Michael Manns teori om makten og dens organisering

Full text

Michael Manns teori om makten og dens organisering1
Kristen Nordhaug
1. Innledning
I 1986 publiserte sosiologen Michael Mann første bind av verket The Sources of Social
Power (heretter Sources 1) (Mann 1986). Ambisjonene med dette arbeidet var enorme.
Mann tillyste “en historie og teori om maktforhold i menneskesamfunn”.Det første
bindet dekket den førindustrielle perioden fra de tidligste statsdannelsene fram til 1760.
Mann drøftet en rekke stater, føderasjoner og sivilisasjoner i Midtøsten fra Mesopotamia
til fønikerne. Han gikk så videre til de greske bystatene, Romerriket og vesteuropeisk
utvikling fra ca. 800 fram til 1760. Bind to (Sources 2) kom i 1993 og dekket perioden
fra 1760 og fram til 1914 med drøftinger av utvalgte europeiske stater samt USA (Mann
1993). Det tok 19 år før Manns neste bind kom. I mellomtida publiserte han bøker om
USAs nye utenrikspolitikk under George W. Bush, om fascister og om etniske rensing
(Mann 2003; Mann 2004; Mann 2005). I 2012 og 2013 kom det så to nye bind (heretter
Sources3 og 4). Sources 3 dekket perioden 1890–1945 (med avstikkere lengre tilbake
i historien om røttene til europeisk imperialisme) (Mann 2012). Sources 4 dekker pe-
rioden 1945–2011 (Mann 2013). I disse nye arbeidene behandler Mann Kina, Japan
og det tidligere Sovjetunionen/Russland i tillegg til de ledende vestlige statene. Mann
har tidligere tillyst et avsluttende bind av Sources-serien med en systematisk teoretisk
oppsummering av de historiske drøftingene. Mens vi venter på dette, kan det være
nyttig å se nærmere på den foreliggende teorien hans.
Mann betegner seg selv som “uhelbredelig empiriker”. Arbeidene hans er basert
på syntetisering av enorme mengder historie supplert med korte teoridrøftinger.
Han utviklet sine overordnede teoretiske begreper i Sources 1. Med noen mindre
Sosiologisk Årbok 2013.2
153
1. Takk til Axel Borchgrevink, Turid Hagene, Lars Leer, Hanne Svarstad, Anne Waldrop
og en anonyme fagfelle for kommentarer til tidligere versjoner av artikkelen.

revisjoner har han brukt dem i praktisk talt alt faglig arbeid siden. I seksjon 2
presenterer jeg Manns teoriapparat; en ontologi der “samfunn” analyseres som en
rekke overlappende samhandlingsnettverk, en typologi over maktdimensjoner og
en modell som identifiserer fire typer grunnleggende organisatoriske maktnettverk.
I seksjon 3 drøfter jeg en kritikk mot Mann fra marxistisk hold. Den er rettet mot
drøftingen hans av forholdet mellom økonomi og politikk i europeisk middelalder,
men har videre konsekvenser for analyser av førkapitalistiske samfunn og Manns
begrep om politisk makt. I den fjerde seksjonen drøfter jeg hvordan Manns
herredømmesosiologi går utover kjente tvedelinger innen samfunnsteori mellom
legitim og ikke-legitim makt. Jeg drøfter disse spørsmålene med referanse til Manns
analyser av den kinesiske revolusjonen og USAs internasjonale hegemoni.
2. Manns generelle samfunnsteori
Samfunn som overlappende samhandlingsnettverk – Mann avviser alle begreper
om enhetlige “samfunn”, eller “sosiale systemer” innen sosiologisk teori. Disse er
oftest ureflektert tingliggjøring av nasjonalstater. Her er det viktige likheter med
Charles Tilly, en sosiolog som tangerte Mann teoretisk og empirisk på mange områder.
Ved en anledning listet Tilly opp “skadelige postulater” som samfunnsvitenskapene
hadde arvet fra det 19. århundret. “Samfunnet er en ting for seg” var første postulat.
Tillys alternativ var studiet av varige samhandlingsnettverk (Tilly 1984: 20–33).2
På lignende vis analyserer Mann “samfunn” som en rekke overlappende og
sammenfiltrede samhandlingsnettverk med varierende romlig utstrekning og
virkemåte. Enhetlige “samfunn”, eller “sosiale systemer” er umulige fordi nett-
verkene ikke faller sammen i rom. Uten “system” finnes det heller ikke “subsys-
temer”, “dimensjoner”, eller “nivåer”. Da kan heller ikke sosiale forhold reduseres
til en systemegenskap som er “bestemmende i siste instans” (Mann 1986: 1). De
samhandlingsnettverkene Mann behandler i sine konkrete analyserer er organisa-
sjoner som er bærere av makt i stor skala.
Maktens dimensjoner – Mann definerer makt som “generalisert evne til å oppnå
mål”. Han karakterisere makten nærmere ved hjelp av fire dikotomier. Makten kan
Michael Manns teori om makten og dens organisering
154
2. Randall Collins (2006: 23) framhever likheter mellom Mann og analyser av økonomiske
nettverk innenfor den såkalte “nye økonomiske sosiologien”. Tilly er på sin side inspirert
av Harrison Whites nettsverksteori som står sentralt i den nye økonomiske sosiologien.

