Content uploaded by An-Magritt Jensen
Author content
All content in this area was uploaded by An-Magritt Jensen on Mar 08, 2017
Content may be subject to copyright.
5
Barnløshet blant menn: Alle vil ha barn,
men færre får
An-Magritt Jensen og Merete Lie
Et paradoks er utgangspunkt for vårt kapittel: Barnløshet blant menn
øker, men i vårt forskningsprosjekt om The social meaning of children,
svarte det store flertall at de ønsket barn (Ellingsæter, Jensen og Lie
2013).1Et slikt paradoks er ikke spesielt for Norge. Ifølge Sylvest et al.
(2014) ønsker 90 prosent av unge nordiske menn å få barn i fremtiden,
mens statistikken viser at omtrent hver femte vil forbli barnløs. Det er
imidlertid lite kunnskap om hvorfor antallet barnløse menn øker. Både
kvinner og menn får barn senere i livsløpet enn for noen tiår siden. For
kvinner tikker «den biologiske klokken» frem mot 40-årsalderen, mens
for menn er fruktbarhetsgrensen mer flytende enn den er for kvinner.
Også grensen for overgangen mellom det frie ungdomslivet og det mer
ansvarlige voksenlivet er forskjøvet i tid. Hva betyr dette for tidsperspek-
tivet når menn tenker på en fremtid som far? Vår tilnærming er å studere
veien mot farskap som en prosess og ikke som et aktivt valg man tar på
et spesifikt tidspunkt. Vi spør: Hvilke prosesser i menns livsløp kan lede
frem til at man får eller ikke får barn?
Vi benytter datamateriale fra en studie der vi har inter vjuet 90 kvinner
og menn i alderen 25-35 år om deres tanker om å få barn (2010-2011).
Vårt analytiske perspektiv er eksplorativt. Vi bruker datamaterialet til å
illustrere kompleksiteten i livssituasjoner og viser at det er mye som skal
falle på plass før en generell holdning om at barn hører livet til, omsettes
til praksis. Vi analyserer datamaterialet på bakgrunn av teorier om livs-
valg som fristilt fra tradisjoner og en forskyving av overgangen fra
ungdomsliv til voksenliv. Økende alder blant førstegangsforeldre, for-
1 The Social Meaning of Children. Reproductive Choice, Gender and Social Class. Prosjektle-
dere: A.-L. Ellingsæter, A.-M. Jensen og M. Lie. Finansiert av NFR/FRISAM 2009-2012.
holdet til partner og kulturelle forventninger om likestilt foreldreskap er
sentrale tema i kapittelet.
Fruktbarhet blant norske menn
Innen reproduksjonsfeltet har menn vært «det annet kjønn» (Inhorn
et al. 2009). Kvinner føder barn, menn ikke. Dette klare faktum er en
grunn til at menn har vært usynlige i litteratur om fertilitet og barne-
ønsker. En medvirkende grunn kan være den kulturelle vektleggingen
av moderskapet. Det er imidlertid økende erkjennelse av menns innfly-
telse på beslutninger om barn og økende interesse for temaet menn og
farskap.
Vår interesse er rettet mot den økende andelen menn som er uten
barn. I Norge som i andre nordiske land får menn færre barn enn
kvinner (1,58 versus 1,76 i 2014), og flere forblir barnløse. Siden slutten
av 1980-tallet har alder ved første barn økt med omtrent tre år for begge
kjønn, til nesten 28 år for kvinner og vel 31 år for menn (Dommermuth
et al. 2015). Menn får barn senere enn kvinner, og fordelingen av barn
over livsløpet er ulikt.
Figur 1 viser at flest barn (65 prosent) fødes av mødre mellom 25 og
34 år. Fedrenes alder topper for aldersgruppen 30-34 år, med en klar
konsentrasjon mellom 25 og 34 år (55 prosent). Nesten ni av ti nyfødte
har en far under 40 år, og 99 prosent har en far under 50 år. En inter-
nasjonal studie har vist at både kvinner og menn har oppfatninger om
0
5
10
15
20
25
30
Prosent
Far
Mor
35
Under
25
25-29 30-34 35-39 40-44 45-49 50-54 55+
Figur 1. Foreldres alder for barn født i 2012. Tall i prosent.
Kilde: Medisinsk fødselsregister 2014.
88 Reproduksjon, kjønn og likestilling i dagens Norge
en «sosial alder» for å få barn, med 40 år som den øvre grensen for
kvinner og 45 år for menn (Billari et al. 2011). Figur 1 bekrefter et
slikt mønster. Imidlertid er det nå en stor andel 45-årige menn uten
barn.
Figur 2 viser at det var en økning i andelen barnløse blant menn mellom
1990 og 2010, og andelen lå i 2015 på 24 prosent. Selv ved 50 års alder
er andelen nesten den samme (22 prosent). De siste årene har dette
tallet vært stabilt, og som figuren viser, er andelen mye lavere blant
kvinner.
Fra de tidlige observasjonene av økende barnløshet blant menn har
to spørsmål stått sentralt: Er den et uttrykk for at kvinner har større
mulighet for å velge de «beste fedrene»? Eller er den et uttrykk for at
menn vegrer seg mer for å bli fedre? Skrede (2004) lanserte som forkla-
ring at kvinner i dag har mulighet til å velge, og at de velger «de beste».
Hun påpekte at noen menn får flere barnekull, mens andre menn ikke
blir fedre. Dette ble fulgt opp av Skrede og Rønsen (2006), som hevdet
at det er en klasseforskjell, der det er en skjerpet konkurranse om menn
med høy utdanning og mindre konkurranse om menn med lav utdan-
ning. En senere studie viste at både barnløshet og flerkullsfedre er mer
vanlig blant lavt utdannede menn (Lappegård og Rønsen 2012). Ifølge
Lappegård og Rønsen kan dette både knyttes til hvor attraktive men-
nene er (altså kvinners valg), og til deres egne ønsker (menns egne valg).
