«Herrer i eget hus» – Finnmarksloven i media

Abstract

In 2005, the Norwegian Parliament passed the Finnmark Act, with ownership of 96 % of Finnmark transferred from the State to the inhabitants of Finnmark. This article discusses the dominant arguments for and against the Act in two local newspapers in Finnmark. The debate was intense. Would the Finnmark Act lead to private ownership based on ethnicity, or equal ownership? Different understandings of equity, justice and ethnicity were used rhetorically by those against the law and also by those who were positive. Fear of privatization was a dominant argument based on a democratic view where no one should have private ownership.

Full text

| © universitetsforlaget | norsk medietidsskrift | årg. 20 | nr. 4 | 330–346
Abstract
In 2005, the Norwegian Par-
liament passed the Finnmark
Act, with ownership of 96 %
of Finnmark transferred
from the State to the inhabit-
ants of Finnmark. This article
discusses the dominant argu-
ments for and against the Act
in two local newspapers in
Finnmark. The debate was
intense. Would the Finnmark
Act lead to private ownership
based on ethnicity, or equal
ownership? Different under-
standings of equity, justice
and ethnicity were used rhe-
torically by those against the
law and also by those who
were positive. Fear of privati-
zation was a dominant argu-
ment based on a democratic
view where no one should
have private ownership.
Keywords:
• Indigenous rights
• the Finnmark Act
• Sámi
• media
Stine Sand Eira
«Herrer i eget hus»
Finnmarksloven i media
Forholdet mellom samer og nordmenn, og rettigheter til land og
vann, ble igjen satt på dagsordenen i Finnmark i forbindelse med
debatten om finnmarksloven. En gjennomgang av to finnmarksa-
viser viser at uenighetene først og fremst handlet om hvorvidt
loven førte til privatisering, eller om finnmarkingene nå ble herrer
i eget hus. Artikkelen viser at ulike forståelser av likhet, etnisitet
og rettferdighet ble brukt retorisk for å vinne fram i diskusjonen
om eierrettigheter i Finnmark.
Innledning
– En gledens dag, uttaler Ole Henrik Magga etter at finn-
marksloven ble vedtatt i Stortinget. Magga beskrives i Altapos-
ten som en pioner i samisk politikk og rettighetskamp. Magga
uttaler at «I 25 år har jeg jobbet med urfolksrettigheter. Finn-
marksloven er en fin gevinst etter alt dette arbeidet» (Peder-
sen 24.05.05). Ikke alle delte Maggas syn på loven, noe en
leser ga uttrykk for:
Finnmarksloven
Stortinget har nå brukt si makt
Folket har intet vi skal ha sagt
Nei, vi må nok finne oss i
at saman e kommet for å bli!
Fri-mann (leserinnlegg, Finnmark Dagblad, 26.05.05)
Mediedebatten om loven var i forkant av vedtaket både hissig,
personfokusert og preget av polarisering. Ikke alle ønsket
finnmarksloven velkommen, og over 10 000 personer skrev
NMT-2013-4.book Page 330 Thursday, December 12, 2013 12:49 PM

| stine sand eira | «herrer i eget hus» |
norsk medietidsskrift|2013|årg.20|nr.4| [ 331 ]
under på at de ønsket folkeavstemning om loven. Den 24. mai 2005, samme dag
som finnmarksloven behandles i Stortinget, skriver Finnmark Dagblad (FD) på
debattsidene at pågangen har vært så stor at de ikke har plass til alle innleggene.
Loven trådte i kraft i 2006. Med den nye loven ble 96 % av Finnmarks grunn
overført fra staten til Finnmarks befolkning, representert ved Finnmarkseiendom-
men (Fefo). Leserinnlegget fra Fri-mann inneholder flere av argumentene som
kom fram i debatten, nemlig påstandene om at Stortinget ikke hører på ’folket’,
men at det er samene som nå får makt på bekostning av ’folket’. Mediedebatten
viser at samene ikke lenger forstås som de undertrykte og overgrepsutsatte, men
en sterk gruppe hvor Sametinget utgjør en maktfaktor. De andre, finnmarkingene,
framstilles av enkelte som en svak minoritet i forhold til samene, men også i for-
hold til de i sør som har makt til å «tre loven nedover hodene på oss» (Roxrud
02.05.05). Ved å se på debatten slik den kommer fram i de to lokalavisene Altapos-
ten og Finnmark Dagblad, ønsker jeg å diskutere hva som kjennetegnet mediede-
batten om finnmarksloven, og hvorfor oppfatningene av loven var preget av sterke
motsetninger og et fokus på etnisitet.
Artikkelen bygger på en kvalitativ innholdsanalyse av leserinnlegg, ledere og
redaksjonelle artikler i perioden mai 2005. Ved hjelp av retorisk teori (Kjeldsen
2004, Lawson 1998) vil jeg vise hvilke argumenter forkjemperne og motstanderne
brukte for å nå fram med sitt syn. Ulike forståelser av likhet og rettferdighet fram-
står som sentralt. Jeg argumenterer for at ideen om likhet, slik den framtrer i
denne mediedebatten, gjør det vanskelig å få gjennomslag for en urfolkspolitikk
som i stor grad baserer seg på Kymlickas (1995) argumenter om multikulturalitet
og likhet. Denne likhetstankegangen fører også til at overgrepsretorikken, hvor
majoritetsbefolkningen framstilles som svake og med færre rettigheter enn
samene, virker ekstra effektivt dersom man får gjennomslag for det i media. Vike,
Lidén og Liens diskusjoner om likhet og ulikhet, og likhetens flertydighet (2001),
Kramvigs teori om kategorisering (1999), og forholdet mellom urfolk, stat, og
finnmarkinger (Olsen 2010), brukes som utgangspunkt for å analysere hvordan
ulike forståelser av likhet, etnisitet og rettferdighet påvirker oppfatninger om finn-
marksloven.
Fra Alta-sak til finnmarkslov
For å diskutere debatten om finnmarksloven er det viktig å kjenne bakgrunnen for
vedtaket. Alta-saken er viktig, fordi den satte samiske rettigheter på dagsorden.
Staten var eier av mesteparten av landområdene i Finnmark, mens det fra samisk
hold ble hevdet at dette var områder som var fratatt dem (Hjorthol 2006).
Etter Alta-aksjonen garanterte myndighetene at inngrep i samiske kjerneområ-
der ikke skulle skje uten at samiske organer var forespurt (Gjengset 1996:9). Sam-
tidig var det staten som eide Finnmark, og som bestemte over områdene. Allerede
før Alta-saken var det fra samisk hold stilt krav om anerkjennelse som urfolk ut fra
NMT-2013-4.book Page 331 Thursday, December 12, 2013 12:49 PM