være “distributiv” (makt over andre mennesker i et sosialt samhandlingsnettverk/or-
ganisasjon) eller “kollektiv” (samarbeid innad i samhandlingnettverket/organisa-
sjonen gir makt over natur eller andre mennesker). Den kan være “ekstensiv” og
strekke seg over store områder og menneskemasser, eller “intensiv”, gjennom stram
organisering, sterk mobilisering og høy oppslutning. Makten kan være “autoritativ”
gjennom klart definerte over- og underordningsforhold, eller “diffus”, det vil si
uorganisert, ubevisst og desentrert (Mann 1986: 6–10).
Disse dikotomiene er ikke gjensidig utelukkende. For eksempel vil et kapitalis-
tisk storforetak både kunne ha ekstensiv makt gjennom dets vide internasjonale ut-
strekning og intensiv makt gjennom nitid organiserte arbeidsforhold som opptar
en stor del av de ansattes tid og oppmerksomhet. Foretakets distributive maktfor-
hold preges av en systematisk skeiv fordeling mellom eiere og ansatte. Dets
kollektive makt til effektiv produksjon i konkurranse med andre foretak er grunnlag
for inntektene til alle parter. Foretaket har autoritativ makt gjennom hierarkiske
kommandolinjer. Det har diffus makt, gjennom utilsiktede følger av dets inves-
teringsbeslutninger for sysselsetting, bosetting og miljø.
IEMP – Mann er primært opptatt av makt som organisatorisk kapasitet. Makt må
være innbakt i organiserte sosiale nettverk med en viss varighet og stabilitet for å
være effektiv. Organisasjoner er “maktens beholdere”. Manns såkalte IEMP-modell
definerer fire typer organisatorisk makt; ideologisk (I), økonomisk (E), militær (M)
og politisk (P). Eksempler kan være religiøse trossamfunn (I), kapitalistiske
produksjonsnettverk (E), landhærer (M) og statlige forvaltningsorganer (P). Disse
organiserte nettverkene varierer både med hensyn til utstrekning og når det gjelder
virkemåte i henhold til dikotomiene som ble nevnt ovenfor.
Maktnettverk kan bindes sammen ved institusjonalisering, for eksempel kan
en økonomisk produksjonsmåte reguleres juridisk av staten, legitimeres religiøst
av kirken og beskyttes militært av hæren. Det fremmer en viss grad av sammenfall
mellom maktnettverkene. Tendenser til sammenfall forstyrres imidlertid ved at nye
maktnettverk vokser fram i hulrommene mellom de etablerte organisasjonene.
Mann bruker betegnelsen “interstitial emergence” på slike prosesser. Disse nye
maktnettverkene kan i noen tilfeller ha et langt større omfang enn de etablerte or-
ganisasjonene. Framveksten av verdensreligioner og danningen av en kapitalistisk
verdensøkonomi er eksempler på slike prosesser (Mann 1986: 14–16).
Systematikken i IEMP-skjemaet kompliseres av at organisasjonene som er
bærere av makt ofte er “promiskuøse”. De kombinerer sine “egne” maktformer
med maktformer tilknyttet andre typer organisasjoner (Mann 1986: 16–18). Mid-
Sosiologisk Årbok 2013.2
155

delalderens romersk-katolske kirke hadde ikke bare ideologisk makt, men var også
en økonomisk makthaver som Europas største jordeier. Moderne stater er tungt
involvert i den kapitalistiske økonomien gjennom beskatning og omfordeling i til-
legg til å ha politisk makt.
Ideologisk makt – Ideologier er hos Mann store meningssystemer som fyller
grunnleggende menneskelige behov for mening med tilværelsen, normer og moral
for sosial omgang, ritualer og estetiske praksiser. Ideologier er ikke er vitenskapelig
etterprøvbare. I motsetning til de “kalde” vitenskapene tilbyr de visshet og
appellerer til følelser og moral. Organisasjoner og nettverk som monopoliserer
ideologier kan oppnå stor kollektiv og distributiv makt.
Ideologiene kan periodevis få stor autonomi overfor andre maktressurser. Det
skjer særlig under kriser, når gamle maktnettverk og ideologier og praksiser til-
knyttet disse svikter. Det fører til leting etter nye typer kognitiv forståelse, moralsk
regulering og estetisk praksis. Dette kan gi opphav til nye sterkt autonome ideo-
logier som Mann kaller “transcendente”. Ideologiene er transcendente ved at de
omslutter, eller går på tvers av foregående maktnettverk og etablerer nye og bredere
samhandlingsnettverk og tilhørende identiteter. I Sources 1 diskuterte Mann
verdensreligionenes framvekst i et slikt perspektiv (Mann 1986: kap. 10–11). Lig-
nende prosesser er blitt fremmet av sekulære ideologier i nyere tid. Sosialisme har
fremmet bredere klasseidentiteter enn de tidligere, nasjonalisme styrket nasjonale
identiteter på tvers av tidligere skiller mellom klasser og regioner.
Transcendente ideologier er sjeldne, normalt er ideologier konservative.
Immanente ideologier styrker moral og solidaritet innen andre maktnettverk, for
eksempel kan religion eller nasjonalisme understøtte den politiske ordenen.
Immanente ideologier har da mindre autonomi overfor andre maktorganisasjoner
enn transcendent ideologi, men de har likevel en egendynamikk (Mann 1986: 24;
Mann 2006; 347; Mann 2012: 6–7).
Mann lanserte seinere “institusjonalisert ideologi” som en tredje form med enda
mindre autonomi enn de immanente ideologiene. Disse ideologiene er forankret i
samfunnsinstitusjoner nært tilknyttet de andre maktorganisasjonene. De tas for gitt
som sunn fornuft, eller eksisterer på et førbevisst nivå som internaliserte handlings-
disposisjoner og tilpasningsstrategier (Mann 2006: 348; Mann 2012: 7). Her be-
veger Mann seg i retning av Bourdieus begrep om “habitus”.
Ideologiene kan gå gjennom livssykler. Transendente ideologier mobiliseres
av nye sosiale bevegelser i perioder med rask endring og kriser. Deretter kan de
knyttes til etablerte maktnettverk som immanente ideologier. Seinere kan de tappes
Michael Manns teori om makten og dens organisering
156

