Content uploaded by Thomas Owren
Author content
All content in this area was uploaded by Thomas Owren on Dec 05, 2022
Content may be subject to copyright.
Behandling av ASD
MANGFOLD
«Innenfra-beskrivelser» av å være autistisk i en verden
der de fleste ikke er det, kan på samme tid informere
og utfordre en faglig tilnærming til det som kan kalles
«autistisk atferd». Denne artikkelen trekker på per-
spektivene i «nevrodiversitetsbevegelsen»: personer
som selv har diagnoser på autistismespekteret, men
som avviser at autisme er en forstyrrelse og i stedet
velger å kjempe for sin rett til å være autistisk. Ved
hjelp av et praktisk eksempel utforsker vi hvordan
slike beskrivelser og perspektiver kan komme til
anvendelse i tjenesteyting til autistiske tjenestebru-
kere. Vår konklusjon er at, uavhengig av om autisme
forstås som en forskjell eller en forstyrrelse, kan tje-
nesteytere som yter tjenester til autistiske tjenestebru-
kere trenge å undersøke sine antakelser og faglige
ståsteder nøye, dersom de skal unngå diskriminerende
praksiser.
Innledning
Autisme, inkludert Asperger syndrom, oppfattes
generelt som en forstyrrelse. Men over de to siste tiå-
rene, hjulpet av fremveksten av internett (Sinclair
2010), har autistiske selvadvokater utviklet ideen om
autisme som en nevrologisk forskjell. Når det gjelder
denne autismerettighets- eller nevrodiversitetsbeve-
gelsen, skriver den franske forskeren Brigitte Cha-
mak: “Hvis rettighetsbevegelsen for funksjonshem-
mede kan forstås som nyeste generasjon borgerrettig-
hetsbevegelse, kan handlingene til autistiske personer
anses som nyeste generasjon rettighetsbevegelse for
funksjonshemmede» (Chamak 2008, vår
oversettelse).
Den britiske autismeforskeren Simon Baron-Cohen
(2012) kommenterte også nylig at hvis man ser på
autismens nevrobiologi, er det ikke så mye evidens for
dysfunksjon, men mye evidens for at personer med
diagnoser på autismespekteret rett og slett er
annerledes.
Selv om autisme kan opptre i kombinasjon med en
rekke andre tilstander, slik som epilepsi eller intellek-
tuell funksjonsnedsettelse, avviser mange autistiske
selvadvokater at deres autisme er en forstyrrelse. De
hevder at, i tillegg til ulikheter som rase, kjønn og
seksuell orientering, fødes folk også med ulike hjer-
ner. Autistiske selvadvokater anser seg som en nevro-
logisk minoritet og betrakter autisme som en forskjell
som skal respekteres, ikke en mangel som skal «repa-
reres» eller motvirkes (Silberman 2010).
Det gjenspeiles i hvordan disse selvadvokatene omta-
ler seg selv: De foretrekker å bli kalt «autistiske perso-
ner», ikke «personer med autisme». Den amerikanske
autistiske selvadvokaten Jim Sinclair forklarer dette
standpunktet: «Autisme er en måte å være på. Det er
ikke mulig å skille autismen fra personen – og hadde
det vært mulig, ville personen du satt igjen med ikke
ha vært den samme personen som du startet med»
(Sinclair 1993).
Det er først når noen legger til grunn at merkelappen
«autisme» er negativ, legger Sinclair til, at de vil ha
behov for å skille den fra personen. Men for Sinclair
og andre autistiske selvadvokater er ikke autisme noe
negativt. I en av nevrodiversitetsbevegelsens klassiske
tekster, der Sinclair forklarer hvorfor han misliker det
som kalles person-først-betegnelser, skriver han: “Jeg
vet at autisme ikke er noe forferdelig og ikke reduse-
rer meg som person» (Sinclair 1999). Dette er ett av
de grunnleggende prinsippene i nevrodiversitetsbeve-
gelsen. Av respekt for det velger vi som skriver denne
artikkelen å bruke betegnelsen «autistiske personer»,
ikke «personer med autisme», når vi refererer til per-
soner med diagnoser på autismespekteret.
Thomas Owren, stipendiat v/Høgskulen på Vestlandet, Mohnsenteret for innovasjon og regional utvikling.
Trude Stenhammer, vernepleier og Fagkonsulent hos Autismeforeningen
Nevrodiversitet: å akseptere
autistisk annerledeshet*
* Oversettelse av Owren, T., & Stenhammer, T. (2013). Neurodiversity: Accepting autistic dierence. Learning
disability practice, 16(4). http://journals.rcni.com/doi/abs/10.7748/ldp2013.05.16.4.32.e681. Oversatt av
forfatterne.
AUTISME I DAG BD46 NR3/2019
5
4
AUTISME I DAG BD46 NR3/2019
AID_2019-3v1.indd 4-5 04/10/2019 10:17
Behandling av ASD
MANGFOLD
«Innenfra-beskrivelser» av å være autistisk i en verden
der de fleste ikke er det, kan på samme tid informere
og utfordre en faglig tilnærming til det som kan kalles
«autistisk atferd». Denne artikkelen trekker på per-
spektivene i «nevrodiversitetsbevegelsen»: personer
som selv har diagnoser på autistismespekteret, men
som avviser at autisme er en forstyrrelse og i stedet
velger å kjempe for sin rett til å være autistisk. Ved
hjelp av et praktisk eksempel utforsker vi hvordan
slike beskrivelser og perspektiver kan komme til
anvendelse i tjenesteyting til autistiske tjenestebru-
kere. Vår konklusjon er at, uavhengig av om autisme
forstås som en forskjell eller en forstyrrelse, kan tje-
nesteytere som yter tjenester til autistiske tjenestebru-
kere trenge å undersøke sine antakelser og faglige
ståsteder nøye, dersom de skal unngå diskriminerende
praksiser.
Innledning
Autisme, inkludert Asperger syndrom, oppfattes
generelt som en forstyrrelse. Men over de to siste tiå-
rene, hjulpet av fremveksten av internett (Sinclair
2010), har autistiske selvadvokater utviklet ideen om
autisme som en nevrologisk forskjell. Når det gjelder
denne autismerettighets- eller nevrodiversitetsbeve-
gelsen, skriver den franske forskeren Brigitte Cha-
mak: “Hvis rettighetsbevegelsen for funksjonshem-
mede kan forstås som nyeste generasjon borgerrettig-
hetsbevegelse, kan handlingene til autistiske personer
anses som nyeste generasjon rettighetsbevegelse for
funksjonshemmede» (Chamak 2008, vår
oversettelse).
Den britiske autismeforskeren Simon Baron-Cohen
(2012) kommenterte også nylig at hvis man ser på
autismens nevrobiologi, er det ikke så mye evidens for
dysfunksjon, men mye evidens for at personer med
diagnoser på autismespekteret rett og slett er
annerledes.
Selv om autisme kan opptre i kombinasjon med en
rekke andre tilstander, slik som epilepsi eller intellek-
tuell funksjonsnedsettelse, avviser mange autistiske
selvadvokater at deres autisme er en forstyrrelse. De
hevder at, i tillegg til ulikheter som rase, kjønn og
seksuell orientering, fødes folk også med ulike hjer-
ner. Autistiske selvadvokater anser seg som en nevro-
logisk minoritet og betrakter autisme som en forskjell
som skal respekteres, ikke en mangel som skal «repa-
reres» eller motvirkes (Silberman 2010).
Det gjenspeiles i hvordan disse selvadvokatene omta-
ler seg selv: De foretrekker å bli kalt «autistiske perso-
ner», ikke «personer med autisme». Den amerikanske
autistiske selvadvokaten Jim Sinclair forklarer dette
standpunktet: «Autisme er en måte å være på. Det er
ikke mulig å skille autismen fra personen – og hadde
det vært mulig, ville personen du satt igjen med ikke
ha vært den samme personen som du startet med»
(Sinclair 1993).
Det er først når noen legger til grunn at merkelappen
«autisme» er negativ, legger Sinclair til, at de vil ha
behov for å skille den fra personen. Men for Sinclair
og andre autistiske selvadvokater er ikke autisme noe
negativt. I en av nevrodiversitetsbevegelsens klassiske
tekster, der Sinclair forklarer hvorfor han misliker det
som kalles person-først-betegnelser, skriver han: “Jeg
vet at autisme ikke er noe forferdelig og ikke reduse-
rer meg som person» (Sinclair 1999). Dette er ett av
de grunnleggende prinsippene i nevrodiversitetsbeve-
gelsen. Av respekt for det velger vi som skriver denne
artikkelen å bruke betegnelsen «autistiske personer»,
ikke «personer med autisme», når vi refererer til per-
soner med diagnoser på autismespekteret.
Thomas Owren, stipendiat v/Høgskulen på Vestlandet, Mohnsenteret for innovasjon og regional utvikling.
Trude Stenhammer, vernepleier og Fagkonsulent hos Autismeforeningen
Nevrodiversitet: å akseptere
autistisk annerledeshet*
* Oversettelse av Owren, T., & Stenhammer, T. (2013). Neurodiversity: Accepting autistic dierence. Learning
disability practice, 16(4). http://journals.rcni.com/doi/abs/10.7748/ldp2013.05.16.4.32.e681. Oversatt av
forfatterne.
