ArticlePDF Available

Kirsten Sand. Arkitekt for sin tid

Authors:
Article

Kirsten Sand. Arkitekt for sin tid

Abstract

Towards the end of World War II the retreating Germans burnt down nearly all buildings and other constructions in the counties of Finnmark and the northern parts of Troms in North Norway. The population evacuated but many returned as soon as possible, only to find themselves homeless. At this very demanding point Kirsten Sand decided to travel north, and do whatever she could as an architect to help. The pre-war housing situation was generally difficult. Low building standards and lack of money forced families in the cities to live under bad conditions. Kirsten Sand studied these conditions and took part in the efforts to better the situation. This knowledge provided a good starting point for the work she undertook after the war, in particular her profound understanding of the situation of women, their working conditions and positions in the household and society. Houses designed by Sand and her helpmates are simple but adequate, taking into account these women’s point of view. Ingebjørg Hage has thrown light on the work of Kirsten Sand in Finnmark and Troms in several ways. This article aims at describing Sand’s background as an architect before she left Oslo to travel north. It describes how housing and housing policy since long had been central to architects, especially so within the group she belonged to. In pre-war Oslo she had been engaged in planning and designing hospitals. During a period as inspector for the health authorities she learned a lot about the living conditions of people in general. After establishing her own architect’s office she mostly designed family houses, and during the war she engaged in research that further deepened her knowledge in the field. Thus she was particularly well equipped for the demanding tasks she undertook in the summer of 1945.
Kirsten Sand. Arkitekt for sin tid
61
Kirsten Sand. Arkitekt for sin tid
ELISABETH SEIP
Et bilde av Kirsten Sand viser en liten,
tett gur fotografert iført solid skinn-
jakke. Et tørkle holder håret på plass,
ryggen spennes mot vekten av op-
pakning. Tegnebrett og romslig hånd-
veske er med. Arkitekt Kirsten Sand
er klar til innsats: først undersøkelser
av den elendige situasjonen i nord
sommeren og høsten 1945; dernest
et arbeid gjennom ere år til beste for
gjenreisningen av den nedbrente be-
byggelsen i Finnmark og Nord-
Troms.
1
For ettertiden er det hennes arbeid
for gjenreisningen etter krigens
herjinger som har fått størst opp-
merksomhet. Det er i første rekke
Ingebjørg Hage som skal ha æren for
at den beretningen er fortalt. Men
Kirsten Sand har også hatt annet arbeid å vise til, og utfoldet seg tillike andre felt. Kildene
er imidlertid sparsomme, og en kan si de reekterer hennes beskjedne form. I dette rammes hun
av det samme som hennes samtidige, kvinnelige kolleger. De arbeidet ikke med store fakter og
inntok heller ikke de mest synlige posisjoner i faget. Slik blir sporene svake. I denne artikkelen
er det søkt å holde tidens problemstillinger sammen med de beskjedne beretningene vi har om
hennes tidlige arbeid som arkitekt, og slik nne grunnlag for å tegne et litt bredere bilde av Kirsten
Sand. Artikkelen gir samtidig et bilde av studentkullet som tok sin eksamen sammen med Sand
i 1919, og løfter fram de unge arkitektenes interesse for boligbyggingen i mellom- og etterkrigstiden.
Ill. 1. Det er sommeren 1945 og Kirsten Sand er klar for inn-
sats i nord. Sekk, sovepose og tegneutstyr bringes med.
Foto: Ukjent. Nord-Troms Museum.
© Elisabeth Seip. Nordlit 36/2015 pp. 61–78. http://dx.doi.org/10.7557/13.3697
An Open Access Article distributed under the terms of the Creative Commons Attribution 4.0 License.
62
Men hvorfor ble det nettopp Sand som tok en rask beslutning om å dra nordover i 1945 til
gjenreisningsarbeidet?
Kvinner i arkitekturen
Kirsten Sand tok eksamen artium i Oslo 1914 og ble uteksaminert fra Arkitektavdelingen ved
Norges Tekniske Høgskole (NTH) i 1919. Bare 23 år gammel ble hun dermed den første kvinnen
som sikret seg en fullstendig utdannelse i faget ved et norsk lærested. Kvinner ved NTH vakte i
starten så pass oppmerksomhet at rektor i talen ved årets avslutning ga en særlig omtale av frk.
Kirsten Sand, som hadde tatt eksamen ved Arkitektavdelingen, og frk. Margot Dorenfeldt
uteksaminert fra Kjemiavdelingen.
2
Kullene var små, 111 studenter immatrikulert ved NTH i 1915,
og Arkitektavdelingen var nokså beskjeden med bare åtte studenter. Sammen med de to nnes
Randi Holwech, som den tredje kvinnen i kullet. Også hun var kjemiker og tok eksamen i 1919.
Hvorfor hun ikke nevnes i rektors tale er en gåte.
3
Dorenfeldt, som senere giftet seg med fagfelle
Eugen Holtan og tok hans etternavn, ble forsker ved Universitetet i Oslo. Sand, som valgte å leve
livet alene, arbeidet først i Oslo med varierte oppgaver og i 1928 opprettet hun egen praksis. Når
det gjelder henne, er det innsatsen etter 1945 under gjenreisningen i nord som hittil har fått
oppmerksomheten, sammen med en annen vei hun også fulgte: musikken, som hele tiden var del
av hennes liv.
I senere tid, etter hvert som ere kvinnelige arkitekter er kommet til, har det oppstått
interesse for å studere arbeidet til dem som gikk foran i faget. I norsk sammenheng fremsto
tidsskriftet Byggekunst i 1980 med et eget nummer om kvinner i arkitekturen. Redigert av Anne
Sæterdal presenterte det under tittelen ”på kvinners vilkår” nye perspektiver på faget. Parallelt var
det gjort en særlig innsats for å sikre kunnskap om kvinnelige arkitekters bidrag gjennom å legge
vekt på å inkludere de kvinnelige pionerene i vår arkitektur i Norsk kunstnerleksikon, som utkom
mellom 1981 og 1986. Litteraturen er blitt rikere etter hvert, og her også nevnes Wenche
Findals fortjenestefulle arbeid Mindretallets mangfold: Kvinner i norsk arkitekturhistorie, som
utkom i 2004 og bidro til å sette norske kvinners innsats i faget inn i en større, internasjonal
kontekst. Her kaster hun også lys over Kirsten Sands første arbeider.
