ArticlePDF Available

Plantelivet på Kalvøya ved Borgan, Vikna, og forslag til skjøtsel av kystlyng-heilandskapet

Authors:
"Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet,
Vitenskapsmuseet, Rapport, botanisk serie" inneholder stoff
fra det fagområdet og det geografiske ansvarsområdet som
Vitenskapsmuseet representerer. Serien bringer stoff som av
ulike grunner bør gjøres kjent så fort som mulig. I en del
tilfeller kan det være foreløpige rapporter, og materialet kan
senere bli bearbeidet for videre publisering. Det tas også inn
foredrag, utredninger o.l. som angår museets arbeidsfelt.
Serien er ikke periodisk, og antall nummer pr. år varierer.
Serien startet i 1974, og det finnes parallelle arkeologiske og
zoologiske serier fra Vitenskapsmuseet. Serien har flere
ganger skiftet navn: "K. norske Vidensk. Selsk. Mus. Rapp.
Bot. Ser. (1974-86, 89 nr.), "Univ. Trondheim Vidensk.mus.
Rapp. bot. Ser." (1987-95, 21 nr.), og fra 1996 "NTNU
Vitensk.mus. Rapp. bot. Ser."
Til forfatterne
Manuskripter
Manuskripter bør leveres som papirutskrift og som tekstfil på
IBM-kompatibelt format, skrevet i Word Perfect (versjon 5.1
eller senere) eller Word (versjon 2.0 eller senere).
Vitenskapelige slekts- og artsnavn kursiveres (eller
understrekes). Manuskripter til rapportserien skal skrives på
norsk, unntatt abstract (se nedenfor). Unntaksvis, og etter
avtale med redaktøren, kan manuskripter på engelsk bli tatt
inn i serien. Tekstfilen(e) skal inneholde en ren "brødtekst",
dvs. med færrest mulig formateringskoder. Overskrifter skal
ikke skrives med store bokstaver. Manuskriptet skal omfatte:
1 Eget ark med manuskriptets tittel og forfatterens/
forfatternes navn. Tittelen bør være kort og inneholde
viktige henvisningsord.
2 Et referat på norsk på maksimum 200 ord. Referatet inn-
ledes med bibliografisk referanse og avsluttes med forfat-
terens/forfatternes navn og adresse(r). Dersom et hefte
inneholder flere selvstendige bidrag/artikler, skal hvert av
disse ha referat og abstract.
3 Et abstract på engelsk som er en oversettelse av det norske
referatet.
Manuskriptet bør forøvrig inneholde:
4 Et forord som ikke overstiger to trykksider. Forordet kan
gi bakgrunnen for arbeidet det rapporteres fra, opplys-
ninger om eventuell oppdragsgiver og prosjekt- og
programtilknytning, økonomisk og annen støtte, institu-
sjoner og enkeltpersoner som bør takkes osv.
5 En innledning som gjør rede for den faglige problem-
stillingen og arbeidsgangen i undersøkelsen.
6 En innholdsfortegnelse som viser stoffets inndeling i
kapitler og underkapitler.
7 Et sammendrag av innholdet. Sammendraget bør ikke
overstige 3 % av det øvrige manuskriptet. I spesielle
tilfeller kan det også tas med et "summary" på engelsk.
8 Tabeller leveres på separate ark og skrives i egen fil. I
teksten henvises de til som "tab. 1" osv.
Litteraturhenvisninger
En oversikt over litteratur som det er henvist til i
manuskriptteksten samles bakerst i manuskriptet under
oversikriften "Litteratur". Henvisninger i teksten gis som
Rønning (1972), Moen & Selnes (1979) eller, dersom det er
flere enn to forfattere, som Sæther et al. (1981). Om det blir
vist til flere arbeider, angis det som "som flere forfattere
rapporterer (Rønning 1987, Moen & Selnes 1979, Sæther et
al. 1980) ", dvs. forfatterne nevnes i kronologisk orden, uten
komma mellom navn og årstall. Litteraturlisten ordnes i
alfabetisk rekkefølge; det norske alfabetet følges: aa = å
(utenom for nederlandske, finske og estniske navn), ö = ø
osv. Flere arbeid av samme forfatter i samme år angis ved a,
b, osv. (Elven 1978a, b). Tidsskriftnavn forkortes i samsvar
med siste utgave av World List of Scientific Periodicals eller
andre internasjonalt brukte forkortelser for tidsskriftnavn,
eller navnene skrives fullt ut i tvilstilfeller.
Eksempler:
Tidsskrift/serie
Flatbeg, K.I. 1993. Sphagnum rubiginosum
(Sect. Acutifolia), sp. nov. – Lindbergia 18: 59-70.
Moen, A. & Selnes, M. 1979. Botaniske undersøkelser på
Nord-Fosen, med vegetasjonskart. – K. norske Vidensk.
Selsk. Mus. Rapp. bot. Ser. 1979-4: 1-96.
Kapittel
Gjærevoll, O. 1980. Fjellplantene. – s. 316-347 i Voksø, P.
(red.) Norges fjellverden. Forlaget Det Beste, Oslo.
Høeg, H.I. 1994. En pollenanalytisk undersøkelse av
Tverrlisætri i Grimsdalen, Dovre kommune, Oppdal. – s. 193-
200 i Mikkelsen, E. (red.) Fangstprodukter i vikingtidens og
middelalderens økonomi. Universitetets Oldsakssamling Skr.
Ny Rekkke 18.
Monografi/bok
Bretten, S. 1973. Slekta Draba i Knutshø-Finshøområdet på
Dovre. Sider ved dens systematikk og autøkologi. –
Hovedfagsoppg. Univ. Trondheim. 113 s. Upubl.
Rønning, O.I. 1972. Vegetasjonslære. - Universitetsforlaget,
Oslo. 101 s.
Illustrasjoner
Figurer (i form av fotografier, tegninger osv.) leveres separat,
på egne ark, dvs. de skal ikke inkluderes eller monteres i
brødteksten. Det skal henvises til dem i teksten som "fig. 1"
osv., og på papirutskriften av manuskriptet skal det i venstre
marg angis hvor i teksten figurene ønskes plassert.
Strekfigurer, kartutsnitt o.l. figurer skal være trykkeferdige
fra forfatterens hånd. Skal rapporten inneholde fargebilder,
bør originale lysbilder (dias) leveres med manuskriptet.
Særtrykk
Hver forfatter får inntil 50 eksemplarer gratis. Flere
eksemplarer kan bestilles til kostpris. Dersom en rapport er
skrevet av flere enn to forfattere, blir antall gratis-
eksemplarer redusert
Utgiver
Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU)
Vitenskapsmuseet
7491 Trondheim
Telefon 73 59 22 60
Telefax 73 59 22 49
Redaktør: Eli Fremstad
Forsidebilder
Hybrid mellom rikmyrorkidéene
engmarihånd Dactylorhiza
incarnata ssp. incarnata og
brudespore Gymnadenia
conopsea. Fra Sølendet
naturreservat, Røros, Sør-
Trøndelag. Foto Asbjørn Moen.
Skjøtsel av kuluturlandskap:
Slått av rikmyr i Tågdalen
naturreservat, Surnadal,
Møre og Romsdal.
Foto Asbjørn Moen
Kalktelg Gymnocarpium
robertianaum, en østlig art som
kartlegges av Det norske
floratlaset.
Foto Eli Fremstad.
Skjøtsel av kulturlandskap:
Brenning av kystlynghei på
Tarva, Bjugn, Sør-Trøndelag.
Foto Liv S. Nilsen.
Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet
Vitenskapsmuseet
Rapport botanisk serie 2003-3
Plantelivet på Kalvøya ved Borgan, Vikna,
og forslag til skjøtsel av kystlyngheilandskapet
Liv S. Nilsen og Asbjørn Moen
Rapporten er trykt i 300 eksemplarer
Trondheim
ISBN 82-7126-670-5
ISSN 0802-2992
Referat
Nilsen, L.S. & Moen, A. 2003. Plantelivet på Kalvøya ved Borgan, Vikna, og forslag til skjøtsel av kystlyng-
heilandskapet. NTNU Vitensk.mus. Rapp. Bot. Ser. 2003-3: 1-51.
Kalvøya, med et landareal på ca. 7 km2, er den største av øyene i et stort verneområde nordvest i Vikna kommune,
Nord-Trøndelag. I motsetning til mange av naboøyene har Kalvøya aldri hatt fast bosetting. Men Kalvøya var fram til
slutten av 1800-tallet seterøya for Borgan-samfunnet; senere er øya brukt til husdyrbeite, de siste åra har ca. 300 sau
hatt sommerbeite på øya. Størstedelen av øya ligger under 20 moh. høgste punkt er 42 moh. Kalkrike bergarter
dominerer på Kalvøya. Det inngår store arealer med ferskvann, brakkvann og grunne marine områder. Det er
framstilt vegetasjonskart over 1,5 km2, og det er i rapporten tatt med tabeller over 110 ruteanalyser. Åpen kystlynghei
dekker omtrent halvparten av landarealet på Kalvøya, fuktig lynghei dominerer, men også rik lynghei er vanlig.
Myrene dekker 1/3, og fattige myrer dominerer, men også rikmyr er vanlig. Skog dekker ca. 5 % av øya. Innen et
landareal på 1,2 km2 er gjengroingen studert ved hjelp av flybilder og registrering i marka, og det er gjort
årringtellinger: I 1961 dekket skog 2,7 % av landarealet, i 1981 3,3 % og i 2001 7,3 %. Krattarealet økte tilsvarende
fra 0,9 % til 4,2 % i løpet av de 40 årene. Lågurtbjørkeskog dominerer, og både bjørk, osp, rogn og selje er
aldersbestemt til over 100 år (eldste tre 175 år). Dette viser at noen av skogene er gamle, og de inneholder flere
interessante arter, som huldreblom (Epipogium aphyllum). Floristisk er Kalvøya rik, med 289 karplantearter. Tatt i
betraktning at øya har få fremmede arter og ugrasarter, er dette et høgt tall. Når Borgan og naboøyer i vest er
inkludert, kommer tallet opp i ca. 345 karplantearter. I forhold til sørligere kystområder, har Kalvøya mange arter
med nordlig og østlig utbredelse, og samtidig mangler mange sørlige kystarter.
I skjøtselsplanen foreslås Kalvøya delt i fire områder med ulik prioritering for skjøtsel; i tillegg foreslås det at noen
områder blir uten skjøtsel. Noen av de gamle skogene foreslås vernet uten rydding; ellers legger skjøtselsplanen opp
til å verne om, og skjøtte det åpne kulturlandskapet. Seterstien fra Borgan til Staulan på Kalvøya foreslås restaurert,
det samme gjelder minst ett seterhus.
Liv S. Nilsen & Asbjørn Moen, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Vitenskapsmuseet, Seksjon for
naturhistorie, 7491 Trondheim, liv.nilsen@vm.ntnu.no, asbjorn.moen@vm.ntnu.no
Summary
Nilsen, L.S. & Moen, A. 2003. The plant cover of Kalvøya at Borgan, Vikna, Central Norway; and management
plan for the coastal heathlands. NTNU Vitensk.mus. Rapp. Bot. Ser. 2003-3: 1-51.
Kalvøya, covering a land area of about 7 km2, is the largest of the many islands northwest in Vikna, Nord-Trøndelag.
Kalvøya is dominated by calcareous/siliceous slate and mica shists. The highest point is 42 m asl. Kalvøya was never
inhabited, but until the1890s it was the summer-farm island of the Borgan community; later the island was used for
grazing; the last years about 300 sheep for summer grazing. A vegetation map of 1.5 km2, and 110 quadrates of
vegetation analyses (using a 9 degree scale of cover) are included as documentation of the vegetation cover. Open
heathland vegetation cover half of the land area, damp heath is most common and rich heaths are also common.