| stine sand eira | «herrer i eget hus» |
[ 332 ] norsk medietidsskrift | 2013 | årg. 20 | nr. 4 |
internasjonale konvensjoner, men arbeidet tok først fart i etterkant. Alta-saken har
blitt sett på som en utløsende faktor for myndighetenes endrede syn på samiske
rettigheter, og for at arbeidet med en formell institusjonalisering av norsk samepo-
litikk skulle skje (Bjerkli og Selle 2003:21). Årsakene til dette var at konflikten
satte fokus på samenes status i Norge, og hvordan statens forhold til samisk kultur
og samenes rettsstilling i Norge skulle være i fremtiden (Minde 2003, Josefsen
2008).
Prosessen fram mot at finnmarksloven ble vedtatt, har vært lang. Også utred-
ningene til Samerettsutvalget, Grunnlovens sameparagraf og etableringen av
Sametinget har skapt debatt (Hernes 2008, Minde 1999). Det har blitt hevdet at
opprettelsen av egne samepolitiske organer og samiske rettigheter bryter med FNs
universelle bestemmelser om menneskerettigheter, en debatt som ikke er unik for
Norge (Minde 1999:72). Med jevne mellomrom oppstår det også diskusjoner i
mediene i Finnmark om samene kan defineres som urfolk. Norge ratifiserte i 1990
ILO-konvensjon nummer 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater. Sen-
tralt i disse rettighetsdiskusjonene er norske og samiske politikeres rolle som
pådrivere i internasjonalt arbeid for urfolks rettigheter (Minde 2003). Med urfolk-
status har samene et sterkere vern enn mange minoriteter i Norge, og det gir Norge
forpliktelser. Blant annet skal norske myndigheter i henhold til ILO-konvensjonen
bidra til kartlegging av bruks- og eierrettigheter, noe som nå er Finnmarkskommi-
sjonens oppgave. Samiske krav om at rettigheter til land og vann er viktige for
samenes kultur og utvikling, har blitt hørt (Hernes 2008:28).
Stortinget vedtok finnmarksloven i mai 2005 med et flertall bestående av regje-
ringspartiene (Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre), Arbeiderpartiet, Senterpar-
tiet og subsidiært Sosialistisk Venstreparti. På forhånd hadde Finnmark fylkesting,
med bredt flertall, og Sametinget enstemmig sluttet seg til flertallsforslaget. I
2006 trådte finnmarksloven i kraft, noe som tilsa at staten ga eiendomsretten til
Finnmarks befolkning, representert ved Finnmarkseiendommen (Fefo). I styret til
Fefo sitter seks personer, tre valgt av Finnmark fylkesting og tre valgt av Sametin-
get. Finnmarkskommisjonen skal kartlegge eksisterende rettigheter til grunnen
som Fefo har overtatt, og en særdomstol skal ta seg av tvister som måtte oppstå
(Pressemelding Justis- og beredskapsdepartementet 14.03.2008).
Om retoriske troper og likhetens paradokser i Finnmark
I mediedebatten foregår det en kamp hvor ulike aktører forsøker å få gjennomslag
for sine forståelser av loven og dens konsekvenser. Kjeldsen (2004:22–23) beskri-
ver retorikk som retorisk kommunikasjon. Det vil si hensiktsbestemt og virknings-
full kommunikasjon hvor avsenderen henvender seg til bestemte mottagere, og
ved hjelp av ulike virkemidler forsøker å oppnå en bestemt respons. Språket, og
hvordan man formulerer seg i debatten, blir sentralt for å nå fram.
NMT-2013-4.book Page 332 Thursday, December 12, 2013 12:49 PM

| stine sand eira | «herrer i eget hus» |
norsk medietidsskrift|2013|årg.20|nr.4| [ 333 ]
Troper er et område innenfor retorikken som omhandler språklig utforming,
det vil si hvordan man levendegjør og bearbeider språket på en kunstnerisk måte
(Kjeldsen 2004:192). Tropene er likevel noe mer enn forskjønning av språket.
Ifølge Kjeldsen kan skribenten ved hjelp av tropene:
1) skape interesse og engasjement og holde på oppmerksomheten, 2) konkretisere, gjøre
forståelig og belære, 3) fokusere og framheve eller tilsløre og skjule, 4) støtte hukom-
melsen, 5) argumentere, og 6) påvirke følelsene (Kjeldsen 2004:207).
Leserinnlegg er et område hvor debattantene kan bruke språket retorisk, for slik å
oppnå større gjennomslagskraft, på latin kalt ordo artificialis. Dette i motsetning
til ordo naturalis, hvor en sak blir framstilt i naturlig rekkefølge, og uten kunstne-
risk bearbeiding av ordene (Kjeldsen 2004:193). Det vil være naturlig å tenke seg
at nyhetssakene i avisene i større grad kan forstås ut fra det sistnevnte.
Alan Lawson (1998) er en postkolonial teoretiker som bruker troper for å disku-
tere eierskap til land og vann i det han kaller settlerkulturer. Koloniale troper for-
stås som fortellinger som stadig resirkuleres og reaktiveres, og Lawson spør hvor-
for fortellingene gjentas, og hvem som vinner på dette. For eksempel er ikke
diskusjoner og fortellinger om den ekte eller ’autentiske’ samen noe som har opp-
stått i debatten om finnmarksloven, de kan spores langt tilbake i tid i europeiske
tekster (se f.eks. Mathisen 2004). Lawson bruker først og fremst Australia som
eksempel, men ifølge Olsen (2010) er ’settler’-begrepet overførbart i Finnmark-
sammenheng. Tilbakeføringen av rettighetene til landområder i Finnmark inne-
bærer at den norske stat betrakter sin overtakelse av rettighetene til disse områ-
dene i 1848 som en urettmessig tilsidesetting av den eiendomsrett befolkningen
hadde (Hernes 2008:12). Bakgrunnen for overtakelsen i 1848 var at «Det egentlige
Finmarken har nemlig fra gammel Tid af været betraktet som tilhørende Kongen
eller Staten, fordi det oprindelig kun var beboet af et Nomadefolk, Lapperne uden
faste Boliger».1 Pedersen sammenligner dette med Englands proklamasjon på
1770-tallet om at Australia var et område hvor det ikke fantes en befolkning med
rettigheter (Pedersen 2006:15).
I prinsippet er tilbakeføringen av eiendomsrettigheter, slik finnmarksloven
medfører, en anerkjennelse av en urett som kan sidestilles med de prosessene som
har foregått i andre kolonier. Det gir også samme problem; hvem er de rettmessige
arvingene som skal ta imot? Olsen (2010) argumenterer for at Finnmarks befolk-
ning får en tredjeposisjon som er settlerens. Det vil si at de må forholde seg til
urfolk/koloniserte på den ene siden og staten/kolonimakten på den andre. Homi
Bhabha er en sentral teoretiker innenfor postkolonial teori, og skriver blant annet
om identitet og tilhørighet som noe tvetydig og hybrid. Lik Lawsons settlere er
finnmarkingene det Bhabha kaller «almost the same, but not quite» (1984:130).
«...the « settler» subject exercises authority over the indigene and the land at the
same time as translating desire for the indigene and the land into a desire for
native authenticity» (Lawson 1998:40). Dette kommer blant annet til uttrykk ved
at det settes spørsmålstegn ved urbefolkningens originalitet – er de egentlig helt
NMT-2013-4.book Page 333 Thursday, December 12, 2013 12:49 PM