for normativt og emosjonelt innhold i så stor grad at de reduseres til tommel -
fingerregler, hverdagsrutiner og ubevisste handlingsdisposisjoner, det vil si institu-
sjonaliserte ideologier (Mann 2012: 8–9). Dette er Manns pedant til Webers
drøfting av karismaens rutinisering.
Økonomisk makt – Mann knytter økonomisk makt til tilfredsstilling av behov
gjennom den “sosiale organiseringen av utvinning, bearbeiding, fordeling og for-
bruk av naturobjekter” (Mann 1986: 24). Økonomisk organisering og fordeling be-
stemmer våre materielle levekår. Det er tunge strukturelle forhold som normalt
endres langsomt. Økonomisk makt kan anta intensive former gjennom lokal
produksjon, eller ekstensive former gjennom vide kretsløp av varer og penger. Eks-
tensive og intensive former kan også kombineres, for eksempel gjennom interna-
sjonale investeringer i produksjon.
Klasser defineres som grupper med ulik makt tilknyttet de økonomiske proses-
sene. “Herskende klasser” har lyktes i å monopolisere andre maktformer og
dominere statssentrerte samfunn (Mann 1986: 24–25). Klasser blir aktører i den
grad de utvikler identitet og organisasjon. En slik prosess påvirkes av klassenes
økonomiske maktressurser, men også av ideologiske og politiske maktforhold.
Den mektigste økonomiske maktformen i moderne tid er industriell kapitalisme,
som Mann definerer nær opp mot Marx, og delvis Schumpeter: Privateide øko-
nomiske ressurser er konsentrert på få hender, arbeiderne er overveiende eiendoms-
løse. Produksjonsmidler, inklusive arbeidskraft, er varer. Det er markeder for
kapital, arbeid, produksjons- og konsummidler. Det skjer en stadig “kreativ de-
struksjon” gjennom konkurranse, der nye teknologier og produksjonsmetoder ut-
konkurrerer gamle (Mann 2012: 9).
Militær makt – Mann definerer militær makt som “sosial organisering av kon-
sentrert og dødelig vold” (Mann 2012: 11). Dette er en autoritativ maktform basert
på disiplin og hierarkisk organisering. Historisk har den hatt stor betydning.
Militære erobringer har skapt store imperier. Kriger har ført til sjokkartede sosiale
endringer. Militær makt er grusom og skremmende, men alene er den dårlig egnet
til intensiv hverdagskontroll i store områder (Mann 1986: 26).
Samfunnsteori opererer ofte med tredelinger mellom ideologi (eventuelt kultur),
økonomi og politikk, men militære forhold settes sjelden opp som et eget nivå,
normalt vil de oppfattes som en del av statsmakten. Mann begrunner blant annet
sin firedeling ved å vise til at statlig monopol på organisert dødelig vold varierer.
Sosiologisk Årbok 2013.2
157

En rekke militære organisasjoner opp gjennom historien har vært ikke-statlige.
Også i det 20. århundret og tidlig i det 21. århundret utfordres staters voldsmonopol.
Særlig Sources 3, men også Sources 4 vrimler av ikke-statlige eller halvstatlige
militære aktører: Private, statsautoriserte koloniseringsselskaper, revolusjonære
partier med egne militærstyrker, fascistiske stormtropper og islamistiske terror-
bevegelser.
Mann framhever også andre skiller mellom politisk makt og militær makt. Stater
kontrollerer militærstyrker, administrerer sanksjoner som frihetsberøvelse og sågar
likvidering av innbyggere som bryter deres regler og påbud. Likevel er militær
dødelig vold og utsletting av motstandere forskjellig fra staters rutinemessige ad-
ministrasjon ifølge Mann. Stater begrenser normalt bruken av tvang og vold til
unntakstilfeller og i gradert og institusjonalisert form. Skillet mellom statlig og
militær makt viskes riktignok ut i de mest despotiske statene.3
Politisk makt – Mann definerer politisk makt som staters sentraliserte og
territorielle regulering av sosialt liv (Mann 2012: 12). Dette er forskjellig fra mye
annen samfunnsteori der politikk defineres funksjonelt som autoritativ regulering
av sosialt liv uansett om reguleringen fortas av staten/statlige aktører, eller av andre
organisasjoner og aktører. Manns begrep er derimot orientert mot den særpregede
territorielle organiseringen av statlig maktutøvelse. Robert Brenner kritiserer Mann
for å inkonsistens på dette punktet, siden Manns andre maktformer defineres funk-
sjonelt uten tilknytning til spesifikke organisasjoner (Brenner 2006: 229–230, note
1). Jeg vil se nærmere på denne kritikken i seksjon 3.
Staters territorielle organisering skiller dem fra de andre organisasjonene og
nettverkene som er maktens bærere, selv om skarpheten i den territorielle avgrens-
ningen varierer historisk og geografisk (Mann 2006: 353–355).4Mann drøfter
staters evne til å “innbure” (“cage”) sine innbyggere og andre maktnettverk i det
Michael Manns teori om makten og dens organisering
158
3. Mann videreutvikler her sine opprinnelige argumenter om den militære maktens selv-
stendige rolle som respons på Gianfranco Poggis kritikk (Poggi 2006).
4. Med engelske termer er det vanlig å skille skarpt avgrensede “borders” fra mer diffuse
“frontiers”. Jfr. Giddens (1985: 49–51). “Frontiers” er typisk for “tradisjonelle stater”.
De er områder med uklare maktforhold hvor statens makt gradvis ebber ut, enten i vids-
trakte statsløse områder, eller i omstridte soner opp mot andre stater. Det moderne stats-
systemet er juridisk definert ut fra klart opptrukne “borders” som tilgrenser og avgrenser
staters suverenitet. Den faktiske organiseringen av nåtidige stater varierer imidlertid,
med et større omfang av skarpt avgrenset effektiv suverenitet i “Nord” enn i “Sør”.

statlige territoriet. Innburingen økte dramatisk med moderne nasjonalstater. En
voksende del av det sosiale livet ble da knyttet til statens institusjoner og nettverk,
heller enn lokale, regionale og også transnasjonale institusjoner og nettverk (Mann
1993: 61).5
Staters innburing henger nært sammen med deres “infrastrukturelle makt”,
definert som deres evne til å gjennomtrenge sivilsamfunn og implementere beslut-
ninger i sine territorier. Staters “despotiske makt” defineres derimot som deres evne
til å fatte beslutninger uavhengig av sine undersåtter.6Det er et kjernepunkt hos
Mann at variasjonene i disse maktformene ikke henger systematisk sammen. Økt
(kollektiv) infrastrukturell makt innebærer ikke nødvendigvis at statens (dis-
tributive) despotiske makt over innbyggerne øker. Infrastrukturell makt går begge
veier mellom stat og sivilsamfunn. Sosiale bevegelser i sivilsamfunnet kan
mobilisere for å påvirke eller erobre statsmakten og dermed begrense dens des-
potiske makt, samtidig med – og som respons på – at statens innburing og infra-
strukturelle makt over befolkningens hverdagsliv øker.
3. Forholdet mellom økonomi og politikk i førkapitalistiske samfunn
Mann anvender IEMP-modellen som analyseskjema i multikausale analyser. Han
kritiserer da gjerne rivaliserende forklaringer for å utelate noen av de fire maktnett-
verkene. Kombinasjonen av multikausalitet og grandios historisk sosiologi har ført
til at han ofte betegnes som “weberianer”.7Han har reservasjoner overfor denne
merkelappen og framhever gjerne at han også trekker på marxistiske ideer. Marx-
istiske forklaringsvariabler som klasseforhold opptrer imidlertid sjeldent alene hos
Mann, som ofte kritiserer marxister for økonomisk reduksjonisme. I en marxistisk
motkritikk heter det at han ikke griper sammenvevingen mellom økonomi og po-
litikk i førkapitalistiske samfunn. Kritikken er blitt brukt mot drøftingen hans av
det førindustrielle Europa.
Mann drøfter utviklingen i “Europa” (snarere Vest-Europa) fra ca. år 800 til
1760 i Sources 1. Her skal jeg se på framstillingen av perioden fram til ca. 1150. I
følge Mann var Europa da en “føderasjon” av ulike maktnettverk uten noe sentrum
(Mann 1986: 376–377). Statene var fragmentert av lensherre-vasallforbindelser der
Sosiologisk Årbok 2013.2
159
5. Globalisering har i noen grad reversert denne trenden, selv om Mann (1997) er skeptisk
til sterke “globalistiske” påstander om at globalisering underminerer nasjonalstaten.
6. Begrepsparet ble lansert i Mann (1984). Det utvikles videre i Mann (1993: 59–63) og i
Mann (2008).
7. Likheter og forskjeller mellom Weber og Mann drøftes i Collins (2006).

