ArticlePDF Available

Fastsettelse av samvær ved omsorgsovertakelse: En analyse av hvordan fylkesnemnda begrunner sin utmåling.

Authors:

Abstract

Sammendrag Med utgangspunkt i 91 fylkesnemndsvedtak fra perioden 1. juli 2018 til 31. desember 2019 ser denne studien på hvordan fylkesnemnda begrunner begrensinger i samværsretten. Studien baserer seg på tekstdata med innholdsanalyse som analyseverktøy. Innholdsanalysen viser at det er grunn til å stille spørsmål ved om fylkesnemndas begrunnelser samsvarer med gjeldende norsk og internasjonal rett når fylkesnemnda regulerer samværsretten mellom barn og foreldre. Fylkesnemndas begrunnelser kan gi et inntrykk av at fylkesnemnda tildeler et (samværs)gode når de fastsetter samvær. Vedtakene synliggjør i liten grad individuelle vurderinger av hvilke samvær som vil være til det enkelte barns beste.
KRITISK JUSS, ÅRGANG 46 nr. 2, s. 125–153
© 2020 UNIVERSITETSFORLAGET
VITENSKAPELIG PUBLIKASJON
This is an Open Access article distributed under the terms of the Creative Commons CC- BY-NC-ND 4.0 License.
DOI: https://doi.org/10.18261/issn.2387-4546-2020-02-05
Fastsettelse av samvær ved
omsorgsovertakelse
En analyse av hvordan fylkesnemnda begrunner sin utmåling.
Contact Rights when Children are placed in Public Care
An Analysis of how the County Social Welfare Board justify
the Regulation of Contact Rights.
AV TINA GERDTS-ANDRESEN
Høyskolelektor ved Høgskolen i Østfold.
tina.gerdts-andresen@hiof.no
SAMMENDRAG Med utgangspunkt i 91 fylkesnemndsvedtak fra perioden 1. juli 2018
til 31. desember 2019 ser denne studien på hvordan fylkesnemnda begrunner begrensinger i
samværsretten. Studien baserer seg på tekstdata med innholdsanalyse som analyseverktøy.
Innholdsanalysen viser at det er grunn til å stille spørsmål ved om fylkesnemndas begrun-
nelser samsvarer med gjeldende norsk og internasjonal rett når fylkesnemnda regulerer sam-
værsretten mellom barn og foreldre. Fylkesnemndas begrunnelser kan gi et inntrykk av at
fylkesnemnda tildeler et (samværs)gode når de fastsetter samvær. Vedtakene synliggjør i
liten grad individuelle vurderinger av hvilke samvær som vil være til det enkelte barns beste.
NØKKELORD Samværsrett, barnevern, omsorgsovertakelse, fylkesnemndsvedtak
ABSTRACT This study aims at the regulation for contact rights between children
placed in public care and their parents. The study investigated whether the Norwegian
County Social Welfare Board systematically contradicts the child’s and parents’ conven-
tional rights when justifying regulation of contact. A total of 91 care orders issued in the
period of 1. July 2018 to 31. December 2019 were analyzed. Results give reasons to question
whether the Board’s justifications are in line with both current Norwegian and international
law. The necessity of contact regulation does not appear to be clearly justified.
KEYWORDS Contact rights, child welfare, public care, county social welfare board
TINA GERDTS-ANDRESEN
126
1 Innledning
Denne studien retter fokus mot hvilke begrunnelser som gis for fastsettelse av
samvær mellom barn og foreldre ved vedtak om omsorgsovertakelse. Med samvær
menes i denne konteksten fysiske treff mellom barn og foreldre, og rammene for
hvordan slike fysiske treff tillates gjennomført. Retten til samvær er solid foran-
kret i FNs barnekonvensjon (BK), i Den europeiske menneskerettighetskonven-
sjonen (EMK) og gjennom Den europeiske menneskerettighetsdomstolens tolk-
ning av denne. Begge konvensjonene er inkorporert som en del av norsk rett, for
å sikre at norsk lov er i overensstemmelse med de konvensjonelle rettighetene. Til-
svarende rettighet til samvær for barn og foreldre når barn er under offentlig
omsorg, følger direkte av lov 7. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester (barne-
vernloven, heretter bvl.) § 4-19. Når vedtak om omsorgsovertakelse er truffet, skal
fylkesnemnda ta standpunkt til omfanget av samværsretten. Av bestemmelsens
rste ledd fremkommer at «barn og foreldre har, hvis ikke annet er bestemt, rett
til samvær med hverandre». Samværsretten er forankret i det biologiske prinsipp
og bygger på at det har en egenverdi for barnet å få opprettholde kontakten med
sine biologiske foreldre (Barne- og familiedepartementet, 2017). Det er viktig å
understreke at samværsretten er en gjensidig rettighet for barn og for foreldre.
Dette følger direkte av barnevernlovens bestemmelse, og også av BK artikkel 9
nr. 3, hvor det fastholdes barns rett til å opprettholde personlig forbindelse og
direkte kontakt med begge foreldrene regelmessig, og implisitt av EMK artikkel 8,
som blant annet verner om retten til familieliv. Videre følger det både av BK artik-
kel 3 nr. 1 og bvl. § 4-1 at enhver handling som berører barn, skal vurderes ut fra
hva som er til det beste for det enkelte barn. Nødvendige momenter som inngår i
en «barnets beste»-vurdering, er ifølge FNs barnekomité (2013) barnets eget syn,
barnets identitet, karaktertrekk og egenskaper ved barnet (herunder kulturell
identitet), kjønnsidentitet og seksuell orientering. Bevaring av barnets familie-
miljø og tilknytning blir også fremholdt som viktige momenter, i tråd med BK
artikkel 9 og 16. Unntaket er dersom atskillelse er nødvendig ut fra barnets beste,
jf. artikkel 9(1). I så fall skal kontakt opprettholdes med mindre dette strider mot
barnets beste, jf. artikkel 9(3). Komitéen fremhever kompleksiteten i vurderingen
av hva som er til et barns beste, og hvor det kreves individuelle vurderinger for
hvert enkelt barn i lys av situasjonen barnet til enhver tid befinner seg i.
Det er fylkesnemnda som skal fastsette samvær i første instans når barn blir tatt
under offentlig omsorg. Dette følger av bvl. § 4-19 annet ledd, hvor det fremkom-
mer at fylkesnemnda skal «ta standpunkt til omfanget av samværsretten, men kan
også bestemme at det av hensyn til barnet ikke skal være samvær». Uttrykket
«omfang av samværsretten» refererer til en tidsmessig eller kvantitativ regulering,
FASTSETTELSE AV SAMVÆR VED OMSORGSOVERTAKELSE
127
det vil si hvor ofte samværene skal finne sted og hvor langvarig det enkelte samvær
skal være (Haugli, 2000). Når det gjelder graden av restriksjon, fremkommer det
av bestemmelsens ordlyd at det strengeste kan bestå i at samvær nektes i et nær-
mere angitt tidsrom eller på ubestemt tid, og at barnets adresse sperres for forel-
drene. Kvalitative restriksjoner som eksempelvis at samværene må foregå under
tilsyn eller på et bestemt sted, kan også vedtas dersom dette finnes nødvendig og
vurderes å være til barnets beste. En slik restriksjonsadgang følger både av forvalt-
ningsrettens vilkårslære (Haugli og Havik, 2018) og som et utslag av minste inn-
greps prinsipp. Fylkesnemndas førstegangsfastsettelse av samværsordning vil i
varierende grad kunne basere seg på erfaringer om hvordan et samvær faktisk
fungerer i den enkelte familie. I familier hvor barn er plassert utenfor hjemmet
forut for omsorgsvedtaket, vil dette kunne bidra med informasjon om hvordan
kontakt mellom barn og foreldre påvirker barnet i hverdagen. Det er imidlertid
viktig å merke seg at fylkesnemndas førstegangsfastsettelse av samværsordning i
begrenset grad kan basere seg på erfaringer om hvordan et samvær faktisk funge-
rer i den enkelte familie. Fylkesnemnda må derfor legge andre forhold til grunn
for sine vurderinger av hvilket samværsomfang som er til det enkelte barns beste.
I henhold til Atwools (2013) gjennomgang av forskningslitteraturen bør følgende
forhold inntas i fylkesnemndas vekting og begrunnelse for reguleringen av barn
og foreldres samværsrett: 1) barnets utviklingsstadium, utviklingshistorie og kapa-
sitet til samvær, 2) den emosjonelle påvirkningen på barnet, 3) barnets eget ønske,
4) type plassering og fremtidige mål og 5) kulturelle forhold. Atwools (2013)
tematiske oppsett samsvarer godt med FNs barnekomités (2013) krav for hvilke
ulike forhold som skal vektes for å kunne ta stilling til hva som er det enkelte barns
beste, jf. BK artikkel 3 nr. 1.
Et viktig bidrag for å sikre at fylkesnemndas vedtak synliggjør de faglige begrun-
nelsene, og vektinger av ulike forhold som ligger bak fylkesnemndas reguleringer
av samværsretten, var tilføyelsene inntatt ved lovendring av § 7-19 som trådte i
kraft 1. juli 2018. Bestemmelsen fastholder at vedtak skal begrunnes som dommer,
og hvor det ved lovendringen ble presisert at fylkesnemndas vedtak skal synliggjøre
«barnets synspunkt» og «hvilken vekt barnets mening er tillagt». Videre følger det
av nytt fjerde punktum at det skal fremgå av vedtaket «hvordan barnets beste er
vurdert». Av forarbeidene til bestemmelsen fremkommer det at vedtaket skal syn-
liggjøre en vurdering av mulige konsekvenser avgjørelsen kan ha for barnet, og
hvordan relevante momenter er vektet for å finne frem til hva som er til det enkelte
barns beste (Barne- og familiedepartementet, 2017). Utfordringene innenfor dette
området er imidlertid mange, og det er en mangel på gode empiriske studier, både
nasjonalt og internasjonalt, hvor effekten av kontakt og samvær for barn som vok-
TINA GERDTS-ANDRESEN
128
ser opp i en annen omsorgsbase, undersøkes (Stang & Baugerud, 2018). Vi vet der-
for lite om hvilke samværsfastsettelser som kan bidra til å fremme eller hemme
barns utvikling per i dag. Som et bidrag til å styrke de faglige refleksjonene og vur-
deringene knyttet til regulering av samværsretten for barn som er tatt under offent-
lig omsorg, retter denne studien derfor fokus mot fylkesnemndas begrunnelser for
samværsutmålingene. Studien tar utgangspunkt i perioden fra iverksatt lovendring,
og hvor spørsmålet som søkes besvart, er: På hvilken måte begrunner fylkesnem-
nda samværsreguleringen som blir vedtatt ved omsorgsovertakelse.