| stine sand eira | «herrer i eget hus» |
[ 334 ] norsk medietidsskrift | 2013 | årg. 20 | nr. 4 |
innfødt? Samtidig framstiller man seg selv som innfødt, for slik å legitimere seg og
sine rettigheter (Lawson 1998).
Ulike forståelser av finnmarkinger og samer blir sentralt for å forstå hvorfor lik-
het blir et viktig tema i debatten. Sett fra Finnmark kan forestillingene om Norge
som et ganske homogent land (Vike, Lidén og Lien 2001:11) virke tilslørende, all
den tid området er flerkulturelt og siden før noen statsdannelse har vært bebodd
av både nordmenn, samer og kvener, eller det Kramvig (1999) kaller blandings-
folka. Fra et nordnorsk perspektiv har likhet vært et tema innenfor fornorskning
og skoleforskning (Eidheim 1971, Høgmo 1989, Hoëm 1978), nasjonsbygging og
Arbeiderpartiets stilling i Finnmark (Bjørklund 2001), forholdet mellom samer og
nordmenn (Minde 2003, Paine 1965, Kramvig 1999), og innenfor temaet likhet og
rettigheter (Hernes 2008, Weigård 2008, Minde 1999, Oskal 1999, Thuen 1995).
Bjørklund (2011) beskriver hvordan Arbeiderpartiet fikk en sterk rolle i Finnmark
etter krigen. Fylket var rasert, men ble gjenoppbygget og integrert i den norske
velferdsstaten. Arbeiderpartiet sto for utvikling og en fellesskapstanke som ikke ga
rom for kulturell forskjellighet. Alle skulle ha like rettigheter, uavhengig av etnisk
tilhørighet. Noe annet ble sett på som forskjellsbehandling. Siden det meste ble
brent, ga dette muligheten til å starte på nytt, og likhetstankegangen fikk fotfeste i
et samfunn hvor det samiske ble forbundet med fattigdom og klasseskille. Med det
økende fokuset på samiske rettigheter som kom etter Alta-saken, ikke minst med
etablering av Sametinget og finnmarksloven, har man rippet opp i gamle skillelin-
jer. Tanken om likhet og ’vi finnmarkinger’ har blitt rokket ved.
I norsk forskning kobles likhet til autonomi, det å utfolde seg fritt, selvråderett
og selvforvaltning (Thuen 1995, Gullestad 1984). Det er kanskje ikke tilfeldig at
uttrykket ’å være herre i eget hus’ ofte blir brukt som et argument for innføring av
finnmarksloven. Mange ønsker likevel å beholde den gamle ordningen, hvor sta-
ten eier grunnen. Olsen (2011) beskriver dette som finnmarkingenes motstridende
erfaringer med en stat som på noen områder kobles til internasjonal urfolkspoli-
tikk, et perspektiv som ikke nødvendigvis står sterkt i Finnmark. Samtidig ses sta-
ten på som en garanti for prinsippet om like rettigheter, framfor et Fefo-styre
bestående av representanter valgt av Sametinget og Finnmark fylkesting. Likhet
kan derfor forstås politisk ved at det ses som et ideal når det gjelder rettigheter.
Likhet blir ofte brukt som argument av folk som konkurrerer om ressurser (Vike,
Lidén og Lien 2001:13).
Det flerkulturelle samfunnet blir en utfordring for et nasjonalt fellesskap som
bygger på at alle borgere har like rettigheter. Dette er et område som Will Kym-
licka, en teoretiker innenfor politisk filosofi, er opptatt av. Medborgerskap i fler-
kulturelle samfunn, minoritetsrettigheter og demokrati er noen av hans fors-
kningsområder. Ifølge Kymlicka (1995) kan ideen om likhet føre til ulikhet fordi vi
i utgangspunktet ikke er likestilte. Kymlicka argumenterer for at likebehandling vil
si at alle mennesker bør ha rett til å tilhøre et kulturelt fellesskap, og derfor er det
rettferdig at særskilte tiltak kan iverksettes for å oppnå dette. Kymlicka har også
likhet som ideal, men argumenterer for at minoriteter bør få gruppe-differensierte
NMT-2013-4.book Page 334 Thursday, December 12, 2013 12:49 PM

| stine sand eira | «herrer i eget hus» |
norsk medietidsskrift|2013|årg.20|nr.4| [ 335 ]
rettigheter som landrettigheter og fast representasjon i viktige organer, for slik å
forhindre at kulturen går i oppløsning (1995:109). Kymlickas poeng er at minorite-
ter kan bli overkjørt av majoritetens beslutninger, og at rettigheter kan motvirke
dette. Han bryter derfor med forståelsen av like rettigheter som et ideal for alle
mennesker, uavhengig av etnisitet.
De nevnte teoretiske perspektivene på likhet og retorikk vil bli brukt for å vise
hvordan og hvorfor det tvetydige likhetsbegrepet brukes retorisk og i debatten
skifter fra den ene betydningen til den andre.
Metodevalg og avgrensninger
Artikkelen er basert på en gjennomgang av leserinnlegg, ledere og redaksjonelle
artikler i avisene Finnmark Dagblad og Altaposten i perioden mai 2005. Utgangs-
punktet er en kvalitativ innholdsanalyse hvor jeg i denne perioden har gått igjen-
nom alle saker som berører temaet finnmarksloven. Denne metoden er valgt for å
kunne gå i dybden på enkelte saker, med vekt på ulike forståelser av loven i
sakene. Både redaksjonelle saker og leserinnlegg er viktige, fordi begge er rele-
vante for å forstå mediedebatten. En sak er, i denne artikkelen, avgrenset ved at
det er en sammenhengende tekst som har en overskrift, og som markeres ved at
journalistens navn står oppført, og/eller at den skilles fra en annen sak ved hjelp
av en tydelig typografisk markering. Fokus er på hvilke argumenter som gjentas,
og av hvem, i debatten om finnmarksloven. Til sammen består materialet av 192
artikler. FD har 104 artikler: 5 ledere, 46 redaksjonelle saker og 53 leserinnlegg.
Altaposten har 88 artikler: 7 ledere, 25 redaksjonelle artikler og 56 leserinnlegg.
Altaposten har flere lengre redaksjonelle saker, mens FD har flere redaksjonelle
kortere saker.
Altaposten og FD er to konkurrerende lokalaviser i Vest-Finnmark. FD har
hovedkontor i Hammerfest, mens Altaposten har hovedkontor i Alta. De to avisene
er sammenlignbare ved at de begge har fulgt saken tett, og er lokalaviser som dek-
ker en del av de geografisk samme områdene. Jeg ønsker å se om avisene er ulike
eller ikke med tanke på hvilke meninger de tilkjennegir på lederplass, og hvordan
de vinkler sine saker. Leserinnlegg gjennomgås for å se om meningene her skiller
seg fra det som kommer fram i avisene.
Det er naturlig å velge mai 2005 som utgangspunkt for analyse, siden debatten
og den redaksjonelle dekningen var stor i forkant av Stortingets behandling av
loven den 24. mai samme år. Ved å velge en sammenhengende periode med mange
redaksjonelle artikler og leserinnlegg er det mulig å følge debatten for å få en over-
sikt over de ulike argumentene og vinklingene. Også ut fra praktiske hensyn er det
valgt en sammenhengende periode, fordi materialet befinner seg på mikrofilm og
ikke er søkbart. Dette medfører at viktige saker og debatter kan bli utelatt, samti-
dig viser materialet at det er et begrenset antall temaer og argumenter som stikker
seg tydelig fram og som gjentas i løpet av perioden. Finnmarksloven er et tema
NMT-2013-4.book Page 335 Thursday, December 12, 2013 12:49 PM

| stine sand eira | «herrer i eget hus» |
[ 336 ] norsk medietidsskrift | 2013 | årg. 20 | nr. 4 |
som spesielt i forkant av at loven ble vedtatt, fikk stor oppmerksomhet lokalt.
Dette var i motsetning til dekningen i mange andre aviser, og spesielt riksmedia,
som har vært til dels fraværende.
En gjennomgang av materialet viser at det ikke er en bestemt journalist som
dekker temaet i de to avisene, men opp til ti ulike journalister i FD og seks i Alta-
posten. Debattantene på debattsidene består i hovedsak av privatpersoner, same-
tingspolitikere og lokal- og stortingspolitikere fra Finnmark. Flere av debattantene
skriver både i FD og i Altaposten. Debattinnlegg og artikler i de to avisene viser at
sentrale personer som ytret seg på debattsidene, også fikk plass i de redaksjonelle
oppslagene. Dette gjaldt særlig tidligere SV-stortingsrepresentant fra Finnmark
Olav Gunnar Ballo, og til en viss grad enkelte andre politikere, som Arbeiderparti-
ets stortingsrepresentant Karl Eirik Schjøtt-Pedersen og tidligere RV-politiker Jarl
Hellesvik. Sistnevnte var en aktiv debattant og samlet inn over 10 000 underskrif-
ter mot finnmarksloven.
Utgangspunktet for gjennomgangen er å se etter hvor uenighetene ligger i for-
ståelsen av finnmarksloven, og hvordan dette kommer til uttrykk både på debattsi-
dene, i redaksjonelt innhold og i ledere. I gjennomgangen har jeg sett etter hvilke
argumenter som får størst oppmerksomhet, og som er sentrale for å forstå debat-
ten.
I den retoriske analysen presenterer jeg hovedargumentene som framtrer i det
empiriske materialet, og hvem som står for dem, for å vise hvordan motstanderne
og forkjemperne prøvde å få fram at deres forståelse av loven var den rette. Her vil
jeg også trekke fram hvordan avisene synliggjør sine syn. Materialet viser at mot-
standerne var mest framtredende i debatten, og deres argumenter vies derfor
størst plass. Denne analysen vil også vise at mange av uenighetene skyldes grunn-
leggende forskjellige oppfatninger om likhet og rettferdighet. I den siste delen av
artikkelen vil jeg diskutere dette nærmere.
Debatten om finnmarksloven
Et viktig punkt i debatten om rettigheter til land og vann har vært hvorvidt finn-
marksloven bidrar til en urettferdig forskjellsbehandling på etnisk grunnlag. To
sentrale personer i debatten, Olav Gunnar Ballo, samt privatpersonen Jarl Helles-
vik, som startet underskriftskampanjen, har forfektet dette synet. Debatten roterer
i stor grad rundt temaene rettferdighet, like rettigheter, demokrati, etnisitet og
ulike forståelser av disse. Tydelige motstandere og kritikere av loven er i tillegg til
nevnte Ballo og Hellesvik partiene FrP og Kystpartiet. Det var også et større antall
enkeltpersoner som uttalte seg kritisk om finnmarksloven på debattsidene enn de
som uttalte seg positivt. Politikere fra Sametinget, som (den gang) sametingspresi-
dent Sven-Roald Nystø, Arbeiderpartiets Steinar Pedersen, og Karl Eirik Schjøtt-
Pedersen, som var stortingsrepresentant for Ap fra Finnmark, og Ap-politikere fra
Finnmark, var de som i størst grad ytret seg positivt, både på debattsidene og i det
NMT-2013-4.book Page 336 Thursday, December 12, 2013 12:49 PM

