Content uploaded by Eva Magdalena Stambøl
Author content
All content in this area was uploaded by Eva Magdalena Stambøl on Mar 24, 2017
Content may be subject to copyright.
MATERIALISTEN 1/2–14 65
Menneskerettigheter som
brekkstang i internasjonal
narkotikapolitikk
av Eva Magdalena Stambøl
Menneskerettigheter og narkotikakontroll har lenge fungert som to sepa-
rate og isolerte spor i FN-systemet. De siste årene har imidlertid dette
skillet blitt kraig kritisert av en stadig mer profesjonell, innytelsesrik
og verdensomspennende narkotikapolitisk reformbevegelse. Bevegelsen
hevder at strukturene som blir iverksatt gjennom repressiv narkotikalov-
givning- og politikk på internasjonalt nivå i praksis genererer menneske-
rettighetsbrudd. Kritikken har tvunget FN til å granske sin egen narko-
tikapolitikk i lys av menneskerettighetene, og de senere år har tydelige
endringer funnet sted.
Menneskerettighetene blir omfavnet
av så å si alle land og er ment å gjelde
alle verdens mennesker. For å oppnå
dette, kan det være helt avgjørende
at det finnes en handlekraftig sosial
bevegelse som bidrar til at rettighe-
tene til spesifikke grupper faktisk
ivaretas. Denne artikkelen tar sikte
på å belyse hvordan narkotikare-
formbevegelsen har brukt og fortsatt
bruker menneskerettighetene som
brekkstang i internasjonal narkotika-
politikk.
Menneskerettigheter og
narkotikakontroll i FN-systemet
Menneskerettigheter og narkotika-
kontroll kan sies å være uttrykk for to
ulike internasjonale normsystemer og
ideo logier. I det følgende vil jeg belyse
de to forskjellige ‘settene’ av konven-
sjoner og overvåknings- og håndhevel-
sesmekanismer som utgjør henholdsvis
menne skerettigheter og narkotikakon-
troll i FN-systemet, samt deres ulike
hensikter og underliggende verdier.
Selv om idéen om universelle ret-
tigheter er gammel, ble menneskeret-
tighetene først formalisert gjennom
MENNESKERETTIGHE TER OG NARKOTIKAPOLITIKK MENNESKERETTIGHE TER OG NARKOTIKAPOLITIKK
MATERIALISTEN 1/2–14 6766 MATERIALISTEN 1/2–14
påpekt at konvensjonene og narkotika-
kontrollpolitikken i realiteten er
konsentrert om å kontrollere tilbudet
av rusmidler snarere enn etterspør-
selen. Landene hvor produksjon av
illegale avlinger med koka, opium og
marihuana finner sted, har dermed
blitt pålagt ansvaret for narkotika-
bekjempelse globalt gjennom selv å
måtte utrydde denne produksjonen.
Konvensjonene er strafforienterte i
sin ordlyd ved at de ensidig pålegger
land å straelegge narkotikarelater-
te handlinger, mens de har lite å si om
andre tiltak som eksempelvis behand-
ling og helsetiltak. Menneskerettighe-
ter er kun eksplisitt nevnt ett sted i de
tre konvensjonene, i -konvensjo-
nen artikkel (), i forbindelse med
at tiltak for å utrydde illegale avlinger
må respektere menneskerettigheter.
Narkotikakonvensjonene, som
USA har vært sterk pådriver for i
internasjonale relasjoner, har bidratt
til en internasjonalisering av narko-
tikaforbudet, harmonisering av lands
straelovgivninger og økt internasjo-
nalt samarbeid. De uttrykker «glo-
bale moralske normer» og har skapt
«transnasjonal moralsk konsensus»
om narkotikaforbudet (Nadelmann
og Andreas ). Mange land har
dessuten innført strengere straffer
enn det som kreves av konvensjonene,
for eksempel ved å kriminalisere bruk
av narkotika. Antallet land som tok
i bruk dødsstraff for narkotikalov-
brudd økte etter -konvensjonen
(Jensema ).
Internasjonalt har narkotikafor-
budet blitt overvåket og håndhevet
gjennom hovedsakelig tre FN-or-
ganer: FNs narkotikakommisjon
(CND), FNs kontor for narkotika
og kriminalitet (UNODC) og FNs
narkotikakontrollråd (INCB). CND
er et forum bestående av medlems-
land som møtes årlig i Wien hvor de
bestemmer stoene i narkotikalistene
og staker ut kursen for global narko-
tikakontroll gjennom resolusjoner og
handlingsplaner basert på konsensus.
UNODC er sekretariatet til CND og
det utøvende organet som assisterer
medlemsstatene i deres narkotika-
kontroll. Dette gjøres ved hjelp av
arbeidsprogrammer, teknisk samar-
beid, forskning samt juridisk bistand
i implementeringen av narkotikakon-
vensjonene og utformingen av nasjo-
nal narkotikalovgivning. UNODC
opererer i over land, blant annet
gjennom feltkontorer. Narkotikakon-
trollrådet (INCB) er en uavhengig
ekspertkomité hvis mandat er å tolke
narkotikakonvensjonene og overvåke
implementering og overholdelse i
nasjonal lovgivning og praksis. Spe-
sielt gjelder dette overvåkning av
produksjon og handel med illegale
stoffer samt sikring av tilgang til
medisinske og forskningsmessige
FN-pakten i og Verdenserklæ-
ringen om menneskerettigheter i
. Hensikten var å forhindre ny
krig og samtidig stadfeste ideen om et
iboende menneskeverd og grunnleg-
gende friheter gjennom en rettighets-
forankring, uavhengig av rase, kjønn,
språk og religion. FN-pakten er bygd
rundt de tre pilarene menneskerettig-
heter, fred og sikkerhet og utvikling,
og går foran alle andre traktater, jf.
artikkel . Verdenserklæringen om
menneskerettigheter ble gjort juri-
disk bindende for FNs medlemsland
gjennom konvensjonen om sivile og
politiske rettigheter (SP) og konven-
sjonen om økonomiske, sosiale og
kulturelle rettigheter (ØSK), begge
fra . Siden har ere menneskeret-
tighetskonvensjoner kommet til som
forsterker spesielt viktige rettigheter
eller særskilte gruppers rettigheter,
slik som kvinners rettigheter, retten
til frihet fra tortur, frihet fra rasedis-
kriminering med ere. Hver mennes-
kerettighetskonvensjon har sin egen
uavhengige komité som overvåker
implementeringen av sin respektive
konvensjon, vurderer statenes progre-
sjon og administrerer individuelle og
kollektive klagemekanismer. Mennes-
kerettighetsrådet ble i oppgra-
dert fra Menneskerettighetskomitéen
som ledd i å styrke menneskerettig-
hetenes stilling i FN-systemet. Rådet
administrerer det såkalte Universal
Periodic Review, hvor stater må rap-
portere hva de har gjort for å bedre
menneskerettighetssituasjonen i sitt
land. Organet har dessuten spesielle
prosedyrer, herunder spesialrapport-
ører, som er uavhengige eksperter som
enten overvåker menneskerettigheter
i et spesikt land, eller i et spesikt
menneskerettsområde. Selv om struk-
turer og mekanismer er ganske like
både i menneskerettighetssystemet
og narkotikakontrollsystemet, er hen-
sikten og den ideologiske grunntonen
ganske annerledes i de to.
Internasjonal narkotikakontroll
har gradvis ekspandert fra opiumkon-
vensjonen i Haag i , til et såkalt
«verdensomspennende forbudsregi-
me» (Nadelmann og Andreas ),
nå forankret i tre FN-konvensjoner
fra , og . Hensikten
med konvensjonene er å sikre tilgang
til narkotiske stoffer til medisinske
og forskningsmessige formål, og
samtidig forhindre illegal produk-
sjon, omsetning og ikke-medisinsk
bruk. Kritikere påpeker imidlertid en
nord/sør-dimensjon i konvensjonenes
utforming, hvor rusmidler fra land i
sør har blitt kriminalisert, mens rus-
midler tradisjonelt brukt i Europa og
USA, som alkohol, har forblitt lovlige.
Et annet ankepunkt er klassifiserin-
gen av marihuana og kokablader
under farlighetsgrad , sammen med
heroin og kokain. Samtidig blir det
MENNESKERETTIGHE TER OG NARKOTIKAPOLITIKK MENNESKERETTIGHE TER OG NARKOTIKAPOLITIKK
MATERIALISTEN 1 /2–14 6968 MATERIALISTEN 1/2–14
formål. Både narkotikakontroll og
helse er i FN-systemet underlagt FNs
komité for økonomiske, sosiale og
kulturelle rettigheter (ECOSOC).
Imidlertid har helse oe blitt nedpri-
oritert fremfor kontroll og represjon
i narkotikapolitiske anliggender
grunnet narkotikakonvensjonenes og
narkotikakontrollorganenes straori-
entering.
To separate og motstridende spor
Hvordan har organiseringen av men-
neskerettigheter og narkotikakontroll
i FN-systemet som to uavhengige og
separate normsystemer ført til gjen-
sidig utelukkende og til dels motstri-
dende praksiser?