2 Verdien av samvær
2.1 Innledning
Samværsutmålinger må forstås som komplekse avgjørelser. Det er mange og ulike
forhold ved både barnet, barnets foreldre og barnets plasseringssted som må vur-
deres hver for seg, men også vektes i forhold til hverandre. Haugli og Havik (2018)
fremholder at avgjørelsene også er komplekse fordi de skal være i tråd med så vel
sentrale samfunnsverdier som norsk lovverk og internasjonale konvensjoner.
Avgjørelsene skal basere seg på barnefaglig kunnskap om barns utvikling og om
forhold som utgjør henholdsvis beskyttelse av og risiko for denne. Det er et rettslig
utgangspunktde nasjonalt og internasjonalt at barn og foreldre som ikke bor
sammen, har rett til samvær med hverandre. Både barnevernloven og konvensjo-
nene fastholder imidlertid at retten til samvær bare gjelder hvis den i sin utfor-
ming og gjennomføring ikke strider mot hva som er til barnets beste.
Fra midten av 1970-tallet kan det sies å ha utviklet seg to ulike ideologiske ret-
ninger innen tilknytningsteoretisk forståelse av barns behov for kontakt med sine
foreldre etter omsorgsovertakelse (Bunkholdt, 1990; Grinde, 1988; 1993; Ogden &
Backe-Hansen, 1995), retninger som i ulik grad danner grunnlag for forståelse av
hvilket samværsomfang som vil være til et barns beste. Retningene blir noe foren-
klet benevnt som henholdsvis «behovsretningen» og «relasjonsretningen». Avhen-
gig av hvilken teoretisk forankring beslutningene gis, vil dette få vesentlige impli-
kasjoner med hensyn til forståelsen av verdien av samvær etter en omsorgsover-
takelse. Begge retningene har sitt utgangspunkt i psykoanalytisk teori og forståelse.
Mens «behovsretningen» vektlegger en mer tradisjonell psykoanalytisk teori, vekt-
legger «relasjonsretningen» en objektrelasjonsteori.
2.2 Behovsretningen
«Behovsretningen» fremholder hvor viktig ivaretagelse av barnets behov er for
barnets utvikling, og tar utgangspunkt i en syntese hvor begrepene psykologiske
FASTSETTELSE AV SAMVÆR VED OMSORGSOVERTAKELSE
129
foreldre, barns behov og barns tidsoppfatning utgjør de tre vesentlige komponen-
ter (Angel, 2007). Retningen bygger blant annet på det arbeid som Mahler, Pine
og Bergman har utført (Mahler, Pine & Bergman, 1988). I første rekke er det
Goldstein, Freud og Solnit som representerer denne retningen (Goldstein, Freud
& Solnit, 1973; 1979; 1980). Grunnleggende for retningen er forståelsen av at bar-
nets følelsesmessige binding til sine omsorgspersoner kommer fra den daglige til-
fredsstillelsen av barnets behov for fysisk omsorg, emosjonell omsorg og sosial og
intellektuell stimulering. Barns evne til å utvikle følelsesmessige bindinger er med-
født og biologisk forankret. Vi omtaler dette oftest som utvikling av tilknytning.
Tilknytning som psykologisk begrep har sitt utspring i John Bowlby og Mary
Ainsworth sitt arbeid. Senere er det videreutviklet på noe ulikt vis av blant andre
Mary Main og Pat Crittenden. Tilknytningsteorien retter fokus mot kvaliteten på
tilknytningen barn utvikler. Den vil variere, avhengig av hvordan omsorgen utø-
ves, og de relasjonserfaringer barnet har med sine omsorgspersoner (Smith, 2002).
Voksne som over tid dekker barnets psykiske og fysiske behov, bygger opp et psy-
kologisk forhold til barnet. De etablerer seg som psykologiske foreldre. For barn
som bor under offentlig omsorg, fastholder «behovsretningen» at det må priorite-
res å legge til rette for etablering av den nye foreldre‒barn-relasjonen. Retningen
tar følgelig til orde for at dette forholdet må vektes tyngre enn barnets biologiske
tilhørighet, slik at barnets tilknytning til nye omsorgspersoner kan etableres.
Med utgangspunkt i «behovsretningen», kan samvær mellom barn og biolo-
giske foreldre forstyrre tilknytningen barnet skal få til sine nye foreldre, og således
hemme eller skade barnet i dets utvikling. I 2012 ble det derfor fremmet forslag
om innføring av et nytt og førende prinsipp ved avgjørelser i saker etter barne-
vernloven. Raundalen-utvalget (Barne- og familiedepartementet, 2012) fremholdt
at oppdatert forskning om relasjonsbygging og god tilknytningskvalitet viste at
barns utvikling blir påvirket negativt dersom de over tid blir eksponert for stres-
sende og angstfremkallende omgivelser. Omsorgssviktsituasjoner ble trukket frem
som eksempel på slike omgivelser, og hvor samvær kan bidra til å opprettholde
negative følelser og livserfaringer. Ved innføring av et utviklingsfremmende til-
knytningsprinsipp for fastsettelse av samværsomfang var tanken at samvær mel-
lom barn og foreldre skulle være utviklingsfremmende. Hva som vurderes som
utviklingsfremmende, måles ut fra tilknytningskvaliteten mellom barnet og dets
foreldre, slik den fremstod forut for overføring i ny omsorgsbase. Ved fastsettelse
av sjeldnere samvær bidrar dette til at ikke-tilstedeværende foreldre blir relasjons-
messig fremmede for barnet. Barnet går i stedet inn i en interaksjon med sine psy-
kologiske foreldre hvor ny tilknytningskvalitet utvikles. Det utviklingsfremmende
tilknytningsprinsippet ble ikke lovfestet, men tilknytningsforskning har fått stor
TINA GERDTS-ANDRESEN
130
faglig tilslutning på tvers av en rekke fagdisipliner som et slags universelt fenomen
(Kvello, 2015).
På denne måten hevder «behovsretningen» at foreldrene er utskiftbare, og at
barn kan knytte nye følelsesmessige bånd til nye voksne som blir deres psykolo-
giske foreldre. Videre hevdes det at dersom tilknytningskvaliteten mellom barnet
og foreldrene ikke vurderes til å være av en gitt kvalitet, vil det være til barnets
beste med sjeldent samvær. Det avgjørende er hvordan fylkesnemnda vurderer
«kvaliteten på kontakt». «Behovsretningen» er tydelig på at det ved kortvarige
plasseringer av barn er viktig at kontakten mellom barn og foreldre opprettholdes.
Dette sikres best gjennom fastsettelse av hyppig og regelmessig kontakt. Når plas-
seringen antas å ta et lengre forløp, og det er usikkerhet om tilbakeføring vil finne
sted, hevder imidlertid retningen at barnets behov for psykologiske foreldre og
etablering av nye tilknytninger skal prioriteres. Haugli og Havik (2018) omtaler
det nye foreldreskapet som en presumptiv adopsjon. En slik nyetablering av forel-
dreskap krever imidlertid kontaktpunkter mellom barnet og dets foreldre, og
derav begrenset samværsrett.
2.3 Relasjonsretningen
«Relasjonsretningen» vektlegger barns identitet og fremholder hvor viktig barnets
aller første relasjon er for dets opplevelse av hvem det er (Haugli & Havik, 2018).
Retningen forfekter blant annet at grunnelementer i barnets utvikling er barnets
relasjoner til sine foreldre og ikke primært hvordan barnet får sine ulike behov
dekket (Fanshel & Shinn, 1978). Det vil derfor alltid være de biologiske foreldrene
som er barnets psykologiske foreldre, uavhengig av hvordan foreldrene skjøtter
sitt omsorgsansvar. I Norden er blant annet Börjesson, Cederström og Hessle tals-
personer for denne retningen (Börjesson mfl., 1979; Cederström & Hessle, 1980).
Retningen fremstår i nær relasjon med det biologiske prinsipp, og ligger nær opp-
til verdiene som ligger til grunn både for utvikling av de ulike konvensjonene og
konvensjonspraksis, men også barnevernloven. Det biologiske prinsipp innebærer
at barn normalt har best av (og rett til) å vokse opp med sine foreldre, og hvis dette
ikke er mulig, skal de ha kontakt med hverandre. Prinsippet har ikke fått noe kon-
kret uttrykk i barnevernloven, men ligger som premiss for en rekke av lovens
bestemmelser, deriblant bvl. § 4-19 om samvær (Barne- og familiedepartementet,
2016). Prinsippet følger imidlertid direkte av BK artikkel 9 nr. 3 hvor det fastslås at
barn som er atskilt fra en eller begge foreldre, har rett «til å opprettholde personlig
forbindelse og direkte kontakt […] regelmessig, med mindre dette strider med
barnets beste».
FASTSETTELSE AV SAMVÆR VED OMSORGSOVERTAKELSE
131
«Relasjonsretningen» understreker hvilken betydning de tidlige interaksjoner
og samspillsprosesser mellom barn og foreldre har for utvikling av barnets identi-
tet. Biologiske bånd kan aldri skiftes ut, heller ikke ved separasjon. Det fremholdes
derfor som vesentlig for barnet at det får beholde relasjonen til de biologiske forel-
drene også etter en omsorgsovertakelse (Haugli & Havik, 2010). Selv meget tidli-
gere adskillelser vil skape et tomrom i barnet. Dette innebærer at barn vil profit-
tere på regelmessig kontakt også etter en omsorgsovertakelse, gjennom hyppig
kontakt. Kontakten skal bidra til å sikre at foreldrene forblir barnets psykologiske
foreldre også etter at barnet er overført i annen omsorgsbase. Retningen under-
streker at først da kan barnet ha utbytte av de bedrede oppvekstbetingelsene
(Haugli, 2000). Et sentralt stikkord ved «relasjonsretningen» er kontinuitet. Ved
vurdering av hvilket samværsomfang som er til barnets beste, kreves det etter
lovens § 4-1 at det synliggjøres hvordan barnets behov for «kontinuitet» ivaretas.
Med utgangspunkt i «relasjonsretningens» ideologi betyr kontinuitet i denne sam-
menheng å opprettholde kontakt med sine biologiske foreldre. Forarbeidene til
barnevernloven (Barne- og familiedepartementet, 1991) begrunnet viktigheten av
å opprettholde kontakt med at det både er sterke følelsesmessige bånd mellom
barn og foreldre og fordi kontakten med foreldrene kan bidra til å skape en rød
tråd i barnets egen livsfortelling. Forskning viser at kontakt med foreldre står som
et sentralt behov hos mange barn som er under offentlig omsorg, men det kan
også være tilfeller der slik kontakt ikke er til barnets beste (Taplin mfl., 2015).