AUTISME I DAG BD46 NR3/2019
5
4
AUTISME I DAG BD46 NR3/2019
AID_2019-3v1.indd 4-5 04/10/2019 10:17
Internettportalen Aspies for Freedom (AFF) er ett av
mange fora som drives av autistiske personer for
autistiske personer. For tiden har AFF 90.000 med-
lemmer, som siden 2004 har generert mer enn en halv
million foruminnlegg. Denne online-aktiviteten gir
en indikasjon på antall autistiske personer som er
engasjert i autistiske rettighetsspørsmål. Når Jaarsma
og Welin (2012) reflekterer over nevrodiversitetsbe-
vegelsens standpunkt, konkluderer de med at en slik
tilnærming gir mening, men først og fremst for
«høytfungerende» autistiske personer, for eksempel de
som har verbalspråk.
I artikkelen presenterer vi eksempler på erfarings-
kunnskap fra autistiske selvadvokater og forsknings-
studier som har undersøkt hvordan voksne autistiske
personer selv beskriver sin situasjon. Vi viser også til
definisjoner av funksjonshemming og [britiske] ret-
ningslinjer for likestilling. I lys av dette ser vi nær-
mere på et praktisk eksempel på tjenesteyting til en
autistisk tjenestebruker som har merkelappen «lavt-
fungerende». Navnet hennes er endret av anonymi-
tetshensyn. Vårt mål er for det første å vise at en nev-
rodiversitetstilnærming også kan være relevant i for-
hold til «lavtfungerende» autistiske tjenestebrukere,
og for det andre hvordan utilstrekkelig respekt for
autistisk annerledeshet kan føre til at tjenesteytere og
fagpersoner opprettholder praksiser som kan karakte-
riseres som diskriminerende under gjeldende ret-
ningslinjer for likestilling.
Rettighetene til personer med nedsatt
funksjonsevne
For den amerikanske autistiske selvadvokaten Ari
Ne’eman er autismen en grunnleggende del av hvem
han er. Han har ikke noe ønske om å bli mindre
autistisk. Tvert imot er han opptatt av at autistiske
personer må få sine forskjeller anerkjent som en del
av mangfold, og at samfunnet skal legge bedre til rette
for autistiske borgere. Den dominerende tilnærmin-
gen i samfunnet, hevder han, er fortsatt: “Hvordan får
vi personer med autisme til å oppføre seg mer nor-
malt? Hvordan får vi dem til å gi mer øyekontakt,
småprate, og undertrykke trangen til å flappe med
hendene og andre former for selvstimulerende
atferd?» (Silberman 2010, vår oversettelse).
Ne’eman er president og medstifter av Autistic Self
Advocacy Network (ASAN), en organisasjon som
avviser normalitet som et mål på personlig verdighet.
Organisasjonens mål er en verden der autistiske per-
soner har samme tilgang, rettigheter og muligheter
som alle andre borgere, det vil si det ikke-autistiske
flertallet.
Fra et tradisjonelt perspektiv på funksjonshemming -
kjent som «medisinsk modell» - vil et slikt mål virke
ulogisk. Autistiske personers manglende muligheter
vil oppfattes som en beklagelig, men høyst naturlig
følge av deres autisme. Men, uavhengig av om
autisme forstås som forstyrrelse eller forskjell, er dette
en uholdbar forståelse i lys av dagens rettigheter for
funksjonshemmede. FNs konvensjon om rettighetene
for personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD),
som Storbritannia har ratifisert, skiller mellom funk-
sjonsnedsettelse og funksjonshemming, og sier at
funksjonshemming er et resultat av interaksjon mel-
lom personer med nedsatt funksjonsevne og hold-
ningsmessige og miljømessige barrierer som hindrer
deres fulle og effektive deltakelse i samfunnet på lik
linje med andre (FN 2006). I det ligger at deltakelse
kan forbedres like effektivt ved å redusere barrierer i
omgivelsene som ved å styrke individets
forutsetninger.
Det klassiske eksempelet på en miljømessig barriere
er når en person i rullestol møter en trapp. Problemet
oppstår ikke som følge av funksjonsnedsettelsen, fordi
personen klarte seg fint helt frem til hun/han møtte
trappen. Problemet er et samfunn og omgivelser som
favoriserer personer som går og ekskluderer de som
trenger å bruke hjul. Når problemet beskrives på
denne måten, blir det også tydelig at mange av van-
skene rullestolbrukere erfarer i det daglige – som
trapper, smale døråpninger og utilgjengelige butikk-
hyller – bare kan avhjelpes ved å adressere omgivel-
sene. Ut fra det bør målet bli å skape fysiske omgivel-
ser som er tilgjengelige for alle. Dette prinsippet,
kjent som «universell utforming», er også en del av
CRPD og støttes av UK Equality Act 2010 [den bri-
tiske likestillingsloven]. Målet er å bygge ned sam-
funnsskapte barrierer og hindre at nye oppstår. Derfor
er ASANS tilsynelatende «ulogiske» mål fullstendig i
tråd med dagens overordnete internasjonale føringer.
AUTISME I DAG BD46 NR3/2019 76 AUTISME I DAG BD46 NR3/2019
AID_2019-3v1.indd 6-7 04/10/2019 10:17
Internettportalen Aspies for Freedom (AFF) er ett av
mange fora som drives av autistiske personer for
autistiske personer. For tiden har AFF 90.000 med-
lemmer, som siden 2004 har generert mer enn en halv
million foruminnlegg. Denne online-aktiviteten gir
en indikasjon på antall autistiske personer som er
engasjert i autistiske rettighetsspørsmål. Når Jaarsma
og Welin (2012) reflekterer over nevrodiversitetsbe-
vegelsens standpunkt, konkluderer de med at en slik
tilnærming gir mening, men først og fremst for
«høytfungerende» autistiske personer, for eksempel de
som har verbalspråk.
I artikkelen presenterer vi eksempler på erfarings-
kunnskap fra autistiske selvadvokater og forsknings-
studier som har undersøkt hvordan voksne autistiske
personer selv beskriver sin situasjon. Vi viser også til
definisjoner av funksjonshemming og [britiske] ret-
ningslinjer for likestilling. I lys av dette ser vi nær-
mere på et praktisk eksempel på tjenesteyting til en
autistisk tjenestebruker som har merkelappen «lavt-
fungerende». Navnet hennes er endret av anonymi-
tetshensyn. Vårt mål er for det første å vise at en nev-
rodiversitetstilnærming også kan være relevant i for-
hold til «lavtfungerende» autistiske tjenestebrukere,
og for det andre hvordan utilstrekkelig respekt for
autistisk annerledeshet kan føre til at tjenesteytere og
fagpersoner opprettholder praksiser som kan karakte-
riseres som diskriminerende under gjeldende ret-
ningslinjer for likestilling.
Rettighetene til personer med nedsatt
funksjonsevne
For den amerikanske autistiske selvadvokaten Ari
Ne’eman er autismen en grunnleggende del av hvem
han er. Han har ikke noe ønske om å bli mindre
autistisk. Tvert imot er han opptatt av at autistiske
personer må få sine forskjeller anerkjent som en del
av mangfold, og at samfunnet skal legge bedre til rette
for autistiske borgere. Den dominerende tilnærmin-
gen i samfunnet, hevder han, er fortsatt: “Hvordan får
vi personer med autisme til å oppføre seg mer nor-
malt? Hvordan får vi dem til å gi mer øyekontakt,
småprate, og undertrykke trangen til å flappe med
hendene og andre former for selvstimulerende
atferd?» (Silberman 2010, vår oversettelse).
Ne’eman er president og medstifter av Autistic Self
Advocacy Network (ASAN), en organisasjon som
avviser normalitet som et mål på personlig verdighet.
Organisasjonens mål er en verden der autistiske per-
soner har samme tilgang, rettigheter og muligheter
som alle andre borgere, det vil si det ikke-autistiske
flertallet.
Fra et tradisjonelt perspektiv på funksjonshemming -
kjent som «medisinsk modell» - vil et slikt mål virke
ulogisk. Autistiske personers manglende muligheter
vil oppfattes som en beklagelig, men høyst naturlig
følge av deres autisme. Men, uavhengig av om
autisme forstås som forstyrrelse eller forskjell, er dette
en uholdbar forståelse i lys av dagens rettigheter for
funksjonshemmede. FNs konvensjon om rettighetene
for personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD),
som Storbritannia har ratifisert, skiller mellom funk-
sjonsnedsettelse og funksjonshemming, og sier at
funksjonshemming er et resultat av interaksjon mel-
lom personer med nedsatt funksjonsevne og hold-
ningsmessige og miljømessige barrierer som hindrer
deres fulle og effektive deltakelse i samfunnet på lik
linje med andre (FN 2006). I det ligger at deltakelse
kan forbedres like effektivt ved å redusere barrierer i
omgivelsene som ved å styrke individets
forutsetninger.
Det klassiske eksempelet på en miljømessig barriere
er når en person i rullestol møter en trapp. Problemet
oppstår ikke som følge av funksjonsnedsettelsen, fordi
personen klarte seg fint helt frem til hun/han møtte
trappen. Problemet er et samfunn og omgivelser som
favoriserer personer som går og ekskluderer de som
trenger å bruke hjul. Når problemet beskrives på
denne måten, blir det også tydelig at mange av van-
skene rullestolbrukere erfarer i det daglige – som
trapper, smale døråpninger og utilgjengelige butikk-
hyller – bare kan avhjelpes ved å adressere omgivel-
sene. Ut fra det bør målet bli å skape fysiske omgivel-
ser som er tilgjengelige for alle. Dette prinsippet,
kjent som «universell utforming», er også en del av
CRPD og støttes av UK Equality Act 2010 [den bri-
tiske likestillingsloven]. Målet er å bygge ned sam-
funnsskapte barrierer og hindre at nye oppstår. Derfor
er ASANS tilsynelatende «ulogiske» mål fullstendig i
tråd med dagens overordnete internasjonale føringer.
