ChapterPDF Available

Historier om en sjømann: Virkelighetskonstruksjoner i norske lærebøker i psykiatri

Authors:

Abstract

Dette er den tredje studien vi gjør av lærebøker i det psykiske helsefeltet (Andersen, Fredwall og Larsen 2016; Fredwall og Larsen 2018). I de to første studiene undersøkte vi tolv norske lærebøker i psykiatri og psykiatrisk sykepleie, utgitt mellom 1877 og 2012. Det var gjennom arbeidet med disse analysene vi ble oppmerksomme på hvordan flere av lærebøkene brukte beslektede historier eller case for å skape en forståelse av hva schizofreni handlet om. Én av disse var om en sjømann. I denne artikkelen bruker vi historiene om denne sjømannen som inngang til og omdreiningspunkt for å analysere bruken av praksisnære fortellinger (case eller sykehistorier) i lærebøker i psykiatri. Vi spør: Hvordan konstrueres sjømannen som case i tekster om schizofreni i norske lærebøker i psykiatri, og hvilke funksjoner kan disse casebeskrivelsene ha i kommunikasjonen med studenter og profesjonelle?
1
Open Access innebærer at vitenskapelige publikasjoner gjøres fritt tilgjengelig på nettet. Forfatter eller
opphavsmann beholder opphavsretten til publikasjonen, men gir brukere tillatelse til å lese, laste ned,
kopiere, distribuere, skrive ut, søke i eller lenke til fullteksten uten å forlange vederlag. Denne tekstversjonen
er en såkalt postprint (siste manusversjon etter fagfellevurdering), noe som innebærer at teksten er lik den
publiserte utgaven, men uten samme design og paginering.
Oppgi originalversjon ved sitering: Fredwall, T. E., Andersen, A. J. W. & Larsen, I. B. (2019). Historier om en
sjømann: Virkelighetskonstruksjoner i norske lærebøker i psykiatri. I A. Kolstad & R. Kogstad (Red.),
Grunnlagsproblemer i vitenskapene om mennesket
(s. 161-178). Oslo: Abstrakt forlag.
Historier om en sjømann
Virkelighetskonstruksjoner i norske lærebøker i psykiatri
Av Terje Emil Fredwall, Anders Johan W. Andersen og Inger Beate Larsen
INNLEDNING
En sjømann går om bord og i land. Ikke bare i én, men i seks sentrale norske
lærebøker i psykiatri de siste femti årene. Einar Kringlen (1972) skriver i Psykiatri
om den schizofrene førtiåringen som dro til sjøs som ungdom. I andreutgaven av
Leo Eitinger og Nils Retterstøls (1976) Psykoser introduseres vi for den 27 år
gamle sjømannen som ble innlagt for betydelige hypokondre vrangforestillinger.
Vi kan lese noe forskjellige varianter av «Den hemmede sjømannen» i de to første
utgavene av Lærebok i psykiatri (Dahl, Eitinger, Malt og Retterstøl 1994; Malt,
Retterstøl og Dahl 2003), mens Ingrid Melle og Ole A. Andreassen lar fortellingen
om «Den tilbaketrukne sjømannen» innlede kapitlet om «Schizofreni, schizotyp
og schizoaffektiv lidelse» både i tredje (Malt, Andreassen, Melle og Årsland (red.)
2012) og fjerde (Malt, Andreassen, Malt, Melle og Årsland (red.) 2018) utgave av
samme lærebok.
Alle disse fortellingene, utgitt mellom 1972 og 2018, er knyttet til fremstillinger
av schizofreni. I nærmere fem tiår har dermed sjømannen blitt brukt som en
illustrerende, praksisnær sykehistorie i norske lærebøker i psykiatri, og det er
ikke til å unngå å spørre: Hvorfor denne interessen for sjømannen? Er sjømenn
overrepresentert i den kliniske hverdagen i Norge fra det tidlige syttitallet og
frem til i dag, og bringer forfatterne slik den kliniske hverdagen inn i lærebøkene
en pedagogisk eksemplarisk måte? Eller er det mer nærliggende å lese
eksempelfortellingene som en gjentakende narrativ opptakt til forfatternes
teoriinformerte poenger?
Hittil har det vært rettet forholdsvis lite oppmerksomhet mot lærebøker og
hvordan de beskriver og presenterer personer som har fått en
2
schizofrenidiagnose (se Mannsåker 2017; Oute 2018; Fredwall og Larsen 2018).
Etter vårt syn er det imidlertid av betydelig interesse å studere slike tekster og å
undersøke og diskutere hvordan de kommuniserer til studenter og profesjonelle.
For lærebøker er sentrale for utdannelsen av profesjonelle, de er ofte en tidlig
informasjonskilde for studenter, de er viktige i dannelsen av en profesjonell
identitet og etikk, og de kan være viktige ressurser for dem som allerede arbeider
i praksisfeltet (Kleppe, Heggen og Engebretsen 2015; Fredwall og Larsen 2018).
Dette er den tredje studien vi gjør av lærebøker i det psykiske helsefeltet
(Andersen, Fredwall og Larsen 2016; Fredwall og Larsen 2018). I de to første
studiene undersøkte vi tolv norske lærebøker i psykiatri og psykiatrisk sykepleie,
utgitt mellom 1877 og 2012. Det var gjennom arbeidet med disse analysene vi ble
oppmerksomme på hvordan flere av lærebøkene brukte beslektede historier eller
case for å skape en forståelse av hva schizofreni handlet om. Én av disse var om
en sjømann. I denne artikkelen bruker vi historiene om denne sjømannen som
inngang til og omdreiningspunkt for å analysere bruken av praksisnære
fortellinger (case eller sykehistorier) i lærebøker i psykiatri. Vi spør: Hvordan
konstrueres sjømannen som case i tekster om schizofreni i norske lærebøker i
psykiatri, og hvilke funksjoner kan disse casebeskrivelsene ha i
kommunikasjonen med studenter og profesjonelle?
OM UTVALGET AV TEKSTER
Analysen av casebeskrivelsene er avgrenset til fire reviderte utgaver av samme
lærebok, publisert over en periode på nærmere 25 år:
Lærebok i psykiatri av Alv A. Dahl, Leo Eitinger, Ulrik Fr. Malt og Nils
Retterstøl. Boka, som ble utgitt i 1994 og senere kom i tolv opplag,
presenteres som en ny lærebok i psykiatri, men det påpekes samtidig at
den er en videreutvikling av det trebindsverket som Eitinger og Retterstøl
(1973, 1976) begynte på i 1970 (Dahl et al. 1994).
Lærebok i psykiatri (2. utg.) av Ulrik Fr. Malt, Nils Retterstøl og Alv A. Dahl.
Andreutgaven av læreboka ble utgitt i 2003, og den presenteres som «en
fullstendig ny versjon» av førsteutgaven (Malt et al. 2003:5). Denne
revideringen knyttes tett sammen med «den rivende utvikling som har
skjedd innen klinisk psykiatri de siste årene».
Lærebok i psykiatri (3. utg.), redigert av Ulrik Fr. Malt, Ole A. Andreassen,
Ingrid Melle og Dag Årsland. Denne tredjeutgaven, som ble utgitt i 2012,
har tre nye redaktører og en lang rekke nye forfattere. Redaktørene
presenterer den som «en fullstendig revidert og betydelig utvidet
videreføring av forrige utgave», der en rekke fremtredende fagfolk ikke
3
lenger bare psykiatere, men også psykologer er trukket inn for «ytterlige
å sikre bokens faglige kvaliteter» (Malt et al. 2012:5).
Lærebok i psykiatri (4. utg.), redigert av Ulrik Fr. Malt, Ole A. Andreassen,
Eva Albertsen Malt, Ingrid Melle og Dag Årsland. Denne fjerde og hittil siste
utgaven, som redaktørene selv oppgir er «den mest omfattende læreboken
i psykiatri i Norge», ble utgitt i 2018 (Malt et al. 2018:5). Alle redaktørene
fra tredjeutgaven er med, samtidig som Eva Albertsen Malt denne gang har
kommet til som medredaktør. Boka omtales på nytt som en fullstendig
revidert og oppdatert utgave.