vasaller fikk tildelt arvelige len mot å stille militærstyrker til disposisjon for sin
lensherre. Andre maktsentra var den katolske kirken og politisk sterke byer (Mann
1986: 390–393). Veksten i den tidlige middelalderøkonomien var intensiv, heller
enn ekstensiv og fant hovedsakelig sted i jordbruket. Den ble fremmet av vann-
møller, jernploger, trevangs vekselbruk, hestesko og seletøy for trekkdyr. Landsby
og gods var de sentrale lokale organisasjonene. Livegenskap var vidt utbredt, men
landsbyfellesskap og sedvaner begrenset godseiernes makt (Mann 1986: 394–395,
405).
Den romersk-katolske kristendommen var den overgripende ekstensive, ideo-
logiske organisasjonen. Dens doktriner fremmet “normativ pasifisering” blant
Europas kristne som begrenset voldsbruk og muliggjorde utviklingen av eks-
tensive, økonomiske maktnettverk gjennom fjernhandel (Mann 1986: 381– 84).
Handelen vokste først i områder dominert av bystater og bispedømmer. Øko-
nomisk og politisk makt var sterkt adskilt ifølge Mann. De svake territorialstatene
var knapt i stand til å beskatte landbruksøkonomien. Fjernhandelen var konsent-
rert i politisk fragmenterte områder utenfor de større statene (Mann 1986: 399,
407–408).
Denne analysen av europeisk middelalder har blitt hardt kritisert. Det gjelder
både for framstillingen av Europas førindustrielle jordbruk8og av kirkens
normative pasifisering (Anderson 1992: 83–85; Epstein 2006: 240–242). Robert
Brenner kritiserer Manns forståelse av forholdet mellom økonomi og politikk i eu-
ropeisk middelalder fra en posisjon som ofte omtales som “politisk marxisme”.9
Kritikken har vidtrekkende konsekvenser for Manns overordnede teori.
Et kjernepunkt i denne politiske marxismen er at det skarpe skillet mellom øko-
nomi og politikk i kapitalistiske samfunn ikke finnes i førkapitalistiske samfunn. I
de sistnevnte samfunnene har lavere klasser direkte tilgang til produksjons- og sub-
sistensmidler utenfor markedet (delvis med unntak av lenkeslaver). Den øko-
Michael Manns teori om makten og dens organisering
160
8. Blant annet brukte Mann voksende arealproduktivitet som indikator på jordbruksveksten
i stedet for arbeidsproduktivitet. Han nevnte Europas demografiske krise i det 14.
århundret, men ikke i det 17. århundret og ga dermed inntrykk av langsiktig vekst i jord-
bruket, mens hovedtrenden heller var malthusiansk stagnasjon. Unntaket var Englands
agrarkapitalistiske gjennombrudd i det 17. og 18. århundret. Jfr. Brenner (2006: 219,
231–232, note 23). Mann (2006: 366) skisserer noen revisjoner for å ta høyde for denne
kritikken.
9. Brenner er kjent for sine komparative analyser av klasse- og eiendomsforhold og øko-
nomisk utvikling i det førindustrielle Europa fram til Englands agrarkapitalistiske gjen-
nombrudd. Jfr. Robert Brenner (1985a, b). Disse analysene er blitt skoledannende for
den “politisk marxismen”.

nomiske utbyttingen er basert på politisk tvangsmakt, for eksempel slaveri, liv-
egenskap eller oppkreving av tributt.10
Kapitalistisk utbytting er derimot basert på markedsrelasjoner mellom
kapitaleiere med kontroll over produksjonsmidler og eiendomsløse arbeidere. Staten
er ikke direkte involvert i utbyttingen, men beskytter eiendomsforholdene og
regulerer markeder med rettsvesen og politi. Det oppstår et særpreget skille mellom
en tilsynelatende tvangsfri økonomi og en statlig-politisk orden som i siste instans
hviler på tvangsmakt (Wood 1995a). Med dette utgangspunktet kritiserer de politiske
marxistene Weber og “weberiansk historisk sosiologi” for å operere med overhis-
toriske kategorier om økonomi og politikk (Wood 1995b; Lapointe & Dufour 2012).
Hos Mann var økonomisk og politisk makt adskilt i europeisk middelalder.
Brenner framstiller derimot den føydale fyrsten som overhode for et politisk fellesskap
av føydale godseiere. Denne overklassen var politisk forbundet gjennom lensherre–
vasallbånd. Den brukte sin politiske makt til å sikre sine økonomiske makt. I tillegg
til å administrere militært forsvar (og angrep), opprettholdt fellesskapet intern lov og
orden og sikret den økonomiske utbyttingen av bondebefolkningen. Utbyttingen tok
primært form av livegenskap i den perioden som diskuteres her. Føydalherrene var
avhengige av kollektiv organisering overfor lokale bonde samfunn med en betydelig
motstandskraft. Seinere ble statlig beskatning av bøndene på vegne av en omorganisert
føydalklasse den viktigste utbyttingsformen. Økonomisk klassemakt og politisk
tvangsmakt var uløselig sammenknyttet (Brenner 2006: 210–211, 214).
Det ligger forskjellige definisjoner bak de motsatte vurderingene hos Mann og
Brenner. Brenner definerer den politiske makten funksjonelt, slik at ikke bare
sentralstat, men også de lokale føydale godsene inngår i den politiske makt-
utøvelsen (Brenner 2006: 213). Mann definerer som tidligere nevnt politisk makt
i tilknytning til sentrale territorialstater. Han forsvarer denne snevre definisjonen
av politisk makt med en sammenlikning med begrepet “governance”. Innen stats-
vitenskap brukes dette begrepet som betegnelse på både statlig og ikke-statlig
styring og regulering. Moderne selskaper og NGOer er dermed “governance-in-
stitusjoner” på linje med stater. For Mann er det lite fruktbart å betegne den politiske
makten med et så vidt begrep:
[S]tater, men ikke NGOer og andre har sentralisert-territoriell form, som gjør
deres styre autoritativt for enhver som er innenfor deres territorium. Jeg kan si
Sosiologisk Årbok 2013.2
161
10. For Mann innebærer dette et sterkt innslag av militær makt, de politiske marxistene
skiller imidlertid ikke på samme vis mellom politisk og militær makt.