FNs narkotikakontrollorganer har
lenge vært svært konservative og hatt en
endtlig innstilling til enhver reform
av narkotikaforbudet og ethvert avvik
fra normene i narkotikakonvensjo-
nene (hvilket spesielt er tilfellet for
INCB). I motsetning til organer i
FN-systemet på andre politikkområ-
der har de vært nærmest helt lukket
for samarbeid med eller påvirkning
fra interesseorganisasjoner og andre
ikke-statlige aktører (Stambøl , s.
ff.). Definisjonen av narkotikapo-
litikk i sikkerhetspolitiske termer
har gjort at avgjørelser på feltet blir
behandlet på et høyt politisk nivå.
INCB har for eksempel direkte uttalt
at det hverken vil ha noe å gjøre med
sosiale bevegelser, eller diskutere men-
neskerettighetsspørsmål (Barrett m.
, s. og ).
Narkotikakommisjonen (CND)
vedtok i tiden mellom og
kun én resolusjon som omhandlet
menneskerettigheter, hvilket kan ses
som et tegn på at de medlemslande-
ne mente at menneskerettigheter ikke
hadde noe å gjøre i narkotikapolitiske
diskusjoner (Bewley-Taylor , s. ).
Alle CND-resolusjoner som inneholdt
referanser til menneskerettigheter
ble rutinemessig blokkert av USAs
delegasjon under George W. Bush
(Barrett , s. ). CNDs resolu-
sjoner er basert på konsensus mellom
alle medlemslandene, noe som gjør at
ordlyden oe er vag og at resolusjone-
ne kan blokkeres av selv små uenig-
heter. I debatten omkring den eneste
CND-resolusjonen som omhandlet
menneskerettigheter, fra , hevdet
Kina at det var «latterlig» å kreve at
CND skulle operere i tråd med men-
neskerettighetene, mens Japan stilte
spørsmålstegn ved hvorvidt Verden-
serklæringen for menneskerettigheter i
det hele tatt var internasjonal rett (sst.).
Dette er svært kritik kverdige uttalelser
ettersom FNs formål, som er nedfelt i
FN-pakten, blant annet er å fremme
menneskerettighetene. Således har
narkotikakontrollorganene, som alle
andre FN-organer, plikt til å påse at
narkotikapolitisk praksis er i tråd med
MENNESKERETTIGHE TER OG NARKOTIKAPOLITIKK MENNESKERETTIGHE TER OG NARKOTIKAPOLITIKK
MATERIALISTEN 1/2–14 7170 MATERIALISTEN 1/2–14
henseende». Narkotikareformbeve-
gelsen har påpekt at denne rettighe-
ten ikke kan reduseres på grunn av
narkotikabrukens illegale status, selv
om det kan se slik ut i praksis (Barrett
m. ).
Det er estimert at –
personer dør av opiatoverdose hvert
år på verdensbasis (WHO/UNODC
, s. ). Opiatoverdose var således
hovedårsak til de estimerte
– narkotikarelaterte dødsfalle-
ne i (sst.). Overdose kan imidler-
tid både forebygges gjennom substitu-
sjonsbehandling (med metadon og
buprenorfin), informasjon om over-
doseforebygging til rusbrukere, tilgang
til rusbehandling, sprøyterom m.m.,
og behandles ved hjelp av motgiften
naloxon. I mange land er behandling
av overdose imidlertid ikke del av
kunnskapen og rutinene til helse-
personell, og naloxon kan i mange
tilfeller være lite tilgjengelig. Videre
har studier dokumentert uvillighet
hos brukere som har tatt en overdose
til å ringe etter ambulanse grunnet
høye kostnader for helsebehandling,
frykt for politiinvolvering og arrest,
og for å bli offentlig registrert som
narkotikabruker (WHO/UNODC
, s. ). Myndigheter i flere land
har nektet å godkjenne opprettelse av
sprøyterom med den begrunnelse at
det bryter med nulltoleransevisjonen.
Andre steder har sprøyterom blitt
underfinansiert slik at tilbudet blir
begrenset og eekten således uteblir,
eller nærvær av politi utenfor sprøyte-
rommet gjør at brukere ikke tør å
oppsøke det i frykt for å bli arrestert
for brukerdosen sin.
På verdensbasis nnes det om lag
millioner injiserende narkotika-
brukere, hvorav millioner er esti-
mert å leve med hiv og millioner
med hepatitt C (virussykdom som
kan føre til dødsfall grunnet levercir-
rhose eller leverkre) (WHO ).
Disse sykdommene smitter i hoved-
sak gjennom blod og ubeskyttet sex
(hiv) og kan eektivt forebygges med
utdeling av sterilt injeksjonsutstyr
og kondomer. Men på samme måte
som med sprøyterom, er utdeling av
injeksjonsutstyr oe undernansiert
og har således liten eekt på epidemi-
ene. Enkelte steder, som i Russland,
er sprøyteutdeling fremdeles forbudt
med begrunnelse om at det støtter
opp under narkotikabruk (Bennets
). I følge WHO blir det på ver-
densbasis utdelt sterile sprøyter per
injiserende bruker hvert år (WHO
, s. ).
I Øst-Europa og Sentral-Asia, hvor
behandlingstilbud og skadereduk-
sjonstiltak for rusavhengige har vært
nærmest lik null, har det estimerte
antallet personer som lever med
hiv økt med de siste ti årene
(Alcorn ), og over av alle nye
menneskerettighetene – også i sine
konsekvenser. Narkotikakontroll-
organene må veilede stater i mennes-
kerettighetsspørsmål. Det har de ikke
gjort (Barrett m. , s. ).
Det er ikke bare FNs narkotika-
kontrollorganer som har vært viktige
narkotikapolitiske aktører. Verdens
helseorganisasjon (WHO) og FNs
aidsprogram (UNAIDS) har også
vært sentrale på narkotikaområdet,
men da gjennom blant annet å utar-
beide retningslinjer, anbefalinger og
globale standarder for helsepolitikk
som berører narkotikaområdet. Spe-
sielt har de vært aktive i bekjempelsen
av smittsomme sykdommer som hiv,
hepatitt og tuberkulose blant perso-
ner som bruker narkotika.
Helseproblematikk i forbindelse
med narkotikapolitikk har imidlertid
vært et stort stridsspørsmål mellom
FNs narkotikakontrollorganer og
FNs helseorganer (Jelsma ,
Thoumi , Bewley-Taylor ).
FNs narkotikakontrollorganer har i
lang tid hevdet at skadereduksjonstil-
tak strider imot nulltoleransevisjonen
som har dominert internasjonal nar-
kotikapolitikk – og ere konservative
land er fremdeles imot at begrepet
benyttes i de konsensusbaserte reso-
lusjonene til CND. Det rigide narko-
tikaforbudet har blitt kraig kritisert
for å ha ført til en stor økning i
overdosedødsfall og epidemier som
hiv, hepatitt og tuberkulose, alle føl-
ger av narkotikabruk som kunne vært
forhindret gjennom skadereduseren-
de tiltak.
Selv om det i FN-pakten går klart
frem at dens forpliktelser går foran
andre internasjonale traktater, har
narkotikakontroll i praksis blitt pri-
oritert fremfor menneskerettigheter.
I tillegg har narkotikareformbevegel-
sen dokumentert hvordan de institu-
sjonelle og mentale strukturene som
narkotikaforbudet iverksetter har
ført til en rekke menneskerettighets-
brudd verden over.
Narkotikapolitiske
menneskerettighetsbrudd
Hvordan har de juridiske og insti-
tusjonelle strukturene, som narko-
tikakonvensjonene har iverksatt på
internasjonalt nivå, i praksis ført til
brudd på menneskerettighetskonven-
sjonene?
Retten til helse er den ene men-
neskeretten som oftest har blitt
påberopt i forbindelse med skadelig
narkotika politisk praksis og er for-
ankret i artikkel i konvensjonen
om økonomiske, sosiale og kulturelle
rettigheter (ØSK). Ifølge artikkelen
må partene anerkjenne «… retten for
enhver til å ha den høyest oppnåelige
helsestandard både i fysisk og psykisk
MENNESKERETTIGHE TER OG NARKOTIKAPOLITIKK MENNESKERETTIGHE TER OG NARKOTIKAPOLITIKK
MATERIALISTEN 1/2–14 7372 MATERIALISTEN 1/2–14
liv, ved at fanger dør av overdose, aids,
tuberkulose eller andre livstruende
sykdommer som de har pådratt seg i
løpet av fengselsoppholdet (Barrett
m. , s. ).
På narkotikafeltet har retten til
helse også blitt påberopt for andre
enn narkotikabrukere. I Latin-Ameri-
ka har sprøyting av kokaavlinger med
gien glisfosfat fra y vært en utstrakt
metode for å «redusere narkotikatil-
budet». Denne praksisen har vist seg
å være helseskadelig da gien uunngå-
elig havner på bøndenes matavlinger, i
drikkevann, på husdyr og på bøndene
selv, og er i dag kun tillatt i Colombia.
Helseskader og psykiske skader av
avlingsspraying langs grensen mellom
Ecuador og Colombia ble kritisert av
FNs spesialrapportør for helse, Paul
Hunt, etter hans besøk til Ecuador
i (Hunt b). Året før kriti-
serte Barnekomitéen helseskader som
av samme grunn ble påført colombi-
anske barn (Barnekomitéen ).
Dette er et tydelig brudd på artikkel
i narkotikakonvensjonen fra
om at tiltak for å utslette opiums- og
kokaavlinger skal respektere mennes-
kerettighetene. I Colombia pågår like-
vel den USA-støttede gisprøytingen
den dag i dag (se for eksempel Isacson
).