AUTISME I DAG BD46 NR3/2019
7
6
AUTISME I DAG BD46 NR3/2019
AID_2019-3v1.indd 6-7 04/10/2019 10:17
Når det gjelder autistiske borgere, dreier ikke de mil-
jømessige barrierene seg om trapper, døråpninger
eller butikkhyller. Likevel, fordi sensoriske vansker og
hypersensitivitet er vanlig blant autistiske personer
(Caldwell 2006, Bogdashina 2010), kan de fysiske
omgivelsene ha sterk påvirkning på deres mulighet til
samfunnsdeltakelse. Blant 237 autistiske personer
som deltok i en britisk forskningsstudie i 2007 rap-
porterte for eksempel 60 at sensorisk overbelastning
og/eller trengsel gjorde det vanskelig for dem å bruke
offentlig transport. Seks deltakere fant det umulig. Å
tåle lyder fra andre passasjerer, som samtaler, gråtende
barn, elektroniske spill, mobiltelefoner, og lukter som
parfyme og røyk, var særlig krevende (Beardon og
Edmonds 2007). Andre studier nevner også folke-
mengder, lyder og lukter som hindringer for autistiske
personers mulighet til å delta i samfunnet på lik linje
med andre (Ryan og Räisänen 2008, Madriaga 2010).
Det betyr at offentlig transport sies å fungere på en
indirekte diskriminerende måte overfor autistiske
borgere, i og med at det innebærer praksiser som gjel-
der alle, men som er til stor ulempe for noen
(Government Equalities Office 2010).
Et praktisk eksempel
Sally bor sammen med fem andre voksne med autisme
og intellektuell funksjonsnedsettelse. Ann, en andreårs
vernepleierstudent, har praksis der Sally bor. Et av kra-
vene i praksis er en skriftlig oppgave. Ann vil skrive om
Sally. For å løse oppgaven må hun kartlegge et bestemt
område av Sallys liv, ut over det som personalet kan
fortelle henne.
Etter å ha tenkt litt ender Ann opp med spørsmålet:
«Hvilke aktiviteter liker Sally?» Hennes konklusjon,
etter uker med intervjuer, observasjoner og utprøving
av aktiviteter, er at det meste som Sally liker, skjer
utendørs. Hun liker å se på vimpler vaie i vinden, og stå
ute i vinden mens hun holder tøystykker i luften og ser
på at de blafrer. Om hun inviteres til det, deltar hun
med glede i å lage og dekorere vimpler, som hun
senere kan ta med ut. Sally liker å se på regn og føle
regndråper falle på hendene. Hun liker å dra i grener
og se dem bevege seg, og å klappe i små pytter på
steiner etter det har regnet.
Ann har et generelt positivt inntrykk av hvordan tjenes-
teyterne jobber. Deres ferdigheter og kunnskap
kommer til syne i kommunikasjonen deres med Sally.
De arbeider hardt for å skape daglige rutiner som opp-
fyller Sallys behov for forutsigbarhet og struktur. I de
fleste tilfeller synes de å respektere valgene hennes.
Men etter hvert som Ann blir bedre kjent med Sally, blir
hun mer ukomfortabel med hvordan tjenesteyterne
oppfører seg når de går tur med Sally. Hun stopper
ofte opp ved flaggstenger, busker, trær og pytter – for
å se, trekke og klappe – ofte på ganske repetitive
måter. Men selv om de ikke har det travelt, gir tjeneste-
yterne Sally sjelden tid til å utforske disse tingene som
fanger oppmerksomheten hennes. Som regel ber de
henne etter få sekunder om å gå videre. Noen ganger
trekker de henne i armen. For tjenesteyterne betyr
åpenbart «å gå på tur» å gå kontinuerlig til et bestemt
sted for deretter å gå hjem på samme måte – kanskje
for å «aktivisere» Sally hjemme, «motivere» henne til å
engasjere seg i ulike aktiviteter der. Imidlertid viser
Sally sjelden særlig motivasjon for aktiviteter hjemme.
For Ann er det åpenbart at Sally allerede er engasjert
og motivert – bare ikke i de tingene tjenesteyterne
forventer at hun skal være engasjert i og motivert av.
Anns veileder spør henne om ikke Sallys oppførsel kan
oppfattes som tvangsmessig, kanskje et tegn på
tvangslidelse, på obsessiv-kompulsiv lidelse (OCD)? I så
fall, kan tjenesteyternes handlinger forstås som en
måte å hjelpe Sally ut av en situasjon der hun står
fast? Ann leser seg opp på OCD, og oppdager at for
repetitiv atferd skal anses som uttrykk for OCD, må
atferden virke som noe personen ikke ønsker å gjøre –
for eksempel hvis det fører til at personen ikke rekker
aktiviteter som han eller hun liker (Deb m.fl. 2001). Men
Anns observasjoner viser tydelig at dette ikke er tilfelle
med Sally. Anns veileder sier seg fornøyd og godkjen-
ner at Ann kan prøve ut å gå på tur med Sally på Sallys
premisser.
Slike turer tar tid. Sally kan stoppe i opptil 20 minutter
om gangen, men Ann finner at Sally til slutt tar initiativ
til å gå videre når hun er ferdig med det som fanget
oppmerksomheten hennes. Å gå tur på denne måten
gjør Sally veldig fornøyd. Det virker også som det er
lettere å motivere henne til å delta i oppgaver og akti-
viteter hjemme etter slike turer.
For Ann er det uvant å gå tur på denne måten. Blik-
kene de får fra noen forbipasserende kan gjøre at hun
føler seg ukomfortabel. Hun aksepterer imidlertid utfor-
dringen fordi hun ser forskjellen det gjør for Sally, og
fordi hun innser at dette er en konkret måte å vise
respekt for Sally og Sallys rettigheter.
For mange autistiske personer finnes imidlertid de
største miljømessige barrierene i sosial samhandling,
spesielt samhandling med “nevrotypikere”, et begrep
nevrodiversitetsbevegelsen har kommet opp med for å
beskrive personer som ikke er autistiske – det «nor-
male» flertallet. I Beardon og Edmonds studie
uttrykte 83 prosent av deltakerne at de følte «sterkt»
eller «veldig sterkt» at mange av problemene de
erfarte var en følge av at nevrotypiske personer ikke
forstod deres behov eller atferd.
En av deltakerne sa: «Nevrotypikerne må slutte å
tenke at de er bedre enn oss. De bør akseptere oss for
hvem vi er, i stedet for bare å akseptere oss hvis vi
prøver å være som dem, og avvise oss og være ufine
hvis vi gjør en feil, blir forvirret eller stresset eller ikke
alltid ønsker å være sosiale» (Beardon og Edmonds
2007, s. 12, vår oversettelse). Slike erfaringer kan
karakteriseres som møter med holdningsmessige bar-
rierer. Andre autistiske personer bemerker at nevroty-
piske personer kan være gode allierte (Sinclair 2010).
En deltaker i en studie av Hurlbutt og Chalmers
(2002, s. 106, vår oversettelse) sa: «En av vennene
mine deler nevrotypikere i to kategorier: høytfunge-
rende, slik som deg, og lavtfungerende, som ikke for-
står oss».
Ne’eman skriver: «Når det gjelder autistiske trekk
som atferd knyttet til kategorisering og sekvensering,
mangel på øyekontakt og avvik fra sosiale normer, bør
vi tenke alvorlig gjennom om problemet ligger i selve
atferdene eller i det sosiale stigmaet som omgir dem»
(2010, vår oversettelse).
Men, kan vi spørre, hvorfor er det nevrotypiske sam-
funnet så opptatt av å få autistiske personer til å gi
øyekontakt, når det er åpenbart at så mange ikke liker
det eller finner det for intenst og distraherende? Det
kan ganske enkelt ligge dypt i menneskenaturen, at i
møte med det som virker uvant og rart vil vi ofte –
nesten instinktivt – reagere med å prøve å gjøre det
mindre uvant, hvis vi er i en posisjon til å gjøre det
(Lorentzen 2003).
Som ledd i en etnografisk forskningsstudie deltok
forsker Nancy Bagatell i en støttegruppe organisert av
autistiske personer for autistiske personer. Hun syntes
det var rart å se folk snakke sammen uten å ha øye-
kontakt, men for gruppens deltakere var det en let-
telse å slippe å være nødt til å ha øyekontakt. Hun
beskriver samtaler frie for småprat, i omgivelser der
medlemmene kunne flappe med hendene uten å risi-
kere å bli bebreidet for det. Bagatell (2010) beskriver
også hvordan medlemmer kunne være sosiale uten
AUTISME I DAG BD46 NR3/2019
9
8
AUTISME I DAG BD46 NR3/2019
AID_2019-3v1.indd 8-9 04/10/2019 10:17
Når det gjelder autistiske borgere, dreier ikke de mil-
jømessige barrierene seg om trapper, døråpninger
eller butikkhyller. Likevel, fordi sensoriske vansker og
hypersensitivitet er vanlig blant autistiske personer
(Caldwell 2006, Bogdashina 2010), kan de fysiske
omgivelsene ha sterk påvirkning på deres mulighet til
samfunnsdeltakelse. Blant 237 autistiske personer
som deltok i en britisk forskningsstudie i 2007 rap-
porterte for eksempel 60 at sensorisk overbelastning
og/eller trengsel gjorde det vanskelig for dem å bruke
offentlig transport. Seks deltakere fant det umulig. Å
tåle lyder fra andre passasjerer, som samtaler, gråtende
barn, elektroniske spill, mobiltelefoner, og lukter som
parfyme og røyk, var særlig krevende (Beardon og
Edmonds 2007). Andre studier nevner også folke-
mengder, lyder og lukter som hindringer for autistiske
personers mulighet til å delta i samfunnet på lik linje
med andre (Ryan og Räisänen 2008, Madriaga 2010).