2.3 Samværsforståelse til barnets beste
Ved fastsettelse av hvilket samværsomfang som er til det enkelte barns beste, jf.
bvl. § 4-1 og BK artikkel 3(1), vil den teoretiske forselsen av hva det innerer
for et barn å separeres fra sine foreldre og hvordan barn best kan sikres en god
etablering i ny omsorgsbase, bidra til å påvirke hvilket samværsomfang og hvilken
utforming som etableres. «Behovsretningen» og «relasjonsretningen» gir tilløp til
to ulike forselser av hvordan seperasjon av barn og foreldre kanvirke barns
videre utvikling. Mens «behovsretningen» forfekter muligheten for at barn gir
slipp på sine biologiske foreldre til fordel for nye foreldre i den nye omsorgsbasen,
er det med utgangspunkt i «relasjonsretningen» svært risikofylt for barn at de blir
avskåret fra regelmessig kontakt med sine biologiske foreldre.
Retningene er samstemte på en grunnleggende forståelse av at det er til barns
beste å vokse opp hos sine foreldre. Til tross for at de er mindre samstemte på hvor
grensen går for hva et barn tåler av sviktende omsorg, er de samstemte på at det
ved uttrykkelig kortvarige plasseringer er til barnets beste å ha omfattende sam-
vær med foreldrene sine. Hva gjelder samvær mellom barn og foreldre ved lang-
TINA GERDTS-ANDRESEN
132
varige plasseringer, har de to retningene imidlertid svært ulike holdepunkt. Opp-
summert kan det sies at de to retningene fremholder helt ulike oppfatninger om
hvorvidt samvær kan sies å fremme eller hemme et barns utvikling etter at barnet
er tatt under offentlig omsorg. Det sprikende punktet er hvorvidt samvær er en
nødvendig betingelse for at barnet skal kunne nyttiggjøre seg sin nye omsorgsbase,
eller om samvær utgjør et potensielt hinder for dette. Avhengig av hvordan fylkes-
nemnda vekter de ulike teoretiske fundamenter, vil dette potensielt gi store utslag
på samværsutmålingen, uavhengig av det enkelte barns behov, ønsker eller forut-
setninger. Fylkesnemndas begrunnede vekting vil derfor være avgjørende for
hvorvidt samværsreguleringen kan sies å være i tråd med gjeldende konvensjo-
nelle og lovmessige rettigheter for barn og foreldre, og til det enkelte barns beste.
3 Metode
3.1 Innledning
Studien inngår som del av en større kvalitativ studie som baserer seg på tekstdata.
Datagrunnlaget er fylkesnemndsvedtak nedlastet fra det offentlige registeret Lov-
data (lovdata.no) med dokumentanalyse som metodisk tilnærming. Ifølge Stang
og Baugerud (2018) bringes bare et fåtall av fylkesnemndenes avgjørelser om sam-
vær inn for domstolene, og en enda mindre andel behandles av Høyesterett. Det er
derfor i stor grad fylkesnemndene som utformer samværsretten i praksis, og følge-
lig fylkesnemndas vedtak som best er egnet for nærmere analyse når det her søkes
kunnskap om hvilke faglige begrunnelser som danner grunnlag for regulering av
samværsretten mellom barn og foreldre ved omsorgsovertakelse.
3.2 Utvalgsprosedyre
Vedtak om omsorgsovertakelse treffes i første instans av fylkesnemnda for barne-
vern og sosiale saker. Ifølge informasjon fra Lovdata (lovdata.no) er hovedregelen
at hver femte sak fra hver fylkesnemnd oversendes Lovdata for offentliggjøring.
Det var 12 fylkesnemnder på tidspunktet for uthenting av datamaterialet. Ved-
takene som inngår i datamaterialet, er fra perioden 1. juli 2018 til 31. desember
2019. Søk foretatt i Lovdata 1. januar 2020 i basen FNV, med søkeord «lov-1992-
07-17-100-§4-12» i feltet for lovhenvisning og fra «01.07.18» i datofeltet, identifi-
serte 358 mulige fylkesnemndsavgjørelser i relasjon til omsorgsovertakelsesved-
tak. Nærmere gjennomgang identifiserte at 98 av de 358 vedtakene omfattet ved-
tak om omsorgsovertakelse med fastsettelse av samværsutmåling i første instans.
Av de 98 vedtakene henviser 4 av dem avgjørelse om samvær videre til behandling
i samtaleprosess, mens 3 vedtak inneholder samværsavtale som er inngått gjen-
FASTSETTELSE AV SAMVÆR VED OMSORGSOVERTAKELSE
133
nom allerede gjennomført samtaleprosess. Disse vedtakene mangler følgelig en
faglig begrunnelse for samværsreguleringen, og hvor fylkesnemnda gjengir avta-
len uten nærmere faglig betraktning.
3.3 Bearbeidelse av data
Bearbeidelse av vedtakene ble gjennomført ved bruk av dokumentanalyse. For å
analysere datamaterialet ble det anvendt en kvalitativ innholdsanalyse inspirert av
Boolsen (2017). Gjennomføring av den innledende analyse med koding av samt-
lige vedtak ble utført av to uavhengige parter. Kodenes pålitelighet ble deretter tes-
tet ved å sammenligne kodingene for det enkelte vedtak, basert på utarbeidede
matriser. Der hvor det ble identifisert uoverensstemmelser i det kodede materia-
let, ble den aktuelle koding utført på nytt av begge parter i fellesskap. Med
utgangspunkt i det kodede materialet ble det utledet fire analytiske hovedkatego-
rier for gjennomføring av innholdsanalysen: (1) plasseringenes forventede varig-
het, (2) barn som bor hjemme frem til omsorgsvedtak foreligger, (3) barn som er
akuttplassert forut for omsorgsvedtaket, og (4) barn som er frivillig plassert forut
for omsorgsvedtaket, med den teoretiske forankringen av «behovsretningen og
relasjonsretningen» i samværsretten som rammer for analysen. Innholdsanalyse
regnes ifølge Bratberg (2017) å stille sterkere enn andre kvalitative teknikker for
tekstanalyse når det gjelder reliabilitet. Innholdet som kodes er den konkrete tek-
sten, og kodingen er utført manuelt, basert på strenge kriterier med minimalt
tolkningsrom. Inspirert av Dahler-Larsen (2002) ble det i analysearbeidet benyttet
matriser som analyseredskap.
Frekvensene fra en innholdsanalyse betraktes i store trekk på samme måte som
annet tallmateriale og kan legges til grunn for tilsvarende statistiske analyser
(Bratberg, 2017). Dette gav mulighet til å se nærmere på variasjon av faglige
begrunnelser med utgangspunkt i barnas alder, samt til nærmere å analysere fel-
lesnevnere for hva som kjennetegner faglige begrunnelser for utmåling av samvær
i ulike former.
3.4 Etiske betraktninger
Denne studien anvender sekundærdata for nærmere analyse. Med sekundærdata
forstås analyse av eksisterende materiell som opprinnelig er utarbeidet til annet
formål enn å svare på forskningsspørsmål (Ringdal, 2018). Fylkesnemndsvedtak
er ikke utarbeidet i forskningsøyemed, og inneholder forholdsvis nærgående
beskrivelser av sårbare barn og familiers livssituasjon. Det er den enkelte nemnd-
leders ansvar å anonymisere fylkesnemndsvedtakene før publisering på Lovdata.
Vedtakene inneholder imidlertid geografiske opplysninger, alder og kjønn på barn
TINA GERDTS-ANDRESEN
134
i familien, beskrivelse av familiekonstellasjoner samt beskrivelse av ulike offentlige
aktører som har bidratt i oppfølgingsarbeidet med det enkelte barn og dets familie.
For å bidra til å forhindre identifisering av de involverte barn og familier er derfor
geografisk tilhørighet og vedtaksnummer unntatt i denne fremstillingen.
3.5 Metodiske begrensninger
Vedtakene, slik de foreligger på Lovdata, gir en avgrenset gjengivelse av faktiske
forhold, gjengitt av fylkesnemnda med utgangspunkt i hvordan fylkesnemndas
leder og fylkesnemndsmedlemmene har forstått den enkelte sak. Innholdsanaly-
sen vil derfor ikke kunne gi svar på påvirkningsforhold som ligger bak beslutnin-
gene som er beskrevet i vedtaket. Det er de nedskrevne ord (eller mangel på disse)
som blir gjenstand for nærmere analyse, i den kontekst de fremkommer i ved-
takene.
4 Resultat
4.1 Innledning
Denne studien inkluderer 91 fylkesnemndsvedtak for nærmere analyse: 38 vedtak
fra perioden 1. juli 2018 til 31. desember 2018, og 53 vedtak fra perioden 1. januar
2019 til 31. desember 2019. Vedtakene fordeler seg noe ujevnt mellom de ulike fyl-
kesnemndene, men alle fylkesnemndene er representert i det inkluderte utvalget.
Vedtakene retter seg mot totalt 115 barn i alderen nyfødt til 16 år, 57 jenter og
58 gutter.
Den innledende innholdsanalysen identifiserte fire hovedtemaer for hvordan vi
kan forstå hvilket forhold som ligger bak fylkesnemndas fastsettelse av samvær for
barn og foreldre når barn skal bo under offentlig omsorg:
1. Plasseringenes forventede varighet.
2. Barn som bor hjemme frem til omsorgsvedtak foreligger.
3. Barn som er akuttplassert forut for omsorgsvedtaket.
4. Barn som er frivillig plassert forut for omsorgsvedtaket.
4.2 Plasseringens forventede varighet
Fylkesnemnda skal ved avgjørelse av samværsspørsmålet etter bvl. § 4-19 annet
ledd fastsette omfanget av samværet mellom barn og foreldre. I vedtakene frem-
heves det at «omsorgsovertakelsens formål og varighet» vil være av vesentlig
betydning for samværsutmålingen:
FASTSETTELSE AV SAMVÆR VED OMSORGSOVERTAKELSE
135
«Ved midlertidig omsorgsovertagelse vil en i større grad måtte legge til rette for tilba-
keføring gjennom opprettholdelse av en hyppig og nær kontakt med de biologiske for-
eldrene.»
«Hvis omsorgsovertagelsen derimot er ment å være langvarig, vil siktemålet i hoved-
sak bare være å gi barnet tilstrekkelig kunnskap om foreldrene. Den daglige tilknyt-
ning bør da konsentreres om fosterforeldrene.»
Som det fremkommer av sitatene ovenfor, tenderer fylkesnemnda til en «behovs-
rettet» teoretisk forankring når de på generelt grunnlag fastholder at ethvert barns
tilknytning bør konsentreres om fosterforeldrene dersom omsorgsplasseringen
forventes å bli langvarig. Den teoretiske forankring introduseres innledningsvis i
vedtakene, hvor definisjonen av «langvarige plasseringer» synes å legitimere en
strengere regulering av barn og foreldres samværsrett, uten at det fremkommer
ytterligere begrunnelse. Av de 91 gjennomgåtte vedtakene konkluderer fylkes-
nemnda med «at omsorgsovertakelsen kan bli langvarig» i 83 av vedtakene. Dette
utgjør 91 % av de gjennomgåtte vedtak hvor det ble besluttet omsorgsovertakelse,
og hvor samværets mulige omfang umiddelbart innskrenkes med følgende
begrunnelser:
«Formålet med samværet er da å gi barnet en mer kognitiv/intellektuell forståelse av
hvem som er de biologiske foreldrene, og ikke skape eller opprettholde en følelses-
messig tilknytning til foreldrene.»