| stine sand eira | «herrer i eget hus» |
norsk medietidsskrift|2013|årg.20|nr.4| [ 337 ]
redaksjonelle stoffet. Uenighet om loven ble viet stor oppmerksomhet i både FD og
Altaposten. Uenighetene ble ofte knyttet til enkeltpersoner, som uttalte seg om
sine motstandere, av og til i kraftige ordelag. Dette gjaldt særlig Olav Gunnar
Ballo, som ble mye omtalt både redaksjonelt og på debattsidene. Når det gjelder
de to avisene, skrev Finnmark Dagblad positivt om loven i sine ledere, mens Alta-
posten var grunnleggende skeptisk, spesielt fordi de fryktet at Finnmark vil bli pri-
vatisert, og dermed ’et lappeteppe’.
Det rådet ganske ulike oppfatninger av hva finnmarksloven faktisk ville med-
føre. I den videre analysen vil jeg ved hjelp av eksempler diskutere argumenter for
og mot loven som i det empiriske materialet fremstår som sentrale.
Finnmark som lappeteppe
Hovedpåstanden mot finnmarksloven er at den vil medføre privatisering, og at
Finnmark blir et lappeteppe hvor deler av fylket blir privatisert. Dette er et sentralt
tema i begge aviser, i ledere og i debattene. Altaposten skiller seg her fra FD ved at
samtlige av lederne er negative til finnmarksloven. Det fokuseres på alt som er
uavklart, uro som folk føler, og ikke minst frykt. Frykt for privatisering og lappe-
teppe, frykt for sammensetningen i Fefo, frykt for nye dragkamper. Frykten gjen-
tas også i redaksjonelle artikler, hvor både Olav Gunnar Ballo, bergverksindus-
trien og jegere og fiskere frykter private krav. I debatten om finnmarksloven
hersker det stor usikkerhet om hva loven faktisk vil medføre, og flere mener også
at det har vært for lite informasjon. I en slik situasjon blir avisenes rolle som opinions-
dannere ekstra sentral. Ved at Altaposten gjentar sine kritiske anmerkninger mot
loven i sine ledere igjen og igjen, setter de fokus på et tema, samtidig som de usyn-
liggjør andre temaer, som de positive sidene (Waldahl 2007:132).
Temaet privatisering settes på dagsordenen i Altaposten. Finnmark Dagblad
viser ikke samme frykt, tvert imot uttrykker lederne en positiv holdning ved at
Finnmark nå er overlatt til hele Finnmarks befolkning, ikke bare til samene (FD
25.05.05), og at «Sjelden har finnmarkingene vært så enige om noe som vi faktisk
er i Finnmarksloven» (FD 25.05.05). Dette blir syrlig kommentert fra lederplass i
Altaposten under tittelen «Hallo i luken», hvor FDs uttalelse om enighet om loven
blir sett på som merkelig. «Kanskje det hadde falt ut en u?» spør Altaposten
(25.05.05). På lederplass skriver Altaposten at man må lytte til de som har skrevet
under på Hellesviks underskriftsaksjon. Underskriftsaksjon omtales som ’folkeak-
sjonen’. Folkemeningen blir brukt som et argument i saken.
Leder i Kystpartiet i Finnmark, Arild Amundsen, skriver i et leserinnlegg at
Kystpartiet er imot rettigheter på etnisk grunnlag, og at finnmarksloven medfører
«et lappeteppe av forvaltning» (Hauge 24.05.05). SVs Olav Gunnar Ballo frykter
privatisering på etnisk grunnlag. Ballo uttaler til FD at ved å gi noen grupper sær-
rettigheter tar man vekk rettigheter fra andre, noe som er mangel på demokrati
(Mortensen 10.05.05). Kritikerne er redde for at Finnmarkskommisjonen, som skal
NMT-2013-4.book Page 337 Thursday, December 12, 2013 12:49 PM

| stine sand eira | «herrer i eget hus» |
[ 338 ] norsk medietidsskrift | 2013 | årg. 20 | nr. 4 |
ta stilling til eiendomskrav, vil gi medhold til disse kravene. Metaforen ’lappe-
teppe’ brukes om et kommende Finnmark hvor deler av grunnen er i privat eie. I
leserinnleggene knyttes frykten i større grad til etnisitet og en forståelse av at
samene vil få eiendomsrett. Frykten for at Finnmark skal bli et lappeteppe blir et
dominerende argument, som gjentas og forsterkes både redaksjonelt og på debatt-
sidene. Staten som eier blir en garanti mot at dette skal skje, mens finnmarksloven
oppfattes dit hen at det er enkelte som vil favoriseres. Tradisjon blir et argument,
hvor det fokuseres på at ’vi’ har det bra som vi har det.
Argumentet om privatisering, manglende demokrati, og en lov basert på etnisi-
tet, personifiseres særlig gjennom tidligere RV-politiker Jarl Hellesvik, og nevnte
Olav Gunnar Ballo. Det er flere oppslag om at Ballo presses til å stemme for loven.
I debatten blir han «banket til blods», og han både refses og filleristes av sine egne,
ifølge Altaposten og FD. Til slutt uttaler han til Altaposten «– Lar meg ikke
knekke». I artikkelen skriver journalisten at Ballo i debatten har «vært et politisk
kjennemerke i et ellers uryddig farvann», og at han har vært klar og synlig, i mot-
setning til andre politikere (Mjøen 28.05.05). Ved å understreke positive karakte-
ristikker gir Altaposten Ballo troverdighet og tyngde i debatten. Ballo fremstilles
som en tydelig politiker i motsetning til de andre, noe han understreker selv ved å
si at politikerne ikke er til å stole på. Det skaper sympati når avisene fremstiller det
som om han hele tiden får juling av sine motstandere. I FD og Altaposten står det
at han kjemper en innbitt kamp, han går til og med mot sitt eget parti, før han til
slutt taper kampen. Han får likevel oppreisning i Altaposten, som omtaler ham
som et «politisk kjennemerke».
Den ekte samen
Finnmarksloven er et resultat av diskusjoner om urfolks rettigheter. Men bør
samene få eiendomsrettigheter dersom de ikke er urfolk? Hellesvik problematise-
rer begrepene urfolk og samer i et leserinnlegg i Altaposten (Hellesvik 02.05.05).
Han viser til ILO-konvensjonens definisjon av urfolk, og tolker den dit hen at
urfolk betyr de som kom først til et område. «Men ingen kan med sikkerhet si hvem
som kom først til Finnmark», skriver han. «Derfor er begrepet urfolk, ut fra poli-
tiske beslutninger, blitt definert til å være det folk som bebodde området da stats-
grensene ble trukket (altså 1600/1700-tallet)». På den tiden bodde det både finsk-,
samisk-, kvensk- og norsktalende i dette området, og da må i så fall alle disse
betegnes som urfolk, skriver han, og konkluderer med at «Vi ser at begrepet
urfolk, i norsk definisjon av ordet, i beste fall er for utydelig å regne, i verste fall
meningslaust».
Hellesvik poengterer at det er vanskelig å gi en klar og entydig definisjon av
begrepet urfolk. Han argumenterer ut fra en logisk oppbygning, og bruker sin
egen forståelse som bevisgrunn. Ronald Niezen, en sosialantropolog som blant
annet har urfolk og menneskerettigheter som sitt forskningsfelt, mener at det ikke
er fruktbart å prøve å putte begrepet urfolk inn i en trang kategori, og at det heller
ikke er viktig å ha en klar definisjon av det.
NMT-2013-4.book Page 338 Thursday, December 12, 2013 12:49 PM