Både mennenes attraktivitet for kvinner og deres egne barnevalg kan ha
sammenheng med deres sosiale status. Menn med lav sosioøkonomisk
Menn
Kvinner
1980 1985 1990 1995 2000 2005 2010 2015
10
24
23
19
17
15
13
14 1313
12
11
99
10
Lineær (Menn)
Lineær (Kvinner)
Figur 2. Kvinner og menn uten barn ved fylte 45 år i 2015. Tall i prosent.
Kilde: Statistisk sentralbyrå 2016.
89Barnløshet blant menn: Alle vil ha barn, men færre får
status, svak helse og rusmisbruk er de som også faller utenfor når det
gjelder samliv og barn (Wiik 2014). Men selv om barnløshet fortsatt er
mer vanlig blant menn med lav utdanning, er økningen betydelig også
for menn med høy utdanning (Kravdal og Rindfuss 2008; Lappegård,
Noack og Rønsen 2013). Disse studiene er basert på kvantitative data, og
forskerne har etterlyst kvalitative analyser av menns holdninger til å bli
foreldre (Lappegård og Rønsen 2012).
Forskning om foreldreskap, likestilling og livsløp
Den store fruktbarhetsnedgangen i alle rike land etter 1960-tallet ble
analysert og forklart med endringer i kvinners rolle innen utdanning
og lønnsarbeid. Med økende utdanning, yrkesaktivitet og ikke minst
moderne prevensjon økte kvinners mulighet til å velge om og når de
skulle ha barn, og hvor mange barn de skulle ha (Lesthaeghe 1995).
Økende fødselstall i de nordiske landene fra midten av 1980-tallet til
omtrent 2010 kom som en uventet utvikling (Castles 2003). Utviklingen
ble tolket som at likestilling kunne ha positiv betydning for frukt-
barhet (se blant andre McDonald 2006). Det ble her lagt vekt på kvinners
mulighet til å kombinere barn og jobb og mer lik deling av lønnsarbeid
og omsorgsarbeid mellom kvinner og menn. Norge er et eksempel på
dette. Et likestilt foreldreskap, basert på familier der begge har inntekts-
givende arbeid og deler på barneomsorg, er både et ideal og en vanlig
familietype i dagens norske samfunn. Nye forventninger til fedre gir nye
muligheter for nærhet til barn, men også nye former for ansvar. Noen
forskere peker på at likestilling er en gevinst som kan motivere til å få
flere barn (Brandth og Kvande 2013), mens andre spør om menn avstår
fra å bli fedre fordi forventningene til farsrollen er blitt store (Jensen
2013a). Det kan reises spørsmål om hvorvidt den økende barnløsheten
blant menn henger sammen med utviklingen mot likestilling.
Ser vi på studier fra andre land i Europa, er konklusjonene ikke enty-
dige. For Tyskland peker Schneider og Becker (2012) på at samfunnets
kjønnede statusrangering av lønnsarbeid foran familie fører til at prio-
ritering av foreldrerolle fremfor jobb blir en arbeidsmessig risiko for
menn, mens Behnke og Meuser (2012) påpeker at likestilt foreldreskap
kan utfordre den tradisjonelle basisen for maskulinitet. En nederlandsk
studie av par (Kalle et al. 2000) viser at begge parter ønsket seg barn, men
det er forskjell i når partene vil ha barn, og hvor mange barn de ønsker.
Kvinner har det mer travelt, menner bremseklosser, ogbarn inngår i for-
handlinger om fordelingen mellom hjem og arbeidsliv. Mest interessant
for oss er studier med livsløpsperspektiv som identifiserer ulike grunner
90 Reproduksjon, kjønn og likestilling i dagens Norge
til utsettelse av farskap: konflikt med andre interesser som ung, mang-
lende sikkerhet for jobb og inntekt, og mangel på stabilt partnerskap
(Helfferich 2012). Studier fra Sverige (Berghnéhr og Bernhardt 2013) og
Norge (Pedersen 2012) peker i samme retning.
Samfunnsmessige og kulturelle endringer har medført at tidligere
tiders «pakkeløsning» for å bli voksen – bestående av jobb, bolig, ekte-
skap og barn – ikke lenger er en selvfølge. I sosiologisk teori er dette
knyttet til begreper som modernitet og individualisering, der individet
i større grad foretar sine livsvalg «fristilt» fra tradisjonelle former for
sosial orden (Giddens 1991). Med dette, sier Bauman (2000), endres
menneskers livsløp fra noe som er gitt, til å bli en rekke valg, også
knyttet til valg av identitet. Ifølge Arnett (2015) er det blitt «en lengre
vei til voksenlivet». Det er oppstått en ny livsfase mellom det som tid-
ligere ble betegnet som ungdomstiden, nemlig tenårene, og frem til
fasen der man danner familie. Parallelt til de tidligere identifiseringene
av barndommen og ungdommen som spesifikke livsfaser (Ariès 1962),
ser Arnett den nye fasen som «emerging adulthood». Det vil si at man
bruker 20-årene som en fase der man langsomt orienterer seg mot
voksenlivet, mens man fortsatt lever ungdomslivet. Han peker på fire
grunner til denne utviklingen: endringer i arbeidslivet som har medført
krav til lengre utdanning, P-pillen og den seksuelle revolusjonen, kvin-
nebevegelsen og likestilling, samt at ungdomslivet idealiseres i forhold
til voksenlivet. Mens man før så frem til å få en egen familie, ofte som
mulighet til å flytte hjemmefra og bestemme over sitt eget liv, står mange
andre muligheter åpne i dagens samfunn. Barnevalget kan derimot opp-
fattes som å lukke åpne dører.
Det er slike perspektiver vi mener vil gi innsikt i fenomenet økende
barnløshet blant menn. Det vil si å studere veien mot farskap som en
prosess der overgangen fra ung til voksen ikke følger et klart mønster:
jobb, bolig, partner, barn. Det inkluderer også nye idealer for livsløp og
voksenliv der overgangen til å bli far kan være forbundet med ambiva-
lens og kryssende interesser.