NÆRLESNING AV FIRE HISTORIER OM EN SJØMANN
Sjømann 1.0 (1994)
I førsteutgaven av læreboka, utgitt i 1994, er schizofreni beskrevet over 23 sider
(Dahl et al. 1994:147-172). Litt over én av disse sidene er viet fortellingen om
«den hemmede sjømannen», som er den eneste casen i dette kapitlet. I tillegg er
casen, eller «kasuset» som det omtales som, kommentert og fortolket over én
spalte i siste del av kapitlet. I forordet til denne utgaven er Retterstøl oppgitt som
hovedansvarlig for teksten (Dahl et al. 1994:5).
Casen starter midt i handlingsforløpet (også kalt in medias res), idet
hovedpersonen innlegges for første gang. Ved hjelp av én setning får vi høre at det
har skjedd en innleggelse, hovedpersonen kategoriseres som pasient, og vi får
kort listet opp opplysninger om alder, yrke og sivilstand: han er 24 år, han er ugift
og han jobber som sjømann. Sammen med fortellingens overskrift, «den hemmede
sjømann», får vi som lesere allerede i åpningen et frempek om at hovedpersonen
vil bli innlagt i en bestemt alder, og det er veien mot og årsakene til denne
innleggelsen som skaper utvikling i handlingen. Perioden fra barndom til han blir
24 beskrives kronologisk, men siden vi allerede er blitt introdusert for
overskriften «den hemmede sjømannen» og åpningsformuleringen «ved
innleggelsen» i et kapittel om schizofreni, gir dette også farge til den videre
fremstillingen av barndom, oppvekst og ungdomsår (Dahl et al. 1994:147).
I denne versjonen tildeles faren en sentral rolle, og det er beskrivelsene av ham
som utgjør starten fortellingen om hovedpersonens liv. Etter
åpningsformuleringen «Ved innleggelsen var pasienten en 24 år gammel sjømann,
ugift» forsvinner hovedpersonen i noen linjer ut av beretningen (Dahl et al.
1994:147). Faren plasseres i stedet i sentrum, og det er hans opptreden og
alkoholmisbruk som brukes som årsaksforklaring til at familien ble splittet og at
hovedpersonen opplevde «betydelige barndomstraumer» (Dahl et al. 1994:170):
4
Hans far var fabrikkarbeider i en småby. Hjemmet var preget av
fars alkoholmisbruk. Faren var hissig, ustabil, det var betydelige
vanskeligheter og konflikter hjemme. Det var så mye uro og
konflikter hjemme at barna ble plassert i fosterhjem. (Dahl et al.
1994:147)
Faren er det eneste familiemedlemmet som konkret blir omtalt. Ellers kommer
det bare implisitt frem i fortellingen at det finnes en annen voksenperson hjemme,
en som faren kan krangle og ha konflikter med. Det oppgis imidlertid aldri hvem
denne andre er selv om det er nærliggende å tenke seg at det er hovedpersonens
biologiske mor. Flertallsformen «barna» får frem at hovedpersonen har søsken,
men det fortelles ikke hvor mange de er, hvor gamle de er eller hvilket kjønn de
har.
Fire år gammel flytter hovedpersonen inn i et nytt hjem. Formuleringen «barna
ble plassert i fosterhjem» åpner rett nok opp for at han kan ha blitt plassert
sammen med én eller flere av søsknene, men siden ingen av dem omtales i den
senere fortellingen, og siden det i forfatternes kommentar til casen poengteres at
«han aldri klarte å etablere nære kontakter med andre enn fosterforeldrene», er
det nærliggende å tolke det som at han flyttet inn alene (Dahl et al. 1994:147, 170).
Fosterforeldrene, som beskrives som et barnløst gårdbrukerektepar, posisjoneres
som heltene i fortellingen om hovedpersonen. De blir slik stående som en tydelig
kontrast til den biologiske faren. «Han fikk et godt hjem» hos dem, slås det enkelt
fast før dette perspektivet utvides noe: «Han kom til å betrakte fosterforeldrene
som sine foreldre, og spesielt hadde han et godt forhold til fostermoren» (Dahl et
al. 1994:147). Det kan virke som det er hovedpersonens egen vurdering og
beskrivelse av fosterforeldrene som her kommer til uttrykk; verbet «betrakte»
indikerer nettopp et subjektivt blikk og en personlig vurdering, og det er gjennom
hovedpersonens indirekte omtale ikke minst gjennom den varme og sterke
formuleringen om at han så på dem «som sine foreldre» og omtalen av relasjonen
til fostermoren at leseren kan danne seg et bilde av dem.
Dette varme blikket på fosterforeldrene blir imidlertid straks kontrastert med
omgivelsenes blikk ham: det oppvoksende barnet. For etter å ha omtalt den
nære relasjonen til fostermoren går fortelleren over til å karakterisere
hovedpersonen. Dette er første gang vi får en slik beskrivelse av ham, og det er en
krass omtale med tydelige markeringer av personlighet og karakter:
5
Som barn var han trassig og vanskelig, innesluttet og holdt seg
mye for seg selv. Han hadde vanskeligheter på skolen, men
fullførte folkeskole uten å skaffe seg noen tilleggsutdannelse.
(Dahl et al. 1994:147)
Det er særlig to ting vi vil dvele ved her. Fortelleren bruker for det første verbet
være til å karakterisere gutten. Hovedpersonen blir ikke oppfattet, forstått eller
tolket som å være trassig, vanskelig og innesluttet. Heller ikke sies det at han til
tider eller i noen perioder kunne oppfattes å være slik. Gjennom bruk av
preteritumsformen «var» flyttes i stedet opptredenen inn som et sentralt trekk
ved hans personlighet og karakter: gutten er trassig, han er vanskelig, han er
innesluttet. Denne konstateringen av vesen og karakter ja, kort sagt: av hvem
han er, posisjoneres heller ikke som noe flyktig og punktuelt, men som
vedvarende kjennetegn ved ham.
Dette blir for det andre stående som en markant kontrast til det varme blikket og
omtalen av fosterforeldrene i setningen før. den måten får leseren først
introdusert hans blikk på omgivelsene (han så på dem som sine foreldre), før vi får
presentert fortellerens blikk på ham (trassig og vanskelig, innesluttet og mye for
seg selv). Det er også verdt å merke seg den sidestilte sammenbindingen i sitatets
siste setning: «Han hadde vanskeligheter på skolen, men fullførte folkeskole». En
alternativ beskrivelse av samme saksforhold, som alt ikke forekommer i
lærebokteksten, kunne ha vært: Han hadde en problemfylt oppvekst og opplevde
vanskeligheter skolen, men klarte likevel å fullføre folkeskolen. En slik
formulering ville uttrykt en mer sympatiserende innstilling til hovedpersonens
livshistorie og utfordringer.
Etter denne første delen av handlingsgangen der hovedpersonen, den biologiske
familien og fosterforeldrene er introdusert og der guttens karakterbrister og
utdannelse er angitt, går fortelleren kronologisk videre med å fylle hullene frem
til innleggelsen:
Han drog til sjøs som 17-åring, og seilte i flere år i utenriksfart. I
perioder var han hjemme og hjalp sine fosterforeldre på gården.
Han hadde vanskelig for å slå seg til båtene og hadde i løpet
av fire år hyre på ti skip. Han gikk fort trett av arbeidsoppgaver
og trakk seg mye tilbake fra omgang med mannskapet. Han
hadde flere tilfeldige seksuelle kontakter i havner. Han drakk en
del, men det var intet misbruk. (Dahl et al. 1994:147)
6
Igjen er det karakterbrister og utfordrende sider ved hans opptreden som står i
sentrum for beskrivelsen. Rett nok er det mulig å tolke det som både omsorg og
moralsk ansvarsfølelse at han brukte fritiden utenfor utenriksfarten til å hjelpe
fosterforeldrene. Dette tillegges imidlertid lite vekt. I kommentaren til casen i
slutten av kapitlet sammenfatter da også forfatterne avsnittet med at han aldri har
klart «å etablere nære kontakter utover fosterforeldrene, har ført en omflakkende
tilværelse før han ble syk, stadig skiftet jobber til sjøs, og hatt tilfeldige seksuelle
kontakter i havnene» (Dahl et al. 1994:170).
