«Bygdeborger» - en kulturminnekategori til begeistring og besvær

Abstract

“Hill Forts” - The Blessing and Curse of a Cultural Heritage Monument
Hill fort (bygdeborg) is a term which in Norway describes what has traditionally been interpreted as prehistoric defense installations or fortifications. The origin and function of these monuments has in recent decades been a topic for debate, as surveys show that what the term describes encompasses a wide range of archaeological and topographic features located in a variety of landscapes. Never-theless, documentation and interpretation of hill forts is largely governed by military explanation models. We recommend a stronger scientific approach to interpreting the full range of features, such as stoneworks, monoliths, and burial mounds, as well as other historic and prehistoric traces of human activity affiliated with these hilltop monuments. Archeologists should seek to reach out beyond the constraints of nomenclature when researching an equivocal monument that too long has been interpreted within the constraints of a narrow explanatory model.

Full text

© Universitetsforlaget 2016 295
HEIMEN, ISSN 0017-9841, BIND 53, 2016, SIDE 295–313 HEIMEN
DOI: 10.18261/issn.1894-3195-2016-03-04-05
«Bygdeborger» – en kulturminnekategori til
begeistring og besvær
Av Alma Elizabeth Thuestad, Jan Brendalsmo, May-Liss Bøe Sollund og Torgrim
Sneve Guttormsen
alma elizabeth thuestad, arkeolog. E-post: alma.thuestad@niku.no
jan brendalsmo, seniorforsker/arkeolog. E-post: jan.brendalsmo@niku.no
may-liss bøe sollund, arkeolog. E-post: mayliss.boe@gmail.com
torgrim sneve guttormsen, forsker/arkeolog. E-post: torgrim.guttormsen@niku.no
Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU), Postboks 736, Sentrum, 0105 Oslo
Innledning
Bygdeborgene i Norge er tolket på forskjellig vis
siden de først identifiseres som menneskeskapte
monumenter fra fortiden. Betegnelsen bygde-
borg rår alene fra 1800-tallet, men ut over 1900-
tallet begynner forskere å stille spørsmål ved de
rådende tolkninger. Opphav, datering, funksjo-
nalitet og samfunnskontekst diskuteres i dag
ivrig, ikke minst fordi det viser seg å være bety-
delig variasjon i utforming og beliggenhet til
disse anleggene.
Nomenklaturen, det vil si den faglige termi-
nologien som brukes for å beskrive kulturmin-
ner, har betydning for hvordan arkeologer for-
holder seg til kulturminnene i forskning og for-
midling. I Norsk arkeologisk leksikon beskrives
kulturminnekategorien bygdeborg som følger:
Befestning anlagt på et sted som er enkelt å for-
svare ved at det er høytliggende og ofte vanske-
lig å bestige. Festningsverkene, som gjerne løper
langs de delene av omkretsen som en angriper
ellers kunne forsere, består av voller av stein og
jord, eller av rene steinmurer. Vollene og murene
kan være flere meter høye, men ofte er de så
beskjedne at de i seg selv neppe kan ha hatt noen
fortifikatorisk betydning. I de fleste tilfeller må
de ha tjent som underlag for trepalisader.1
Det påpekes videre at i nyere svensk forskning
tolkes anleggene som kultsteder og/eller boplas-
ser, og at datering av aktiviteter tilknyttet anleg-
gene spenner fra førromersk jernalder til folke-
vandringstid. I Norge er svært få bygdeborger
datert eller nærmere undersøkt, og det faller
således vanskelig å si noe definitivt om datering
eller funksjonell variasjonsbredde.2
Det er Oluf Rygh som i 1883 setter standar-
den for hvordan fenomenet skal oppfattes og
beskrives. Hans oversikt over anlegg han
betrakter som bygdeborger inkluderer eldre
beskrevne objekter tilbake til slutten av 1500-
tallet.3 En gjennomgang av disse eldste beskri-
velsene fram til rundt 1800 viser bruk av for-
skjellige betegnelser for å tolke inn funksjon for
hva som i ettertid regnes inn i kulturminnekate-
gorien bygdeborg: slott, eremittbolig, tyvebolig,
tilflukts- og forsvarssted, skanse, festning, bolig
for de underjordiske samt hedensk offersted.
På denne bakgrunn er det rimelig å stille spørs-
mål ved hvorvidt dagens nomenklatur er hensikts-
messig i forhold til de fortidige anleggene som
Heimen-2016-3-4.book Page 295 Thursday, November 17, 2016 3:12 PM

Heimen 3–4-2016
296
HEIMEN «BYGDEBORGER» – EN KULTURMINNEKATEGORI TIL BEGEISTRING OG BESVÆR
Figur 1: Primo 2016 omfattet den nasjonale kulturminnedatabasen Askeladden 461 lokaliteter hvor et kul-
turminne beskrives som bygdeborg. Majoriteten ligger på et berg eller en knaus med mer eller mindre
bratte sider; de fleste har mur, steinstreng eller voll av varierende lengde, bredde og høyde. Mange av
anleggene har navn som inneholder termen borg (71), slott (24), tyv eller røver (22), festning/skanse (12)
eller varde (7). Et vanlig forekommende navn er Borgåsen eller Borgaråsen (30). Flere har også en kombina-
sjon av disse navnene, som for eksempel Slottsborgheia i Mandal eller Tyvenborgåsen i Lardal. Det er sjel-
dent at beskrivelsene i Askeladden omfatter sagn eller tradisjonsstoff tilknyttet bygdeborgene.
Heimen-2016-3-4.book Page 296 Thursday, November 17, 2016 3:12 PM

© Universitetsforlaget 2016 297
ALMA ELIZABETH THUESTAD, JAN BRENDALSMO, MAY-LISS BØE SOLLUND OG TORGRIM SNEVE GUTTORMSEN HEIMEN
betegnes bygdeborger. Vi mener det er nødvendig
å foreta en forskningshistorisk gjennomgang, og
da især av den eldste fasen, for å tydeliggjøre den
funksjonelle variasjonsbredden som ligger til
grunn for vår forståelse av fenomenet bygdeborg.
Formålet med artikkelen er å vise noe av det utfor-
drende for forskning, forvaltning og formidling av
kulturminner ved å opprettholde en terminologi
for en kulturminnekategori som rommer et stort
antall forskjelligartede hendelser over et svært
langt tidsrom, samt å foreslå en vei ut av uføret.
Forskningshistorikk
Bygdeborgene kan, grovt sett, sies å ha vært
gjennom tre faser i forskningen: en første fra
slutten av 1500-tallet og fram til andre halvdel
av 1800-tallet; en neste fram til 1990-tallet; og
en tredje fram til i dag.
De tidlige beretningene
En omtale fra 1594 av en øy i Vansjø i Østfold
kalt Slotzholme, hvor synlige murer tolkes som
rester av et slott,4 inkluderes i Ryghs katalog over
bygdeborger.5 På 1700-tallet økte interessen for
historiske monumenter, og i 1743 sendte danske-
kongen Christian 6. ved sitt kanselli ut et skjema
til embetsmennene i Danmark-Norge hvor de
ble bedt om å besvare en rekke spørsmål – der-
under spørsmålene 30: «Hvad andre curiositeter
og merkværdigheder i amtet findes, og hvad
besynderligt det har frem for de øvrige omlig-
gende amter?» og 41: «Om nogen antiqviteter
findes i amtet, og i hvad sogn».6 Et ganske
begrenset antall opplysninger om hva som senere
registreres som bygdeborger, oversendes kansel-
liet. Fra Valdres rapporteres om en odde i Slidre-
fjorden hvor en såkalt omkrets, som lokalt går
under navnet Hambreslott, tolkes som rester
etter en stor steinbygning. Embetsmannen selv
finner det mindre sannsynlig at det er et slott,
kanskje heller «een fortresse effter de gamles
maade».7 Fra Gausdal henholdsvis Ringebu mel-
des det inn to lokaliteter, fjernt fra bebyggelse,
med levninger av murer og steinbygninger. I
følge lokal tradisjon var de to lokalitetene «i for-
dum dage» bebodd av to høytstående enkefruer,
som hadde slått seg ned som eremitter og «slaaet
sit sind reent fra werden og effter de tiiders devo-
tion».8 Embetsmannen føyer for egen regning til:
«Men som disse med fleere relationer grunder sig
alleene paa folkes snak og traditioner, debiteres
det ey heller for vissere».9 Fra Buskerud er det
opplysninger om Tyvenborg, et bratt fjell langt
fra folk hvor tolv røvere 200 år tidligere bygde en
steinmur for å befeste sin såkalte tyvebolig.
Embetsmannen kommenterer tradisjonen: «Saa-
ledes fortælles historien for gandske vist af bøn-
derne, og findes der intet rimmeligt derudj».10
Embetsmannen som beretter fra Stavanger amt
beskriver lokaliteten Hogstad i Sandnes, som i
følge lokal tradisjon var rester av et slott men i følge
ham selv en festning, nøye: en stupbratt kolle, mur-
rester som sperrer oppgangen, et flatt parti øverst
på kollen med en vannkilde.11 Han nevner flere
eksempler på tilsvarende lokaliteter han oppfatter
som anlegg med militær funksjon (skantze, befæst-
ning, fæstning, tilflugtsstæd).12 Anleggene oppfat-
tes som tilfluktssteder og dateres til middelalderen
med utgangspunkt i kongesagaenes beskrivelser av
kampene i borgerkrigstiden. Embetsmannen tol-
ker også inn forsvarets organisering:
…thj naar de vare opkomne paa slige forskant-
zede fielde kunde de med steen holde fienderne
fra sig, at de ikke kune komme dem nær og gjøre
dem skade, saasom deres øvelsse og krigsbrug da
meget og bestod udi kaste vel med steen, og skyde
med bue, saavel til lands som til vands, derfor
opfyldte de og alle deres skibe med steene at
bruge mod fienden, forjnden de grebe til deres
store sværd, spyd og øxer.13
Heimen-2016-3-4.book Page 297 Thursday, November 17, 2016 3:12 PM