Mires cover 1/3, dominated by ombrotrophic hummock vegetation; rich fens are common. Deciduous forests cover
about 5 % of the island, most of the area is dominated by low-herb birch (Betula pubescens) woodlands; also Populus
tremula and Salix aurita are common. Kalvøya has large areas of shallow marine and backwater systems and lakes.
In an intensively studied area of 1.2 km2 of land, using aerial photos and field registrations, the overgrowing situation
is studied in detail: In 1961 2.7 % of the land was covered by forest; in 1981 3.3 %, and in 2001 7.3 %. The scrub
covered areas also changed during the four decades: 0.2 %, 0.9 % and 4.2 % for 1961, 1981 and 2001, respectively.
Trees of birch, Populus tremula, Salix caprea and Sorbus aucuparia were found to be more than 100 years of age
(max. 175 years); so some of the woodlands at Kalvøya are rather old. The flora of Kalvøya (289 vascular species) is
rich compared to other coastal areas of central Norway, including a large number of baisophile species; all together
345 species occur on the studied islands.
A management plan is proposed for Kalvøya; the island is divided into four parts of different intensity of grazing,
burning etc. In addition some areas are proposed to be unmanaged; e.g. woodlands including rare species, like the
protected Epiphogium aphyllum. However, the main aim of the management plan is to keep the larger part of
Kalvøya as an open coastal heathland for the future. An old, traditionally used path from the farms (at Borgan) to the
summer farm area at Kalvøya is proposed for restoration, as are also some of the houses of the summer farm.
Liv S. Nilsen & Asbjørn Moen, Norwegian University of Science and Technology, Museum of Natural History and
Archaeology, Section of Natural History, N-7491 Trondheim, Norway,
liv.nilsen@vm.ntnu.no, asbjorn.moen@vm.ntnu.no
1
Innhold
Referat......................................................................................................................................................1
Summary ..................................................................................................................................................1
Forord.......................................................................................................................................................3
1 Innledning..............................................................................................................................................4
1.1 Verneområdene...............................................................................................................................4
1.2 Undersøkelser.................................................................................................................................4
1.3 Kystlynghei.....................................................................................................................................4
1.4 Målsetting.......................................................................................................................................7
2 Områdebeskrivelse og tidligere bruk......................................................................................................7
2.1 Geografi, kart og bilder...................................................................................................................7
2.2 Geologi ...........................................................................................................................................8
2.3 Klima ..............................................................................................................................................8
2.4 Tidligere bruk .................................................................................................................................8
3 Arbeidsmetoder og materiale ..............................................................................................................12
3.1 Feltarbeid......................................................................................................................................12
3.2 Florakartlegging............................................................................................................................12
3.3 Vegetasjonskartlegging.................................................................................................................12
3.4 Fastruter, inngjerding og referanseområder..................................................................................12
3.5 Seterstien.......................................................................................................................................13
4 Plantelivet............................................................................................................................................13
4.1 Vegetasjonsregioner .....................................................................................................................13
4.2 Flora og plantegeografi.................................................................................................................13
4.3 Vegetasjonskart Staulanområdet...................................................................................................22
4.4 Vegetasjonstyper...........................................................................................................................22
4.5 Kommentarer til flora og vegetasjon på Kalvøya og noen naboøyer ...........................................27
4.6 Gjengroing siste 40 år...................................................................................................................28
4.7 Vegetasjonsendringer ved beiting og brenning ............................................................................30
4.8 Trua arter og vegetasjonstyper......................................................................................................31
5 Seterstien Borgan - Kalvøya................................................................................................................32
6 Skjøtsel................................................................................................................................................32
6.1 Generelt.........................................................................................................................................34
6.2 Skjøtselsplan for Kalvøya, erfaringer og tilrådinger.......................................................................35
6.3 Oppdeling og prioritering av skjøtselsområder på Kalvøya.........................................................36
7 Konklusjon og videre arbeid ...............................................................................................................37
8 Referanser............................................................................................................................................38
Vedlegg 1 Vegetasjonsanalyser av skog, 6 ruter…………………………………………………….... 41
Vedlegg 2 Vegetasjonsanalyser av setervoll, 15 ruter………………………………………………… 42
Vedlegg 3 Vegetasjonsanalyser av hei, kratt og skog i Åsenområdet, 53 ruter……………………….. 43
Vedlegg 4 Vegetasjonsanalyser av tuemyr, 5 ruter……………………………………………………. 48
Vedlegg 5 Vegetasjonsanalyser av rikmyr, 8 ruter……………………………………………………. 49
Vedlegg 6 Vegetasjonsanalyser av vannkant og vannvegetasjon, 6 ruter…………………………….. 50
Vedlegg 7 Vegetasjonsanalyser av strandeng og sumpstrand, 17 ruter……………………………….. 51
2
Forord
Rapporten avslutter prosjektet ”Forvaltningsplan for Kalvøya i Vikna”, der miljøvernavdelingen ved Fyl-
kesmannen i Nord-Trøndelag har vært oppdragsgiver, og der vi har mottatt midler i årene 2000-03.
Dessuten inngår rapporten som en del av vårt mer omfattende prosjekt ”Kystens kulturlandskap, botanisk
mangfold og skjøtsel”. I dette prosjektet har vi hatt støtte fra Direktoratet for naturforvaltning (2000-01) og
forskningsprogrammet ”Landskap i endring” i Norges forskningsråd, Miljø og utvikling (2000-03).
Foreliggende rapport summerer undersøkelser, erfaringer og resultater fra botaniske undersøkelser på
Kalvøya og naboøyer i Vikna kommune. Vi har tatt med materiale fra tidligere undersøkelser, men vik-
tigst har vært feltundersøkelsene somrene 2000-02. Hovedmålet med rapporten er å dokumentere
plantelivet og verneverdier på Kalvøya med naboøyer og utarbeide forslag til skjøtsel på Kalvøya.
Samtidig gjennomføres mer inngående botaniske studier av kystlynghei på Kalvøya, bl.a. eksperimenter
med brenning og inngjerding (for å hindre beiting). Resultater fra disse studiene er i begrenset grad
inkludert i rapporten. Det er i 2003 gjennomført to hovedfagsoppgaver i botanikk med materiale fra
Kalvøya, også resultater fra disse arbeidene er i begrenset grad brukt i foreliggende rapport. Vi takker
Anne Aasmundsen som har stilt figurene 1, 3 og 6 til disposisjon for rapporten. Det utgis samtidig en
kulturhistorisk rapport, derfor er det tatt med lite om tidligere bruk (beiting, setring, slått) i denne
rapporten. Oversikt og henvisninger til de nevnte studiene er gitt i innledningen.
Under våre opphold på Borgan har vi bodde på den tidligere skolen, og den har fungert meget godt både
som bolig og laboratorium. Vi har hatt god kontakt med lokalbefolkningen som på mange måter har
hjulpet oss og gitt oss nyttig lærdom. Dette gjelder opplysninger om natur og tradisjonell bruk i dette store
øyriket; for eksempel informasjon om hvor og når det har blitt brent kystlynghei, hvor det var god slåtte-
og beitemark, navn på lokaliteter, setersti og beliggenhet til setrene. Daglig har vi blitt fraktet med båt til
og fra Kalvøya, totalt ca. 20 turer. Bare en dag har været hindret oss i å komme ut til Kalvøya! Spesielt vil
vi takke Roald Hansen, Helge Johansen, Hilde Johansen, Jon Einar Løkhaug, Kjellrun Åsgard og familien
Kjetil Johansen for godt samarbeid og hjelp.
Vi vil takke miljøvernavdelingen hos Fylkesmannen i Nord-Trøndelag ved Asbjørn Tingstad for et
interessant prosjekt og godt samarbeid. Vi ser fram til videre samarbeid for å utnytte utmarksressursene og
vedlikeholde og øke biologisk mangfold i dette varierte og interessante verneområdet.
Trondheim, juni 2003
Asbjørn Moen Liv S. Nilsen
3
1 Innledning
1.1 Verneområdene
Borgan og Frelsøy naturreservat og dyrelivsfred-
ningsområde i Vikna ble opprettet ved kongelig
resolusjon 16. november 1973. Figur 1 og 2 viser
beliggenhet og kart over området. Landarealet for
verneområdet oppgis til 16 km2, og i tillegg ble 39
km2 sjøareal inkludert. Verneområdet består av et
stort antall øyer, der Kalvøya er den største med
ca. 7 km2 landareal, og i tillegg kommer et areal på
ca. 1 km2 med ferskvann og et tilsvarende areal
med brakkvann. Hele Kalvøya er vernet som natur-
reservat. Borgan som er den nest største øya (ca. 5
km2), er omfattet av dyrelivsfredning. Borgan er i
dag den eneste av øyene som har fast bosetning.
Vest for Kalvøya er det et stort verneområde med
ferdselsforbud i fire måneder; de største øyene er
Sandvær, Møskja, Ivarsøya, Bøsseløya og Brus-
øya. I nord ligger Frelsøya som har dyrelivsfred-
ning. Vegetasjonen i verneområdet er stort sett
fattig og karrig, men enkelte rike ”lommer” fin-
nes; bl.a. på Kalvøya.
1.2 Undersøkelser
De siste åra har Vitenskapsmuseet, i samarbeid
med natur- og landbruksforvaltningen, gjennom-
ført en rekke botaniske prosjekter innenfor temaet
kystens kulturlandskap i Midt-Norge. Rapporter er
utgitt fra ulike områder: Kjeksvika-området ved
Abelvær i Nærøy (Nilsen 1998), Skeisnesset i
Leka (Nilsen & Fremstad 2000), Nærøya i Nærøy
(Fremstad & Nilsen 2000a), Aspøya i Flatanger
(Nilsen 2000a), Hortaværet i Leka (Nilsen 2000b),
Tarva i Bjugn (Fremstad & Nilsen 2000b) og
Brakstadøyene i Fosnes (Arnesen 2001).
Gjennom forskningsprogrammet "Landskap i end-
ring" i Norges forskningsråd har vi fått midler til
et forskningsprosjekt som har som hovedformål å
øke kunnskapen om kystens kulturlandskap i
Trøndelag; prosjektet går i perioden januar 2001
til desember 2003. Doktorgradsstudent Liv S.
Nilsen arbeider heltid på prosjektet, og det er gitt
ut oversikter over aktiviteten. Den siste trykte
rapporten er Nilsen (2001). På Kalvøya og Tarva
gjøres det eksperimenter med brenning og beiting
av kystlynghei, og det arbeides med å sammen-
stille en oversikt over heivegetasjonen i Midt-
Norge. Fire hovedfagsstudenter i botanikk ved
NTNU har vært knyttet til prosjektet, og gjen-
nomførte i april 2003 sine hovedfagseksamener.
Dette gjelder studier av endringer i heivegetsjonen
som følge av opphør av beite på Tarva (Velle
2003), suksesjon etter lyngbrenning på Tarva
(Johansen 2003) og vern og forvaltning av verdi-
fulle engtyper i Skeisnesset, Leka (Skoglund 2003).
På Kalvøya har Anne Aasmundsen (2003) gjen-
nomført sitt arbeid vedrørende skogkolonisering
innen et areal nord for Staulan. Den femte hoved-
fagsoppgaven, som gjennomføres på slutten av
vårsemsestret ved Norges landbrukshøgskole, gjel-
der frøbankstudier i åpen og gjengrodd hei på
Kalvøya, Doeven (2003). I tillegg har historiker
Aud M. Tretvik gjennomført en kartlegging av tid-
ligere arealbruk på Tarva og Borgan, inkludert
Kalvøya-området (Tretvik 2003).