Fortelleren går deretter over til å skildre hendelser fra førstegangstjenesten.
Disse tillegges stor betydning. For det var under militærtjenesten at han viste «de
første nervøse symptomer i form av søvnløshet og rastløshet»:
Han mistet initiativet og følte etterhånden at folk var ute etter
ham og ville ta ham, at andre kunne påvirke hans tanker, og at
det ble satt strøm og stråler ham. Han fikk betydelige
konsentrasjonsvansker. (Dahl et al. 1994:147)
Denne oppførselen og disse opplevelsene førte til at han ble dimittert, men
fortelleren fremhever at han ikke ble innlagt. I stedet kom hovedpersonen «seg til
sjøs igjen», der han «utviklet sine symptomer videre, mente at han ble forgiftet om
bord, at et komplott var i gang mot ham, og han hørte stemmer som snakket til
ham» (Dahl et al. 1994:147). Dette gjorde at han «ble innlagt i en
klinikkavdeling», og det er altså her vi møter ham ved begynnelsen av fortellingen:
som «24 år gammel sjømann, ugift».
Fortellingen fortsetter kronologisk. Det fortelles at han etter innleggelsen bedret
seg «ganske betydelige nevroleptikabehandling» (Dahl et al. 1994:147). Han
rømte fra klinikken etter et par måneder og dro til fosterforeldrene.
«Forfølgelsessymptomene og hallusinosen» ble imidlertid «såpass svære» at han
etter to måneder igjen måtte innlegges, denne gang på et psykiatrisk sykehus.
Også her ble han behandlet med nevroleptika, og også her hadde behandlingen
«rimelig god effekt», «med betydelig avbleiking av symptomene». Etter ti
måneder ble han utskrevet. Han jobbet da ett år med gårdsarbeid, ble på nytt
innlagt for en kortere periode, før han vendte tilbake til arbeidet.
I de kommende delene av historien økes fortellerhastigheten radikalt. Mens
hoveddelen av casen er brukt til å beskrive de 26 første årene av livet hans,
omhandler de siste fem setningene 25 av de neste årene. I disse årene har han
hovedsakelig vært i jobb: for det meste «i forskjellig slags praktisk arbeid,
7
vesentlig gårdsarbeid» (Dahl et al. 1994:147). Slik blir det tydelig at det er
pasientens yrkestilhørighet på innskrivingstidspunktet som danner grunnlaget
for fortellingens tittel: «Den hemmede sjømannen». Selv om han etter
innleggelsene for det meste har arbeidet med gårdsarbeid og aldri senere har
dratt til sjøs, blir han likevel omtalt som «sjømannen». Det kommer videre frem at
han i tiden etter har vært innlagt åtte ganger i løpet av to år, at han de siste årene
har klart seg på egen hånd, at han har hatt lite kontakt med andre bortsett fra
gjennom arbeidet, og at han dermed har levd isolert. Det fortelles også at han ikke
lenger hallusinerer og er «relativt fornøyd med tilværelsen». Hovedpersonen er
ved slutten av fortellingen omkring 52 år.
Forfatterne av kapitlet avslutter kommentaren om hovedpersonen slik:
Symptomene og utviklingen tyder på at det her foreligger en
schizofreni, som vesentlig har vært av paranoid natur, og som
oppfattes som kronisk, men likevel ikke så svær at den har slått
ham helt ut av den sosiale funksjon. Man må regne med at han
også i årene fremover vil trenge opphold i psykiatrisk sykehus,
og at han vil være i behov for systematisert ettervern. Det skulle
imidlertid være mulig at han kan leve livet igjennom uten å bli en
kronisk sykehuspasient. (Dahl et al. 1994:170)
Sjømann 2.0 (2003)
I den andre utgaven av læreboka, utgitt i 2003, er kapitlet om schizofreni utvidet
med tolv sider (Malt et al. 2003:193-235). Fortellingen om «den hemmede
sjømannen», fremdeles omtalt som «kasus», innleder også her kapitlet, men
versjonen er redigert og utvidet. Antall case i kapitlet er også utvidet fra én til fire.
I lærebokas forord poengteres det at alle de tre forfatterne Malt, Retterstøl og
Dahl har hatt like stor betydning for alle kapitlene, men for å understreke at
«forfatterne står solidarisk bak hele boken», er det denne gang ikke tatt med
«angivelse av hvem som har hatt hovedansvaret for å føre i pennen de ulike
kapitler» (Malt et al. 2003:5).
Den første variasjonen i casen opptrer helt i begynnelsen av fortellingen, like etter
åpningssetningen «ved innleggelsen var pasienten en 24 år gammel sjømann,
ugift». I ufullstendige setninger (der preteritumsformen av verbet «være» er
utelatt) og uten at det gjøres oppmerksom på at det er en endring fra forrige
utgave, heter det nå: «Bror av far schizofren, en tante påfallende innesluttet» (Malt
et al. 2003:193). I kommentaren blir denne tilleggsopplysningen tillagt vekt. For
mens det i kommentaren til førsteutgaven ble poengtert at det ikke ut «til å
8
være noen familiær belastning av schizofreni» (Dahl et al. 1994:170), slås det nå
fast at det var familiær belastning av schizofreni (Malt et al. 2003:226).
Den neste endringen handler om hovedpersonens utdannelse. Mens det i 1994-
utgaven het at han «fullførte folkeskole» (Dahl et al. 1994:147), som den sjuårige
skolen i Norge ble kalt frem til 1969, fortelles det i andreutgaven at han «fullførte
grunnskole» (Malt et al. 2003:193). Slik er hovedpersonens fødsels- og
utdanningsår tilsynelatende blitt forskjøvet. Og slik ser det ut til at casen er lagt
opp til å kommunisere med samtidens studenter, som kanskje ikke er fortrolig
med det tidligere utdanningssystemet.
Den tredje endringen er knyttet til perioden da sjømannen faktisk er til sjøs. I
beskrivelsen av den første perioden om bord, altså fra han er 17 og frem til han
innkalles til militærtjeneste, er setningsleddet «tendens til isolering» lagt til
informasjonen om at han trakk seg mye tilbake fra den sosiale omgangen med
mannskapet (Malt et al. 2003:193). Dette setningsleddet er tilføyd uten bruk av
verbal og subjekt, og det skaper på den måten inntrykk av å være noe ufullstendig,
ja, nærmest stikkordsaktig kanskje ikke så langt unna det psykiatriske intervjuet
som er beskrevet noen få kapitler tidligere i læreboka (Malt et al. 2003:107-115).
Her understreker forfatterne betydningen av at legen, i en travel arbeidssituasjon,
ofte er nødt til å ta stikkordsbaserte notater under intervjuet som så kan skrives
ut etter.
Sjømann 3.0 (2012)
Også i den tredje utgaven, utgitt i 2012, blir kapitlet om schizofreni innledet med
en historie om en sjømann (Malt et al. 2012:355-385). Denne ligger tett opp til
versjonen i de to tidligere utgavene både i innhold og oppbygning, men det er
samtidig langt flere endringer enn mellom første- og andreutgaven. For det første
er casen lenger. For det andre brukes det konsekvent subjekt og verbal i
setningene. For det tredje er enkelte passasjer flyttet på eller lettere omformulert,
og for det fjerde har fortellingen fått ny tittel: «Den tilbaketrukne sjømannen»
(Malt et al. 2012:355). Til forskjell fra andreutgaven er dessuten
forfatteropplysningene oppgitt i begynnelsen av kapitlet. Melle og Andreassen
krediteres her for å ha skrevet teksten om «schizofreni, schizotyp og
schizoaffektiv lidelse» inkludert historien om sjømannen.