Intervjuer med barnløse menn
Det empiriske materialet er hentet fra forskningsprosjektet The social
meaning of children, der vi stilte spørsmål om holdninger til å få barn i
en tid da dette i større grad enn tidligere fremstår som et personlig valg.
90 personer mellom 25 og 35 år ble intervjuet, og intervjuene fant sted
i to større byer i Norge i 2011. Mens kvantitative studier har analysert
forskjeller i fruktbarhet etter utdanningsnivå, benyttet denne studien
91Barnløshet blant menn: Alle vil ha barn, men færre får
sosial klasse, forstått som en kombinasjon av yrkesposisjon og utdan-
ningsnivå, som basis for analysen. Det ble rekruttert fra to grupper: per-
soner i øvre middelklasseyrker med utdanning på universitetsnivå, og
personer i arbeiderklasseyrker med kortere utdanning og fagopplæring.
Alle var etnisk norske og i arbeid. Studenter, arbeidsløse og innvand-
rere er ikke med. Utvalget er satt sammen med like mange kvinner som
menn, omtrent like mange fra henholdsvis arbeiderklasse og øvre mid-
delklasse, og omtrent like mange med og uten barn. Det viste seg lettere å
rekruttere kvinner enn menn, og lettere å rekruttere menn fra øvre mid-
delklasse enn dem i arbeiderklassen.
Intervjuene var semi-strukturerte. Intervjuenes styrke er bredden i
temaer som ble tatt opp, mens metoden ga mindre rom for utdyping av
hvert tema. Informantene fikk valget mellom tre intervjuguider: for dem
som har barn; for dem som ikke (ennå) har barn; og for dem som ikke
ønsker barn. Blant de 90 var det en overveldende tilslutning til ønsket
om barn både blant menn og kvinner. Dette var en første observasjon i
prosjektet, som forteller at det å få barn fortsatt er en sterk norm på tvers
av kjønn og klasse.
Kapittelet bygger på intervjuene med de mennene i utvalget som ikke
hadde barn, til sammen 25. Femten av disse tilhørte øvre middelklasse
og arbeidet innen profesjonsyrker, slik som sivilingeniør, arkitekt eller
lege. Ti menn tilhørte arbeiderklassen, med yrker som fagarbeider, kokk
og annet som ikke krever lang utdanning. Det er intervjuene med dem
som ikke hadde barn på intervjutidspunktet vi vil analysere for å forstå
hvorfor flere menn blir barnløse.2De var alle i den livsfasen der overgang
til å bli far er vanlig (25 til 35 år), og de minnes på dette av venner som
får barn.
Vi vil også fremheve at samme intervjuguide ble benyttet for kvinner
og menn. Også menn ble for eksempel spurt om de kunne tenke seg å
få barn alene, og det er interessant at de tok spørsmålene personlig og
ikke som spørsmål som bare gjelder kvinner. Det var stor enighet om at
det å få barn er del av et parforhold og må være parets felles beslutning,
mens noen legger til at kvinnen tross alt har mer å si i denne beslut-
ningen (Ravn og Lie 2013). Det var en utbredt forståelse av at kvinner
er mer opptatt av å få barn og er den som vil ta initiativet. I de få tilfel-
lene der menn har tatt initiativet – for eksempel hvis han var eldre eller
bedre etablert i arbeidslivet og derfor mer klar enn hun var – tales det
mot det som oppfattes som det underforståtte: «Det var faktisk meg.»
2 Vi kan regne med at flere av de intervjuede får barn på et senere tidspunkt, særlig de yngste
av dem.
92 Reproduksjon, kjønn og likestilling i dagens Norge
Viktig i tolkningen av vårt materiale er at noen av mennene hadde få ord
om hvorfor de ønsker barn, om motforestillinger, eller om hva barn vil
bety for livet deres. I en tidligere studie av samme materiale viste Jensen
(2013b) at menn i motsetning til kvinner sjelden snakker med andre
menn om det å få barn. På den måten utvikler kvinner sine tanker om
og setter ord på livet med barn. Menns refleksjoner kommer primært i
samtaler med partner og med vennepar i (som regel) partnerens nett-
verk. Enslige menn er sjelden del av slike nettverk.
På grunnlag av vårt datamateriale har vi analysert noen viktige
momenter i det mennene sier om parforhold, jobb og tidspunkt for barn
– som til sammen summeres opp i det mer udefinerbare «å være klar».
Vår interesse er å studere tankemønstre, holdninger og handlinger som
kan føre til at man ikke får barn – til tross for en positiv holdning til å bli
far. Vi ønsker både å tydeliggjøre de faktorene informantene legger vekt
på, sammenhengen mellom disse og kompleksiteten i beslutningene for
den enkelte.
«Først må jeg ha dame»
«Først må jeg ha dame» er det umiddelbare svaret blant menn som
ikke har partner. Gjennomgående svarer mennene i undersøkelsen at de
ønsker barn, men først må livet ha stabilisert seg. De to sentrale fakto-
rene er partner og fast jobb. Samtidig ser vi også at andre forhold gjør
seg gjeldende for å utsette eller unngå avgjørelsen om å få barn.
Vi skal vise to tilfeller der mennene svarer at de aldri har hatt en
partner samtidig som de ønsker barn. Det ene er en mann i øvre mid-
delklasse. Han er på intervjutidspunktet 29 år og arbeider i et interna-
sjonalt firma. Jobben er ikke spesielt viktig for ham. Det er fritiden som
betyr mest. Han har ikke hatt forhold av lengre varighet der barn var et
tema. På spørsmål om han ønsker barn, svarer han et klart «Jepp». Men
til tross for dette er det begrensningene som trekkes frem når han blir
spurt om hva det vil bety for hans liv å ha barn:
Nei, det vil jo selvfølgelig være en ekstremt mye mer bundet situasjon.
Sånn som jeg lever nå, så føler jeg meg fri. […] Jeg kan – hvis sjefen min vil
sende meg til et eksotisk sted for å jobbe i to måneder, så er ikke det – ja,
det er kun egne ønsker som teller.