Flere botanikere har tidligere gjort registreringer
på Kalvøya og øyene omkring. I 1973 hadde Trøn-
delagsavdelingen av Norsk botanisk forening sin
hovedekskursjon til Vikna, og lokaliteter på Bor-
gan og Sandvær ble oppsøkt (Sivertsen 1974). I
1980 oppsøkte Rolf Hjelmstad verneområdene i
Ytre Vikna i fem dager. I rapporten gir Hjelmstad
(1981) artsliste for Borgan (255 arter), Kalvøya (184
arter), Bøsseløya (162 arter) og Sandvær (149
arter); dessuten gis kommentarer på utbredelsen av
enkelte arter og vegetasjonstyper. Samtidig med
Hjelmstad utførte Tor Ø. Olsen registreringer i
forbindelse med den norske myrreservatplanen;
myrene på Kalvøya ble karakterisert som verne-
verdige i landsdelssammenheng (Moen et al. 1983).
Ved kartleggingen av kystlynghei på Vestlandet
og i Trøndelag (Fremstad et al. 1991) framheves
det at de rike kystheiene på Kalvøya har stor beva-
ringsverdi fordi de representerer en karakteristisk,
men sjelden kystlyngheitype på Fosen/Namdals-
kysten. Kalvøya ble også som ett av 12 områder i
Nord-Trøndelag klassifisert som spesielt verdifull
under kulturlandskapsregistreringene (Nilsen 1996).
Erfaringer og resultater fra tidligere og pågående
studier er brukt i denne rapporten.
1.3 Kystlynghei
Kystlynghei er en kulturbetinget, åpen naturtype
som finnes langs atlanterhavskysten fra Portugal
til Vesterålen. For flere tusen år siden var det aller
meste av dette landskapet skogkledd, men rydding
av skog, brenning, beiting og fôrsanking fortrengte
skogen, og åpne kystlyngheier ble dominerende på
fastmarka. I dette åpne kystlandskapet inngår i
tillegg til kystlynghei også betydelige arealer av myr
4
Figur 1. Kart som viser beliggenheten til Borgan og Kalvøya i Vikna kommune. Nederst utsnitt av kartblad
1624 I (M711-serien) med rutenett på 1 km2; det vegetasjonskartlagte området på Kalvøya er vist med
innramming. UTM-referanse for kartutsnittet er NT 85-92, 03-09.
5
Figur 2. Kart over Borgan, Kalvøya og øyene i vest, med vernegrenser. Borgan har dyrelivsfredning, Kalvøya er naturreservat med tillatt fertsel, og øyene i vest er naturreservat
med fertselsforbud i perioden 1.4 til 1.8. Kart fra Fylkesmannen i Nord-Trøndelag, supplert med navn.
6
og sump, strandenger og andre strandtyper, kultur-
betingete enger og dyrkamark. Innenfor satsningen
på studiene på kysten, har vi vektlagt kystlyng-
heivegetasjonen. Den er i hele Vest-Europa domi-
nert av en art, røsslyng (Calluna vulgaris), og
denne arten har vært pleid og skjøttet for å øke
beiteverdi og produksjon. Det finnes en omfatten-
de europeisk litteratur som beskriver kystlyng-
heiene, vegetasjonstypene, røsslyngens økologi,
skjøtselsmetoder med mer; spesielt viktige arbei-
der er Gimingham (1972, 1992), Gimingham et al.
(1979) og Webb (1998). Det foreligger også en
betydelig litteratur om norske kystlyngheier; bl.a.
Fremstad et al. (1991), Kaland (1999) og Aarre-
stad & Vanvik (2000).
2 Områdebeskrivelse og tidligere
bruk
2.1 Geografi, kart og bilder
Vikna kommune består av 6000 øyer, og tidligere
har 70 øyer vært bebodd. Nå er det fastlands-
forbindelse til alle bosatte øyer untatt to, deriblant
Borgan. Oppgjennom historia, og spesielt de siste
femti åra, har det vært store endringer i bosetting
og bruk av ressursene i havet og på land. Olav
Fjær (1983, 1995) gir oversikt over utviklingen i
kommunen, Tretvik (2003) beskriver utviklingen
for Borgansamfunnet. Kalvøya nordvest i Vikna
kommune (kartblad 1624 I, UTM: NT 81-94, 01-
09) utgjør undersøkelsesområdet, jf. figur 1 og 2.
Innen Kalvøya har vi spesielt undersøkt et område
på ca. 1,5 km2 nord for Staulan, der det er laget
vegetasjonskart og kart over gjengroing med bus-
ker og trær, og der det er foretatt inngående stu-
dier i fastruter. Kalvøya tilhører Borgan og Frels-
øy naturreservat og dyrelivsfredningsområde, og
vi vil i denne rapporten også ta med beskrivelser
fra andre deler av verneområdet, for å sette Kalv-
øya inn i en større sammenheng.
Undersøkelsene viser at det er betydelige forskjel-
ler mellom kystlynghei i Trøndelag og lenger sør i
Norge og Europa. Viktige forskjeller er:
mangel av sørlige arter
større innslag av nordlige arter og fjellarter; for
eksempel rypebær, dvergbjørk og greplyng (Arc-
tostaphylos alpinus, Betula nana, Loiseleuria pro-
cumbens)
dominansen av røsslyng er mindre og krekling
(Empetrum nigrum coll.) er mer framtredende
Kalvøya er 6-7 km lang (sørvest-nordøst) og 2-4
km brei, og har et landareal på ca. 7 km2. En rekke
vann og små tjern med ferskt vann opptrer spredt
på hele øya; disse dekker ca. 1 km2. En rekke
lange og smale fjordsystemer skjærer seg innover
øya i strøkretningen (sørvest-nordøst), og disse går
ofte over i brakkvannssystemer, og videre over i
lange og smale vann som ikke er påvirket av
sjøvann, eller lite påvirket. Det er ofte vanskelig å
sette grensen mellom typene av vann. For eksem-
pel ligger Leirbogan omtrent midt på øya, i vest-
enden av et langt, smalt vann som ligger 2,17
moh. Men Leirbogan er klart noe påvirket av salt-
vann, noe undervanns-, strandeng- og strandsump-
vegetasjonen viser.
andelen tørrhei er mindre og andelen fukthei er
større
ofte mer bart berg i heiområdene
1.4 Målsetting
Hovedmålet med Kalvøyaprosjektet er å framskaf-
fe kunnskap om plantelivet og verneverdier på øya
og tilgrensende områder, og å lage en skisse til
skjøtselsplan for Kalvøya.
Målet med skjøtselen er å bevare et kulturland-
skap som har utviklet seg gjennom århundrelang
høsting av den naturlige produksjonen. Skjøtselen
skal i første rekke gi et åpent landskap som ligner
det tradisjonelle kulturlandskapet, og hindre land-
skapet i å endre seg vesentlig fra dette. Det er der-
for viktig at skjøtselen i størst mulig grad gir en
påvirkning som er lik den tidligere utnyttingen av
arealene. Det er videre av vitenskapelig og peda-
gogisk interesse å klargjøre forskjeller i vegeta-
sjonen og landskapet som følge av ulik skjøtsel,
og sikre at naturhistoriske og kulturhistoriske ver-
dier ivaretas.
Høgste punktet på øya er Kleppen med 42 moh.
ellers går Kalvøyskardfjella opp i over 40 moh.
Kystlynghei og myr er dominerende naturtyper på
Kalvøya, men innslaget av lauvskog og kratt er
betydelig. I nordlige del av øya, bl.a. ved Kåvvin
og Kleppen finnes ganske store, sammenhengende
lauvskoger som er mer enn 100 år gamle (se
senere).
Borgan og østlige del av Kalvøya er dekt av
økonomisk kartverk (ØK, målestokk 1: 5000).
Kartdekningen stopper opp 300 m øst for Staulan.
7
8
For et område på ca. 2 km2 fra Staulan og nord-
over har vi fått konstruert et nytt, detaljert kart
(målestokk 1: 5000, med 1 m ekvidistanse, utført
av Fjellanger Widerøe 2001). Dette danner kart-
grunnlag for vegetasjonskartet, og for undersøkel-
sene av skogkolonisering (Aasmundsen (2003).
Flybilder som er brukt er referert under kapittel 3.
Figurene 3-6 viser bilder fra Kalvøya. Figur 3 viser
typisk gjengroing av kystlynghei, figur 4 viser det
åpne landskapet ved Staulan. Gjengroing med ung
bjørkeskog er også vist i figur 5, mens Leirbogan
og øy som ikke beites er vist i figur 6.
2.2 Geologi
Migmatittgneis er den vanlige bergarten i Vikna,
men på Kalvøya dominerer mjukere og mer kalk-
rike bergarter, som kalksilikatskifer og glimmer-
skifer, figur 7. Mens den harde og sure gneisen
forvitrer seint og gir et tynt, surt og næringsfattig
jordsmonn, vil kalksilikatskifer og glimmerskifer
som er mjukere bergarter forvitre bedre og gi et
mer baserikt og ofte mer næringsrikt jordsmonn.
På kysten av Nord-Trøndelag og Fosen er det
gneisbergartene som dominerer, og Kalvøyaom-
rådet utgjør derfor et spesielt område (Dahl et al.
1997, Solli et al. 1997). Et mer detaljert berg-
grunnsgeologisk kart over Vikna er laget av Be-
ring (1988), der type 52 (i figur 7) er delt opp i
flere typer, bl.a. med marmor.
2.3 Klima
Ifølge nedbørkartet til Førland (1993a) ligger ytre
deler av Vikna innenfor området med 700-1000
mm årlig nedbør. Resten av Vikna har en årsned-
bør på 1000-1500 mm. Nedbørsstasjonene som kan
sammenlignes med Kalvøya er Nordøyan fyr (33
moh., 25 km SV for Kalvøya) med et årsgjennom-
snitt på 800 mm, og Sklinna fyr (23 moh., 30 km
N for Kalvøya) med et årsgjennomsnitt på 855
mm (Førland 1993b). På begge stasjonene er okto-
ber den mest nedbørsrike måneden med gjennom-
snittlig ca. 100 mm nedbør, mens mai er den tør-
reste måneden med i underkant av 40 mm, figur 8.
Temperaturmålingene på Nordøyan fyr og Sklinna
fyr viser årlig middeltemperatur på henholdsvis
6,0 oC og 5,9 oC (Aune 1993). August er varmeste
måned med et middel på 12,5 oC, mens januar og
februar er de kaldest med middel på 0,6 oC.
2.4 Tidligere bruk
Borgan var ”jordbruksbygda” i Vikna, med inn-
mark på Borgan og øyene rundt (Kalvøya inklu-
dert) som utmark. Utmarka ble brukt til slått,
beiting, egg- og dunsanking, torvtekt, bærpluk-
king, og på Kalvøya var det setring fram til 1896.
Borgan (1965) skriver at fra midten av mai, etter
våronna, og fram til slutten av juli, var de på setra
med buskapen. På «Staulan» sto det åtte seterbuer
(en for hver gard på Borgan), med fjøs like ved.
Etter at seterdrifta opphørte, har Kalvøya vært
brukt til sauebeite med varierende intensitet. For å
bedre beitet har lyngområder sporadisk blitt brent,
spesielt har dette skjedd i rikere sørhellinger. Det
henvises til Tretvik (2003) for mer utførlig
beskrivelse og oversikt over tidligere gardsdrift
(på Borgan), utmarksslått og beitebruk på øyene,
og seterbruk på Kalvøya.
Hilde Johansen har vært behjelpelig med å fram-
skaffe stedsnavnene som er satt inn på kartet, figur
2.
Figur 3. Gjengroing av kystlynghei ved Kåvvin. Mot øst. A. Aasmundsen juli 2001.