Oppgaver i tiden
Av de åtte kullkameratene som gikk ut fra Arkitektavdelingen i 1919, ble det ere som satt spor i
arkitektenes verden. De skulle være med å brøyte nytt land og markere arkitektene som en viktig
faggruppe i Norge. I denne faglige sammenhengen kan boligsak og boligbygging stå frem som en
Kirsten Sand. Arkitekt for sin tid
63
fellesnevner. Det var selvsagt ikke tilfeldig. Studentene ble konfrontert med boligmangel og
direkte bolignød. Det var et samfunn hvor de som trengte det aller mest, sto uten mulighet til å
skaffe seg nødvendig kapital. Derfor utviklet boligsaken seg til å bli mer enn bare selve oppføringen
av boliger. Organisering, rasjonell produksjon, boligkooperasjon og bolignansiering ble del av
denne generasjonens fanesaker.
Dette gjaldt ikke bare i Norge. Industrialismens byer hadde vokst voldsomt. Boligreisning
for arbeiderne hadde på ingen måte stått i forhold til behovene, hverken når det gjaldt antall eller
kvalitet. Verdenskrigen hadde gitt stillstand og ødeleggelser. Utover 1920-tallet oppsto ere
initiativer som kk internasjonal oppmerksomhet og markerte boligbygging som den fremste
oppgaven. Arkitektene var med i spissen for dette arbeidet.
I europeisk sammenheng ble det reist boligutstillinger som skulle fremme produksjonen
og tilføre bedre kvalitet. Mest kjent i ettertid er Weissenhofsiedlung ved Stuttgart, hvor den
allerede etablerte og senere verdenskjente arkitekten Mies van der Rohe sto i spissen for
utstillingen som demonstrerte varierte boligtyper. Andre som hadde, eller senere kk, fremtredende
navn kk også viktige roller, som Le Corbusier og Walter Gropius. I Frankfurt var det et annet
initiativ som kk oppmerksomheten, et boligprogram gjennomført mellom 1925 og 1932. Her ble
rasjonelle typer og masseproduksjon utforsket og det såkalte Frankfurterkjøkkenet utviklet. Tegnet
av arkitekten Margarete Schütte-Lihotzky og lansert i 1926 brøt det med tilvante tanker om
kjøkkenets plass og funksjon i boligen. Kjøkkenet skulle ikke lenger være et rom for mange
funksjoner og familiens samling. Her var bare plass til én, husmoren, og hun skulle bare
gjennomføre den nødvendigste matlagning. Kjøkkenet var blitt et lite laboratorium. Hjelp i huset
skulle man klare seg uten. Husmoren skulle samtidig settes fri, klar for oppgaver utenfor
hjemmet.
Disse og andre boligutstillinger ble bredt publisert og førte frem funksjonalismens budskap
om lys, luft og grønne trær for alle. Det gjaldt sammen med kravene til rasjonelle løsninger og
egne rom til hygiene. Også med bakgrunn i disse initiativene dannet en gruppe arkitekter i 1928
CIAM, Congrès International d’Architecture Moderne. Byplanlegging og boligbygging var deres
fremste anliggende. Fra Norden ble dette arbeidet fulgt med våkent blikk.
Norden og Norge
Stockholm hørte til de byer hvor situasjonen var prekær. Også her engasjerte arkitektene seg
utover 1920-tallet, og i 1930 kunne den skjellsettende Stockholmsutstillingen åpne med
boligbygging som sitt hovedanliggende. Utstillingen innebar gjennombruddet for funksjonalismens
64
ideer i Norden, og idealene spredte seg selvsagt raskt i nabolandet Norge, hvor slike tanker
allerede hadde funnet grobunn.
Arkitekten Sven Markelius ledet arbeidet med utstillingen og formulerte krav til den
moderne boligen: Boligen skulle gi hvert voksent medlem en privat sfære; boligen skulle ikke
koste mer enn 20–25 % av en årsinntekt, derfor måtte arealene være små; produksjon av
ferdigmat og halvfabrikata førte til at kjøkkenet kunne være lite; produksjon og stell av klær kunne
legges utenfor selve boligen; bekvem tilgang kaldt og varmt vann reduserte plassbehovet;
senger kunne være nedfellbare og slik oppta liten plass; for to personer kunne soverom reduseres
til 6 kvadratmeter og takhøyden senkes til 2,5 meter; alle leiligheter skulle selvsagt ha bad; og sist
– felles vaske- og tørkeplass for klær, lekeplasser og daghjem!
Tanker som dette formet boligbebyggelsen i mellomkrigstiden, også hos oss, hvor vi har
en betydelig mengde bygårder som følger mønstre trukket opp av 1930-tallets boligdebatt
mønstre som ble utviklet og videreført i etterkrigstidens boligreising. Kirsten Sand skulle komme
til å gjøre seg godt kjent med forholdene i Sverige og den innsatsen for utvikling av bedre boliger
som fant sted nettopp der.
Et kull av boligbyggere
Det ble da også mange fra kullet som ble uteksaminert fra Arkitektavdelingen ved NTH i 1919,
Kirsten Sands miljø, som kom til å egne seg boligbyggingen. I formspråket beveget de seg
fra 1900-tallets nyklassisisme, som de hadde med seg fra studiene, over mot funksjonalismens
banebrytende ideer. Dette kom til å prege den enkelte bygning så vel som det viktige regulerings-
arbeidet.
Gunnar Bjerke, som etablerte praksis i Oslo, arbeidet for bedre forståelse av den norske
byggemåten. Han kom selv fra gård og hadde en særlig interesse for bygninger for landbruket.
I 1950-årene utga han ere bøker om landsbebyggelsen i Norge, med nødvendigheten av å
forstå arkitekturhistorien og anvende byggeskikken som gjennomgangstema.