Heimen 3–4-2016
298
HEIMEN «BYGDEBORGER» – EN KULTURMINNEKATEGORI TIL BEGEISTRING OG BESVÆR
Fra Trøndelag innkommer en beretning om Hal-
steinan ved Levanger. Lokaliteten beskrives som
en «rund klippe noget høy og stejl», men kunne
bestiges fra alle sider.14 Borgplatået omfatter et
sumpområde omgitt av en delvis nedveltet stein-
mur; muren har to porter. Embetsmannen mener
stedet er for lite til å ha vært et slott eller en fest-
ning. Snarere, mener han, at «det i hedningernes
tiider har været et hos dem helligt stæd, at de der
har forrættet ofringer hvor der er sumpigt og vaadt,
den dam, hvori de har toet ofringernes jndvolde».15
Gerhard Schøning reiser, på kongens vegne,
rundt i Norge i 1773–1775 for å samle inn histo-
risk informasjon og det som kunne finnes av oldsa-
ker.16 Han beskriver Halsteinan som en uinntage-
lig festning med murverk og porter, og benytter
mye de samme kriteriene anvendt ved ovennevnte
beskrivelse av Hogstad. I tillegg refereres lokale
tradisjoner om bygninger inne i anlegget, samt
funn av penger og rustent jernskrap.17 Han finner
det likevel nødvendig å tilbakevise deler av den
lokale tradisjonen vedrørende «… en Løngang
under Jorden, fra Fæstningen til Levanger-Elven
og til Levanger-Moen, hvor de haver hentet Vand
til Fæstningen. (Dette sidste er urigtigt, som siden
skal viises)».18 I Fræna i Møre og Romsdal beskri-
ver Schøning et bratt fjell kalt Aslaksteinen med
referanse til lokal tradisjon om en kong Aslak «der
skal have resideret, eller brugt dette Sted som et
Castel, hvortil det er meget beqvemt … hvilket
kan skiønnes saavel af det gamle Sagn derover,
som deraf, at der oppe have været 2de Brynde
[brønner]».19 En samtidig er Hugo Friedrich
Hiorthøy, som på 1770-tallet gjennomfører
undersøkelser i Gudbrandsdalen tilsvarende Schø-
nings. Han refererer lokal tradisjon om et slott:
«Under denne Gaard [Kasterud], paa et Bierg ved
Vandet, skal i ældgamle Tider have boet en saa
kaldet Næsse-Konge, i det mindste sees her endnu
en Muur og Tomt, der ikke urimelig synes at være
Levninger af et gammelt Slot».20
Det er flere trekk å merke seg ved beskrivel-
sene fra de første 300 årene av registrering og
dokumentasjon av de anlegg som i ettertid
betegnes bygdeborger. For det første, fenome-
net oppfattes ikke alltid som såkalte kuriositeter
og merkverdigheter eller antikviteter, som det
heter i Christian 6.s skjema til embetsmennene.
Bygdeborgene får i det hele svært liten opp-
merksomhet i besvarelsene. Samtlige omtaler er
gjengitt her, fra et verk som i dag utgjør omkring
1900 sider fordelt på fem bind. I tillegg nevner
verken Hans Strøm21 (Sunnmøre, 1762–1766)
eller H.J. Wille22 (Seljord, 1786) eksempler på
slott eller festninger. Heller ikke i Lorentz
Diderich Klüwers hovedverk fra 1823, Norske
Mindesmerke, aftegnede paa en Reise igjennom en
del af det Nordenfjeldske blir slike kategorier
omtalt, selv ikke Halsteinan som grundig
beskrives av Schøning 50 år tidligere.
For det andre registrerer vi forskjeller i tolk-
ning. Et flertall av forfatterne beskriver anleg-
gene som restene av det de betegner som slott.
Begrepet påtreffes første gang i norsk språk i
138823 og 1455.24 Slott oppføres som synonymt
med festning,25 men en slik likestilling gjen-
speiles ikke i de refererte beskrivelsene. Halstei-
nan er «et slott eller en festning».26 Hogstad er i
følge lokal tradisjonen «rester av et slott», mens
embetsmannen karakteriserer den som en
«fæstning».27 Embetsmannen som beskriver
Hambreslott finner det mindre sannsynlig at
anlegget er et slott slik tradisjonen sier, heller en
gammel festning.28 Rygh, som benytter beteg-
nelsen Slott/Slottet på fjelltopper som indika-
sjon på bygdeborg, observerer denne forskjellen
i betydning. Han mener at «Høider nok kunde
have faaet Navnet Slot paa Grund af en vis ydre
Lighed med en større Bygning, eller det samme
Navn kunde spotvis være tillagt et i sin Begyn-
delse usselt Bosted».29 Det gir således mening å
forstå lokale tradisjoner dit hen at lokaliteter
Heimen-2016-3-4.book Page 298 Thursday, November 17, 2016 3:12 PM

© Universitetsforlaget 2016 299
ALMA ELIZABETH THUESTAD, JAN BRENDALSMO, MAY-LISS BØE SOLLUND OG TORGRIM SNEVE GUTTORMSEN HEIMEN
(bratt ås/fjell) med murer oppfattes som rester
av en såkalt kongebolig, og ikke som militære
anlegg – en forskjell som er viktig ikke å under-
kommunisere.
Som Nils Hallan30 argumenterer må bygde-
befolkningen hatt navn på disse bergtoppene
med murer, og som grunnlag for det en oppfat-
ning om funksjon. Han refererer en beskrivelse
fra 1761, der forfatteren gjenforteller et lokalt
sagn om et sted som var bolig for nisser eller
underjordiske. Lokalbefolkningen har visst hva
anlegget representerte, men på et tidspunkt blir
kunnskapen glemt; bygdeborgene blir på sett og
vis gjenoppdaget i betydningen at de tillegges en
ny funksjon, og får navn av typen Slottet eller
lignende betegnelser. Tradisjonene som refere-
res i de eldre beskrivelsene knytter an til en opp-
fatning om en samfunnselite, nessekonger eller
andre representanter for denne, som bor på
høytliggende steder omkranset av murer. Alter-
native tolkninger er den religiøse, enten det er
mennesker som vil leve et liv i kontemplasjon
eller hedenske offersteder, eller referanser til
usikre tider med herjende røverbander.
For det tredje avspeiler tolkningsforskjellen
endringer i grunnlaget for tolkning. Embets-
mennene var gjennomgående enten innflyttede
eller lite kjent med lokale forhold. Deres besva-
relser gjengir lokale tradisjoner. Én tilføyer ved-
rørende sin gjenberetning av fortellinger om
Halsteinan: «Jeg har derom ej læst nogen
autor»,31 noe som viser at han ikke var kjent
med, eller hadde for hånden, et av datidens his-
torieverk som kunne bidra til en vitenskapelig
tolkning. Det er imidlertid to embetsmenn som
skiller seg ut med en tilnærming som går ut over
lokal tradisjon. Amtmann Bendix Christian de
Fine nevner så vidt bøndene og deres tradisjoner
i sine beskrivelser fra Stavanger amt av det han
oppfatter som militære anlegg (skantze, befæst-
ning, fæstning, tilflugtsstæd),32 men det er han
selv som beskriver og tolker. De Fine fikk i 1718
akademisk borgerbrev ved universitetet i
København med historikeren Ludvig Holberg
som veileder,33 en bakgrunn som ligger bak hans
entydige oppfatning av bygdeborgenes funksjon
og datering:
Hvad mand eegentlig skal slutte naar samme
skantzer og fæstninger ere først begyndte at
anlegges i Norge, viides ikke, vist nok er det
skeed i de ældgamle tiider … i sær i kong Sverris
og Erling Skakkes tiid, og længe efter dem, da
birkebeenerne og baglerne forfulgte og ødelagde
hinanden.34
Amtmannen er tidlig ute med å sette opp de
karakteristika som blir stående som kriterier på
bygdeborger: bratt fra naturens side, tidvis utraste
tørrmurer i slake områder, samt vannkilde (dam)
innenfor murene. Han beskriver også samtidig
våpenteknologi: kastestein, pil og bue, sverd,
spyd og øks.35 Schøning, som kan regnes som
Norges første profesjonelle historiker, tolker
Halsteinan ut fra sin faglige bakgrunn – hvilket
forklarer at han benytter seg av et militært kart fra
tidligere på 1700-tallet som han trolig fant i arki-
vene i Trondheim. Kartet viser muligheten for å
etablere en skanse på Halsteinan tilknyttet for-
svaret mot svenske tropper; et arbeide som ble
igangsatt, men ikke fullført.36
Et fjerde og siste moment er dateringene. De
viser en stor spennvidde, og er i stort monn
basert på lokal tradisjon. Eremittfruene i Gaus-
dal og Ringebu bodde i sine anlegg «i fordum
dage»,37 mens tyvene på Tyvenborg opererte
«for omtrent 200 aar siden».38 Ofringene på
Halsteinan fant sted «i hedningernes tiider»,39
mens Hambreslott er bygd «effter de gamles
maade».40 Hiorthøy daterer anlegget på Kaste-
rud i Fåberg til «ældgamle Tider», under
«Næsse-Kongene», med referanse til lokal tradi-
Heimen-2016-3-4.book Page 299 Thursday, November 17, 2016 3:12 PM