opp mitt medlemskap i en NGO og unndra meg dens regler. Jeg er fullt ut for-
pliktet til å adlyde reglene til den territorialstaten jeg befinner meg innenfor
(Mann 2006: 352).
Dette er imidlertid først og fremst en begrunnelse for et organisatorisk avgrenset
politikkbegrep i en moderne verden av nasjonalstater. Det gjelder ikke i europeisk
middelalder, der godsene var territorielle maktsentra og godsherrene hadde juridisk
domsrett over livegne, stedbundne bønder. De livegnes eneste mulighet til “å si
opp medlemskapet” var ved rømning.
“Governance-perspektivet” virker velegnet til å beskrive europeisk høymid-
delalder. Perioden var preget av en utstrakt deling av politisk og militær makt mel-
lom statlige og ikke-statlige institusjoner. Dette ble gradvis endret opp gjennom
europeisk seinmiddelalder og tidlig-moderne tid. Staten ble i stigende grad den
eksklusive politisk-territorielle organisasjonen. Det foregikk en sentralisering av
militærvesen, administrasjon og forfatning i staten, mens “borgerlige affærer” (øko-
nomisk virksomhet) ble overført fra husholdninger til storsamfunnet. Dette kan be-
skrives som en overgang fra “governance” i regi av et politisk fellesskap av
overklasser til mer eksklusiv statlig styring.11 Samfunnsendringene fra høymid-
delalder til seinmiddelalder gjenspeiler seg i etymologien for det franske ordet for
“regjering”. Gouvernement ble i 1265 brukt om “handling for å utøve politisk makt
gjennom en sosial gruppe”. Om lag 200 år seinere i 1460-årene ble det derimot
brukt om guvernørers stilling, eller deres administrative områder (Centre National
de Ressources Textuelles et Lexicales 2012).
Brenner står svakere på andre områder. I hans framstilling støttet ikke bare
føydalstatene opp om føydalherrenes utbytting, han forklarer også disse statenes
opprinnelse ut fra deres bidrag til utbyttingen. Mann kritiserer med rette Brenner
for å være reduksjonistisk og funksjonalistisk på dette punktet. Brenners skarpe
skille mellom økonomisk utbytting gjennom rent økonomiske midler i modne
kapitalistiske samfunn og tvangsbaserte midler i førkapitalistiske samfunn er også
problematisk ifølge Mann. Føydalherren brukte ikke bare tvang overfor ufrie
bønder, de hadde også økonomisk klassemakt gjennom monopolistisk kontroll over
møller og markeder. Skillet mellom førkapitalisme og kapitalisme blir i større grad
en gradsforskjell enn en absolutt forskjell (Mann 2006: 367).12
Michael Manns teori om makten og dens organisering
162
11. Takk til artikkelens fagfelle for dette argumentet.
12. Mann (2006: 367) framhever også elementet av tvang i moderne kapitalisme: “Det som
hender med arbeidere i dag om de okkuperer en fabrikk er det samme som hendte med
bønder som trakk arbeidskraften sin vekk fra det føydale godset, de undertrykkes med

Brenners kritikk rammer imidlertid Manns statssentrerte definisjon av politisk
makt. Denne kritikken kan imøtekommes om politisk makt defineres som
territoriell regulering av sosialt liv, uten å være eksklusivt knyttet til sentraliserte
stater. Et bredere politikkbegrep ville åpne for større sammenfall av økonomiske
og politiske (militære) nettverk opp gjennom historien, uten at skillet mellom “po-
litisk akkumulasjon” basert på politisk maktmidler og tvang og “økonomisk
akkumulasjon” basert på kontroll over produksjonsmidler eller markeder dermed
viskes ut.
4. Mellom legitim og ikke-legitim makt
I samfunnsteori skilles det ofte mellom makt med og uten legitimitetsgrunnlag. Det
er vanlig å anta legitimitet stabiliserer maktforholdet. For eksempel definerte Weber
makt som “mulighet for å påtvinge andres atferd ens egen vilje” og herredømme
som et spesialtilfelle av makt kjennetegnet ved evnen til “å kunne befale i kraft av
autoritet”. Videre framhevet han at herredømmet måtte begrunnes som legitimt for
å være stabilt (Weber 1971: 74, 79, 91).
Antonio Gramsci på sin side analyserte politiske styresett ut fra deres bland-
ingsforhold mellom “tvang” og “samtykke” (Gramsci 1971: 169–170; Forgacs,
red., 2000: 261).13 Han anså det politiske styret i Russland før revolusjonen som
ustabilt fordi det nesten utelukkende var basert på tvang. De ledende vesteuropeiske
kapitalistiske statene var langt mer stabile fordi statlig tvang der ble supplert med
samtykke forankret i sterke sivilsamfunn.14
For Mann er legitimitet og tvang imidlertid ikke tilstrekkelig for å forstå hvorfor
undersåtter og underordnede adlyder. Han argumenter for at politiske styrer i stor
Sosiologisk Årbok 2013.2
163
makt.” Dette argumentet er ikke overbevisende. Undertrykking av fabrikkokkupanter i
“modne” kapitalistiske land vil normalt organiseres av statlige politi- og militærstyrker,
ikke av paramilitære styrker kontrollert av fabrikkeierne. Her er det en vesensforskjell
fra føydale godseieres undertrykking av sine bønder. Det støtter den politiske marxis-
mens argumenter, selv om det vrimler av mellomformer opp gjennom historien og i
dagens utviklingsland.
13. Gramsci opererte også med en tredje kategori “korrupsjon” som en mellomform mellom
“samtykke og tvang”. Jfr. Forgacs, red. (2000: 261).
14. Gramsci argumenterte derfor for en annen revolusjonsstrategi i Vesten enn i Russland.
I Russland var det mulig å gjennomføre revolusjonen gjennom en “bevegelseskrig”
rettet mot statsmakten. I de avanserte vestlige industrikapitalistiske statene var det
nødvendig med en langvarig “stillingskrig” for å vinne det ideologiske hegemoniet i
sivilsamfunnet, så vel som statsmakten. Jfr. Gramsci (1971: 238–239).