Trønderen Peter Daniel Hofund, som tidlig etablerte egen praksis i Oslo, ble senere
byarkitekt. På den måten kk han sterk innytelse utviklingen av byen og ikke minst
boligbyggingen. Selv tegnet han ere bygårder utført i en forsiktig funksjonalisme.
Jacob Christie Kielland var bergenser og kom gjennom et langt yrkesliv til å være den
dominerende skikkelsen fra dette arkitektkullet. Helt fra studietiden markerte han seg, den gang
med særdeles aktiv og munter deltakelse i studenterlivet. Da han kom ut i praksis, gjaldt innsatsen
ikke bare boligbyggingen i Oslo, hvor han leverte et betydelig arbeid først i arbeidet med
Kirsten Sand. Arkitekt for sin tid
65
organisering av boligsamvirket, deretter som direktør i OBOS. I 1946 ble han utnevnt til statens
boligdirektør, det vil si leder for Gjenreisnings- og Boligdirektoratet, med det overordnete ansvaret
for boligreisningen etter krigen og særlig for gjenreisningen i Troms og Finnmark. I tillegg var han
drivkraften bak opprettelsen av Husbanken, et instrument med avgjørende betydning for
boligbyggingen etter krigen. Forut for dette gjennomførte han og Gunnar Bjerke boligprosjekter i
fellesskap, som Holtet hageby Bekkelagshøgda i Oslo fra 1923, et anlegg med røtter i ny-
klassisismen vel som norsk bygningstradisjon. Denne velskapte bebyggelsen kan ikke bare
betraktes som utslag av Christie Kiellands interesse for boligbygging, men også for Bjerkes blikk
og interesse for den tradisjonsbærende arkitekturen.
Oslo-gutten Ragnar Nilsen etablerte egen praksis, og også han tegnet boliger. Som
Hofund utformet han hensiktsmessige boliger i en moderat funksjonalisme. Fremst fra hans
hånd står utbyggingen av en stor del av Ila-dalen anlagt mellom 1933 og 1939, et område
beliggende på grensen mellom Oslo øst og vest. Her er det en regulering som sikret lys og luft til
alle i frittstående blokker. Ragnar Nilsen var også arkitekten for Iladalen kirke som avslutter
anlegget mot nord. I mangt er utbyggingen av Iladalen, hvor bebyggelsen føyer seg godt etter
terrenget samtidig som kravet om gode boliger med lys og luft er ivaretatt, typisk for denne
generasjonen planleggere.
Frithjof Reppen kjenner vi som markert funksjonalist med boligene i Professor Dahls gate
31–33 i Oslo som et høydepunkt. Bygningskroppene trekker to slake buer gjennom kvartalet og
er et av ikonene i vår funksjonalistiske arkitektur. Reppen har vært den særdeles begavete
arkitekten som både håndterte et internasjonalt forretningsliv og utforsket funksjonalismens arki-
tektoniske muligheter.
4
Også Kirsten Sand skulle komme til å ha boligbygging som sitt viktigste arbeidsfelt
gjennom hele karrieren.
Østkantutstilling og boligsak
Sand etablerte egen praksis i Oslo i slutten av 1920-årene, men ikke før hun hadde skaffet seg
varierte og nyttige erfaringer. Hun var en periode ansatt hos arkitektene August Nielsen og Harald
Sund. I 1920 var Nielsen blitt reguleringssjef i Aker, og arbeidet deretter mer sporadisk sammen
med Harald Sund. Sammen med August Nielsen står Kirsten Sand som arkitekt for elevhjemmet
ved Diakonhjemmets sykehus i 1927.
5
Elevhjemmet var et enkelt murbygg, oppført i tidstypisk
nyklassisisme. Kirsten Sand gjennner vi deretter som ansatt i Aker reguleringsvesen, hvor hun
yter bidrag til planleggingen av Østkantsykehuset, som skulle ligget på Valle-Hovin, men aldri ble
66
realisert.
6
August Nilsen er en interessant arbeidsgiver i denne sammenheng. Han fulgte med på
nye idealer. Grensen mellom Oslo og Aker kommuner fulgte den gang Kirkeveien. På østsiden, i
Oslo, oppførte den etablerte og dyktige Harald Hals karré-bebyggelsen Jessenløkken i 1920-årene.
vestsiden, i Aker, sto den jevngamle August Nielsen for reguleringen av Marienlystområdet
med mektige lamellblokker i tidens ånd.
I sum får Kirsten Sand etter hvert en bred praksis med erfaring både fra oppmålinger,
prosjektering av boliger, reguleringsarbeid og offentlig saksbehandling. Hun arbeidet i Sverige et
år etter eksamen og reiste 1920-tallet studieturer både til Sverige og Tyskland.
7
Også her
har hun møtt det som rørte seg i tiden. Hun er del av et miljø med dyktige boligbyggere og blir
godt kjent med strømningene. En periode som boliginspektør ved Helserådet i Oslo kommune
vi tro har vekket det sosiale engasjementet og satt varig spor. Hun skriver ikke noe om slikt selv,
men vi kan se hvor hun tok veien.
I Oslo hadde Østkantutstillingen, med Nanna Broch som initiativtaker og frontgur, tatt
opp ulike sider ved den prekære boligsituasjonen like fra 1928. Nanna Broch var boligkontrollør
ved Oslo helseråd fra 1919, og var gjennom dette arbeidet blitt opprørt over de elendige forholdene
i arbeiderstrøkene. Østkantutstillingens utstillinger, foredrag, kurs og andre arrangementer ble
bidrag til å bedre forholdene. Basen var Torggata 51 ved Ankerbrua i Oslo, hvor et lite trehus
fortsatt står og minner oss om denne innsatsen. betydningsfullt ble dette arbeidet, at huset i
dag er fredet. De mest kjente utstillingene ble ”Flaskeberget” fra 1936, som tok for seg følgene av
alkoholbruk, og ”Vasshølet” fra 1939, som tok fatt i slitet med vannbæring til hjemmene og de
elendige hygieniske forholdene som fulgte med. Til denne siste utstillingen bidro Kirsten Sand.