Det betyr at offentlig transport sies å fungere på en
indirekte diskriminerende måte overfor autistiske
borgere, i og med at det innebærer praksiser som gjel-
der alle, men som er til stor ulempe for noen
(Government Equalities Office 2010).
Et praktisk eksempel
Sally bor sammen med fem andre voksne med autisme
og intellektuell funksjonsnedsettelse. Ann, en andreårs
vernepleierstudent, har praksis der Sally bor. Et av kra-
vene i praksis er en skriftlig oppgave. Ann vil skrive om
Sally. For å løse oppgaven må hun kartlegge et bestemt
område av Sallys liv, ut over det som personalet kan
fortelle henne.
Etter å ha tenkt litt ender Ann opp med spørsmålet:
«Hvilke aktiviteter liker Sally?» Hennes konklusjon,
etter uker med intervjuer, observasjoner og utprøving
av aktiviteter, er at det meste som Sally liker, skjer
utendørs. Hun liker å se på vimpler vaie i vinden, og stå
ute i vinden mens hun holder tøystykker i luften og ser
på at de blafrer. Om hun inviteres til det, deltar hun
med glede i å lage og dekorere vimpler, som hun
senere kan ta med ut. Sally liker å se på regn og føle
regndråper falle på hendene. Hun liker å dra i grener
og se dem bevege seg, og å klappe i små pytter på
steiner etter det har regnet.
Ann har et generelt positivt inntrykk av hvordan tjenes-
teyterne jobber. Deres ferdigheter og kunnskap
kommer til syne i kommunikasjonen deres med Sally.
De arbeider hardt for å skape daglige rutiner som opp-
fyller Sallys behov for forutsigbarhet og struktur. I de
fleste tilfeller synes de å respektere valgene hennes.
Men etter hvert som Ann blir bedre kjent med Sally, blir
hun mer ukomfortabel med hvordan tjenesteyterne
oppfører seg når de går tur med Sally. Hun stopper
ofte opp ved flaggstenger, busker, trær og pytter – for
å se, trekke og klappe – ofte på ganske repetitive
måter. Men selv om de ikke har det travelt, gir tjeneste-
yterne Sally sjelden tid til å utforske disse tingene som
fanger oppmerksomheten hennes. Som regel ber de
henne etter få sekunder om å gå videre. Noen ganger
trekker de henne i armen. For tjenesteyterne betyr
åpenbart «å gå på tur» å gå kontinuerlig til et bestemt
sted for deretter å gå hjem på samme måte – kanskje
for å «aktivisere» Sally hjemme, «motivere» henne til å
engasjere seg i ulike aktiviteter der. Imidlertid viser
Sally sjelden særlig motivasjon for aktiviteter hjemme.
For Ann er det åpenbart at Sally allerede er engasjert
og motivert – bare ikke i de tingene tjenesteyterne
forventer at hun skal være engasjert i og motivert av.
Anns veileder spør henne om ikke Sallys oppførsel kan
oppfattes som tvangsmessig, kanskje et tegn på
tvangslidelse, på obsessiv-kompulsiv lidelse (OCD)? I så
fall, kan tjenesteyternes handlinger forstås som en
måte å hjelpe Sally ut av en situasjon der hun står
fast? Ann leser seg opp på OCD, og oppdager at for
repetitiv atferd skal anses som uttrykk for OCD, må
atferden virke som noe personen ikke ønsker å gjøre –
for eksempel hvis det fører til at personen ikke rekker
aktiviteter som han eller hun liker (Deb m.fl. 2001). Men
Anns observasjoner viser tydelig at dette ikke er tilfelle
med Sally. Anns veileder sier seg fornøyd og godkjen-
ner at Ann kan prøve ut å gå på tur med Sally på Sallys
premisser.
Slike turer tar tid. Sally kan stoppe i opptil 20 minutter
om gangen, men Ann finner at Sally til slutt tar initiativ
til å gå videre når hun er ferdig med det som fanget
oppmerksomheten hennes. Å gå tur på denne måten
gjør Sally veldig fornøyd. Det virker også som det er
lettere å motivere henne til å delta i oppgaver og akti-
viteter hjemme etter slike turer.
For Ann er det uvant å gå tur på denne måten. Blik-
kene de får fra noen forbipasserende kan gjøre at hun
føler seg ukomfortabel. Hun aksepterer imidlertid utfor-
dringen fordi hun ser forskjellen det gjør for Sally, og
fordi hun innser at dette er en konkret måte å vise
respekt for Sally og Sallys rettigheter.
For mange autistiske personer finnes imidlertid de
største miljømessige barrierene i sosial samhandling,
spesielt samhandling med “nevrotypikere”, et begrep
nevrodiversitetsbevegelsen har kommet opp med for å
beskrive personer som ikke er autistiske – det «nor-
male» flertallet. I Beardon og Edmonds studie
uttrykte 83 prosent av deltakerne at de følte «sterkt»
eller «veldig sterkt» at mange av problemene de
erfarte var en følge av at nevrotypiske personer ikke
forstod deres behov eller atferd.
En av deltakerne sa: «Nevrotypikerne må slutte å
tenke at de er bedre enn oss. De bør akseptere oss for
hvem vi er, i stedet for bare å akseptere oss hvis vi
prøver å være som dem, og avvise oss og være ufine
hvis vi gjør en feil, blir forvirret eller stresset eller ikke
alltid ønsker å være sosiale» (Beardon og Edmonds
2007, s. 12, vår oversettelse). Slike erfaringer kan
karakteriseres som møter med holdningsmessige bar-
rierer. Andre autistiske personer bemerker at nevroty-
piske personer kan være gode allierte (Sinclair 2010).
En deltaker i en studie av Hurlbutt og Chalmers
(2002, s. 106, vår oversettelse) sa: «En av vennene
mine deler nevrotypikere i to kategorier: høytfunge-
rende, slik som deg, og lavtfungerende, som ikke for-
står oss».
Ne’eman skriver: «Når det gjelder autistiske trekk
som atferd knyttet til kategorisering og sekvensering,
mangel på øyekontakt og avvik fra sosiale normer, bør
vi tenke alvorlig gjennom om problemet ligger i selve
atferdene eller i det sosiale stigmaet som omgir dem»
(2010, vår oversettelse).
Men, kan vi spørre, hvorfor er det nevrotypiske sam-
funnet så opptatt av å få autistiske personer til å gi
øyekontakt, når det er åpenbart at så mange ikke liker
det eller finner det for intenst og distraherende? Det
kan ganske enkelt ligge dypt i menneskenaturen, at i
møte med det som virker uvant og rart vil vi ofte –
nesten instinktivt – reagere med å prøve å gjøre det
mindre uvant, hvis vi er i en posisjon til å gjøre det
(Lorentzen 2003).
Som ledd i en etnografisk forskningsstudie deltok
forsker Nancy Bagatell i en støttegruppe organisert av
autistiske personer for autistiske personer. Hun syntes
det var rart å se folk snakke sammen uten å ha øye-
kontakt, men for gruppens deltakere var det en let-
telse å slippe å være nødt til å ha øyekontakt. Hun
beskriver samtaler frie for småprat, i omgivelser der
medlemmene kunne flappe med hendene uten å risi-
kere å bli bebreidet for det. Bagatell (2010) beskriver
også hvordan medlemmer kunne være sosiale uten
AUTISME I DAG BD46 NR3/2019
9
8
AUTISME I DAG BD46 NR3/2019
AID_2019-3v1.indd 8-9 04/10/2019 10:17
ord. Ved en anledning observerte hun to medlemmer
som satt i stoler ved siden av hverandre: en dunket
fingrene rytmisk i bordet, den andre svaiet frem og
tilbake. Det tok henne flere minutter å innse at de
beveget seg i takt, nesten som i en ballett (Bagatell
2010).
I 2010 utnevnte den amerikanske presidenten Obama
Ne’eman til USAs nasjonale råd for funksjonshem-
ming. Ne’eman har uttalt at han ønsker å være tals-
mann for alle autistiske personer, og drive lobbyvirk-
somhet for bedre støtte til familier med autistiske
barn og mer inkluderende tjenester til autistiske
voksne. Han beskriver seg som heldig som kan gjøre
ting som andre autistiske personer ikke kan. Han kan
delta i politikken på nevrotypiske personers premis-
ser. Han kan gi dem den øyekontakten som de synes å
trenge, for å føle seg trygge på ham og ta ham på
alvor. Men han påpeker at dette aldri har vært, eller
vil bli, lett for ham. Han gjør det for å bidra til å skape
en bedre verden for autistiske personer.
En av Ne’emans strategier for å hente seg inn igjen, er
å delta på sosiale arrangementer organisert av autis-
tiske personer for autistiske personer, der han kan
være seg selv og være sosial på egne premisser (Silber-
man 2010). En slik begivenhet er Autreat, «en årlig
retreat-type konferanse i USA drevet av og for autis-
tiske personer, for å så langt som mulig imøtekomme
og tilrettelegge for autistiske personer» (Sinclair
2010, vår oversettelse). En lignende årlig britisk begi-
venhet, inspirert av Autreat, er Autscape.