«Samværet må ikke være så hyppig at det forstyrrer barnets tilknytningsprosess og
dagligliv i fosterhjemmet.»
«Ut i fra etablert praksis legger fylkesnemnda til grunn at formålet med samvær da er
å sikre […] kjennskap til sine biologiske foreldre, og ikke opprettholde en relasjon
[…].»
Til tross for at det ved fastsettelse av samvær må tas utgangspunkt i at en omsorgs-
overtakelse skal anses som midlertidig, og at omsorgen for barnet skal tilbakeføres
til foreldrene så snart forholdene tillater det, legger fylkesnemnda ved sin fastset-
telse av samværsomfang opp til at de fleste av de omsorgsplasserte barna ikke skal
kunne tilbakeføres til foreldrenes omsorg. Et av vedtakene utdyper dette:
TINA GERDTS-ANDRESEN
136
«Dersom man ved fastsettelse av samvær alltid tar utgangspunkt i at omsorgen skal
tilbakeføres, vil en rekke barn oppleve at samværsordningen forstyrrer deres mulighet
til å etablere seg i fosterhjemmet.»
Det er med andre ord fylkesnemndas utgangspunkt at et begrenset samvær er
nødvendig for at barn skal reetablere seg ved omsorgsovertakelse. Vedtakene
mangler imidlertid faglig begrunnelse som underbygger en slik nødvendighet. De
83 vedtakene som konkluderte med langvarig omsorgsovertakelse, berører 108
barn i alderen fra nyfødt til 16 år, og hvor 59 av vedtakene berørte barn i alderen
fra 7 til 16 år. Samtlige vedtak henviser til høyesterettsdommen av 2012 (Rt-2012-
1832), og de fleste vedtak fremhever innledningsvis:
«Ved langvarige plasseringer varierer samværsfastsettelsen etter saker for Høyesterett
vanligvis mellom 3-6 ganger i året.»
«Samværet skal dog fastsettes ut fra hva som anses å være til barnets beste i den kon-
krete sak.»
Fylkesnemndas anvendelse av høyesterettsdommen av 2012 (Rt-2012-1832) som
innledende tekst gir en tydelig indikasjon på at fylkesnemnda mener dommen
fastslår «en fastsatt standard» for hvilket samvær som skal vedtas dersom plasse-
ringen er vurdert som «langvarig». Flere vedtak henviser også eksplisitt til en slik
«standard» i sin begrunnelse:
«[…] finner fylkesnemnda å ville utmåle et samvær som ligger innenfor rammen på
tre til seks ganger i året som Høyesterett flere ganger har lagt til grunn som en nor-
malordning ved mer langvarige omsorgsovertakelser.»
«Av Rt-2012-1832 fremgår at i samværssaker behandlet av Høyesterett har det ved
langvarige plasseringer i de fleste saker vært fastsatt tre til seks samvær i året.»
Dommen fra 2012 fremholder imidlertid at det ikke lar seg fastslå en standard ved
samværsutmålinger (Rt-2012-1832, avsnitt 36), og at enhver regulering av sam-
værsretten skal bero på en konkret vurdering av det enkelte barns særlige behov.
Dette er i tråd med både barnevernlovens og konvensjonenes grunnleggende pre-
miss om at barn og foreldre har rett til kontakt med hverandre dersom ikke sær-
lige forhold taler mot dette. Tilsvarende presisering fremkommer også av Høyeste-
retts egen avgjørelse av 27. mars 2020, avsnitt 124:
FASTSETTELSE AV SAMVÆR VED OMSORGSOVERTAKELSE
137
«[…] har nok avgjørelsen blitt oppfattet som en slags standardnormering. Det er der-
for grunn til å understreke at den ikke kan forstås slik. Hvor omfattende samværet
skal være, må fastsettes konkret ut fra omstendighetene i den enkelte sak.»
Til forskjell fra de 83 andre vedtakene legger fylkesnemnda i 6 vedtak til grunn at
nødvendigheten av en omsorgsovertakelse anslås å være kortvarig eller at forven-
tet varighet av plassering ikke lar seg fastslå på vedtakstidspunktet. Vedtakene
berører 7 barn i alderen fra 7 til 14 år. Fylkesnemnda fastholder i vedtakene at
barna skal tilbakeføres til biologisk forelder når det er forsvarlig og til barnets
beste, og det bemerkes:
«Samværsordningen må støtte opp om dette.»
Av innholdsanalysen fremkommer det at bakgrunnen for omsorgsovertakelsen er
sammensatt, og det er ikke identifisert forhold som skiller disse vedtakene inn-
holdsmessig fra vedtakene hvor fylkesnemnda fastslår «varig plassering». Vedta-
kene synliggjør ikke hvilke forhold som tilsier at det er mer sannsynlig med kort-
varig plassering av disse barna enn hva som er vurdert for de øvrige familiene.
Vedtakenes ordlyd gir imidlertid en indikasjon på en noe mer ydmyk tilnærming
til tematikken:
«Fylkesnemnda er usikker på hvor lenge [jente 7 år] skal bli boende i fosterhjem.»
«Etter fylkesnemndas oppfatning er det for tidlig å fastslå at det her dreier seg om en
oppvekstplassering og at senere tilbakeføring av [jente 9 år] er uaktuelt.»
Totalt 6 av de 7 barna anslås å ha utviklet særlige omsorgsbehov som følge av
omsorgssvikt, og barna er fra 7 til 13 år på vedtakstidspunktet.
Det er imidlertid kun i to vedtak fylkesnemnda finner at «skillet mellom kort-
og langtidsplassering» ikke er av vesentlig betydning for samværsutmålingen.
Begge vedtak berørte jenter som var 14 år på vedtakstidspunktet. Fylkesnemnda
fastholdt i disse vedtakene at
«[NN] har bodd hele livet hos sine foreldre og er tilknyttet de.»
«Det er også sannsynlig at foreldrene vil få en sentral rolle i [NNs] liv etter at hun blir
myndig.»
TINA GERDTS-ANDRESEN
138
Fylkesnemnda viser i disse vedtakene at foreldre kan ha en betydelig rolle for barn
også etter en omsorgsovertakelse, og hvor samværsreguleringen må stå i forhold
til dette.
Fylkesnemnda fastholder i de aller fleste vedtak, uavhengig av plasseringens
forventede varighet, at samværsordningen som fastsettes «er et minimumsam-
vær» og at barneverntjenesten således står fritt til å justere samværene utover
minimum når det er gjort erfaringer som tilsier at en slik utvidelse vil være til bar-
nets beste:
«Hvis [jente 10 år og 16 år] ønsker det kan barneverntjenesten øke samværstiden på
sikt dersom samværene går bra og mors fungering tilsier det.»
«Nemnda skal fastsette det samværet som vurderes riktig i dag. Partene kan senere
endre samværet hvis de er enig om det, og endringen er til barnets beste.»
Praksisen slik den fremkommer av de gjennomgåtte vedtak i denne studien, gir
grunn til å stille spørsmål ved hvorvidt fylkesnemndas fastsettelse av samvær fak-
tisk tar utgangpunkt i «det som er riktig på vedtakstidspunktet». Fylkesnemnda er
nemlig forpliktet til å fastsette det samværet som anses som riktig på vedtakstids-
punktet. I dette ligger en normalforventning om at barneverntjenesten utarbeider
samværsplan i tråd med fylkesnemndas vedtak, og at samvær praktiseres som fast-
satt av fylkesnemnda over tid, slik at man får et evalueringsgrunnlag før det eventu-
elt foretas utvidelser. Praksisen slik den fremkommer av vedtakene, tenderer til en
sjablongmessig fastsettelse av et minimum, som verken gjenspeiler foreldres fak-
tiske samværskompetanse eller barnets særlige behov for beskyttelse på vedtaks-
tidspunktet. Fylkesnemndas gjennomgående henvisning til at barneverntjenesten
skal vurdere utvidelse av samværene, gir en indikasjon på at fylkesnemnda mener
en slik utvidelse kan være aktuell. Spørsmålet som da reises, er hvorvidt det heller
skulle vært fastsatt en annen samværsregulering som utgangspunkt, som skulle
vært nedjustert eller revurdert av fylkesnemnda ved behov. Dette er en adgang fyl-
kesnemnda har, men som kun er benyttet i ett av de 91 vedtakene i studien.
4.3 Barn som bor hjemme frem til omsorgsvedtak foreligger
En nærmere gjennomgang av de 91 fylkesnemndsvedtakene identifiserte 33 barn
som bodde hjemme da srsmålet om omsorgsovertakelse ble behandlet. Dette
utgjør 29% av det totale antall barn i utvalget. Barna var i alderen fra 7 måneder
til 15 år. Vedtakene beskriver et forholdsvis likt antall barn med og uten identifi-
serte særlige behov på vedtakstidspunktet, utover at de lever under omsorgssvikt.
FASTSETTELSE AV SAMVÆR VED OMSORGSOVERTAKELSE
139
Samtlige vedtak fremholder at samværets omfang skal fastsettes etter en bred,
skjønnsmessig vurdering. Videre fremholdes det i vedtakene at det skal legges
avgjørende vekt på det som er til beste for barnet, inkludert «å gi barnet stabil og
god voksenkontakt og kontinuitet i omsorgen», jf. bvl. § 4-1. I vedtakene frem-
heves omsorgsovertakelsens formål og antatte varighet, i tillegg til de konkrete
omstendigheter i den enkelte sak, inkludert barnets synspunkter, barnets sårbar-
het og behov for omsorg og beskyttelse som sentrale momenter når samværs-
utmålingen skal begrunnes. I tillegg fremholdes viktigheten av at «barnet får
bevare familiemiljøet». Til tross for at fylkesnemndene fastholder behov for «bred
skjønnsmessig vurdering» og et bredt utvalg «sentrale momenter» som skal vektes
ved samværsutmålingen, viser imidlertid denne studien en forholdsvis ensartet
begrunnelse for den samværsregulering som fastsettes:
«Fylkesnemnda vurderer at samværene må være av et omfang som minst mulig virker
forstyrrende på tilknytningen og tilhørigheten i fosterhjemmet, samtidig som en opp-
rettholder kjennskap til og kontakt med sitt biologiske opphav.»
«[…] gi ro og stabilitet i fosterhjemmet slik at hun får mulighet til å reparere den
utryggheten hun er påført, samtidig som hun får opprettholde sitt kjennskap til sin
biologiske familie.»