Heimen 3–4-2016
300
HEIMEN «BYGDEBORGER» – EN KULTURMINNEKATEGORI TIL BEGEISTRING OG BESVÆR
sjon.41 De Fine er mer presis: «Hvad mand
eegentlig skal slutte naar samme skantzer og
fæstninger ere først begyndte at anlegges i
Norge, viides ikke, vist nok er det skeed i de
ældgamle tiider … i sær i kong Sverris og Erling
skakkes tiid, og længe efter dem».42 Schøning
daterer Halsteinan til «de gamle Hedenske Tii-
der, endnu førend Norge kom under eet Hoved,
og i de gamle Næsse-Kongers Tiid».43 Dette var
i henhold til lokal tradisjon, og han mener å
finne beviset i at det ikke er benyttet bindemid-
del (Kalk, Cement) i murene – en teknikk som
introduseres i middelalderen.44
Oluf Rygh og den moderne vitenskapen
Denne fasen kjennetegnes ved at begrepet byg-
deborg etableres som betegnelse på en kultur-
minnetype. Perioden kjennetegnes også ved
introduksjonen av moderne vitenskapelige
metoder. Forskerne er i det store og hele arkeo-
loger, men fortsatt bidrar lokale interesserte
med større eller mindre grad av faglig bakgrunn
– et trekk som holder seg fram til i dag. Opp til
omkring 1880 registreres et betydelig antall
bygdeborger.45 Det er lite som skiller de for-
skjellige artiklene kvalitativt, men forfatterne
oppdager at mange anlegg mangler de store
murverkene. Dermed begynner spekulasjonene
omkring hvordan man likevel skulle kunne opp-
rettholde betegnelsen bygdeborg der terreng og
murverk neppe ville være til hinder for en angri-
pende fiende.
Ryghs artikkel «Gamle Bygdeborge i Norge» fra
1883 regnes som det første eksempelet på en
Figur 2a: Trinborg (slott) (Aske-
ladden Id 11255) i Sarpsborg.
Heimen-2016-3-4.book Page 300 Thursday, November 17, 2016 3:12 PM

© Universitetsforlaget 2016 301
ALMA ELIZABETH THUESTAD, JAN BRENDALSMO, MAY-LISS BØE SOLLUND OG TORGRIM SNEVE GUTTORMSEN HEIMEN
vitenskapelig gjennomgang og redegjørelse for
hva som karakteriserer en bygdeborg i Norge.46
Hans kriterier finner vi beskrevet tidligere, men
han gjør seg betraktninger omkring kontekst,
funksjonalitet og opphav. Bygdeborgene er fra
naturens side lette å forsvare, det krevde liten
arbeidsinnsats for å etablere et rom hvor mange
mennesker kunne søke tilflukt mot angripere.
Samtidig viser stedvis kraftige murer at et stort
arbeid var nedlagt, noe som tyder på samvirke av
mange mennesker. Borgene må således være
bygd av lokalbefolkningen for tilflukt ved plut-
selig og overmektig overfall, og ligger følgelig i
bygdas utkant eller et stykke opp i villmarka.
Rygh observerer flere borger tilknyttet samme
bygd, og at det er flere borger ved kysten enn i
innlandsbygder. Det finnes ofte murer eller en
form for såkalte utenverk for å styrke forsvaret
der terrenget gjør det nødvendig. Murene er
gjerne utraste. Ved enkelte bygdeborger
registreres tufter innenfor murene og tilgang til
vann. Rygh merker seg dessuten at det er sagn
tilknyttet en rekke borger, men som regel er de
lite kjent i omkringliggende områder. Han
avskriver for øvrig sagn som en vitenskapelig
kilde.47
I tillegg til topografi og fysiske konstruksjoner
mener Rygh at gårds- eller stedsnavn som inne-
holder betegnelsene slott eller borg er nyttige
indikatorer. I 1882 identifiserer han 206 lokalite-
ter sør for Vågsfjorden i Troms, hvilket var så
langt nord som man på det tidspunktet mente
fortidig norsk bosetning strakte seg. Bygdebor-
gene nevnes ikke i norske skriftlige kilder fra
Figur 2b: Murverket på Trinborg (slott) (Askeladden Id 11255) er bygd opp av bruddstein, av til dels lange
helleformede bruddstein som er lagt på tvers av murens lengderetning. Muren skrår stedvis innover mot
borgområdet slik at murens største høyde er på utsiden. Foto: Alma E. Thuestad, NIKU 2014.
Heimen-2016-3-4.book Page 301 Thursday, November 17, 2016 3:12 PM

Heimen 3–4-2016
302
HEIMEN «BYGDEBORGER» – EN KULTURMINNEKATEGORI TIL BEGEISTRING OG BESVÆR
middelalderen eller seinere, altså må de være
eldre. Ut fra alderen på navnetypen Borgja mener
Rygh at anleggene etableres i eldre jernalder og
går ut av bruk i løpet av vikingtiden. Han viser til
to gårder på Island ved navn Borg som måtte
være eldre enn 1030 som var «Sagatidens
Ophør».48 Rygh baserer sin definisjon av bygde-
borgene på en gjennomgang av det som da eksis-
terer av empiri. Han refererer til borger og fest-
ningsverk i andre land som synes sammenlign-
bare – dvs. i Sverige, Tyskland og England, men
ville ikke trekke disse inn i den norske diskusjo-
nen på daværende tidspunkt, da «de vilde vel hel-
ler ikke tjene synderligt til at oplyse de norske».49
Samtlige etterfølgende artikler og større
oversikter over bygdeborger refererer til Rygh;
senere forfattere følger hans kriterier og plasse-
rer bygdeborgene innenfor hans vide datering.
B. E. Bendixen50 presiserer premisset at anleg-
gene betinger en bofast og høvelig stor befolk-
ning, da det er lite trolig at det fantes borger så
små at én enkelt gård kunne forsvare den. Rei-
nert Svendsen51 viser til funn av et gravminne i
en bygdeborg i Ringsaker, et fenomen som
skulle vise seg å forekomme flere steder.52 Få år
etter presenterer Herman M. Schirmer53 en
oversikt i Fortidsforeningens Årbok over de inntil
da påviste bygdeborger, i alt 119. Samme år
påpeker Haakon Shetelig54 at bygdeborgene
ikke kan dateres til vikingtid ved paralleller fra
Irland, Øst-Sverige og Finland, da disse anleg-
gene er klart forskjellige fra de norske. Han
karakteriserer dessuten bygdeborgene som lan-
dets eldste offentlige byggverk. Shetelig ser at
ved å bruke begrepet bygdeborg antas det at de
ble anlagt som tilfluktssteder for bygdas befolk-
ning, men påpeker at «borgene selv svarer ikke
særlig slaaende til denne forklaringen. De ligger
slet ikke alltid vel placeret som sterke strategiske
punkter; de behersker adkomst til bygdene, vei-
linjen over fjeldskar, eller ogsaa sjøværts forbin-
delser».55 Shetelig mener anleggene har en kort
brukstid, sannsynligvis fra 3.–5. århundre.
Ifølge Shetelig gjenspeiler bygdeborgene en
innflytelse fra land hvor krig og festningsverk
hadde helt andre dimensjoner enn det var
grunnlag for i norske bygdesamfunn. Bygdebor-
gene er i så måte et fremmedelement, innført
under bestemte historisk situasjoner; noe som
forklarer at anleggene forholdsvis raskt går i
glemmeboken.56
I 1929 fremmer Bjørn Hougen hypotesen
om at bygdeborgene ikke er midlertidige opp-
holdssteder i ufredstider; grunnet hjemvendte
krigere som etablerer riker i folkevandringstid,
etableres bygdeborgene av nabostammer som
fryktet disse rikenes ekspansjon.57 Under andre
verdenskrig skriver Theodor Petersen58 om
bygdeborgene i det nordenfjeldske at selv om
det arkeologiske materialet er sparsomt, er det
en nær sammenheng mellom romerske
importsaker og bygdeborger, og at disse befes-
tede støttepunktene etableres i romertid. Han
utelukker likevel ikke at forutsetningene for
etablering av borger også var til stede i folke-
vandringstid. Petersen er blant de første som
forutsetter at murene var utstyrt med palisader
og sperringer i terrenget for å styrke borgbeset-
ningens forsvarsmuligheter. Senere støtter
Einar Østmo59 opp under hypotesen om pali-
sader da han registrerer skjørbrent stein i mur-
verk. Også Sverre Marstrander60 og J ens Storm
Munch holder fast ved tolkningen av anlegge-
nes militære funksjoner, enten som forsvar mot
bygdas ytre fiender eller som tilfluktssted for
bygdefolket. Storm Munch konkluderer i sin
undersøkelse fra Telemark61 med at anleggene
i utgangspunktet fungerte som tilfluktssteder
for folk i den nærmeste omegn, men grunnet
økende press mot bosetningene bygges flere
borger, og de inngår i et større nettverk i for-
svaret av sentrale bosetningsområder. De yngre
Heimen-2016-3-4.book Page 302 Thursday, November 17, 2016 3:12 PM