| stine sand eira | «herrer i eget hus» |
norsk medietidsskrift|2013|årg.20|nr.4| [ 339 ]
The lack of a rigorous definition of the term «indigenous» also present a challenge to
scholarly analysis. But this state of affairs is in some ways preferable: a rigorous defini-
tion, one that in effect tried to close the intellectual borders where they still porous,
would be premature and, ultimately, futile. Debates over the problem of definition are
actually more interesting than any definition in and of itself (Niezen 2003:19).
Ut fra konteksten er det ikke vanskelig å se innlegget som et innspill i debatten om
finnmarksloven. Samer, etnisitet og rettigheter er temaer som gjentas, blant annet
av Hellesvik. Han har to utsagn, nemlig at begrepet urfolk ikke kan brukes i Finn-
mark, og at det er usikkert hva en same er. Dersom samene ikke er et eget folk, og
dersom de ikke er urfolk, så kan de heller ikke kreve rettigheter til land og vann.
Lawson beskriver dette som en fortelling om manglende originalitet: man godtar
ikke urfolkenes krav om å være ekte urfolk, og dermed heller ikke deres rettigheter
til land (1998:42). Med andre ord, samene er ikke ulike nok til å bli behandlet
ulikt. Hellesviks argumentasjon blir derfor et argument mot finnmarksloven,
siden samene i kraft av å være urfolk er gitt en rolle som forvaltere av land og vann
i Finnmark, og dermed større muligheter til medbestemmelse (Hernes 2008:29).
Debatten om hvem som er samer, og hva det vil si, skjer først og fremst på
debattsidene. Motstanderne av loven har brukt medlemskap i Samemanntallet
som et argument for at loven er urettferdig. Dette er fordi mange av medlemmene
i Samemanntallet, som velger hvem som skal sitte på Sametinget og sånn sett er
med på å bestemme hvem som skal være i Fefos styre, ikke er fra Finnmark. Helles-
vik skriver om dette i sitt leserinnlegg «Foredlede «kaffelatte- samer» (Hellesvik
07.05.05.). Ved å bruke latterliggjørende uttrykk er han med på å frata legitimitet,
sette spørsmålstegn ved hva en same egentlig er, og sette disse i et dårlig lys.
Betegnelsen ’kaffelatte-samer’ brukes metaforisk om samer i de store byene, som
kan stemme ved sametingsvalg. Forskjellen mellom finnmarkinger og byboere len-
ger sør blir ifølge Hellesvik viktigere enn forskjellen mellom samer og ikke-samer.
Argumentet om at det er urettferdig at samer utenfor Finnmark får være med
på å bestemme hvem som skal sitte i Fefos styre, gjentas i flere leserinnlegg, på
redaksjonell plass i begge aviser, og i Altapostens leder (24.05.05). Høyres Ray-
mond Robertsen, som etter hvert valgte å gå mot eget parti og stemme mot loven,
uttaler at Sametingets rolle som nasjonalt politisk organ for samer er problematisk
når det er Finnmarks befolkning som skal bestemme (Mortensen 10.05.05).
Befolkningen i Finnmark oppfordres i leserinnlegg, og fra FDs journalist (Kristof-
fersen 30.05.05) til å melde seg inn i samemanntallet for slik å få større innflytelse.
Et argument som ikke kommer fram, er at de som står i samemanntallet, represen-
terer samiske interesser, uavhengig av hvor de bor i landet. Bostedstilhørighet
framstår som viktigere enn samisk tilhørighet når det gjelder hvem som skal få
sitte i Fefos styre.
Et overgrep mot finnmarkingene
Når det gjelder muligheten til å stille krav om eiendomsrett basert på langvarig
bruk, er loven etnisk nøytral. Ifølge Hernes (2008:30) er det likevel grunn til å tro
NMT-2013-4.book Page 339 Thursday, December 12, 2013 12:49 PM

| stine sand eira | «herrer i eget hus» |
[ 340 ] norsk medietidsskrift | 2013 | årg. 20 | nr. 4 |
at mange av de som reiser krav, vil være samer, og muligens er det derfor det i
debatten har oppstått et inntrykk av forskjellsbehandling på etnisk grunnlag.
Finnmark FrPs Bjørn S. Odden omtaler samene som «det nye herrefolket», og
«et selvoppnevnt urfolk», mens han frykter at de andre blir taperne. «De ønsker
ikke å være en underklasse i et samfunn som de har vært med å bygge opp fra en
ruinhaug» (Odden 31.05.05). Dette er sterk symbolbruk og retorikk myntet på en
befolkning som var beleiret under krigen, og som har vært med på å bygge opp
Finnmark etter at det ble brent og var en ruinhaug, slik Odden beskriver. Han bru-
ker patosargumentasjon og gjenkjennelige språkbilder for å appellere til rettfer-
dighetssans, frykt og medfølelse (Vestad og Alme 2002:57). Ordbruk som ’herre-
folk’ og ’selvoppnevnt urfolk’ brukes ironisk. Samene blir herrefolk med den nye
loven, men er det egentlig ikke. De har status som urfolk, men er egentlig ikke det
heller. Her spiller Odden på diskusjoner som av og til gjentas i debattinnlegg, blant
annet av Hellesvik, nemlig at samene egentlig ikke er urfolk.
Kystpartiets Steinar Bastesen kaller finnmarksloven for et overgrep mot Finn-
marks befolkning, som får svekket sine rettigheter, i motsetning til samene (Baste-
sen 23.05.05). Et vesentlig trekk ved debatten er at mens ord som overgrep, makt-
misbruk og etnisk diskriminering tidligere ble brukt om forhold som den samiske
befolkningen ble utsatt for, brukes de samme begrepene nå om majoriteten i Finn-
mark. Det blir hevdet at det nå er finnmarkingene som blir utsatt for overgrep.
Med dette ønsker man å få anerkjennelse for rollen som offer. Ekstra slagkraftig
blir denne snuoperasjonen fordi de fleste kjenner til historien om fornorskning og
rasisme som den samiske befolkningen har opplevd. Ved å bruke de samme karak-
teristikker om finnmarkingene, eller ikke-samene, virker det ekstra sterkt spesielt i
Finnmark, hvor folk har god kjennskap til denne historien.
Odden (31.05.05) kommenterer det mange andre er opptatt av: at Stortinget
har blitt lurt av Sametinget, og at de i sør har gitt finnmarkingene en lov de ikke vil
ha. Også Altapostens leder mener at Sametinget nå er en «betydelig maktfaktor»,
og gir uttrykk for frustrasjon over at riksmediene ikke stiller kritiske spørsmål til
en så omfattende prosess (Altaposten 24.05.05). Finnmarks befolkning blir altså
ikke hørt, verken av Stortinget eller av riksdekkende media, som derfor ikke opp-
fyller sin rolle som det Odden kaller «demokratiets og rettferdighetens voktere».
Ifølge Odden er det mange som ikke ønsker å leve i et «Sameland» hvor de har
reduserte demokratiske rettigheter og en liten minoritet styrer det store flertallet.
«Det er like uakseptabelt for dem som det var for samene da de ble overstyrt og
sett ned på!» (Odden 31.05.05). Ved også å bruke uttrykk som at befolkningen fra-
tas sin identitet og tilhørighetsfølelse, forsterkes sammenligningen med fornors-
kningstid og overgrep mot det samiske ytterligere. Patosargumentasjonen, hvor
det spilles på følelser og språklige bilder, blir brukt for å vekke følelser og sympati
(Vestad og Alme 2002:52). Ved hjelp av sterkt symbolladede ord og metaforer for-
søker Odden å skape interesse og engasjement, argumentere for hvordan han
mener Finnmark vil bli, og ikke minst påvirke følelsene og forståelsen av en kollek-
tiv hukommelse om overgrep og urett (Kjeldsen 2004:207).
NMT-2013-4.book Page 340 Thursday, December 12, 2013 12:49 PM