«[…] er det sannsynlig at [jente 5 år] kommer til å vokse opp i fosterhjemmet. Sam-
været skal derfor fastsettes ut fra at hun skal ha tilknytning til fosterhjemmet og
kjennskap til sin biologiske familie.»
Fylkesnemnda begrunner følgelig samværsreguleringen ut fra hensynet til å skape
«ro og stabilitet» og å sikre et samværsomfang som er minst mulig forstyrrende for
barnets tilknytning og tilhørighet i sin nye omsorgsbase. Det fremkommer imid-
lertid ikke av vedtakene hvilke forhold ved det enkelte barn som krever slik regu-
lering, om dette er barn som har behov for en slik «ro og stabilitet», eller om bar-
net kunne hatt behov for en annen (mulig utvidet) kontaktform. Fylkesnemnda
differensierer heller ikke på alder ved samværsfastsettelsen. Tvert imot er det flere
vedtak hvor det fremholdes både god kontakt, godt samarbeid og god samværs-
kompetanse hos foreldrene, uten at dette påvirker fylkesnemndas begrunnelse og
samværsregulering i særlig grad:
«Foreldrene må antas å ha normalt god samværskompetanse.»
TINA GERDTS-ANDRESEN
140
«I avveiningen mellom samvær med foreldrene og ro for å sikre tilknytning, vurderer
fylkesnemnda at tilknytningsprosessen er det viktigste.»
Vedtakene som henviser til foreldre med «normalt god samværskompetanse»,
berører ulike barn i aldersgruppen 4 til 10 år. I samtlige vedtak henviser fylkes-
nemnda til høyesterettsdommen av 2012 (Rt-2012-1832) for hvilket samværs-
spenn som vurderingene strekker seg innenfor. Samværsfastsettelse for foreldre
med «normalt god samværskompetanse» viser en utmåling fra 3 til 6 samvær i
året med timebegrensning på 2 til 4 timer. Fylkesnemnda fremholder i flertallet av
vedtakene at
«Formålet med samværene er at barnet opprettholder sitt kjennskap til sine foreldre,
kultur og bakgrunn».
Fylkesnemnda synliggjør imidlertid ikke gjennom vedtakene hvordan barnets
behov for kontakt med sine foreldre kan stille seg ulikt, avhengig av hvor lenge
barnet har bodd sammen med sine foreldre før det blir overført til offentlig
omsorg, forhold ved barnet, barnets eget ønske, eller kvaliteten på relasjonen mel-
lom barnet og foreldrene. Tvert imot er det nærliggende å forstå fylkesnemndas
begrunnelse for samværsutmåling dit hen at det beste en forelder med god sam-
værskompetanse kan håpe på, begrenses til 6 samvær per år avgrenset til noen
timers varighet. Ett vedtak skiller seg imidlertid ut ved følgende utdypning:
«[Gutt 4 år] vil ifølge den sakkyndige neppe utvise noe langvarig savn etter mor eller
far dersom han blir plassert hos nye omsorgspersoner som gir ham god utviklings-
støtte.»
Som sitatet viser, legger fylkesnemnda i denne saken til grunn en sakkyndig til-
nærming hvor barnets psykologiske foreldre vektes sterkere enn barnets biolo-
giske tilhørighet. Begrunnelsen for samværsutmålingen knyttes til en antakelse
om at barnet «neppe vil utvise noe langvarig savn» og dermed ikke har behov for
særlig kontakt. Spørsmålet som her aktualiseres er hvorvidt en slik begrunnelse
samsvarer med gjeldende rett for hva som er vilkår ved regulering av barn og for-
eldres samværsrett.
Videre fremkommer det i et fåtall av vedtakene, at fylkesnemnda avviker fra en
forståelse av at samværsretten er en gjensidig rettighet for barn og foreldre. Av
vedtakene kan vi lese:
FASTSETTELSE AV SAMVÆR VED OMSORGSOVERTAKELSE
141
«Det er barnets behov for samvær med foreldrene som er avgjørende, ikke omvendt.»
Slik vedtakene er formulert fremstår fylkesnemndas juridiske utgangspunkt i disse
vedtakene, ved begrunnelse av samvær, i opposisjon til både nasjonal og interna-
sjonal rett hvor samværsretten fremholdes som en gjensidig rettighet for både for-
eldre og barn. For barnets del følger en slik rett direkte av bvl. § 4-19 og BK artik-
kel 9 nr. 3, mens samværsrett for foreldre er ansett å følge av EMK artikkel 8 som
gjelder retten til respekt for familielivet. At samværsretten er en gjensidig rettighet
for barnet og for foreldrene, burde dermed være uomtvistelig. Dette må ikke for-
veksles med adgangen til å nekte samvær når det er til barnets beste. Samværsnekt
krever imidlertid særlig begrunnelse som ikke fremkommer av de nevnte vedtak.
Ett vedtak skiller seg imidlertid klart fra de øvrige 90 vedtakene i denne studien.
Fylkesnemnda begrunner i dette vedtaket samværsutmålingen ved å påpeke at
«hyppige samvær kan gjøre plasseringen mindre belastende for [jente 13 år]».
I forlengelsen av sin begrunnelse fastslår fylkesnemnda et minimumsamvær til
12 ganger per år. Videre fremhever fylkesnemnda i dette vedtaket at barneverntje-
nesten bør vurdere hyppigere samvær dersom jenta synes å profittere på samværene.
4.4 Barn som er akuttplassert forut for omsorgsvedtaket
Med «akuttplassert» henviser denne studien til barn som er tvangsplassert med
hjemmel i bvl. § 4-6 annet ledd. Barnevernloven har flere hjemler for midlertidig å
ta barn umiddelbart under offentlig omsorg. Det er imidlertid kun bvl. § 4-6 annet
ledd som er representert i det gjennomgåtte materialet. Analysen identifiserte 52
barn som var midlertidig under offentlig omsorg i påvente av behandling av
omsorgsspørsmålet. Dette utgjør 45% av det totale antallet barn i utvalget. Barna
var i alderen fra nyfødt til 16 år. Plasseringsperioden varierte fra 2 til 15 måneder
fra midlertidig vedtak ble fattet, til omsorgsspørsmålet ble behandlet, med en
gjennomsnittlig plasseringstid på 5 måneder. Med unntak av 3 familier hvor bar-
neverntjenesten grunnet høy risiko for nye overgrep eller retraumatisering grun-
net alvorlige overgrep ikke hadde lagt til rette for samvær mellom barna og deres
foreldre, var det etablert samværsordning mellom barna og deres foreldre i perio-
den fra barnet ble midlertidig plassert utenfor hjemmet, og frem til vedtaks-
behandlingen av omsorgsspørsmålet. Samværshyppigheten varierte fra ukentlige
treff til treff annenhver uke.
I 8% av vedtakene fremkommer det at samværene i akuttperioden har hatt nega-
tiv påvirkning på barnet. Fylkesnemnda har tillagt denne negative erfaringen «tung
TINA GERDTS-ANDRESEN
142
vekt» ved sin samværsfastsettelse. I 35% av vedtakene fremkommer det informasjon
om etablert samværsordning under akuttplasseringen, men det fremkommer ikke
av vedtakets ordlyd hvordan samværet har fungert for verken barnet eller foreldrene.
I 57% av vedtakene fremkommer det opplysninger om uforbeholdent positive erfa-
ringer knyttet til samværskvaliteten mellom foreldre og barn. Barna er i aldersspen-
net fra 2 måneder til 16 år. Av vedtakene kan vi eksempelvis lese:
«Erfaring viser at [de ukentlige] samværene gjennomgående har fungert fint og at
samspillet mellom [gutt 2 år] og foreldrene har hatt en positiv utvikling den siste
tiden.»
«[Gutt 4 år] menes å ha en tydelig positiv opplevelse av det å ha kontakt med mor
[ukentlig]».
«[Jente 6 år] har hatt positiv utvikling siden plassering […] med ukentlige samvær
med foreldrene. Jenta gleder seg til og har lite reaksjoner knyttet til samværene. Sam-
værene er beskrevet som gode.»
Med to unntak synes imidlertid ikke fylkesnemnda å vektlegge denne erfaringen i
sin begrunnelse for samværsutmåling:
«[…] sannsynligvis bli boende i fosterhjem over lang tid.»
«[…] behov for ro og stabilitet til å knytte seg til fosterhjemmet.»
«Erfaringsmessig vil hyppige samvær på sikt føre til en uheldig slitasje på fosterhjem-
met.»
Som sitatene viser, begrunner fylkesnemnda samværsfastsettelsen i standardiserte
forhold, uten at det knyttes vurderinger til det enkelte barns faktiske livssituasjon.
Dette gjelder også for barn som overføres til omsorgsbaser de kjenner godt fra før,
som besteforelder, besøkshjem eller andre kjente voksne:
«[NN] har nå et særlig behov for ro og få anledning til å knytte seg til sine nye om-
sorgsgivere
Sitatet er gjentakende på tvers av vedtak, og vedtaksgjennomgangen viser at fylke-
snemnda i sin faglige vurdering av hvilke samvær som skal fastsettes, ikke skiller
FASTSETTELSE AV SAMVÆR VED OMSORGSOVERTAKELSE
143
mellom barn som overføres til omsorgsbaser med kjente voksenpersoner med
etablerte relasjoner, og barn som overføres til ukjente omsorgsbaser med ukjente
voksne. Fylkesnemnda skiller heller ikke på hvilke barn de mener er i behov for
«ro», og synes i sin vedtakspraksis å fastholde dette som en type standard ved
omsorgsvedtaksfastsettelse uavhengig av om barnet allerede har bodd i ny
omsorgsbase over flere måneder eller forholdsvis nylig ble overført den aktuelle
omsorgsbasen. Det skjelnes heller ikke mellom de barn som er nettverksplassert,
hos nær familie eller andre kjente voksne med opplyst etablert relasjon, og barn
som er overført til ukjente omsorgsbaser. Utvalget viser heller ingen differensier-
ing i fylkesnemndas begrunnelse sett i forhold til barnets alder. Ett vedtak skiller
seg imidlertid tydelig fra de øvrige 90 vedtakene på dette området:
«[Jente 9 år] skal ikke etablere tilknytning til nye personer for henne i aktuelt foster-
hjem. Hun har allerede en nær tilknytning til sine besteforeldre, og det er beskrevet at
hun allerede har falt til ro der, skolemessig og sosialt.».
Dette er et vedtak hvor fylkesnemnda foretar en individuell vurdering av denne
jentas særlige behov, og hvor det tydeliggjøres at de generelle retningslinjene for
«barns behov for ro til å etablere tilknytning til fosterhjemmet» ikke gjøres rele-
vant i denne saken. Videre fremholder fylkesnemnda at «det bør avventes med
overnattingssamvær til mor kan dokumentere rusfrihet over tid». Med dette sig-
naliserer de at slikt samvær bør vurderes, men setter rammer for når en slik vurde-
ring aktualiseres. Med utgangspunkt i gjeldende regelverk for samværsregulering
skulle man forventet slike vedtak som en standard. Når dette representerer unnta-
ket, er det grunn til å stille spørsmål ved hva som er årsaken til det.
