves som
inngripende og til tider uutholdelig. Diagnosen
VSL er et hensiktsmessig middel for å imø-
tekomme de lidelsesopplevelser som over-
velder enkelte. Oppstillingen av en sorgspesi-
kk symptomatologi er likevel kontroversiell.
Helbredsforståelsen av psykiske lidelsesfen-
omener er kulturelt betinget og forutsetter for-
mulering av lidelsesopplevelser gjennom me-
dikaliserte grunntermer. Verdien av god helse
dikterer hvorvidt en lidelseserfaring skal anses
som behandlingskrevende, og politiske initiati-
ver og investering i psykisk helse styrker bruk-
barheten av de psykiatriske diagnosene. Selv
om en diagnose for patologisk sorg følgelig vi-
ser en faglig progresjon, er faren at man under
-
spiller hvordan ulike interesser har aktualisert
sorg som psykiatrisk diagnose i første omgang.
Artikkelen har argumentert for at det er i denne
nyansen kontroversen om sorgdiagnosen lig-
ger, og fremhever terapeutiske kulturer, psyko-
logisering og diagnosenes funksjonalitet som
sentrale omdreiningspunkter for videre kritikk.
Referanser
American Psychiatric Association (Red.). (2013).
Diagnostic and statistical manual of mental dis-
orders: DSM-5 (5. utg.). American Psychiatric
Association.
Bale, K. & Bondevik, H. (2017). Sorg i diagnose-
kulturen. Mellom symptombeskrivelse og lit-
terært uttrykk. I H. Bondevik, O. J. Madsen &
K. N. Solbrække (Red.), Snart er vi alle pa
-
sienter. Medikalsering i Norden (s. 289-323).
Spartacus forlag.
Brinkmann, S. (2008). Changing psycholo
-
gies in the transition from industrial soci
-
ety to consumer society. History of the Hu
-
man Sciences, 21(2), 85-110. https://doi.
org/10.1177/0952695108091412
Brinkmann, S. (2010). Patologiseringens former:
En kartogra over nutidens patologiseringspro-
cesser. I S. Brinkmann (Red.), Det diagnostice-
rede liv– Sygdom uden grænser (s. 273-285).
Forlaget Klim.
Brinkmann, S. (2014). Languages of suffering.
Theory & Psychology, 24(5), 630-648. https://
doi.org/10.1177/0959354314531523
Brinkmann, S. (2016). Diagnostic Cultures. Rout-
ledge.
Brinkmann, S. (2018a). Det sørgende dyr: Om sor-
gen, selvet og samfundet. Forlaget Klim.
Brinkmann, S. (2018b). Persons and their minds:
Towards an integrative theory of the mediated
mind. Routledge, Taylor & Francis Group.
Brinkmann, S. & Petersen, A. (2015). Diagnoser i
samtiden: En introduktion. I S. Brinkmann & A.
Petersen (Red.), Diagnoser– Perspektiver, kri-
tik og diskussion (s. 7-16). Forlaget Klim.
Cornford, I. R. (2002). Learning-to-learn strategies
as a basis for effective lifelong learning.
International Journal of Lifelong Edu-
cation, 21(4), 357-368. https://doi.
org/10.1080/02601370210141020
Cuthbert, B. N. & Insel, T. R. (2013). Toward the
future of psychiatric diagnosis: The seven pil-
lars of RDoC. BMC Medicine, 11(1), 126. htt-
ps://doi.org/10.1186/1741-7015-11-126
Dahl, A. A. & Løvlie, A. (2018). Psykiske lidel-
ser– Forståelse, diagnostikk og juss. Univer-
sitetsforlaget.
Danziger, K. (1997). Naming the mind: How psy-
chology found its language. Sage Publ.
Drescher, J. (2015). Out of DSM: Depathologi
-
zing Homosexuality. Behavioral Sciences, 5(4),
565-575. https://doi.org/10.3390/bs5040565
114922_nordiske-udkast_02_2021_.indd 14114922_nordiske-udkast_02_2021_.indd 14 28-10-2021 08:23:5328-10-2021 08:23:53
Nordiske udkast • Nr. 2 • 2021 15
Dye, A. H. & Myrvang, R. (2019). Vesentlig ar-
beid, vesentlig satsning. Tidsskrift for Norsk
psykologforening, 56(9), 674-677.
Folkehelseloven. (2011). Lov om folkehelsearbeid.
(LOV-2011-06-24-29). Lovdata. https://lovda-
ta.no/dokument/NL/lov/2011-06-24-29
Granek, L. (2010). Grief as pathology: The evolu-
tion of grief theory in psychology from Freud
to the present. History of Psychology, 13(1),
46-73. https://doi.org/10.1037/a0016991
Hansen, J. Ø., Brandser, T. A. & Thimm, J. C.