Figur 4. Mot Staulan og nordøst. Setervollen vises som lyse partier (visnet gras). A. Moen 27.06.2002.
9
Figur 5. Lita tjønn som er i ferd med å tørke ut sommeren 2002; kransalger på overflaten. I bakgrunnen
gjengroende hei på nordsiden av Åsen. Mot øst. L.S. Nilsen 01.08.2002.
Figur 6. Øy i Leirbogan som ikke beites, og der strandkvann og strandrug (Angelica archangelica ssp. littoralis,
Leymus arenarius) dominerer. I forgrunnen nedbeita strandrug. Mot vest. A. Moen 28.06.2002.
10
Figur 7. Berggrunnsgeologisk kart over Vikna. Gneisbergarter dominerer (rosa farge; 66: migmatittgneis). Kalv-
øya og øyer i vest er dominert av omdannede overflatebergarter (blågrønn farge; 51: glimmerskifer m.m., 52:
kalksilikatskifer og kalksilikatgneis m.m.). Fra Solli et al. (1997).
0
2
4
6
8
10
12
14
j fmamj jasond
måned
oC og nedbør
Sklinna, nedbør
Nordøyan, nedbør
Nordøyan, temp
Sklinna, temp
Figur 8. Temperatur og nedbør (cm)
i normalperioden 1961-90 for de me-
teorologiske stasjonene Nordøyan fy
r
og Sklinna fyr.
11
3 Arbeidsmetoder og materiale 3.3 Vegetasjonskartlegging
Det er utarbeidet et vegetasjonskart basert på fly-
bildetolkninger og feltarbeid. I felt ble det brukt
blanke papirkopier av flybilder, fra Fjellanger
Widerøe i 1981, oppgave 6875 (målestokk ca. 1 :
15 000). Bildene ble montert på aluminiumsfløy
med et lommestereoskop, slik at vi fikk et tredi-
mensjonalt bilde av terrenget. Vegetasjonsfigurer
(kartleggingsareal) og symboler ble tegnet direkte
inn på bildene. Imidlertid ble ikke alle figurer som
er avgrenset oppsøkt; i noen områder er kartet
basert bare på tolking.
3.1 Feltarbeid
Feltarbeid i direkte tilknytning til dette prosjektet
ble utført av Asbjørn Moen og Liv S. Nilsen i
periodene 28.6-2.7.2000, 26.6-2.7.2001 og 24.-
30.6.2002. Dessuten baserer rapporten seg på alt
materiale fra feltarbeid som vi har kjennskap til.
Dette gjelder bl.a. tidligere undersøkelser (bl.a.
Hjelmstad 1981) og feltarbeid som er gjennomført
i forbindelse med doktorgrads- og hovedfagsopp-
gavene til Liv S. Nilsen, Anne Aasmundsen og
Hubertina Doeven de siste åra. Under feltarbeidet
er det tatt bilder av landskap og detaljer, mer enn
200 lysbilder er arkivert ved Vitenskapsmuseet.
Så langt som mulig ble det avgrenset vegetasjons-
figurer av homogene vegetasjonstyper, men det er
også laget mosaikkfigurer som består av to typer,
den dominerende er satt først. Minsteareal for ve-
getasjonsfigurene er ca. 1 daa. For mosaikker mel-
lom enheter (A, B) innen samme figur gjelder
omtrentlig arealfordeling i prosent: A/B = 50-
60/40-50, ved arealberegningen er brukt 55/45.
Kartet er digitalisert og bearbeidet av Anne Aas-
mundsen og brukt i hennes hovedfagsoppgave
(Aasmundsen 2003). Totalt dekker vegetasjons-
figurene på kartet 1,5 km2, i tillegg dekker vann
(ferskt og brakt) 0,3 km2.
3.2 Florakartlegging
Under feltarbeidet er det foretatt registreringer av
floraen, hovedvekten er lagt på karplanter, men
også moser og andre plantegrupper er registrert og
samlet. Fra feltundersøkelsene i perioden 1998-
2002 er 180 karplantebelegg innordnet i herbariet
ved NTNU, dessuten 52 belegg av moser, og noen
belegg av lav og kransalger. Fra Vikna kommune
er det ved årsskiftet 2002/03 registrert 520 kar-
plantebelegg i databasen ved herbariet til Viten-
skapsmuseet, inkludert våre belegg; og det er re-
gistrert 160 mosekollekter. Totalt har herbariet ved
Vitenskapsmuseet ca. 1000 belegg av planter fra
Vikna.
3.4 Fastruter, inngjerding og referanse-
områder
Ruteanalyser er dokumentasjon som fanger opp
variasjon i vegetasjonen i de aktuelle vegetasjons-
typene, og faste prøveflater gjør det mulig å stu-
dere vegetasjonsendringer over tid. De fleste hei-
analysene er gjort i faste, godt merkede prøve-
flater, og de fleste av de øvrige ruteanalysene er
også lokalisert slik at de kan finnes igjen. Ana-
lyser etter en nigradig dekningsskala (utvidet Hult-
Sernanderskala, jf. Moen 1990: 103) er utført, og i
vedleggene 1-7 er 110 ruteanalyser tatt med. Dette
gjelder 6 ruter (à 25 m2) i skog, 15 ruter (1 m2) på
setervollen, 53 ruter (1 m2) i hei, kratt og skog i
Åsenområdet, 5 ruter (1 og 4 m2) i nedbørsmyr, 8
ruter (1 m2) i rikmyr, 6 ruter (4 m2) i vannvege-
tasjon og 17 ruter i strandeng/strandsump (1 m2,
beitet og ubeitet).
Vi har utarbeidet sju krysslister (fullstendig liste
over registrerte arter) for karplanter; dessuten tre
myrkrysslister; alt materiale ligger ved Vitenskaps-
museet. Ved utarbeidingen av karplantelisten for
Kalvøya og Borgan (tabell 1) er det i tillegg til
herbariematerialet, egne notater og lister, rappor-
ten til Hjelmstad (1981) også brukt krysslister
utarbeidet av andre. Spesielt viktige har vært lis-
tene til Botanisk forening ved S. Sivertsen (Bor-
gan og Sandvær), R. Hjelmstad og T. Ø. Olsen
(begge fra 1980, og med lister fra både Kalvøya
og Borgan) og krysslisten fra Kalvøya utarbeidet
av A. Skogen og E. Fremstad i 1988.
Vitenskapelige navn på karplanter følger Lid &
Lid (1994), moser følger Frisvoll et al. (1995) og
lav følger Krog et al. (1994).
Innen tre felter i Staulan-området er det foretatt
inngjerdinger av mindre områder (50-100 m2) for
å hindre sauebeiting. Dette gjelder på selve Stau-
lan, der setervollen er et populært beiteområde.
For å studere vegetasjonen på setervollen med og
uten beitetrykk, og for å synliggjøre betydningen
12
av at setervollen blir beitet, ble det midt på seter-
vollen satt opp et gjerde på ca. 10 x 10 meter
våren 2001. De to andre feltene ble satt opp i hei-
vegetasjon med faste prøveflater, der det også gjø-
res forsøk med brenning av hei. Disse feltene
ligger 200-300 m nordvest for Staulan.
4 Plantelivet
4.1 Vegetasjonsregioner
Kalvøya ligger ytterst på kysten, noe som gjen-
speiles i plantelivet. Plantedekket i Norge har stor
regional variasjon, noe som henger nøye sammen
med variasjon i klimaet, fra vest mot øst og fra sør
til nord. Inndelingen i vegetasjonsregioner er bare
basert på plantedekket (plantearter og vegetasjons-
typer), og det skilles mellom to typer av vegeta-
sjonsregioner: vegetasjonssoner og vegetasjonssek-
sjoner (Moen 1998).
Beitedyra (viktigst er sauen) har tilgang til det
aller meste av Kalvøya, og markerte spor etter bei-
ting finnes nesten overalt. Referanseområder som
ikke påvirkes av beiting finnes innen de tre inn-
gjerda feltene, dessuten på noen øyer der sauen
ikke kommer til. Spesielt interessante er små øyer
ute i vann. Ei slik øy finnes ute i Leirbogen, og
der er vegetasjonen helt forskjellig fra tilgrensen-
de engområder som beites (figur 4, beskrivelse
senere).
Vegetasjonssoner viser variasjonen i plantedek-
ket fra sør til nord og fra lavland til fjell, og inn-
delingen gjenspeiler plantenes krav til varmemeng-
den i vekstsesongen. Betydelige deler av ytre strøk
i Midt-Norge og nordover til Helgeland, inkludert
Kalvøya, tilhører sørboreal vegetasjonssone. Her
er sommertemperaturene tilstrekkelige til at noen
sørlige og varmekrevende arter kan vokse, spesielt
gjelder dette i sør- og vestvendte lier. Områder på
Namdalskysten som ligger høgere enn 40-60 moh.
og nord- og østvendte lier tilhører mellomboreal
sone; sonen finnes på Kalvøya.
3.5 Seterstien
Seterstien som var i bruk fram til slutten av 1800-
tallet er beskrevet av Borgan (1965). Sammen med
Hilde Johansen fra Borgundalaget ble den gått opp
fra Buahestøya til Staulan i 2002. Mesteparten av
stien er selv i dag, over 100 år etter at seterdrifta
opphørte, synlig i terrenget. Stitraséen er merket
av på kart og flybilder, se videre kapittel 5.
Vegetasjonsseksjoner viser den geografiske varia-
sjonen mellom kyst og innland. Forskjeller i ned-
børsmengde, luftfuktighet og vintertemperatur er
viktige klimafaktorer for variasjonen i vegetasjons-
seksjonene. Et smalt belte langs norskekysten fra
Vest-Agder i sør til Lofoten i nord, inkludert Kalv-
øya og det meste av Vikna, tilhører sterkt oseanisk
seksjon. Kystlynghei er karakteristisk for denne
seksjonen.
4.2 Flora og plantegeografi
Tabell 1 viser at det totalt er registrert 338 kar-
plantearter til sammen på Kalvøya og Borgan. Da
er det inkludert noen få underarter og kryssninger,
men listen har ikke med ”småarter” innen slekter
som marikåpe, sveve og løvetann (Alchemilla,
Hieracium, Taraxacum). I tillegg er det noen arter
som bare finnes på de andre øyene; for eksempel
er det dokumentert (med herbariebelegg) flere
tilleggsarter på Sandværet (se avsnitt 4.5). På
Kalvøya er det registrert 289 arter av karplanter,
267 av disse innenfor det vegetasjonskartlagte
området på 1,5 km2. For Borgan (som nok er dår-
ligere undersøkt enn Kalvøya) er det i tabell 1
listet opp 286 arter; av disse er det ca. 25 arter
som er fremmede (introduserte) arter og ugrasarter
13
som mangler på Kalvøya, for eksempel hundegras,
kveke og timotei (Dactylis glomerata, Elymus re-
pens, Phleum pratense ssp. pratense). Når en tar i
betraktning at Kalvøya har svært få slike frem-
mede arter og ugrasarter, er artsantallet ganske
høgt; spesielt sammenlignet med andre områder
på den ytre kysten av Trøndelag. På Kalvøya er
det for eksempel registrert 10 orkidearter, og knapt
noe annet område har så mange. Øyene i Froan i
Frøya er godt kartlagt, og har lågere artsantall enn
Kalvøya (ca. 270 arter, etter Nordhagen 1917,
Aune & Frisvoll 1985 og egne observasjoner
2001). Hovedøyene på Tarva i Bjugn er godt under-
søkt, og det er registrert ca. 320 arter (Fremstad &
Nilsen 2000b), og på Skeisnesset i Leka (3,5 km2)
er det registrert 312 karplantearter (Nilsen & Frem-
stad 2000). Også Nærøya i Nærøy har rikt arts-
mangfold med 324 arter (inkludert bl.a. ganske
mange fremmede arter; Fremstad & Nilsen 2000a).