| stine sand eira | «herrer i eget hus» |
norsk medietidsskrift|2013|årg.20|nr.4| [ 341 ]
Herrer i eget hus – loven kommer alle til gode
Samme dag som finnmarksloven vedtas i Stortinget, kommenterer kjent forkjem-
per for samiske rettigheter og tidligere sametingspresident Ole Henrik Magga
påstandene om privatisering. «De som tror at Finnmarksloven er tuftet på privati-
sering, tar feil. Her handler det om at alle skal ha rettigheter til fylkets ressurser»
(Altaposten 24.05.05). FD mener også at loven er tilpasset hele fylkets befolkning,
og gir på lederplass uttrykk for at det ikke blir så ille som den ene og den andre
skal ha det til (11.05.05). Sven Roald Nystø, som den gang var sametingspresident,
sier at «Ingen kan i dag si hvem og hvilke grupper som har rett til å bruke hva»
(Jakobsen 09.05.05). Arbeiderpartiet, og særlig Karl Eirik Schjøtt Pedersen, sier
også dette i flere intervjuer, og i debattinnlegg.
Arbeiderpartiet forsøkte også under Alta-saken bevisst å koble minoritetssak
fra utbygging, for slik å legitimere egne vedtak (Gjengset 1996, Minde 2003).
Under sametingsvalget i 2005 brukte Arbeiderpartiet de mer etnisk nøytrale
begrepene ’folket’, eller ’finnmarking’, i stedet for ’det samiske folk’ (Gaski
2008). Ved å være vage om hvem de egentlig snakket på vegne av, fornærmet de
ingen, samtidig som de i media ga et bilde av at deres løsninger var de beste for
både samer og nordmenn (Gaski 2008:15). Både motstanderne og forkjemperne
mot loven har noe å vinne på å skaffe seg legitimitet. Ved å snakke på vegne av
oss, folket, prøver man å oppnå støtte, og dermed gjennomslag for sine argu-
menter.
Samiske politikere, som tidligere har brukt overgrepsretorikken og har lyktes
med det i kampen for samiske rettigheter, gjentar ikke denne i debatten. De bruker
i liten grad tidligere urett som et argument for loven. Samiske politikere snakker
lite om den etniske dimensjonen ved loven, som at Sametinget utnevner halvpar-
ten av Fefos styre, eller at bakgrunnen for finnmarksloven er et resultat av samisk
rettighetskamp. Tvert imot forsøker man å koble etnisitet fra debatten ved å
påpeke at loven ikke gir enkeltgrupper rettigheter på etnisk grunnlag. Forkjem-
perne vet at loven med all sannsynlighet vil gå igjennom, og har alt å vinne på at
det er minst mulig debatt, slik at lovforslaget oppfattes som noe man er enige om. I
det redaksjonelle stoffet gjentar særlig samepolitikere og Arbeiderparti-politikere
argumentet om at loven kommer alle finnmarkinger til gode. De får ikke, eller vil
ikke, utbrodere argumentene som ligger bak loven. Vi får vite lite om hvorfor det
for eksempel kan ses som rettferdig at noen med loven i hånd kan få eiendomsret-
tigheter.
I debatten om finnmarksloven blir ’herrer i eget hus’ en metafor hvor Finnmark
er huset, og innbyggerne er de som bestemmer over dette huset. Det argumenteres
for at staten urettmessig har hatt eierskap til Finnmark, og at det derfor er rettfer-
dig at alle finnmarkinger nå i fellesskap skal overta eierskapet. Når loven skal ved-
tas, er deres fokus på ’vi’ finnmarkinger, for slik å få gehør for at finnmarksloven
kommer alle finnmarkinger til gode. Forkjemperne forsøker å møte mottagerne av
budskapet på et felles sted, topos (Kjeldsen 2006:149). Diskusjoner om urfolks ret-
NMT-2013-4.book Page 341 Thursday, December 12, 2013 12:49 PM

| stine sand eira | «herrer i eget hus» |
[ 342 ] norsk medietidsskrift | 2013 | årg. 20 | nr. 4 |
tigheter ligger til grunn for finnmarksloven, men fordi dette er et problematisk
tema i Finnmark, fokuseres det på den demokratiske siden ved loven, nemlig at
alle kan reise krav om eiendomsrett, ikke bare samer.
Likt for alle eller etnisk forskjellsbehandling?
Felles for argumentene er en bakenforliggende oppfatning om rettferdighet og lik-
het, som påvirker hvordan de ulike personene stiller seg til finnmarksloven. I
debatten om finnmarksloven er det to ulike oppfatninger av likhet som er tydelige.
Den mest dominerende oppfatningen handler om at alle borgere bør ha like rettig-
heter. Olav Gunnar Ballo står for en versjon av denne likhetsoppfatningen. Han
argumenterer ut fra en generell forståelse av demokrati, det vil si at én person har
én stemme, og noe annet er udemokratisk. Ut fra en slik forståelse oppfattes det
som urettferdig at noen skal ha eiendomsrettigheter framfor andre. Likeverd for-
stås som like rettigheter. Jarl Hellesvik representerer den lokale versjonen. Han
mener at siden finnmarkingene er en god blanding, bør ingen ha rettigheter på
etnisk grunnlag. Vi er alle finnmarkinger, vi er alle like. Tidligere klasseskiller mel-
lom det norske og det samiske, fornorskningen, og ikke minst Arbeiderpartiets
fokus på fellesskap framfor kulturell ulikhet har også bidratt til at en demokratisk
forståelse av likhet står sterkt i Finnmark (Bjørklund 2011).
Bakgrunnen for finnmarksloven er imidlertid en oppfatning om likhet som er
mer lik den Kymlicka (1995) står for. Kymlickas begrunnelse for minoritetsrettig-
heter bygger på likhetshensynet (Kymlicka 1995:108–115). Det vil si at menneskers
muligheter til å bevare en kultur er forskjellige, og at staten derfor må behandle
dem ulikt for slik å oppnå likebehandling. Selv om finnmarksloven er etnisk nøy-
tral, kan man si at bakgrunnen for den er en etnisk kamp om urfolks rettigheter
hvor målet har vært å oppnå likebehandling. Den bygger på en forståelse av at sta-
ten overtok Finnmark selv om befolkningen som bodde der, hadde eiendomsret-
tigheter. Men dette kommer i liten grad til uttrykk i redaksjonelt innhold i avisene,
eller i lederne. Nystø sier i en artikkel at finnmarksloven er et steg i prosessen med
å anerkjenne samenes rettigheter til land og ressurser (Thorsen 12.05.2005). Det
nevnes av enkelte samepolitikere at lang tids arbeid for urfolks rettigheter ligger
bak, uten at dette utdypes nærmere i artiklene. Vi får lite informasjon om hvorfor
loven kan oppfattes som rettferdig og riktig. Altapostens kritiske ledere kan forstås
som en kritikk av premissene som finnmarksloven hviler på. Dette kan ses i lys av
det Bech-Karlsen (2006) kaller medienes selvstendige politiske rolle. Altaposten
får direkte innvirkning på den politiske offentligheten, fordi politisk journalistikk i
dag handler om politisk maktutøvelse, noe som blant annet er et resultat av jour-
nalistikkens frigjøring fra politiske partier (Bech-Karlsen 2006: 72). Ved å si at
man frykter lappeteppe og privatisering, og gjenta dette i ulike redaksjonelle arti-
kler, er Altaposten med på å frata loven legitimitet.
NMT-2013-4.book Page 342 Thursday, December 12, 2013 12:49 PM