grad etableres som “normale” uten sterk legitimitet eller utstrakt bruk av tvang.
Aktiv oppslutning om et politisk styre er sjeldent, og det er normalt unødvendig å
bruke straffereaksjoner som innesperring eller vold for å oppnå lydighet. Under-
såttene adlyder av vane og fordi det oppfattes som normalt, ikke fordi de tvinges,
eller styret oppfattes som rettmessig. Det ideologiske grunnlaget for den politiske
ordenen består primært av “institusjonalisert ideologi” tilpasset foreliggende makt-
forhold (Mann 2006: 348). Ideologiene bidrar til konservativ beskyttelse mot po-
litiske omveltninger. Her er det instruktivt å se på Manns drøfting i Sources 3 av
hvordan massenes lydighet ble brutt ned under den kinesiske revolusjonen, nettopp
for nå forstå hvor sterke hindrene mot slike omveltninger normalt er.
Kampen mot godseiermakt under den kinesiske revolusjonen – Kinas stats-
bærende parti Guomindang (GMD) og Det Kinesiske Kommunistpartiet (KKP)
samarbeidet i en kortvarig allianse fram til 1927. Deretter fordrev GMD KKP fra
Kinas storbyer og satte i verk militærkampanjer mot KKPs baseområder på lands-
bygda. I midten av 1930-årene var regjeringsstyrkene nær ved å utradere KKPs
styrker, men de ble forstyrret av stadig mer aggressiv japansk imperialisme. I 1936
ble det gjenopprettet en anti-japansk fellesfront mellom GMD og KKP og i 1937
invaderte Japan store deler av det østlige Kina. Invasjonen svekket GMD og ga
KKP mulighet til å etablere seg i fjerntliggende områder utenfor effektiv kontroll
av GMD og japanske styrker.
KKP forsøkte å mobilisere bondemassene, men de ble hemmet av konservative
godseierklasser. Godseiernes makt i bondesamfunnet var forankret i deres firdoble
posisjon som oppkrevere av landrenter, handelsmenn, pengeutlånere og administ-
ratorer. Gjennom prøving og feiling (ofte med dødelig utfall for dem som feilet)
utviklet KKP en strategi der partiet unngikk å konfrontere de lokale overklassene
samlet når det etablerte seg i et område. Kadrene spilte på motsetninger mellom
eliter, de allierte seg med noen og tonte ned klassekamp og sosial reform. Når KKPs
makt økte, satte det i verk reformistiske programmer som svekket godseiernes øko-
nomiske makt. Det ble etablert politiske og militære organisasjoner som fungerte
uavhengig av godseierne. Landsbymøter ble brukt til å artikulere og kultivere mis-
nøye med lokale eliter. Tidlig i 1947, litt etter at borgerkrigen mellom KKP og
GMD hadde brutt ut igjen, gikk KKP over til radikal jordreform. Voldsbruk og
likvideringer av godseiere og rike bønder florerte (Mann 2012: 403–411).
Mann stiller spørsmålet om bøndenes opprinnelige lydighet overfor gods-
eierklassen var basert på legitimitet eller frykt. Han anser frykt som viktigst. Dette
demonstreres ifølge ham av bøndenes voldsbruk under de radikale jordreformene.
Michael Manns teori om makten og dens organisering
164

Ofte var bøndene mer voldelige enn det lokale partifunksjonærer ønsket (Mann
2012: 402–403, 411). Her savner jeg en sterkere vektlegging av KKPs egen ideo-
logi og propaganda. Voldsbruken skyldtes ikke utelukkende at bøndenes frykt var
brutt, KKPs kadre hadde også kultivert klassehat gjennom systematisk propaganda
og indoktrinering.
Mann bruker ikke uttrykket “institusjonalisert ideologi” i denne drøftingen,
men bøndenes tradisjonelle ydmykhet later til å være nettopp dette; en innlært, ure-
flektert, ikke-normativ tilpasning til godseiernes overmakt som reproduserte denne
makten. KKP overvant denne ideologien ved å svekke godseiernes makt, og
propaganderte i stigende grad sin egen transcendente ideologi.15Også når Mann
drøfter ledende kapitalistiske makters internasjonale hegemoni framhever han at
dette hegemoniet ikke utelukkende kan tilbakeføres til samtykke og tvang.
Internasjonalt hegemoni og dollarens normalitet – Mann definerer imperier –
inklusive oversjøiske imperier – som sentraliserte, hierarkiske herskesystemer skapt
og opprettholdt gjennom voldsmakt. De deles videre opp i direkte, indirekte og
uformelle imperier. Motsatsen til oversjøiske imperier er internasjonalt hegemoni
der en dominerende stat leder andre suverene stater som anser dette lederskapet
som legitimt, eller normalt (Mann 2012: 17–20). Begrepsbruken er nær opp mot
Robert Cox’ bruk av Gramsci på internasjonale maktforhold. Her står hegemon-
staten som beskytter av en verdensordning. Den fører en politikk i samsvar med
interessene til sitt hjemlige borgerskap. Denne politikken er også i samsvar med
interessene til andre ledende stater og kapitalistklasser i det internasjonale systemet
(Cox 1983).16
Sosiologisk Årbok 2013.2
165
15. Fagfellen til artikkelen påpekte at Gramscis forståelse av underordnede klassenes
motsetningsfulle klassebevissthet åpner opp for lignende analyser. Jfr. Gramsci (1971:
326–327, 333) og Callinicos (2004: 174 ff.).
16. Mann vil nok reservere seg fra Cox’ forståelse av forholdet mellom borgerskap og uten-
rikspolitikk. En stat er for Mann ikke ene og alene kapitalistisk, selv om borgerskapet
er den herskende klassen. Moderne nasjonalstater er “polymorfe”. De antar en rekke
“krystalliseringer” uten å kunne reduseres til en enkelt form ved at de mobiliserer ulike,
men overlappende maktnettverk (Mann 1993: 75–76). Mann gir disse eksemplene fra
den amerikanske staten tidlig i 1990-årene: “I dag kan den amerikanske staten krys-
talliseres som konservativ-patriarkalsk-kristen en uke når den begrenser abortrettigheter
og som kapitalistisk neste uke når den regulerer sparing-og-lån-skandalen. Den krys-
talliseres som supermakt i den påfølgende uka når den sender styrker til utlandet ut fra
andre formål enn nasjonale økonomiske interesser.” (Mann 1993: 736).