© Universitetsforlaget 2016 303
ALMA ELIZABETH THUESTAD, JAN BRENDALSMO, MAY-LISS BØE SOLLUND OG TORGRIM SNEVE GUTTORMSEN HEIMEN
borgene er av den grunn plassert nær sentrale
innfartsveier.
Arnvid Lillehammer summerer i 1973 opp
eksisterende kunnskap om de da omkring 300
registrerte bygdeborgene, og ser dem i forhold til
danske, svenske og finske anlegg. Han vil klar-
legge tre forhold: Hvor i det kulturhistoriske
landskapet ligger borgene, hvilken funksjon
hadde de, og når var de operative?62 Delvis følger
Lillehammer Rygh63 i at borgene ligger langt fra
bosetninger, delvis følger han Shetelig64 i at de
ligger nær gamle ferdselsveier. Som Petersen65
påpeker han at flere borger ligger nær bygda og
enkelte nær gravfelt. Lillehammer mener det er
bred enighet om at det er snakk om forsvarsan-
legg, men med referanse til svenske undersøkel-
ser skiller han mellom borger som kun benyttes
til forsvar, og de som utgjør mer eller mindre for-
svarbare bosetninger. Undersøkelser av norske
borger har gjennomgående påvist svært tynne
kulturlag – om noen i det hele tatt. Det er likevel
gjenstandsfunn som peker i retning av bosetning
i bygdeborgene.66 Lillehammer67 mener som
Myhre68 at borgene er utkikks- og varslingssteder
som inngikk i større forsvarssystem. Med hensyn
til datering stiller han seg åpen.
Forskningen samler seg i denne perioden om
en felles forståelse av fenomenet bygdeborg og
dets karakteristika. Samtidig er det tendenser til
at forskerne begynner å fokusere på de mer pro-
blematiske sidene ved anleggene. Alle er ikke
identiske, alle møter ikke samtlige kriterier.
Antallet kjente bygdeborger er blitt stort, og
etter hvert foreligger resultater fra arkeologiske
undersøkelser. Noen forskere begynner også å
stille betimelige spørsmål ved et sentralt meto-
disk aspekt: Var det forsvarlig å forutsette at
funn inne i anleggene var samtidige med
murene/vollene? Det viser seg et behov for å
nyansere. Det er med andre ord grunnlag for å
se nærmere på så vel beliggenhet og funksjon
som datering.
Figur 3a: Trin-
berg (Askeladden
Id 78858) ligger
på en tilnærmet
rund kolle ut mot
Isesjøen i Sarps-
borg.
Heimen-2016-3-4.book Page 303 Thursday, November 17, 2016 3:12 PM

Heimen 3–4-2016
304
HEIMEN «BYGDEBORGER» – EN KULTURMINNEKATEGORI TIL BEGEISTRING OG BESVÆR
Mangfoldet får et gjennombrudd – og
noen holder fast ved Rygh
Denne fasen preges av at mange forskere begyn-
ner å tvile på bygdeborgenes militære funksjon,
enten som forsvarsanlegg eller som utkikks-
punkt i ufredstider. Ulike metodiske og teore-
tiske tilnærminger ligger til grunn for tolknin-
ger som fokuserer på multifunksjonalitet, at
bygdeborgbegrepet ikke egentlig er dekkende
for kulturminnene det benevner. Som tidligere
refereres det til diskusjonen internasjonalt, men
i og med at langt flere svenske og kontinentale
anlegg er arkeologisk undersøkt,69 trekkes resul-
tatene herfra i stadig større grad inn i tolknin-
gen av de norske bygdeborgene.
Per Fett forkaster i det store og hele bygde-
borgene som forsvars- eller tilfluktsformål etter-
som han mener det er vanskelig rent praktisk å
se for seg ikke bare hvordan et slikt vern kan
fungere, men også hvem og hva anleggene skal
beskytte.70 Fett viser til Tom Haraldsen,71 som
med utgangspunkt i svenske borgundersøkelser
tolker bygninger innenfor murene som kultbyg-
ninger snarere enn boliger. Ifølge Fett er bygde-
borgene kultsteder for hemmelige mannssam-
funn; steder alle vet om, men hvor det som fore-
går er hemmelig.72 Han viser til den tyske
forskeren Otto Höfler som påviste slike sam-
funn i det germanske Nord-Europa og andre
steder i verden: «I røynda var dei nok mysterie-
samfunn med Odin som sergud – han som mel-
lom anna stod for utsteg – det vil seie ekstase –
den løynde visdomen, runeskrifta».73 Danske
«voldsteder» innhegnet av en jordvoll eller et
Figur 3b: Murverket på Trinberg, som består av rundkamp og bruddstein, er sterkt utrast og det har sann-
synligvis bare vært et murlag. Muren er i dag nedgrodd og lite synlig i terrenget. Foto: Alma E. Thuestad,
NIKU 2014.
Heimen-2016-3-4.book Page 304 Thursday, November 17, 2016 3:12 PM

© Universitetsforlaget 2016 305
ALMA ELIZABETH THUESTAD, JAN BRENDALSMO, MAY-LISS BØE SOLLUND OG TORGRIM SNEVE GUTTORMSEN HEIMEN
stokkegjerde kan også ha en slik funksjon, selv
om de ved første inntrykk ser ut til å ha klare
forsvars- eller tilfluktsformål.74
Torgrim Guttormsen75 diskuterer bygdebor-
ger i et overgripende perspektiv når han mener
anleggene har flere funksjoner samtidig eller
over tid, at de som rituelt og sosialt medium
tematiserer ideologi og mytologi. Det faktum at
det kjennes til gravrøyser i borger utgjør ikke
noen motsetning mellom anleggenes funksjon
som et fortifikatorisk sted og et rituelt sted med
fokus på døden. Tvert om uttrykker borgene
dødens nærvær i landskapet. Dette landskapet
inngår i jernaldersamfunnets verdensanskuelse,
og bygdeborgen reflekterer i så måte en kosmo-
logisk orden manifestert i rom.76 Hanne Aan-
nestad77 diskuterer bygdeborgenes meningshis-
torie på bakgrunn av hvordan sagn og tradisjo-
ner tilknyttet disse anleggene gjenspeiler
samtidens oppfatning av et kognitivt landskap.
Et slikt perspektiv har implikasjoner for arkeo-
logiens forståelse og formidling av kulturminner
i den forstand at sagn og tradisjoner skaper sam-
menheng mellom tidsepoker og kulturminne-
kategorier, de viser at kulturminnene også tidli-
gere var betydningsfulle.78 Ved å bruke kultur-
minners meningshistorie aktivt i formidling kan
kulturlandskapet gjøres mer levende.
En rekke forfattere fokuserer fortsatt, i større
eller mindre grad, på bygdeborgene som mili-
tære anlegg.79 Haraldsen80 hører med i denne
gruppen forskere, selv om han81 åpner for
muligheten for at anlegg langt fra bebyggelse
innehar sosiale eller religiøse funksjoner. Chris-
tian Lie argumenterer på bakgrunn av synsfel-
tanalyser av bygdeborgenes plassering i terren-
get sett i forhold til andre kulturminner i Etne i
Hordaland, at noen borger har kultiske funksjo-
ner, andre militære funksjoner.82 En geografisk
analyse av bygdeborger i Skien i Telemark gir
ifølge Stian Finnmark83 grunnlag for å tilskrive
disse anleggene fire forskjellige former for
utnyttelse: forsvarsborg, tilfluktssted, tollstasjon
samt lokalitet for kulthandlinger. Anleggene er
også å betrakte som en fysisk synliggjøring av
evne til å kontrollere så vel som beskytte makt-
områder.84 Tryggve Bernt85 fokuserer på det
multifunksjonelle når han hevder at bygdebor-
ger i Øvre Eiker i Buskerud fungerte som tem-
porære tilholdssted for mennesker som drev ver-
diskaping for aristokratiet, som kultsted, og som
oppholdssted og oppbevaringsplass for verdier
og husdyr.86
Ingrid Ystgaards undersøkelser av bygdebor-
ger i Trøndelag resulterte i dateringer fra yngre
bronsealder til tidlig middelalder.87 Ystgaard
mener det er høy aktivitet i yngre romertid og
folkevandringstid, men bruken opphører rundt
år 600. Eldre anlegg ligger sentralt i forhold til
samtidige kulturminner og bebyggelse; de er
store i utstrekning, men ikke utilgjengelige fra
naturens side. Yngre anlegg har en mer utpreget
utmarkslokalisering; de er plassert på små og
utilgjengelige bergknauser og har en mindre
utstrekning. På grunnlag av disse forskjellene
mener Ystgaard en ikke lenger kan behandle
slike anlegg som en ensartet kulturminnekate-
gori; at begrepet bygdeborg ikke er dekkende
for den kulturminnekategorien det er ment å
betegne.88 Ystgaard89 analyserer også krigens
praksis med utgangspunkt i forholdet mellom
bygdeborger, våpenutstyr og våpenkombinasjo-
ner, stornausttufter og tunanlegg fra romertid til
tidlig vikingtid. Strukturelle endringer gjennom
siste del av eldre og første del av yngre jernalder
oppfattes som en konsekvens av stratifisering og
spesialisering i samfunn som stadig er engasjert
i krig. I folkevandringstid faller vekten i krigfø-
ringen over på defensive prinsipper i det bruken
av bygdeborger når sitt maksimum, og i over-
gangen mellom folkevandringstid og merovin-
gertid forlates bygdeborgene. Ystgaard konklu-
Heimen-2016-3-4.book Page 305 Thursday, November 17, 2016 3:12 PM

