Content uploaded by Julia Köhler-Olsen
Author content
All content in this area was uploaded by Julia Köhler-Olsen on Nov 08, 2016
Content may be subject to copyright.
KAPITTEL 11
Svømmeundervisning i den offentlige skolen: jenters rett til utdanning og
rett til ikke-diskriminering i menneskerettslig belysning
Julia Köhler-Olsen
1.1 Innledning1
FNs konvensjon om barns rettigheter av 20. november 1989 (barnekonvensjonen) artikkel 14 nr.
1 forplikter medlemstater til å respektere barns rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet
(heretter tros- og livssynsfrihet). Tilsvarende er medlemsstatene etter barnekonvensjonen artikkel
14 nr. 2 forpliktet til å respektere foreldrenes, eventuelt vergenes, rett og plikt til å veilede barnet
om utøvelsen av hans eller hennes rettigheter på en måte som er i samsvar med dets alder og
modenhet. Barnekonvensjonen artikkel 28 krever likeledes at stater sikrer barns rett til utdanning.
I tillegg verner barnekonvensjonen artikkel 2 jenter mot ulovlig forskjellsbehandling. Begrepet
«ulovlig forskjellsbehandling» dekker både saker der like tilfeller behandles ulikt, men også lik
behandling av ulike tilfeller, hvis det betyr at det ikke tas hensyn til relevante forskjeller.2
Organisering av svømmeundervisning i den offentlige skolen berører alle disse tre rettighetene
som staten er forpliktet til aktivt å oppfylle. Der det oppstår rettighetskonflikter er staten
forpliktet til å foreta en avveining av ulike hensyn som menneskerettighetene skal ivareta og sikre
at utfallet av avveiningen ivaretar vernet mot ulovlig forskjellsbehandling.
Å gi uttrykk for sin tro, religion eller livssyn er en viktig side av retten til tros- og
livssynsfrihet. Samtidig skaper utøvelsen av en tro eller et livssyn ofte behov for å avveie den
enkeltes rett til å vise sin tro eller sitt livssyn mot andre mål, interesser eller rettigheter som måtte
gjøre seg gjeldende, som for eksempel andre individers rett til å være fri fra religion og tro eller
den enkeltes rett til å oppnå en kvalitativ god utdannelse. Mens tros- og livssynsfrihetens indre
1 Denne artikkelen er en utdyping og videreutvikling av problemstillinger behandlet i PhD-avhandlingen «Barnets
rett til selvbestemmelse i forhold til religiøse normer». Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo 2012
2 Sandberg (2008).
1
del, forum internum, er en absolutt rett som ikke skal kunne begrenses, er den ytre delen av
retten, forum externum, en rett som kan begrenses dersom ulike vilkår er til stede. Individets rett
til å gi uttrykk for sin tros- og livssynsfrihet kan altså komme på kollisjonskurs med
grunnleggende rettigheter som retten til utdanning, retten til helse eller retten til likestilling og
ikke-diskriminering. Barnekonvensjonen artikkel 14 nr. 3 hjemler begrensning av barnets frihet
til å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning dersom begrensningene er fastsatt ved lov og er
nødvendige for å beskytte offentlig trygghet, orden, helse eller moral eller andres grunnleggende
rettigheter og friheter, herunder også individets egne grunnleggende rettigheter i forhold til dets
tros- og livssynsfrihet.
I perioden 2008 til 2010 ble delt svømmeundervisning i kroppsøvingsfaget av hensyn til jenter
med muslimsk bakgrunn debattert i ulike norske medier.3 Enkelte skoler hadde innført kjønnsdelt
svømmeundervisning og dette ble i mediedebatten møtt med både bifall og sterk kritikk.
Bakgrunnen for at enkelte skoler innførte kjønnsdelt undervisning er at svømmeundervisning som
regel foregår med lite klær og dette kan være utfordrende med tanke på muslimske jenters
identitet, standpunkt og deres tro.4 Det er viktig å være klar over at det er store variasjoner
innenfor de ulike muslimske miljøene når det gjelder forståelsen av religiøse normer som stiller
særlige krav til kvinners påkledning.5 Den dominerende forståelse i praksis er allikevel at kvinner
og menn, utenom nærmeste familie som er over pubertetsalder, ikke skal vise seg eller beskue
hverandre uten et visst minimum av klær.6 I enkelte religiøse miljøer anses det problematisk at
undervisningen gjennomføres av en mannlig lærer. I skolen møter disse noe varierende religiøse
normer det pedagog Aslaug Andreassen Becher kaller for den norske normaliteten og
forventningen om at alle skal kunne svømme.7 Hun viser hvordan felles svømmeopplæring ofte
tas som en selvfølge og således kan representere en form for koloniserende praksis.8
Det er i denne sammenheng interessant å merke seg at felles svømmeopplæring er et relativt
nytt norsk fenomen som ikke ble innført før i 1974. Mønsterplan for grunnskolen fra 1974 (M74)
var den første læreplanen i norsk skole som hadde som formål å skape likestilling mellom
3 http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Kjonnsdelt-gym--og-svommeundervisning-i-Tromso-5349210.html fra 16.
oktober 2010 (lastet ned 29.7.2013), http://dt.no/nyheter/far-ikke-svomme-sammen-1.3362336 fra 8.9. 2008 (lasted
ned 29.7.2013), http://www.orkangervel.no/index.php?artikkelvalg=vis_innhold&visning=1&id=1239 (lastet ned
29.7.2013), http://nrk.no/nyheter/norge/1.7338835 fra 16.10.2010 (lastet ned 29.7.2013).
4 Halvorsen (2010) s. 6 som viser til Grande (2008) s. 73.
5 Halvorsen (2010) s. 10.
6 Thorsen og Rugkåsa (1999) s. 10 og 11.
7 Becher (2008) s. 32.
8 Ibid.s. 33.
2
kjønnene. M74 slo fast at jenter og gutter skulle ha felles undervisning. Dette ble formulert på
følgende måte:
«Skolen bygger sin virksomhet på prinsippet om likeverd mellom de to kjønn. I praksis vil det
bety at jenter og gutter skal være likestilt i skolen. De skal kunne være sammen i felles
klasse/gruppe, de skal ha likt time tall og lik undervisning i de obligatoriske fag, samme rett til å
velge frivillige fag, og de skal ha de samme rettigheter og de samme plikter på alle andre
områder i skolen. Felles svømmeopplæring kan dermed forstås som et uttrykk for
likestillingskulturen i den norske majoritetsbefolkningen.»9
Læreplanverket for Kunnskapsløftet 2006 fastslår at alle elever skal være svømmedyktige etter
4. årstrinn: «vere trygg i vatn og vere symjedyktig». I løpet av 5.-7.årstrinn skal elever oppnå
ferdigheter om å kunne «utføre grunnleggjande teknikkar i symjing på magen, på ryggen og
under vatn». Etter ungdomsskolen skal alle elever kunne «symje på magen og på ryggen og
dukke». I tillegg til disse individuelle ferdighetene skal de kunne forklare og utføre livredning i
vann, og livreddende førstehjelp.10 Norges svømmeforbund måtte allikevel i juni 2013 melde at
kun halvparten av landets tiåringer kan svømme 200 meter eller mer, som er minstekravet til
svømmedyktighet fra forbundet. I tillegg oppga 17 prosent av barn med minoritetsbakgrunn at de
ikke kan holde seg flytende i det hele tatt, mens tallene for barn med norske foreldre er på 5
prosent.11
1.2 Problemstilling og metode
Avveiningen av hensynet til barnets tros- og livssynsfrihet, barnets rett til utdanning, herunder å
lære svømmeferdigheter, og hensynet til likestilling når det gjelder felles svømmeundervisning
står sentralt i NOU 2013:1 om Det livssynsåpnet samfunn (tros- og livssynsutvalget). Utvalget
understreker betydningen av å sikre barns interesser slik at grunnleggende svømmeferdigheter
realiseres for alle. Utvalget er tydelig på at interessen i å kunne svømme ikke må bli hindret med
begrunnelsen i prinsippet om tros- og livssynsfrihet. Dermed stiller utvalget seg bak
barneombudets syn om at svømmeundervisning bør kunne tilpasses slik at det er tatt hensyn til
9 Mønsterplan for grunnskolen (1974) s. 22 (min utheving). Det kan i seg selv være oppsiktsvekkende at felles
svømmeundervisning så sterkt og direkte uttales som et uttrykk for den norske majoritetskulturen.
10 Læreplanverket for Kunnskapsløftet (2013).
11 http://www.nrk.no/helse-forbruk-og-livsstil/1.11092030 (lastet ned 29.7.2013).
3
barnets overbevisning, men at en ikke generelt bør kunne legge opp til kjønnsdelt
svømmeundervisning.12
Hovedproblemstillingen i dette kapittelet er hvor langt staten plikter å gå i å sikre barnets
rett til utdanning, dvs. konkret retten til å lære å svømme under hensyntaken av barnets rett til
tros- og livssynsfrihet og rett til likestilling. Hvilket handlingsrom har staten og lovgiveren i
balanseringen av disse tre statsforpliktelsene og hva bør staten og lovgiveren gjøre? Formålet er å
gi en framstilling og vurdering av norsk rett slik den praktiseres, med særlig fokus på
forvaltningspraksis fra fylkesmannen vurdert i lys av barnekonvensjonen, FN konvensjonen mot
alle former for diskriminering av kvinner (kvinnediskrimineringskonvensjon), FN konvensjonen
om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK), FN konvensjonen om sivile og politiske
rettigheter (SP), og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK).
Det anvendes juridisk metode for å gjøre rede for norsk regelverk og skolenes og
forvaltningens praksis. Regelverket og praksis blir så vurdert i lys av Norges menneskerettslige
forpliktelser. I tillegg trekkes det inn kunnskap om jentebarnas egne opplevelser og deres
stemmer basert på to forskningsundersøkelser gjort i Norge. Perspektivene, som jeg vurderer
norsk forvaltningspraksis i, er altså jentebarnas stemmer og menneskerettslige hensyn. Det er et
formål med kapittelet å gi en vurdering av hvordan lovtolkning og praksis bør være i lys av
Norges menneskerettslige forpliktelser.