For streng kontroll over stoffene
på narkotikalistene har dessuten i
mange tilfeller ført til mangel på
tilgang til essensielle medisiner, som
for eksempel smertestillende morn-
preparater. I sin ytterste konsekvens
kan brudd på retten til helse også føre
til brudd på retten til liv.
Retten til liv, en av de mest essen-
sielle menneskerettighetene, er foran-
kret i artikkel i Verdenserklæringen
for menneskerettigheter og i artikkel
i konvensjonen om sivile og politisk
rettigheter (SP).
Politi og militære offensiver mot
narkotika har imidlertid mange
steder krevd menneskeliv, selv om
slike drap er klart ulovlige under
internasjonal lov. For eksempel ble
over personer drept og langt ere
vilkårlig arrestert i en politiintensiv
mot narkotika og narkotikabrukere i
ailand i (Barrett m. , s.
). Myndighetene innrømmet senere
at av de drepte ikke hadde noen
link til narkotika (Rolles mfl. ,
s. ). I gikk Pentagon åpent
ut med at deres liste over personer
i Afghanistan som skulle «drepes
eller tas til fange» inkluderte femti
afghanske narkotikasmuglere – en
liste som dermed inkluderte både
stridende og ikke-stridende (Rolles
m. , s. ). Spesialrapportøren
for utenomrettslige, summariske eller
vilkårlige henrettelser uttalte da at å
utvide begrepet om ikke-internasjo-
nal væpnet konikt til andre grupper
enn stridende sterkt vil kunne skade
hiv-infeksjoner er relatert til narkoti-
kabruk. I denne delen av verden lever
om lag av injiserende rusbrukere
med hiv, og i Aserbajdsjan er estima-
tet (sst.).
Verden over er dessuten personer
som bruker narkotika også utsatt
for en rekke andre helseskader, som
tuberkulose, infeksjoner og blod-
forgiftninger samt en rekke ulike
mentale helseproblemer. Skadere-
duksjonstiltak som sprøyteutdeling,
sprøyterom, substitusjonsbehandling
og tilgjengelig lavterskel helsebe-
handling, har blitt fremhevet som
essensielle for å demme opp for ulike
helseskader som er utbredte blant
rusbrukere.
Narkotikareformbevegelsen under-
streker at retten til helse ikke bare
forplikter stater til å sørge for at best
mulige helsetjenester og behandling
for personer som bruker narkotika
eksisterer. Statene er også pålagt å sørge
for at slike tilbud er tilgjengelige (Jür-
gens mfl. ). Stater har samtidig
plikt til aktivt å forhindre spredningen
av epidemier som eksempelvis hiv og
hepatitt (Barrett m. ).
Det er imidlertid relativt nytt
at FNs menneskerettighetsorganer
tolker tilstrekkelige og tilgjengelige
skadereduksjonstiltak som en nød-
vendighet for at retten til høyest opp-
nåelig fysisk og psykisk helsestandard
skal være oppfylt. For eksempel kk
Sverige sterk kritikk av FNs spesial-
rapportør for helse, Paul Hunt, i hans
tilsyn i (Hunt a). Tilsynet
avdekket utilstrekkelig utdeling av
rene sprøyter, mangel på helhetlig
skadereduksjonspolitikk og for dårlig
tilgjengelighet til smitteforebyggende
tiltak. I rapporten konstaterer Hunt
at «skadereduksjonstiltak er et vik-
tig menneskerettighetsanliggende»
(Hunt a, s. ). Videre har ere
land blitt kritisert for mangelfulle
skadereduksjonstiltak eller for dårlig
tilgjengelighet til eksisterende tiltak,
som kritikken fra WHO, UNODC
og UNAIDS av Ukraina i , samt
ECOSOC sin kritikk av Tadsjikistan
i (Barrett m. ).
Retten til helse gjelder like mye for
personer som er frihetsberøvet, også
de som bruker narkotika. Det betyr
at fanger har krav på det samme hel-
setilbudet og de samme smitteforhin-
drende tiltakene som utenfor fengsel
(se f.eks. WHO ). Rettigheten
kan kun begrenses med nødvendige
sikkerhetshensyn og restriksjoner
som er uunngåelige i et lukket miljø.
Barrett m. () argumenterer for
at stater har et spesielt ansvar for å
ivareta fangers rettigheter ettersom
de, gjennom å holde folk i fangen-
skap, er direkte ansvarlige for deres
liv. Ved ikke å tilby tilstrekkelige
skadereduksjonstjenester i fengsel,
kan stater til og med bryte retten til
MENNESKERETTIGHE TER OG NARKOTIKAPOLITIKK MENNESKERETTIGHE TER OG NARKOTIKAPOLITIKK
MATERIALISTEN 1/2–14 7574 MATERIALISTEN 1/2–14
humanitær folkerett og menneskeret-
tighetene (sst.).
I løpet av har det pågått
demonstrasjoner og kamper i regio-
nen Catatumbo nordøst i Colombia,
hvor lokale bønder forsøker å redde
sin eneste inntektskilde – kokaavlin-
ger – fra myndighetenes tvangsøde-
leggelse. De mer enn demon-
strantene krever en plan for utvikling
av landsbygda som inkluderer utbyg-
gelse av infrastruktur og at området
omreguleres til reservat (Wells ).
Sikkerhetsstyrker har imidlertid slått
hardt ned på protestene, med påstan-
der om at det er geriljagruppen FARC
som egentlig står bak (Bargent ).
Hittil har fire demonstranter blitt
drept og ere enn er skadet (sst.).
FNs høykommissær for menneskeret-
tigheter har uttrykt sterk bekymring
for brudd på økonomiske, sosiale
og politiske rettigheter og kritisert
colombianske sikkerhetsstyrker for
brudd på retten til liv etter overdre-
ven voldsbruk (Sales ).
Selv om krigen mot narkotika ikke
er krig eller væpnet konikt i juridisk
forstand – ikke en gang i Mexico –
(Gallahue b), har militære styrker
oe blitt satt inn i «kampen mot nar-
kotika». Militært personell er med på
å bryte ned grensene mellom krig og
fred og er oe selv innblandet i men-
neskerettighetsovertredelser (Szabó
de Carvalho, Garzón og Muggah
). Sivile tap er en utilsiktet, dog
uunngåelig, konsekvens av enhver
krig – selv om den «kun» er retorisk.
Imidlertid finnes det fremdeles
mange land hvor henrettelser av
mennesker som har brutt narkoti-
kalovgivningen er fullt lovlige etter
nasjonal lov. Intet mindre enn
land verden over har fremdeles døds-
stra for narkotikaforbrytelser, selv
om kun tolv av dem har gjennomført
henrettelser de siste årene (Rolles m.
, Gallahue og Lines ). Det er
estimert at omtrent tusen personer
henrettes på verdensbasis grunnet
narkotikarelaterte dommer hvert år,
hvorav de fleste drepes i Kina, Iran,
Saudi-Arabia og Vietnam, ved hjelp
av henging, eksekusjonspelotong,
halshugging eller gisprøyte (Rolles
m. , s. ). I ble det meldt
om en eksplosjon i antall henrettede
narkotikaforbrytere i Iran, hvorav
av henrettede var dømt
for narkotikarelaterte forbrytelser
(Rolles mfl. , s. ). Selv om
dødsstraff ikke er forbudt per se i
internasjonal rett, er bruken strengt
begrenset til de «mest alvorlige
forbrytelser» i ØSK-konvensjonen
artikkel (). At slike forbrytelser
ikke innbefatter narkotikaforbrytel-
ser, har imidlertid blitt tydelig uttalt
av uavhengige eksperter, av UNODC,
av Menneskerettighetskomitéen og av
ere spesialrapportører (Gallahue og
MENNESKERETTIGHE TER OG NARKOTIKAPOLITIKK MENNESKERETTIGHE TER OG NARKOTIKAPOLITIKK
MATERIALISTEN 1/2–14 7 776 MATERIALISTEN 1/2–14
Retten til rettferdig rettergang, artik-
kel i SP, brytes oe når straeretts-
systemer er overbelastet som resultat
av hard håndhevelse av narkotikalov-
givning, og tiltalte holdes månedsvis i
varetekt før de får møte for en dom-
stol (Jensema ). I enkelte land
har personer som blir tatt for narko-
tikalovbrudd blitt fremstilt for egne,
alternative domstoler, som i Yemen,
eller i militære domstoler, som i Egypt.
Dette er domstoler som ikke lever opp
til internasjonale standarder for rett-
ferdig rettergang (Rolles m. ).
I mange land opereres det dessuten
med omvendt bevisbyrde, hvor per-
soner siktet for narkotikarelaterte
lovbrudd er antatt å være skyldige inn-
til det motsatte er bevist (Rolles m.
, s. ), hvilket er brudd på SP
artikkel (). Menneskerettighets-
komitéen har dessuten tolket retten
til frihet fra vilkårlig frihetsberøvelse
i SP artikkel til å innbefatte tilbake-
holdelse i psykiatrisk institusjon, løs-
gjengeri, immigrasjonskontroll samt
tilbakeholdelse av rusavhengige i
tvangsbehandling (Barrett m. ,
s. ). Personer under enhver form
for frihetsberøvelse må derfor bli gitt
muligheten til å bli hørt, samt å bli
forsvart eller å forsvare seg selv, foran
en domstol eller annen autoritet.