En annerledes sensorisk virkelighet
Alle autistiske personer har imidlertid ikke Ne’emans
muligheter og valg. For eksempel har ikke alle ver-
balspråk. Den amerikanske autistiske selvadvokaten
Amanda Baggs skriver at mange vil oppfatte henne
som «lavtfungerende» ut fra bevegelsene hennes og
det at hun sjelden snakker (Savarese et al 2010). Men
ved hjelp av teknologi, kan Baggs være veltalende
(Baggs 2007). I 2007, som en protest mot undervur-
dering av autistiske personer, lagde hun videoen «In
My Language» og lastet den opp til YouTube, der den
hittil er sett 1,2 millioner ganger.
Første delen av videoen viser Baggs som gjør en rekke
bevegelser som mange ville oppfatte som «typisk
autistisk selvstimulering». I den andre delen, kalt «En
oversettelse», forklarer Baggs, gjennom talesyntese og
tekst, at første del var på hennes naturlige språk, og at
disse bevegelsene er måten hun samhandler med sitt
fysiske miljø. “Ironisk nok beskrives måten jeg beve-
ger meg når jeg svarer på alt rundt meg, som ‘å være i
min egen verden’», sier hun. «Det er bare når jeg skri-
ver noe på deres språk at dere mener at jeg kommuni-
serer» (Baggs 2007, vår oversettelse; Wolman 2008).
Tito Mukhopadyay, født i India i 1989, har heller
ikke verbalspråk. Som Baggs, trenger han bistand i
det daglige, og som henne står også han i fare for å bli
oppfattet som «lavtfungerende». Han fikk ikke lov til
å gå på skolen, men fikk omfattende og intensiv sko-
lering hjemme av sin mor. Hun leste litteratur og
poesi fra hele verden for ham, og lærte ham å skrive.
Først med en blyant, så med tastatur. Så langt har han
forfattet tre bøker, og noe av hans poesi er publisert i
Disability Studies Quarterly (Mukhopadyay 2010).
Mukhopadyays skriving formidler en sensorisk virke-
lighet langt fra typisk. Han beskriver sin sterke følelse
av samhørighet med de fysiske omgivelsene, og hvor-
dan han kan oppleve å gå i ett med vinden, en regn-
full sky, en stein, en penn på et bord, et tre. Selv om
autismen kompliserer livet hans, anser ikke Mukho-
padyay den som en forstyrrelse. I stedet inviterer han
nevrotypiske personer til å utforske sine egne
begrensninger - for eksempel, sin ganske begrensete
evne til å akseptere at andre, slik som autistiske perso-
ner, kan ha andre behov, ønsker og prioriteringer enn
dem selv (Savarese 2010a, 2010b).
Når vi ser på det praktiske eksempelet der tjenestey-
terne ikke så hensikten med å la Sally stoppe og
utforske omgivelsene når de var ute og gikk, har inn-
siktene som vi tilbys av Bagatell, Baggs, Ne’eman og
Mukhopadyay en forførende, forklarende kraft. Baga-
tell (2010) forteller oss at autistiske personer forhol-
der seg til omgivelsene på andre måter enn folk flest,
og at for dem kan håndflapping, dunking og rugging
være en naturlig del av sosial samhandling.
Rettigheter og likestilling
Ne’eman minner oss om at autistiske borgere bør ha
samme tilgang, rettigheter og muligheter som alle
andre borgere uten å måtte etterape det nevrotypiske
flertallet, og at «normalitet» ikke er et godt mål på
personlig verdighet (Ne’eman 2010). Baggs viser oss
AUTISME I DAG BD46 NR3/2019
11
10
AUTISME I DAG BD46 NR3/2019
AID_2019-3v1.indd 10-11 04/10/2019 10:17
ord. Ved en anledning observerte hun to medlemmer
som satt i stoler ved siden av hverandre: en dunket
fingrene rytmisk i bordet, den andre svaiet frem og
tilbake. Det tok henne flere minutter å innse at de
beveget seg i takt, nesten som i en ballett (Bagatell
2010).
I 2010 utnevnte den amerikanske presidenten Obama
Ne’eman til USAs nasjonale råd for funksjonshem-
ming. Ne’eman har uttalt at han ønsker å være tals-
mann for alle autistiske personer, og drive lobbyvirk-
somhet for bedre støtte til familier med autistiske
barn og mer inkluderende tjenester til autistiske
voksne. Han beskriver seg som heldig som kan gjøre
ting som andre autistiske personer ikke kan. Han kan
delta i politikken på nevrotypiske personers premis-
ser. Han kan gi dem den øyekontakten som de synes å
trenge, for å føle seg trygge på ham og ta ham på
alvor. Men han påpeker at dette aldri har vært, eller
vil bli, lett for ham. Han gjør det for å bidra til å skape
en bedre verden for autistiske personer.
En av Ne’emans strategier for å hente seg inn igjen, er
å delta på sosiale arrangementer organisert av autis-
tiske personer for autistiske personer, der han kan
være seg selv og være sosial på egne premisser (Silber-
man 2010). En slik begivenhet er Autreat, «en årlig
retreat-type konferanse i USA drevet av og for autis-
tiske personer, for å så langt som mulig imøtekomme
og tilrettelegge for autistiske personer» (Sinclair
2010, vår oversettelse). En lignende årlig britisk begi-
venhet, inspirert av Autreat, er Autscape.
En annerledes sensorisk virkelighet
Alle autistiske personer har imidlertid ikke Ne’emans
muligheter og valg. For eksempel har ikke alle ver-
balspråk. Den amerikanske autistiske selvadvokaten
Amanda Baggs skriver at mange vil oppfatte henne
som «lavtfungerende» ut fra bevegelsene hennes og
det at hun sjelden snakker (Savarese et al 2010). Men
ved hjelp av teknologi, kan Baggs være veltalende
(Baggs 2007). I 2007, som en protest mot undervur-
dering av autistiske personer, lagde hun videoen «In
My Language» og lastet den opp til YouTube, der den
hittil er sett 1,2 millioner ganger.
Første delen av videoen viser Baggs som gjør en rekke
bevegelser som mange ville oppfatte som «typisk
autistisk selvstimulering». I den andre delen, kalt «En
oversettelse», forklarer Baggs, gjennom talesyntese og
tekst, at første del var på hennes naturlige språk, og at
disse bevegelsene er måten hun samhandler med sitt
fysiske miljø. “Ironisk nok beskrives måten jeg beve-
ger meg når jeg svarer på alt rundt meg, som ‘å være i
min egen verden’», sier hun. «Det er bare når jeg skri-
ver noe på deres språk at dere mener at jeg kommuni-
serer» (Baggs 2007, vår oversettelse; Wolman 2008).
Tito Mukhopadyay, født i India i 1989, har heller
ikke verbalspråk. Som Baggs, trenger han bistand i
det daglige, og som henne står også han i fare for å bli
oppfattet som «lavtfungerende». Han fikk ikke lov til
å gå på skolen, men fikk omfattende og intensiv sko-
lering hjemme av sin mor. Hun leste litteratur og
poesi fra hele verden for ham, og lærte ham å skrive.
Først med en blyant, så med tastatur. Så langt har han
forfattet tre bøker, og noe av hans poesi er publisert i
Disability Studies Quarterly (Mukhopadyay 2010).
Mukhopadyays skriving formidler en sensorisk virke-
lighet langt fra typisk. Han beskriver sin sterke følelse
av samhørighet med de fysiske omgivelsene, og hvor-
dan han kan oppleve å gå i ett med vinden, en regn-
full sky, en stein, en penn på et bord, et tre. Selv om
autismen kompliserer livet hans, anser ikke Mukho-
padyay den som en forstyrrelse. I stedet inviterer han
nevrotypiske personer til å utforske sine egne
begrensninger - for eksempel, sin ganske begrensete
evne til å akseptere at andre, slik som autistiske perso-
ner, kan ha andre behov, ønsker og prioriteringer enn
dem selv (Savarese 2010a, 2010b).
Når vi ser på det praktiske eksempelet der tjenestey-
terne ikke så hensikten med å la Sally stoppe og
utforske omgivelsene når de var ute og gikk, har inn-
siktene som vi tilbys av Bagatell, Baggs, Ne’eman og
Mukhopadyay en forførende, forklarende kraft. Baga-
tell (2010) forteller oss at autistiske personer forhol-
der seg til omgivelsene på andre måter enn folk flest,
og at for dem kan håndflapping, dunking og rugging
være en naturlig del av sosial samhandling.
Rettigheter og likestilling
Ne’eman minner oss om at autistiske borgere bør ha
samme tilgang, rettigheter og muligheter som alle
andre borgere uten å måtte etterape det nevrotypiske
flertallet, og at «normalitet» ikke er et godt mål på
personlig verdighet (Ne’eman 2010). Baggs viser oss
AUTISME I DAG BD46 NR3/2019
11
10
AUTISME I DAG BD46 NR3/2019
AID_2019-3v1.indd 10-11 04/10/2019 10:17
hvordan uvanlige bevegelser og atferd hos autistiske
personer kan være en form for kommunikasjon med
de fysiske aspektene av omgivelsene. Mukhopadyay
foreslår at det kan ligge langt mer i slike aktiviteter
enn nevrotypikere får øye på.