I kapittel 1.3 gis det en framstilling av norsk lovgivning og den praktiserte retten i
forvaltning og skole per i dag. Deretter, i kapittel 1.4, vurderes den norske lovgivningen og den
praktiserte retten i lys av menneskerettslige hensyn. I kapittel 1.5 drøftes adgangen til å begrense
jentebarns rett til å gi uttrykk for sin religiøse tro ved å gjennomføre felles svømmeopplæring.
Kapittel 1.6 sammenholder egne drøftelser med en nylig avsagt dom i den øverste tyske
forvaltningsdomstolen om fritak fra felles svømmeopplæring. Kapittel 1.7 diskuterer forholdet
mellom foreldrenes rett til tros- og livssynsfrihet og jentebarnets rett til tros- og livssynsfrihet og
rett til likestilling. I det siste kapittelet, kapittel 1.8, gis det noen avsluttende vurderinger om
hvilket handlingsrom staten har og hvilke normer som bør legges til grunn i spørsmålet om delt
svømmeundervisning.
12 NOU 2013:1 pkt. 19.4.2.2.
4
1.3 Norsk rett: lovgivning og forvaltningspraksis (den praktiserte rett)
Hovedregelen i Lov av 17. juli 1998 nr. 61 om grunnskolen og den vidaregåaende opplæringa
(opplæringsloven) er at inndelingen av elever i klasser eller basisgrupper skal ivareta deres behov
for sosial tilhørighet, jf. opplæringsloven § 8-2 første ledd første punktum. Dersom det er behov,
kan elevene deles inn i andre grupper for enkelte deler av opplæringen, jf. opplæringsloven § 8-2
første ledd andre punktum. Bestemmelsen om felles undervisning lyder som følgende: ”Til
vanlig skal organiseringa ikkje skje etter fagleg nivå, kjønn eller etnisk tilhør.”, jf.
opplæringsloven § 8-2 første ledd tredje punktum.
Det rettslige spørsmålet etter norsk lov er om kjønnsdelt svømmeundervisning må anses for å
være «til vanlig». Dersom spørsmålet besvares bekreftende, forbyr opplæringsloven § 8-2 første
ledd tredje punktum kjønnsdelt svømmeundervisning i den norske grunnskolen. Motsatt er
tilfellet hvis deling av svømmeundervisningen mellom gutter og jenter ikke defineres som «til
vanlig». Loven åpner da opp for en kjønnsdelt organisering av svømmeundervisningen. For å
kunne besvare det rettslige spørsmålet må altså uttrykket ”til vanlig” tolkes.
Vanlig ordforståelse om at inndeling etter disse kriterier ikke skal skje «til vanlig» tilsier at en
kortvarig inndeling er mulig. Dersom delingen av eleven imidlertid blir en regulær og vedvarende
situasjon, tilsier vanlig ordforståelse at den vil stride mot lovens bestemmelse.
Forarbeidene til uttrykket «til vanlig» er Innst. O. nr. 95 (1996-1997). Begrunnelsen for samlet
undervisning uten adgang til å dele inn klasser eller grupper etter kjønn, faglig nivå eller etnisitet
ble gitt i forbindelse med endringer til den tidligere grunnskoleloven av lov 13.06.1969 nr. 24 om
grunnskolen § 5 vedtatt av Stortinget i 1997 Stortinget. Stortingets kirke-, utdannings- og
forskningskomité uttalte forut for endringsvedtaket at:
«Komiteen viser til klassen som den samlende enhet på den enkelte skole. Klassen skal være
en møteplass på tvers av sosiale, økonomiske og evnemessige forhold og kjønn. Klassen skal på
denne måten utvikle den gjensidige respekten og toleransen elevene skal ha for hverandre.
Komiteen understreker at klasseinndelingen i grunnskolen fortsatt skal skje med utgangspunkt i
aldersmessige forhold. Blant annet skal kjønn og forutsetningene til den enkelte eleven som
hovedregel ikke være relevant for sammensetningen av klassen.»13
.
13 Innst. O. nr. 95 (1996-1997) pkt. 2.5.
5
Denne begrunnelsen ble ikke endret da bestemmelsen om klasse- og gruppeorganisering ble en
del av opplæringsloven fra 1998.
I 2003 ble bestemmelsen i opplæringsloven om klassestørrelser endret til at klassens eller
basisgruppens størrelse ikke skulle være større enn det som er pedagogisk og sikkerhetsmessig
forsvarlig.14 I forbindelse med lovendringen i 2003 uttalte departementet at «kravet om at
organiseringa til vanleg ikkje skal skje etter fagleg nivå, kjønn eller etnisk tilhør er i samsvar med
tilsvarande krav i tidlegare lov».15 Tilsynsmyndighetene skulle dessuten kunne gripe inn dersom
skolen ikke ivaretar hensyn til inkludering av alle grupper i fellesskapet.16 Bestemmelsen om
felles undervisning ble altså videreført og ikke endret og Stortingskomiteens innstilling fra
perioden 1996-1997 er derfor fremdeles en relevant kilde.
I kommentarutgaven til opplæringsloven skriver Helgeland at det kan være lovlig med korte
perioder med inndeling av elever etter faglig nivå, men denne type inndeling bør gjøres
kortvarig.17 Helgeland drøfter ikke nærmere om tidsaspektet også gjelder med tanke på inndeling
etter kjønn eller etnisk tilhørighet. Det er ingen opplagt grunn som skulle tilsi at inndeling etter
«kjønn» og «etnisk tilhørighet» stiller seg annerledes enn «faglig nivå» når det gjelder hvor lenge
delingen av klassen eller elevgruppen skal kunne vare etter opplæringsloven.
Læreplanen til Kunnskapsløftet viser at fra 1.-7.årstrinn skal elevene ha 478 timer i
kroppsøvingsfaget, og på ungdomstrinnet (8.-10.) skal elevene ha 223 timer undervisning i dette
faget.18 Det går ikke fram av Utdanningsdirektoratets rundskriv Udir-1-2013 «Kunnskapsløftet
fag- og timefordeling og tilbudsstruktur» om hvordan disse timene skal fordeles utover de ulike
årstrinn og hvor mange timer av kroppsøvingsfaget skal være svømmeundervisning.19 I enkelte
nyhetsoppslag kritiseres skoler for ikke å tilby mer enn 10 til 15 timers svømmeundervisning på
fjerde trinn.20 Læreplanen sier ikke noe om hvor mange undervisningstimer i svømming en skole
skal tilby sine elever og timetallet kan derfor i stor grad variere innad i en kommune.21 På
bakgrunn av disse usikre tall når det gjelder undervisningstimer i svømming, er det vanskelig å
14 Opplæringsloven § 8-2 første ledd siste punktum.
15 Ot. prp. nr. 67 (2002-2003) s.34.
16 Ibid. s. 14.
17 Helgeland (2006) § 8-2 pkt. 9.
18 http://www.udir.no/kl06/KRO1-03/Hele/Timetall/ (lastet ned 30.7.2013).
19 Rundskriv Udir-1-2013 pkt. 2.2.
20 http://dt.no/nyheter/kritisk-til-svommeundervisningen-1.7980065 16.7.2013 (lastet ned 30.7.2013),
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/--Norge-pa-drukningstoppen-5332402.html 1.7.2010 (lastet ned 30.7.2013).
21 http://touch.f-b.no/nyheter/et-hav-skiller-skolesvommingen-1.7937071 15.6.2013 (lastet ned 30.7.2013).
6
konkludere entydig med at svømmeundervisning utgjør en så stor del av undervisningsåret at
tidsperspektivet bidrar til å oppfatte inndelingen etter kjønn som «til vanlig».
Selv om varigheten, altså tidsperspektivet, er en del av begrepsforståelsen av «til vanlig»,
sikter uttalelsene i forarbeider først og fremst til samhørighet. Stortingets kirke-, kunnskaps- og
forskningskomité brukte betegnelser som «møteplass på tvers», «utvikle den gjensidige respekten
og toleransen», og at kjønn som hovedregel ikke skal være relevant for sammensetning av
klassen.22 Det er mulig å si at få timer med svømmeundervisning i skoleåret ikke er av en slik
tidsvarighet at man kan tale om «til vanlig». Dersom en slik inndeling imidlertid skjer på hvert
årstrinn der det gis svømmeopplæring, vil akkurat denne opplæring være «vanlig» selv om tiden
som går med til svømmeopplæringen altså er minimalt sett i forhold til antall undervisningstimer
et helt skoleår består av. Vanligvis skal elevene ha en møteplass på tvers av kjønn, etnisk
tilhørighet og da også religiøs tilhørighet. Dersom elevene deles inn i grupper etter kjønn hver
gang det er svømmeundervisning, vil dette bli en vanlig ordning som vanskelig lar seg forene
med «samhørighet» og formålet om «en møteplass på tvers». Ordlyden og forarbeidene trekker i
retning av at kjønnsdelt svømmeundervisning ikke kan tilbys i norske grunnskoler da denne
inndelingen ikke faller inn under opplæringslovens unntaksbestemmelse for gruppeinndelinger
etter bestemte kjennetegn ved elevene.23
Enkelte rettsanvendere har lagt til grunn at opplæringslovens unntaksbestemmelse åpner for en
kjønnsinndeling av svømmeundervisningen. Fylkesmannen i Aust-Agder uttalte i sitt brev til en
barneskole i fylket følgende: «Kommunen bør i tillegg vurdere om det er hensiktsmessig med
kjønnsdelte grupper i svømmeopplæringen om dette ikke allerede er gjort.» .24 Utdanningsetaten i
Oslo kommune gikk i 2008 ut fra at Møllergate skole ikke brøt med opplæringsloven ved
innføringen av delt svømmeundervisning. Det ble i denne sammenheng henvist til elevenes rett til
tilpasset opplæring.25 Likestillings- og diskrimineringsombudet uttalte seg derimot skeptisk til en
slik inndeling i en avisartikkel i 2008. Ombudet påpekte at kjønn normalt sett er en altfor grov
kategori å dele mennesker inn i og ville derfor bare åpne opp for en kjønnsdeling ut fra
pedagogiske hensyn.26 Elevenes rett til tilpasset opplæring som utdanningsetaten henviste til, ville
i henhold til Ombudet eventuelt kunne utgjøre et pedagogisk begrunnet hensyn.