Ikke-diskriminering samt å beskyt-
te de mest sårbare er grunnleggende
menneskerettighetsprinsipper som
har sitt opphav i FN-pakten og kan
gjennnes i alle menneskerettighets-
konvensjonene. Mer konkret er retten
til ihet a diskriminering forankret
i FNs konvensjon mot rasediskrimi-
nering (), FNs kvinnekonvensjon
() og SP- konvensjonen. Narkoti-
kabrukere, eller bønder og urfolk som
produserer narkotika, har imidlertid
lenge blitt diskriminert grunnet
stigma. Dette gjelder særlig for
kvinner (Jensema a). Dessuten
er straerettslig kontroll av personer
som bruker narkotika i mange land
uforholdsmessig rettet mot etniske
minoriteter, som for eksempel i USA
hvor personer med afrikansk og latin-
amerikansk avstamning er generelt
sterkt overrepresentert i fangebefolk-
ningen (Rolles m. ).
Retten til adekvat levestandard, og
progressiv realisering av økonomis-
ke, sosiale og kulturelle rettigheter
(ØSK-konvensjonen) er ofte ikke
realisert for grupper av fattige og
sårbare bønder som produserer koka-
opiums-, eller marihuanaavlinger.
Metoder for avlingsutryddelse har
ofte ødeleggende virkning på disse
samfunnene, som ikke har andre
midler til livsopphold. Programmer
for alternativ utvikling, som inne-
bærer substituering av illegale avlinger
med legale, har oe vært dårlig utfor-
met, med manglende tiltro og støtte
fra bøndene selv (Jensema ).
Lines ). På tross av dette driver
UNODC fremdeles programmer i,
og gir økonomisk og teknisk støtte
til, flere av landene som praktiserer
dødsstraff, herunder assistanse til å
ta narkotikaforbrytere til fange. Det
til tross for at kontoret ikke alltid
kan redegjøre for hva som siden skjer
med fangene (Barrett ). Dette er
også grunnen til at Danmark nylig
trakk tilbake sin støtte til UNODCs
Iran-program (Jensema ). Flere av
landene som har dødsstra for narko-
tikaforbrytelser, har i tillegg utstrakt
bruk av tortur, menneskerettighets-
brudd som på verdensbasis er langt
vanligere overfor narkotikaforbrytere
enn dødsstra.
Retten til frihet fra tortur eller
såkalt grusom, umenneskelig og ned-
verdigende behandling og stra, nnes
i SP artikkel , og har blitt ytterligere
forsterket gjennom torturkonven-
sjonen. Stigmatisering og marginali-
sering av narkotikabrukere grunnet
brukens kriminelle og degraderte
status har oe gjort dem til gjenstand
for overgrep, både fra politi, feng-
selsmyndigheter og fra personell på
behandlingsinstitusjoner.
I Sørøst-Asia har det for eksempel
blitt avdekket såkalte tvangsbehand-
lingsklinikker for rusavhengige, hvor
det er estimert at over fire hundre
tusen personer anklaget for narko-
tikabruk har vært innesperret i årevis
og blitt utsatt for tvangsarbeid, vold,
systematisk tortur og seksuelle over-
grep. Etter at narkotikareformbevegel-
sen i samarbeid med menneskeretts-
grupper satte søkelys på saken gjennom
den internasjonale kampanjen «Stop
torture in health care», har ere av dis-
se såkalte klinik kene – hvorav noen ble
finansiert av UNICEF, USA og Det
globale fondet for bekjempelse av aids,
tuberkulose og malaria (GFATM)
– blitt avvik let. Det er imidlertid
usikkert hvor mange slike steder som
fremdeles nnes i verden.
Ukrainsk politi har blitt kritisert
for å bruke avrusning som metode
for å innhente tilståelse under avhør,
mens anmodninger om medisinsk
tilsyn har blitt nektet, noe som også
regnes som tortur under FNs tortur-
konvensjon (Barrett m. , s. ).
Minst tolv land tar dessuten i bruk
fysiske avstraffelser, som pisking og
slag, enten som hovedstra eller som
tilleggsstra til fengsel, for personer
som bruker narkotika og alkohol eller
som får tilbakefall etter avrusning
(Rolles m. , s. , Iakobishvili
). Slik praksis er åpenbart for-
budt under internasjonal lov.
Frihet fra tvangsarbeid er festet i
artikkel i SP. Denne rettigheten
brytes i de tilfeller der tvungent
arbeid uten kompensasjon er et «tera-
peutisk element» i tvangsbehandling
(Jensema a).
MENNESKERETTIGHE TER OG NARKOTIKAPOLITIKK MENNESKERETTIGHE TER OG NARKOTIKAPOLITIKK
MATERIALISTEN 1/2–14 7978 MATERIALISTEN 1/2–14
Urfolks økonomiske, sosiale og kultu-
relle rettigheter er festet i ILO-kon-
vensjonen om urfolks og stammefolks
rettigheter () og i FNs urfolkde-
klarasjon () (artiklene , , ,
og ). I tillegg gjelder SP-kon-
vensjonen artikkel og , samt FNs
konvensjon mot rasediskriminering
() også urfolk. Enkelte planter,
forbudt gjennom narkotikakonven-
sjonene, har blitt brukt av urfolk og
stammefolk i århundrer, til tradisjo-
nelle, medisinske, næringsmessige
eller religiøse formål. Dette gjelder
blant annet kokablader i Latin-Ame-
rika, kratom i ailand og Myanmar
og opium en rekke steder i Sør-
øst-Asia (Jensema ). For eksem-
pel er kokaplanten hellig for enkelte
lokalsamfunn i Colombia. Gjennom
narkotikaforbudet blir imidlertid
urfolk forhindret fra å følge sine tra-
disjoner, eller de blir slått hardt ned
på som følge av narkotikakontroll og
avlingsutryddelsesprogrammer.
FNs konvensjon om barnets rettig-
heter fra (barnekonvensjonen) er
den eneste av menneskerettighetskon-
vensjonene som eksplisitt nevner nar-
kotika. I følge artikkel skal partene
(…) tree alle egnede tiltak, herunder
lovgivningsmessige, administrative,
sosiale og undervisningsmessige tiltak,
for å beskytte barnet mot ulovlig bruk
av narkotiske eller psykotrope stoer,
slik disse er definert i de relevante
internasjonale traktater, og for å for-
hindre at barn blir brukt i produksjon
og handel med slike stoer. (Barnekon-
vensjonen )
Imidlertid fungerer ikke det interna-
sjonale kontrollsystemet godt nok til
å beskytte barn fra narkotika. Snarere
tvert imot nnes det mange barn ver-
den over som bruker narkotika, men
som blir stigmatisert, kriminalisert
og nektet tilgang til rusbehandling og
skadereduksjonstiltak. I enkelte land
blir barn fengslet sammen med sine
mødre som er dømt for narkotikarela-
terte lovbrudd, andre blir værende ale-
ne når foreldrene er i fengsel, eller de
blir foreldreløse grunnet narkotikare-
latert vold. I Afghanistan har eksem-
pelvis gjeldstyngede opiumsbønder
måttet gifte bort sine mindreårige
døtre som kompensasjon til narko-
tikahandlere etter at avlingene deres
har blitt ødelagt i antinarkotikaope-
rasjoner (Ahmadzai og Kounqui ).
FNs barnekomité har bedt om at
barn som bruker narkotika ikke må
kriminaliseres, at de må få tilgang på
objektiv informasjon om narkotika
og at det må nnes tilgang til barne-
og ungdomsvennlige helse- og skade-
reduksjonstiltak (Jensema ).
Som vi har sett er dagens narko ti ka-
politiske praksis basert på et verdens-
omspennende forbudsregime, en
MENNESKERETTIGHE TER OG NARKOTIKAPOLITIKK MENNESKERETTIGHE TER OG NARKOTIKAPOLITIKK
MATERIALISTEN 1/2–14 8180 MATERIALISTEN 1/2–14
færre skader (eksempelvis færre kon-
trollskader grunnet kriminalisering),
gjennom avkriminalisering av narko-
tikarelaterte handlinger eller statlig
regulering av narkotikamarkeder.
Målet med den alternative politikken
er således ikke primært å redusere
mengden narkotikabruk- og produk-
sjon i samfunnet slik dagens narkoti-
kakontroll har som mål. Hensikten er
snarere å redusere mengden av skader
påført samfunnet, skader som enten
er følger av narkotikabruk eller følger
av dårlig utformet kontrollpolitikk.
Selv om ikke alle organisasjonene
innen narkotikareformbevegelsen
alltid snakker med én stemme eller
alltid har de samme målene, er det
sterk konsensus om at målet med en
narkotikapolitisk reform må være
en narkotikapolitikk forankret i
menneskerettigheter, helseetikk og
folkehelseprinsipper (Csete , s.
). Essensielt for narkotikareformbe-
vegelsen er at narkotikabrukere, bøn-
der som produserer illegale avlinger
og lokalsamfunn verden over som er
direkte berørt av narkotikapolitik-
ken får medvirke til utformingen av
politikk og tiltak på narkotikafeltet.
Fra å være små grasrotgrupper og
aksjonistgrupper, som i samarbeid
med brukerne protesterer mot en
skadelig narkotikapolitisk praksis,
har bevegelsen vokst til det nærmest
ugjenkjennelige (Stambøl ).