Han ønsker barn, har en god jobb, men ingen partner. Sitatet viser også
betydningen av et mobilt arbeidsmarked. Han er mer fri til å reise uten
barn. Han gir ikke uttrykk for at det er et problem at han ikke har
93Barnløshet blant menn: Alle vil ha barn, men færre får
partner, men temaet «barn» er blitt aktualisert, siden han er omgitt av
venner som nylig har fått barn: «Det var en gang jeg begynte å telle
etter, og kom ut av tellingen.» Han ler litt og utbryter, nesten som om
det var en ny tanke: «Oj sann, nå er det kanskje på tide å få opp farten
her.»
Vårt andre eksempel er en mann i arbeiderklassen. Han har passert
30 år og har fast jobb i helsesektoren. Han ønsker barn, men mangler det
viktigste, nemlig et stabilt forhold.
Nja, det er jo det de fleste ønsker seg, er det ikke, kjæreste og barn og
familie? … det er litt sånn selvsagt for meg. Det med å ønske seg barn.
På spørsmål om sin familiesituasjon svarer han at «Jeg har ikke funnet
noen som vil ha meg ennå (ler litt)».Bortsett fra at han ikke har kjæreste,
er han klar for barn:
Nei, jeg tenker at alt er på plass, jeg! Jeg har jo leilighet og jobb, og jeg er
liksom ikke noen utfarts- eller spenningstype så jeg kan godt tenke meg å
slå meg til ro jeg, etablere meg, som man sier, sånn etablert med familie,
og – ja, begynne på den delen av livet, da.
Et fast forhold er av stor betydning for om man føler seg klar for barn
eller ikke. Det første eksempelet illustrerer prioritering av frihet fremfor
familie og barn. I det andre eksempelet antydes det at mannenselv føler
seg «fravalgt» på partnermarkedet (jf. Lappegård og Rønsen 2012).
Partner og fast jobb må være «på plass». Først når man har et stabilt
parforhold, kommer spørsmålet om barn. De aller fleste uttrykker at de
ønsker barn, men ikke akkurat nå. Følelsen av å være klar eller ikke er
ikke så mye knyttet til alder, men til å være sikker på at man har funnet
den rette, og at parforholdet vil vare. Det legges stor vekt på forholdet
til partner, og det stilles store krav. Spørsmålet er om man har funnet
«den rette» – et uttrykk mange bruker. Og definisjonen på «den rette» er
nettopp «en person man ønsker å få barn med».
Gründere: «Jobben er den nye dama»
Jobben kan også være en hindring på veien mot å få barn, som våre neste
eksempler demonstrerer. Fedres nærhet til barn er nå forventet, og det
kritiske punktet oppstår når tiden med barn kommer i konflikt med tid
brukt på arbeid, sier den engelske forskeren Dermott (2003). Som en
94 Reproduksjon, kjønn og likestilling i dagens Norge
mann fra øvre middelklasse sier det, er det et pluss på arbeidsmarkedet
at man ikke har stiftet familie:
… når man er ung og under 30 og – så er jo det et «selling point» i jobb-
betydning, at man kan være litt fri, da – at man kan reise litt, og kanskje
bygge litt karriere først, da.
Noen av mennene vi intervjuet, har startet egen virksomhet og er blitt
«gift med jobben». En av dem har fylt 30 år, har universitetsutdanning og
har i en periode jobbet med forskning. I løpet av de siste årene har han
startet eget IT-firma sammen med noen kamerater. Han jobber mye. Det
gjør også kollegene. Det blir lett 60-70 timer i uken, og foreløpig gir ikke
firmaet mye overskudd. Han svarer positivt på at han vil ha barn, men
svaret er ikke klokkeklart: «Ja, det vil jeg jo tro. Ja.» Det er avventende,
og han gjør det klart at spørsmålet ikke er aktuelt akkurat nå. Når han
utdyper hva som skal til for å få barn, sier han at han må finne en dame.
Men det kan ikke skje nå.
Arbeidsfellesskapet består av en liten gruppe, alle menn. Alle er nøk-
kelpersoner i bedriften, og det ville skape problem dersom en av dem
skulle bli far:
Én ting er det, på en måte, det økonomiske for bedriften, det andre er
det at vi mister en vesentlig del av det vi selger, nemlig hodene våre, i
en periode. Og det må jo da erstattes, og det er ikke nødvendigvis så
enkelt.
Barn oppleves som en potensiell risiko i det firmaet de forsøker å bygge
sammen. En pappapermisjon og økte forpliktelser hjemme betyr ikke
bare økonomiske utgifter for firmaet, men også at «et hode» tas ut av
produksjonen. Før firmaet er etablert, er ikke familie og barn aktuelt.
Jobb handler ikke bare om tid. På spørsmål om hva jobben betyr for
ham, sier han: «Jobben betyr ganske mye. Er en vesentlig del av identi-
teten min, vil jeg si.» Men han tror også at farsrollen kan tilføre livet en
positiv dimensjon:
Ja. Så på en måte ville det føles trygt, eller godt. Litt store ord, men det
ville føles helt greit å kunne gå til noen og si «Ja, jeg er far til han eller hun
her». «Å ja, så hyggelig», ikke sant, det gir en – det er en rolle jeg tror jeg
kunne trives i, og som kunne være med på å bygge meg sånn rent per-
sonlig.
95Barnløshet blant menn: Alle vil ha barn, men færre får
Til rett tid, med rett partner i et stabilt forhold vil et barn være et posi-
tivt identitetsprosjekt. Men samtidig tror han ikke han går glipp av noe
uten barn, i alle fall ikke umiddelbart:
Ja, nei, jeg vet ikke. Men sånn på kort sikt vil det ikke ha noen stor betyd-
ning, altså. I stedet for å bli dratt inn i barnefamilierollen og familiefar-
rollen, så vil jeg på en måte leve i den singel- eller par uten barn-boblen.
Og den vil jo på en måte kunne fortsette omtrent uforandret – spesielt
kanskje hvis man er, ja, 30-45, så oppleves det bare som litt ekstra frihet,
kanskje.