22 Innst. O. nr. 95 (1996-1997) pkt. 2.5.
23 Opplæringsloven § 8-2 første ledd tredje punktum.
24 Brev fra Fylkesmannen i Aust-Agder (2008).
25 http://www.aftenposten.no/nyheter/oslo/article2627870.ece (lastet ned 30.10.2011).
26 http://www.aftenposten.no/nyheter/oslo/article2627870.ece (lastet ned 30.10.2011).
7
Kunnskapsdepartementet har gitt en regelverksavklaring i hvordan unntaksbestemmelsen i
opplæringslova § 8-2 første ledd tredje punktum skal forstås. Denne unntaksregelen må tolkes i
følge departementet som et snevert unntak. Det ble utdypet med at det må foreligge særlige
tilfeller for gruppeinndeling. Disse særlige tilfeller er til stede når felles opplæring er til hinder
for å oppnå sentrale mål i opplæringen.27
Fylkesmannen i Troms konkluderte på bakgrunn av departementets uttalelser med at
kjønnsdelt svømmeundervisning ikke kan omfattes av unntaksbestemmelsen.28 Et ønske om å
inkludere alle barna i svømmeopplæringen gjennom å legge til rette for opplæring tilpasset en
religiøs norm, ville ifølge Fylkesmannen, skje på bekostning av fellesundervisning for resten av
klassen. Ettersom inndelingen gjelder et helt skoleår utgjør den, ifølge Fylkesmannen en vanlig
ordning, selv om elevene ellers er samlet i mesteparten av årets undervisningstimer. Ordningen
anses kjennetegnet av å være fast og langvarig og således som «til vanlig». Utslagsgivende for
fylkesmannens konklusjon er videre at Kunnskapsdepartementet har tolket bestemmelsen slik at
den gir en snever adgang til unntak fra hovedregelen. Det framgår av Kulturdepartementets og
konklusjonen til Fylkesmannen i Troms at rettsanvendere hovedsakelig vektlegger tidsaspektet
ved å vise til at ordningen er fast og langvarig og at det er en snever unntaksadgang som må være
begrunnet i pedagogiske formål.
Med bakgrunn i avisoppslagene og Norges svømmeforbunds tall som viser manglende
svømmedyktighet blant norske barn og ungdommer og i særdeleshet blant barn og unge med
minoritetsbakgrunn, er det et relevant spørsmål om kjønnsdelt svømmeopplæring kan begrunnes i
det pedagogiske formålet om at flest mulig barn lærer å svømme mens de går på grunnskolen.
Målet for svømmeopplæring er at alle barn i Norge skal kunne svømme for å forhindre
drukningsulykker. Norge er et land preget av havet og det er mange innsjøer og kulper i
skogsområder og naturen for øvrig. Betydningen av å kunne svømme må ikke undervurderes. I
tillegg kommer det at mange barn med muslimsk bakgrunn har opprinnelse fra land der vannet
ikke har den samme betydningen i naturen og i livet til menneskene som det har i Norge.
Svømmeopplæring er derfor ikke nødvendigvis en del av familiens videreformidling av kunnskap
til sine barn. Dette er også synlig gjennom flere drukningsulykker i Norge, der barn med
minoritetsbakgrunn var involvert, og dessverre også omkom.
27 Brev fra Kunnskapsdepartementet - Gruppeorganisering - Utdanningsdirektoratets anmodning om
regelverksavklaring 19. mai 2009. Oslo.
28 Brev fra Fylkesmannen i Troms (2010).
8
Er kjønnsdeling av grupper en forutsetning for at muslimske jenter lærer å svømme? I flere
debatter, i brevet fra Fylkesmannen i Aust-Agder, samt på Oslo kommunes nettside vises det til
muligheten for at elevene kan benytte badetøy som dekker kroppen etter muslimske regler.29
Dessuten vil det kunne gis mulighet til å dusje før de andre elevene og bruke lukkede av- og
påkledningsrom. En siste mulighet er at det gis fritak fra svømmeopplæring, men med
forutsetning om at barnet på slutten av skoleåret viser at den har nådd kunnskapsmålet til
svømmeundervisningen gjennom opplæring i privat regi. Det ser altså ut som om det finnes
muligheter som er mindre inngripende enn kjønnsdeling av grupper for at jentene skal kunne
følge den religiøse normen og oppnår svømmeferdigheter. Opplæringsloven § 8-2 første ledd
tredje punktum krever at det må være et uvanlig tilfelle for å gå bort fra hovedregelen om
fellesundervisning. Ved å kunne legge til rette for at den religiøse normen kan overholdes uten at
kjønnsdeling av gruppen må foretas, vises det indirekte at forholdet ikke er et slikt uvanlig
tilfelle. Gjennom tilrettelegging kan overholdelsen av den religiøse normen bli en vanlig del av
svømmeundervisningens rammer. Hovedregelen om felles svømmeopplæring er ikke til hinder
for at muslimske jenter kan få tilpasset opplæring for å oppnå kunnskapsmålet om
svømmeferdighet.
Møllergata skole velger å tilby separat svømmeundervisning for de eldre, muslimske jentene,
som ønsker dette. Er en slik løsning innenfor rammen av den norske opplæringsloven? Klassen
blir ikke delt opp i grupper etter kjønn. De øvrige elevene har fremdeles felles
svømmeundervisning. Noen elever velger imidlertid tilbudet om separat svømmeundervisning.
Dette er ikke ulikt forslaget om at jentene kan søke om fritak etter opplæringslova § 2-3a og ty til
privatundervisning. Tilbudet fra Møllergata skole sikrer imidlertid at opplæring i Norge
fremdeles er en gratis rett for alle elever, noe som ikke vil være tilfellet ved privatundervisning.
Dessuten gir skolen tilpasset opplæring og ivaretar sin plikt overfor de andre elevene, samtidig
som den tar hensyn til barnets rett til tros- og livssynsfrihet.
Imidlertid taler det mot løsningen om separat svømmeundervisning for muslimske jenter at
hele klassen altså ikke lenger har svømmeundervisning i fellesskap. Det er noen elever som
mangler og hensynet til samhørigheten er ikke ivaretatt. En sammenfatning av hvordan norsk lov
tolkes og praktiseres er at unntak fra hovedregelen om felles undervisning må anvendes strengt
og at det må foreligge sterke grunner som tilsier en deling for å oppnå kompetansemål i den
29 H:\ARKIV\Forarbeider\Svømmeopplæring og bading - Utdanningsetaten - Oslo kommune.mht
9
norske skolen. Ordlyden i lovbestemmelsen, forarbeidene og etterarbeidene tilsier at kjønnsdelt
svømmeundervisning ikke er tillatt i den norske grunnskolen. Det er imidlertid mulig å tilpasse
svømmeopplæringen gjennom påkledning og kvinnelige lærere, samt at muslimske jenter fra og
med 5.-7.årstrinn vil kunne få separat svømmeundervisning etter skoletid gjennomført av skolen,
det vil si ikke privatundervisning.
1.4 Menneskerettslige hensyn og vurderinger
Er denne snevre adgangen til å gjøre unntak fra hovedregelen i opplæringslova § 8-2 første ledd
tredje punktum innenfor Norges menneskerettslige forpliktelser vedrørende barns rett til
utdanning, rett til fri religionsutøvelse og barns rett til å være fri fra religion, samt retten til ikke-
diskriminering på grunnlag av kjønn? Faktum i disse sakene ligger i skjæringspunktet mellom
flere ulike hensyn som er relevante i en avveining av ulike rettigheter.
På den ene siden står muslimske jenters rett til utdanning, jf. barnekonvensjonen artikkel 28,
samt at denne retten er fylt med innhold som framhever respekt for hverandres forskjellige
bakgrunn, religiøst og kulturelt, og videreformidling av toleranse, jf. barnekonvensjonen artikkel
29 nr. 1 bokstav c. Staten er dessuten forpliktet til å anerkjenne enhvers rett til utdanning etter
ØSK artikkel 11. Statene er i den forbindelse forpliktet til å vektlegge at utdanningens innhold
skal ta sikte på den fulle utvikling av mennesket; karakter og forståelsen av dets verdighet, og
skal styrke respekten for menneskerettighetene og de grunnleggende friheter, jf. ØSK artikkel 11
nr. 1. Kvinnediskrimineringskonvensjonen artikkel 10 krever dessuten at staten treffer alle egnete
tiltak for å avskaffe diskriminering av kvinner, slik at de blir sikret de samme rettigheter som
menn når det gjelder utdanning. Dette blir så presisert i artikkel 10 bokstav c) der det sies at
staten skal aktivt bidra til å avskaffe en hvilken som helst stereotyp forestilling om menns og
kvinners roller, på alle nivåer og i alle former for utdanning, ved blant annet å fremme
fellesundervisning. I tillegg skal staten imidlertid også respektere de muslimske jentenes rett til
tros- og livssynsfrihet, jf. barnekonvensjonen artikkel 14 nr. 1. Statens forpliktelse innebærer
respekt overfor ulike religioners normer som utøves utad i samfunnet, jf. barnekonvensjonen
artikkel 14 nr. 3.
På den andre siden står de ikke-muslimske elevenes rett til å oppleve toleranse overfor sin
kulturelle bakgrunn i undervisningen, jf. barnekonvensjonen artikkel 29 nr. 1 bokstav c. Denne
bakgrunnen fra majoritetskulturen er preget av en sterk vektlegging av likebehandling mellom
10
kvinner og menn. I tillegg har de øvrige barna en menneskerett til ikke å bli forskjellsbehandlet
på grunnlag av kjønn. Videre er staten forpliktet til å ta alle passende forholdsregler for å endre
eller avskaffe fordommer, sedvaner eller annen atferd, som hviler på en oppfatning om at det ene
kjønnet er mer eller mindre verdt enn det andre, jf. FNs kvinnediskrimineringskonvensjon
artikkel 5a. Som nevnt ovenfor kommer forpliktelsen til å avskaffe kjønnsstereotypier også frem i
kvinnediskrimineringskonvensjonen artikkel 10 bokstav c) i forbindelse med utdanning der det
eksplisitt oppfordres til fellesundervisning av gutter og jenter. Gjennom innføring av kjønnsdelte
grupper i svømming, viser staten riktignok respekt for en religiøs gruppes normer, men støtter
også opp under en religiøs norm som hviler på en oppfatning om at jenter er mindre verdt enn
gutter dersom de viser deler av sin kropp til det andre kjønnet; en norm som ikke finnes
tilsvarende for gutter og menn. Det kan reises spørsmål om staten har adgang til å ta hensyn til en
norm som pålegger jenter en sømmelighet som er ulik den gutter må forholde seg til.