Mens de to første versjonene åpner midt i handlingsforløpet, gjennom
førstegangsinnleggelsen i 24-årsalderen, starter denne sykehistorien
(fortellingen omtales som «sykehistorie») kronologisk ved begynnelsen:
«Pasienten vokste opp et mindre tettsted under relativt vanskelige
9
oppvekstforhold» (Malt et al. 2012:355). Gjennom formuleringen «relativt
vanskelig oppvekstforhold» anlegges det allerede fra starten av en mer
sympatiserende og forståelsesfull beskrivelse av hovedpersonen enn hva vi fant i
de to tidligere utgavene. Småbyen er videre omtalt som «et mindre tettsted», og
vi får ikke lenger opplysninger om hva faren arbeidet med. Opplysningene om den
familiære belastningen, som først ble lagt til i 2003-utgaven, er imidlertid beholdt.
Omtalen av farens alkoholmisbruk, hissige og ustabile fremferd og konfliktene
hjemme ligger ellers tett på beskrivelsene fra begge de to tidligere utgavene. Det
samme gjør omtalen av hovedpersonens oppvekst hos fosterforeldrene, men her
er det samtidig gjort noen små og betydningsfulle justeringer:
Pasienten var fire år gammel da han kom til fosterforeldrene
sine, et barnløst gårdbrukerektepar som han fikk et godt hjem
hos, og som han kom til å betrakte som sine foreldre. Som barn
ble han likevel oppfattet som vanskelig og innesluttet, og holdt
seg mye for seg selv. (Malt et al. 2012:355)
Den første endringen gjelder omtalen av fosterforeldrene. Disse omtales nå i
bestemt form flertall («fosterforeldrene»), og de har fått pronomenet sine knyttet
til seg. Begge justeringene er fortellerteknisk med på å forsterke opplevelsen av
den nære tilknytningen mellom hovedpersonen og det barnløse
gårdbrukerekteparet.
Den andre endringen er at guttens oppførsel og opptreden på gården ikke lenger
uttrykkes gjennom verbformen være. I stedet er det andres oppfatning av ham
som løftes frem («[han ble] oppfattet som vanskelig og innesluttet» (Malt et al.
2012:355)). Dette gjør at opptreden og oppførsel ikke i like sterk grad knyttes til
ham som person; det åpnes opp for at han også kan ha andre, mer positive
karaktertrekk og kvaliteter. Adjektivet «trassig» er videre utelatt i beskrivelsen av
ham, men han omtales fremdeles som «vanskelig», «innesluttet» og en som «holdt
seg mye for seg selv». Det nye adverbet «likevel» markerer samtidig en kontrast
mellom de omsorgsfulle fosterforeldrene i det gode hjemmet og den omtalte
vanskelige og innesluttede gutten.
I fortsettelsen er formuleringene fra andreutgaven beholdt når det gjelder
omtalen av vanskelighetene på skolen, fullføringen av grunnskolen, at han dro til
sjøs som 17-åring, at han hadde flere år i utenriksfart, og at han i noen perioder
var hjemme for å hjelpe fosterforeldrene. Deretter går fortelleren over til å omtale
tiden i militæret:
10
Under militærtjenesten viste han de første psykiske symptomer
i form av søvnløshet og rastløshet. Han mistet initiativet og følte
etter hvert at folk var ute etter ham og ville ta ham, at andre
kunne påvirke tankene hans, og at det ble satt strøm og stråler
ham. Han fikk også betydelige konsentrasjonsvansker.
Situasjonen ble ille at han ble dimittert, men imidlertid ble han
ikke innlagt, og han kom seg til sjøs igjen. I arbeidet gikk han fort
trett av arbeidsoppgaver og trakk seg mye tilbake fra omgang
med resten av mannskapet. Han hadde flere tilfeldige seksuelle
kontakter i havner. Han drakk en del, men det var ikke tegn til
alkoholmisbruk. (Malt et al. 2012:355)
Fortellingen er her endret på viktige punkter fra tidligere utgaver, og heller ikke
denne gang blir det kommentert. Mens vi i de to første utgavene får presentert at
«han hadde vanskelig for å slå seg til på båtene og hadde i løpet av fire år hyre på
ti skip» (Dahl et al. 1994:147; Malt et al. 2003:193), er disse opplysningene slettet
fra tredjeutgaven. pekningen av at han gikk trett av arbeidsoppgavene, trakk
seg mye tilbake fra omgang med resten av mannskapet, hadde flere tilfeldige
seksuelle kontakter i havnene og drakk en del, er dessuten redigert inn nytt
sted og nytt tidspunkt i den gjengitte handlingen. Mens de i første- og
andreutgaven er kronologisk koblet til den første perioden til sjøs (før
militærtjenesten), er de i tredjeutgaven relatert til hans opptreden og oppførsel
etter dimittering. Samtidig er formuleringen «tendens til isolering», som kom inn
i andreutgaven, redigert bort.
Hovedpersonens isolasjon om bord tildeles imidlertid større betydning i
tredjeutgavens begrunnelse for hvorfor han senere ble førstegangsinnlagt. Her
kobles isolasjonen sammen med introduksjonen av en ny karakter i fortellingen:
skipskapteinen. Denne karakteren har vært fraværende i de tidligere versjonene,
men i 2012-utgaven er hovedpersonens isolasjon den direkte årsaken til at
«kapteinen om bord tok affære» og fikk ham innlagt (Malt et al. 2012:355).
Med unntak av at pasienten får «medikamentell antipsykotisk behandling» i den
tredje versjonen (Malt et al. 2012:355) og «nevroleptikabehandling» i de to første
utgavene (Dahl et al. 1994:147; Malt et al. 2003:193), er omtalene av tiden etter
førstegangs utskriving like. Det fortelles, som i tidligere utgaver, at pasienten
«bedret seg ganske betydelig» av behandlingen, at han rømte hjem til
fosterforeldrene etter et par måneder, og at forfølgelsessymptomene og
hallusinosen deretter «ble såpass omfattende at han igjen måtte innlegges» (Malt
et al. 2012:355). Mens det i de to første utgavene het at han først ble «innlagt i en
11
klinikkavdeling» og deretter «i psykiatrisk sykehus» (Dahl et al. 1994:147; Malt et
al. 2003:193), skjer imidlertid innleggelsen denne gang i samme avdeling som
førstegangsinnleggelsen.
Ti måneder etter innleggelsen skrives han på nytt ut, og han vender ifølge
tredjeutgaven tilbake til arbeidet «på gården» (Malt et al. 2012:355). Også dette
skiller seg fra de forrige versjonene. Der fortelles det at han utførte «gårdsarbeid»
i ubestemt form, altså arbeid på hvilken som helst gård (Dahl et al. 1994:147;
Malt et al. 2003:193). I 2012-utgaven drar han hjem til fosterforeldrenes gård, noe
som er med på å synliggjøre hvilken nær relasjon det er mellom dem.
Resten av fortellingen inneholder de samme opplysningene og så å si de samme
formuleringene. Unntaket er etterundersøkelsen, som for første gang settes «i
forbindelse med et forskningsprosjekt» (Malt et al. 2012:355).
Sjømann 4.0 (2018)
Historien om «den tilbaketrukne sjømannen» innleder også schizofrenikapitlet i
den fjerde utgaven, utgitt i 2018 (Malt et al. 2018:361-392). Det er de samme
psykiaterne, Melle og Andreassen, som står oppført som kapitlets og casens
forfattere. Hele læreboka omtales som en fullstendig revidert og oppdatert
utgave, men sykehistorien om sjømannen er tegn for tegn identisk med den som
er trykt i tredjeutgaven fra 2012. Det samme er forfatternes kommentar, som også
inkluderer samme skrivefeil: «han vil hai (sic) behov for en systematisk
poliklinisk oppfølging» (Malt et al. 2012:383; Malt et al. 2018:390).
VIRKELIGHETSKONSTRUKSJONER OG LUKKENDE DISKURSER
Det er et velkjent grep forfatterne har tatt i bruk når de innleder lærebokkapitler
med sykehistorier eller case. I flere helsefag har det i lang tid vært vanlig å bruke
casebeskrivelser for å få frem sykdomsårsaker og de konkrete utfordringene
pasienter, pårørende og hjelpere står overfor når sykdom og krise blir en del av
livet. Og i mange utdanninger har en slik praksis- eller problembasert læring fått
en dominerende plass (Pettersen 2017).