Med sine snart 31 år er han ikke klar for barn, og han er ikke alene om en
slik historie. En annen IT-gründer sier omtrent det samme. Han er noe
yngre og har et par lengre forhold bak seg, men de var ikke seriøse nok
til at spørsmålet om barn ble tatt opp:
Ja, der står jeg i dag, og nå er jeg egentlig klar for å leve en stund uten den
biten der, uten fast forhold rett og slett.
– Nå er det firmaet som gjelder?
– Det er den andre dama nå. (ler litt)
Gründerne representerer en raskt voksende yrkesgruppe blant unge
menn, og Lappegård, Rønsen og Skrede (2011:115) bekrefter at det er
relativt høy barnløshet blant menn med utdanning innen «social science
and journalism, and science and computing». Felles for disse informan-
tene er at de har startet sitt eget firma og har verken tid til partner eller
familieliv i denne fasen av livet. Men de har heller ikke klare planer for
når eller hvordan dette eventuelt skulle gå over i en ny livsfase. Det å
være gift med jobben gjelder imidlertid ikke bare mennene i øvre mid-
delklasse.
Barn, men ikke likestilling
Når det gjelder holdninger til likestilling, er det et par av våre infor-
manter i arbeiderklassen som uttaler seg mest tydelig og blir stemmer
mot «normalen». Den ene er en mann midt i 30-årene og den eldste i
gruppen av barnløse menn. Han arbeider i servicebransjen og har hatt
lange dager med 12 til 14 arbeidstimer og uregelmessig arbeidstid i
mange år. Jobben er en livsstil, sier han. Han svarer ikke entydig på at
han ønsker barn, men trekker litt på det, og ender med å si at barn er
«ikke utelukket». Etter litt diskusjon velger han å bli intervjuet som en
av dem som ønsker barn.
96 Reproduksjon, kjønn og likestilling i dagens Norge
Til nå har jobben gått foran alt. Men han begynner å komme opp i
årene og tenker at det er tid for å roe seg ned og «finne seg et kvinnfolk»,
som han sier med en liten latter. Han har hatt mange kjærester, men
ingen alvorlige forhold. Nå har han begynt å tenke på barn, men føler at
han har god tid:
Ja, jeg har god tid, det har jeg. De sier jo nå at 30 er det nye 20. Så – nei,
jeg får ikke noe panikk over akkurat det. Det har jeg ikke. Jeg har begynt
å tenke litte grann i de banene, kan du si. Det har jeg.
For å ta en beslutning mener han at han skal ha vært sammen med part-
neren en stund, de skal kjenne hverandre, og begge skal være innstilt på
å få barn. Med årene har han begynt å stille større krav til hvordan en
partner skal være:
Jeg begynner å bli kresen. Det kan jo være noe der. Ja, når du er singel, så
slipper du det maset når du kommer hjem fra jobb.
Maset gjelder krav om husarbeid. Han vil styre livet sitt selv, og han tviler
på om livsstilen hans kan fortsette om han får et barn: «Ja, jeg tror nok
litt av det publivet generelt hadde det sikkert blitt bråstopp på.»
For våre informanter er barn noe som hører med i livet. Men det
store spørsmålet er hva dette vil bety for deres egen frihet, og hva som
skal gjøres før dette. En av de andre mennene blir snart 30 år og har
jobbet som håndverker i mange år. Det er lange dager, og jobben betyr
først og fremst penger, samtidig som han har ambisjoner og «vil liksom
ikke være han nederste karen på gulvet».
Han har et par kjæresteforhold bak seg, men de senere årene har han
vært «veldig singel». På spørsmål om barn svarer han et klart ja, men
legger til «helt, helt sikkert, men ikke nå». Forventninger til hvilke roller
mann og kone har overfor barn, er klare:
Ja. Jeg tror kona kommer til å bli mer glad i ungen, altså på den måten at
hun føler at det er sitt – alle jenter som får barn, de får det fordi venne-
flokken har det, og du skjønner, babyboomen, når du sitter der hele dagen
sammen med bestevenninna og hun har en liten sånn tass. Ikke sant, da.
Ja, pluss at jeg er ikke så gæren etter å ta ut pappapermisjon. Jeg føler at
det kanskje er viktigere at jeg kanskje jobber litt da.
Partner bør ha samme syn på rollefordeling som han selv, der han har
det økonomiske hovedansvaret mens hun har ansvar for barna. Å være
en god forsørger er fortsatt ett av flere idealer i forståelsen av å være en
god familiefar, noe som er kommet i skyggen av idealet om den nærvæ-
rende far (Magnussen 2012).
97Barnløshet blant menn: Alle vil ha barn, men færre får
Disse to mennene sier begge at «30 er de nye 20», forstått som en
lengre periode uten forpliktelser med barn. Det er dette Arnett (2015)
omtaler som en lengre vei til voksenlivet. Begge mennene tenker seg en
fremtid med barn, men de har god tid. Det er også her vi finner klarest
uttrykk for at likestilling, med lik fordeling av arbeid og barneomsorg,
ikke er noe for dem. De verdsetter sine frie liv, og de ønsker å videreføre
dem. Barn bør primært være morens ansvar. Men først og fremst gir de
uttrykk for at de har det bra som de har det, og at de ikke har noe ønske
om å stifte familie i nær fremtid. Barn hører til i livet, men det har ingen
hast.
Klar for barn? Diskusjoner og forhandlinger
Når informantene snakker om hva som må være på plass før de er klare
for barn, danner det bare en plattform og ingen beslutning. Mens det
som må være på plass, kan defineres, nemlig som fast inntekt og et stabilt
partnerforhold, er det en mer kompleks beslutning man skal frem til.
Beslutningen om barn er et tema som kan diskuteres over lang tid
blant par i øvre middelklasse. Blant menn i arbeiderklassen er det der-
imot flere som tar dette opp mer umiddelbart i et parforhold. Vi skal
se hvordan noen av mennene fra middelklassen forholder seg til spørs-
målet om å være klar for barn.