Staten har en plikt til å avveie mellom gruppens og individets rett til tros- og livssynsfrihet og
enkeltindividets rett til ikke-diskriminering på grunnlag av kjønn. FNs menneskerettighetskomité
uttaler i den generelle kommentaren nr. 28 om retten til likhet for loven for kvinner og menn at
SP artikkel 18 om retten til tros- og livssynsfrihet ikke må brukes for å rettferdiggjøre
diskriminering av kvinner og jenter ved å referere til tros- og livssynsfrihet.30 I tillegg omhandler
spørsmålet om delt svømmeundervisning forholdet mellom barn som tilhører en minoritet og
barn som tilhører majoriteten i det norske samfunnet, jf. barnekonvensjonen artikkel 30.
Avveiningen mellom de ulike hensynene er hjemlet i så vel barnekonvensjonen artikkel 14 nr.
3 om begrensning av barnets frie religionsutøvelse, artikkel 29 om innhold i retten til utdanning,
artikkel 2 om retten til ikke-diskriminering, FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter
(SP) artikkel 2 om retten til ikke-diskriminering, SP artikkel 18 nr. 3 med hjemmel til å begrense
retten til fri religionsutøvelse og tilsvarende i den europeiske menneskerettighetskonvensjon
(EMK) artikkel 9 nr. 2, samt EMK tilleggsprotokoll nr. 1 artikkel 2 første og andre punktum om
retten til utdanning og foreldrenes rett til å sikre barnets religiøse oppdragelse.
Det finnes to mulige innfallsvinkler til den rettslige drøftelsen. Det kan spørres om staten har
adgang til å begrense de muslimske jentenes rett til fri religionsutøvelse for å sikre jentebarnets
rett til utdanning og for å oppfylle forpliktelsen om å avskaffe kjønnsstereotypier. Det andre
spørsmålet er om retten til ikke-diskriminering på grunnlag av kjønn ikke gjelder fordi
30 FNs menneskerettighetskomités General Comment No. 28 avsnitt 21.
11
forskjellsbehandlingen baserer seg på en saklig grunn, nemlig for å sikre retten til utdanning og
vernet om retten til fri religionsutøvelse.
Felles svømmeopplæring kan på den ene siden oppleves krenkende eller støtende for et
mindretall av elever i en klasse eller gruppe. Kjønnsdelt svømmeopplæring vil på den annen side
oppleves som et inngrep for et flertall av elevene. Dette kunne tilsi at det rettslige spørsmålet bør
være om kjønnsdelt svømmeopplæring krenker så vel muslimske jenters som øvrige elever rett til
ikke-diskriminering på grunnlag av kjønn.
I den følgende drøftelsen tar jeg utgangspunkt i situasjonen til jentebarn fra religiøse
minoritetsgrupper og stiller spørsmålet om jentebarnas rett til utdanning krever at staten
begrenser retten til fri religionsutøvelse ved å kreve felles svømmeundervisning for gutter og
jenter, jf. barnekonvensjonen artikkel 14 nr. 3. Ved å begrense retten til fri religionsutøvelse, vil
staten samtidig verne om retten til utdanning som bidrar til å fjerne kjønnsstereotypier, jf.
barnekonvensjonen artikkel 28, jf. kvinnediskrimineringskonvensjonen artikkel 10 bokstav c og
artikkel 5a.
1.5 Generelt om barnekonvensjonen artikkel 14 nr. 3
Det er tre krav som må være oppfylt for at et forbud mot kjønnsdelt svømmeopplæring skal
være forenlig med barnekonvensjonen artikkel 14 nr. 3: Det må være hjemlet i lov, det må tjene
til oppnåelse av ett av formålene nedfelt i bestemmelsen, og forbudet må være nødvendig og
forholdsmessig for å oppnå formålet. Vilkår om lovhjemmel innebærer også at bestemmelsen må
være lett tilgjengelig og forståelig for borgerne for å sikre forutsigbarhet for deres rettslige
stilling.31 FNs menneskerettighetskomité har påpekt at SP artikkel 18 nr. 3 må tolkes restriktivt,
og at statene må være nøye i sin vurdering av om en begrensning i friheten er forankret i
formålene nedfelt i bestemmelsen, noe som må gjelde tilsvarende etter barnekonvensjonen
artikkel 14 nr. 3. Inngrep må dessuten ikke være pålagt for å oppnå et diskriminerende formål
eller anvendt på en diskriminerende måte.32 FNs menneskerettighetskomité har dessuten i den
generelle kommentaren nr. 28 om like rettigheter for men og kvinner uttalt at:
«States should eradicate, both through legislation and other appropriate measures, all cultural
or religious practices which jeopardize the freedom and well-being of female children.»33
31 FNs menneskerettighetskomités General Comment No. 22 avsnitt 8.
32 Ibid. avsnitt 8. Tilsvarende krav finner vi også i EMDs rettspraksis, for eksempel i Leyla Sahin mot Tyrkia, 10.
november 2005 avsnitt 84.
33 FNs menneskerettighetskomités General Comment No. 28 avsnitt 28.
12
Menneskerettighetskomiteen erkjenner jentebarns særlige sårbarhet hvilket innebærer at
religiøse normer som begrenser individets frihet må tale større inngrep i forhold til barn enn i
forhold til voksne.
FNs barnekomité har understreket at retten til utdanning omfatter alle barn. Komiteen legger
vekt på at jenter må settes i stand til å delta i utdanning.34 Jenter kan imidlertid bli forhindret fra å
delta i deler av undervisningen fordi de av kulturelle eller religiøse grunner ikke anser det for å
være sømmelig.35
Barnekonvensjonen artikkel 14 nr. 3 er formulert likt med SP artikkel 18 nr. 3 og er nesten
sammenfallende med EMK artikkel 9 nr. 2. Foruten uttalelser fra FNs barnekomité, som jo
relaterer seg direkte til tolkningen av barnekonvensjonen, vil derfor også uttalelser og avgjørelser
fra FNs menneskerettighetskomité, som bl.a. har til oppgave å avgi generelle kommentarer om
tolkningen av SP, kunne gi viktige holdepunkter for å forstå rekkevidden av artikkel 14 nr. 3.
Også praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) vil være av interesse, selv om
overføringsverdien til tolkningen av barnekonvensjonen artikkel 14 nr. 3 er mer usikker.
1.5.1 Lovhjemmel
Vilkåret om lovhjemmel vil kunne anses oppfylt når opplæringsloven § 8-2 første ledd tredje
punktum sier at til vanlig skal opplæring foregår samlet i klassen eller gruppen. Et krav til
lovhjemmel er den skal være tilgjengelig og forståelig. Opplæringsloven oppfyller kravet om
tilgjengelighet, men diskusjonen under punkt 1.2 viser at lovskravet ikke umiddelbart oppfyller
kravet om å være forståelig. Hva som ligger i begrepet «til vanlig» ble fortolket ulikt av
rettsanvendere og Kulturdepartementet måtte avklare hvordan ordlyden og forarbeider er å forstå.
Ettersom tolkningen av opplæringsloven § 8-2 første ledd tredje punktum nå må kunne anses som
avklart, mener jeg at det er mulig å si at kravet om at loven må være forståelig er oppfylt.
Det vil alltid kunne knytte seg tvil om hvordan en noenlunde klar lovtekst skal fortolkes og
kravet om å forstå innholdet ut fra lovteksten kan derfor ikke være altfor strengt etter min
oppfatning. Elever kan etter dette ikke regne med at svømmeopplæring blir delt inn etter kjønn
for å ivareta deres rett til fri religionsutøvelse. Det påfølgende spørsmålet er om begrensningen i
retten til fri religionsutøvelse er forholdsmessig og nødvendig i et demokratisk samfunn.
34 FNs barnerettighetskomités General Comment No. 7 avsnitt 28.
35 Sandberg (2008) s. 103.
13
1.5.2 Formål
Hva er formålene med felles svømmeopplæring og faller disse formålene inn under ett eller
flere av de nevnte formål i barnekonvensjonen artikkel 14 nr. 3?
Utgangspunktet er at alle barn har en rett til utdanning som oppfyller ulike krav til kvalitet og
innhold, jf. barnekonvensjonen artikkel 28 og artikkel 29. Vektlegging av at alle barn oppnår
kunnskapsmål i svømming er således legitim. Barneombudet skriver i sitt innspill til tros- og
livssynsutvalget at det mener at det er svært viktig at barn i Norge kan svømme, og at det derfor
kan ses som best for barnet at det lærer å svømme i skolen slik at fritak fra svømmeundervisning
ikke bør forekomme.36 Med henvisning til barnekonvensjonen artikkel 29 nr. 1 bokstav c som
forplikter stater til å ta sikt på at utdanningen utvikler respekt for elevens egen kulturelle identitet,
mener ombudet at det kan være nødvendig å tilpasse undervisning ut fra hensynet til barnets
overbevisning. Derimot er barneombudet mer tvilende til at svømmeundervisning kan organiseres
i kjønnsdelte grupper da dette kan være i strid med opplæringslovens bestemmelser om felles
undervisning. I tillegg mener ombudet at det er problematisk om kjønnsdelt svømmeundervisning
innføres som en normaltilstand der ideer om at omgang mellom kjønn ikke er tillatt, skal styre
undervisningsformen. En inndeling vil også kunne legitimere holdninger om en kjønnsidentitet
som ikke deles av flertallet i Norge.37 Barneombudet og tros- og livssynsutvalget forankret barns
interesse i å kunne svømme dessuten i barnekonvensjonen artikkel 3 om barnets beste.38 I tillegg
har imidlertid alle barn en rett til tros- og livssynsfrihet. Det er dermed like legitimt å hevde at
barnet bør kunne utøve sin rett til fri religionsutøvelse, jf. barnekonvensjonen artikkel 14.