Sallys tjenesteytere sliter med å anerkjenne det å se på
vaiende vimpler, dra i grener og plaske i vannpytter
som meningsfylte fritidsaktiviteter. Deres forståelse
av «å gå tur» fører til at de ber Sally å gå videre når
hun stopper opp. Men «innenfra-beskrivelser» av
autisme har potensiale til å endre hvordan tjenestey-
tere forstår behovene og atferden til autistiske tjenes-
tebrukere. Kanskje kan slike beskrivelser endre tjenes-
teyteres forståelse av visse former for atferd, fra å
avvise dem som irriterende «uønsket atferd», til å for-
stå at for disse autistiske personene og tjenestebru-
kerne inngår disse atferdene i det å leve meningsfulle
og fullverdige liv.
Uansett om autisme ses som en forskjell eller en for-
styrrelse, innebærer det å være autistisk å være i en
minoritetsposisjon. I et samfunn der flertallet av
befolkningen er «nevrotypikere», er det også sannsyn-
lig at tjenestene som enkelte autistiske personer tren-
ger, for eksempel hvis de også har intellektuell funk-
sjonsnedsettelse, vil ytes av tjenesteytere som er nev-
rotypiske. Ut fra det oppstår noen utfordringer for
tjenesteyterne.
I det praktiske eksemplet, fører tjenesteyternes forstå-
else av å «gå tur» til at de ber Sally gå videre når hun
stopper opp. Men de nasjonale retningslinjene som
regulerer tjenestene slår fast at «tjenesteytere skal
respektere tjenestebrukeres rett til å ta avgjørelser, og
tjenestebrukere skal oppmuntres og støttes til å for-
følge sine egne interesser og hobbyer». Generelt bør
tjenesteytere tilby tjenestebrukere «sensitiv og fleksi-
bel personlig støtte» som «maksimerer tjenestebru-
kernes uavhengighet og kontroll over eget liv». De
har en viktig rolle «i å støtte tjenestebrukere til å leve
et meningsfullt og fullverdig liv utenfor så vel som i
hjemmet» (Department of Health 2003, våre overset-
telser). Det peker på en av utfordringene som tjenes-
teytere kan stå overfor i møte med tjenestebrukere
som er så ulike dem selv som autistiske personer ofte
er: Deres egne erfaringer og forståelser, som fungerer
for dem i deres eget liv, er ikke nødvendigvis gode ret-
tesnorer for deres valg av handlemåter på jobb.
Som det går frem av det praktiske eksempelet, synes
forforståelsene til tjenesteyterne å gjøre det vanskeli-
gere for dem å gjenkjenne og anerkjenne Sallys
«grentrekking» som å «forfølge en interesse og
hobby». Er de som nevrotypikere flest, står ikke slike
aktiviteter sentralt i det som gjør deres egne liv
meningsfulle og fullverdige. Sally er avhengig av
omfattende bistand i dagliglivet. Men hvis bistanden
bidrar til et dagligliv som er modellert på hva som gir
mening for tjenesteyterne i sine liv, men som ikke gir
mening for Sally selv, utgjør det ikke å gi henne kon-
troll over eget liv. På samme måte kan det være fare
for at hennes rett til å ta avgjørelser i praksis begren-
ses til avgjørelser som gir mening for tjenesteyterne.
Ukritisk bruk av «nevrotypiske standarder» som ret-
ningslinjer, for eksempel for hvilken atferd som anses
som meningsfull og hvilke interesser som anses som
legitime når tjenesteytere utformer tjenester til autis-
tiske tjenestebrukere, kan føre dem inn i praksiser
som utgjør indirekte diskriminering.
Indirekte diskriminering kan skje «når det er en regel,
politikk eller praksis som gjelder for alle, men som
stiller personer med en bestemt funksjonsnedsettelse
dårligere» (Government Equality Offices 2010, vår
oversettelse).1 At tjenesteytere presser tjenestebrukere
til å avstå fra det som for dem er naturlige måter å
uttrykke seg på, kan dermed utgjøre indirekte diskri-
minering. Det samme kan å ikke respektere ønsker,
valg og interesser som i seg selv ikke er til skade for
noen, bare på grunnlag av at de er uvanlige. Dette
betyr at for å kunne tilby ikke-diskriminerende tje-
nester, må tjenesteytere kanskje akseptere fritidsakti-
viteter de selv ikke ser meningen i, og støtte valg de
selv ikke forstår – fordi de innser at disse aktivitetene
og valgene av en eller annen grunn er viktige for
tjenestebrukeren.
Et tredje aspekt av dette gjelder det som kalles «utfor-
drende atferd». Ut fra det autistiske personer med
verbalt språk forteller, peker Beardon og Edmonds
(2007), Madriaga (2010) og Ryan og Räisänen (2008)
på at i mange tilfeller kan sensoriske forhold som de
1) Dette samsvarer i stor grad med norske Lov om likestilling og
forbud mot diskriminering, der diskriminering både omfatter direkte
forskjellsbehandling, “at en person [med funksjonsnedsettelse] behandles
dårligere enn andre blir, har blitt eller ville blitt behandlet i en tilsvarende
situasjon” (§7), og indirekte forskjellsbehandling, “enhver tilsynelatende
nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som vil
stille personer [med funksjonsnedsettelse] dårligere enn andre” (§8). (red.
anm.)
AUTISME I DAG BD46 NR3/2019
13
12
AUTISME I DAG BD46 NR3/2019
AID_2019-3v1.indd 12-13 04/10/2019 10:18
hvordan uvanlige bevegelser og atferd hos autistiske
personer kan være en form for kommunikasjon med
de fysiske aspektene av omgivelsene. Mukhopadyay
foreslår at det kan ligge langt mer i slike aktiviteter
enn nevrotypikere får øye på.
Sallys tjenesteytere sliter med å anerkjenne det å se på
vaiende vimpler, dra i grener og plaske i vannpytter
som meningsfylte fritidsaktiviteter. Deres forståelse
av «å gå tur» fører til at de ber Sally å gå videre når
hun stopper opp. Men «innenfra-beskrivelser» av
autisme har potensiale til å endre hvordan tjenestey-
tere forstår behovene og atferden til autistiske tjenes-
tebrukere. Kanskje kan slike beskrivelser endre tjenes-
teyteres forståelse av visse former for atferd, fra å
avvise dem som irriterende «uønsket atferd», til å for-
stå at for disse autistiske personene og tjenestebru-
kerne inngår disse atferdene i det å leve meningsfulle
og fullverdige liv.
Uansett om autisme ses som en forskjell eller en for-
styrrelse, innebærer det å være autistisk å være i en
minoritetsposisjon. I et samfunn der flertallet av
befolkningen er «nevrotypikere», er det også sannsyn-
lig at tjenestene som enkelte autistiske personer tren-
ger, for eksempel hvis de også har intellektuell funk-
sjonsnedsettelse, vil ytes av tjenesteytere som er nev-
rotypiske. Ut fra det oppstår noen utfordringer for
tjenesteyterne.
I det praktiske eksemplet, fører tjenesteyternes forstå-
else av å «gå tur» til at de ber Sally gå videre når hun
stopper opp. Men de nasjonale retningslinjene som
regulerer tjenestene slår fast at «tjenesteytere skal
respektere tjenestebrukeres rett til å ta avgjørelser, og
tjenestebrukere skal oppmuntres og støttes til å for-
følge sine egne interesser og hobbyer». Generelt bør
tjenesteytere tilby tjenestebrukere «sensitiv og fleksi-
bel personlig støtte» som «maksimerer tjenestebru-
kernes uavhengighet og kontroll over eget liv». De
har en viktig rolle «i å støtte tjenestebrukere til å leve
et meningsfullt og fullverdig liv utenfor så vel som i
hjemmet» (Department of Health 2003, våre overset-
telser). Det peker på en av utfordringene som tjenes-
teytere kan stå overfor i møte med tjenestebrukere
som er så ulike dem selv som autistiske personer ofte
er: Deres egne erfaringer og forståelser, som fungerer
for dem i deres eget liv, er ikke nødvendigvis gode ret-
tesnorer for deres valg av handlemåter på jobb.
Som det går frem av det praktiske eksempelet, synes
forforståelsene til tjenesteyterne å gjøre det vanskeli-
gere for dem å gjenkjenne og anerkjenne Sallys
«grentrekking» som å «forfølge en interesse og
hobby». Er de som nevrotypikere flest, står ikke slike
aktiviteter sentralt i det som gjør deres egne liv
meningsfulle og fullverdige. Sally er avhengig av
omfattende bistand i dagliglivet. Men hvis bistanden
bidrar til et dagligliv som er modellert på hva som gir
mening for tjenesteyterne i sine liv, men som ikke gir
mening for Sally selv, utgjør det ikke å gi henne kon-
troll over eget liv. På samme måte kan det være fare
for at hennes rett til å ta avgjørelser i praksis begren-
ses til avgjørelser som gir mening for tjenesteyterne.
Ukritisk bruk av «nevrotypiske standarder» som ret-
ningslinjer, for eksempel for hvilken atferd som anses
som meningsfull og hvilke interesser som anses som
legitime når tjenesteytere utformer tjenester til autis-
tiske tjenestebrukere, kan føre dem inn i praksiser
som utgjør indirekte diskriminering.