I flere av vedtakene fremheves foreldrenes samværskompetanse som «god» eller
«alminnelig god», men hvor foreldre med «alminnelig god samværskompetanse»
likevel tilkjennes et begrenset samvær, med følgende begrunnelse:
«[…] mest sannsynlig vil vokse opp i fosterhjemmet. Samlet samværsomfang bør der-
for fastsettes til fire ganger per år.»
«Veiledende for denne avveiingen er at Høyesterett, når det er tale om langvarige plas-
seringer i de fleste saker har fastsatt samværet mellom tre og seks ganger per år.»
«Mye taler for at plasseringen blir langvarig. Da skal samværene først og fremst sikre
at barnet opprettholder kjennskap til foreldrene. Fosterhjemmet skal være omsorgs-
basen barnet skal knytte seg til.»
TINA GERDTS-ANDRESEN
144
I et fåtall av vedtakene fremkommer det imidlertid at fylkesnemnda har foretatt en
reell vekting hvor faktiske forhold rundt barnets situasjon blir vurdert opp mot
foreldrenes samværskompetanse ved vurdering av samværsfastsettelse:
«Når det gjelder tilknytningen mellom mor og (gutt 6 mnd.) fremstår den i dag som
svak. […] Under samværene som har vært gjennomført strever mor med å lese gut-
tens stress signaler, og han får ikke nødvendige pauser fra mor.»
«Kvaliteten på samværene og reaksjonene [NN] viser på samværene, tilsier et begren-
set antall samvær
«Med dagens samværsintervall, ukentlige samvær, fremstår omfanget av [gutt 4 år] re-
aksjoner som en unødig stor belastning.»
Som sitatene ovenfor viser, er dette faglige begrunnelser for «innskrenking og
streng regulering» av samvær. De kvaliteter og erfaringer som løftes frem, er av
negativ karakter. Det er forhold ved samværene som påvirker barnet negativt, og
som medfører at samværshyppigheten blir begrenset ved samværsutmålingen. Til-
svarende vekting av foreldrenes «alminnelige gode samværskompetanse» er imid-
lertid ikke identifisert i de gjennomgåtte vedtak. Fylkesnemnda synes å fastsette et
forholdsvis likt samvær for foreldre uavhengig av den beskrevne samværskompe-
tanse. Felles for vedtakene er en henvisning til høyesterettsdommen av 2012 (Rt-
2012-1832) med tilhørende uttalt samværsnivå:
«Dette er i tråd med vanlig praksis.»
I enkelte vedtak fremhever fylkesnemnda at fremtidige (gjentatte) flyttinger for
barnet, fra beredskapshjem til fosterhjem, er et moment som taler for at barnet har
behov for «ro» den første tiden etter omsorgsvedtaket:
«Dette vil innebære et nytt brudd for [NN], og medføre behov for ro og stabilitet til å
knytte seg til nytt fosterhjem.»
«Fylkesnemnda vurderer at [gutt 10 år] har stort behov for ro […]. Det vises her til at
det blir mye nytt å forholde seg til i tiden fremover – både det at det er avklart at han
skal bo i fosterhjem […] og at han skal bytte skole.»
FASTSETTELSE AV SAMVÆR VED OMSORGSOVERTAKELSE
145
Med ett unntak fremkommer det imidlertid ikke av vedtakenes ordlyd hvorvidt
fylkesnemnda har vurdert om en kontinuerlig og hyppig samværsordning med
biologisk forelder kunne bidratt til økt stabilitet i denne perioden hvor barnet står
overfor gjentatte flyttinger mellom omsorgsbaser. Kun et av vedtakene tematiserer
dette:
«Kontakten med mor kan i den forbindelse representere en kontinuitet som vil kunne
være til hjelp, samtidig som det heller ikke kan utelukkes at det vil innebære en belast-
ning for [gutt 2 år].»
Fylkesnemndas samværsutmåling viser imidlertid at de ikke vektet mors rolle som
tungtveiende, og derfor likevel besluttet en forholdvis streng samværsregulering
med 4 årlige treff av noen timers varighet per gang.
4.5 Barn som er frivillig plassert forut for vedtaket
Med «frivillig plassert» henviser denne studien til plasseringer hvor barneverntje-
nesten og foreldre har avtalt at barn skal bo utenfor hjemmet i en kortere eller len-
gre periode, jf. bvl. § 4-4 sjette ledd. Men studien henviser også til plasseringer
som er oppstått uforutsett, og hvor plasseringshjemmelen er bvl. § 4-6 første ledd.
Rent terminologisk er bvl. § 4-6 første ledd en bestemmelse som kan anvendes ved
akutte hendelser, eksempelvis dersom barn er uten omsorg fordi foreldrene er
syke, eller barnet er uten omsorg av andre grunner. Når denne fremstillingen pre-
senterer datamaterialet under overskriften «frivillig plassert», har dette en sam-
menheng med at et vedtak etter bvl. § 4-6 første ledd ikke kan opprettholdes mot
foreldrenes eller barnets vilje dersom barnet er over 15 år. Realiteten i vedtaket er
dermed at det er aksept for den midlertidige ordningen.
Analysen identifiserte 23 barn som var frivillig plassert utenfor hjemmet på
tidspunktet for fylkesnemndas behandling av omsorgsspørsmålet. Dette utgjør
20% av det totale antallet barn i utvalget: 5 av barna var plassert etter bvl. § 4-6
rste ledd, mens 18 barn var plassert med hjemmel i bvl. § 4-4 sjette ledd. Barna
var i alderen fra 7 måneder til 16 år, og plasseringsperioden varierte fra én måned
til fem år. 13 av barna var plassert i barnets eller foreldrenes nettverk, og for fler-
tallet av barna ville ikke omsorgsvedtaket føre til endring av plasseringssted. Alle
barna har etablert samværsordning, som varierer fra ukentlige til månedlige
dagstreff, noen med overnattingssamvær. Til tross for de allerede etablerte ordnin-
ger innleder fylkesnemnda sine samværsvurderinger med å henvise til høyeste-
rettsdommen av 2012 (Rt-2012-1832), og hvor den anslåtte samværshyppigheten
TINA GERDTS-ANDRESEN
146
med «3 til 6 samvær per år» i realiteten innebærer en samværsinnskrenkning for
samtlige 23 barn. Av vedtakene kan vi lese:
«[P]erspektivet for plasseringen er endret, og [gutt 7 år og gutt 4 år] skal etablere en
relasjon til fosterhjemmet som psykologisk familie. Samværet må støtte opp om dette
forholdet.»
«Samvær med foreldrene må ikke stå i veien for en tilknytningsprosess.»
«Plasseringens varighet må få betydning for samværsomfanget.»
Som sitatene ovenfor viser, henviser fylkesnemnda til de generelle vurderings-
momentene som bør vektes når de skal vurdere samværsfastsettelse ved omsorgs-
overtakelse. Dette er imidlertid barn som skiller seg fra ordinære omsorgsvedtak
ved at det allerede foreligger omfattende informasjon om barnets tilknytning, til-
hørighet og fungering under forhold med ukentlig til månedlig samvær. Ved-
takene viser ingen vurdering eller vekting av allerede eksisterende samværsord-
ninger utover å henvise til at omfanget ikke sr i forhold til «vanlig praksir
plasseringen forventes å bli «varig».
Ett av vedtakene skiller seg imidlertid positivt ut. Fylkesnemnda oppsummerer
der at en familieplassering tilsier en mer omfattende samværsordning enn hva
som er vanlig ved forventede oppvekstplasseringer. Videre fremholder fylkesnem-
nda i sin begrunnelse av samværsutmålingen:
«Det er etablert en ordning for [at gutt 6 år] treffer sine foreldre med om lag seks
ukers mellomrom. Fylkesnemnda vurderer at det er grunn til å opprettholde denne
kontinuiteten i hans liv.»
Som det fremkommer av sitatet ovenfor, var fylkesnemnda i denne saken opptatt
av opprettholdelse av «kontinuitet» når vedtakets plasseringshjemmel ble endret.
Til tross for at fylkesnemnda i vedtaket appellerer til barneverntjenesten om en
«fleksibel» samværsordning, både i «omfang og varighet», unnlater nemnda å
vedta den eksisterende samværsvarigheten som på vedtakstidspunktet var over-
nattingssamvær. Fylkesnemnda henstiller gjennom vedtaksbegrunnelsen til at det
ikke tenkes en endring i eksisterende samværsordning, som tilsier treff hver sjette
uke også etter omsorgsovertakelse. I vedtaket fastsettes det imidlertid et «mini-
mumsamvær» som avviker fra den faglige vurderingen, med følgende begrun-
nelse:
FASTSETTELSE AV SAMVÆR VED OMSORGSOVERTAKELSE
147
«Fylkesnemnda vurderer at det er til barnets beste at det nå fastsettes en samværsord-
ning som kan fungere fleksibelt.»
Fylkesnemndas begrunnelse, både her og i de øvrige vedtakene som omhandler
barn som var frivillig plassert utenfor hjemmet forut for omsorgsvedtaket, kan gi
inntrykk av at samværsreguleringen er en tildeling av et gode. Samværsregulering
er imidlertid en begrensning i en rett, og hvor enhver begrensning av samværsret-
ten må faglig begrunnes. Slik faglig begrunnelse fremkommer ikke av vedtakenes
ordlyd.
Vurdering av hvorvidt det vil være til barnets beste med overnattingssamvær,
synes å være et tilbakevendende tema fra foreldrenes side i de fleste vedtak, men
hvor fylkesnemnda kun i et fåtall av vedtakene tar stilling til et slikt samvær. Ett
vedtak skiller seg her ut ved at fylkesnemnda fremhever:
«Overnattingssamvær er egnet til å forbedre samværskontakten mellom mor og [jente
8 år]. Det krever imidlertid at mor støtter opp under plasseringen.»
Fylkesnemnda kom i denne saken frem til at det var til beste for barnet med over-
nattingssamvær, men med en avgrensning til maksimalt 8 helger per år «uten
adgang til ytterligere utvidelse». Fylkesnemnda begrunnet påstanden slik:
«[…] da det ellers vil medføre totalt sett et for stort fravær fra den daglige tilværelsen i
fosterhjemmet.»