Heimen 3–4-2016
306
HEIMEN «BYGDEBORGER» – EN KULTURMINNEKATEGORI TIL BEGEISTRING OG BESVÆR
derer med at det er en betydelig maktkonsentra-
sjon i Midt-Norge på overgangen mellom
folkevandringstid og merovingertid, og at bort-
fallet av bygdeborgenes militære funksjoner bør
ses i lys av endringer i krigens praksis.90
Oppsummering av bygdeborgenes
forskningshistorikk
Denne gjennomgangen viser på den ene side
arkeologiens utvikling som fagdisiplin, og som
konsekvens av dette et (midlertidig) bortfall av
lokal tradisjon som kilde. På den annen side
utvikles en forståelsesutvidelse i tolkningene av
selve objektet. I utgangspunktet er forståelsen
av fenomenet bygdeborg mangslungen. Fra og
med 1800-tallet samler man seg om en fellesfor-
ståelse av militære anlegg, og det utvikles et sett
kriterier nye anlegg defineres inn under. Fra
slutten av 1800-tallet ser man også til utlandet
for å finne forklaringsmodeller; analogier var og
er viktige. Siden 1990-tallet er det foreslått og
argumentert for alternative forklaringsmodeller.
Flere forskere påpeker det vanskelige ved å for-
stå flertallet av de norske bygdeborgene som
entydig militært relaterte anlegg, blant annet
fordi det har vist seg vanskelig å finne empirisk
belegg for hypotesen om palisader og annen
type forsterkning av de mange ofte svært rudi-
mentære murene. Det pekes derfor på alterna-
tive tolkninger av anleggene som åsted for for-
skjellige typer religiøs, sosial eller økonomisk
praksis. I tillegg hevdes det at ved å oppfatte
bygdeborgene kun som noe som skal underkas-
tes rent vitenskapelige kriterier, går man glipp
av objektets historie utenfor den vitenskapelige
diskurs. Det er sannsynlig at denne nye faglige
tanken om mangfold i forklaringsmodellene har
sammenheng med introduksjonen av nye teore-
tiske retninger i arkeologien. Det viser at et sta-
dig større antall arkeologiske undersøkelser
tvinger fagmiljøet til å tenke nytt; empirien
stemmer ikke overens med de gamle tolknin-
gene. Bygdeborgene går således i stor utstrek-
ning tilbake til å bli et fenomen med flere iden-
titeter. Denne mangetydigheten har vært og er
en utfordring for i første rekke forskerne, men
også for kulturminneforvaltningen og for andre
som har et forhold til disse kulturminnene.
Diskusjon
Vår gjennomgang av forskningshistorikken for
fenomenet bygdeborg viser at forståelsen av
dette kulturminnet har endret seg over tid. De
eldste beretningene viser tydelig at lokalbefolk-
ningen har flere typer forklaringer av funksjon.
Delvis beskrives de som tilholdssted for røver-
bander, noe som kan være en refleksjon av at
lovløse og andre slags forbrytere som Hallvard
Gråtopp eller Gjest Baardsen som sto utenfor
samfunnet, var en realitet i middelalderen og
langt inn mot 1800-tallet i Norge91 og i Europa
for øvrig.92 En annen forklaring har trolig
utgangspunkt i middelalderens religiøse praksis,
det var vanlig at anakoreter (eneboere) slo seg
ned på utilgjengelige steder for å kontemplere.
Av de mest omtalte i Norge er Besse fra Knaben
i Vest-Agder.93 Nok en forklaring kan relateres
til befolkningens generelle oppfatning av eliten;
at denne i høy- og senmiddelalderen så vel som
opp i nyere tid bygger på høytliggende steder
som fra naturens side er vanskelig tilgjengelig,
og gjerne inngjerdet for å understreke utilgjen-
geligheten. Et eksempel er middelalderborgen
Tunsberghus, opprinnelig kalt Berget, som i til-
legg til å være et militært anlegg også var til-
holdssted for norske konger – i nyere tid beteg-
nende nok kalt Slottsfjellet. En ytterligere for-
klaring er at bygdeborger anses som bosted for
nisser eller underjordiske. Troen på slike krefter
er fortsatt høyst levende i Norge på 1800-tal-
let.94 En slik historisk kontekstuering av folke-
Heimen-2016-3-4.book Page 306 Thursday, November 17, 2016 3:12 PM

© Universitetsforlaget 2016 307
ALMA ELIZABETH THUESTAD, JAN BRENDALSMO, MAY-LISS BØE SOLLUND OG TORGRIM SNEVE GUTTORMSEN HEIMEN
lige tradisjoner gir dagens arkeologer mulighet
for å benytte den som en vitenskapelig kilde,
forutsatt at det utvikles en kildekritisk metode
som i større grad åpner for slike perspektiv. Tra-
disjon kan sies å skape sammenhenger mellom
tidsepoker og kulturminnekategorier, den viser
at kulturminnene også innehadde betydning i
fortiden.95 Dette gir store muligheter for en mer
åpen formidling av denne kulturminnetypen
overfor lokalbefolkning og andre interesserte.96
Med de Fine og Schøning kommer historie-
vitenskapelig teori og metode inn i registrering
og dokumentasjon av bygdeborgene, men det er
for begge fortsatt nødvendig å veie den lokale
tradisjonen opp mot egne vurderinger. De
vakler mellom begreper som slott og festning
når de kategoriserer anleggene, men det mili-
tære aspektet er uansett det sentrale. Rygh97
framsetter ved å bruke betegnelsen bygdeborger
den autoritative tolkningen. For Rygh er anleg-
gets tilknytning til bygda og fellesskapet et
grunnleggende premiss; noe som kan være med
på å forklare hvorfor denne kulturminnekatego-
rien får så stor oppmerksomhet i lokalmiljø som
formidlingsobjekt og turmål. Hans arbeid
bidrar sammen med andre tidlige fagarkeolo-
giske publikasjoner98 til at det utvikles en felles
forståelse innen fagmiljøet om et fenomen med
en eller flere militært relaterte funksjoner, det
etableres et sett kriterier for hva bygdeborgbe-
grepet omfatter. Begrepet og kriteriene legger
fortsatt betydelige føringer på forskning, for-
valtning og formidling, til tross for at forsknin-
gen siden 1990-tallet har argumentert for en
mangetydig forståelse av fenomenet, for hvor-
dan arkeologer, kulturminneforvaltning og
lokalbefolkning skal forholde seg til denne –
eller kanskje snarere disse kulturminnekategori-
ene.
Det er en rekke kildekritiske forhold tilknyt-
tet nøyaktig hva som registreres eller dokumen-
teres under begrepet bygdeborg. Kvintessensen
av en bygdeborg i dag synes å være tilstedeværel-
sen av murverk. Ti bygdeborger registreres i
Askeladden i 2013 og 2014. For åtte av disse er
det nettopp forekomsten av murverk som frem-
heves.99 I de tilfeller der murverket opptrer mer
sporadisk, eller ikke er tilstrekkelig høyt til at
man kan se for seg at noen skulle kunne beskytte
seg bak det, blir det forutsatt at det har eksistert
en forsterkning i form av palisader.100 Det kjen-
nes imidlertid ikke spor etter palisader i norske
bygdeborger. Heller ikke der murverket er kraf-
tig er det registrert spor av palisader.101 Rygh
refererer til tilfeller der det er observert trepæler
i murene, men konkluderer med at treverket var
benyttet for å «forstærke Samholdet mellem
Stenene».102
I tillegg til fravær av palisader, viser doku-
mentasjon av samtlige anlegg større eller mindre
åpninger i murverket på ett eller flere steder, slik
at platået hvor bygdeborgen er anlagt lar seg
bestige uhindret av murene. Argumentene for
anleggene som forsvarsverk er ytterligere usikre
ved at formodningen om at murverket opprin-
nelig var høyere («kun ubetydelige Spor til-
bake),103 men at deler i ettertid har veltet ned,
rast ned til foten av åsen, eller er benyttet som
steinbrudd, lar seg heller ikke alltid bekrefte.104
Undersøkelser i Trøndelag viser at murverket på
flere bygdeborger stedvis er utrast.105 Dette for-
klares med henvisning til trekonstruksjoner
brukt som støtte i murverket og som nå er
borte,106 en tolkning i tråd med Ryghs konklu-
sjoner.107 Selv om vi ikke har uomtvistelige
bevis for at palisader kan påvises, så betyr ikke
det at slike ikke kan ha forekommet. Det er
imidlertid gode grunner til ikke å tviholde på
denne hypotesen når dette kulturminnets
mulige funksjon(er) er så uavklart(e).
Det har tidligere vært en implisitt og a priori
forutsetning at det eksisterer en sammenheng
Heimen-2016-3-4.book Page 307 Thursday, November 17, 2016 3:12 PM