(2020). Behandling av komplisert sorg– En sy-
stematisk oversikt og metaanalyse av randomi-
serte kontrollerte studier. Tidsskrift for Norsk
psykologforening, 57(1), 18-27.
Jacobsen, M. H. & Petersen, A. (2018). Sorgens
socialitet– En sociologisk kommentar til psy-
kologiseringen og medikaliseringen af menne-
skelige følelser. Psyke & Logos, 39(1), 55-73.
Jensen, U. J. (2010). Patologisering og kampen
om sygdomsbegrebet. I S. Brinkmann, Det
diagnosticerede liv– Sygdom uden grænser
(s. 113-132). Forlaget Klim.
Johnstone, L., Boyle, M., Cromby, J., Dillon, J.,
Harper, D. J., Kinderman, P., Longden, E., Pil-
grim, D. & Read, J. (2018). The Power Threat
Meaning Framework: Towards the identicati-
on of patterns in emotional distress, unusual ex
-
periences and troubled or troubling behaviour,
as an alternative to functional psychiatric diag-
nosis. British Psychological Society.
Jørgensen, C. R. (2002). Psykologien i senmoder-
niteten. Hans Reitzel.
Jørgensen, C. R. (2015). Psykiatrisk diagnostik i
dynamisk psykologisk lys. I S. Brinkmann &
A. Petersen (Red.), Diagnoser– Perspektiver,
kritik og diskussion (s. 291-318). Forlaget Klim.
Killikelly, C. & Maercker, A. (2017). Prolonged
grief disorder for ICD-11: The primacy of cli-
nical utility and international applicability.
European Journal of Psychotraumatology, 8,
1476441. https://doi.org/10.1080/20008198.2
018.1476441
Kofod, E. H. (2017). Parental grief after infant
loss: Grief as a Normative Practice. The PhD
Series of the Faculty of the Humanities, Aal-
borg University. https://doi.org/10.5278/VBN.
PHD.HUM.00081
Kristensen, P. (2013). Sorg som diagnose. Tidsskrift
for Den norske legeforening, 133(8), 856-858.
https://doi.org/10.4045/tidsskr.13.0005
Køster, A., Kofod, E. H., Winther-Lindqvist, D.,
Brinkmann, S. & Petersen, A. (2018). Kultu-
relle og eksistentielle perspektiver på sorg og
tabserfaringer. Psyke & Logos, 39(1), 37-54.
Larsen, L., Lauritzen, L. R. & O’Connor, M.
(2018). Kompliceret sorg og vedvarende sorgli-
delse– Begrebsmæssig adskillelse og sammen-
hæng. Psyke & Logos, 39(1), 15-37.
Larsen, L. T. (2021). Not merely the absence of di-
sease: A genealogy of the WHO’s positive health
denition. History of the Human Sciences, 1-21.
https://doi.org/10.1177/0952695121995355
Madsen, O. J. (2013). Doing Critical Psychology
in a State of Afuence. Critical Psychology in
Changing World, 756-764.
Madsen, O. J. (2015). Psychotherapists: Agents of
change or maintenance men? I I. Parker (Red.),
Handbook of critical psychology. Routledge.
Madsen, O. J. (2017a). Den terapeutiske kultur (2.
utg.). Universitetsforlaget.
Madsen, O. J. (2017). Medikaliseringsbegrepet
kolonisering av forskerverden. I H. Bondevik,
O. J. Madsen & K. N. Solbrække (Red.), Snart
er vi alle pasienter. Medikalisering i Norden
(s. 25-62). Spartacus forlag.
Madsen, O. J. (2017c). Diagnosenes makt over sin-
nene: Reeksjoner om diagnoser og diagnose-
kritikkens mangler. Tidsskrift for psykisk helse-
arbeid, 13(01), 25-41. https://doi.org/10.18261/
issn.1504-3010-2017-01-04
Marková, I. S. & Berrios, G. E. (2012). Episte
-
mology of Psychiatry. Psychopathology, 45(4),
220-227. https://doi.org/10.1159/000331599
Mik-Meyer, N. (2010). Min helt egen sygdom–
Forhandling af sygdomsidentitet. I S. Brink
-
mann (Red.), Det diagnosticerede liv– Syg
-
dom uden grænser (s. 254-272). Forlaget Klim.
Mik-Meyer, N. (2015). The social negotiation of
illness: Doctors’ role as clinical or political in
diagnosing patients with medically unexpla
-
ined symptoms. Social Theory & Health, 13(1),
30-45. https://doi.org/10.1057/sth.2014.15
Nielsen, M. (2015). ADHD: Når følelser og reak-
tioner bliver symptomer på en diagnose. I S.
Brinkmann & A. Petersen (Red.), Diagnoser–
114922_nordiske-udkast_02_2021_.indd 15114922_nordiske-udkast_02_2021_.indd 15 28-10-2021 08:23:5328-10-2021 08:23:53
Lars Petter Sødal Bergsmark • Hvorfor er sorg aktuell som diagnose?