Som sitatet viser, er det fylkesnemndas vurdering at fosterbarn ikke bør være
borte fra fosterhjemmet i mer enn 8 helger per år. Begrunnelsen gir grunn til å
stille spørsmål ved den utberedte bruken av avlastningshjem for barn som er i
beredskapshjem og fosterhjem, og hvorvidt slik bruk bidrar til å forstyrre barnets
tilknytning til sin nye omsorgsbase gjennom «for stort fravær fra den daglige til-
værelsen». Tilsvarende funn fremkommer av vedtak i en annen sak hvor en far ble
beskrevet som å ha en god relasjon til gutt på 2 år. Frem til omsorgsvedtak var det
praktisert samvær hos far annenhver helg, og far er i vedtaket beskrevet som en
viktig relasjon å opprettholde for gutten. Likevel fremheves det i fylkesnemndas
begrunnelse som «åpenbart» nødvendig å innskrenke samværene og frata faren
overnattinger, med følgende begrunnelse:
«[…] opparbeide seg en trygg tilknytning og tilhørighet i fosterhjemmet.»
TINA GERDTS-ANDRESEN
148
Dette var imidlertid en gutt som allerede hadde bodd i fosterhjemmet i 11 måne-
der, ble beskrevet som et trygt barn med en god fungering og uten nevneverdige
reaksjoner knyttet til samværene. Fylkesnemnda synes gjennom sine begrunnelser
å ha behovsretningen som utgangspunkt for sine faglige resonnement. Begrens-
ning av barnets kontakt med biologiske foreldre fremstår som en overordnet
intensjon, hvor barn generelt sett menes å ha best av å erstatte sin relasjon til bio-
logiske foreldre med en relasjon til nye psykologiske foreldre. Begrunnelsene er
generelt formulert, uten at fylkesnemnda synliggjør i vedtakene hvilke individu-
elle forhold som tillegges den aktuelle begrunnelse:
«Barnets lave alder [2 år] tilsier at det per i dag ikke er grunnlag for å treffe bestem-
melser om lengre dagssamvær eller overnattingssamvær.»
«[Gutt 6 år] sårbarhet og vansker tilsier at det er ekstra viktig at han får ro til å bygge
opp en god og trygg tilknytning til fosterforeldrene.»
Fylkesnemndas begrunnelse for regulering av samværsretten i disse sakene gir føl-
gelig grunnlag for å stille spørsmål ved hvorvidt fylkesnemndas praksis samsvarer
med gjeldende rett. De faglige vektingene og begrunnelsene i disse vedtakene er
nærmest fraværende, og fylkesnemndas tilnærming fremstår som en tildeling
fremfor en innskrenking av eksisterende rettigheter. Hvorvidt vilkårene for de
aktuelle innskrenkninger er nødvendige, fremstår som høyst uklart. Vekting av de
ulike forhold ved hva som er til barnets beste, herunder fungering av allerede
etablert samværspraksis, er fraværende i de fleste vedtak. Unntaket er et vedtak
hvor fylkesnemnda fremholdt:
«Samtidig som det er viktig for [jente 10 år] å treffe foreldrene sine er det like viktig at
hun får ro og tid til å kjenne seg trygg i sitt nye fosterhjem.»
Fylkesnemnda vedtok deretter et samværsomfang på 24 dagssamvær, og jenta
skulle ha 2 ukers ferie med foreldrene hvert år. Fylkesnemndas faglige begrunnelse
for samværsutmålingen var:
«Fylkesnemnda anser at et slikt samværsomfang vil kunne være utviklingsfremmende
for henne og til hennes beste.»
FASTSETTELSE AV SAMVÆR VED OMSORGSOVERTAKELSE
149
5 Diskusjon
Med utgangspunkt i 91 fylkesnemndsvedtak hvor fylkesnemnda skulle ta stilling
til regulering av samværsretten ved vedtak om omsorgsovertakelse, har denne stu-
dien sett nærmere på hvordan fylkesnemnda har begrunnet begrensningen i sam-
værsretten til 115 barn i aldersgruppen nyfødt til 16 år. Innholdsanalysen viser at
det er grunn til å stille spørsmål ved om fylkesnemndas begrunnelser samsvarer
med gjeldende norsk og internasjonal rett når de regulerer samværsretten mellom
barn og foreldre. Fylkesnemndas begrunnelser kan gi et inntrykk av at fylkesnem-
nda tildeler et (samværs)gode, og hvor det i svært begrenset grad fremkommer
vektinger som underbygger adgangen til å regulere samværsretten mellom barn
og foreldre slik det er vedtatt i de gjennomgåtte vedtakene. Jo mer samværsretten
begrenses, desto sterkere må fylkesnemndas begrunnelse være. Innholdsanalysen
tegner imidlertid et bilde av en standardisert vurderingsnorm på tvers av de ulike
fylkesnemndsembeter, en vurderingsnorm det er nødvendig å vie større oppmerk-
somhet:
Med utgangspunkt i de gjennomgåtte fylkesnemndsvedtak er det mye som
tyder på at de sentrale samfunnsverdiene som legges til grunn ved avgjørelse av
samvær, tenderer til en «behovsretning» ved vurdering av hvilket samværsomfang
som er til barns beste. Fylkesnemnda fremhever barnets behov for «ro», «etable-
ring av tilknytning til nye omsorgsgivere» og «behov for å skjermes i den nye til-
værelsen» som viktigere enn å opprettholde en relasjon til de biologiske foreldre.
Foreldre blir sett på som hindre istedenfor mulige ressurser, dette til tross for at
flere vedtak beskriver foreldrene som å ha «alminnelig god samværskompetanse».
Det er grunn til å stille spørsmål ved hvorvidt en slik vekting er til barnets beste.
Gjeldende rett er at all omsorgsovertakelse skal anses som midlertidig, og at
omsorgen for barnet skal tilbakeføres til foreldrene så snart forholdene tillater
dette (HR-2020-662-S). En slik midlertidighet er forutsatt i EMK artikkel 8, inkor-
porert i nasjonal rett, både gjennom konvensjonen, men også ved krav om mil-
deste inngreps prinsipp. Med utgangspunkt i et barneperspektiv vil en slik tilnær-
ming innebære at yngre barn har behov for forholdsvis hyppigere samværs-
frekvens enn eldre barn. Samværenes omfang og utforming vil deretter måtte
tilpasses det enkelte barns særlige behov sett i forhold til den enkelte forelders
samværskompetanse. At gjenforeningsmålet skal stå sentralt ved fastsettelsen av
samvær, har vært fremhevet i en rekke avgjørelser fra Høyesterett, jf. blant annet
Rt-2004-1046, Rt-2014-976 og HR-2019-788-U. Det er også sterkt understreket i
HR-2020-661-S og HR-2020-662-S. Denne studien viser imidlertid at fylkesnem-
nda har en forholdsvis snever tilnærming til Høyesteretts avgjørelser, hvor særlig
fylkesnemndas henvisning til og anvendelse av høyesterettsdommen av 2012 (Rt-
TINA GERDTS-ANDRESEN
150
2012-1832) ikke står i forhold til dommens faktiske innhold. Fylkesnemnda synes
å hente ut et avsnitt fra dommen (avsnitt 37) uten å bite seg merke i dommens
foregående avsnitt som tydeliggjør at det ikke kan fastholdes en standardnorm for
fastsettelse av samværsregulering etter barnevernloven. Deretter fremholder fyl-
kesnemnda at det utvalgte avsnitt representerer noe annet enn det det faktisk gjør.
Høyesterett har selv sett behovet for å gjenta dette poenget i dom av 2020 (HR-
2020-661-S: HR-2020-662-S). Her «presiseres» det at den konkrete vurderingen av
samværsspørsmålet skal ta utgangspunkt i at en omsorgsovertakelse ‒ enten den
ventes å bli relativt kortvarig eller mer langvarig ‒ skal være av midlertidig karak-
ter. Høyesterett fremholder at dette er presiseringer av det som forventes å være
allerede gjeldende regler på området, og hvor dommenes innhold ikke fremholder
endringer som følge av samfunnsutvikling eller behov for nye (for)tolkninger.
Samværet skal fastsettes slik at båndene mellom foreldre og barn kan styrkes og
utvikles, jf. K.O. & V.M. v. Norway (2019). Når det i Rt-2012-1832 avsnitt 34 heter
at samværet må «ivareta hensynet til å skape og vedlikeholde barnets kjennskap til
og forståelse for sitt biologiske opphav», er det av Høyesterett (HR-2020-662-S)
presisert at en slik begrensning av formålet med samværet bare kan skje i de tilfel-
lene der gjenforeningsformålet oppgis. En slik oppgivelse, med den virkning at
samværet begrenses sterkt eller faller helt bort, forutsetter at det foreligger spesi-
elle og sterke grunner, jf. Rt-2014-976 og HR-2017-2015-A. Sett i forhold til de
utvalgte fylkesnemndsvedtak i denne studien henviser 91% av alle vedtakene til at
det etablerte samværet skal «ivareta hensynet til å skape og vedlikeholde barnets
kjennskap til og forståelse for sitt biologiske opphav». Vedtakene mangler imidler-
tid den påfølgende begrunnelsen som legitimerer en slik sterk begrensning. I fyl-
kesnemndas begrunnelser er det et tilbakevendende tema at fastsettelse av færre
enn 3 samvær i året er en sterk begrensning, med henvisning til Rt-2014-976.
Samtidig viser fylkesnemnda gjennom sin praksis i de gjennomgåtte vedtakene,
å mene at samværsfastsettelse fra 3 samvær i året ikke trenger ytterligere faglig
begrunnelse. Dette fremholdes i vedtakene å ligge innenfor «normalspennet» for
samvær mellom barn og foreldre når barn er under «varig» offentlig omsorg. Med
utgangspunkt i de gjennomgåtte vedtak i denne studien er det følgelig rimelig å
legge til grunn at en rekke barn og foreldre har fått innskrenket sin rett til kontakt
med hverandre, uten at det foreligger en gyldig faglig begrunnelse for dette.
I forlengelsen av fylkesnemndas standardisering av en begrenset samværsrett i
saker basert på hvorvidt omsorgsovertakelsen vurderes å være av midlertidig eller
varig karakter, aktualiseres tematikken om hvorvidt det er forsvarlig at fylkesnem-
nda skal ta stilling til plasseringens forventede varighet ved første gangs behand-
ling av plasseringsspørsmålet. Med utgangspunkt i de siste avgjørelser fra Høyes-
FASTSETTELSE AV SAMVÆR VED OMSORGSOVERTAKELSE
151
terett (HR-2020-661-S: HR-2020662-S) er det mye som taler for at det ikke er et
reelt behov for en slik kategorisering, en kategorisering som synes å skape hind-
ringer for at barn og foreldre får ivaretatt sine konvensjonelle rettigheter. Ved-
takene krever at det faglig begrunnes hvilken regulering som iverksettes, med
utgangspunkt i hva som er det enkelte barns beste, jf. bvl. § 7-19. Jo sterkere inn-
skrenkninger i samværsretten, desto sterkere begrunnelse kreves – uavhengig av
plasseringens forventede varighet. Det er i dette perspektivet viktig å ha med seg at
det er en klar sammenheng mellom hvordan fylkesnemnda definerer den aktuelle
plassering, og hvilken oppfølging familien får av barneverntjenesten i etterkant av
omsorgsvedtaket, jf. bvl. § 4-16. I forarbeidene (Barne- og familiedepartementet,
2017) fremholdes det som sentralt for vurderingen av om barneverntjenesten skal
jobbe aktivt for en tilbakeføring, hvilken forventet varighet som fremkommer av
fylkesnemndsvedtaket. Det er følgelig kun i de tilfeller fylkesnemnda fastholder at
plasseringen kan være midlertidig, eller av ukjent varighet, at det iverksettes en
mer aktiv endringstilnærming fra barneverntjenestens side overfor foreldrene.