| stine sand eira | «herrer i eget hus» |
norsk medietidsskrift|2013|årg.20|nr.4| [ 343 ]
For å nå igjennom hos myndighetene, har det fra samisk politisk hold vært vik-
tig å få anerkjennelse av samene som et folk, og et oppgjør med statens tidligere
urett.
Another recent use of the human rights system is as a focal point of embarrassment – the
«politics of shame,» or use of the electronic and print media, political lobbying, and
public relations campaigns to communicate the neglect and abuses of states and corpo-
rations to wide audiences of citizens and consumers. This tactic has been effectively
applied by indigenous organizations to encourage government recognition of indi-
genous peoples’ distinct claims to self-determination and of the need to provide subsidi-
zed, semiautonomous regional administration (Niezen 2003: 28).
Med finnmarksloven har samiske rettighetsforkjempere lykkes med dette, de har
fått gjennomslag hos myndighetene. Fra samisk politisk hold har det vært viktig å
få fram at ’vi’ ikke er like, for slik å oppnå rettigheter basert blant annet på folkeret-
ten (Oskal 1999, Weigård 2008). Denne argumentasjonen, som er i samsvar med
Kymlickas forståelse av det multikulturelle samfunn, slår ikke nødvendigvis igjen-
nom i Finnmark, fordi det rokker ved oppfatningen av finnmarkingene som et folk.
Med ’folk’ menes en felles kategori som består av folk i Finnmark, hvor det ikke
skilles mellom etnisitet. Dette er i motsetning til oppfatningen om at det er en for-
skjell, og at samene er et eget folk.
Likhetsargumentet brukes i debatten ved at det hevdes at siden mange har både
samisk, norsk og kvensk bakgrunn, er det egentlig ingen forskjeller. Samtidig kan
man lure på hvem de egentlig henvender seg til, FrP-representanten som sier
«Beklager, Finnmark» (FD 24.05.05) etter at loven har gått igjennom, og Arbeider-
partiets sametingsgruppe som uttaler «Gratulerer Finnmark» om lovutkastet og
mener at forslaget vil tjene hele Finnmarks befolkning (Altaposten 14.05.05). Finn-
mark omtales som «vårt fylke» (Odden 23.05.05), og Altapostens leder skriver at
’folk’ er bekymret. Men hvem er vi, og hvem er folket? Denne forståelsen komplise-
res ved at samene også framstilles som ’de andre’ som nå får makt og rettigheter
(Olsen 2010). Og for å komplisere det ytterligere gjentas det at mange finnmarkin-
ger også er samer, slik som Hellesvik. Det er dette Lawson (1998) kaller asympto-
tisk nærhet, man nærmer seg stadig, men møtes aldri. Samene og finnmarkingene
blir både kontraster til hverandre, «vi er ikke som dem», men også like ved at
begge vil være innfødte i et område. Ved å si at Finnmark er vårt fylke, legitimerer
man seg selv. Lawson kaller dette settleridentitet, finnmarkingen i en posisjon
mellom urfolk og staten som kolonimakt (Olsen 2010). Utfordringene knyttet til
debatten om rettigheter til land og vann er ifølge Kramvig (1999) at folk må velge
mellom kategoriene same, norsk eller finnmarking. Budskapet om likhet mellom
gruppene blir noe mange kan akseptere, i en situasjon hvor man blir påtvunget
kategorier man ikke nødvendigvis kjenner seg igjen i (Kramvig 1999:119).
NMT-2013-4.book Page 343 Thursday, December 12, 2013 12:49 PM

| stine sand eira | «herrer i eget hus» |
[ 344 ] norsk medietidsskrift | 2013 | årg. 20 | nr. 4 |
Konklusjon
Finnmarksloven røsker opp i denne likhetstankegangen. Personer i samemanntallet
får stemme både ved fylkestingsvalg og ved sametingsvalg. Sametinget utnevner halve
styret i Fefo. Ut fra den nevnte likhetsforståelsen oppleves dette som urettferdig, og at
samene har stor makt. Enkelte framstiller finnmarkingene som en utsatt, svak gruppe
overfor Stortinget, og de mener at det bare er samene som blir hørt, noe som oppfattes
som blodig urettferdig. Ikke alle er enige i anerkjennelsen av urfolksrettigheter som
ligger bak loven. Sammen med en oppfatning om at likhet betyr like rettigheter for
alle, forsterkes forståelsen av finnmarksloven som urettferdig.
En gjennomgang av materialet viser at det er to hovedargumenter som fører til
uenighet om finnmarksloven. Dette er synet på privatisering, og hvorvidt loven
medfører et ’lappeteppe’, eller at finnmarkingene blir eiere i fellesskap, ’herrer i
eget hus’. Frykten for privatisering får større dekning enn argumentet om at finn-
markingene nå skal få bestemme selv. Dette gjelder både redaksjonelt og i leser-
innlegg. I lederne skiller avisene lag. Mens FD mener loven kommer alle til gode,
bidrar Altaposten til skepsis ved stadig å gjenta alt de frykter vil skje, og da særlig
privatisering, og konflikter mellom befolkningen.
Uenighetene kan forstås ut fra forskjellige oppfatninger om rettferdighet, etnisitet
og likhet. Loven bryter med en likhetstankegang som fokuserer på demokrati og like
rettigheter, uavhengig av etnisitet. Forståelsen av likhet forstyrres ved at samene i
noen tilfeller ses som finnmarkinger, og derfor en av ’oss’, mens de i andre sammen-
henger representerer ’de andre’ som ønsker å ta noe fra ’oss’. Kymlickas (1995) argu-
menter om at vi ikke er like, og at minoriteter bør tilkjennes særskilte rettigheter for å
beholde sin kultur, får ikke gjennomslag fordi overgrepsretorikken, hvor samene opp-
fattes som en sterk gruppe, dominerer i media. Dette fører til at samiske politikere,
som tidligere har fokusert på samiske rettigheter i sitt arbeid for å oppnå loven, unngår
å fokusere på etnisitet. I stedet argumenter de for at loven kommer alle finnmarkinger
til gode. En forståelse av finnmarkingene som ett folk, som bør ha like rettigheter, gjør
likevel at mange fortsatt ønsker statlig eierskap framfor å bli herrer i eget hus.
Stine Sand Eira, universitetslektor
Finnmarksfakultetet, Universitetet i Tromsø
E-post: stine.eira@uit.no
Litteraturliste
Bech-Karlsen, Jo (2006): «Intimsfæren i medieoffentligheten». I Von der Lippe, Berit (red.):
Medier, politikk og samfunn. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag.
Bhabha, Homi K. (1984): «Of Mimicry and Man: The Ambivalence of Colonial Discourse».
October, 28: s. 125–133.
Bjørklund, Ivar (2011): «Påskeresolusjonen i 1960 – Karasjoks etnopolitiske oppgjør». Hei-
men 48(3). ISSN 0017-9841, s. 195–206.
NMT-2013-4.book Page 344 Thursday, December 12, 2013 12:49 PM