Formålet med undervisning i felles klasser og grupper og som dermed gjenspeiler mangfoldet,
er å utvikle gjensidig respekt og toleranse som elevene skal ha for hverandre på tvers av sosiale,
økonomiske og evnemessige forhold.39 Kvinnediskrimineringskonvensjonen artikkel 10 bokstav
c) forplikter stater til å organisere utdanningen på en slik måte at stereotypier knyttet til
jenter/kvinner og gutter/menn avskaffes, herunder ved å legge til rette for fellesundervisning av
begge kjønn. I tillegg viser M74 at vektlegging av likestilling mellom kjønn er et formål som skal
bli oppfylt gjennom felles undervisning av gutter og jenter.40 Sammenfattet er formålene med
36 Opplæringsloven § 2-3a andre og siste ledd åpner for at foreldre eller barn over 15 år kan søke om fritak fra
aktiviteter som de opplever som støttende eller krenkende ut fra deres egen religion eller livssyn.
37 Barneombudet (2011) s. 4-5.
38 NOU 2013:1 pkt. 19.4.2.2.
39 Ot. prp. nr. 46 (1997-1998) avsnitt 13.4.1.
40 Mønsterplan for grunnskolen s. 22.
14
felles undervisning således sosial tilhørighet, utvikling av toleranse overfor hverandre og
unngåelse av usaklig forskjellsbehandling på grunnlag av kjønn.
Barnekonvensjonen artikkel 14 nr. 3 og SP artikkel 18 nr. 3 gir adgang til å begrense retten til
fri religionsutøvelse dersom formålet i er å beskytte offentlig trygghet, orden, helse eller moral
eller andres grunnleggende rettigheter og friheter. Lovgivers ønske om å skape sosial tilhørighet,
toleranse og gjensidig respekt vil kunne anses som et legitimt ønske om å beskytte
samfunnsmoralen. Formidling av gjensidig respekt og toleranse er dessuten et krav som stilles til
staten i forbindelse med organiseringen av utdanning, jf. barnekonvensjonen artikkel 29 nr. 1
bokstav c. Når det gjelder beskyttelse av andres grunnleggende rettigheter og friheter vil det være
et legitimt formål for lovgiveren å vektlegge en formidling av likebehandling og likestilling
mellom kjønn i Norge. Retten til ikke-diskriminering er nedfelt i flere konvensjoner som en
grunnleggende rett.41
Det er imidlertid på sin plass å spørre om felles svømmeundervisning, uten hensyn til de
muslimske jentenes opplevelse av denne, vil sende ut et signal til de elevene som tilhører
majoriteten, at det ikke må vises respekt og toleranse for minoritetenes religiøse normer, jf.
barnekonvensjonen artiklene 30 og 29 nr. 1 bokstav c. Videre vil jentene som tilhører den
muslimske minoriteten i Norge kunne oppleve at manglende inndeling etter kjønn fører til
forskjellsbehandling på grunnlag av deres religiøse tilhørighet, såkalt indirekte diskriminering, jf.
barnekonvensjonen artikkel 2. Et forbud mot kjønnsdelt svømmeundervisning vil ramme
kjønnsskjevt ettersom det er muslimske jenter som eventuelt kan komme til å trekke seg fra
undervisningen og som eventuelt må betale for privatundervisningen.
Et legitimt formål for staten er også å handle aktivt mot fordommer og stereotypier slik FNs
kvinnediskrimineringskonvensjon artikkel 5a krever. Etter min mening forblir utfordringen med å
legge til rette for svømmeundervisning som tar hensyn til jentenes rett til fri religionsutøvelse,
uløst. Når det tilrettelegges for retten til fri religionsutøvelse, formidles det at kjønnsstereotypier
er akseptable. Dersom formålet med felles svømmeundervisning er å formidle likebehandling av
kjønnene, bidrar tilrettelegging til at muslimske jenter opplever seg som forskjellig fra
majoriteten. Tilpasning av svømmeundervisning til den kjønnsdiskriminerende religiøse normen
gjør at en uansett ikke oppnår formålet om å formidle likebehandling av gutter og jenter og
likeverdighet mellom elevenes ulike bakgrunn. Svaret på hvilke hensyn som vektlegges og om
41 Barnekonvensjonen artikkel 2, FN konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 2,
Kvinnediskrimineringskonvensjonen artikkel 2, EMK artikkel 14.
15
begrensning av ett eller flere hensyn er forholdsmessig og nødvendig i en avveining, er således av
betydning for å kunne svare på spørsmålet om felles svømmeopplæring legitimt begrenser
muslimske jenters rett til fri religionsutøvelse.
På hvilken måte man kan begrense retten til fri religionsutøvelse på en hensiktsmessig måte vil
bli behandlet i det følgende underkapittelet som tar for seg forholdsmessighetsprinsippet.
1.5.3 Forholdsmessighet
For at en begrensning av en rettighet skal anses rettmessig, må den oppfylle kravet om å være
proporsjonal og nødvendig. I dette ligger det at middelet som velges må stå i rimelig forhold til
målet. Rettigheten skal ikke begrenses i større grad enn det som trengs for å nå målet. Dersom
man kan bruke et middel som i mindre grad griper inn i rettigheten, skal dette middelet velges. I
tillegg må staten kunne vise at begrensningen av rettigheten er nødvendig for å nå målet. Etter
EMK artikkel 9 nr. 2 og tilleggsprotokoll nr. 1 artikkel 2 kreves det i tillegg at målet og den
tilsvarende begrensningen må være nødvendige i et demokratisk samfunn. Demokratihensynet må
være oppfylt for at mål og middel oppfattes som rettmessig. Det er flere momenter som gjør seg
gjeldende når en skal vurdere om en begrensning står i forhold til måloppnåelsen og er nødvendig
i et demokratisk samfunn. EMD har gjennom sin omfattende rettspraksis gitt noen
vurderingsmomenter som gir veiledning i en konkret forholdsmessighetsvurdering.
Et vurderingsspørsmål er om inngrepet i rettigheten har alvorlige og uopprettelige
konsekvenser for individet eller om det finnes muligheter som gjør at individet allikevel kan
oppleve og utøve sin rettighet.
Felles svømmeopplæring i grunnskolen kan medføre at muslimske jenter velger om å søke om
fritak fra undervisningen.42 Jentene må, for å utøve sin religionsfrihet finne seg i et inngrep i
deres rett til utdanning.43 Hvor alvorlig inngrepet er for enkeltindividet og dermed om inngrepet
er forholdsmessig, er vurdert av EMD i flere avgjørelser. EMD la blant annet vekt på om
klageren hadde anledning til å velge et annet alternativ for å sikre at klageren allikevel kunne
oppleve eller utøve menneskerettighetene til utdanning og til tros- og livssynsfrihet. I saken Ciftci
v. Turkey fra 2004 mener EMD at religiøs undervisning i den offentlige grunnskolen kan
begrenses fordi foreldrene kan undervise barna etter skolen. Faren til en ung gutt kunne dermed
42 Opplæringsloven § 2-3a.
43 Barnekonvensjonen artikkel 28.
16
velge privat hjemmeundervisning i islam etter skolen for å sikre at han kunne formidle sin
religiøse tro videre til sine barn, jf. EMK tilleggsprotokoll nr. 1 artikkel 2 andre punktum.44
Et alternativ for muslimske jenter er å gå på privat svømmeundervisning for deretter å bekrefte
overfor skolen at de har oppnådd kunnskapskravet i faget. Muslimske jenter kan etter
opplæringslova § 2-3a søke om fritak fra den felles svømmeundervisningen og har således en
valgmulighet. Skolen krever kun en bekreftelse på at jenta har nådd de ferdighetskrav som er
nedfelt i læreplanen. Dette mindre inngripende alternativet har imidlertid negative konsekvenser.
Det er knyttet kostnader til privat svømmeundervisning og en slik kostnad bør ikke ligge på
foreldre og barnet når grunnskoleopplæring i regi av staten for øvrig skal være gratis.45 Som
nevnt, rammer dette alternativet kjønnsskjevt og diskriminerer muslimske jenter indirekte.
Det finnes også en mulighet til å legge til rette for separat svømmeundervisning for eldre,
muslimske jenter slik det gjøres ved Møllergata skole i Oslo. Denne løsningen tar hensyn til
barnets rett til fri religionsutøvelse, samtidig som jentene lærer å svømme i regi av skolen, som
bærer det økonomiske og praktiske ansvaret for jentenes svømmeundervisning. Dette fremstår
som et godt alternativ for å ivareta barnets interesse i å bli svømmedyktig og kunne overholde
normer som tilhører hennes religiøse overbevisning. Slik separat svømmeundervisning for de
eldre muslimske jentene krever kompromisser fra både det offentlige og jentene.
Ettermiddagsundervisning krever ekstra personelle og økonomiske ressurser for skolen.
Ressurskravet kan bli spesielt utfordrende ved skoler der det er få muslimske jenter per klasse
eller gruppe og i realiteten kan dette alternativet være urealistisk for en del kommuner. Jentene på
sin side må bli lenger på skolen eller komme tilbake om kvelden for å overvære undervisningen.
Fordelen er at både retten til utdanning og retten til fri religionsutøvelse er ivaretatt. Imidlertid
ivaretar en slik løsning ikke statens plikt til å avskaffe forestillinger om kjønnstypiske roller og
normer, slikt som sømmelig påkledning.
Finnes det andre mindre inngripende tiltak for å oppnå felles svømmeundervisning og uten at
muslimske jenter søker om fritak for å ivareta sin religiøse overbevisning?
Skolen kan ha mulighet til å gi adgang til egen dusj eller tidligere dusjing, samt lukkede
av-/påkledningsrom. I tillegg kan skolen tillate at de muslimske jentene bruker badetøy som
oppfyller muslimske krav om påkledning for jenter og kvinner (tights og t-skjorte for eksempel)
44 For eksempel: Ciftci v. Turkey (2004), Kjeldsen, Busk Madsen and Pedersen v. Denmark (1976).
45 Opplæringsloven § 2-1 første ledd.
17
og bikini under dusjingen.46 Selv om dette i første øyemed kan være rimelige og mindre
inngripende tiltak for staten da den kan unngå å dele klassen eller gruppen etter kjønn, kan
muslimske jenter oppleve påkledningen som krenkende for deres verdighet og identitet til tross
for at den religiøse normen om sømmelighet blir ivaretatt.