Indirekte diskriminering kan skje «når det er en regel,
politikk eller praksis som gjelder for alle, men som
stiller personer med en bestemt funksjonsnedsettelse
dårligere» (Government Equality Offices 2010, vår
oversettelse).1 At tjenesteytere presser tjenestebrukere
til å avstå fra det som for dem er naturlige måter å
uttrykke seg på, kan dermed utgjøre indirekte diskri-
minering. Det samme kan å ikke respektere ønsker,
valg og interesser som i seg selv ikke er til skade for
noen, bare på grunnlag av at de er uvanlige. Dette
betyr at for å kunne tilby ikke-diskriminerende tje-
nester, må tjenesteytere kanskje akseptere fritidsakti-
viteter de selv ikke ser meningen i, og støtte valg de
selv ikke forstår – fordi de innser at disse aktivitetene
og valgene av en eller annen grunn er viktige for
tjenestebrukeren.
Et tredje aspekt av dette gjelder det som kalles «utfor-
drende atferd». Ut fra det autistiske personer med
verbalt språk forteller, peker Beardon og Edmonds
(2007), Madriaga (2010) og Ryan og Räisänen (2008)
på at i mange tilfeller kan sensoriske forhold som de
1) Dette samsvarer i stor grad med norske Lov om likestilling og
forbud mot diskriminering, der diskriminering både omfatter direkte
forskjellsbehandling, “at en person [med funksjonsnedsettelse] behandles
dårligere enn andre blir, har blitt eller ville blitt behandlet i en tilsvarende
situasjon” (§7), og indirekte forskjellsbehandling, “enhver tilsynelatende
nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som vil
stille personer [med funksjonsnedsettelse] dårligere enn andre” (§8). (red.
anm.)
AUTISME I DAG BD46 NR3/2019
13
12
AUTISME I DAG BD46 NR3/2019
AID_2019-3v1.indd 12-13 04/10/2019 10:18
fleste vil anse som normale og akseptable, være van-
skelige eller til og med uutholdelige for autistiske
personer. Det er ingen grunn til å tro at dette ikke
også gjelder for autistiske personer som mangler ver-
balt språk. Ifølge Caldwell (2006) kan mange former
for repetitiv atferd hos autistiske personer forstås som
mestringsstrategier, måter å redusere stress i miljøer
som truer med å overbelaste dem med sensoriske inn-
trykk. Noen ganger kan utfordrende atferd hos autis-
tiske personer med intellektuell funksjonsnedsettelse
forstås som «fight-or-flight» responser: forsøk på å
unngå smertefull sensorisk overbelastning. Følgelig,
for å forebygge utfordrende atferd, bør første bud
være å gjøre en nærmere undersøkelse av forholdene i
omgivelsene (Caldwell 2006, McDonnell 2010).
En siste utfordring til tjenesteytere som yter tjenester
til autistiske tjenestebrukere blir dermed å godta og ta
hensyn til det faktum at tjenestebrukere kan oppleve
situasjoner på helt andre måter enn tjenesteyterne
gjør. Å insistere på at tjenestebrukere skal holde ut å
være i omgivelser som overbelaster dem med smerte-
fulle sensoriske inntrykk, vil helt klart utgjøre
diskriminering.
Implikasjoner for praksis
Tjenesteytere som yter tjenester til autistiske borgere
bør spørre seg selv:
1. Bidrar tjenestene vi yter så langt som mulig til
dagligliv basert på tjenestebrukernes egne pre-
misser og verdier?
2. Når våre valg og handlinger begrenser valgene og
handlingene til autistiske tjenestebrukere, springer
disse begrensningene ut fra et behov for å
beskytte andres grenser og opprettholde grunn-
leggende samfunnsmessige verdier?
3. Eller springer de først og fremst ut fra vårt eget
behov for å gjøre det uvante mindre uvant, det
som virker rart mindre rart?
De optimale svarene er «ja», «ja» og «nei».
Forfatterne vil takke Sarah Aitchison (ne: Bleksley),
Adult Social Care Inspector hos Care and Quality
Commission, England, for å ha lest og kommentert et
utkast av denne artikkelen. Sarah har en sterk
interesse for autismeforskning, og har selv diagnosen
Asperger syndrom.
Lær mer her:
• Aspies for Freedom: www.aspiesforfreedom.com
• Autscape: www.autscape.org
• Autistic Self Advocacy Network: www.
autisticadvocacy.org
Litteraturliste
Bagatell N. (2010). From cure to community: transforming notions
of autism. Ethos. Journal of the Society for Psychological
Anthropology, 38, 1, 33-55.
Baggs A. (2007). In My Language. tinyurl.com/youtube013 (Last
accessed: April 3 2013 and 13th of May 2019.)
Baron-Cohen S. (2012). Simon Baron-Cohen discusses ASD vs
ASC. tinyurl.com/youtube0013 (Last accessed: April 8 2013
and13th of May 2019. )
Beardon L, Edmonds G. (2007). Aspect. A National Report on the
Needs of Adults with Asperger Syndrome. tinyurl.com/shu013
(Last accessed: April 3 2013.) This content is no longer availa-
ble on Sheffield Hallam Universitys website.
Bogdashina O. (2010). Autism and the Edges of the Known World:
Sensitivities, Language and Constructed Reality. Jessica Kings-
ley, London.
Caldwell P. (2006). Finding You, Finding Me. Using Intensive
Interaction to Get in Touch with People Whose Severe Lear-
ning Disabilities are Combined with Autistic Spectrum Disor-
der. Jessica Kingsley, London.
Chamak B. (2008). Autism and social movements: French parents’
associations and international autistic individuals’ organisations.
Sociology of Health & Illness, 30, 1, 76-96.
Deb S, Matthews T, Holt G et al. (2001). Practice Guidelines for
the Assessment and Diagnosis of Mental Health Problems of
Adults with Intellectual Disability. tinyurl.com/estiacentre013
(Last accessed: April 4 2013.) Replaced by: Shoumitro Deb,
Geraldine Holt, & Nick Bouras: Practice Guidelines for the
Assessment and Diagnosis of Mental Health Problems of
Adults with Intellectual Disability. NADD Bulletin Volume
VII Number 1 Article 2. http://thenadd.org/modal/bulletins/
v7n1a2~.htm (Last accessed 13th of May 2019).
Department of Health. (2003). National Minimum Standards for
Care Homes for Adults (18-65) and Supplementary Standards
for Care Homes Accommodating Young People Aged 16 and
17. The Stationery Office, London.
Government Equalities Office. (2010). Equality Act 2010: What
Do I Need to Know? Disability Quick Start Guide. Govern-
ment Equalities Office, London.
Hurlbutt K, Chalmers L. (2002) Adults with autism speak out:
perceptions of their life experiences. Focus on Autism and
Other Developmental Disabilities, 17, 2, 103-111.
Jaarsma P, Welin S. (2012). Autism as a natural human variation:
reflections on the claims of the neurodiversity movement.
Health Care Analysis, 20, 1, 20-30.
Lorentzen P. (2003). Fra Tilskuer til Deltaker. Samhandling og
Kommunikasjon med Voksne Utviklingshemmede. Universi-
tetsforlaget, Oslo.
Madriaga M. (2010) ‘I avoid pubs and the student union like the
plague’: students with Asperger syndrome and their negotiation
of university spaces. Children’s Geographies, 8, 1, 39-50.
McDonnell A. (2010). Managing Aggressive Behaviour In Care
Settings: Understanding And Applying Low Arousal Appro-
aches. Wiley-Blackwell, Chichester.
Mukhopadyay TR. (2010). Five poems. Disability Studies Quarter-
ly, 30, 1.
Ne’eman A. (2010). The Future (and the Past) of Autism Advocacy.
tinyurl.com/dsq013 (Last accessed: April 8 2013 and 13th of
May 2019.)
Ryan S, Räisänen U. (2008). ‘It’s like you are just a spectator in this
thing’: experiencing social life the ‘aspie’ way. Emotion, Space
and Society, 1, 2, 135-143.
Savarese R. (2010a). More Than a Thing to Ignore: An Interview
with Tito Rajarshi Mukhopadhyay. http://dsq-sds.org/article/
view/1056/1235 (Last accessed: April 8 2013 and 13th of May
2019.)
Savarese R. (2010b). Toward a postcolonial neurology: autism, Tito
Mukhopadhyay, and a new geo-poetics of the body. Journal of
Literary and Cultural Disability Studies, 4, 3, 273-289.
Savarese E, Baggs A, Burke J, et al. (2010). Self-advocate Roundta-
ble with Members of AutCom. tinyurl.com/dsq0013 (Last
accessed: April 4 2013 and 13th of May 2019.)
Silberman S. (2010). Exclusive: First Autistic Presidential Appoin-
tee Speaks Out. tinyurl.com/ari0013 (Last accessed: April 4
2013 and 13th of May 2019 .)
Sinclair J. (1993). Don’t Mourn for Us. tinyurl.com/autreat003
(Last accessed: April 8 2013 and 13th of May 2019.)
Sinclair J. (1999). Why I Dislike ‘People-First’ Language. tinyurl.
com/peoplefirst013 (Last accessed April 8 2013 and 13th of
May 2019.)
Sinclair J. (2010). Cultural Commentary: Being Autistic Together.
tinyurl.com/bthrvv5 (Last accessed: April 4 2013 and 13th of
May 2019.)
United Nations. (2006). Convention on the Rights of Persons with
Disabilities. tinyurl.com/convenfull0013 (Last accessed: April 4
2013.) Replaced by: https://www.un.org/development/desa/
disabilities/convention-on-the-rights-of-persons-with-disabili-
ties.html
Wolman D. (2008). The Truth About Autism: Scientists Reconsi-
der What They Think They Know. tinyurl.com/autism0013
(Last accessed: April 4 2013 and 13th of May 2019.)