Lærebøker som forankres i casebeskrivelser har den måten et potensial i seg
til å bringe den praksisinformerte og sammensatte virkeligheten inn i
utdanningen og å gjøre undervisningen mer praksisnær. Samtidig fordrer dette
bevissthet og refleksjoner omkring hvilke historier som tas med inn i de faglige
tekstene, og hvordan disse presenteres.
12
Som vi påpekte i innledningen, har sjømannen vært en figur som i lang tid har gått
igjen i casebeskrivelsene i norske lærebøker i psykiatri. Fra 1972 og frem til 2018
fant vi seks slike caser, og vi har også funnet sjømannen omtalt i andre fagbøker i
psykologi og psykiatri (Brudal 1989; Retterstøl 1990). Siden bøkene og kapitlene
om schizofreni er skrevet av eller kreditert ulike forfattere og redaktører, er det
nærliggende å tenke at de alle har betraktet historier om sjømannen som en god
illustrasjon på symptomene og utviklingen av schizofreni.
I 1975, rett før publiseringen av de to førstelærebøkene vi nevnte innledningsvis,
hadde rundt 30 prosent av alle yrkesaktive menn i Norge erfaring fra å jobbe til
sjøs (Koren 2017). Yrket som sjømann var i etterkrigstiden kjennetegnet av stort
gjennomtrekk. Mange reiste til sjøs en kort periode, for deretter å jobbe på land.
De som reiste ut var ofte unge; i 1957 var 38 prosent av alle norske sjøfolk 24 år
eller yngre, og de var nesten alle menn (Koren 2017).
1
De lange periodene om
bord, det tette skipssamfunnet, det eksotiske ved havnene de oppsøkte i fritiden,
utfordringene ved uvante klimatiske forhold, og det farefulle ved å jobbe om bord
og langt til havs, var med på å prege både selvforståelsen og allmennhetens bilder
av dem: «Forståelsen av at sjøfolk var annerledes enn andre og at yrket medførte
særlig risiko, var en grunnleggende antagelse i alle diskusjoner om sjøfolk»,
skriver Elisabeth S. Koren (2017:114).
En slik forståelse klinger etter vårt syn også igjen i den psykiatriske
faglitteraturen fra seksti- og syttiårene. I sin doktoravhandling Paranoid and
paranoiac psychoses fra 1966 påpeker Retterstøl (1966:128) mulige
sammenhenger mellom psykoser og sjømenn:
The material includes 8 cases of psychosis in sailors which seems
to bear some relation to their particular way of life the social
isolation, change of environment, abnormal sexual life, alcohol
problems, and so on that go with life at sea.
I læreboka Psykose, utgitt sju år senere, skrev Retterstøl og Eitinger (1973:48) at
innleggelseshyppigheten for psykoser i Norge var «2,9 ganger høyere hos vanlige
sjømenn, enn offiserer til sjøs» og «1,6 ganger høyere hos gårdbrukere enn hos
bønder». Forfatterne opplyser ikke hvor disse tallene er hentet fra, men de viser
andre steder til epidemiologiske undersøkelser som «nokså samstemmig» finner
1
Se imidlertid også Lønnå (2010)
13
«at psykoser er hyppigst utbredt i de laveste sosialgrupper», og motsatt: sjeldnest
blant «de sosialt best stillede» (Eitinger og Retterstøl 1973:47).
Dette siste ble skrevet i 1973. Fra midten av syttiårene og frem til i dag har det
imidlertid skjedd en markant endring av kjennetegnene ved sjømennene og livet
til sjøs. Det har blitt stadig færre norske sjøfolk, de unge går lengre i skole, de har
flere alternativer i arbeidslivet, og det har blitt mer vanlig å jobbe i innenriksfart
(Halvorsen 2007; Lønnå 2010). For å bli sjømann i dag kreves det dessuten
utdanning, der matros som er den laveste rangen innen norsk
sjømannsutdanning innebærer å ta fagbrev bestående av to år på videregående
skole og to år i bedrift (Utdanningsdirektoratet 2018). Den unge, rastløse
sjømannen på vei om bord på første og beste båt er dermed ikke like tydelig i en
nåtidig norsk samfunnskontekst. Og der en betydelig del av den norske, mannlige
befolkningen for noen tiår siden hadde erfaring fra livet til sjøs, er sjømannen i
dagens norske yrkesliv en forholdsvis sjelden karakter.
hva er det som gjør at sjømannen likevel har fått innlede kapitler om
schizofreni i fem tiår? Følger vi resonnementet til Retterstøl fra 1966, er det mulig
å argumentere for at koblingen mellom schizofreni og sjømenn både kan handle
om sjømennenes individuelle personlighet og det spesielle livet om bord
(Retterstøl 1966:128). En annen mulig forklaring ligger i kjølvannet av dette: For
da Retterstøl senere skrev sine lærebøker i psykiatri, fulgte sjømannen med som
case. Og da andre fagpersoner overtok ansvaret for lærebøkene, ble casene om
sjømannen fortsatt værende igjen i kapitlet om schizofreni. Til tross for at
sjømannen er en forholdsvis sjelden skikkelse i norsk arbeidsliv, til tross for at
schizofrenikapitlene har fått helt nye forfatternavn knyttet til seg, og til tross for
at de senere lærebøkene oppgis å være fullstendig reviderte og oppdaterte
utgaver, er historien om sjømannen funnet adekvat og god nok til å bli inkludert
som åpningscase.
Dette leder oss inn mot en tredje supplerende forklaring: Når ulike
lærebokforfattere bruker sjømannshistorier for å illustrere hva som skjer r
noen blir psykotiske, kan dette forståes som en måte å skape virkelighet . Ved
hjelp av ordvalg, setningsbygning og utvalgte deler av et annet menneskes liv
konstruerer forfatterne en virkelighet. Det de gjør, kan sammenliknes med
retusjering av et bilde, en form for etterbehandling der den skapende aktøren dels
finpusser og dels endrer på detaljene. Fra tidsepoke til tidsepoke blir innholdet i
casene retusjert noen detaljer fjernes, andre forstørres opp, noen elementer blir
dempet, andre blir lagt til. Når for eksempel Sjømann 1.0 ikke har familiær
belastning, mens Sjømann 2.0, 3.0 og 4.0 tildeles både en schizofren onkel og en
14
påfallende innesluttet tante, kan dette forståes som et ønske om å trekke inn en
arvelig komponent i sykdomsforklaringen. Og når etterundersøkelsen av Sjømann
3.0 og 4.0 skjer i forbindelse med et forskningsprosjekt, mens Sjømann 1.0 og 2.0
ikke er involvert i noe slikt, kan dette antagelig leses i lys av senere års
posisjonering av psykiatri som en evidensbasert praksis, forankret i forskning.
Tekstendringene tilpasses den måten den kunnskapen forfatterne til enhver
tid ønsker å formidle. Casene representerer ikke virkeligheten til en psykotisk
person og er sannsynligvis heller ikke ment å gjøre det. Formålet er kanskje heller
å kommunisere schizofreni som en psykisk lidelse som er gjenkjennelig uavhengig
av tid og sted.
Hvis dette er tilfellet, er sjømannshistoriene med på å snevre inn studentenes og
de profesjonelles fortolkningsrom ved at noe trekkes inn og noe utelates. Samtidig
med at det gjøres små justeringer som kan forstås som et uttrykk for tilpasning til
ny kunnskap, får vi en lukkende fremstilling som synes å understøtte forfatternes
anliggende og lærebøkenes prosjekt. Fortellingen om sjømannen bærer i seg noen
grunnleggende antagelser om schizofreni som det blir vanskelig å overskride, og
det blir utfordrende å oppdage det Tor-Johan Ekeland (2015) omtaler som en
epistemologisk feil: en overdreven og til tider feilaktig objektivering av
menneskelig subjektivitet. For en slik feil ligger innebakt i beskrivelsen.
Historiene åpner opp for et objektiverende profesjonelt blikk. De pedagogiske
fortellingene reduserer kompleksiteten og entydiggjør de menneskene som de
beskriver, og på den måten fungerer historien konserverende og lukkende for
andre forståelser. En følge av dette kan være at den epistemologiske feilen
opprettholdes og forsterkes.