Denne mannen fra øvre middelklasse er i slutten av tjueårene. Han
har hatt samboer i flere år og ønsker seg barn. Hun er på samme alder,
og begge har fast jobb.Men selv om nærmest alt er på plass, føler han seg
ikke sikker:
Det er et spørsmål som ligger veldig opp i dagen for tiden, for det er
akkurat sånn på vippen i mitt eller vårt liv, føler jeg nå. Det ligger ganske
nærme i fremtiden, men samtidig så er vi ikke helt der ennå. Jeg har bare
en følelse av å ikke være – riktig voksen nok.
I tillegg er denne personen opptatt av om forholdet er godt nok, og dette
er noe de diskuterer:
Vi tenker høyt og lavt og langt inn i fremtiden. Og jeg tror nok at vi har
vært opptatt av å kjenne etter om parforholdet funker så bra at vi kan slå
oss til ro med hverandre.
Et stabilt forhold er viktig for valget om å bli far, men det er altså ikke
nok å ha en fast partner. Han vil være sikker på at mor til barnet er
hans «livspartner», selv om han også sier at dette «er et litt umulig krite-
rium». Han erkjenner at det er han som henger etter med beslutningen.
98 Reproduksjon, kjønn og likestilling i dagens Norge
Temaet har faktisk vært diskutert i halvannet års tid. Hans farskapsideal
avspeiler likestilling med aktiv del i barneomsorg, men denne forvent-
ningen bidrar også til at han synes det er en stor beslutning å ta, som
derfor må tenkes nøye gjennom. Beslutningen om å bli far er et viktig
tema i hans liv.
Ambivalens, slik også Bergnéhr og Bernhardt (2013) finner blant
unge svensker, er det mest dekkende begrepet for en annen mann i øvre
middelklasse. Han nærmerseg 30 år, og hans partner og mangeav deres
venner er i samme alder. Paret har vært samboere i nesten ti år. Økono-
mien er i orden, og barn har kommet opp som et tema, men for dem er
fritiden viktig. De er veldig glade i å reise og planlegger en lengre reise i
nærmeste fremtid. De er begge tilfreds med livet slik det er, med jobb og
fritid, og han synes det er vanskelig å ta det avgjørende skritt:
Nei, jeg tror – sånn som nå er jo – går jo damer på p-piller og sånne ting
så de unngår å få unger, men – Jeg tror det at – det må kanskje bli det at
hun skal slutte med det, da. Og så får det skje det som skjer. Så jeg vet ikke
helt hvordan det foregår, jeg – «skal vi lage barn nå?» Nei, det – (ler litt).
Denne mannen har alt «på plass», men han ser ikke helt for seg hvordan
den endelige beslutningen skal fattes. Ambivalensen mellom på den ene
siden å ha en klar forestilling om at barn hører til livet når alt er på
plass, og på den annen side at frihet går tapt, gjør at disse mennene
«tenker høyt og lavt» sammen med sin partner.
Flere av våre informanter sier at de ikke riktig vet når og hvordan
overgangen skal skje. Det er også vanskelig å finne den ideelle alderen for
å bli far, og enkelte er faktisk inne på at den kanskje allerede har kommet
og gått. En av informantene uttrykker det slik: «Altså, strengt tatt så
begynner jeg å lure litt på om det beste tidspunktet kanskje har vært, –»
Han snakker om energien han hadde for ti år siden. En annen forteller
at han så lyst på fremtiden og ønsket barn med sin partner da han var
25, men nå når han har passert 30 og har brutte forhold bak seg, er han
ikke så sikker lenger. Med stor grad av ambivalens, som kan forsterkes
over tid, blir beslutningen vanskelig å ta. Prosessen preges av utsettelser,
og ønsket om barn kan bli svakere ettersom man tilpasser seg et liv uten
barn.
Konklusjon
Vi startet med å peke på et paradoks der barnløshet blant norske menn
øker, samtidig som det store flertall av mennene i vår undersøkelse
svarer at de vil ha barn. Barnløshet er ikke en fremtid som unge menn
99Barnløshet blant menn: Alle vil ha barn, men færre får
ser for seg, men det er likevel resultatet for mange. Vi har stilt spørsmål
om hvilke prosesser i menns livsløp som kan lede frem til at man får eller
ikke får barn.
Det er to utsagn som peker seg ut i informantenes fortellinger. Det
ene er «å ha alt på plass», og det andre er «å være klar». Samtidig viser
intervjuene at det ikke er så enkelt som at man først får alt på plass og
deretter får barn. Det er mange faktorer som skal passe både praktisk og
følelsesmessig.
Viktigst er å etablere et stabilt partnerskap, men her er kravene høye:
Det skal være «den rette». Og kriteriet for at det er den rette, er nettopp
at det er en person man ønsker å få barn med. Man skal finne «den rette»
og i rett tid – verken for sent eller for tidlig. Det er også et ideal at det skal
være en felles beslutning, hvilket betyr to individuelle beslutninger som
skal falle sammen i tid (Ravn og Lie 2013). Begge skal være klare både i
form av modenhet, jobb og andre ting man vil realisere, og de skal være
klare noenlunde til samme tid. Dette er idealer som ikke nødvendigvis
realiseres. Mange av våre informanter gir uttrykk for at beslutningen om
barn ideelt sett skulle følge et mønster som skissert her, samtidig som
de har et ambivalent forhold til om dette er noe som kan og bør plan-
legges (Ravn og Lie 2013). De fleste mener at det er riktig å planlegge
for barnets skyld, mens det også påpekes at planlegging kan føre til at
beslutningen aldri blir tatt, eller at det ikke er noen garanti for at barnet
kommer selv om valget er gjort.