Autismeforeningens fagkonferanse 2019
Linda Woodcock kommer for å snakke om the Synergy Program i skoler, Ellen Munkhaugen
kommer for å snakke om sin doktorgradsavhandling om skolevegring og vernepleier Siri
Brodahl skal vise film og snakke om det å være søster til en som har utviklingshemming og
ASF.
Denne konferansen vil du ikke gå glipp av,
om du selv har ASF, er pårørende eller fagperson.
Program og påmelding:
autismeforeningen.no/aktivitet/fagkonferanse-2019
Tid og sted: 8. november, Stavanger
AUTISME I DAG BD46 NR3/2019
15
14
AUTISME I DAG BD46 NR3/2019
AID_2019-3v1.indd 14-15 04/10/2019 10:18
fleste vil anse som normale og akseptable, være van-
skelige eller til og med uutholdelige for autistiske
personer. Det er ingen grunn til å tro at dette ikke
også gjelder for autistiske personer som mangler ver-
balt språk. Ifølge Caldwell (2006) kan mange former
for repetitiv atferd hos autistiske personer forstås som
mestringsstrategier, måter å redusere stress i miljøer
som truer med å overbelaste dem med sensoriske inn-
trykk. Noen ganger kan utfordrende atferd hos autis-
tiske personer med intellektuell funksjonsnedsettelse
forstås som «fight-or-flight» responser: forsøk på å
unngå smertefull sensorisk overbelastning. Følgelig,
for å forebygge utfordrende atferd, bør første bud
være å gjøre en nærmere undersøkelse av forholdene i
omgivelsene (Caldwell 2006, McDonnell 2010).
En siste utfordring til tjenesteytere som yter tjenester
til autistiske tjenestebrukere blir dermed å godta og ta
hensyn til det faktum at tjenestebrukere kan oppleve
situasjoner på helt andre måter enn tjenesteyterne
gjør. Å insistere på at tjenestebrukere skal holde ut å
være i omgivelser som overbelaster dem med smerte-
fulle sensoriske inntrykk, vil helt klart utgjøre
diskriminering.
Implikasjoner for praksis
Tjenesteytere som yter tjenester til autistiske borgere
bør spørre seg selv:
1. Bidrar tjenestene vi yter så langt som mulig til
dagligliv basert på tjenestebrukernes egne pre-
misser og verdier?
2. Når våre valg og handlinger begrenser valgene og
handlingene til autistiske tjenestebrukere, springer
disse begrensningene ut fra et behov for å
beskytte andres grenser og opprettholde grunn-
leggende samfunnsmessige verdier?
3. Eller springer de først og fremst ut fra vårt eget
behov for å gjøre det uvante mindre uvant, det
som virker rart mindre rart?
De optimale svarene er «ja», «ja» og «nei».
Forfatterne vil takke Sarah Aitchison (ne: Bleksley),
Adult Social Care Inspector hos Care and Quality
Commission, England, for å ha lest og kommentert et
utkast av denne artikkelen. Sarah har en sterk
interesse for autismeforskning, og har selv diagnosen
Asperger syndrom.
Lær mer her:
• Aspies for Freedom: www.aspiesforfreedom.com
• Autscape: www.autscape.org
• Autistic Self Advocacy Network: www.
autisticadvocacy.org
Litteraturliste
Bagatell N. (2010). From cure to community: transforming notions
of autism. Ethos. Journal of the Society for Psychological
Anthropology, 38, 1, 33-55.
Baggs A. (2007). In My Language. tinyurl.com/youtube013 (Last
accessed: April 3 2013 and 13th of May 2019.)
Baron-Cohen S. (2012). Simon Baron-Cohen discusses ASD vs
ASC. tinyurl.com/youtube0013 (Last accessed: April 8 2013
and13th of May 2019. )
Beardon L, Edmonds G. (2007). Aspect. A National Report on the
Needs of Adults with Asperger Syndrome. tinyurl.com/shu013
(Last accessed: April 3 2013.) This content is no longer availa-
ble on Sheffield Hallam Universitys website.
Bogdashina O. (2010). Autism and the Edges of the Known World:
Sensitivities, Language and Constructed Reality. Jessica Kings-
ley, London.
Caldwell P. (2006). Finding You, Finding Me. Using Intensive
Interaction to Get in Touch with People Whose Severe Lear-
ning Disabilities are Combined with Autistic Spectrum Disor-
der. Jessica Kingsley, London.
Chamak B. (2008). Autism and social movements: French parents’
associations and international autistic individuals’ organisations.
Sociology of Health & Illness, 30, 1, 76-96.
Deb S, Matthews T, Holt G et al. (2001). Practice Guidelines for
the Assessment and Diagnosis of Mental Health Problems of
Adults with Intellectual Disability. tinyurl.com/estiacentre013
(Last accessed: April 4 2013.) Replaced by: Shoumitro Deb,
Geraldine Holt, & Nick Bouras: Practice Guidelines for the
Assessment and Diagnosis of Mental Health Problems of
Adults with Intellectual Disability. NADD Bulletin Volume
VII Number 1 Article 2. http://thenadd.org/modal/bulletins/
v7n1a2~.htm (Last accessed 13th of May 2019).
Department of Health. (2003). National Minimum Standards for
Care Homes for Adults (18-65) and Supplementary Standards
for Care Homes Accommodating Young People Aged 16 and
17. The Stationery Office, London.
Government Equalities Office. (2010). Equality Act 2010: What
Do I Need to Know? Disability Quick Start Guide. Govern-
ment Equalities Office, London.
Hurlbutt K, Chalmers L. (2002) Adults with autism speak out:
perceptions of their life experiences. Focus on Autism and
Other Developmental Disabilities, 17, 2, 103-111.
Jaarsma P, Welin S. (2012). Autism as a natural human variation:
reflections on the claims of the neurodiversity movement.
Health Care Analysis, 20, 1, 20-30.
Lorentzen P. (2003). Fra Tilskuer til Deltaker. Samhandling og
Kommunikasjon med Voksne Utviklingshemmede. Universi-
tetsforlaget, Oslo.
Madriaga M. (2010) ‘I avoid pubs and the student union like the
plague’: students with Asperger syndrome and their negotiation
of university spaces. Children’s Geographies, 8, 1, 39-50.
McDonnell A. (2010). Managing Aggressive Behaviour In Care
Settings: Understanding And Applying Low Arousal Appro-
aches. Wiley-Blackwell, Chichester.
Mukhopadyay TR. (2010). Five poems. Disability Studies Quarter-
ly, 30, 1.
Ne’eman A. (2010). The Future (and the Past) of Autism Advocacy.
tinyurl.com/dsq013 (Last accessed: April 8 2013 and 13th of
May 2019.)
Ryan S, Räisänen U. (2008). ‘It’s like you are just a spectator in this
thing’: experiencing social life the ‘aspie’ way. Emotion, Space
and Society, 1, 2, 135-143.
Savarese R. (2010a). More Than a Thing to Ignore: An Interview
with Tito Rajarshi Mukhopadhyay. http://dsq-sds.org/article/
view/1056/1235 (Last accessed: April 8 2013 and 13th of May
2019.)
Savarese R. (2010b). Toward a postcolonial neurology: autism, Tito
Mukhopadhyay, and a new geo-poetics of the body. Journal of
Literary and Cultural Disability Studies, 4, 3, 273-289.
Savarese E, Baggs A, Burke J, et al. (2010). Self-advocate Roundta-
ble with Members of AutCom. tinyurl.com/dsq0013 (Last
accessed: April 4 2013 and 13th of May 2019.)
Silberman S. (2010). Exclusive: First Autistic Presidential Appoin-
tee Speaks Out. tinyurl.com/ari0013 (Last accessed: April 4
2013 and 13th of May 2019 .)
Sinclair J. (1993). Don’t Mourn for Us. tinyurl.com/autreat003
(Last accessed: April 8 2013 and 13th of May 2019.)
Sinclair J. (1999). Why I Dislike ‘People-First’ Language. tinyurl.
com/peoplefirst013 (Last accessed April 8 2013 and 13th of
May 2019.)
Sinclair J. (2010). Cultural Commentary: Being Autistic Together.
tinyurl.com/bthrvv5 (Last accessed: April 4 2013 and 13th of
May 2019.)
United Nations. (2006). Convention on the Rights of Persons with
Disabilities. tinyurl.com/convenfull0013 (Last accessed: April 4
2013.) Replaced by: https://www.un.org/development/desa/
disabilities/convention-on-the-rights-of-persons-with-disabili-
ties.html
Wolman D. (2008). The Truth About Autism: Scientists Reconsi-
der What They Think They Know. tinyurl.com/autism0013
(Last accessed: April 4 2013 and 13th of May 2019.)
Autismeforeningens fagkonferanse 2019
Linda Woodcock kommer for å snakke om the Synergy Program i skoler, Ellen Munkhaugen
kommer for å snakke om sin doktorgradsavhandling om skolevegring og vernepleier Siri
Brodahl skal vise film og snakke om det å være søster til en som har utviklingshemming og
ASF.
Denne konferansen vil du ikke gå glipp av,
om du selv har ASF, er pårørende eller fagperson.
Program og påmelding:
autismeforeningen.no/aktivitet/fagkonferanse-2019
Tid og sted: 8. november, Stavanger
AUTISME I DAG BD46 NR3/2019
15
14
AUTISME I DAG BD46 NR3/2019
AID_2019-3v1.indd 14-15 04/10/2019 10:18