Et annet tiltak i samme ånd var Oslo Byes Vels boligundersøkelse som foregikk under
krigen. Ideen var unnfanget av arkitekt Carsten Boysen, en arkitekt med sterkt sosialt engasjement.
I 1942 sendte han, sammen med arkitekt Jens Selmer, en henvendelse til Oslo Byes Vel om å
gjennomføre et slikt arbeid: ”… en undersøkelse av hvorledes de siste års boligbygging fungerte
i bruk, og hvilke møbleringsbehov beboerne hadde.”
8
Tema var altså ikke bare boligens utforming,
men også hva man kk til innenfor de rammene som den enkelte familien hadde til rådighet.
Trangboddhet og mangel tidsmessige fasiliteter, som kaldt og varmt vann, var selvsagte emner
– men ikke bare det. Arkitektene skulle også registrere hvordan folk est innrettet seg.
Ideen ble grepet, og det ble nedsatt et styre med Jacob Christie Kielland som formann.
Carsten Boysen ble ansatt som undersøkelsens leder. I ledende posisjoner var også arkitektene
Herman Munthe-Kaas og Arno Berg. Boysen skulle senere bli en fremtredende boligforsker ved
Norges Byggforskningsinstitutt, Munthe-Kaas bli en av våre ledende funksjonalister i kompaniskap
Kirsten Sand. Arkitekt for sin tid
67
med Gudolf Blakstad, og Arno Berg ble Oslos første byantikvar. Dette var med andre ord en
dyktig og ressurssterk gruppe. Rundt hundre arkitekter, bygningsingeniører og psykologer skulle
etter hvert bli knyttet til arbeidet. Kirsten Sand var med like fra starten.
Overbefolkete leiligheter var et gjennomgangstema. I mange hjem var beboerne, til tross
for dette, styrt av at det skulle være representativt. Det kunne manifestere seg slik, at selv under
meget enkle og trange forhold kunne en overmøblert stue være viktigere enn individuelle
soveplasser og plass for hygiene. Unødvendig usunne levekår kunne være resultatet, og det ga
svært mye arbeid for husmoren. Arkitektene registrerte ikke bare. De kommenterte og demonstrerte
hvordan man kunne innrette seg med enkle midler. De var på misjonsmarken.
Det var altså ikke bare ute i Europa at forholdene var dårlige. Også i Oslo viste det seg at
en studie som kunne gi utgangspunkt for forbedringer, var sin plass. Men arbeidet hadde i
tillegg andre siktemål. Mange arkitekter kk beskjeftigelse i en tid da det var viktig å holde seg
borte fra okkupasjonsmaktens tilbud om oppgaver. Dessuten kk man på en elegant måte
oppsporet mulige dekkleiligheter.
I ettertid ble Boligundersøkelsen publisert med Odd Brochmann som redaktør. Også han
var arkitekt og etter hvert en sentral aktør i norsk arkitektur, som professor ved NTH og forfatter
for både arkitekturhistorie og arkitektenes egen historie. De i alt fem bindene som ble utgitt mellom
1948 og 1961 i kjølvannet av Boligundersøkelsen, forteller mye om trangboddhet, om hvilke
idealer som rådet, og hvordan familier har innrettet seg som best de kunne.
9
Vi kunne tenke at for Kirsten Sand har erfaringer og kunnskap fra Helserådet og
deretter Boligundersøkelsen i Oslo kommet til adskillig nytte. Det første hun tok fatt da hun
ankom det brannherjete landskapet i nord, var da også registreringer av behovene i samtaler med
dem hun skulle bistå. Når Kirsten Sand så energisk gikk inn i gjenoppbyggingen av landet, hadde
hun i to perioder erfart mye om krig, kjent virkningen av krakk og knapphet og sett bolignøden
nært hold.
Egen arkitektpraksis
I Oslo hadde Kirsten Sand prosjektert boliger like frem til 1940. De tidligste arbeidene utviklet
hun arkitektonisk som en forlengelse av arbeidet med Diakonhjemmets elevhjem, innenfor
1920-årenes nyklassisistiske formspråk. Et eksempel som har fått stå forholdsvis urørt siden
oppførelsen, er bolighuset Anton Schjøths gate 23 oppført i 1930, med to leiligheter ott beliggende
ut mot friområdet Idioten. Huset benner seg utvilsomt innenfor de nyklassisistiske rammene,
men med vinduer som trekkes ut mot bygningens hjørner, og vitner om nye tendenser og
68
påvirkning fra det som skulle bli funksjonalismes idealer og kjennetegn. I samme strøket tegnet
hun også Vallegata 9 i 1932, en forsiktig men oppnnsomt modellert murblokk med 19 leiligheter
i et villakvarter, hvor krevende tomte- og solforhold håndteres dyktig. er de klassiserende
attributtene borte og funksjonalismen mer enn anes.
10
Den lille boligblokken har senere fått
tilskudd i form av vår tids balkonger, men det preget av enkelhet som Kirsten Sand ga anlegget,
kan stadig tydelig leses.
Eneboligen Skøyenveien 32 sto ferdig oppført i 1933 som et fullt utviklet ”funkishus” som
fant veien til tidsskriftet Hus og Have i 1934. Wenche Findal siterer Sands beskrivelse av ønsket
om å oppfylle modernismens krav og knytte hus og have sammen og gjøre lys, luft og grønt til
en enhet i samsvar med byggherrens bestilling.
11
Her har Kirsten Sand formet en fullt utviklet villa
i funksjonalismens ånd, typisk for tidens norske tolkninger i tre av periodens idealer: rene former,
Ill. 2. Anton Schjøths gate 23, tegnet av Kirsten Sand og oppført 1930. Boligen for to familier ligger med vakkert
utsyn over ”Idioten” friområde i Oslo. Arkitekturen markerer hvordan hun beveget seg fra 1920-årenes ny-
klassisistiske formspråk, forsiktig over mot en begynnende funksjonalisme. Foto: Elisabeth Seip.