Heimen 3–4-2016
308
HEIMEN «BYGDEBORGER» – EN KULTURMINNEKATEGORI TIL BEGEISTRING OG BESVÆR
mellom murverket og aktivteter inn på borgpla-
tået, delvis grunnet påviste bygningsspor, delvis
ved forekomst av en vannkilde, men også med det
forbehold at «disse Fæstninger ikke kunne have
været bestemte til at holdes besatte stadigt».108
Arkeologiske undersøkelser viser at bruken av pla-
tået innenfor murverket gjennom århundrene er
svært variert. Dersom murverket ikke lar seg
datere, hvilket er tilfelle for et klart flertall av de
lokalitetene som er registrert som bygdeborger,
kan en slik forbindelse ikke uten videre forutsettes.
Datering av murverket er problematisk, for
det første fordi det sjelden er funnet organisk
materiale i murene,109 men også fordi mur-
verkets bygningshistorie er vanskelig å tolke selv
der murverket muliggjør slike analyser. Doku-
mentasjon og fortolkning av murens stratigrafi
på Halsteinan tyder på at murverket er bygd,
ødelagt og ombygd i flere omganger. En slik
tolkning kan underbygges av det faktum at av
fire radiologiske dateringer av brannlag fra
muren er den nest nederste eldre enn den under-
ste.110 Trekull under murverket gir heller ingen
sikker tolkningskontekst. En brann kan oppstå
naturlig, for eksempel en skogbrann som følge
av lynnedslag, eller den kan, rent hypotetisk,
være påsatt for å rydde åsen for vegetasjon for å
gi plass til tiltenkte aktivitet. Datering av aktivi-
teter på bygdeborgene har også som oftest form
av radiologiske dateringer av organisk materiale.
Figur 4: Halsteinan (Askeladden Id 36359) i Levanger. Arkeologer fra NTNU Vitenskapsmuseet gjennom-
førte her arkeologiske undersøkelser midt på 1990-tallet. Et tverrsnitt av murverket avslører et omfattende
byggverk med flere faser. Kartet er utarbeidet av Raymond Sauvage, NTNU Vitenskapsmuseet.
Heimen-2016-3-4.book Page 308 Thursday, November 17, 2016 3:12 PM

© Universitetsforlaget 2016 309
ALMA ELIZABETH THUESTAD, JAN BRENDALSMO, MAY-LISS BØE SOLLUND OG TORGRIM SNEVE GUTTORMSEN HEIMEN
Slike dateringer viser seg gjerne å være så vide at
de ikke egner seg for sikre slutninger om even-
tuelle tidsmessige og funksjonelle sammenhen-
ger mellom murverk og andre aktiviteter.
Som vår forskningshistoriske gjennomgang
viser, og som nyere arkeologiske resultater
bekrefter, er det svært gode grunner til å vurdere
hvorvidt den nåværende nomenklaturen111 for
kulturminnekategorien «bygdeborg» er velegnet
for videre forskning, forvaltning og formidling.
Det er et faktum at det fra naturens side finnes
et stort antall mer eller mindre utilgjengelige
lokaliteter, i form av åsrabber eller andre opp-
stikkende landskapsformasjoner, hvor det er
bygd tørrmurer som stedvis kan gjøre adkom-
sten noe vanskeligere – alternativt bygd for å
lede ankomsten til et gitt sted der det er åpning
i murverket. Videre finnes det på mange av disse
lokalitetene spor etter fortidige aktiviteter på
platået innenfor murene.
Løsningen på denne motsetningen mellom
nomenklatur og hva som observeres gjennom
arkeologiske undersøkelser bør kunne løses ved
å se bort fra de mange hypotetiske forutsetnin-
gene som ligger i vår oppfatning av bygdebor-
gene. Ved å møte dette kulturminnet med et
såkalt åpent sinn kan vi som arkeologer i større
grad bli i stand til å tolke våre resultater på en
uhildet måte, og dermed vil vi over tid kunne
etablere en ny forståelse og en ny nomenklatur –
eller kanskje nye nomenklaturer. Vi bør også i
større grad forholde oss til at denne kulturmin-
nekategorien omfattes av et sett tolkninger også
før Rygh i 1883 skrev sin definerende artikkel.
Disse er en del av objektenes individuelle histo-
rie som bør formidles.
Figur 5: I murverket til Herresal (Askeladden Id 62767) i Sarpsborg befinner det seg to bautaer og rester av
en gravrøys. Dette, sammen med de mange gravrøysene som er dokumentert på borgplatåer rundt om i
Norge gir rom for tanker omkring funksjonalitet og samfunnskontekst. Foto: Jan Brendalsmo, NIKU 2014.
Heimen-2016-3-4.book Page 309 Thursday, November 17, 2016 3:12 PM

Heimen 3–4-2016
310
HEIMEN «BYGDEBORGER» – EN KULTURMINNEKATEGORI TIL BEGEISTRING OG BESVÆR
Konklusjon
Tolkningene av muranlegg på høytliggende ste-
der var i utgangspunktet mangslungne, inntil
Rygh mot slutten av 1800-tallet etablerer begre-
pet «bygdeborg» og setter opp ett sett kriterier
for identifisering. Kriteriene var til dels basert
på hypotetiske forutsetninger. Vi mener å kunne
fastslå at forutsetningen om palisader tilknyttet
murverket ikke har latt seg bekrefte og således
må anses som uegnet som et grunnleggende
premiss for tolkning. Den antatt entydige sam-
menhengen i tid og rom mellom murverk og
aktiviteter bak murene har etter hvert også vist
seg svært vanskelig – eller umulig – å påvise.
Denne må også stå som ubegrunnet inntil klare
bevis foreligger. Bygdeborg er likevel fortsatt
det rådende begrepet for alle knauser, nuter eller
åser der det kan påvises oppmuringer eller stein-
strenger av sterkt varierende omfatning, samt
for lokaliteter med visse typer navn.
Fra og med 1900-tallet utvides imidlertid
tolkningshorisonten noe. Selv om forståelsen av
fenomenet bygdeborg i dag i stor grad er åpnet
opp gjennom nyere arkeologiske undersøkelser
og tolkninger, er tradisjonen fra 1800-tallet
seiglivet, noe som viser seg ved at nyregistrerin-
ger fortsatt baseres på forekomst av murverk
eller et spesielt navn og en definisjon av anleg-
gene som entydig militærtekniske konstruk-
sjoner. Dette til tross for at den autoriserte
nomenklaturen, med referanse til utenlandsk
forskning, antyder muligheten for alternative
tolkninger.
Det vi ser for oss er at arkeologer og andre
fagområder tar i bruk en mer entydig vitenska-
pelig tilnærming til bygdeborgene. Dette gjel-
der spesielt innenfor forskningen. Det vil imid-
lertid også være viktig for formidlingen, og der
har kulturminneforvaltningen en nøkkelrolle.
Først da vil vi kunne komme nærmere en forstå-
else av det vi oppfatter som et mangefunksjonelt
objekt i tid så vel som i rom. Vi mener at kultur-
minneforvaltningens begrepsbruk er tilstrekke-
lig nyansert til å være dekkende for alle de funk-
sjoner som til forskjellige tider har vært tilknyt-
tet disse lokalitetene som i dag samlet betegnes
bygdeborg. I formidlingen av slike anlegg til
lokalbefolkningen, som ofte setter stor pris på
sin bygdeborg, vil en slik ny forståelse av objek-
tet vise at vi også verdsetter den lokale tradisjo-
nen som er knyttet til stedet, men som vitenska-
pen så langt i stor grad har avvist.
Litteratur
Aannestad, Hanne Lovise 1999: Her haver det i Fortiden væ-
ret et mærkelig Sted: om bygdeborger og folketro. Upublisert
hovedfagsoppgave i arkeologi. Tromsø: Universitetet i
Tromsø.
Aannestad, Hanne Lovise 2003: ««Her haver det i Fortiden
været et mærkelig Sted» – om bygdeborger og folketro».
Primitive Tider 1-2003: 31-45.
Askeladden 2016: Riksantikvarens database for kulturmin-
ner. Elektronisk dokument, besøkt 01.02.2016. https://
askeladden.ra.no/
Bendixen, B. E. 1900: Bygdeborger i Ringsaker. Foreningen
til norske Fortidsmindesmærkers Bevaring. Aarsberetning
for 1899: 69-73.
Berg, Arne og Egil Sinding-Larsen (red.) 1968: Tegninger
samlet eller utført av Gerhardt Schøning i forbindelse
med hans reiser i 1770-årene og hans arbeider med
norsk historie og topografi. Festskrift til Erling Gjone.
Oslo: Foreningen til norske fortidsminnesmerkers beva-
ring.
Bernt, Tryggve 2012: Bygdeborgene: Tid for revurdering? Up-
ublisert masteravhandling i arkeologi. Oslo: Universite-
tet i Oslo.
Birkeli, Emil 1943: Fedrekult. Fra norsk folkeliv i hedensk og
kristen tid. Oslo:Dreyers Forlag.
Daae, Ludvig 1879: Norges helgener. Forlagt af Alb. Cam-
mermeyer, Christiania.
Diplomatarium Norvegicum I-XXIII (DN). Utg. Chr. C.
A. Lange, C. R. Unger m.fl. Christiania 1849-Oslo
2011.
Fett, Per 1993: Bygdeborgene – er dei tilfluktsstader? Arkeo
2-1993:17-19.
Finnmark, Stian 2009: Skiens bygdeborger – en funksjonsana-
lyse. Upublisert masteroppgave i arkeologi. Bergen: Uni-
versitet i Bergen.
Frølich, Thorbjørn 1917: Kasterudborgen i Faaberg.
Foreningen til norske Fortidsmindesmærkers Bevaring.
Aarsberetning for 1899: 134-135.
Heimen-2016-3-4.book Page 310 Thursday, November 17, 2016 3:12 PM