Becher siterer fra et intervju med minoritetselever fra 2006 følgende:
«I was very - I was not that old […] but what are you supposed to answer? Children asking:
«Why do you wear tights? Why do you wear T-shirt? Answering things like that when you are a
little child. It was a heavy burden. It was as if I had the answers but would they understand if I
responded/explained […] I remember me and my parents talked to a bilingual teacher, with
whom I had very good contact, but as I remember, it did not help a bit […] It is not funny to swim
in tights and T-shirt.”47
I Halvorsens masteroppgave om fire muslimske jenters opplevelser av svømmeundervisning i
skolen uttaler en av jentene om opplevelsen av å bade med klær at: «….man tenker liksom at folk
ser på oss og sånt…».48
Også i forhold til læreren kan påkledningen oppleves som et tiltak som griper inn i muslimske
jenters opplevelse av identitet og verdighet. Halvorsen skriver om lærere som blir sure når
muslimske jenter har på seg klær til undervisning og at lærere ikke klarer å akseptere at de
muslimske jentene ikke kan vise seg med lite klær. En jente sier det på denne måten:«(…)De
[lærerne]ser sånn veldig ekkelt på dem.(…) Ja. De ser sånn blikk hvorfor med klær og sånn.(…)
Man kan se det liksom på dem åssen uttrykk de har.»49 Østberg skriver om dette ved å påpeke at
lærerne kan uttrykke verbal respekt for islam, men vise at de misliker for eksempel det å bade
med klær.50 Eksemplene viser at det mindre inngripende tiltak for staten, og som virker som et
godt alternativ for muslimske jenter, kan se ut til å være et dårligere alternativ for jenter i en
klasse enn for eksempel atskilt undervisning kun for muslimske jenter.
Å ”tvinge” de muslimske jentene til å delta i svømmeundervisningen på lik linje som ikke-
muslimske jenter, altså uten spesiell tilpasning, for å oppnå en avskaffelse av kjønnsstereotype
normer ville uansett være en omfattende krenkelse av retten til fri religionsutøvelse. Fritaksretten
etter opplæringsloven § 2-3a ville dessuten sikre at muslimske jenter kan følge normen om
46 Bruk av klær både under svømmingen og i dusjen brukes blant elever i dag. Se Grande (2008) s. 73 og Halvorsen
(2010).
47 Becher (2008) s. 32.
48 Halvorsen (2010) s. 47.
49 Ibid. s. 46.
50 Østberg (2003) s. 95.
18
sømmelighet ved ikke å delta i undervisningen. Tilrettelegging med påkledning vil kunne sikre at
færre jenter søker om fritak. Skolen vil så på sin side få et stort ansvar å ivareta forpliktelsen etter
kvinnediskrimineringskonvensjonen artikkel 5a ved å formidle hvorfor normen om sømmelighet
anses som diskriminerende for muslimske jenter og kvinner.
1.5.4 Statens handlingsrom
Hvilket handlingsrom har staten i avveiningen mellom jentebarnas rett til utdanning, en
utdanning som sikter mot å avskaffe kjønnsstereotypier, jentebarnas rett til tros- og livssynsfrihet
og deres rett til ikke-diskriminering?
For å oppfylle muslimske jenters rett til utdanning er det først og fremst viktig at barnets
interesse i å lære å svømme blir oppfylt. Privat svømmeundervisning er riktignok sammenlignbar
med privat hjemmeundervisning, som EMD anså som et godt nok alternativ til skoleundervisning
i religionsfaget. I motsetning til religionsundervisning, medfører svømmeopplæring i privat regi
utgifter. En nøytral regel om felles svømmeopplæring og fritaksadgang vil få ulike virkninger for
muslimske jenter og gutter. En slik regel vil ramme kjønnsskjevt og således utgjøre indirekte
diskriminering etter barnekonvensjonen artikkel 2. Forbudet mot indirekte diskriminering etter
barnekonvensjonen artikkel 2 avskjærer staten derfor fra å velge dette som en løsning på
avveiningen mellom jentenes rett tros- og livssynsfrihet og retten til likestilling.
Hvorvidt tiltak som badetøy som dekker kroppen, separate dusjer, kvinnelig lærer eller
separat undervisning etter skoletid er de mest hensiktsmessige tiltakene er usikkert. Begge typer
tiltak ligger innenfor de menneskerettslige rammene, og ut fra et norsk ståsted vil påkledning i
langt større grad ivareta hensyn om felles undervisning og fellesskap i klassen og gruppen. For de
muslimske jentene vil separat undervisning sannsynligvis framstå som det bedre tiltaket for å
ivareta deres interesser om å lære å svømme, overholde en religiøs norm og ivareta deres
opplevelse av en verdig identitet. Et annet spørsmål er om separat undervisning for muslimske
jenter etter skoletid strider mot opplæringsloven § 8-2 første ledd tredje punktum da klassen eller
gruppen ikke lenger har undervisning i fellesskap, men «til vanlig» er inndelt etter religiøs
tilhørighet.
Barnets rett til tros- og livssynsfrihet skal forstås som en rett som skal sikre forankring i
familien, kontinuitet og utvikling.51 Beskyttelse av forankring, kontinuitet og utvikling er det
overveiende perspektivet som legges til grunn i rettslige og politiske kilder. Med ”forankring”
51 Köhler-Olsen (2012).
19
menes at barnets rett til å oppleve og få formidlet familiens og foreldrenes religion eller livssyn
skal beskyttes av staten. Begrepet ”kontinuitet” betyr at barnets rett til å forbli kjent med eller
forankret i foreldrenes religion eller livssyn skal beskyttes. Til slutt skal barnet i den offentlige
grunnskolen ha en beskyttet rett til å utvikle seg («utvikling») til en samfunnsborger som kan
reflektere kritisk i forhold til religion, tro og livssyn. Samtidig skal staten sikre at barnet som
individ, uavhengig av familien eller foreldre, opplever friheten til å kunne tro eller leve etter de
filosofiske overbevisningene som det måtte ha eller utvikle. Kan disse forståelsene bidra til å
komme fram til et svar på hva som ville være en passende løsning for staten som må ta en
avgjørelse i konflikten mellom majoritetens ønske om fellesskap og minoritetens ønske om å
følge sine religiøse normer?
Hvis denne forståelsen av barnets rett til tros- og livssynsfrihet skal kunne bidra i vurderingen,
må spørsmålet være om de muslimske jentenes rett til å utvikle seg til kritisk tenkende individer
gjennom utdanningen i den offentlige grunnskolen blir svekket eller styrket gjennom
tilrettelegging for separat svømmeundervisning etter skoletid, og om separat
svømmeundervisning beskytter forankring og kontinuitet med tanke på jentebarnas religiøse
tilhørighet i familien. Tilsvarende spørsmål må reises om påkledning, separate dusjer og
kvinnelige svømmelærere. Svaret på spørsmålene må være forankret i muslimske jentebarns
opplevelse av svømmeundervisning.
Både Østbergs forskning om religion og hverdagsliv blant unge-norsk pakistanere og
Halvorsens samtaler med fire muslimske jenter om svømmekurs i den norske skolen, gir inntrykk
av at ungdommen helst ville ønske kjønnsdelt svømmeundervisning.52 Videre kommer det i
denne forskningen frem at de muslimske jentene ikke stiller spørsmål ved den religiøse normen
om sømmelighet for de muslimske jentene. Samtalene mellom Halvorsen og de muslimske
jentene viser at det er tydelige forskjeller mellom jentene om hvordan de definerer sin religiøsitet
og identitet som muslim i Norge. Felles for de fire jentene er allikevel at kjønnsdelt
svømmeundervisning klart ville være foretrukket framfor fritak eller påkledning (en av jentene
har fritak fra svømmeundervisning, to av jentene deltar med tights og t-skjorte påkledd og gir
uttrykk for at de ikke liker dette spesielt godt, én av jentene har tilbud om delt undervisning).53
Til tross for tydelige forskjeller i deres forståelse av sin egen identitet, konkluderer Halvorsen
med at alle informantene ga uttrykk for at de setter religionen sin «høyt», og prøver å etterleve
52 Østberg (2003) og Halvorsen (2010).
53 Halvorsen (2010) s. 48 og s. 50.
20
reglene og prinsippene som gjelder for en muslimsk jente. Dette kan forklare hvorfor jentene aller
helst ville ha kjønnsdelt svømmeundervisning. Skolen jentene går på tilbød dette når disse var i
åttende klasse og jentene understreker at dette var den beste løsningen for dem.54
Gjennom tilrettelegging sikres jentenes forankring og kontinuitet i forhold til foreldrenes
religion og tro. Det er i tillegg mulig å sørge for at jentene som velger separat
svømmeundervisning, er klar over hvilke kritikkpunkter som gjør seg gjeldende mot denne
tilretteleggingen, og at dette diskuteres i samfunnet. Slike debatter kan bidra til at jentene kan
reflektere over sin personlige identitet som et religiøst individ og samtidig som en kvinne og jente
som defineres som annerledes i forhold til jevnaldrende, muslimske gutter. Staten vil ha ansvar til
fortløpende debatter og diskusjoner om denne religiøse normen.
En forståelse av opplæringsloven § 8-2 første ledd tredje punktum som rommer muligheten for
separat undervisning etter skoletiden, inkludert debatten om kjønnsstereotypier og
diskriminerende normer, vil oppfylle statens forpliktelse til å beskytte barnets rett til forankring,
kontinuitet og kritisk tenkning. Samtidig vil staten sikre barnet frihet til å utøve sin religiøse tro
uten opplevelse av verdighetstap.