De siste tiårene har det også vokst
frem store paraplyorganisasjoner med
ikke-statlige organisasjoner (NGO-
er) med medlemmer fra hele verden,
som koordinerer arbeidet for narko-
tikapolitisk reform på internasjonalt
nivå. Eksempler på de største interna-
sjonale NGOene er Harm Reduction
International (HRI), International
Drug Policy Consortium (IDPC)
og International Network of People
Who Use Drugs (INPUD). De blir i
stor grad nansiert av narkotikapro-
grammet til Open Society Foundati-
ons (OSF), et fond som er grunnlagt
av filantropen og finansmannen
George Soros. Protestgruppene har
nå utviklet seg til en verdensomspen-
nende bevegelse med representanter
fra alle kontinenter, forbindelser på
tvers av politikkområder, allianser
med bevegelser på andre områder og
med reell innflytelse på internasjo-
nale organisasjoner som FN og EU.
Det er imidlertid relativt nytt at
menneskerettighetsfokuset og argu-
mentasjonen tas i bruk i arbeidet med
å fremme en endring av det interna-
sjonale forbudsregimet.
I ble prosjektet «HR» eller
«Harm Reduction and Human Righ-
ts» opprettet av HRI med den hensikt
å beskytte menneskerettighetene til
personer som bruker narkotika verden
over og sikre tilgangen til skaderedu-
serende tiltak. I ble prosjektet
seiglivet ideologi om nulltoleranse og
en visjon om en narkotikafri verden.
Det er videre godt dokumentert at
denne praksisen oe har ført til alvor-
lige menneskerettighetsbrudd. I
uttalte spesialrapportøren for helse,
Anad Grover, at han var
(…) bekymret for at den nåværende
tilnærmingen til narkotikakontroll
skaper ere skader enn det forsøker å
forhindre. Kriminalisering av narkoti-
kabruk, utformet for å avskrekke nar-
kotikabru k, besittelse og smugling, har
feilet. I stedet ha r det ført til risikofylte
former for narkotikabruk, samtidig
som personer som bruker narkotika
blir uforholdsmessig straet. (sitert i
Jensema , min oversettelse)
Dette har narkotikareformbevegelsen
lenge forsøkt å skape internasjonal
bevissthet om.
Narkotikareformbevegelsen:
Dreining mot menneske-
rettighetsfokus
Utviklingen av narkotikareformbe-
vegelsen har de siste tiårene gjort den
til en reell maktfaktor i internasjonal
narkotikapolitikk. Hva slags prin-
sipper og politikk fremmer den, og
hvordan har den endret seg til å ha et
hovedfokus på menneskerettigheter?
Narkotikareformbevegelsen begyn-
te som en pragmatisk grasrotbevegelse
i Europa på tidlig -tall, hvor sosi-
alarbeidere begynte å dele ut sterile
sprøyter for å hindre smittespredning.
Hiv-epidemien og panikken rundt
den, i tillegg til store, åpne russcener
og økende overdosedødsfall, var årsa-
ker til at skadereduksjonstiltak etter
hvert kk politisk støtte i europeiske
land og siden har blitt offisiell EU-
politikk.
I likhet med spesialrapportøren
for helse ovenfor, hevder narkoti-
kareformbevegelsen at målet om en
narkotikafri verden ikke oppnås gjen-
nom forbudslinjen, og at kriminalise-
ringen i tillegg produserer ere skader
enn den klarer å demme opp. Det
påpekes at slike skader tidligere har
blitt betraktet enten som utilsiktede
konsekvenser av forbudet, eller som
samfunnsproblemer som har utviklet
seg uavhengig av narkotikaforbudet
og som derfor ikke er narkotikapoli-
tiske anliggender (se blant annet Rol-
les m. ). Ved å skape oppmerk-
somhet rundt slike skader verden over
og påpeke sammenhengene mellom
skadene og kontrollpolitikken, har
bevegelsen forsøkt å stille politikere
og internasjonale organer til ansvar
for politikkens konsekvenser.
Bevegelsen forsøker å fremme en
narkotikapolitikk som er basert på
prinsipper om å redusere helseskader
og andre skader som følger av narkoti-
kabruk, og en politikk som produserer
MENNESKERETTIGHE TER OG NARKOTIKAPOLITIKK MENNESKERETTIGHE TER OG NARKOTIKAPOLITIKK
MATERIALISTEN 1/2–14 8382 MATERIALISTEN 1/2–14
videreutviklet til International Centre
on Human Rights and Drug Policy, et
forskningsinstitutt som undersøker
forholdet mellom narkotikalovgivning
og internasjonal rett, og som publi-
serer det fagfellevurderte tidsskriftet
Human Rights and Drugs. I tillegg
arrangerer OSF hvert år sommerskole
om menneskerettigheter og narkoti-
kapolitikk for aktivister fra hele verden.
Flere organisasjoner tilbyr publika-
sjoner, verktøy og treningsmoduler
for å lære opp aktivister til å avdekke
og dokumentere menneskerettighets-
brudd. Ett eksempel er guideboka
Human rights documentation and
advocacy: a guide for organizations of
people who use drugs (Kaplan )
med tilhørende kursprogram. HRI
har eksempelvis opprettet et eget pro-
sjekt for å sette søkelys på dødsstra
for narkotikarelaterte forbrytelser, og
hvert år gir organisasjonen ut en situ-
asjonsrapport for å dokumentere og
skape oppmerksomhet rundt denne
praksisen (se Gallahue og Lines ,
og Gallahue a).
Gjennom innovative tiltak prø-
ver reformbevegelsen også å bedre
gjennomsiktigheten i narkotikakon-
trollorganene og øke kunnskapen
om og innsynet i narkotikapolitiske
avgjørelser på internasjonalt nivå.
For eksempel har aktivister startet
opp nettsiden «INCB Watch» som
avdekker hva dette organet sier og
foretar seg. De siste to årene har det
også blitt ført kontinuerlig live-blogg
fra narkotikakommisjonsmøtene
i Wien. Dette er møter hvor inn-
holdet tidligere har vært forbeholdt
statsdelegasjonene til FNs Wien-kon-
tor, og diskusjonene og friksjonene
mellom medlemslandene har vært
nærmest ukjent for folk est.
Det har også vokst frem et sam-
arbeid med store, ressurssterke men-
neskerettighetsorganisasjoner som
Human Rights Watch, noe som har
bidratt til en økning i og profesjonali-
sering av dokumentasjon av narkotika-
politiske menneskerettighetsbrudd.
Narkotikareformbevegelsen prøver
på denne måten å utvide rammen for
hva som blir sett på som menneskeret-
tighetsbrudd og hvem som blir sett på
som ofre for menneskerettighetsbrudd,
samt å skape en transnasjonal solida-
ritet med ofre for narkotikapolitiske
menneskerettighetsbrudd.
Menneskerettighetene som
brekkstang
Narkotikareformbevegelsen tar i
bruk menneskerettighetene som stra-
tegi for å endre et skadelig internasjo-
nalt narkotikaforbudsregime. Dette
er en strategi som har vist seg å være
spesielt effektiv i narkotikapolitisk
sammenheng.
Tidligere har narkotikapolitiske
menneskerettighetsbrudd gjerne blitt
MENNESKERETTIGHE TER OG NARKOTIKAPOLITIKK MENNESKERETTIGHE TER OG NARKOTIKAPOLITIKK
MATERIALISTEN 1/2–14 8584 MATERIALISTEN 1/2–14
kanalen for sosiale bevegelser, «Vien-
na NGO Forum», som kun tillater
en ganske begrenset observatørdel-
takelse på narkotikakommisjons-
møtene (Stambøl ). I stedet kan
reformbevegelsen nå sikte seg inn
på å påvirke helt andre arenaer som
Menneskerettighetsrådet, Verdens
helseforsamling, samt de spesielle
menneskerettighetsorganene som
FNs kvinnekomité, FNs barnekomité
og UNICEF (Stambøl , s. ).
Narkotikareformaktivister har
tidligere kritisert menneskerettig-
hetsorganer- og aktivister for å vie
narkotikarelaterte menneskerettig-
hetsbrudd for lite oppmerksomhet.
Imidlertid er dette i ferd med å endre
seg nå som Human Rights Watch har
tatt opp kampen mot narkotikapo-
litiske menneskerettighetsbrudd. I
tillegg har FNs spesialrapportører
spilt en svært viktig rolle i å skape
oppmerksomhet rundt saker som
proporsjonalitet i narkotikadommer,
kritiske fengselsforhold, tortur og
helsespørsmål i forhold til narkotika-
politikk. Samtidig har Menneskeret-
tighetsrådet for første gang begynt å
ta tak i narkotikarelaterte mennes-
kerettighetsbrudd (Stambøl ,
s.). Menneskerettighetsorganenes
oppmerksomhet rundt og uttalelser
i narkotikasaker har også fått betyd-
ning for FNs narkotikakontrollorga-
ner.
Et narkotikakontrol lsystem
i endring
Hvordan har menneskerettighets-
argu mentasjonen tvunget frem end-
ringer i FNs narkotikakontrollorga-
ner?