Her følger en gjennomgang av arter knyttet til
definerte floraelementer, noe forenklet etter Flat-
berg et al. (1994) og Moen (1998).
Vestlige arter. Det inngår mange vestlige arter på
Kalvøya. Vinterfrost regnes som den viktigste be-
grensende klimafaktoren, mens kravene til som-
mertemperatur er beskjedne. Storfrytle (Luzula
sylvatica), som er klart vestlig, er nokså vanlig i
skogene på Kalvøya, men sjelden ellers i regio-
nen. Engstarr, loppestarr, klokkelyng og rome
(Carex hostiana, Carex pulicaris, Erica tetralix,
Narthecium ossifragum) føres til gruppen svakt
vestlige arter, mens bjønnkam og grønnstarr
(Blechnum spicant, Carex demissa) er arter med
vestlig tendens (Fægri 1960, Moen 1998). Fra
Borgan samlet R. Hjelmstad i 1980 kysttjønnaks
(Potamogeton polygonifolius), og fra Bøsseløya
englodnegras (Holcus lanatus). Sist nevnte er en
svakt vestlig art som ellers ikke er kjent fra nam-
dalskystenen, men som finnes spredt nord til Rød-
øy. Kysttorvmose (Sphagnum austinii) er en klart
vestlig art som finnes spredt på myrtuer både på
Kalvøya og Borgan. Svakere vestlig utbredelse har
følgende mosearter som alle er meget vanlige:
heiflette, kystjamnemose, heigråmose, kystkranse-
mose og horntorvmose (Hypnum jutlandicum, Pla-
giothecium undulatum, Racomitrium lanuginosum,
Rhytidiadelphus loreus, Sphagnum auriculatum).
Sørlige arter. Ingen typiske sørlige arter er regist-
rert i området, noe som klart henger sammen med
at sommertemperaturen er for låg. En rekke arter
med sørlig tendens (artene mangler i nordboreal
og alpine soner) finnes på Kalvøya, bl.a. blåstarr
(Carex flacca) som er svært vanlig både på rikmyr
og i rikhei. Nebbstarr (Carex lepidocarpa) finnes
spredt og er knyttet til ekstremrikmyr. Andre arter
som inngår på Kalvøya: ryllsiv, knappsiv, krypsiv,
villin, storblåfjør, grøftesoleie og ørevier (Juncus
articulatus, Juncus conglomeratus, Juncus supinus
ssp. supinus, Linum catharticum, Polygala vulga-
ris, Ranunculus flammula, Salix aurita). På Borgan
inngår i tillegg sverdlilje (finnes også på Ivars-
øya), pors og ormetunge (Iris pseudacorus, Myri-
ca gale, Ophioglossum vulgatum). Noen svakt sør-
lige mosearter inngår, som narremose og vasstorv-
mose (Pseudoscleropodium purum, Sphagnum cus-
pidatum).
Alpine og nordboreale arter (fjellplanter). Fjell-
planter har hovedtyngden av sin utbredelse i alpi-
ne og/eller nordboreale områder i Norge, men nord-
over vil en del av disse artene også finnes i låg-
landsområder i vestlige strøk (Danielsen 1971,
Moen 1998). Stivstarr og snipestarr (Carex bige-
lowii, Carex rariflora) er de eneste klart alpine
arten som er registrert på Kalvøya. Av de svakt
alpine og nordboreale artene er rypebær, gulsildre
og fjellfrøstjerne (Arctostaphylos alpinus, Saxi-
fraga aizoides, Thalictrum alpinum) vanlige arter
på Kalvøya, mens greplyng, fjelltistel og sølvvier
(Loiseleuria procumbens, Saussurea alpina, Salix
glauca) er sjeldne. Dvergbjørk, hårstarr, fjellkrek-
ling, lappvier og dvergjamne (Betula nana, Carex
capillaris, Empetrum nigrum ssp. Hermaphrodi-
tum, Salix lapponum, Selaginella selaginoides) har
alpin og nordboreal tendens og er nokså vanlige
arter. I strandeng inngår den nordlige arten ishavs-
starr (Carex subspathacea) som går nedover til
kysten av Møre. Flere mosearter med alpin/nord-
lig tendens i utbredelsen er vanlige på Kalvøya,
bl.a.: svartknoppmose, myrgittermose, brundymo-
se, navergulmose og bjørnetorvmose (Catosco-
pium nigritum, Cinclidium stygium, Gymnocolea
borealis, Pseudocalliergon trifarium, Sphagnum
lindbergii).
Østlige arter. Østlige arter har sin hovedut-
bredelse i Nordøst-Europa, og mangler eller er
nokså sjeldne i de vestlige strøk av Skandinavia
(Moen 1998). Kalvøya har ingen av de vanlige
sterkt østlige eller klart østlige artene, men den
sjeldne (og freda) orkidearten huldreblom (Epipo-
gium aphyllum) ble i 2002 funnet i gammel ospe-
skog nord på øya. Denne arten er klart østlig, og i
Fennoskandia er den kjent som indikator for rik
gammelskog. Gran (Picea abies) karakteriseres
som en østlig art, og finnes sjelden naturlig i
kystområdene i Norge, unntatt i Namdalen. Her
14
15
finnes gran naturlig helt ned til fjæresteinene med
en vekstform som er mer horisontal enn vertikal.
Til sammen fire grankloner (flere trær sammen) er
registrert på Kalvøya. Istervier (Salix pentandra)
som finnes spredt på Kalvøya, har østlig tendens.
Ellers er det en rekke grasvekster som finnes på
Kalvøya (de fleste sjeldne) som har østlig eller
sørøstlig tendens i utbredelsen: smårørkvein, klub-
bestarr, taglstarr, strengstarr, kjevlestarr, blystarr,
marigras og sveltull (Calamagrostis stricta, Carex
appropinquata, Carex buxbaumii ssp. buxbaumii,
Carex chordorrhiza, Carex diandra, Carex livida,
Hierochlöe odorata ssp. odorata, Trichophorum
alpinum). Også orkideen korallrot (Corallorhiza
trifida) som er svært sjelden på kysten, men finnes
på Kalvøya, og legevintergrønn (Pyrola rotundi-
folia ssp. rotundifolia) som finnes spredt, regnes
blant de østlige artene.
Kommentarer til arter som mangler. Mangel av en
art i ei artsliste kan skyldes at arten er oversett, og
manglende forekomster blir derfor ofte ikke kommen-
tert i inventeringsrapporter. Men det er en del påfal-
lende mangler av arter i kystområdene i Midt-Norge,
og spesielt på de ytre øyene. Dette gjelder også Kalv-
øya med naboøyer, og ved å oppgi ”trivielle” arter
som mangler i våre lister, kan vi forhåpentligvis bidra
til interesse for nye funn og bedre kunnskap om flo-
raen i området.
På Kalvøya er vann- og havstrandvegetasjonen dårlig
undersøkt, og mangelen av flere arter som er knyttet til
disse vegetasjonstypene skyldes nok manglende under-
søkelser. Dette gjelder vannplanter innen slekter som
vasshår og tjønnaks (Callitriche spp., Potamogeton
spp.), og det gjelder strandplanter innen slekter som
starr og saltgras (Carex, Puccinellia). Også mange tri-
vielle, fremmede arter og ugrasarter mangler i listen fra
Kalvøya, og det kan nok finnes lokaliteter der flere
slike arter inngår.
Allerede Nordhagen (1917) var opptatt av at det
manglet en god del arter på kysten som er vanlige
lenger inn. På Froan som Nordhagen undersøkte,
mangler nesten alle basekrevende arter, noe som natur-
lig kan settes i sammenheng med mangel på baserik
berggrunn. Men i tillegg fant Nordhagen at det mangler
mange trivielle arter på Froan; bl.a. myrarter som
trådstarr, dystarr, sveltstarr, blåtopp og rome (Carex
lasiocarpa, Carex limosa, Carex pauciflora, Molinia
caerulea, Narthecium ossifragum). Alle disse finnes
vanlig på Kalvøya. Men også på Kalvøya mangler man-
ge trivielle midt-norske arter som gråor, liljekonvall,
engsnelle, mjuk kråkefot, maiblom, pors, skoggråurt,
gaukesyre og kvitmyrak (Alnus incana, Convallaria
majalis, Equisetum pratense, Lycopodium clavatum ssp.
clavatum, Maianthemum bifolium, Myrica gale, Oma-
lotheca sylvatica, Oxalis acetosella, Rhynchospora alba).
Noen av disse finnes på Borgan (gråor, gaukesyre og
pors), de fleste av artene mangler også på Froan, Tarva
og andre øyer i de ytre strøk. Dette er skogs- og
myrarter, og mangelen på skog (over tid, og stor
avstand mellom skogholtene) kan forklare mangelen av
skogsarter. Også mangelen av de trivielle myrartene
kan skyldes manglende spredningsevne og geografiske
barrierer, mer enn klimatiske grunner.
På Kalvøya er det og noen "trivielle arter" som er
sjeldne, som skogsnelle, kvitmaure (begge oppgitt på
tidligere kryssliste), furu (vi har bare sett ei lita, døende
busk oppe i Kalvøyskardfjella, dessuten oppgitt på tid-
ligere kryssliste) og fjelltistel (oppgitt på tidligere
kryss-liste) (Equisetum sylvaticum, Galium boreale,
Pinus syl-vestris, Saussurea alpina).
En rekke vestlige arter med sørlig utbredelse langs kys-
ten mangler i Vikna og videre nordover (utbredelse etter
Lid & Lid 1994), noe som kan være klimatisk betinget,
i tillegg til at geografiske barrierer hindrer etablering.
Dette gjelder arter som heistarr (finnes nordover til
Ørland), revebjølle (vanlig til Froan) og kystmaure
(bare Namdalseid N for Trondheimsfjorden) (Carex
binervis, Digitaslis purpurea, Galium saxatile). Man-
gelen på Kalvøya og naboøyer av den vestlige arten hei-
starr (Juncus squarrosus) og en rekke mosearter (bl.a.
fløyelstorvmose, heitorvmose; Sphagnum molle, Sphag-
num strictum) som finnes både lenger sør og lenger
nord, er verre å forklare.
Mange fjellplanter (alpine og nordboreale arter) finnes
på Kalvøya sammenlignet med mange andre områder på
ytre kyst, noe som delvis henger sammen med at mange
fjellplanter er basekrevende. Men også på Kalvøya og
naboøyene er det mange påfallende mangler, bl.a.: fjell-
marikåpe, svarttopp, flere mjølkearter, setergråurt, dverg-
gråurt, flere vierarter, bjønnbrodd og fjellfiol (Alche-
milla alpina, Bartsia alpina, Epilobium spp., Omalo-
theca norvegica, Omalotheca supina, Salix spp., Tofiel-
dia pusilla, Viola biflora).
16
Tabell 1. Karplanter på Kalvøya og Borgan. Mengdeangivelser er gitt bare for det vegetasjons-
kartlagte undersøkelsesområdet på Kalvøya. x: arten er sjelden, 1-5 forekomster/individer; xx: arten
forekommer spredt; xxx: arten er vanlig; xxxx: arten er vanlig, og kan dominere.