| stine sand eira | «herrer i eget hus» |
norsk medietidsskrift|2013|årg.20|nr.4| [ 345 ]
Eidheim, Harald (1999): «Innleiing». I Eidheim, Harald (red.): Samer og nordmenn. Temaer
i jus, historie og sosialantropologi. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag.
Eidheim, Harald (1971): Aspects of the lappish minority situation. Oslo: Universitetsforlaget.
Gaski, Lina (2008): «Sami identity as a discursive formation: Essentialism and ambiva-
lence». I Minde, Henry (red.): Indigenous peoples. Self-determination. Knowledge. Indige-
neity, Delft: Eburon Academic Publishers, s. 219–236
Gjengset, Gunnar H. (1996): «Altasaken – mediers makt og maktens medier i samisk miljø».
I Johnsen, Jan (red.): Miljø, medier og skole. Rapport nr. 3/96. ProSus.
Gullestad, Marianne (1984): Kitchen-table society: a case study of the family life and fri-
endships of young working-class mothers in urban Norway. Oslo: Universitetsforlaget.
Hernes, Hans- Kristian (2008): «Fra Stilla til storm. En introduksjon om Finnmarksloven». I
Hernes, Hans- Kristian og Oskal, Nils (red.): Finnmarksloven. Oslo: Cappelen Akade-
misk Forlag. s. 11–36.
Hjorthol, Lars Martin (2006): Alta. Kraftkampen som utfordret statens makt. Oslo: Gylden-
dal Akademisk.
Hoëm, Anton (1978): Sosialisering: en teoretisk og empirisk modellutvikling. Oslo: Universi-
tetsforlaget.
Høgmo, Asle (1989): Norske idealer og samisk virkelighet. Oslo: Ad Notam Gyldendal.
Josefsen, Eva (2008): «Stat, region og urfolk – Finnmarksloven og politisk makt». I Hernes, Hans-
Kristian og Oskal, Nils (red.): Finnmarksloven. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag. s. 91–121.
Justis- og beredskapsdepartementet 14.03.2008
Kjeldsen, Jens E. (2004): Retorikk i vår tid. En innføring i moderne retorisk teori. Oslo: Spar-
tacus forlag.
Kramvig, Britt (1999): «I kategorienes vold». I Eidheim, Harald (red.) Samer og nordmenn.
Temaer i jus, historie og sosialantropologi. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag. s. 117–141.
Kymlicka, Will (1995): Multicultural citizenship. Oxford University Press.
Lawson, Alan (1998): «The Anxious Proximities of Settler (Post)colonial Relations». I Julie
Rivkin and Michael Ryan (red.): Literary theor y: An antology. Oxford: Blackwell Publish-
ing Ltd. s. 1210–1223.
Mathisen, Stein R. (2004): «Representasjoner av kulturell forskjell. Fortelling, makt og
autoritet i utstillinger av samisk kultur». Tidsskrift for kulturforskning, 3: s. 5–25.
Minde, Henry (2003): «Urfolksoffensiv, folkerettsfokus og styringskrise: kampen for en ny
samepolitikk 1960–1990». I Bjerkli, Bjørn og Selle, Per: Samer, makt og demokrati. Oslo:
Gyldendal Akademisk Forlag. s. 87–123.
Minde, Henry (1999): «Mot rasediskriminering, for urfolksretter – to sider av samme sak?
Et historisk perspektiv på samiske rettigheter». I Eidheim, Harald (red.): Samer og nord-
menn. Temaer i jus, historie og sosialantropologi. Cappelen Akademisk Forlag. s. 61–78.
Niezen, Ronald (2003): The Origins of Indigenism. Human Rights and the Politics of Identity.
Berkeley: University of California Press.
Olsen, Kjell (2011): «Fefo, reinsdyr og andre vederstyggeligheter – Om urfolk, staten og
finnmarkingene». Norsk antropologisk tidsskrift nr 02. s. 116-132
Olsen, Kjell (2010): Identities, ethnicities and borderzones: examples from Finnmark, North-
ern Norway. Stamsund: Orkana akademisk.
NMT-2013-4.book Page 345 Thursday, December 12, 2013 12:49 PM

| stine sand eira | «herrer i eget hus» |
[ 346 ] norsk medietidsskrift | 2013 | årg. 20 | nr. 4 |
Oskal, Nils (1999): «Kultur og rettigheter». I Eidheim, Harald (red.) Samer og nordmenn.
Temaer i jus, historie og sosialantropologi. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag. s. 161.
Paine, Robert (1965): Coast Lapp Society II. Oslo: Universitetsforlaget.
Pedersen, Steinar (2006): Lappekodisillen i nord 1751–1859: fra grenseavtale og sikring av
samenes rettigheter til grensesperring og samisk ulykke. Tromsø: Institutt for historie, Det
samfunnsvitenskapelige fakultet, Universitetet i Tromsø
Thuen, Trond (1995): Quest for equity: Norway and the Saami challenge. Institute of Social
and Economic Research, Memorial University of Newfoundland.
Vestad, Jon Peder og Alme, Bjarte (2002): «Retorikk, argumentasjon og journalistikk». I
Vestad, Jon Peder, og Alme, Bjarte: Mediespråk. Form og formidling i journalistikk. Oslo:
Samlaget.
Vike, Halvard, Lidén, Hilde og Lien, Marianne (2001): Likhetens paradokser. Antropologiske
undersøkelser i det moderne Norge. Oslo: Universitetsforlaget.
Waldahl, Ragnar (2007): Opinion og demokrati. Oslo: Universitetsforlaget.
Weigård, Jarle (2008): «Om det normative grunnlaget for urfolksrettigheter». I Hernes,
Hans- Kristian og Oskal, Nils (red.): Finnmarksloven. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag.
Materiale
Altaposten (2005, 25.05): Hallo i luken. Leder, Altaposten.
Altaposten (2005, 24.05): Finnmark overtar. Leder, Altaposten.
Bastesen, Steinar (2005, 23.05): Finnmarksloven er et overgrep. Finnmark Dagblad.
Finnmark Dagblad (2005, 25.05): Etter loven. Leder, Finnmark Dagblad.
Fri-mann (2005, 26.05): Finnmarksloven. Finnmark Dagblad.
Hauge, Arne (2005, 24.05): Urokkelig fylkesleder. Altaposten.
Hellesvik, Jarl (2005, 07.05): Foredlede kaffelatte-samer. Finnmark Dagblad.
Hellesvik, Jarl (2005, 02.05): Om begrepene urfolk og samer. Altaposten.
Jakobsen, Bjørn Egil (2005, 09.05): – Verken staten eller Sametinget har eiendomsrett.
Finnmark Dagblad.
Kristoffersen, Tor Kjetil (2005, 30.05): «Ølløv tusen». Finnmark Dagblad.
Mjøen, Jarle (2005, 28.05): – Lar meg ikke knekke. Altaposten.
Mortensen, Robin (2005, 10.05): Stemmer i mot sitt eget parti. Finnmark Dagblad.
Mortensen, Robin (2005, 10.05): Mangel på demokrati. Finnmark Dagblad.
Odden, Bjørn S. (2005, 31.05): Galskapens høyborg. Finnmark Dagblad.
Odden, Bjørn S. (2005, 23.05): Beklager, Finnmark. Altaposten.
Pedersen, Liv (2005, 24.05): Gledens dag etter 25 år. Altaposten.
Roxrud, Jarl Inge (2005, 02.05): Finnmarksloven – et nytt regime. Altaposten.
Thorsen, Marius (2005, 12.05): Nystø fornøyd med utkastet. Finnmark Dagblad.
Noter
1http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/nouer/2001/nou-2001-34/35/
3.html?id=379769. Hentet 24.09.2012.
NMT-2013-4.book Page 346 Thursday, December 12, 2013 12:49 PM