Vår studie viser hvor ambivalent ønsket om barn kan være, og hvor
kompleks beslutningen er (jf. Berghnéhr og Bernhardt 2013). Ambiva-
lens og utsettelse av beslutning er særlig tydelig blant mennene i øvre
middelklasse. Jobben betyr mye og er en del av identiteten, slik også
andre europeiske studier viser (Kalle et al. 2000; Schneider og Becker
2012). Fleksibilitet i forhold til jobb og fritid står på spill. Også blant
mennene i arbeiderklassen er det flere som synes barn er vanskelig å
forene med jobb, og som ikke ønsker å gi slipp på friheten. De vil ha
barn, en gang, og enkelte sier at det skal være med en partnersom stiller
få krav til deres deltakelse. Slike partnere er det færre av i et land der like-
stillingen har fått rotfeste.
Vi viste til moderniseringsteorier som peker på at tradisjoner blir
erstattet med individualiserte valg (Bauman 2000; Giddens 1991). Dette
kolliderer med idealer om likeverdig foreldreskap, barn som en felles
beslutning og barn som uttrykk for fellesskap. Vi serat blant menn i øvre
middelklasse behandles spørsmålet om barn over lang tid og gjennom
diskusjoner med partner. Spørsmålet er ikke så mye om, men mer om
når man skal ha barn. I arbeiderklassen ser vi oftere at barn fremstilles
100 Reproduksjon, kjønn og likestilling i dagens Norge
som en selvfølgelig del av livet når man har jobb og partner «på plass».
Færre av dem er i et stabilt parforhold, noe som betyr at spørsmålet
om barn ikke ligger så oppe i dagen. Utsettelse av parforhold betyr også
utsettelse av barn. Fortellingene fra øvre middelklasse svarer i større
grad til moderniseringsteoretikernes modeller om valg, ambivalens og
planlegging. Ved meningsforskjell mellom partnerne ligger løsningen i
forhandlinger. I middelklassen fungerer langvarige diskusjoner og tids-
forhandlinger (temporal negotiation) som et middel til å få kontroll over
fremtiden (Shriani og Henwood 2011:65). Det reflekteres mye over for-
holdet til partner og hvordan man skal fungere som foreldre, og dette
medfører stadige utsettelser.
Spørsmålet om barn dreier seg om hvorvidt man er klar for over-
gangen til det stabile voksenlivet. Overgangen er blitt mer utydelig, både
når det gjelder tid/alder og hva som markerer denne overgangen, slik
som å flytte fra foreldrehjemmet, forsørge seg selv og etablere seg i par-
forhold (Arnett 2015). For våre informanter er dette ulike valg som
ikke nødvendigvis er koplet til hverandre eller markerer overgangen fra
ungdom til voksen. Derimot er spørsmålet om barn tydelig assosiert til
overgang til voksenlivet. Utstrekningen av ungdomstiden – «30 er de
nye 20» – betyr ikke bare at man vil nyte ungdommens frihet lenger.
Flere sier at de ikke føler seg voksne nok til å ta ansvar for barn med alt
det som forventes, som å være voksenmodell, et ideal, til stede og til å
stole på. Jo lenger man definerer seg som ung og fri, jo vanskeligere kan
denne overgangen bli. For kvinner er det en forberedelse å snakke mye
om barn med venninner, søstre og mødre, mens menn som ikke selv har
barn, snakker lite om barn og er heller ikke mye sammen med andres
barn (Jensen 2013b). De ønsker familie og barn en gang i fremtiden,
men reflekterer ikke sammen med andre menn om hvordan denne over-
gangen skal skje, og hvordan livet skal bli med barn.
Mennenes fortellinger viser hvordan både ønsket om barn og reali-
seringen av dette formes over tid, og selv om ingen i utgangspunktet
ønsker å forbli barnløs, kan det likevel bli slik. Dels kan dette komme av
at man blir vant til et liv uten barn og trives med det. Dels kan det skyldes
omstendigheter man ikke er herre over. Beslutningen om barn er ikke
en avgjørelse som blir tatt tidlig i livet, og én gang for alle. Det er heller
en valgsituasjon som oppstår når man «er klar». Dersom man ikke tar
valget om å få barn når alt ligger til rette, kan situasjonen endre seg, og
man må kanskje vente på en ny anledning der forholdene igjen ligger til
rette.
I dag forventes det at menn skal mestre arbeidslivet i tillegg til at de
skal bidra hjemme og involvere seg i barna. Noen unngår dette dilem-
101Barnløshet blant menn: Alle vil ha barn, men færre får
maet ved å leve alene. Men de doble kravene kommer ikke bare utenfra;
menn ønsker også selv å lykkes på begge arenaer. De vil være suksess-
fulle arbeidstakere og tilstedeværende fedre. Å vente noen år med å få
barn kan fremstå som løsningen – først jobbe mye og deretter barn og
nedtrapping på jobben. Men står da «den rette» og venter og er klar for å
få barn? For noen menn fører utsettelsen til at planen om å få barn aldri
blir realisert.
Litteratur
Ariès, P. (1962). Centuries of childhood. A social history of family life. London:
Jonathan Cape.
Arnett, J.J. (2015). Emerging adulthood: The winding road from the late teens
through the twenties. Oxford: Oxford University Press [2. utg.].
Bauman, Z. (2000). Flytende modernitet. Oslo: Vidarforlaget.
Behnke, C. og Meuser, M. (2012). «Look here mate! I’m taking parental leave
for a year». I Oechsle, M., Müller, U. og Herr, S. (red.), Fatherhood in late
modernity. Cultural images – social practices – structural frames. Opladen:
Verlag Barbara Budrich: 129-145.
Bergnéhr, D. og Bernhardt, E. (2013). «The non-modern child? Ambivalence
about parenthood among young adults». I Ellingsæter, A.L., Jensen, A-M. og
Lie, M. (red.), The social meaning of children and fertility change in Europe.
London: Routledge: 102-119.
Billari, F.C., Goisis, A., Liefbroer, A.C., Settersten, R.A, Asswe, A., Hagestad, G.
og Spéder, Z. (2011). «Social age deadlines for the childbearing for women
and men.» Human Reproduction, 26(3): 611-622.
Brandth, B. og Kvande, E. (red.) (2013). Fedrekvoten og den farsvennlige
velferdsstaten. Oslo: Universitetsforlaget.