© Universitetsforlaget 2016 311
ALMA ELIZABETH THUESTAD, JAN BRENDALSMO, MAY-LISS BØE SOLLUND OG TORGRIM SNEVE GUTTORMSEN HEIMEN
Guttormsen, Torgrim Sneve 2001: Gård og landskap: en lan-
skapsanalytisk analyse av jernalderens bosetning i Follo.
Upublisert hovedfagsoppgave i nordisk arkeologi. Oslo:
Universitetet i Oslo.
Hallan, Nils 1957: De første opptegnelser om bygdeborger i
Trøndelag. DKNVS Årbok 1956-57: 103-112.
Haraldsen, Tom H. Borse 1980: Registrering av faste fortids-
minner. En analytisk studie belyst ved norske bygdeborger.
Upublisert magistergradsavhandling. Oslo: Universite-
tet i Oslo.
Haraldsen, Tom H. Borse 1990: Bygdeborg – natur og kul-
tur. Djupdalsborgen, Totens eneste bygdeborg. Totn
1990: 42-61.
Haraldsen, Tom H. Borse 2004: Bø'rrja: bygdeborgen på
Totenåsen. Totn 2004:110-119.
Hemmendorff, Ove og Smedstad, Ingrid 1997: Forn-
borgsundersökningar i Tröndelag. Et mittnordisk sam-
arbete. I Gullberg, Kurt (red.) Arkeologi i Mittnorden. Et
symposium kring nya arkeologiska forskningsrön. Acta An-
tiqua Ostrobotniensia, Studier i Österbottens förhisto-
riska nr 4. Scriptum, s. 117-126. Vasa.
Hiorthøy, Hugo Friedrich 1990: Topographisk Beskrivelse
over Gulbrandsdalens Provstie i Aggershuus Stift i Norge.
Kiøbenhavn. Ny utgave ved Lokalhistorisk Forlag.
Hobsbawm, Eric John Ernest 1985: Bandits. Harmonds-
worth: Penguin Books Ltd.
Hougen, Bjørn 1929: Østnorske bygdeborger. En hypotese
om deres historiske miljø. Foreningen til norske Fortids-
mindesmærkers Bevaring. Aarsberetning for 1928: 35-48.
Hødnebø, Finn 1972: Ordbog over Det gamle norske Sprog.
Rettelser og tillegg ved Finn
Hødnebø. Fjerde bind. Oslo-Bergen-Tromsø: Universitets-
forlaget.
Johansen, Birgitta og Ing-Marie Pettersson 1993: Från borg
till bunker. Fornlämningar i Sverige 2-1993. Stockholm:
Riksantikvarieämbetet.
Klüwer, Lorenz Diderich 1823: Norske Mindesmærker, afteg-
nede paa en Reise igjennem en Deel af det Nordenfjeldske.
Udgivne af det Kongelige Norske Viderskabers Selskab i
Trondhjem. Trykt i det Wulfsbergske Bogtrykkeri.
Christiania. Faksimil-utgave. Utgitt av Foreningen Fac-
similia Nidrosiensia. Trondheim, 1960.
Kraft, Jens 1838-1842: Topographisk-statistisk Beskrivelse
over Kongeriget Norge. Anden omarbeidede Udgave. B. 4
ufullført. Trykt hos Chr. Grøndahl. Christiania.
Krefting, Otto 1875: Lift om et Par forhistoriske Befæst-
ninger i Fosens Fogderi. Fortidsforeningens Aarberetning
1974: 5-7.
Lie, Christian 2000: Bygdeborger i Etne: forsvarsverk, til-
fluktsborger eller sakrale anlegg? En landskapsanalyse av
fire bygdeborger i Sunnhordland. Upublisert hovedfags-
oppgave i arkeologi. Bergen: Universitetet i Bergen.
Lillehammer, Arnvid 1973: Norske borger og forsvarsanlegg
frå jernalderen. Stavanger Museum, Årbok for 1972: 29-43.
Løyland, Margit (red.) 2006: Norge i 1743. Innberetninger
som svar på 43 spørsmål fra Danske Kanselli. Bind 4. So-
lum, Oslo: Riksarkivet Norge.
Marstrander, Sverre 1959: Dateringen av våre bygdeborger.
Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs Forhandlinger.
Bind 31 (28): 174-180.
Mitlid, Åke 2003: Bygdeborgene – synlige spor fra forhistorien:
en analyse av borgenes funksjon og plass i det tidlige jernal-
dersamfunnet med vekt på deres forsvarsrelaterte oppgaver.
Upublisert hovedoppgave i arkeologi. Oslo: Universite-
tet i Oslo.
Mitlid, Åke 2004: Bygdeborgene – var de lokale tiltak eller
deler av en overodnet plan? En analyse av borgenes
funksjon i det tidlige jernaldersamfunnet med vekt på
deres forsvarsrelaterte oppgaver. Viking 67-2004: 83-
100.
Mordt, Gerd (red.) 2008: Norge i 1743. Innberetninger som
svar på 43 spørsmål fra Danske Kanselli. Bind 5. Solum,
Oslo: Riksarkivet Norge.
Munch, Jens Storm 1965: Borg og bygd. Studier i Tele-
marks eldre jernalder. Særtrykk av Universitetets oldsak-
samlings årbok 1962.
Myhre, Bjørn 1966: Bygdeborger på Nord-Jæren. Frá Haug
ok Heiðni 1966 (1): 185-193.
Nicolaysen, Nicolay 1862-1866: Norske Fornlevninger. Kris-
tiania: Carl Werner & Comp`s Bogtrykkeri.
Nilssøn, Jens 1885: Biskop Jens Nilssøns Visitatsbøger og reise-
optegnelser 1574-1597. Udgivne efter offentlig foran-
staltning ved Dr. Yngvar Nielsen. Kristiania: A. W.
Brøggers Bogtrykkeri.
Nyqvist, Roger 1996: Fornborgen ved Sköttegården. I
Streiffert, Jörgen og Ängeby, Gisela (red.) Arkeologi längs
väg E6 i Bohuslän 1986-1989. Del 1: Jägare och Forn-
borgsbyggare. Arkeologiska resultat 17-1996: 53-60.
Olausson, Michael 1995: Det inneslutna rummet. Om kultis-
ka hägnader, fornborgar och befästa gårdar i Uppland från
1300 f Kr till Kristi födelse. Studier från UV Stockholm;
Skrifter (Riksantikvarieämbetet. Arkeologiska un-
dersökningar) 9.
Petersen, Theodor 1942: Bygdeborger i det nordefjeldske
Norge. Viking 6: 1-48.
Ringstad, Bjørn 1988: Aslaksteinen – landets eldste bygde-
borg? Romsdal sogelag. Årsskrift 1988: 29-47.
Ringstad, Bjørn 1991: Sentrum i periferien – bygdeborger
på nordvestlandet. I Sentrum – periferi. Sentra og sen-
trumsdannelser gjennom førhistorisk og historisk tid.
Den 18. nordiske arkeologkongress, Trondheim 28.8.-
4.9. 1989, redigert av Birgitta Wik. Gunneria 64: 179-
196.
Rygh, Oluf 1883: Gamle Bygdeborge i Norge. Norske For-
tidsmindesmerkers Bevaring. Aarsberetning for 1882: 30–
80.
Røgeberg, Kristin M. (red.) 2003: Norge i 1743. Innberet-
ninger som svar på 43 spørsmål fra Danske Kanselli. Bind
Heimen-2016-3-4.book Page 311 Thursday, November 17, 2016 3:12 PM