Mann poengterer imidlertid i sterkere grad enn Cox at aktører i det interna-
sjonale systemet oppfatter hegemoniet som “normalt”, heller enn legitimt. For-
skjellen kommer fram i Manns kritikk av Joseph Nye. Nyes begrep “myk makt”
(“soft power”) tillemper Gramsci og Cox til hovedstrømmen i statsvitenskapelig
internasjonal politikk-teori. Myk makt er evnen til å få andre til å “ønske det en
selv ønsker”. Hegemonen USA har myk makt som følge av attraktiviteten til ame-
rikansk kultur, verdier og politikk (Nye 1990: 31 –33).
Hos Mann innebærer hegemoni mer enn dette. Hegemonens institusjoner og
praksiser utbres primært fordi de oppfattes som naturlige og uomgjengelige, ikke
som rettmessige eller attraktive. Et viktig eksempel her er seigniorage, fordeler
hegemonstaten får av at dens valuta dominerer i internasjonale transaksjoner.
Private og offentlige aktører i andre land tilpasser seg dette som et naturlig faktum.
En slik tilpasning reproduserte og forsterket pundets og dollarens dominerende
rolle under britisk og amerikansk hegemoni. Dette var til mer nytte for disse to
hegemonmaktene enn for andre stater (Mann 2012: 20).17
Dollarens rolle i amerikansk hegemoni viser dette tydelig, særlig etter at
Bretton-Woodssystemets faste kurs mellom dollar og gull ble opphevet i 1971.
USA fikk da større mulighet til å holde store, permanente underskudd på handels-
og driftsbalansen med utlandet. Siden store deler av USAs import ble betalt med
dollar, trengte USA i mindre grad enn andre land å tjene inn utenlandsk valuta gjen-
nom eksport for å betale for importen sin. Det meste av USAs import kunne i siste
instans finansieres med seddelpressa. Med vedvarende underskudd på USAs handel
med omverdenen ble det bygd opp enorme utenlandske dollarbeholdninger. Disse
ble i stor grad investert i USA. Utenlandske sentralbanker investerte sine
dollarreserver i USAs statsfinansiering ved å kjøpe amerikanske statsobligasjoner
til en lav rente. Føderalstaten kunne finansiere skatteletter og militæropprustning
med budsjettunderskudd uten å straffes økonomisk for det. Wall Street ble styrket
som verdens finanssentrum av den internasjonale sirkuleringen av den amerikanske
dollaren (Mann 2013: 268 – 273; Nordhaug 2006). Omverdenen opprettholdt som
en naturlig ting dominansen til den amerikanske dollaren. Utlendingene aksepterte
dollar som betalingsmiddel for USAs import, og investerte dollarbeholdninger i
USA. Det amerikanske hegemoniets institusjoner – i dette tilfellet dollarens
dominerende rolle – er naturlige og uomgjengelige, ikke legitime.
Michael Manns teori om makten og dens organisering
166
17. De to statene var (og er fortsatt i USAs tilfelle) hegemonmakter i noen deler av verden,
imperiemakter i andre deler. USAs imperium har med noen unntak vært uformelt.

5. Avsluttende betraktninger
Mann sosiologi tar utgangspunkt i samhandling, ikke individers handlingsdis-
posisjoner, eller aktørløse strukturer. Han forstår “samfunn” ikke-holistisk som over-
lappende, ikke-sammenfallende samhandlingsnettverk. IEMP-modellen identifiserer
samhandlingsnettverk i form av organisasjoner som bærere av makt i stor skala.
Modellen identifiserer militære forhold som en selvstendig organisatorisk
maktressurs. Dette er omstridt, men Manns framheving av militære forhold er uan-
sett et viktig bidrag til sosiologisk teori. Utelatelse av militære forhold gjord
sosiologifaget dårlig i stand til å forstå hvordan grunnleggende samfunnshold i det
foregående århundret ble preget av to verdenskriger, en rekke revolusjoner og den
kalde krigen. I begynnelsen av det 21. århundre kom sosiologiske globaliserings-
teorier til kort fordi de manglet begreper til å forstå vekselvirkningen mellom is-
lamistisk terrorisme og amerikansk imperiebygging (Mann 2013: 417).
IEMP-modellen fungerer sannsynligvis bedre som analyseskjema enn som en
stringent modell. Som Brenner viser, halter logikken. Politisk makt blir definert
med referanse til territorialstater som organisasjon, mens de andre maktformene
defineres funksjonelt uten referanse til konkrete organisasjoner. IEMP-modellens
multikausalitet er på mange vis en styrke, men ikke ubetinget. Brenners teoretiske
kritikk impliserer at Manns skille mellom økonomiske og politiske maktforhold er
anakronistisk i førkapitalistiske samfunn. I sitt svar på kritikken viser Mann at
Brenner i noen grad overdriver forskjellene mellom førkapitalistiske og kapitalis-
tiske samfunn, men viktige deler av Brenners kritikk ligger fast.
Mann drøfter former for herredømme som ikke kan reduseres til legitimitet
eller tvang, inklusive den konservative, ideologiske kraften i ikke-normativ
vanemessig tilpasning til overmakten. I drøftingen av internasjonalt hegemoni viser
Mann at dette ikke kan reduseres til diffus, ideologisk makt (samtykke) og auto-
ritativ, politisk og militær makt (tvang). Hans drøfting av seigniorage peker på den
diffuse økonomiske makten som ligger i hegemonstatens pengeutsteding. Dette er
en makt som naturaliseres og framstår som normal, ikke legitim. “De økonomiske
forholdenes stumme tvang” og naturaliseringen av denne tvangen gjennom
“varefetisjisme” var viktige byggesteiner i Marx’ kapitalismeanalyse. Også Manns
“weberianisme” gjør rede for slike forhold.
Referanser
Anderson, P. (1992). Michael Mann’s Sociology of Power. A Zone of Engagement,
Sosiologisk Årbok 2013.2
167