Kalvøya (hele) Kalvøya, u-omrd Borgan
Karsporeplanter
Asplenium trichomanes ssp. trichomanes Vanlig svartburkne X X
Athyrium filix-femina Skogburkne X XX X
Blechnum spicant Bjønnkam X XX X
Botrychium lunaria Marinøkkel X XX X
Cystopteris fragilis Skjørlok X XX
Dryopteris expansa Sauetelg X XX X
Dryopteris filix-mas Ormetelg X XX X
Equisetum arvense ssp. arvense Åkersnelle X X X
Equisetum fluviatile Elvesnelle X XX X
Equisetum palustre Myrsnelle X XXX X
Equisetum sylvaticum Skogsnelle X X
Gymnocarpium dryopteris Fugletelg X XXXX X
Huperzia selago ssp. selago Lusegras X XX X
Lycopodium annotinum Stri kråkefot X X
Ophioglossum vulgatum Ormetunge X
Phegopteris connectilis Hengeving X XX X
Polypodium vulgare Sisselrot X XX X
Selaginella selaginoides Dvergjamne X XXX X
Frøplanter, nakenfrøete
Juniperus communis ssp. communis Einer X XXXX X
Picea abies ssp. abies Gran X X X
Picea sitchensis Siktagran X
Pinus sylvestris Vanlig furu X X X
Frøplanter, enfrøbladete dekkfrøete
Agrostis canina Hundekvein X X X
Agrostis capillaris Engkvein X XXX X
Agrostis stolonifera Krypkvein X XXX X
Agrostis vinealis Bergkvein X XXX X
Allium oleraceum Vill-løk X X X
Alopecurus geniculatus Knerevrumpe X
Anthoxanthum odoratum ssp. odoratum Gulaks X XXX X
Arrhenatherum elatius Hestehavre X
Avenula pubescens Dunhavre X XXX X
Blysmus rufus Rustsivaks X XXX X
Calamagrostis epigejos Bergrørkvein X XX
Calamagrostis purpurea Skogrørkvein X XX X
Calamagrostis stricta Smårørkvein X X
Carex appropinquata Talgstarr X XX X
Carex bigelowii Stivstarr X X X
Carex buxbaumii ssp. buxbaumii Klubbestarr X X X
Carex canescens Gråstarr X XX X
Carex capillaries Hårstarr X XXX X
Carex chordorrhiza Strengstarr X X X
Carex demissa Grønnstarr X XX X
Carex diandra Kjevlestarr X XX X
Carex dioica Særbustarr X XXX X
Carex echinata Stjernestarr X XXX X
17
Kalvøya (hele) Kalvøya, u-omrd Borgan
Carex flacca Blåstarr X XXX X
Carex flava Gulstarr X XX X
Carex flava x hostiana X X
Carex glareosa Grusstarr X X
Carex hostiana Engstarr X XXX
Carex lasiocarpa Trådstarr X XX X
Carex lepidocarpa Nebbstarr X XX
Carex limosa Dystarr X XX X
Carex livida Blystarr X X
Carex mackenziei Pølstarr X XXX
Carex maritima Buestarr X XX X
Carex nigra ssp. nigra Slåttestarr X XXX X
Carex paleacea Havstarr X
Carex pallescens Bleikstarr X XX X
Carex panicea Kornstarr X XXX X
Carex pauciflora Sveltstarr X XX X
Carex paupercula Frynsestarr X XX X
Carex pilulifera Bråtestarr X XX X
Carex pulicaris Loppestarr X XXX X
Carex rariflora Snipestarr X X
Carex rostrata Flaskestarr X XXXX X
Carex salina Fjørestarr X
Carex serotina ssp. pulchella Musestarr X XX
Carex serotina ssp. serotina Beitestarr X X
Carex subspathacea Ishavsstarr X XX
Carex vacillans Saltstarr X X X
Carex vaginata Slirestarr X XXX
Coeloglossum viride Grønnkurle X X X
Corallorhiza trifida Korallrot X X
Dactylis glomerata Hundegras X
Dactylorhiza fuchsii Skogmarihand X X X
Dactylorhiza incarnata ssp. incarnata Engmarihand X XX X
Dactylorhiza maculata Flekkmarihand X XXX X
Deschampsia cespitosa Sølvbunke X XXX X
Deschampsia flexuosa Smyle X XXX X
Eleocharis mamillata Mjuksivaks X
Eleocharis palustris Sumpsivaks X X
Eleocharis quinqueflora Småsivaks X XX X
Eleocharis uniglumis Fjøresivaks X XXX X
Elymus caninus var. caninus Hundekveke X
Elymus repens Kveke X
Epipactis helleborine Breiflangre X XX
Epipogium aphyllum Huldreblom X
Eriophorum angustifolium Duskull X XXXX X
Eriophorum latifolium Breiull X XXXX X
Eriophorum vaginatum Torvull X XXXX X
Festuca ovina Sauesvingel X X
Festuca pratensis Engsvingel X
Festuca rubra ssp. rubra Rødsvingel X XXX X
Festuca vivipara Geitsvingel X XX X
Hierochloë odorata ssp. odorata Marigras X X X
Iris pseudacorus Sverdlilje X
Juncus alpinoarticulatus Skogsiv X XX X
Juncus articulatus Ryllsiv X XX X
Juncus bufonius ssp. bufonius Paddesiv X X X
18
Kalvøya (hele) Kalvøya, u-omrd Borgan
Juncus conglomeratus Knappsiv X XXX X
Juncus filiformis Trådsiv X XX X
Juncus gerardii Saltsiv X XXX X
Juncus supinus ssp. supinus Krypsiv X XX
Leymus arenarius Strandrug X X X
Listera cordata Småtveblad X X
Listera ovata Stortveblad X XX X
Luzula multiflora ssp. multiflora Engfrytle X XXX X
Luzula pilosa Hårfrytle X XXX X
Luzula sudetica Myrfrytle X X
Luzula sylvatica Storfrytle X XX
Melica nutans Hengeaks X XXX X
Molinia caerulea Blåtopp X XXXX X
Nardus stricta Finnskjegg X XXX X
Narthecium ossifragum Rome X XXX X
Paris quadrifolia Firblad X XXX X
Phalaris arundinacea Strandrør X
Phleum pratense ssp. pratense Timotei X
Phragmites australis Takrør X X
Platanthera bifolia Nattfiol X XX X
Poa alpina var. alpina Fjellrapp X X
Poa annua Tunrapp X X X
Poa nemoralis Lundrapp X XX X
Poa pratensis ssp. pratensis Engrapp X XXX X
Poa pratensis ssp. subcaerulea Smårapp X X X
Poa trivialis Markrapp X X X
Polygonatum verticillatum Kranskonvall X XXX X
Potamogeton alpinus Rusttjønnaks X XX
Potamogeton filiformis Trådtjønnaks X X
Potamogeton natans Vanlig tjønnaks X XX
Potamogeton pectinatus Busttjønnaks X X
Potamogeton polygonifolius Kysttjønnaks X
Puccinellia capillaris Taresaltgras X X
Puccinellia maritima Fjøresaltgras X XX X
Ruppia maritima Småhavgras X XX
Sparganium angustifolium Flôtgras X XX X
Sparganium natans Småpiggknopp X X
Trichophorum alpinum Sveltull X XX
Trichophorum cespitosum ssp. cesp. Småbjønnskjegg X XXXX X
Triglochin maritima Fjæresaueløk X XX X
Triglochin palustris Myrsaueløk X XX X
Zostera marina Ålegras X
Frøplanter, tofrøbladete dekkfrøete
Achillea millefolium Ryllik X XX X
Achillea ptarmica Nyseryllik X
Actaea spicata Trollbær X XX X
Aegopodium podagaria Skvallerkål X
Ajuga pyramidalis Jonsokkoll X XX X
Alchemilla spp. Marikåpe X XX X
Alnus incana ssp. incana Vanlig gråor X
Andromeda polifolia Kvitlyng X XX X
Anemone nemorosa Kvitveis X XX
Angelica archangelica ssp. litoralis Strandkvann X XXX X
Angelica sylvestris Sløke X XX X
19
Kalvøya (hele) Kalvøya, u-omrd Borgan
Antennaria dioica Kattefot X XXX X
Anthriscus sylvestris Hundkjeks X XX X
Anthyllis vulneraria ssp. vulneraria Rundskolm X XXX X
Arabidopsis thaliana Vårskrinneblom X X
Arctostaphylos alpinus Rypebær X XXXX X
Arctostaphylos uva-ursi Mjølbær X XXX X
Arenaria serpyllifolia Sandarve X X X
Armeria maritima Fjørekoll X XXX X
Aster tripolium Strandstjerne X X X
Atriplex glabriuscula Bruskmelde X X
Atriplex littoralis Strandmelde X X
Atriplex prostrata ssp. prostrata Tangmelde X XX X
Betula nana Dvergbjørk X XX X
Betula nana x pubescens ssp. pubescens - X XX X
Betula pubescens ssp. pubescens Bjørk X XXXX X
Bistorta vivipara Harerug X XXX X
Calluna vulgaris Røsslyng X XXXX X
Caltha palustris ssp. palustris Soleihov X XX X
Campanula rotundifolia Blåklokke X XXXX X
Capsella bursa-pastoris Gjetertaske X
Cardamine pratensis Engkarse X X X
Carum carvi Karve X X X
Centaurea jacea Engknoppurt X
Cerastium fontanum ssp. vulgare Vanlig arve X XXX X
Chamomilla suaveolens Tunbalderbrå X
Chenopodium album Meldestokk X
Cirsium arvense Åkertistel X
Cirsium helenioides Kvitbladtistel X XX X
Cirsium palustre Myrtistel X X
Cirsium vulgare Veitistel X XX X
Cochlearia officinalis Skjørbuksurt X XX X
Cornus suecica Skrubbær X XXX X
Crepis paludosa Sumphaukskjegg X XXX X
Draba incana Lodnerublom X XX X
Drosera anglica Smalsoldogg X XXX X
Drosera rotundifolia Rundsoldogg X XXX X
Empetrum nigrum ssp. hermaphroditum Fjellkrekling X XX X
Empetrum nigrum ssp. nigrum Krekling X XXXX X
Epilobium angustifolium Geitrams X X X
Epilobium cf. lactiflorum Kvitmjølke X X
Epilobium montanum Krattmjølke X X X
Epilobium palustre Myrmjølke X XX X
Erica tetralix Klokkelyng X XXX X
Erigeron acer ssp. acer Bakkestjerne X X
Erysimum cheiranthoides Åkergull X
Erysimum hieracifolium Berggull X XX
Euphrasia spp. Øyentrøst X XXX X
Filipendula ulmaria Mjødurt X XXXX X
Fragaria vesca Markjordbær X XX X
Fumaria officinalis Jordrøyk X
Galeopsis bifida Vrangdå X X X
Galeopsis speciosa Guldå X
Galeopsis tetrahit Kvassdå X
Galium album Stormaure X
Galium aparine Klengemaure X
20
Kalvøya (hele) Kalvøya, u-omrd Borgan
Galium boreale Kvitmaure X X
Galium palustre Myrmaure X XXX X
Galium uliginosum Sumpmaure X
Gentianella amarella Bittersøte X X X
Gentianella campestris ssp. campestris Bakkesøte X X X
Geranium robertianum Stankstorkenebb X X
Geranium sylvaticum Skogstorkenebb X XXX X
Geum rivale Enghumleblom X XXX X
Glaux maritima Strandkryp X XXX X
Hieracium pilosella Hårsvæve X XXX X
Hieracium spp. Svæver X XXX X
Hippuris vulgaris Hesterumpe X XXX X
Hypericum maculatum Firkantperikum X
Lamium purpureum Raudtvitann X
Lathyrus pratensis Gulskolm X XX X
Leontodon autumnalis Følblom X X X
Leucanthemum vulgare Prestekrage X
Ligusticum scoticum Strandkjeks X XX X
Linaria vulgaris Lintorskemunn X
Linnaea borealis Linnea X XXX X
Linum catharticum Vill-lin X XXX X
Loiseleuria procumbens Greplyng X X X
Lotus corniculatus Tiriltunge X XXX X
Lychnis flos-cuculi Hanekam X XX X