Heimen 3–4-2016
312
HEIMEN «BYGDEBORGER» – EN KULTURMINNEKATEGORI TIL BEGEISTRING OG BESVÆR
1. Solum, Oslo: Riksarkivet Norge.
Røgeberg, Kristin M. (red.) 2004: Norge i 1743. Innberet-
ninger som svar på 43 spørsmål fra Danske Kanselli. Bind
2. Solum, Oslo: Riksarkivet Norge.
Røgeberg, Kristin M. (red.) 2005: Norge i 1743. Innberet-
ninger som svar på 43 spørsmål fra Danske Kanselli. Bind
3. Solum, Oslo: Riksarkivet Norge.
Sandnes, Jørn 1990: Kniven, ølet og æren. Kriminalitet og
samfunn i Norge på 1500- og 1600-tallet. Oslo: Universi-
tetsforlaget.
Schøning, Gerhard 1910: Reise som giennem en Deel af Norge
i de Aar 1773, 1774, 1775 paa Hans Majestæt Kongens Be-
kostning er giort og beskreven. Udgivet af Det Kgl. Viden-
skabers Selskab i Trondhjem i Anledning af dets 150-
Aars Jubilæum. Bind I-II (Schøning I-II). Ved Karl
Rygh. Trondhjem.
Shetelig, Haakon 1909: Notiser om bygdeborger. Forenin-
gen til norske Fortidsmindesmærkers Bevaring. Aarsberet-
ning for 1908: 124-130.
Shetelig, Haakon 1925: Norges forhistorie: problemer og
resultater i norsk arkæologi. Instituttet for sammenlignen-
de kulturforskning. Serie A Forelesninger 5a.
Shirmer, Herman M. 1909: Fortegnelse over de hidtil
paaviste Bygdeborge. Foreningen til norske Fortidsmin-
desmærkers Bevaring. Aarsberetning for 1908: 113-123.
Skre, Dagfinn 1998: Herredømmet: bosetning og besittelse
på Romerike 200-1350 e.Kr. Acta humaniora 32-1998.
Solberg, Bergljot 2000: Jernalderen i Norge. 500 før Kristus til
1030 etter Kristus. Oslo: Cappelens Forlag.
Strøm, Hans 2001: Physisk og Oeconomisk Beskrivelse over
Fogderiet Søndmør, beliggende i Bergens Stift i Norge. Trykt
i Sorøe, 1762-1766. Utgitt ved Stein Uglevik Larsen og
Øystein Ekroll som Søndmørs Beskrivelse. 2 Bind.
Stavanger: Stavanger Offset.
Svendsen, Reinert 1902: Gamle Bygdeborge i Ringsaker.
Foreningen til norske Fortidsmindesmærkers Bevaring.
Aarsberetning for 1899: 173–181.
Wille, Hans Jacob 1989: Beskrivelse over Sillejords Præstegi-
eld i Øvre-Tellemarken i Norge. Kiøbenhavn 1786. Utgitt
av Lokalhistorisk Forlag.
Ystgaard, Ingrid 1998: Bygdeborger i Trøndelag: en
forskningshistorisk og empirisk undersøkelse av et begrep og
en kulturminnekategori. Upublisert hovedoppgave i arke-
ologi og kulturhistorie. Trondheim: Norges teknisk-na-
turvitenskapelige universitet.
Ystgaard, Ingrid 2003: Bygdeborger som kilde til studiet av
samfunns- og maktforhold i eldre jernalder. Pri mitive ti-
der 6-2003: 21-30.
Ystgaard, Ingrid 2011: Aristokratenes befestede gård. Spor
2-2011: 8-10.
Ystgaard, Ingrid 2014: Krigens praksis. Organisert voldsbruk
og materiell kultur i Midt-Norge ca. 100–900 e.Kr. Dok-
toravhandlinger ved NTNU 2014:68. Trondheim: Nor-
ges teknisk-naturvitenskapelige universitet.
Østmo, Einar 1978: Fresteåsen og andre bygdeborger i
Vestfold. Viking 41-1978: 94–117.
Østmo, Einar og Hedeager, Lotte (red.) 2005 : Norsk arkeo-
logisk leksikon. Oslo: Pax Forlag A/S.
Noter
1 Østmo og Hedeager 2005, s. 70.
2 Østmo og Hedeager 2005, s. 70.
3 Rygh 1883.
4 Nilssøn 1885, s. 256.
5 Rygh 1883, s. 34.
6 Røgeberg 2003, s. 50.
7 Røgeberg 2004, s. 285.
8 Røgeberg 2004, s. 336.
9 Røgeberg 2004, s. 336.
10 Røgeberg 2005, s. 125.
11 Løyland 2006, s. 153.
12 Løyland 2006.
13 Løyland 2006, s. 131f.
14 Mordt 2008, s. 131.
15 Mordt 2008, s. 131.
16 Schøning I, s. VII.
17 Scøning II, s. 194-198.
18 Schøning II, s. 194.
19 Schøning I, s. 175.
20 Hiorthøy 1990, s. 166.
21 2001
22 1989
23 DN III nr. 477.
24 DN II nr. 766.
25 Hødnebø 1972.
26 Mordt 2008, s. 131.
27 Løyland 2006, s. 153.
28 Røgeberg 2004, s. 285.
29 Rygh 1883, s. 74.
30 1957
31 Mordt 2008, s. 131.
32 Løyland 2006, s. 153-154.
33 Løyland 2006, s. 354.
34 Løyland 2006, s. 154.
35 Løyland 2006, s. 154.
36 Berg og Sinding-Larsen 1968, s. 112–113.
37 Røgeberg 2004, s. 336.
38 Røgeberg 2005, s. 125.
39 Mordt 2008, s. 131.
40 Røgeberg 2004, s. 285.
41 Hiorthøy 1990, s. 166.
42 Løyland 2006, s. 154.
43 Schøning II, s. 196.
44 Schøning II, s. 197.
45 Jevnfør Kraft 1838–1842; Krefting 1875 og Nicolaysen
1862–1866.
46 Shetelig 1909, s. 124.
Heimen-2016-3-4.book Page 312 Thursday, November 17, 2016 3:12 PM

© Universitetsforlaget 2016 313
ALMA ELIZABETH THUESTAD, JAN BRENDALSMO, MAY-LISS BØE SOLLUND OG TORGRIM SNEVE GUTTORMSEN HEIMEN
47 Rygh 1883, s. 30–31 og 75–78.
48 Rygh 1883, s. 78–79.
49 Rygh 1883, s. 79–80.
50 1900, s. 70.
51 1902
52 Jevnfør Frølich 1917.
53 1909, s. 113-123.
54 1909
55 Shetelig 1925, s. 171.
56 Shetelig 1925, s. 171.
57 Hougen 1929.
58 1942
59 1978
60 1959
61 1965
62 Lillehammer 1973.
63 1883
64 1925
65 1942
66 Marstrander 1959 og Munch 1965.
67 1973
68 1966
69 Johansen og Pettersson 1993; Nyqvist 1996 og Olausson
1995.
70 Fett 1993, s. 17.
71 1980
72 Fett 1993, s. 18.
73 Fett 1993, s. 18.
74 1993
75 2001
76 2001, s. 76.
77 1999 og 2003.
78 Aannestad 1999 og 2003.
79 Mitlid 2003, 2004; Ringstad 1988, 1991; Skre 1998, s.
266–288 og Solberg 2000.
80 1990
81 2004
82 Lie 2000.
83 2009
84 Finnmark 2009.
85 2012
86 Bernt 2012.
87 Ystgaard 1998, s. 100.
88 Ystgaard 1998.
89 2014
90 Ystgaard 2014.
91 Sandnes 1990.
92 Hobsbawm 1985.
93 Daae 1879, s. 196–202.
94 Birkelig 1943, s. 12.
95 1999 og 2003.
96 Jevnfør Guttormsen 2001.
97 1883
98 Eksempelvis Bendixen 1900; Kraft 1838–1842; Krefting
1875 og Nicolaysen 1862–1866.
99 Askeladden 2016.
100 Jevnfør Østmo og Hedeager 2005.
101 Se eksempelvis Olausson 1995 og Skre1998.
102 Rygh 1883, s. 76.
103 Rygh 1883, s. 43.
104 Rygh 1883, s. 43–71.
105 Hemmendorff og Smestad 1997 og Ystgaard 1998, s.
84–102.
106 Bernt 2012, s. 25 og Olausson 1995.
107 Rygh 1883, s. 76.
108 Rygh 1883, s. 76–77
109 Se eksempelvis Bernt 2012.
110 Ystgaard 1998, s. 88–92, 2011, s. 9 og 2014, s. 194–
195.
111 Jevnfør Østmo og Hedeager 2005, s. 70.
Heimen-2016-3-4.book Page 313 Thursday, November 17, 2016 3:12 PM