Ved valg av påkledning og separate dusjer, samt helst en kvinnelig gymlærer, som løsning vil
staten klare å beskytte jentenes rett til å være forankret i familiens tro og en kontinuitet i sin
tilhørighet. Jentebarnas beskrivelser av hvordan de opplever denne løsningen gir imidlertid grunn
til bekymring når det gjelder utvikling av kritisk tenkning. Fortellingene gitt i Østbergs og
Halvorsens forskning gir inntrykk av at jentene som svømmer påkledd, opplever seg
«annerledes» og på den måten som marginalisert. Den kritiske tenkningen omkring en religiøs
norm som bekrefter kjønnsstereotypier vil sannsynligvis utebli. Derimot ser det ut som om
majoritetsbefolkningens norm om likestilling blir kritisk vurdert av jentebarna når nettopp denne
normen medfører å være «utpekt som annerledes» og dermed en marginalisering av dem.
1.6 Avgjørelse fra den øverste tyske forvaltningsdomstol om felles
svømmeopplæring
Den 1l. september 2013 avgjorde den øverste tyske forvaltningsdomstol
(Bundesverwaltungsgericht) en klage fra en muslimsk jente over et enkeltvedtak som avslo fritak
fra felles svømmeopplæring. Til tross for at det er noen vesentlige forskjeller mellom
54 Ibid. s. 50.
21
opplæringsloven i den tyske delstaten Hessen og den norske opplæringsloven, foretar
forvaltningsdomstolen vurderinger med de samme momentene som er drøftet her i underkapittel
1.5. Konklusjonen fra domstolen viser at vurderingene faller ulikt ut fra de jeg har gjort i dette
kapittelet. Det skyldes ulikhetene mellom opplæringslovene og hvilket rettslige spørsmål som er
stilt i utgangspunktet. I tillegg vektlegges noen av momentene som vurderes, ulikt av den øverste
tyske forvaltningsdomstolen og meg.
Faktum i saken er at en muslimsk jente, som går på 5. trinn, søkte om fritak fra felles
svømmeopplæring. Jenta hadde adgang til å bruke en heldekkende svømmedrakt, som er en
såkalt Burkini. Skolen avviste fritakssøknaden. Jenta klagde inn vedtaket for domstolen med
begrunnet med at lovgiveren ikke utelukkende krever fellesundervisning mellom kjønnene. Dette
viser seg blant annet ved at flere delstater ikke har felles svømmeopplæring for jenter og gutter
fra og med 5. trinn. Det statlige ansvaret til å organisere, tilrettelegge for og ivareta barns rett til
utdanning etter den tyske grunnloven er således ikke berørt i kjernen i tilfelle undervisningen
ikke foregår i fellesskap mellom begge kjønn. Å bruke Burkini anses av jenta til å stride mot
hennes religiøse overbevisning siden også dette klesplagget kan vise kroppsformen når enkelte
bevegelser eller øvelser utøves. Den øverste forvaltningsdomstolen understreker at staten har
etter den tyske grunnloven ansvar for å sikre at integrasjon mellom kulturer fremmes, toleranse
praktiseres, likestilling mellom kjønnene fremheves og sosial kompetanse til å leve sammen med
annerledestenkende utøves. Statens opplæringsoppdrag er å lære barn og ungdom å være
forberedt på og bli godt integrert i et sekulært og pluralistisk samfunn. Den tyske grunnloven
sikrer elevene og foreldrene således ikke mot konfrontasjon i skolen med andre normer enn de
som familien følger i det private livet. Domstolen foretar en forholdsmessighetsvurdering. Den
konkluderer med at bruk av Burkini (middelet) ikke er for inngripende i jentas rett til fri
religionsutøvelse sammenholdt med (forholdsmessighetsvurdering) deltakelse i felles
svømmeopplæring for gutter og jenter som sikrer at staten oppfyller pliktene sine i henhold til
grunnlovens opplæringsoppdrag (målet).
En viktig forskjell mellom den tysk-hessiske og norske opplæringsloven er at fritak fra
undervisning begrunnet i religiøse eller filosofiske overbevisninger er et strengt og snevert
unntak i delstaten Hessen, mens den norske opplæringsloven § 2-3a gir en stor og omfattende
fritaksadgang.55 Denne forskjellen er forankret i en annen viktig forskjell mellom de to statene. I
55 Felles svømmeopplæring - Bundesverwaltungsgericht (2013) BverwG 6 C 25.12. avsnitt 12, 17, 21. I disse
avsnittene understreker domstolen den strenge og snevre fritaksadgangen.
22
Tyskland har statens opplæring-, oppdragelse- og dannelsesfunksjon, ivaretatt gjennom den
offentlige skolen og nedfelt i Grundgesetz (den tyske forfatningen) Art. 7 Abs, 1 GG, et konkret
oppdrag med grunnlovsrang.56 Oppdraget går ut på å integrere ulike religiøse og etniske grupper i
et pluralistisk samfunn og sørge for å utvikle elever til borgere som er integrert i et pluralistisk og
individualistisk kjennetegnet samfunn.57 Dette integrasjonsoppdraget kommer blant annet til
uttrykk i den snevre adgangen til å søke om fritak fra undervisningen. Domstolen viser til at
dersom man skulle ha en videre fritaksadgang ville dette nettopp undergrave
integrasjonsoppdraget som er helt sentralt i tysk skoleorganisering og –politikk.58 I avgjørelsen
vekter den øverste tyske forvaltningsdomstolen integrasjonsperspektivet i langt større grad enn
det jeg gjør i den ovenfor stående diskusjon i underkapittel 1.5. Mens jeg i kapittel 1.3 viser at
bakgrunnen for felles svømmeopplæring og forståelsen av bestemmelsen i opplæringsloven § 8-3
første ledd tredje punktum er samhørighet og felleskap, mener jeg i underkapittel 1.5 at det er
adgang til å fravike dette utgangspunktet ved å tilby separat svømmeopplæring etter ordinær
skoletid. Jeg mener altså at det er grunnlag for en slik konklusjon til tross for at norske
forarbeider, etterarbeider og praksis vektlegger samhørighet og fellesskap og at det skal være et
snevert unntak fra å tilby kjønnsdelt svømmeopplæring, og som dermed tilsynelatende har samme
forståelse som den tyske forvaltningsdomstolen.
Forskjellen ligger i at den norske opplæringsloven gir stor adgang til fritak fra
undervisning, jf. opplæringsloven § 2-3a. Mine vurderinger er derfor preget av at samhørighet og
felleskap som proklameres av lovgiveren, enkelt kan unngås gjennom fritaksmuligheten. Som
konsekvens av fritaksadgangen konstruerer Norge og dermed jeg skoleplikt som en plikt til å
oppnå like kunnskapsmål uansett om kunnskapen tilegnes i en offentlig skole, en privatskole eller
ved hjemmeundervisning. Tyskland forstår skoleplikt i all hovedsak til å sikre et integrert
storsamfunn der færrest mulig må få adgang til å motta undervisning i private skoler og der
hjemmeundervisning er forbudt.
I tillegg til denne forskjellige vektingen av momentene samhørighet, felleskap og
integrasjon, er det ulike rettslige spørsmål som vurderes. Den tyske forvaltningsdomstolen drøfter
spørsmålet om det er adgang til fritak fra felles svømmeopplæring til tross for at jenta kan bruke
56 Se blant annet Obligatorisk etikkundervisning - Bundesverfassungsgericht (2007) Tyskland, 2007. I denne saken
viser forfatningsdomstolen til det grunnlovfestede integrasjonsoppdraget til staten når den organiserer og bestemmer
innholdet i den tyske skolen.
57 Felles svømmeopplæring, Bundesverwaltungsgericht (2013) BverwG 6 C 25.12. avnsitt 30.
58 Ibid. avsnitt17.
23
Burkini og konkluderer med at det ikke er adgang til fritak. Jeg drøfter i kapittel 1.5 om hvordan
skolene bør tilrettelegge svømmeopplæringen for at muslimske jentebarnas rett til tros- og
livssynsfrihet, retten til likestilling og retten til utdanning blir oppfylt samtidig som staten
oppfyller plikten til å arbeide mot kjønnsstereotypier og normer som støtter opp under slike
stereotypier. Jeg tar altså utgangspunkt i at staten skal sikre svømmeopplæring på en ikke-
diskriminerende måte for muslimske jenter. Den tyske forfatningsdomstolen tar derimot
utgangspunkt i at skolen har et viktig integrasjonsoppdrag, noe som lar seg oppfylle for staten
gjennom skoleplikt for barn og deltakelse i felles undervisning.59 Disse ulike rettslige spørsmål og
utgangspunkt fører til at like momenter vurderes og vektes ulikt. Ulike hensyn og momenter må
være av stor vekt for å kunne overbevise en domstol om at det skal være adgang til å gjøre et
unntak som i utgangspunktet undergraver det grunnlovfestede integrasjonsoppdraget til den
offentlige skolen. Derimot må det mindre overbevisningskraft og gjennomslagskraft til for å tale
for tilpasning av svømmeopplæring til muslimske jenters tro i et skolesystem der jentene ellers
vil kunne søke om fritak. Den tyske forfatningsdomstolen understreker blant annet sitt syn på at
integrasjonsoppdraget er grunnleggende og med en omfattende rekkevidde når den tilbakeviser
argumentet om at fritak fra svømmeopplæring ikke undergraver integrasjonsoppdraget fordi
denne opplæringen gjelder bare noen få undervisningstimer i løpet av noen få skoleår.
Interessant er forskjellen som domstolen og jeg legger i anførselen om at medelever kan
vise intolerante reaksjoner når jenta velger å svømme i en burkini. Der jeg mener at statens
handlingsrom gir anledning til å ta hensyn til jentebarnas opplevelser av å være marginalisert i
gruppen eller klassen, mener den øverste tyske forvaltningsdomstolen at så lenge en elev krever å
kunne utøve sin religiøse overbevisning i undervisningen, må vedkommende akseptere at den kan
begi seg inn i en synlig særrolle. Oppgaven skolen i så fall har er å motarbeide marginaliseringen
av den synlige eleven og å slå hardt ned på intolerante reaksjoner. Oppgaven jeg tillegger skolen
derimot er fortløpende å ta opp debatten og diskusjonen om kjønnsstereotypier slik de blant annet
kommer til uttrykk i religiøse normer.