Kirsten Sand. Arkitekt for sin tid
69
ate eller lave tak, store vinduer – gjerne plassert i hjørnene, klassisismens symmetri er forlatt og
god kontakt mellom inne og ute er vektlagt. Huset er i dag sterkt endret.
Ytterligere et par boliger kjenner vi adressen til, som Mehlumveien nr. 42 fra 1937 og nr.
40 fra 1939 Røa, nær Lysakerelven og i Oslos utkant. Boligstrøket består fra gammelt av
mindre eneboliger, og Kirsten Sand har tegnet enkle trehus i tradisjonell utforming med saltak og
knappe detaljer. Det er tydelig at begge boligene har vært utsatt for adskillig endring gjennom
årene, særlig påbygg. Slik kan de ikke lenger regnes som typiske for hennes arbeid. Også enkelte
andre eksempler i Oslo kan spores fra denne perioden, som til Sogn hageby, men dessverre uten
presise adresser som gjør dem tilgjengelige for nærmere studier.
Det er grunn til å merke seg at hun tegnet et våningshus for Annie Giæver i Havnnes
Uløy i Nordreisa i Troms 1938. Havnnes var og er et av de siste minnene om nessekongenes liv
og virke i nord. Handelsstedet, som i dag er fredet, ble spart for tyskernes branner fordi de
allerede den gang oppfattet det som et kulturminne. Ikke underlig at besøket i 1938 gjorde inntrykk
Kirsten Sand. Dette oppdraget introduserte og begeistret henne for Nord-Norge og ble enda
en brikke som la grunnlaget for innsatsen i 1945.
Ill. 3. Vallegata 9 i Oslo, 19 små leiligheter i en boligblokk tilpasset omgivelser preget av villabebyggelse. Tegnet av
Kirsten Sand og oppført 1932. Foto: Elisabeth Seip.
70
Gjenreisningsboligens organisering
Da Kirsten Sand i 1955 fylte 60 år, skrev Jacob Christie Kielland en hyllest i Arkitektnytt. Han
beskrev hvordan hennes arbeid som boligkontrollør i Oslo kommunes helseråd hadde gitt henne
innsikt i hvor dårlig mange bodde og hvilke følger det kunne få, og fortsatte: ”Så kom krigen med
alle dens ødeleggelser som drev henne intuitivt frem mot den bedrift hun gjorde i samme øye-
blikk frigjøringen kom.” Videre skrev Christie Kielland at hun ”… kastet umiddelbart alle broer av,
søkte permisjon fra sin stilling, tok sin ryggsekk og sin sovepose og dro ukallet direkte dit hvor
arkitekter kunne gjøre en innsats i en kritisk situasjon – til Finnmark og Nord-Troms.”
12
Denne forfatteren intervjuet Kirsten Sand i 1984, den gang som bakgrunn for artikkelen
som skulle skrives om henne i Norsk kunstnerleksikon.
13
Til det opplagte spørsmålet ”Hva kk deg
til å dra nordover?” svarte hun litt henslengt at hun hadde brukt mye tid under krigen på å hjelpe
Ill. 4. Bolig i to etasjer i Kåfjord i Troms, tegnet av Kirsten Sand. Etter forholdene et rommelig hus med nær 65 kvadrat-
meter grunnate. Typiske trekk er praktisk luftebalkong og rommelig kjøkken med direkte forbindelse til matbod og egen
inngang. Kilde: Interkommunalt arkiv Troms.
Kirsten Sand. Arkitekt for sin tid
71
sin søster og hennes barn. syntes hun at hun ingen krigsinnsats hadde gjort, ville hun gjøre
noe. Hun hadde ikke egne barn å ta hensyn til. Begge foreldre var døde like før krigen. Men alt
sett i sammenheng, tegner det seg et grunnleggende ønske om å bidra og et betydelig sosialt
sinnelag som drivkraft.
Betrakter man fotograer fra Finnmark og Troms tatt sommeren 1945, ser man hvor
modig det var å gi seg i kast med oppgaven: Ikke et helt hus å øyne, knapt en brygge eller båt.
Fantes det fremkomstmidler? Hvor skulle hun bo? Hvem var det å snakke med? Like fullt dro hun,
og en registrering av tilstand og behov var det første hun tok til med. Verdifull dokumentasjon gikk
til myndighetene i sør. Nye boliger måtte skaffes, for folk vendte tilbake til tross for forbud og
påbud om å vente litt til der sør!
Kirsten Sand ikke bare registrerte, men bidro også med klare mål for den nye bebyggelsen.
Der konsentrerte hun seg særlig om boligens organisering. Hun snakket med kvinnene og bygget
Ill. 5. Bolig i én etasje tegnet av Kirsten Sand. Møbleringen er inntegnet, og viser at det ikke var mye plass. Denne, og
andre av Sands tegninger fra hennes tid som distriktsarkitekt, ble funnet i et privatarkiv i Lyngen kommune for bare noen
år siden. Kilde: Interkommunalt arkiv Troms.
72
planløsningene opp
rundt deres arbeids-
plass: Kjøkken med
behov for både å til-
berede mat, i et til-
nærmet naturalhus-
hold, og samtidig ha
oversikt over fami-
lien; bryggerhus greit
tilgjengelig og boder
for mat og til brensel
som kunne nås uten
å ut. Luftemulig-
heter for klær og
sengetøy på en liten
balkong, ikke alt
stadig måtte bæres
ut og inn av huset,
ble som en signa-
tur for hennes hus.
Tuberkulosen hadde
herjet og jevnlig luft-
ing av sengetøy var
en betydelig oppgave for husmoren. Enkle, men viktige tiltak var dette. Til dels ble de sett på som
unødvendige og uhensiktsmessige av mennene. Her gjorde Kirsten Sand en særlig innsats for
kvinnene etter å ha satt seg grundig inn i deres oppgaver. Ingebjørg Hage har utdypet dette i sin
doktorgradsavhandling om gjenreisningen og senere i en artikkel i Acta Borealia, som særlig
beskriver kvinners rolle i planleggingen i nord.