s. 76-86. London/New York: Verso.
Brenner R. (1985a). Agrarian Class Structure and Economic Development in Pre-
Industrial Europe. T.H. Aston & C.H.E. Philpin (red.), The Brenner Debate:
Agrarian Class Structure and Economic Development in Pre-Industrial Europe,
s. 10–63. Cambridge: Cambridge University Press.
Brenner R. (1985b). The Agrarian Roots of European Capitalism. T.H. Aston &
C.H.E. Philpin (red.), The Brenner Debate: Agrarian Class Structure and Eco-
nomic Development in Pre-Industrial Europe, s. 213 - 328. Cambridge: Cam-
bridge University Press.
Brenner, R. (2006). From theory to history: ‘The European dynamic’ or feudalism
to capitalism. J.A. Hall & R. Schroeder (red.), An Anatomy of Power: the Social
Theory of Michael Mann, s.189-232. Cambridge: Cambridge University Press.
Callinicos, A. (2004). Making History. Agency, Structure and Change in Social
Theory, 2nd ed. Brill/Leiden/Boston: Monthly Review Press.
Centre National de Ressources Textuelles et Lexicales (2012). Etymologie de gou-
vernement. http://www.cnrtl.fr/etymologie/gouvernement. Lastet ned
11.12.2013
Collins, R. (2006). Mann’s transformation of the classic sociological tradition. J.A.
Hall & R. Schroeder (red.), An Anatomy of Power: the Social Theory of Michael
Mann, s. 19-32. Cambridge: Cambridge University Press.
Cox, R. (1983). Gramsci, Hegemony and International Relations: An Essay in
Method. Millennium - Journal of International Studies, bd. 12, s. 162–175.
Epstein, S.R. (2006). The Rise of the West. J.A. Hall & R. Schroeder (red.), An
Anatomy of Power: the Social Theory of Michael Mann, s. 233–262. Cam-
bridge: Cambridge University Press.
Forgacs D. (red.) (2000). The Gramsci Reader: Selected Readings 1916–1935. New
York, NY: New York University Press.
Giddens, A. (1985). The Nation State and Violence. Cambridge: Polity Press.
Gramsci, A. (1971). Selection from Prison Notebooks. London: Lawrence &
Wishardt.
Lapointe, T. & F.G. Dufour (2012). “Assessing the historical turn in IR: an anatomy
of second wave historical sociology”, Cambridge Review of International Af-
fairs, bd. 25, nr. 1, s. 97–121.
Mann M. (1984). The Autonomous Power of the State: Its Nature, Causes and Con-
sequences. Archives Europénnes de Sociologie, bd. 25, s. 185–213.
Mann, M. (1986). The Sources of Social Power, Volume 1: A History of Power from
the Beginning to A.D. 1760. Cambridge: Cambridge University Press.
Mann, M. (1993). The Sources of Social Power, Volume 2: The Rise of Classes and
Michael Manns teori om makten og dens organisering
168

Nation States, 1760–1914. Cambridge: Cambridge University Press.
Mann, M. (1997). Has globalization ended the rise and the rise of the nation state.
Review of International Political Economy, bd. 4, nr. 3, s. 472–496.
Mann, M. (2003). Incoherent Empire. London/New York: Verso Books, 2003
Mann, M. (2004). Fascists. Cambridge: Cambridge University Press
Mann, M. (2005). The Dark Side of Democracy: Explaining Ethnic Cleansing.
Cambridge: Cambridge University Press.
Mann, Michael (2006). The sources of social power revisited: a response to criti-
cism. J.A. Hall & R. Schroeder (red.), An Anatomy of Power, An Anatomy of
Power: the Social Theory of Michael Mann, s. 343-396. Cambridge: Cambridge
University Press.
Mann, M. (2008). Infrastructural power revisited, Studies in Comparative Interna-
tional Development, nr. 43, s. 355–365.
Mann, M. (2012). The Sources of Social Power, Volume 3: Global Empires and
Revolutions, 1890–1945
Mann, M. (2013). The Sources of Social Power, Volume 4: Globalizations 1945–
2011. Cambridge: Cambridge University Press.
Nordhaug, K. (2006). Det amerikanske hegemoniets politiske økonomi. Sosiologisk
Årbok, nr. 3–4, 2006, s. 1–40.
Nye, J.S. (1990). Bound to Lead: The Changing Nature of American Power. New
York: Basic Books Inc.
Poggi, G. (2006). Political power un-manned: a defence of the holy Trinity from
Mann’s military attack. J.A. Hall & R. Schroeder (red.), An Anatomy of Power,
An Anatomy of Power: the Social Theory of Michael Mann, s. s. 135–149. Cam-
bridge: Cambridge University Press.
Tilly, C. (1984). Big Structures, Large Processes, Huge Comparisons. New York:
Russel Sage Foundation.
Weber, Max (1971). Makt og byråkrati. Oslo: Gyldendal.
Wood, E.M. (1995a). The separation of the ‘economic’ and the ‘political’ in capi-
talism”. Ellen Meiksins Wood, Democracy against Capitalism: Renewing his-
torical materialism, s. 19–48. Cambridge: Cambridge University Press.
Wood, E.M. (1995b). History or teleology? Marx versus Weber. Ellen Meiksins
Wood, Democracy against Capitalism: Renewing historical materialism, 146–
178. Cambridge: Cambridge University Press.
Sosiologisk Årbok 2013.2
169

170