Fordi argumentet om integrasjonsoppdraget viser seg å ha mye mer vekt i Tyskland enn
argumentet om samhørighet og fellesskap ser ut til å ha i Norge (på grunn av stor fritaksadgang),
regner jeg med at også mitt forslag om separat svømmeopplæring etter skoletid for muslimske
59 Ibid. avsnitt 21. I Tyskland er det på bakgrunn av det vektige og viktige integrasjonsoppdraget heller ikke adgang
til å gi privat hjemmeundervisning. EMD har anerkjent denne begrensningen i foreldreansvaret med henvisning til
integrasjonsoppdraget i saken Fritz Konrad v. Germany (2006).
24
jenter ikke ville stå seg i den øverste tyske forvaltningsdomstolen. Ulempen med dette forslaget
er nettopp at muslimske jenter ikke deltar i den felles svømmeopplæring og integreringen av
elever som tilhører ulike samfunnsgrupper blir undergravet.
1.7 Avslutning
Kunnskapsdepartementet har lagt en streng fortolkning til grunn for unntak fra felles
undervisning på tvers av kjønn, etnisitet og faglig nivå. Dette medfører at religiøse normer som
gjelder ulikt for gutter eller jenter ikke kan overholdes av muslimske jenter fordi skolen ikke har
rettslig adgang til kjønnsdelte klasser. Jentebarnets rett til fri religionsutøvelse begrenses.
I dette kapittelet har jeg vist at staten er forpliktet til å respektere barnets rett til tros- og
livssynsfrihet, dets rett til ikke å bli diskriminert på grunnlag av kjønn og religion, rett til
utdanning og rett til tros- og livssynsfrihet. I tillegg er staten forpliktet til å arbeide aktivt mot
kjønnsstereotypier. På bakgrunn av en avveining av disse rettighetene, hvor jentebarnas
opplevelser kommer inn som viktige vurderingsmomenter, mener jeg at staten, lovgiveren og
kommunene som skoleeiere bør tilrettelegge for separat svømmeundervisning for muslimske
jentebarn etter ordinær skoletid. Dette må skje under forutsetning av at skolen fortløpende
problematiserer og debatterer slike kjønnsstereotypiske normer for å utfordre den kritiske
tenkningen hos elevene.
Muslimske jenter ser ut til å ønske kjønnsdelt undervisning, og det er ikke sikkert at ikke også
norske jenter vil bifalle en slik deling. Som Halvorsen skriver i sin avslutning, har flere norske
jenter på den skolen hun foretok sine intervjuer gitt uttrykk for at de likte når
svømmeundervisningen var delt.60 På den ene siden er det mulig å tenke seg at deling bekrefter
stereotype oppfatninger av forskjeller mellom kjønn. På den andre siden er det også mulig å se
for seg at kjønnsdeling gir rom for gutter og jenter til å føle seg trygg i sin kropp i bevegelse i en
alder der mange vil kjenne seg sårbar med tanke på den kroppslige og emosjonelle forandringen
som finner sted i ungdomsalderen. Det kan påstås at den norske likestillingspolitikken, diskursen
om likebehandling mellom kjønn og fellesskapsforståelsen kan opprettholdes også dersom man
skulle tillate kjønnsdelt kroppsøvingsfag, henholdsvis svømmeundervisning. Skulle man dele
svømmeundervisning mellom kjønn, vil det kunne oppstå et fellesskap mellom jentene på tvers
av religiøs bakgrunn selv om fellesskapet ikke lenger utgjør hele klassen. Deling av
svømmeundervisning etter kjønn vil kunne bidra til en integrering av muslimske jenter i
60 Halvorsen (2010) s. 50.
25
jentefellesskapet heller enn at de opplever seg som «annerledes» gjennom påkledning eller fritak
og dermed utenfor majoritetens felleskapsopplevelse.
Uansett mener jeg at enhver form for tilretteleggelse av svømmeundervisning for å kunne
overholde den religiøse normen om sømmelighet, kan gi barn og ungdom inntrykk av at
forskjellsbehandling av gutter og jenter anerkjennes. Fortløpende problematisering og dialog om
denne type normer er derfor et absolutt krav dersom delt svømmeundervisning skulle bli innført.
Register
Litteratur
Becher, Aslaug Andreassen (2008). "Å sette normalitet på prøve i arbeid med minoritetsforeldre
og barn." FOU i praksis 2: 25-42
Grande, Sidsel Øiestad (2008). Norsk skole i møte med islam. Flerkulturell virkelighet i skole og
samfunn. T. Sand. Oslo, Cappelen Akademisk Forlag
Halvorsen, Lena (2010). Muslimske jenter og svømmundervisning i skolen. Master, NTNU
Helgeland, Geir (2006). Opplæringslova - kommentarutgave. Oslo, Universitetsforlaget
Köhler-Olsen, Julia (2012). Barnets rett til selvbestemmelse i forhold til religiøse normer -
doktorgradsavhandling. Oslo, Det juridiske fakultet, UiO
Sandberg, Kirsten (2008). Barns diskrimineringsvern, særlig om utdanning. Diskriminerings- og
likestillingsrett. Hellum, Anne og Kirsten Ketscher. Oslo, Universitetsforlaget
Thorsen, Kari Trædal og Marianne Rugkåsa (1999). Spør oss! : en systematisering av Islamsk
kvinnegruppe Norge og deres løsningsorienterte metoder i arbeid blant muslimske jenter og
kvinner. DOXA-rapport. Oslo, Antropologisk byrå
Østberg, Sissel (2003). Muslim i Norge: religion og hverdagsliv blant unge norsk-pakistanere.
Oslo, Universitetsforlaget
Norske lover
Lov om grunnskolen og den videregåande opplæringa av 17. juli 1998 nr. 61 (opplæringsloven)
26
Internettsider
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Kjonnsdelt-gym--og-svommeundervisning-i-Tromso-
5349210.html fra 16. oktober 2010 (lastet ned 29.7.2013).
http://dt.no/nyheter/far-ikke-svomme-sammen-1.3362336 fra 8.9. 2008 (lasted ned 29.7.2013)
http://www.orkangervel.no/index.php?artikkelvalg=vis_innhold&visning=1&id=1239 (lastet ned
29.7.2013)
http://nrk.no/nyheter/norge/1.7338835 fra 16.10.2010 (lastet ned 29.7.2013)
http://www.nrk.no/helse-forbruk-og-livsstil/1.11092030 (lastet ned 29.7.2013)
http://www.udir.no/kl06/KRO1-03/Hele/Timetall/ (lastet ned 30.7.2013)
http://dt.no/nyheter/kritisk-til-svommeundervisningen-1.7980065 16.7.2013 (lastet ned
30.7.2013)
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/--Norge-pa-drukningstoppen-5332402.html 1.7.2010
(lastet ned 30.7.2013)
http://touch.f-b.no/nyheter/et-hav-skiller-skolesvommingen-1.7937071 15.6.2013 (lastet ned
30.7.2013)
http://www.aftenposten.no/nyheter/oslo/article2627870.ece, per 30. oktober 2011
http://www.aftenposten.no/nyheter/oslo/article2627870.ece, per 30. oktober 2011
Offentlige dokumenter
Barneombudet (2011). Innspill til tros- og livssynspolitisk utvalg, 08.09.2011
Innst. O. nr. 95 (1996-1997). Innstilling frå kyrkje-, utdannings- og forskingskomiteen om lov om
endringar i lovav 13. juni 1969 nr. 24 om grunnskolen m.m.
KD: Brev fra Kunnskapsdepartementet - Gruppeorganisering - Utdanningsdirektoratets
anmodning om regelverksavklaring.19. mai 2009
NOU 2013:1. Det livssynsåpne samfunn. Oslo: Statens forvaltningstjeneste
Ot. prp. nr. 46 (1997-1998) om grunnskolen og den videregåande opplæringa
27
Ot. prp. nr.67 (2002-2003). Om lov om endringar i lov 17. juli 1998 nr. 61 om grunnskolen og
den vidaregåande opplæringa (opplæringslova) Oslo
Undervisningsdepartement (1974). Mønsterplan for grunnskolen. Oslo
UDIR: (2013). "Læreplanverket for Kunnskapsløftet 2006 - Læreplan i kroppsøving."
UDIR: Rundskriv Udir-1-2013 Kunnskapsløftet fag- og timefordeling og tilbudsstruktur
Fylkesmannen i Aust-Agder: Utdannings- og familieavdeling: Svømming. Muslimiske jenter. 15.
august 2008
Fylkesmannen i Troms: Utdanningsavdeling: Svømming. Muslimske jenter, 06. desenber 2010
Internasjonale konvensjoner
Konvensjoner vedtatt av FN
FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter av 16. desember 1966 (SP)
FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for diskriminering av kvinner av 18. desember
1979 (Kvinnediskrimineringskonvensjonen)
FNs konvensjon om barns rettigheter av 20. november 1989 (Barnekonvensjonen)
Konvensjoner vedtatt i Europarådet
Den europeiske menneskerettighetskonvensjon av 4. november 1950 (EMK)
Den europeiske menneskerettighetskonvensjon tilleggsprotokoll nr. 1 av 20. mars 1952
FNs barnekomité
General Comment no. 7 (2005), Implementing child rights in early childhood, Rev. 1 (UN Doc
FNs menneskerettighetskomité
General Comment No. 28 (2000), The equality of women and men – Art. 3 (UN Doc.
CCPR/C/21/Rev.1/Add.10)
General Comment No. 22 (1993), The right to freedom of thought, conscience and religion -Art.
18 (UN Doc. CCPR/C/21/Rev.1/Add.4)
28
Den europeiske menneskerettighetsdomstol
Leyla Sahin v. Turkey (2005). Storkammeravgjørelse, Application no. 44774/98
Ciftci v. Turkey (2004), Application no. 71860/01
Kjeldsen, Busk Madsen and Pedersen v. Denmark (1976), Application no. 5095/71; 5920/72;
5926/72
Campbell and Cosans v. the United Kingdom (1982), Application no. 7511/76; 7743/76
Fritz Konrad v. Germany (2006), Application no. 35504/03
Fremmed rett
Felles svømmeopplæring, Bundesverwaltungsgericht, BverwG 6 C 25.12 vom 11.9.2013,
Tyskland, 2013
Obligatorisk etikkundervisning, Bundesverfassungsgericht, BverfG, 1 BvR 2780/06 vom
15.03.2007, Absatz-Nr. (1 - 49), Tyskland, 2007
29