14
Et av de klare standpunkt Kirsten Sand formulerer, er at kjøkkenet gi god plass for
arbeidet. Dette rommet, hvor det er varmt og godt, skal også gi plass for familiens sysler, og
husmoren og hennes helt sentrale arbeid skal ikke isoleres. Med andre ord: funksjonalismens
begeistring for det minimale laboratoriekjøkkenet, slik vi nner det i tallrike boliger fra denne tiden,
ble lagt bort til fordel for en helt annen holdning.
Ill. 6. Møbleringsplan for K. J. Johnsen, Lyngseidet. Kirsten Sand ledet mange
unge arkitekter som kom til Troms for å bistå. Flere kk senere sentrale posisjoner
i arkitektenes fagmiljø, som Are Vesterlid, som har signert denne tegningen. Kilde:
Interkommunalt arkiv Troms.
Kirsten Sand. Arkitekt for sin tid
73
Det var ikke slik at alt gikk smertefritt, skriver Jacob Christie Kielland i artikkelen til
60-årsdagen: ”… vondord har hun måttet ta i mot og da. Men har hun rystet mismotet av
seg og gått videre i sitt arbeid.” Og Arkitektnytt følger opp: Til 100-årsdagen er det Ingebjørg Hage
som skiver og omtaler henne som ”kvinnenes talsmann” som utviklet den viktige argumentasjonen
for gode og hensiktsmessige løsninger. Et laboratoriekjøkken var ikke noe for Kirsten Sand, som
siteres slik: ”Etter min mening har vi ingen sjanse til å få husmødrene som helhet med i
samfunnsmessige og sosiale interesser like fot med mennene når en skal trykke sammen
veggene i kjøkkenet og lukke henne inne i et rom som ikke har plass til andre enn henne selv”.
15
Allerede i 1945 ble Kirsten Sand ansatt i en midlertidig stilling som distriktsarkitekt for de
krigsskadde kommunene i Nord-Troms, og sa fra seg sin gode og trygge posisjon i Oslo. Basen
ble Skjervøy med perioder ved andre, mindre arkitektkontorer, inntil hun yttet til Tromsø som
Husbankens distriktsarkitekt i 1952 og ble boende der. Da hadde arkitekter søkt nordover i hennes
Ill. 7. Olderdalen kirke i Kåfjord, tegnet av Kirsten Sand og oppført 1949. Boliger var viktigst under gjenreisingen i etter-
krigstida, men ikke tilstrekkelig. Alt manglet, uthus, kaier, veier, vann og elektrisitet og forsamlingshus, som kirker.
Foto: Ingebjørg Hage 2007.
74
kjølvann og arbeidet under hennes ledelse. Mange var unge, ere var kvinner, for etter 1945 kom
det kvinner til faget. Mange har gått en god skole hos Kirsten Sand. Vi gjennner dem senere som
vel etablerte og blant våre dyktigste by- og boligplanleggere.
Sand-huset i Tromsø
Gjenreisningshusene var enkle og praktiske. Karakteristisk er små trehus med saltak, ofte reist
på høye grunnmurer. Mye ble bygget ”på frihånd”, eller i alle fall friere enn arkitekten hadde sett
for seg i forhold til tegningene. Det var langt til myndighetene og man måtte hjelpe seg som best
man kunne. Materialknappheten var konstant og de som vendte tilbake hadde egne meninger.
Mange steder har det senere vært både naturlig og nødvendig å endre, forbedre og utvide. Det er
dermed få hus som står slik de ble tegnet og oppført umiddelbart etter krigen.
Desto mer betydningsfullt er det i denne sammenheng at Kirsten Sand i 1952 oppførte sitt
eget hus i Tromsø, i Mellomveien 130 nær Tromsø museum. Dette skulle være et prøvehus i
demonstrasjonsøyemed, og slik kan vi studere de idealene hun arbeidet etter, både når det gjaldt
planløsningen og materialbruk.
Også Sand-huset har knappe former der det trykker seg litt ned i terrenget mellom
bjørketrær. Planløsningen er, typisk for henne, bygget opp rundt kjøkkenet. Kjøkkenet er rommelig
og fyller en fjerdedel av stuens kvadrat, men er ikke skilt fra denne, for glassvegger sørger for å
opprettholde kontakten. Den som styrer i kjøkkenet skulle også kunne ha et øye sin familie.
Samtidig var det, slik hun hadde agitert for, sørget for kort vei til vaskerom og boder for mat og
ved på samme plan. Den siste, vedboden, kk hensiktsmessig dør også rett ut i det fri. Kjeller var
dermed regnet for unødvendig og huset kunne oppføres rimelig.
Riksantikvaren vedtaksfredet i 2002 Sand-huset. Fredningsprosessen er ennå ikke helt
avsluttet. Men Riksantikvaren skriver:
16
Det var et eksperiment i oppføring av kjellerløse bolighus og planløsningen var også
ny. Den var halvåpen og spesialtilpasset kvinners arbeidsforhold i hjemmet. Kirsten Sand
bodde selv i huset og det er et ganske intakt 50-tallshus med tanke materialer, farger
og konstruksjoner.
Bygningskroppen er mer sammensatt enn for de første gjenreisningshusene, og et karnapp be-
riker både eksteriør og interiør. Men saltaket og luftebalkongen er fremdeles viktige elementer,
og materialene er typiske for 1950-tallet. Arbeidet med fredningen ga bygningen oppmerksomhet
Kirsten Sand. Arkitekt for sin tid
75
før nye beboere kunne komme
til og gjøre store inngrep i en
arkitektur som baserer seg de
knappe virkninger og detaljer.
Det er interessant at Sand bygger
slik: en enebolig for en enslig kvinne.
Hun begrunner med at hun skal oppføre
et eksperimenthus, og det gjør hun. Det
krever imidlertid en moden kvinne med
opparbeidet selvfølelse å til et slikt
skritt. I 1952 var det fortsatt rasjonering
materialer og strenge bestemmelse
for hvor mye plass og hvor mange rom
en husstand kunne disponere. Men hun
kk det til. Her har hun utfoldet seg friere som arkitekt, og kunnet forme et hus med plass til
mange instrumenter og ikke minst et ygel. Her kunne det øves og her kunne hun også fritt under-
vise barn i musikk!