Castles, F.G. (2003). «The world turned upside down: Below replacement
fertility, changing preferences and family-friendly public policy in 21 OECD
countries.» Journal of European Social Policy, 13(3): 209-227.
Dermott, E. (2003). «The ‘intimate father’: Defining paternal involvement».
Sociological Research Online, 8(4), http://www.socresonline.org.uk/8/4/
dermott.html
Dommermuth, L., Hart, R.K., Lappegård, T., Rønsen, M. og Wiik, K.A. (2015).
Kunnskapsstatus om fruktbarhet og samliv i Norge (Rapport nr. 31, Statistisk
sentralbyrå). Oslo: Statistisk sentralbyrå.
Ellingsæter, A.L., Jensen, A.-M. og Lie, M. (red.) (2013). The social meaning of
children and fertility change in Europe. London: Routledge.
Giddens, A. (1991). Modernity and self-identity. Self and society in the late modern
age. Stanford, CA: Stanford University Press.
Helfferich, C. (2012). «Fatherhood as transformation of masculinity.» I Oechsle,
102 Reproduksjon, kjønn og likestilling i dagens Norge
M., Müller, U. og Herr, S. (red.), Fatherhood in late modernity. Cultural images
– social practices – structural frames. Opladen: Verlag Barbara Budrich:
147-164.
Inhorn, M. (2009). Reconceiving the second sex: Men, masculinity and
reproduction. New York: Berghahn.
Jensen, A.-M. (2013a). «A gender boomerang on fertility? How increasing
expectations to fatherhood may prevent men from having children.»
I Tabutin, D. og Masquelier, B. (red.), Ralentissements, resistances et ruptures
dans les transitions demographiques. Louvain: Presses Universitaires de
Louvain: 139-156.
Jensen, A.-M. (2013b). «Rising fertility, fewer fathers: Crossroads of networks,
gender and class.» I Ellingsæter, A.L., Jensen, A.-M. og Lie, M. (red.), The
social meaning of children and fertility change in Europe. London: Routledge:
120-135.
Kalle, P., Lambrechts, E. og Cuyvers, P. (2000). Partner interaction: Demography
and equal opportunities as future labour supply factors. European
Commission SOC 98 101387-05E01. Netherlands Family Council.
Kravdal, Ø. og Rindfuss, R.R. (2008). «Changing relationship between education
and fertility – a study of women and men born 1960-64.» American
Sociological Review, 73(5): 854-873.
Lappegård, T., Rønsen, M. og Skrede, K. (2011). «Fatherhood and fertility.»
Fathering, 9(1): 103-120. DOI: 10.3149/fth.0901.103
Lappegård, T. og Rønsen, M. (2012). «Socio-economic differences in
multipartner fertility among Norwegian men.» DOI 10 1007/s
13524-012-0165-1
Lappegård, T., Noack, T. og Rønsen, M. (2013). «Changing fertility behaviour
across two generations: the role of gender and class.» I Ellingsæter, A.L,
Jensen, A.-M. og Lie, M. (red.), The social meaning of children and fertility
change in Europe. London: Routledge: 136-152.
Lesthaeghe, R. (1995). «The second demographic transition in Western
countries: An interpretation.» I Mason, K.O. og Jensen, A.-M. (red.), Gender
and family change in industrialized countries. Oxford: Clarendon Press: 17-62.
Magnussen, M.-L. (2012). «Menns forsørgerarbeid.» I Ellingsæter, A.L. og
Widerberg, K. (red.), Velferdsstatens familier. Oslo: Gyldendal: 242-264.
McDonald, P. (2006). «Low fertility and the state: The efficacy of policy.»
Population and Development Review, 32(3): 485-510.
Medisinsk fødselsregister (2014). Årstabeller for Medisinsk fødselsregister 2012.
Fødsler i Norge. Oslo: Folkehelseinstituttet.
Pedersen, E. (2012). «‘Trange fødsler’? Tidsplassering av foreldreskapet i
livsløpet.» I Ellingsæter, A.L. og Widerberg, K. (red.), Velferdsstatens familier.
Oslo: Gyldendal: 141-160.
103Barnløshet blant menn: Alle vil ha barn, men færre får
Ravn, M.N. og Lie, M. (2013). «The cultural ideal of the joint decision:
Illuminating values of individuality and relationality of the child choice.»
I Ellingsæter, A.L., Jensen, A.-M. og Lie, M. (red.), The social meaning of
children and fertility change in Europe. London: Routledge: 120-135.
Schneider, N.F. og Becker, K.S. (2012). «Fatherhood in times of gender
transformation – European perspectives.» I Oechsle, M., Müller, U. og Herr,
S. (red.), Fatherhood in late modernity. Cultural images – social practices –
structural frames. Opladen: Verlag Barbara Budrich: 249-272.
Shriani, F. og Henwood, K. (2011). «Taking one day at a time: Temporal
experiences in the context of unexpected life course transitions.» Time and
Society, 20(1): 49-68.
Skrede, K. (2004). «Færre menn blir fedre.» Økonomiske Analyser, 6. Oslo:
Statistisk sentralbyrå.
Skrede, K. og Rønsen, M. (2006). «Hvor bærekraftig er den nordiske
familiepolitiske modellen?» Samfunnsspeilet,2.
Statistik sentralbyrå (2016). Kvinner og menn uten barn ved fylte 45 år i 2015.
https://www.ssb.no/befolkning/statistikker/fodte/aar/2016-03-09 Sist besøkt
3.5.2016.
Sylvest, R., Christensen, U., Hammarberg, K. og Schmidt, L. (2014). «Desire for
parenthood, beliefs about masculinities, and fertility awareness among young
Danish men.» Reproductive Systems & Sexual Disorders. http://dx.doi.org/10.
4172/2161-038X.1000127
Wiik, K.Aa. (2014). «Who remains unpartnered by mid-life in Norway?
Differentials by gender and education.» Journal of Comparative Family
Studies, 45(3): 405-424.
104 Reproduksjon, kjønn og likestilling i dagens Norge