VIRKELIGHETSKONSTRUKSJONER OG DEN SOMATISKE LINJE
Det er 170 år siden Stortinget vedtok lov om Sindssyges Behandling og
Forpleining (Sindssygeloven 1848). Denne loven fungerte på mange måter som et
startpunkt for det professor i psykiatri Gabriel Langfeldt (1941) kalte den
somatiske linjen i forståelsen av mennesker som ble oppfattet som
sinnsforstyrret. Antagelsen var at mentale forstyrrelser kunne forståes på samme
måte som kroppslige, og psykiatri var i første rekke en medisinsk disiplin. Dette
synet dominerer fremdeles (Andersen, Fredwall og Larsen 2016), og det er i lys
av dette perspektivet vi tolker de fire utgavene av Lærebok i psykiatri.
Historiene om sjømannen fremstår som forsøk på å underbygge, forsterke og
virkeliggjøre et medisinsk fagfelt, der årsaksforhold, symptomer og behandling
kan leses ut av casene. I det fagfeltet eller oppfatningene til forfatterne endrer seg
15
i tiden mellom de ulike lærebokutgavene, endres også små detaljer i innholdet.
Slik konstrueres casene i tråd med endrede perspektiver alvorlige psykiske
lidelser. Det innebærer at konstruksjonene vedlikeholdes og justeres i takt med
forandringer i faget. Men det innebærer også at hovedkonstruksjonen historien
om en sjømann beholdes: unge mennesker med en tøff start livet, som sliter på
skolen, som er rastløse, som drar til sjøs, som isolerer seg sosialt, som drikker en
del alkohol, som har tilfeldige seksuelle kontakter i havnene, og som ender opp
som langvarig syke selv om de blir noe bedre takket være hjelp fra
behandlingsapparatet.
Et gjennomgående tema i flere av bøkene til den franske filosofen Michel Foucault
(1995, 1996, 1999) handler om virkelighetskonstruksjoner og makt: om hvordan
det i den klassiske tidsalder (som strekker seg fra omkring begynnelsen av 1600-
tallet til utgangen av 1700-tallet) kunne gå til at menneskene ble til iakttakbare,
målbare og klassifiserbare størrelser eller objekter, og hvordan denne nye
kunnskapen ga mennesket som erkjennelsessubjekt en bestemt stilling og
funksjon (Larsen 2009). Foucaults arbeider er med på å tydeliggjøre at historiene
om sjømannen verken er verdifrie, historieløse eller objektive. Ved at de
posisjoneres som sanne beskrivelser av personer med en schizofrenidiagnose,
representerer de makt. De inngår i samfunnspolitiske kunnskaps- og
maktrelasjoner som kan disiplinere leserne til å forstå bestemte måter, noe
som kan prege deres profesjonelle selvforståelse og oppfatning av pasientene.
For psykiatrifeltet synes det som om casen forsterker de oppfatningene som til
enhver tid ønskes formidlet. Den utfordrer ikke teorien om «den schizofrene
utvikling». I stedet bidrar den til å understreke og forsterke forfatternes poeng.
Casen blir også en fortelling fra en betrakter og ikke fra en som selv opplever
psykisk smerte. På den måten blir det ikke en innenfrafortelling om hvordan det
er å erfare at uforklarlige og skremmende ting skjer med en, at dette er
smertefullt, og at dette kan oppleves forskjellig fra menneske til menneske. Det
representerer snarere en diagnostisk ovenfrabeskrivelse (se også Fredwall og
Larsen 2018).
Sagt på en annen måte: Det er stor forskjell på fagfortellingene fra de analyserte
lærebøkene og pasientenes egne historier om seg selv (Larsen og Andersen 2011;
Fredwall og Larsen 2018). Vår sjømannshistorie gir fagpersoner anledning til å
holde fast ved at schizofreni er noe som rammer de andre. Å beholde sjømannen
som eksempel kan være en måte å formidle at dette er noe som hender utenfor
ens egen kontekst. For det er trolig få psykiatere og leger som vil identifisere seg
med den rastløse, unge sjømannen som slet på skolen og hadde tilfeldige seksuelle
16
kontakter i havnene, slik de sannsynligvis heller ikke vil identifisere seg med dem
som ender opp på en gård, ute av stand til å få seg lønnet arbeid.
Den somatiske linjen innenfor psykiatrien er imidlertid under press også fra
psykiatere selv. Amund Andenæs (2017) undersøkte eksempelvis hvordan 18
psykiatere konstituerer forståelsen av sitt kliniske arbeid. Han fant to idealtyper
blant informantene han intervjuet: Medisineren og Fortolkeren. I sin orientering
i det kliniske arbeidet etablerer Medisineren en diagnostisk tilskuerholdning
gjennom langt på vei å betrakte psykisk sykdom som biografiløse tilstander; her
fremheves den profesjonelle distansen, og de profesjonelle opptrer som de
tradisjonelt ville ha opptrådt i møte med pasienter med somatisk sykdom.
Fortolkeren arbeider på sin side i større grad med pasientens sinn, der den
subjektive erfaring gis forrang. Her rettes oppmerksomheten mot pasientens
flertydige betydningsfelt, og et sentralt kjennetegn ved det kliniske arbeidet er at
pasientens psykiske liv er mellommenneskelig, meningsladet og flertydig. God
praksis innebærer ifølge denne idealtypen å betrakte person og sykdom som
sammenvevet.
AVSLUTTENDE REFLEKSJON
Vi har i dette kapitlet vist at beslektede historier om en sjømann har vært brukt
som illustrasjon på schizofreni i sentrale norske lærebøker i psykiatri de siste 50
årene. Hovedkonstruksjonen i historiene om sjømannen har vært den samme og
er gjenkjennelig i alle lærebøkene, og den etterlater et inntrykk av schizofreni og
psykosesymptomer som noe universelt og kontekstuavhengig. samme tid er
historien fremmed fordi sjømannen og sjømannsyrket som fag har endret seg.
Tatt dagens norske kultur og yrkesliv i betraktning blir casen derfor et underlig
eksempelvalg. Mer enn å bringe den sammensatte virkeligheten inn i lærebøkene
bidrar historien om sjømannen til å forme en virkelighet som passer inn i
lærebokforfatternes prosjekt.
I en tid da brukermedvirkning er et ideal i alle helsetjenester er det videre
nærliggende å spørre hvorfor vi ikke finner førstepersonsperspektivet i de
seneste lærebøkene, det vil si en vektlegging av den enkelte bruker og hans eller
hennes egne erfaringer. For om brukernes egne fortellinger hadde blitt brukt, ville
de vist et mangfold av erfaringer. Leserne ville på den måten tt innblikk i at alle
mennesker kan erfare psykose og at psykose kan erfares på ulike måter (Larsen
og Andersen 2011; Fredwall og Larsen 2018).
Det å lese personlige fortellinger om smertefulle liv kan, som Ekeland (2015:50)
er inne på, synliggjøre både det som er «gjenkjennelig og fremmed», og makten i
17
de konstruerte sykehistoriene vil utfordres av pasientenes fortellinger. Studenter
og profesjonelle som leser lærebøkene vil muligens få medfølelse med og kanskje
også lyst til å hjelpe på andre måter enn med evidensbaserte metoder. Slik
utfordres det nøytrale objektiverende blikket som er idealet til Medisineren
(Andenæs 2017), og med det forståelsen av psykiske problemer som er bygget
opp etter prinsipper om iakttakbare, målbare og klassifiserbare størrelser eller
objekter, slik som i somatikken.
LITTERATUR
Andenæs, Amund Meidell. (2017). Distanse og involvering: Hvordan 18 psykiatere
konstituerer forståelsen av sitt kliniske arbeid. (Doktoravhandling). Faktultet for
humaniora og pedagogikk, Universitetet i Agder, Kristiansand. Hentet fra
http://hdl.handle.net/11250/2496051
Andersen, Anders Johan W., Terje Emil Fredwall og Inger Beate Larsen. (2016).
Framtidstro og underordning: En lesning av tolv lærebøker i psykiatrisk sykepleie og
psykiatri. Tidsskrift for psykisk helsearbeid, 12(01-02):45-56. doi:
10.18261/issn.1504-3010-2016-01-02-06
Brudal, Paul Jan. (1989). Psykoser og psykoseterapi: Schizofreni - uforståelig og
uhelbredelig eller et forsøk på tilpasning? Oslo: Tano.