Matricaria maritima Strandbalderbrå X X X
Melampyrum pratense Stormarimjelle X XXX X
Melampyrum sylvatyicum Småmarimjelle X
Menyanthes trifoliata Bukkeblad X XX X
Moehringea trinervia Maurarve X X X
Montia fontana Kildeurt X XX X
Myosotis arvensis Åkerforglemmegei X XX X
Myrica gale Pors X
Myriophyllum alterniflorum Tusenblad X XXX X
Nuphar pumila Soleinøkkerose X
Nymphaea alba Kvit nøkkerose X X X
Orthilia secunda Nikkevintergrønn X X
Oxalis acetocella Gaukesyre X
Parnassia palustris Jåblom X XXX X
Pedicularis palustris Vanlig myrklegg X XX X
Pimpinella saxifraga Gjeldkarve X XX X
Pinguicula vulgaris Tettegras X XXX X
Plantago lanceolata Smalkjempe X XXX X
Plantago major Groblad X
Plantago maritima Strandkjempe X XXX X
Polemonium caeruleum Fjellflokk X
Polygala vulgaris Storblåfjør X XX X
Polygonum aviculare Tungras X
Populus tremula Osp X XXXX X
Potentilla anserina Gåsemure X XXXX X
Potentilla crantzii Flekkmure X XXX X
Potentilla erecta Tepperot X XXX X
Potentilla palustris Myrhatt X XX X
Prunella vulgaris Blåkoll X XXX X
Prunus padus Hegg X
Pyrola rotundifolia ssp. rotundifolia Legevintergrønn X XX X
21
Kalvøya (hele) Kalvøya, u-omrd Borgan
Ranunculus acris ssp. acris Engsoleie X XXX X
Ranunculus auricomus Nyresoleie X XX X
Ranunculus confervoides Dvergvassoleie X
Ranunculus flammula Grøftesoleie X XXX X
Ranunculus repens Krypsoleie X X X
Ranunculus reptans Evjesoleie X
Rhinanthus minor ssp. minor Småengkall X XXX X
Rhodiola rosea Rosenrot X XXX X
Ribes spicatum Villrips X XX X
Rosa dumalis ssp. dumalis Kjøttnype X XX X
Rosa villosa ssp. mollis Bustnype X
Rubus chamaemorus Multe X XXXX X
Rubus idaeus Bringebær X XX X
Rubus saxatilis Teiebær X XXX X
Rumex acetosa ssp. acetosa Engsyre X XXX X
Rumex crispus Krushøymole X X X
Rumex longifolius Høymole X X X
Sagina nodosa Knopparve X X X
Sagina procumbens Tunarve X XXX X
Salicornia europaea Salturt X XX X
Salix aurita Ørevier X XXXX X
Salix caprea ssp. caprea Selje X XX X
Salix glauca Sølvvier X XX
Salix lapponum Lappvier X XX
Salix myrsinifolia ssp. myrsinifolia Svartvier X XX X
Salix pentandra Istervier X XXX X
Saussurea alpina Fjelltistel X
Saxifraga aizoides Gulsildre X XXX
Saxifraga oppositifolia Rødsildre X XXX X
Scrophularia nodosa Brunrot X
Scutellaria galericulata Skjoldbærer X X
Sedum acre Bitterbergknapp X XX X
Sedum annuum Småbergknapp X
Senecio vulgaris Åkersvineblom X
Silene dioica Jonsokblom X XX X
Silene uniflora Strandsmelle X X X
Silene vulgaris Engsmelle X
Solidago virgaurea Gullris X XXX X
Sonchus arvensis Åkerdylle X
Sorbus aucuparia Rogn X XXX X
Spergularia maritima Havbendel X X X
Spergularia salina Saltbendel X X
Stellaria crassifolia Saftstjerneblom X X X
Stellaria graminea Grasstjerneblom X
Stellaria media Vassarve X XX X
Suaeda maritima Saftmelde X X X
Succisa pratensis Blåknapp X XXX X
Tanaceum vulgare Reinfann X
Taraxacum sp. Løvetann X XX X
Thalictrum alpinum Fjellfrøstjerne X XXX X
Trientalis europaea Skogstjerne X XXX X
Trifolium pratense Rødkløver X X
Trifolium repens Kvitkløver X XX X
Tussilago farfara Hestehov X
Urtica dioica Stornesle X X
Kalvøya (hele) Kalvøya, u-omrd Borgan
Utricularia minor Småblærerot X X
Utricularia vulgaris Storblærerot X XX X
Vaccinium myrtillus Blåbær X XXXX X
Vaccinium oxycoccus ssp. microcarpum Småtranebær X XX X
Vaccinium oxycoccus ssp. oxycoccus Stortranebær X XX X
Vaccinium uliginosum Blokkebær X XXXX X
Vaccinium vitis-idaea Tyttebær X XXXX X
Valeriana sambucifolia ssp. sambucifolia Vendelrot X XX X
Veronica arvensis Bakkeveronika X
Veronica chamaedrys Tveskjeggveronika X XX X
Veronica officinalis Legeveronika X XXX X
Veronica serpyllifolia ssp. serpyllifolia Snauveronika X X
Vicia cracca Fuglevikke X XXX X
Vicia sepium Gjerdevikke X X X
Vicia sylvatica Skogvikke X
Viola canina ssp. canina Engfiol X X X
Viola canina ssp. montana Lifiol X X
Viola palustris Myrfiol X XX X
Viola riviniana Skogfiol X XX X
Viola tricolor Stemorsblomst X X X
Antall: 338 (totalt) 289 267 286
A4 Blåbærskog
4.3 Vegetasjonskart Staulanområdet Sjelden på vegetasjonskartet, med bjørk som vik-
tigste treslag, osp inngår. Blåbær, smyle og krek-
ling (Vaccinium myrtillus, Deschampsia flexuosa,
Empetrum nigrum) er dominerende i feltsjiktet,
husmoser i bunnen. Podsoljord. Denne vegeta-
sjonstypen, sammen med A3 og A5 vil helt klart
øke i areal i framtida. Betydelige arealer med
busker er i dag kartlagt som hei (dels med kratt),
og etter hvert som buskene vokser til, vil de danne
tresjikt og skog.
Vegetasjonskart over et landareal på ca. 1,5 km2
nord for Staulan er vist i figur 9, der det også er
gitt oversikt over arealfordelingen av vegetasjons-
typene. I neste avsnitt beskrives de 23 vegeta-
sjonstypene som er brukt på kartet. Fuktig lynghei
(H3) er vanligste enhet, og dekker en tredjepart.
Deretter kommer ombrotrof/fattig tuemyr (J) og
rik lynghei (H2), begge med mer enn 10 % av
arealet. Så følger rikmyr (M), lågurtskog (B1) og
tørr lynghei (H1). De øvrige typene dekker mindre
enn 2 %. Ferskvann dekker 16 % av det kartlagte
arealet.
A5 Småbregneskog
Sjelden på vegetasjonskartet, med bjørk som vik-
tigste treslag, osp inngår. Blåbær og fugletelg (Vac-
cinium myrtillus, Gymnocarpium dryopteris) er
vanligst i feltsjiktet. Podsoljord med bedre nærings-
tilgang enn A4.
4.4 Vegetasjonstyper
Dokumentasjonen av vegetasjonstypene er for det
aller meste gjort innen det vegetasjonskartlagte
området (figur 9), der også de fleste av ruteana-
lysene er gjort. I vedlegg 1-7 er vist ruteanalyser
av mange av vegetasjonstypene, og i tabellene er
det oppgitt (med UTM-referanse) hvor rutene er
analysert. Rekkefølge av typene og navngiving
følger Fremstad (1997).
B1 Lågurtskog
Vanligste skogtype, dekker betydelige arealer i
nord. Artsrik skogtype med bjørk som vanligste
treslag, mange steder dominerer osp (Populus tre-
mula), og rogn og selje (Sorbus aucuparia, Salix
caprea) er viktige innslag. I fuktige utforminger er
ørevier (Salix aurita) vanlig, dels dominerende i
tresjikt opp til 4-5 m. En rekke urter og grasveks-
ter som mangler i fattige skogtyper er vanlige,
som markjordbær, skogstorkenebb, firblad, krans-
konvall og teiebær (Fragaria vesca, Geranium syl-
vaticum, Paris quadrifolia, Polygonatum verticil-
A3 Røsslyngskog
Ikke brukt på vegetasjonskartet, men enheten
finnes i små flekker der røsslynghei vokser til med
bjørk eller osp (Betula pubescens, Populus tre-
mula) i tresjiktet. Sur podsoljord.
22
Figur 9. Vegetasjonskart over undersøkelsesområdet nord for Staulan
23
latum, Rubus saxatilis), og hengeaks og lundrapp
(Melica nutans, Poa nemorosa). Trollbær og kjøtt-
nype (Actaea spicata, Rosa dumalis ssp. dumalis)
er sjeldnere, men finnes spredt, bl.a. i rike ospe-
skoger. Artsrikt bunnsjikt av moser. Veldrenert
moldjord med god næringstilgang.
Vedlegg 1 viser seks ruteanalyser, der R1 står på
overgangen til type A5, med dominans av
storfrytle (Luzula sylvatica) og rikelig forekomst
av bregner. Rutene 2-4 representerer de gamle,
rike ospeskogene på Kalvøya. Også bjørk, rogn
(Sorbus aucuparia) og andre lauvtrær er vanlige i
disse svært artsrike og interessante skogene. Rute
2 hadde i 2002 forekomst av tre eksemplarer av
den sjeldne og freda orkideen huldreblom (Epi-
pogium aphyllum), en ”gammelskogsart” med øst-
lig utbredelse i Skandinavia. Også orkideen brei-
flangre (Epipactis helleborine), som er sjelden på
kysten av Trøndelag, har sin hovedforekomst i
disse skogene (og i tilgrensende rike berg) på
Kalvøya. Rutene 5 og 6 representerer rik, høg-
vokst bjørkeskog som finnes i noen bratte lier. De
seks rutene i tabellen er på 25 m , med gjennom-
snittlig 42 arter; et høgt artsantall.
2
E1 Fattig fuktskog
E3 Vierfukteng
Dekker lite, men finnes flekkvis med ørevier i tre-
og busksjikt, dessuten kan bjørk og andre vierarter
(Salix spp.) danne kratt. Gras- og urterik type der
fuktighetskrevende arter som gråstarr, humleblom
og nyresoleie (Carex canescens, Geum urbanum,
Ranunculus auricomus) er vanlige i den kartlagte
figuren. Moserikt bunnsjikt. Sumpjord med høge-
re pH enn E1.
E4 Rik fuktskog
Mangler på kartet, men finnes i små flekker i
kanten av myrer og andre fuktige områder med
god basetilgang. Bjørk er vanligst i tresjiktet. En
rekke vierarter inngår, bl.a. istervier (Salix pen-
tandra). Mjødurt og en rekke andre basekrevende
urter, grasvekster og moser inngår. Sumpjord med
bra næringstilgang.
F1 Fattigberg
Ikke figurert ut som enhet på kartet, men symbolet
berg i dagen (^) viser store arealer av typen. Arts-
fattig, men kan ha mange lav- og mosearter.
F4 Rikberg
Finnes mange steder som små flekker i bratt
terreng; utfigurert ett sted, som en lang og smal
figur i nordvendt berg. En rekke basekrevende,
lågvokste urter og grasvekster inngår, som hår-
starr, breiflangre, vill-lin, gulsildre og rødsildre
(Carex capillaris, Epipactis helleborine, Linum
catharticum, Saxifraga aizoides, Saxifraga oppo-
sitifolia).