Med utgangspunkt i denne studien vil det innebære en aktiv oppfølging i 9% av
omsorgssakene. Dersom fylkesnemnda slutter å definere forventet varighet av en
plassering, og begrunner reguleringer ut fra sakens faktiske innhold, er det grunn
til å forvente at dette også vil påvirke barneverntjenestens plikt til oppfølging etter
bvl. § 4-16. Barneverntjenesten vil da i større grad måtte begrunne egen aktivitet
ut fra egne faglige vurderinger i saken. Det lovmessige utgangspunktet om at alle
omsorgsplasseringer skal behandles som midlertidige, hvor barneverntjenesten
har det «løpende og helhetlige ansvar», får straks et mer aktivt innhold.
Fylkesnemndspraksisen slik den fremkommer i denne studien, synliggjør et
behov for justeringer for at praksisen skal samsvare med gjeldende rett, både ved
synliggjøring av de faglige begrunnelser, vekting av ulike vilkår for inngripen i
samværsretten, og ‒ kanskje viktigst ‒ ved en tilnærming og forståelse av at barns
kontakt med biologisk nettverk har en sterk egenverdi som skal vedlikeholdes
med mindre det foreligger «spesielle og sterke grunner». Utfordringene innenfor
dette området er mange, og det er per i dag en mangel på gode empiriske studier
hvor effekten av kontakt og samvær for barn som vokser opp i en annen omsorgs-
base, undersøkes (Stang & Baugerud, 2018). Ifølge Bullen mfl. (2015) er det ikke
noe dokumentert påvirkningsforhold mellom samværshyppighet og barnets
utvikling, isolert sett. Det handler om å tilrettelegge for kontakt i samråd med bar-
net, og med utgangspunkt i hva som vurderes å være til det enkelte barns beste.
Med dette som utgangspunkt må vi kunne forvente betydelig større spredning i
fylkesnemndas samværsfastsettelse, både med tanke på hyppighet og omfang.
Forskningsresultater og erfaringer fra praksis tyder på at ingen av de utviklings-
TINA GERDTS-ANDRESEN
152
teoretiske retningene er helt riktige eller tar helt feil (Havik, 1996; Bunkholdt,
1990; Stang & Baugerud, 2018). Ingen av retningene gir eller kan gi presise anvis-
ninger for hvordan enkeltsaker skal behandles. Samværsutmålingen bør derfor til
enhver tid ha et barneperspektiv, hvor det er det enkelte barns behov som skal
være normen for hvilken kontaktform og hyppighet det bør tilrettelegges for.
Dette er imidlertid individuelle drøftelser som i svært begrenset grad gjenfinnes i
vedtakenes ordlyd. I det gjennomgåtte materialet fremstår derfor fylkesnemndas
utmåling av mengde og varighet av kontakt mellom barn og foreldre som tilfeldig.
Ikke på noe tidspunkt henvises det til individuelle forhold ved barnets situasjon
eller empiriske studier som underbygger at den faktiske reguleringen vil kunne
bidra til utviklingsfremmende rammer for barnet. Tvert imot baserer reguleringen
og utmålingen seg på teoretiske fremstillinger og rettspraksis, uten kjennskap til
hvordan reguleringen kan påvirke barnet i positiv eller negativ form i praksis. I de
saker hvor det er erfaringer fra samværsgjennomføring, forkastes dette som faglig
argument uten nærmere vekting eller begrunnelse. Fylkesnemndsvedtakene gir
ingen skissert sammenheng mellom antallet samvær, omfang av hvert samvær og
hva som gjør at nettopp denne utmålingen vil være til barnets beste.
Et siste aspekt som har aktualisert seg i denne studien basert på de gjennom-
gåtte vedtak, er forholdet mellom samværsutmålingen og bruk av avlastning for
fosterhjemmene. Mange foreldre ønsker mest mulig samvær med barnet sitt, mens
fylkesnemnda jevnt over begrunner begrensninger i samværsretten med at «bar-
net trenger tid og mulighet til å knytte seg til sine nye omsorgsgivere» ‒ barnet
«trenger ro». Ungdommer trenger tid til å prioritere «venner, etablere seg i nytt
nærmiljø og finne sin tilhørighet i fosterhjemmet». De to utviklingsteoretiske ret-
ningene (Angel, 2007; Haugli & Havik, 2018) har her tematisert at det biologiske
prinsipp må vektes i den ene eller andre retning ved fastsettelse av samvær, og
hvor behovet for å sikre barnet en best mulig anledning til å knytte seg til sine
fosterforeldre kan gjøre at man må sette det biologiske prinsipp til side. Et spørs-
mål som ikke er tematisert ved fylkesnemndas regulering av samværsretten, er
imidlertid bruk av avlastningsordninger for barn i fosterhjem, og på hvilken måte
slike ordninger potensielt kan påvirke barnets tilknytningsprosesser og opplevelse
av tilhørighet i sin nye omsorgsbase. Vista Analyse fra 2018 viser at 95% av foster-
hjemmene som deltok i undersøkelsen, opplyste å ha regelmessig avlastning.
Avlastningen var utformet som en helg i måneden eller oftere. Med den utbredte
bruken det i dag er av avlastningsordninger for barn i fosterhjem, bør det være
nærliggende for fylkesnemnda å ta stilling til hvorvidt en hyppigere samværs-
frekvens kan være bedre for barnet. Under forutsetning av at foreldrene innehar
tilstrekkelig samværskompetanse, vil en hyppigere samværsfrekvens kunne ivareta
FASTSETTELSE AV SAMVÆR VED OMSORGSOVERTAKELSE
153
barn og foreldres rett til kontakt samtidig som fosterhjemmet får den tiltenkte
avlastning. I saker hvor barnet har gitt uttrykk for et ønske om hyppig kontakt,
gjerne med overnatting, vil nettopp en slik utforming av samarbeid og samværs-
form mellom fosterhjemmet og biologiske foreldre kunne bidra til at barnets
uttalte ønsker om kontakt i større grad kan vektes, samtidig som ordningen vil
kunne bidra til at «båndene mellom foreldre og barn kan styrkes og utvikles» (HR-
2020-662-S) under plasseringsperioden. En slik ordning vil selvsagt være avhen-
gig av at den vurderes som å være til barnets beste, og at ordningen ikke utgjør en
risiko for at barnet utsettes for urimelig belastning, jf. K.O. & V.M. v. Norway
(dommen, 2019). Med utgangspunkt i det gjennomgåtte materialet er det imidler-
tid en overvekt av foreldre som beskrives som å ha «normalt god samværskompe-
tanse», og som beskrives å bidra til godt samarbeid rundt barnet.
Avslutningsvis er det nødvendig å påpeke at flertallet av vedtakene som er gjen-
nomgått i denne studien, henviser til at fylkesnemnda skal fastsette samvær «som
vurderes riktig på vedtakstidspunktet». Begrunnelsene for samværsutmålingen
henviser imidlertid til at fylkesnemnda tar høyde for at foreldrene «kanskje ikke
klarer å følge opp», eller «barnet kanskje kan reagere negativt» på samværskontak-
ten. Med utgangspunkt i fylkesnemndas begrunnelse for samværsfastsettelsen
fremstår det som om «minimumsamværet» ikke fastsettes i forhold til barnets fak-
tiske kapasitet eller foreldrenes faktiske samværskompetanse, men i lys av hvilket
samværsomfang som er det minste som kan aksepteres. En slik sikring fremstår
som juridisk unødvendig all den tid det foreligger hjemler for å beskytte barn, og
muligheter for å få ny samværsregulering dersom erfaringer viser at det er nød-
vendig. Fylkesnemndas regulering av samværsretten fremstår på denne måten
som en sterkere inngripen i de fleste saker enn hva som vurderes som nødvendig
ut fra de faktiske forhold. Både fastsettelse av antall samværstreff og varigheten av
hvert treff fremstår i det alt vesentlige som tilfeldig, uten nærmere begrunnelse for
hva som ligger i «nødvendighetskriteriet» for den sterke reguleringen. For å sikre
at det i fremtiden etableres samværsformer og frekvenser som er til barnas beste,
er det derfor behov for gjennomføring av en rekke følgestudier. Samtidig er det
viktig å være bevisst på at en samværsform eller frekvens som er utviklingsfrem-
mende for ett barn, ikke trenger å være like utviklingsfremmende for et annet
barn. Fremtidige samværsanbefalinger bør derfor rette fokus mot det enkelte
barns særlige behov, fremfor fastsettelsesfrekvensen i seg selv.
Article
Full-text available
This article explores what the County Social Welfare Boards (CSWBs) emphasize in their decisions on appeals against emergency placements due to concerns of violence. A qualitative document analysis of 23 appeal cases focused on how the CSWBs assess the cause and context of the violence, parents’ potential for change, and how children’s statements were weighted in decisions. The results show a zero-tolerance attitude toward violence. Exceptions are found in cases where parents have an immigrant background, and where parents are described as resourceful. The child’s subjective experience and emotions related to the violence are given due weight in assessments.
Article
Full-text available
This article studies how three groups of professional decision-makers – child welfare workers, experts on children and judges – exercise discretion in decisions on adoption from care in the Norwegian child welfare system. The analysis is based on near 500 decision-makers’ responses to a vignette about David, a four-year-old boy whose foster parents want to adopt him. After reading the vignette, decision-makers were asked to choose a measure for David: adoption or continued foster care. They were thereupon asked (1) which specific features of the case were decisive to their decision and (2) in which ways the case would have to be different for them to make a different decision. The objective of the study is to examine how the decision-makers who chose adoption for David reason their decision and to locate the pivotal dimensions in their best interest assessment. Results show that although variance is located between and within decision-maker groups, the similarities in discretionary reasoning are prevailing. The justifications for adoption were varied and generally child-centered, while the factors that had power to transform a decision were mainly parent-oriented and focused entirely on the parents’ commitment and capabilities as well as the relationship the child has or could have with his parents. The decision-makers’ exercise of discretion mirrors the tensions between children’s rights and family preservation in modern child welfare practice and the need for measures to guide decision-making behavior and improve the quality of discretionary reasoning is discussed.
ResearchGate has not been able to resolve any references for this publication.