Dahl, Alv A., Leo Eitinger, Ulrik Fredrik Malt og Nils Retterstøl. (1994). Lærebok i psykiatri.
Oslo: Gyldendal norsk forlag.
Eitinger, Leo og Nils Retterstøl. (1973). Psykoser. Oslo: Universitetsforlaget.
Eitinger, Leo og Nils Retterstøl. (1976). Psykoser (2. utg.). Oslo: Universitetsforlaget.
Ekeland, Tor-Johan. (2015). Kunnskap til glede og besvær. I: Frank Oterholt og Gunnar
Brox Haugen, red., Mening og mestring ved psykoselidelser (s. 38-50). Oslo:
Universitetsforlaget.
Foucault, Michel. (1995). Seksualitetens historie: Viljen til viten (Bind 1). Halden: Exil.
Foucault, Michel. (1996). Tingenes orden: En arkeologisk undersøkelse av vitenskapene om
mennesket. Oslo: Aventura.
Foucault, Michel. (1999). Overvåkning og straff: Det moderne fengsels historie (3. utg.).
Oslo: Gyldendal.
Fredwall, Terje Emil og Inger Beate Larsen. (2018). Textbook descriptions of people with
psychosis some ethical aspects. Nursing Ethics. doi: 10.1177/0969733017753742
Halvorsen, Terje. (2007). Vi seiler for velstand og lykke. Oslo: Pax forlag.
Kleppe, Lise Cecilie, Kristin Heggen og Eivind Engebretsen. (2015). Nursing textbooks’
conceptualization of nurses’ responsibilities related to the ideal of a holistic view of
the patient: A critical analysis. Journal of Nursing Education and Practice, 6(3):106-
115. doi: 10.5430/jnep.v6n3p106
Koren, Elisabeth S. (2017). Sjøfolk og velferdsstaten. Arbeiderhistorie, 21(1):107-123. doi:
10.18261/issn.2387-5879-2017-01-07 ER
Kringlen, Einar. (1972). Psykiatri (Scandinavian university books). Bergen:
Universitetsforlaget.
18
Langfeldt, Gabriel. (1941). Den somatiske linje i psykiatrien: Tiltrædelsesforelæsning ved
Universitetet i Oslo 28. november 1940. Nordisk Medicin, 3(10):11931200.
Larsen, Inger Beate. (2009). "Det sitter i veggene": Materialitet og mennesker i
distriktspsykiatriske sentra. (Doktoravhandling). Universitetet i Bergen, Bergen.
Hentet fra http://hdl.handle.net/11250/138647
Larsen, Inger Beate og Anders Johan W. Andersen. (2011). En hellig plikt: - Hvordan
beskriver brukere av psykisk helsevern seg selv, og hvilke motiver oppgir de for å
nedfelle sine erfaringer skriftlig? Klinisk Sygepleje, 25(1):38-47.
Lønnå, Elisabeth. (2010). Sjøens kvinner: Ute og hjemme. Oslo: Scandinavian Academic
Press.
Malt, Ulrik Fredrik, Ole A. Andreassen, Eva Albertsen Malt, Ingrid Melle og Dag Årsland
(Red.). (2018). Lærebok i psykiatri (4. utg.). Oslo: Gyldendal akademisk.
Malt, Ulrik Fredrik, Ole A. Andreassen, Ingrid Melle og Dag Årsland (Red.). (2012).
Lærebok i psykiatri (3. utg.). Oslo: Gyldendal akademisk.
Malt, Ulrik Fredrik, Nils Retterstøl og Alv A. Dahl. (2003). Lærebok i psykiatri (2. utg.).
Oslo: Gyldendal akademisk.
Mannsåker, Helga. (2017). Schizofrene symptom og splitta sinn: Kritiske metonymi- og
metaforanalysar av fagtermar knytte til diagnosen schizofreni i skandinaviske
lærebøker i psykiatri. (Doktoravhandling). Humanistisk fakultet, Universitetet i
Bergen. Hentet fra http://hdl.handle.net/1956/16645
Oute, Jeppe. (2018). ‘It is a bit like being a parent’: A discourse analysis of how nursing
identity can contextualize patient involvement in Danish psychiatry. Nordic Journal of
Nursing Research, 38(1):1-10. doi: 10.1177/2057158517706314
Pettersen, Roar C. (2017). Problembasert læring for studenter og lærere: Introduksjon til
PBL og studentaktive læringsformer (3. utg.). Oslo: Universitetsforlaget.
Retterstøl, Nils. (1966). Paranoid and paranoiac psychoses: A personal follow-up
investigation with special reference to etiological, clinical and prognostic aspects
(Norwegian monographs on medical science). Oslo: Universitetsforlaget.
Retterstøl, Nils. (1990). Sinnets labyrinter (2. utg.). Oslo: Universitetsforlaget.
Sindssygeloven. (1848). Lov om Sindssyges Behandling og Forpleining: Malmö d. 17. Aug.
1848.
Utdanningsdirektoratet. (2018). Matros: Hva jobber matrosutdannede som? Hentet fra
https://utdanning.no/yrker/beskrivelse/matros
ResearchGate has not been able to resolve any citations for this publication.
Article
Full-text available
Background Textbooks are central for the education of professionals in the health field and a resource for practitioners already in the field. Objectives This article focuses on how 12 textbooks in psychiatric nursing and psychiatry, published in Norway between 1877 and 2012, describe and present people with psychosis. Research design We used qualitative content analysis. Ethical considerations The topic is published textbooks, made available to be read by students, teachers and professionals, and no ethical approval was required. Findings The analysis shows that all 12 textbooks describe and present people who are considered as psychotic from a ‘perspective from above’. In this perspective, the readers are learning about psychosis in the professional’s language and from the author’s viewpoint. Most often the textbooks communicate a universal image of people with psychosis, a description that fits with the diagnostic criteria. The analysis also shows that two textbooks in psychiatric nursing combined this perspective with a ‘perspective from within’. Here, the readers are learning about psychosis from the patients’ own viewpoint. The authors communicate a personal, psychotic universe that differs from various people, even if they have the same diagnosis, and the descriptions are focusing on the patient as a whole person. Discussion and conclusion Drawing partly on Rita Charon’s writings about narrative knowledge in the health field, and partly on insights from Martha Nussbaum and her concept of narrative imagination, we argue that mental health professionals need to learn about, understand and fathom what patients go through by reading, listening to and acknowledging the patients’ own stories and experiences. Cultivating the capacity for empathy and compassion are at the very heart of moral performance in the mental health field. A valuable moral resource in that regard is leading textbooks and how they describe and present people with severe mental illness.
Article
Full-text available
Objective: In nursing education, nurses are trained to perceive their patients as whole persons with mind, body, and spirit. This relates to the professional ideal of holism. This article focuses on how basic nursing textbooks conceptualize the ideal, when instructing students to understand their patients in particular ways. Methods: We analyzed several basic nursing textbooks with regard to their characterization of a nurse's clinical and caring gaze. Further we looked for how they train nurses to take responsibility for the whole person. We scrutinized the included texts using narratological text analysis tools that particularly emphasize how texts present a specific perspective regarding described events. Results: Our analysis showed that nurses are expected to assume only a limited and technical responsibility for the sick body, while simultaneously assuming almost unlimited responsibility for the patient as a human being. We identified a lack of integration between the focus on the patient's medical condition and the nurse's responsibility to view the patient as a human being. Conclusions: The identified lack of integration between taking responsibility for the patient as a human being and simultaneously focusing on the patient's medical condition highlights the failure of the analyzed textbooks to conceptualize how a nurse can provide holistic care.