Omkring fant det sted noen
vesentlige endringer i FNs narkotika-
kontrollorganer, og i FNs kontor for
narkotika og kriminalitet (UNODC)
i særdeleshet. En sentral skikkelse i
narkotikareformbevegelsen, Mike
Trace, hevder disse endringene kan
relateres direkte til reformbevegelsens
påvirkningsarbeid (Stambøl ,
s. ff.). Den daværende direktøren
for UNODC, Antonio Maria Costa,
gikk bort fra en straffokusert null-
toleransediskurs og uttalte at narko-
tikabrukere var pasienter med behov
for behandling, og at folkehelse og
menneskerettigheter var viktige
narkotikapolitiske prinsipper (sst.). I
erkjente dessuten Costa oent-
lig at narkotikaforbudet produserer
en rekke utilsiktede skader, herunder
et uforholdsmessig fokus på kontroll-
politikk fremfor folkehelsepolitikk,
noe som blant annet har ført til en
marginalisering av narkotikabrukere
(Jensema ). Retningsgivende
UNODC-publikasjoner slår nå fast at
narkotikabrukere ikke skal anses som
kriminelle (se for eksempel UNODC
og UNODC ), og UNODC
fremmer nå skadereduserende tiltak
sett på som uheldige enkelttilfeller
som de respektive landene selv må ta
ansvar for. Narkotikareformbevegel-
sen har imidlertid skapt oppmerk-
somhet om at de omfattende men-
neskerettighetsbruddene ikke kan ses
som isolerte tilfeller. De må snarere
ses i sammenheng – både med hver-
andre og med et forbudsregime som
har legitimert repressive tiltak overfor
personer som bruker, produserer eller
på andre måter har befatning med
narkotika (Rolles m. ). Narkoti-
kapolitiske menneskerettighetsbrudd
anses som systemiske på internasjonalt
nivå (Barrett , s. ).
Narkotikafeltet har imidlertid
vært sterkt preget av ideologi og
dogmer, hvor visjonen om en «nar-
kotikafri verden» i over femti år har
legitimert en straorientert og repres-
siv tilnærming. Kritikk har vært så å
si umulig å fremme da den har blitt
oppfattet som illegitim. Personer og
organisasjoner som har foreslått alter-
native narkotikapolitiske tilnærmin-
ger, for eksempel avkriminalisering
av narkotikarelaterte handlinger eller
statlig regulering av narkotikamar-
keder, har nærmest møtt like sterk
stigmatisering som narkotikabru-
kerne selv og har blitt utdenert fra
det politiske rom. Dette har til en
viss grad endret seg bare de siste par
årene. Menneskerettighetsargumen-
tasjonens inntog på narkotikafeltet,
gjennom narkotikareformbevegelsen,
har nok i stor grad bidratt til denne
endringen.
For det første yttes diskusjonen ut
av et narkotikapolitisk felt hvor stra-
orienterte anti-narkotika-normer
råder grunnen og over på et politisk
felt basert på universelle menneskeret-
tigheter – en ideologi som man van-
skelig kan være imot. Dette er samti-
dig med på å brekke opp dikotomien
«forbudstilhengere» mot «legali-
seringstilhengere» og muliggjør en
mer åpen debatt om narkotikapoli-
tiske tilnærminger. For eksempel er
menneskerettighetsargumentasjonen
et av hovedmomentene som har sam-
let en rekke tidligere presidenter og
prominente personligheter, inkludert
tidligere generalsekretær i FN, Kofi
Annan, i Latin American Commission
on Drugs and Democracy og Global
Commission on Drug Policy. Kritikk
av det internasjonale narkotikafor-
budet fra tidligere toppolitikere ville
kanskje vært både illegitim og umulig
dersom ikke menneskerettighetsfo-
kuset hadde ligget til grunn.
For det andre har utviklingen i
menneskerettighetslovgivningen, og
i institusjonene som håndhever dem,
ført til at narkotikareformbevegelsen
har fått andre arenaer for påvirkning
enn de tradisjonelle narkotikakon-
trollfora. Et eksempel på et slikt
tradisjonelt forum er den offisielle
MENNESKERETTIGHE TER OG NARKOTIKAPOLITIKK MENNESKERETTIGHE TER OG NARKOTIKAPOLITIKK
MATERIALISTEN 1/2–14 8786 MATERIALISTEN 1/2–14
og politikk, ofte i samarbeid med
WHO.
I opprettet UNODC et rådgi-
vende team som skal sørge for at men-
neskerettigheter blir en integrert del av
kontorets arbeid. Året etter publiserte
kontoret et posisjonsnotat om hvordan
det fremmer og beskytter mennes-
kerettigheter i de ulike aspektene av
sitt arbeid (UNODC ). I notatet
annonseres at UNODC er i ferd med
å utvikle et verktøy som skal brukes
til å kartlegge menneskerettighets-
implikasjoner i forkant av all program-
planlegging samt ved implementering,
gjennomføring og evaluering av pro-
grammer. I posisjonsnotatet «svarer»
UNODC samtidig på kritikk det
tidligere har fått fra menneskerettig-
hetsorganisasjoner. Organet har blitt
kritisert for å gi teknisk assistanse til
land som praktiserer dødsstraff for
narkotikaforbrytelser, assistansen har
direkte eller indirekte ført til henret-
telser av narkotikaforbrytere (se også
Harm Reduction International ).
Imidlertid påpeker NGOen Transna-
tional Institute at det til nå har blitt
gjort lite for å implementere den nye
strategien for å fremme menneskeret-
tigheter i UNODC (Jensema ).
Det pågår imidlertid flere refor-
mer innad i FN for øyeblikket som
kan få betydning for narkotikapoli-
tiske menneskerettighetsbrudd.
For å styrke menneskerettighetenes
posisjon i FN-systemet gjennomførte
tidligere generalsekretær Ko Annan
en reform som oppgraderte Menneske-
rettighetskommisjonen, tidligere en
funksjonell kommisjon under ECO-
SOC på lik linje med Narkotikakom-
misjonen, til Menneskerettighetsrådet.
Det nyopprettede rådet rapporterer
direkte til Generalforsamlingen og skal
etter en stund oppgraderes til et organ
på nivå med Sikkerhetsrådet og ECO-
SOC. Forhåpentligvis vil reformen øke
menneskerettighetenes legitimitet og
samtidig befeste deres rolle som én av
FNs tre pilarer: menneskerettigheter,
fred og sikkerhet, og utvikling.
I begynte reformen «Ett
FN», som skal bedre samarbeidet mel-
lom FNs mange kontorer, avdelinger
og familier, slik at systemet blir mer
effektivt og kan fungere som «ett
samstemt hele». Høypanelet for refor-
men, hvor blant andre Jens Stoltenberg
er medlem, har sett spesielt på sam-
stemthet i forhold til tusenårsmålene,
humanitære krisesituasjoner, bistand
og miljø. Men reformen har også ført
til at diskrepansen mellom menneske-
rettigheter og narkotikakontroll har
måttet bli adressert.
Nåværende generalsekretær i FN,
Ban Ki-Moon, har satt UNODC, i
samarbeid med FNs politiske avde-
ling (DPA), til å lede en såkalt System
Task Force, som har som mandat å
utvikle en mer helhetlig og samstemt
MENNESKERETTIGHE TER OG NARKOTIKAPOLITIKK MENNESKERETTIGHE TER OG NARKOTIKAPOLITIKK
MATERIALISTEN 1/2–14 8988 MATERIALISTEN 1/2–14
Latin-Amerika, hvor konsekvensene
av krigen mot narkotika har vært mest
ødeleggende og ført til massive men-
neskerettighetsbrudd. På FNs gene-
ralforsamling i oktober foreslo
Colombia, Costa Rica, Guatemala og
Mexico samlet at endring av interna-
sjonal narkotikapolitikk bør bli tema
for FNs generalforsamlings spesial-
sesjon (UNGASS) i (Haase og
Youngers ). Dette er tydelige tegn
på at en endring i FNs narkotikapoli-
tikk er i ferd med å nne sted, selv om
den både er langsom og forsiktig.
Konklusjon
Selv om Verdenserklæringen for men-
neskerettigheter nå nærmer seg år,
er det først etter den kalde krigens slutt
at menneskerettighetene har fått nær-
mest universell oppslutning og blitt
en normativ masterdiskurs i interna-
sjonale relasjoner (Neumann og Sen-
ding ). Det er også først i senere tid
at menneskerettighetene har bidratt til
omstrukturering av en rekke diskurser
på internasjonalt nivå (se for eksem-
pel Nikolaisen ). Nå ser det ut til
at menneskerettighetene også kan ha
potensiale til å omstrukturere den
internasjonale narkotikadiskursen.
Narkotikareformbevegelsen har
klart å gjøre narkotikaforbudsregi-
mets menneskerettighetsbruddgene-
rerende funksjoner til en stadig mer
ubehagelig affære i internasjonale
relasjoner. USA, som tidligere kraig
har fremmet narkotikaforbudet inter-
nasjonalt, har trukket seg noe tilbake
fra striden nå som to av landets egne
delstater har legalisert marihuana til
rekreasjonell bruk, og regjeringen har
mistet internasjonal legitimitet som
forbudsforkjemper.
Med tanke på FNs bevissthet om
at egen politikk produserer mennes-
kerettighetsbrudd, samt organisasjo-
nens nye innsats for å motvirke inter-
ne sprik og fremme et helhetlig arbeid
gjennom System Task Force, kan vi gå
en svært interessant tid i møte når det
gjelder narkotikapolitiske nyvinnin-
ger på internasjonalt nivå.