17
Musikkskole for barn var ett av hennes anliggender. Det som var
nødvendig å ha før, kopier av arkitekttegninger, kunne nå gjøre bedre nytte som varebind
på barnas notehefter.
18
Kirsten Sand stiftet ikke egen familie. I det skilte hun seg for øvrig ikke fra samtidige
kvinner i faget. De var rett nok ikke mange, og de byr ikke grunnlag for en bredere statistikk.
Det likevel være lov å merke seg at de første, pionerene, innrettet seg som henne. Det
gjelder også for de første kvinnene i andre yrker vi kan sammenligne med, som jurister.
19
Innsats både for fag og småbarnsfamilie utenfor det en kvinne kunne makte. Ikke sjelden
hadde de ansvar for andre, som søskenokken. De som giftet seg forsvant fra faget.
Allerede i 1965, da hun pensjonerte seg fra arbeidet som distriktsarkitekt, kk Kirsten
Sand Kongens Fortjenstmedalje i gull. I 1983 kk hun Teskjekjerringprisen for sin innsats for
barn i musikken. Det tok litt lenger tid for arkitektenes forening å forstå Kirsten Sands betydning,
kan hende nettopp fordi hun i arkitekturen spilte med sordin. Men i 1995 ble hun utnevnt til
æresmedlem av Norske Arkitekters Landsforbund: ”For hennes betydningsfulle engasje-
ment innen boligsaken og store innsats under gjenreisningen i Nord-Norge”. Da rundet
hun hundre. Et halvt år senere var hun borte.
Ill. 8. Kirsten Sands eksperimenthus og eget hjem i Mellomveien
130 i Tromsø, tegnet i 1952. Her demonstrerte hun planprinsip-
per og prøvde ut materialer. Foto: Torbjørn Andersen/Arkitektur-
guide for Nord-Norge og Svalbard 2005.
76
Kirsten Sand levde et langt liv og
kk dermed oppleve den oppmerksomheten
som ble hennes arbeid til del, etter hvert som
etterkrigstidens bebyggelse og gjenreisningsarkitekturen kk en plass i den nære
arkitekturhistorien. I ettertid må vi bare bebreide oss selv at hun og andre kvinner som gikk foran
i arkitekturfaget, ikke har fått større oppmerksomhet. Sporene etter deres innsats blir derfor
og utydelige. Kirsten Sand har gitt oss noen gløtt inn i denne historien fordi hun var særlig opp-
tatt av hva kvinnene mente, og arbeidet i forhold til det. Hun arbeidet også innenfor en offentlig
sfære hvor mye måtte dokumenteres.
20
Derfor vet vi noe om hva hun tenkte og kan anerkjenne
hennes originale bidrag til bebyggelsen som ble reist etter 1945.
Ill. 9. Kirsten Sands plan og fasadeoppriss, datert
23.3.1952. Fra Tromsø kommunes byggesaksarkiv.
Kirsten Sand. Arkitekt for sin tid
77
Kilder
Aftenposten 11.4.1983, ”Prøysenprisen utdelt”
Arkitektur og dekorativ Kunst, ”Eksamen ved NTH”, Kristiania 1919, s. 63
Brochmann, Georg (red.), ”Sand, Kirsten Eleonore Helena”, Vi fra N.T.H. De første ti kull 19101919, Oslo 1934, s. 260
Brochmann, Odd, ”By og bolig. En beretning om boligkulturens utvikling i Oslo”, Oslo Byes Vels boligundersøkelse,
bind 1, Oslo 1958
Byggekunst 1924, ”Østkantsykehuset. Utdrag av komiteens indstilling til Kristiania Formandskap”, s. 57–63
Findal, Wenche, Mindretallets mangfold. Kvinner i norsk arkitekturhistorie, Oslo 2004
Fischer, Gerhard, ”Det 5te nordiske arkitektmøte 28. juni–1. juli 1920”, s. 35–38; ”Et moderne Rolandskvad i
ubunden stil”, s. 39–41, Byggekunst, Kristiania 1920–21
Hage , Ingebjørg, ”Kirsten Sand – 100 år”, Arkitektnytt 1995, s. 366 og 377
Hage, Ingebjørg, Som Fugl Fønix av asken? Gjenreisingshus i Nord-Troms og Finnmark, Oslo 1999
Hage, Ingebjørg, “Reconstruction of North Norway after the Second World War –
New Opportunities for Female Architects?”, Acta Borealia, 2/2005, s. 99–127
Kielland, Jacob Christie, ”Kirsten Sand 60 år”, s. 210–211, Arkitektnytt 1955
Nordlys 27.11.1970, ”Kirsten Sand 75 år”
Nyquist, Joar og P. D. Hofund, Oslo gårdkalender. Nybygg 1925–1945, Oslo: Fredhøis Forlag, 1946
Seip, Elisabeth, ”Arkitekt betyr overbyggmester”, Kvinnenes kulturhistorie, bind 2, s. 307–313, Oslo 1985
Seip, Elisabeth, ”Kirsten Sand”, Norsk kunstnerleksikon, bind 3, Oslo 1986, s. 437–438
Støren, Thordis, Justitias døtre. De første kvinnelige jurister, Oslo 1984
Sæterdal, Anne (red.), Byggekunst 8/1980, temanummer ”På kvinners vilkår”, Oslo 1980
Tostrup, Thomas, ”Noen reeksjoner over en småhusundersøkelse i Sarpsborg”, s. 90–91, Byggekunst, Oslo 1946
Andre kilder
”Kirsten Sand-huset”, Dag Magnus Andreassen, Troms fylkeskommune,
https://www.youtube.com/watch?v=kLoew80O4PM (video spilt november 2014)
Kirsten Sand intervjuet av Elisabeth Seip, Tromsø 1984
Noter
1 Kirsten Sand ble født i Kristiania 1895 og levde et særdeles langt og aktivt liv inntil hun døde i Tromsø 1996.
Hennes far var sorenskriver August Nicolaus Sand og moren, Constance Hirsch, var lærer.