Thesis
Full-text available
ABSTRACT Title: “IT’S EMBEDDED IN THE WALLS” -Materiality and people in district psychiatric centres This dissertation examines the impact that the materiality of institutions has on patients and staff. Fieldwork has been carried out at five district psychiatric centres (Distriktspsykiatriske sentra, DPS) that were originally built as tuberculosis institutions. The patients’ and employees’ experiences of being present in the physical and social space of these institutions has been examined, interpreted and reflected upon. The paper provides knowledge about the significance institutions’ materiality and inner life has on the informants, and how the informants influence the materiality. Background Mental health care has moved away from institutions and towards the local community. The treatment district psychiatric centres offer is limited to short term stays. Norwegian health policy stresses the user’s perspective and the coping perspective as necessary preconditions for undergoing change. At the same time the need for specialist training is emphasized. On the one hand there is a wish for a transformation that requires change in the understanding, recognition and treatment of persons with mental health problems. On the other hand the wish for further specialization and closer commitment to existing medical standards is highlighted. This implies an ambiguity that is both distancing itself from the belief that specialists know the patients’ needs best, parallel with maintaining the role and importance of the expert. The role of today’s institutions for the mentally ill within this ambiguous picture is thus an underlying issue in my discussion. The primary aim of the dissertation is to contribute to building knowledge of the reciprocity and interaction between materiality and people within mental health care. At the same time the research will show that an institution does not exist independently of its history, including the health policies and knowledge that prevailed when the institutions were formed. Theory The theoretical starting point of the dissertation is the work of the Norwegian architect Christian Norberg-Schulz, and that of the French historian, philosopher and epistemologist Michel Foucault. The former represents a phenomenological approach to the link between the importance of public places and people’s self-awareness. Foucault looks at different institutions’ material, mental and social space as representational of the power- and knowledge relationship. This relationship makes patients and employees both disciplined by others and self-disciplined. Methodology The dissertation is grounded in a reflective research tradition referred to as ‘multisited fieldwork’. Data has been gathered through participant observation in five DPS. The observations led to different approaches and sources like interviews, photography and documentary analysis. These sources provided information about today’s practice within mental health care, in addition to insights into the practices of tuberculosis treatment in the first half of the 20th century. The analysis of the data involves repetitive text analysis. This resulted in identification of the following key themes addressing the relation between people and materiality, here entitled: 1) “To get away to recover,” 2) “To feel at home on the way home,” 3) “History in novelty,” and 4) “The obvious medication.” The interpretation has moved from looking closely at phenomena to abstraction. This demonstrates that DPS’ are parts of an extended context relating to history and politics. Findings The research confirms that institutions affect people’s lived experiences to a considerable extent. In relation to the patients, institutions become places attracting them when they are ill. Location and materiality shield and protect them from the outside world. This research demonstrates that patients think rest is an important part of their recovery process. Small rooms and homelike atmospheres contribute to relaxation and recovering. Conditions relating to consideration and caring comprise what encourages health. In relation to the employees, institutions become places where they can adjust to a new and active treatment ideology. ‘New’ is interpreted as a further specialization within the medical perspective. The employees use the rooms as a way of distinguishing themselves from the patients. They work towards disposing of the traditions from the era of tuberculosis. The research shows that employees’ understanding of ‘active treatment’ is in conflict with the patients’ need for rest in homelike atmospheres. Other key findings show that the institutions represent an authoritarian understanding of mental problems as illnesses. This understanding of illness is related to the view of contagious illnesses in the early 20th century. This view seems to be ingrained in today’s institutions. Remote locations, guardrooms, and medicine dosage systems are important elements that support this view. This shows that the understanding, recognition and treatment of tuberculosis can be regarded as a general medical way of thinking that is still present in today’s practice. The findings demonstrate that medicine as a discipline has great influence on patients, employees and the local community. The discipline protests against trends toward decentralisation, user perspectives and the coping perspective. Discussion The theoretical basis of the dissertation is merged with a discussion of the empirical findings. The findings are examined using Norberg-Schulz’ reflections on the meaning of places, and Foucault’s power-knowledge perspective. I show how institutions become places where patients can live when illness alienates them from their homes and local communities. To dwell in an institution becomes an important way to promote health. However, I also question whether patients are bond to the institutions because of their illness, and whether the institutions’ role in a power-knowledge network traps them into an understanding of illness that prevents recovery. Furthermore I examine the significance of tradition. I look at how practices relating to tuberculosis can provide places, hence people, with a more distinctive identity that can result in patients more readily finding their own place in society. In this respect I show how a lack of tradition on the other hand can cause poor health. Through a power-knowledge perspective I discuss how the history of tuberculosis can construct understandings of mental problems involving disciplined and self-disciplined strategies and techniques. In addition I question whether the history of tuberculosis is ingrained in the walls of the institutions and may prevent new ways of understanding mental health.
Article
Full-text available
A Holy Duty? - Who writes about their experiences of mental health and why do they do it? This article is the first of tree articles based on an extensive research on twelve Scandinavian autobiographies published in the period 1918 to 2008. The books are all written by people who by themselves or others have been described as having mental health problems. Historically, there have been differences in the understanding and perception of what kind of people are getting mental health problems, or are described as having mental diseases. This article focuses and discusses the background of the authors and the motifs expressed for publishing books about their experiences of having mental health problems. Concerning the authors’ background, the results shows variation. However concerning why they are writing we find similarities both between periods and geography. The authors wish to help others, to help themselves and to inform about conditions in the treatment system that ought to be chanced. A consistent and homogeneous critique by these authors throughout the periods shows that basic assumptions and models of thoughts within the mental health care system need further discussion.
Article
During an ethnographic field work in Danish psychiatry taking place between 2011 and 2013, the emergence of an exemplary textbook symbolized a dominant perception of the relationship between psychiatric nursing professionals and patients that contextualized their ways of involving the patient in clinical practice. Drawing on the discourse theory of Laclau and Mouffe, this article elucidates how this particular textbook articulates the relation between two gendered subjects: a dominant and caring mother, and a childlike male patient. This article takes up the discussion about how nursing discourse is embedded in a range of ideological structures about gender, theory of science and ethics of the psychiatric field. It proceeds to discuss what possibilities and problems it delineates for the nursing profession and for patients, and involvement and recovery of patients in daily clinical practice.
Article
It is widely acknowledged that the Nordic welfare states are built on the principle of universalism. This means that all citizens have the same rights to welfare benefits regardless of income and occupation. However, after the Second World War, Norwegian merchant seafarers were provided with welfare programs not available to other occupational groups. Seamen paid a lower income tax than others; a seamen's pension scheme provided a pension at an earlier age than others; and the Norwegian government seamen's service was established to provide welfare onboard ships and in foreign ports. In many respects seafarers were regarded as being different from other groups in the society. When the welfare schemes were introduced, the arguments were seafarers' hard workdays, their separation from home, their sufferings and losses during wartime and the fact that they normally did not have the opportunity to enjoy the same tax-financed benefits as the rest of the population. The seafarers themselves often felt separated from the Norwegian community and it is likely that they did not feel that the welfare programs established for them fully compensated for the challenges of being at sea.
Distanse og involvering: Hvordan 18 psykiatere konstituerer forståelsen av sitt kliniske arbeid. (Doktoravhandling)
  • Amund Andenaes
  • Meidell
Andenaes, Amund Meidell. (2017). Distanse og involvering: Hvordan 18 psykiatere konstituerer forståelsen av sitt kliniske arbeid. (Doktoravhandling). Faktultet for humaniora og pedagogikk, Universitetet i Agder, Kristiansand. Hentet fra http://hdl.handle.net/11250/2496051
Framtidstro og underordning: En lesning av tolv laerebøker i psykiatrisk sykepleie og psykiatri. Tidsskrift for psykisk helsearbeid
  • Anders Andersen
  • W Johan
Andersen, Anders Johan W., Terje Emil Fredwall og Inger Beate Larsen. (2016). Framtidstro og underordning: En lesning av tolv laerebøker i psykiatrisk sykepleie og psykiatri. Tidsskrift for psykisk helsearbeid, 12(01-02):45-56. doi: 10.18261/issn.1504-3010-2016-01-02-06
Laerebok i psykiatri. Oslo: Gyldendal norsk forlag
  • Alv A Dahl
  • Leo Eitinger
Dahl, Alv A., Leo Eitinger, Ulrik Fredrik Malt og Nils Retterstøl. (1994). Laerebok i psykiatri. Oslo: Gyldendal norsk forlag.