16
Perspektiver, kritik og diskussion (s. 207-228).
Forlaget Klim.
O’Connor, M. (2020). Sorg som diagnose. Må
-
nedsskrift for almen praksis, (April), 265-272.
OECD & European Union. (2018). Health at a
Glance: Europe 2018: State of Health in the
EU Cycle. OECD. https://doi.org/10.1787/he-
alth_glance_eur-2018-en
Parker, I. (2007). Revolution in psychology: Ali-
enation to emancipation. Pluto Press.
Perkins, A., Ridler, J., Browes, D., Peryer, G., Not-
ley, C. & Hackmann, C. (2018). Experiencing
mental health diagnosis: A systematic review
of service user, clinician, and carer perspec
-
tives across clinical settings. The Lancet Psy-
chiatry, 5(9), 747-764. https://doi.org/10.1016/
S2215-0366(18)30095-6
Prigerson, H. G., Boelen, P. A., Xu, J., Smith, K.
V. & Maciejewski, P. K. (2021). Validation of
the new DSM-5-TR criteria for prolonged grief
disorder and the PG-13-Revised (PG-13-R)
scale. World Psychiatry, 20(1), 96-106. https://
doi.org/10.1002/wps.20823
Prigerson, H. G., Horowitz, M. J., Jacobs, S. C.,
Parkes, C. M., Aslan, M., Goodkin, K., Ra
-
phael, B., Marwit, S. J., Wortman, C., Neime-
yer, R. A., Bonanno, G., Block, S. D., Kissane,
D., Boelen, P., Maercker, A., Litz, B. T., John-
son, J. G., First, M. B. & Maciejewski, P. K.
(2009). Prolonged Grief Disorder: Psychome-
tric Validation of Criteria Proposed for DSM-
V and ICD-11. PLoS Medicine, 6(8), e1000121.
https://doi.org/10.1371/journal.pmed.1000121
Rose, N. (1996). Inventing our selves: Psycholo-
gy, power, and personhood. Cambridge Uni-
versity Press.
Rose, N. (2015). Hvad er diagnoser til for? I S.
Brinkmann & A. Petersen (Red.), Diagnoser–
Perspektiver, kritik og diskussion (s. 17-36).
Forlaget Klim.
Rose, N., Birk, R. & Manning, N. (2021). Towards
Neuroecosociality: Mental Health in Adversity.
Theory, Culture & Society, 0(0), 1-24. https://
doi.org/10.1177/0263276420981614
Rosenberg, R. (2016). Psykiatriens grundlag: Hi-
storie, loso og videnskab. Aarhus Universi-
tetsforlag.
Rosenberg, R. & Videbech, P. (2018). Klinisk neu-
ropsykiatri (3. utg.). FADL’s forlag.
Saxtrup, N. & Petersen, A. (2018). Hvem ejer diag-
nosen? Ugeskrift for læger. http://ugeskriftet.
dk/b/hvem-ejer-diagnosen
Slade, M. (2009). Personal recovery and mental il-
lness: A guide for mental health professionals.
Cambridge University Press.
Smail, D. J. (2005). Power, interest and psycholo-
gy: Elements of a social materialist understan-
ding of distress. PCCS Books.
Thyssen, O. (2010). Jens Vejmand på rettigheder.
I S. Brinkmann (Red.), Det diagnosticerede liv
(s. 95-112). Forlaget Klim.
Vestergaard, P. (2018). Den moderne psykiatris
historie: Et essay om sindslidende i velfærds-
staten. Aarhus Universitetsforlag.
Wakeeld, J. C. (2012). Should Prolonged Grief
Be Reclassied as a Mental Disorder in DSM-
5?: Reconsidering the Empirical and Conceptu-
al Arguments for Complicated Grief Disorder.
The Journal of Nervous and Mental Disease,
200(6), 499-511. https://doi.org/10.1097/
NMD.0b013e3182482155
Walter, T. (2006). What is Complicated Grief? A
Social Constructionist Perspective. OMEGA–
Journal of Death and Dying, 52(1), 71-79. htt-
ps://doi.org/10.2190/3LX7-C0CL-MNWR-JK-
KQ
World Health Organization (Red.). (2002). Mental
health: New understanding, new hope. World
Health Organization.
World Health Organization. (2014). Health in all
policies: Helsinki statement, framework for
country action. http://apps.who.int/iris/bitstre
am/10665/112636/1/9789241506908_eng.pdf
Øverland, S., Knudsen, A. K. & Mykletun, A.
(2011). Psykiske lidelser og arbeidsuførhet.
Tidsskrift for norsk psykologforening, 48,
739-744.
114922_nordiske-udkast_02_2021_.indd 16114922_nordiske-udkast_02_2021_.indd 16 28-10-2021 08:23:5328-10-2021 08:23:53