2 Arkitektur og Dekorativ Kunst 1919, s. 63.
3 Randi Holwech ble billedkunstner.
4 Reppen ble fengslet og satt i konsentrasjonsleire i Tyskland fra 1941. Våren 1945 ble han tragisk skutt under
fangetransport i Østerrike.
5 Oslo Museum, http://www.oslobilder.no/OMU/OB.Z20820?query=%22sand%22&count=30&search_
context=1&pos=25
6 Byggekunst 1924, s. 57–63.
7 For studietur til Stockholm, se Fischer 1920, s. 35–41.
8 Brochmann 1958, forord.
9 Odd Brochmann (red.), Oslo Byes Vels Boligundersøkelse, Oslo 1948 til 1961.
10 Nyquist og Hofund 1946, s. 13 og 341.
11 Findal 2004, s. 94–95.
12 Kielland 1955, s. 210.
13 Seip 1986, s. 437–438.
14 Hage 2005, s. 114–117.
15 Sand sitert i Hage 1995, s. 366.
16 www.kulturminnesok.no: ”Kirsten Sand-huset” (mai 2015). Se også ”Kirsten Sand-huset”,
https://www.youtube.com/watch?v=kLoew80O4PM (november 2014).
17 I 1970 intervjuet avisen Nordlys henne hjemme i Mellomveien og bemerker alle instrumentene: Her er noter i
mengder og ygel, og hun underviser i øyte, olin, bratsj og cello. Sand startet opp med musikkundervisning for barn
allerede på Skjervøy. I Tromsø ble det drift av Tromsø Orkesterskole som, etter hvert og med sterkt påtrykk fra henne,
ble Tromsø kommunale musikkskole. Deretter ny oppstart med egen kulturskole i Tromsø og på Kvaløya, turneer med
barna og samspill med andre musikere. For alt dette kk hun Teskjekjerringprisen i 1983. Fortsatt arrangeres Kirsten
78
Berørt av bygninger, Nordlit 36/2015
Sand-kurset. Hvert år i august kommer barn fra Nordland, Troms og Finnmark, fra Arkhangelsk i Russland og fra
Ringkøbing i Danmark til Tromsø og spiller sammen i en uke til ende.
18 Kirsten Sand intervjuet av Elisabeth Seip, Tromsø 1984.
19 Støren 1984.
20 Kirsten Sands privatarkiv fra hennes tid som distriktsarkitekt i Nord-Troms er funnet i senere tid. Det inneholder
hustegninger – orginaltegninger, skisser og interiørforslag. Se ”Et funn”, Frøydis Antonsen, Troms interkommunale arkiv,
Digitalt fortalt, http://digitaltfortalt.no/things/et-funn/H-DF/DF.2660 (video spilt november 2014).
ResearchGate has not been able to resolve any citations for this publication.
Article
Female architects took part in the reconstruction of North Norway after the Second World War, rebuilding the scorched-earth area as well as the bombed towns. For the first time in Norway they were visible both as individual architects and as a group, and the aim of this paper is to uncover evidence of their contribution, which has been somewhat overlooked until now. The female architects can be related to different forms of architectural practice – some designed buildings, e.g. small and large schools for the public sector – but more important was their contribution to work in the public reconstruction offices, especially in the housing debate and the modernization of housing. These women made an architectural impact on the everyday environment and landscape of the north. Even though the female architects of the 1950s had a marginalized experience as practitioners in the north, they paved the way for generations of female architects to come and the latter's struggle for access to professional status in Norway.
Sand, Kirsten Eleonore Helena
  • Georg Brochmann
Brochmann, Georg (red.), "Sand, Kirsten Eleonore Helena", Vi fra N.T.H. De første ti kull 1910-1919, Oslo 1934, s. 260
By og bolig. En beretning om boligkulturens utvikling i Oslo
  • Odd Brochmann
Brochmann, Odd, "By og bolig. En beretning om boligkulturens utvikling i Oslo", Oslo Byes Vels boligundersøkelse, bind 1, Oslo 1958
Utdrag av komiteens indstilling til Kristiania Formandskap
Byggekunst 1924, "Østkantsykehuset. Utdrag av komiteens indstilling til Kristiania Formandskap", s. 57-63
Kvinner i norsk arkitekturhistorie
  • Wenche Findal
  • Mindretallets Mangfold
Findal, Wenche, Mindretallets mangfold. Kvinner i norsk arkitekturhistorie, Oslo 2004
Det 5te nordiske arkitektmøte 28. juni-1. juli 1920", s. 35-38
  • Gerhard Fischer
Fischer, Gerhard, "Det 5te nordiske arkitektmøte 28. juni-1. juli 1920", s. 35-38; "Et moderne Rolandskvad i ubunden stil", s. 39-41, Byggekunst, Kristiania 1920-21
Som Fugl Fønix av asken? Gjenreisingshus i Nord-Troms og Finnmark
  • Ingebjørg Hage
Hage, Ingebjørg, Som Fugl Fønix av asken? Gjenreisingshus i Nord-Troms og Finnmark, Oslo 1999
Kirsten Sand 75 år" Nyquist, Joar og P. D. Hofflund, Oslo gårdkalender
  • Jacob Kielland
  • Christie
Kielland, Jacob Christie, "Kirsten Sand 60 år", s. 210-211, Arkitektnytt 1955 Nordlys 27.11.1970, "Kirsten Sand 75 år" Nyquist, Joar og P. D. Hofflund, Oslo gårdkalender. Nybygg 1925-1945, Oslo: Fredhøis Forlag, 1946
Kvinnenes kulturhistorie, bind 2, s
  • Elisabeth Seip
Seip, Elisabeth, "Arkitekt betyr overbyggmester", Kvinnenes kulturhistorie, bind 2, s. 307-313, Oslo 1985
De første kvinnelige jurister
  • Thordis Støren
  • Justitias Døtre
Støren, Thordis, Justitias døtre. De første kvinnelige jurister, Oslo 1984