Artikkelen er fagfellevurdert.
Eva Magdalena Stambøl er master
i kriminologi. Hun er konsulent for
FNs interregionale forskningsinstitutt
for kriminalitet og straerett (UNI-
CRI). Denne artikkelen er ikke skrevet
i kra av denne stillingen og kan ikke
kobles til UNICRIs arbeid.
FN-tilnærming til narkotikarelaterte
utfordringer. UNODC og DPA leder
også en arbeidsgruppe på transnasjonal
organisert kriminalitet og narkotika-
smugling. Forøvrig består gruppen
av FNs fredsbevarende operasjoner
(DPKO), FNs utviklingsprogram
(UNDP), FNs støttekontor for
fredsbygging, FNs høykommissær
for menneskerettigheter (OHCHR),
UNICEF, FN kvinner og Verdens-
banken. Dette er FN-organisasjoner
som ikke nødvendigvis har jobbet noe
særlig med denne tematikken tidlige-
re. Arbeidsgruppen er ment som en
plattform for felles innsats fra ulike
FN-organisasjoner imot organisert kri-
minalitet og narkotikasmugling, hvor
hensyn til sikkerhet, styring, utvikling,
rettssikkerhet, folkehelse og mennes-
kerettigheter skal integreres i én felles
strategi og felles programmer (UN
Task Force on Transnational Organi-
zed Crime and Drug Tracking ).
Tiltak som disse er ledd i FNs mål om
å integrere menneskerettigheter i alle
aspektene av organisasjonens arbeid,
samt å eektivisere og bedre samhand-
lingen mellom de ulike organene. Det
gjenstår imidlertid å se hvilke prak-
tiske konsekvenser konstellasjonen av
samarbeidspartnere i arbeidsgruppen
vil få for narkotikapolitikk- og pro-
grammer verden over.
Selv om UNODC har satt men-
neske rettigheter på dagsordenen,
trengs en lignende forpliktelse fra
FNs narkotikakontrollråd, INCB. I
sine årlige rapporter kritiserer rådet
land som ikke følger dets strenge
tolkning av narkotikakonvensjonene
og som eksperimenterer med alter-
nativ narkotikakontroll. Samtidig
utelater det helt å kommentere grove
menneskerettighetsbrudd som følger
av en slik streng tolkning og hånd-
hevelse – som eksempelvis forbud
mot essensielle medisiner, henret-
telser, samt mishandling og tortur i
tvangsbehandling (Wolfe ).
Narkotikakommisjonen (CND)
vedtok i en resolusjon som
oppfordret FNs narkotikakontroll-
system til å jobbe tettere med FNs
menneskerettighetssystem. Til tross
for at konsensus først ble oppnådd
og resolusjonen adoptert etter at refe-
ranser til dødsstra, den nyadopterte
urfolkdeklarasjonen og spesifikke
menneskerettighetsmekanismer var
blitt strippet fra teksten, har antallet
referanser til menneskerettigheter i
CNDs resolusjoner økt siden dette
(Jensema ). Man kan bare håpe på
at landene i CND blir enda modigere
til å ta opp menneskerettighetsspørs-
mål som de tidligere har vært motvil-
lige til, nå som sprekkene i Wien-kon-
sensusen ser ut til å bli stadig dypere.
For to år siden begynte også
nåværende statsledere å stå opp for en
endring av narkotikapolitisk praksis i
MENNESKERETTIGHE TER OG NARKOTIKAPOLITIKK MENNESKERETTIGHE TER OG NARKOTIKAPOLITIKK
MATERIALISTEN 1 /2–14 9190 MATERIALISTEN 1/2–14
NOTER
Artikkelen er en bearbeidelse og ajourføring av hovedsakelig siste kapittel i masteravhandlin-
gen min, Amending the global discourse on narcotic drugs: an inquiry of the transnational drug
policy reform moeme nt (Sta mbøl ) .
-konvensjonen, the Single Conention on Narcotic D rugs (med endringsprotokoll av )
samlet opp og erstattet alle tidligere internasjonale avtaler om narkotikakontroll. Den forbyr
i hovedsak (over ) plantebaserte subst anser (opium/heroin, koka/kokai n og cannabis) som
den sorterer inn i re skjema med ulik grad av kontroll. -konvensjonen, the Conention
on Psychotropic Substances, var primært et svar på økende bekymring rundt syntetiske stoer
(som amfetamin, ecstasy, LSD og illegal bruk/omsetning av benzodiasepiner) som den også
forbyr i re ulike grader. -konvensjonen, Conention against the Illicit Trac in Narcotic
Drugs and Psychotropic Substances omhandler først og fremst illegal omsetning og smugling,
kontroll av hvitvasking, omsetning av kjemiske utgangsstoer, samt avtaler om gjensidig juri-
disk bista nd og samarbeid. Samtid ig har den til hensikt å øke la nds straerettslige kontroll av
stoene som er regulert i de andre konvensjonene og styrke kontrollen av etterspørsel gjen-
nom krav til k riminalisering av kjøp og besittelse.
WHO har også en viktig rolle i forhold til Narkotikakommisjonen (CND), organisasjonen
foreslår bla nt annet k lassiseri ng og omklassi sering av stoer i narkoti kalistene.
Se: http://www.who.int/hiv/topics/idu/en/index.html
Se: http://www.who.int/hiv/topics/idu/en/index.html
Se: http://www.who.int/hiv/topics/idu/en/index.html
Bahrain, Bangladesh, Brunei-Darussalam, Kina, Cuba, Egypt, Gaza, India, Indonesia, Iran,
Irak, Kuwait, Lao PDR, Libya, Malaysia, Myanmar, Nord-Korea, Oman, Pakistan, Qatar,
Saudi-Arabia, Singapore, Sør-Korea, Sri Lanka, Sudan, Syria, Taiwan, ailand, De forente
arabiske emi rater, USA, Vietnam og Yemen (Gallahue & Li nes , s. ).
Se: http://drogriporter.hu/en/node/. Avsløringen før te til at UNODC, W HO, UNAID S
og andre FN-organer fordømte slike tvangssentre. FNs narkotikakontrollråd (INCB) avsto
imidlertid fra en slik fordømmelse med begrunnelsen at narkotikakonvensjonene ikke ga
rådet mandat t il slik kriti kk (Csete , s. ).
Singapore, Malaysia, Iran, Yemen, Saudi-Arabia, Qatar, Brunei Darussalam, Maldivene,
Indonesia [Aceh], Nigeria [de nordlige statene], Libya og De forente arabiske emi rater (Rolles
m. , s . ).
Korporlig avstraelse har blitt denert som «grusom, umenneskelig eller nedverdigende
stra» og er således forbudt bl.a. ved FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP)
artikkel , samt internasjonal sedvanerett, og kan i enkelte tilfeller falle inn under denisjo-
nen av «tortur».
FNs konvensjon om siv ile og politiske rettig heter (SP) artik kel .
Det transnasjonale prosjektet ‘Count the Costs’ (se: http://www.countthecosts.org/), som
engasjerer over ikke-statlige organisasjoner fra hele verden, trekker frem syv områder av
skader og kostnader som de hevder er direkte konsekvenser av narkotikaforbudet og dets
håndhevelse: () økonomisk blir enorme summer kastet bort på virkningsløs lovhåndhevelse
samtidig som svarte markeder, korrupsjon og hvitvasking av penger genereres; () sikkerhet
og utvikling undergraves ved at politi og militære prioriteres som satsningsområde og settes
inn mot svarte markeder som eskalerer voldsnivået i mange utvik lingsland, sna rere enn at det
satses på utviklingstiltak; () miljøødeleggelse er en virkning av gispraying av opiums- og
kokaplanter samt av uregulert narkotikaproduksjon; () nye kriminelle mulighetsstrukturer
skapes; () folkehelsen forverres gjennom en økning i smittsomme sykdommer som spesielt
rammer personer som bruker narkotika, som hiv, hepatitt og tuberkulose, samtidig som at
skadereduksjonstiltak forhindres eller forbys; () stigma og diskriminering fremmes, og
således også sosial eksklusjon, av personer som bruker narkotika; () menneskerettighetene
undergraves.
Se: http://idpc.net/incb-watch/updates
Se: http://www.cndblog.org/
Se: http://www.hrw.org/en/node/
Uenighetene under den kalde krigen gikk ut på at vestlige land ville prioritere sivi le og politis-
ke rettigheter, mens en rekke ikke-vestlige land kritiserte disse rettighetene for å representere
liberale , vestlige verdier, og kjempet for å in kludere og prioritere sosiale , økonomiske og ku ltu-
relle rett igheter.
LITTERATUR
Ahmadzai, A. & Kounqui C. (). In the shadows of insurgency in Afghani-
stan: Child bartering, opium debt, and the war on drugs. I D. Barrett (red.),
Children of the drug war: Perspectives and impacts of drug policy on young
people. New York: International Debate Education Association.
Alcorn, K. (, . oktober). Eastern Europe facing quadruple epidemic while
governments do nothing, warns UN Special Envoy. NAM Aidsmap. Hentet
.. fra http://www.aidsmap.com/Eastern-Europe-facing-quadrup-
le-epidemic-while-governments-do-nothing-warns-UN-Special-Envoy/
page//
MENNESKERETTIGHE TER OG NARKOTIKAPOLITIKK MENNESKERETTIGHE TER OG NARKOTIKAPOLITIKK
MATERIALISTEN 1/2–14 9392 MATERIALISTEN 1/2–14
Bargent, J. (, . juni). Govt. in talks to quell coca riots in East Colombia.
InSight Crime. Hentet .. fra http://www.insightcrime.org/news-
briefs/govt-in-talks-to-quell-coca-riots-in-west-colombia
Barnekomitéen (). Concluding observations: Colombia. (CRC/C/
COL/CO/). FNs barnekomité. Hentet .. fra http://www.
unhchr.ch/tbs/doc.nsf/abdeeaacbddbd/bb-
dccd/FILE/G.pdf
Barnekonvensjonen (). FNs konensjon om barnets rettigheter. Hentet
.. fra http://regjeringen.no/upload/kilde/bfd/bro///
ddd/pdfv/-fns-barnekonvensjon.pdf
Barrett, D., Lines R., Schleifer R., Elliot R., Bewley-Taylor D. (). Recalibrat-
ing the regime: e need for a human rights-based approach to international
drug policy. (Rapport nr. ). Beckley Foundation Drug Policy Programme.
Hentet .. fra http://www.ihra.net/les////BarrettRecali-
bratingeRegime.pdf
Barrett, D. (). Reections on human rights and international drug control. I
Goerning the global drug wars. (LSE Ideas Special Report SR). [London]:
LSE. Hentet .. fra http://www.lse.ac.uk/IDEAS/publications/
reports/pdf/SR/SR--FULL-Lo-Res.pdf
Bennetts, M. (, . april). No clean needles for Russian addicts: Drug
ocial. RIA Noosti. Hentet .. fra http://en.ria.ru/rus-
sia//.html
Bewley-Taylor, D. (). e contemporary international drug control system: A
history of the UNGASS decade. I Goerning the global drug wars. (LSE Ideas
Special Report SR). [London]: LSE. Hentet .. fra http://www.lse.
ac.uk/IDEAS/publications/reports/pdf/SR/SR--FULL-Lo-Res.pdf
Csete, J. (). Overhauling oversight: Human rights at the INCB. I Goern-
ing the global drug wars. (LSE Ideas Special Report SR). [London]: LSE.
Hentet .. fra http://www.lse.ac.uk/IDEAS/publications/reports/
pdf/SR/SR--FULL-Lo-Res.pdf
Gallahue, P. & Lines R. (). e death penalty for drug oences: Global over-
view . London: International Harm Reduction Association.
Gallahue, P. (a). e death penalty for drug oences global overview :
Shared responsibility and shared consequences. London: International
Harm Reduction Association.
Gallahue, P. (b). Mexico’s ‘War on drugs’: Real or rhetorical armed conict?
Journal of International Law of Peace and Armed Conict årg. , (): -.
Hentet .. fra http://ww w.humanrightsanddrugs.org/wp-content/
uploads///JILPAC-MexicoWaronDrugs-nal.pdf
Haase, H. & Youngers C.A. (). Latin American leaders bring drug policy to
the UN. IDPC/WOLA. Hentet .. fra http://idpc.net/blog///
latin-american-leaders-bring-drug-policy-debate-to-the-un
Harm Reduction International (). Head of UNODC announces senior
advisory group on human rights. IHRA. Hentet .. fra http://www.
ihra.net/contents/?utm_source=dlvr.it&utm_medium=twitter
Harm Reduction International (). Human rights and UNODC: Account-
ability or window dressing? IHRA. Hentet .. fra http://www.ihra.
net/contents/
Hunt, P. (a). Report of the Special Rapporteur on the right of everyone to the
enjoyment of the highest attainable standard of physical and mental health,
Paul Hunt. Mission to Sweden. Human Rights Council, fourth session,
February . Hentet .. fra http://www.vardforalla.se/les/vard-
foralla/paul_hunt_mission_to_sweden.pdf
Hunt, P. (b). Mission of Paul Hunt, the UN Special Rapporteur on the right
to the highest attainable standard of health: Oral remarks to the press, Friday
September , Bogota, Colombia. Human Rights Council. Hentet
.. fra http://www.hchr.org.co/documentoseinformes/documentos/
relatoresespeciales//ruedadeprensaingles.pdf
Iakobishvili, E. (). Inicting harm: Judicial corporal punishment for drug and
alcohol oences in selected countries. London: Harm Reduction International.
Isacson, A. (). Time to Abandon Coca Fumigation in Colombia. Hentet
.. fra http://ww w.wola.org/commentary/time_to_abandon_coca_
fumigation_in_colombia
Jelsma, M. (). Cracks in the Vienna consensus: e UN drug control debate.
(Drug war monitor, WOLA brieng series vol.:). [Washington]: WOLA.
Hentet .. fra http://www.undrugcontrol.info/images/stories/wola-
brief.pdf
Jensema, E. (). Human rights and drug policy. Transnational Institute.
Hentet .. fra http://druglawreform.info/en/issues/human-rights/
item/-human-rights-and-drug-policy
MENNESKERETTIGHE TER OG NARKOTIKAPOLITIKK MENNESKERETTIGHE TER OG NARKOTIKAPOLITIKK
MATERIALISTEN 1/2–14 9594 MATERIALISTEN 1/2–14
Jürgens, R., Csete, J., Amon, J. J., Baral, S., Beyrer, C. (). People who use
drugs, HIV, and human rights. e Lancet årg. , (): -. doi:
./S-()-.
Kaplan, K. (). Human rights documentation and advocacy: A guide for orga-
nizations of people who use drugs. New York: Open Society Institute.
Nadelmann, E. & Andreas, P. (). Policing the globe: Criminalization and
crime control in international relations. Oxford: Oxford University Press.
Neumann, I. B. & Sending, O. J. (). Goerning the global polity: Practice,
mentality, rationality. Michigan: University of Michigan Press.
Nikolaisen, T. (). Security sector reform: A new amework for security assis-
tance? e security-development nexus’ impact on policies towards the South.
Oslo: Norsk utenrikspolitisk institutt.
Rolles, S., Murkin, G., Powell, M., Kushlik, D., Slater, J. (). e alternative
world drug report: Counting the costs of the war on drugs. Count the Costs.
Hentet .. fra http://countthecosts.org/sites/default/les/AWDR.
pdf
Sales, M. (, . juni). UN condemns rights violations in Northeast Colom-
bia. Colombia Reports. Hentet .. fra http://colombiareports.com/
un-condemns-rights-violations-in-northeast-colombia/
Stambøl, E. M. (). Amending the global discourse on narcotic drugs: An
inquiry of the transnational drug policy reform moement. Masteroppgave i
kriminologi. Oslo: Universitetet i Oslo.
Szabo de Carvalho, I., Garzón J.C., Muggah, R. (). Citizen security rising:
New approaches to addressing drugs, guns and violence in Latin America.
(NOREF report - July ). Norwegian peacebuilding resource centre.
Hentet .. fra http://www.peacebuilding.no/var/ezow_site/storage/
original/application/bcadaeaebfc.pdf
oumi, F. (). Debates recientes de la organización de las Naciones Unidas
acerca del régimen internacional de drogas: fundamentos, limitaciones e (im)
posibles cambios. I J. G. Tokatlian (red). Drogas y prohibición. Buenos Aires:
Libros del Zorzal.
UNODC (). Handbook of basic principles and promising practices on
Alternatives to Imprisonment. (Criminal justice handbook series). UNODC.
Hentet .. fra http://www.unodc.org/pdf/criminal_justice/Hand-
book_of_Basic_Principles_and_Promising_Practices_on_Alternatives_to_
Imprisonment.pdf
UNODC (): From coersion to cohesion: Treating drug dependence through
health care, not punishment. Discussion paper. UNODC. Hentet ..
fra http://www.unodc.org/docs/treatment/Coercion_Ebook.pdf
UNODC (): UNODC and the promotion and protection of human rights:
Position paper. UNODC. Hentet .. fra http://www.unodc.org/
documents/justice-and-prison-reform/UNODC_Human_rights_positi-
on_paper_.pdf
UN task force on transnational organized crime and drug tracking (, .
juni). Developing a system - Wide response: e way forward. Dra.
Wells, M. (, . juli). Colombia coca growers’ protests spark more violence.
InSight Crime. Hentet .. fra http://www.insightcrime.org/news-
briefs/coca-eradication-protests-continue-in-northeast-colombia
WHO (). Reduction of HIV transmissions in prisons: Evidence for action
on HIV/AIDS and injecting drug use. (WHO/HIV/.: Policy brief).
WHO. Hentet .. fra http://whqlibdoc.who.int/hq//WHO_
HIV_..pdf
WHO (). Guidance on prevention of viral hepatitis B and C among people
who inject drugs. (WHO/HIV/.: Policy brief). WHO. Hentet
.. fra http://apps.who.int/iris/bitstream////WHO_
HIV_._eng.pdf
WHO/UNODC (). Opiod overdose: Preventing and reducing opioid over-
dose mortality. Discussion paper. WHO/UNODC. Hentet .. fra
http://www.who.int/substance_abuse/publications/opioid_overdose.pdf
Wolfe, D. (, . mai): Is the INCB dangerous to your health? ways the UN’s
drug watchdog fails on health and human rights. Hungton Post. Hentet
.. fra http://www.hungtonpost.com/daniel-wolfe/is-the-incb-dan-
gerous-to-b_.html