G4 Frisk fattigeng
Dekker den gamle setervollen. Domineres av gras-
vekster, der følgende arter er vanlige: engkvein,
rødsvingel og engrapp (Agrostis capillaris, Fes-
tuca rubra, Poa pratensis). Dessuten inngår gul-
aks (Anthoxanthum odoratum) og en rekke urter,
der marinøkkel (Botrychium lunaria) er av de
interessante artene. I deler av enga er gåsemure
(Potentilla anserina) vanlig.
Vedlegg 2 viser 15 ruteanalyser fra setervollen. De
første ti rutene viser vanlig beitepåvirket voll (fra
2001), mens de fem siste rutene viser fastruter
etter ett år uten beiting. Det er mer enn 100 år
siden seterbruket ble avsluttet, men setervollen
framtrer fortsatt som et markert felt (se bilde 3),
med helt spesiell vegetasjon som er artsfattig
(gjennomsnittlig 9 arter pr. m2).
Sjelden i området, men inngår med bjørk i tre-
sjiktet og ørevier som kratt. Blåbær og molte (Vac-
cinium myrtillus, Rubus chamaemorus) er vanlige
feltsjiktarter, torvmoser (Sphagnum spp.) og hus-
moser i bunnen. Sur sumpjord.
G11 Rikeng
Ikke figurert ut som dominerende type på kartet,
men som underordnet type i mosaikker. Finnes
ganske vanlig som små flekker i veksling med
lågurtskog, rikhei og rikmyr. Spesielt vanlig som
små, grønne glenner i rikhei der rikenga fremmes
av brenning og beiting. Karakteriseres av en rekke
basekrevende arter som blåstarr, engstarr, loppe-
starr, vill-lin, dvergjamne og fjellfrøstjerne (Carex
flacca, Carex hostiana, Carex pulicaris, Linum
catharcticum, Selaginella selaginoides, Thalict-
rum alpinum). Artsrikt mosesjikt med basekre-
vende arter som myrstjernemose og kammose
(Campylium stellatum, Ctenidium molluscum). Rik
moldjord på baserik grunn.
Rutene nr. 38 og 39 i vedlegg 3 representerer
rikeng, der alle artene nevnt ovenfor inngår. Dette
er artsrike ruter med henholdsvis 32 og 37 arter pr.
m2.
H1 Tørr lynghei
Dekker små arealer, hovedsakelig i grunne, sør-
vendte bakker. Røsslyng dominerer vanligvis, mjøl-
bær (Arctostaphylos uva-ursi) er vanlig og karak-
teristisk art. Husmoser og andre trivielle arter er
vanlige i bunnen. Tynt jorddekke med sur råhu-
mus.
24
H2 Rik lynghei
Vanlig heitype som ofte domineres av de vanlige
heiartene røsslyng og krekling (Calluna vulgaris,
Empetrum nigrum), i veksling med en rekke mer
basekrevende arter som hårstarr, blåstarr, rødsild-
re, dvergjamne og fjellfrøstjerne (Carex capilla-
ris, Carex flacca, Saxifraga oppositifolia, Sela-
ginella selaginoides, Thalictrum alpinum). Einer
(Juniperus communis) er ofte vanlig, dels domine-
rende i områder som ikke er brent på lenge. Også
røsslyng og andre lyngvekster og busker (og se-
nere trær) invaderer den rike lyngheia. Baserik
jord, oftest tynt jorddekke og flekker med berg i
dagen.
Vedlegg 3 viser rikheianalyser, der rutene 25-30
og 34-41 viser typisk rikhei med gjennomgående
30-45 arter pr. m2. Flere av de andre rutene i
tabellen er dominert av fattighei, men med mer
spredte innslag av basekrevende arter.
H3 Fuktig lynghei
Dekker store arealer og opptrer ofte i mosaikk
med myr (i forsenkningene) og berg i dagen. Røss-
lyng (Calluna vulgaris) er den dominerende arten,
og i områder som ikke er brent de siste tiårene kan
den være høgvokst og grov. Andre vanlige arter er
rypebær, krekling, bærlyngartene, molte, slåtte-
starr, smyle og torvull (Arctostaphylos alpinus,
Empetrum nigrum, Vaccinium spp., Rubus chamae-
morus, Carex nigra, Deschampsia flexuosa, Erio-
phorum vaginatum). Ofte avgrensingsproblemer
mot ombrotrof/fattig tuemyr (type J). Fattig, torv-
aktig råhumuslag som ofte er mange dm tykt.
Vedlegg 3 viser 37 ruter der fukthei dominerer;
typiske ruter har 17- 28 arter pr. m2.
J Ombrotrof/fattig tuemyr
I dalsøkk, flatt og svakt hellende terreng domine-
rer myrvegetasjonen; dessuten finnes myr i ganske
sterkt hellende terreng og over kupler i terrenget;
og det er vanlig med glidende overgang mellom
myr og fukthei. Det er og ofte vanskelig å sette
grenser mellom ulike morfologiske myrtyper (flat-
myr, høgmyr, terrengdekkende myr mfl.). Tilsva-
rende problemer gjelder mellom ulike vegeta-
sjonstyper av myr, og dette gjelder ikke minst
tuedominerte partier av ombrotrof og fattig myr-
vegetasjon. Disse enhetene er derfor slått sammen.
Vegetasjonstype J domineres av røsslyng (Cal-
luna vulgaris), og ellers inngår krekling, molte,
torvull (Empetrum nigrum, Rubus chamaemorus,
Eriophorum vaginatum) og andre arter felles med
fukthei blant de vanlige artene i et relativt arts-
fattig feltsjikt. Husmoser og torvmoser (Sphag-
num spp.) er vanlige i et bunnsjikt som ofte er
ganske artsrikt. Typiske bunnsjiktarter er bl.a.:
flettemose, kystjamnemose, heigråmose, kystkran-
semose og kysttorvmose (sjelden) (Hypnum jut-
landicum, Plagiothecium undulatum, Racomitrium
lanuginosum, Rhytidiadelphus loreus, Sphagnum
austinii). Fattig tuemyr skilles fra ombrotrof myr
ved indikatorer for jordvannmyr (se nedenfor).
Vedlegg 4 viser fem ruteanalyser fra omrotrof tue-
myr; rutene 3 og 4 har innslag av slåttestarr (Ca-
rex nigra), som indikerer minerotrof myr. Artsan-
tallet ligger på 12-16 i ruter på 1-4 m2 .
K Fattigmyr
Fattigmyr skilles fra ombrotrof myr ved forekomst
av indikatorer for jordvannmyr, vanlige arter er:
vierarter, tepperot, slåttestarr, flaskestarr, duskull
og blåtopp (Salix spp., Potentilla erecta, Carex
nigra, Carex rostrata, Eriophorum angustifolium,
Molinia caerulea). Ofte er det en småmosaikk
mellom tue, fastmatte, mykmatte og løsbunn på
fattigmyr, og vegetasjonsfigurer med mer enn to
nivåer er ofte kartlagt som K. pH ligger vanligvis
omkring 5 i fattigmyr.
K1 Skog/krattbevokst fattigmyr.
Typen er ikke brukt, noen få figurer er karlagt som
KB, dvs. fattigmyr med bjørk i tresjiktet (arealer
under gjengroing).
K2 Fattig tuemyr. Typen er ikke skilt ut i egne
vegetasjonsfigurer, den er kartlagt hovedsakelig
sammen med J, dels sammen med typer av K.
Vedlegg 4 viser to ruter (R 3 og 4) som kan
representere K2.
K3 Fattig fastmattemyr
Vanlig vegetasjonstype, men ofte kartlagt som K.
Dominerende arter er duskull, torvull, flaskestarr,
blåtopp og småbjønnskjegg (Eriophorum angusti-
folium, E. vaginatum, Carex rostrata, Molinia cae-
rulea, Trichophorum cespitosum ssp. cespitosum).
K4 Fattig mykmatte/løsbunnmyr
Finnes vanligst som små flekker i mosaikk med
andre fattigmyrtyper (kartlagt som K), men dekker
noen større sammenhengende områder som har
egne vegetasjonsfigurer. Bukkeblad, trivielle starr-
arter og duskull (Menyanthes trifoliata, Carex spp.,
Eriophorum angustifolium) er vanlige i et arts-
fattig feltsjikt, torvmoser som stivtorvmose, bjør-
netorvmose, vortetorvmose og dvergtorvmose
(Sphagnum compactum, S. lindbergii, S. Papillo-
sum, S. tenellum) dominerer bunnsjiktet, der også
levermoser er vanlige.
L Høgstarrmyr
Er vanlig i kanten av tjern og ellers i forsenk-
ninger ved bekker. Bukkeblad og myrhatt (Me-
nyanthes trifoliata, Potentilla palustris) er vanlige
og dels dominerende urter, ellers dominerer høg-
25
vokste grasvekster som trådstarr, slåttestarr, flaske-
starr og duskull (Carex lasiocarpa, Carex nigra,
Carex rostrata, Eriophorum angustifolium). I rikere
vegetasjon kommer også taglstarr og kjevlestarr
(Carex appropinquata, Carex diandra) inn som
ganske vanlige arter. Bunnsjiktet er ofte dårlig
utviklet, med vann i dagen i lange perioder.
Torvmoser er vanlige i bunnen på de fattigste
utformingene, rikmyrmoser i de rikere.
M Rikmyr
Rikmyr skilles fra fattigere myrvegetasjon ved
forekomst av en rekke rikmyrarter, der noen
mosearter (myrstjernemose, brundymose, brun-
makkmose, stormakkmose, Campylium stellatum,
Gymnocolea borealis, Scorpidium cossoni, Scor-
pidium scorpioides) er spesielt viktige fordi en
eller flere er rikelig tilstede i all rikmyr. Ellers er
en rekke grasvekster karakteristiske og vanlige:
tvebustarr, blåstarr, gulstarr, småsivaks, breiull
(Carex dioica, Carex flacca, Carex flava, Eleo-
charis quinqueflora, Eriophorum latifolium). Or-
kideen engmarihand (Dactylorrhiza incarnata) er
en eksklusiv rikmyrart som er ganske vanlig på
Kalvøya.
Rikmyrene på Kalvøya er ofte små, og de består
av en småmosaikk mellom fastmatte, mykmatte og
løsbunn, dessuten finnes middelsrik og ekstremrik
myr i tett mosaikk. Vegetasjonsfigurer med mer
enn to tradisjonelle enheter av rikmyr er oftest
kartlagt som M. pH ligger vanligvis mellom 6 og
7 på rikmyr.
Vedlegg 5 viser åtte rikmyranalyser. Ekstrem fast-
mattemyr (M3) har stort artsmangfold, de fire
rutene varierer mellom 25 og 42 arter pr. m2. Rik
mykmatte (M4) har bare 8-11 arter i de fire rutene
av samme størrelse.
M1 Skog-/krattbevokst rikmyr
Typen er ikke brukt, noen få figurer er karlagt som
MB, dvs. rikmyr med bjørk i tresjiktet (arealer
under gjengroing).
M2 Middelsrik fastmattemyr
Typen er den vanligste av rikmyrtypene (etter
Fremstad 1997), men den er ikke skilt ut som egen
type på kartet, men kartlagt som M.
M3 Ekstremrik myr
Bare noen få vegetasjonsfigurer er skilt ut som
M3, men typen er ganske vanlig i små områder
der den finnes sammen med annen rikmyrveg-
etasjon (kartlagt som M). Ekstremrike flekker fin-
nes i sig og områder der grunnvannet kommer i
dagen. Typen karakteriseres av arter som gul-
sildre, hårstarr, nebbstarr, saglommemose og prakt-
flik (Saxifraga aizoides, Carex capillaris, Carex
lepidocarpa, Fissidens adianthoides, Lophozia ru-
theana); dessuten at typiske rikmyrarter som
engmarihand, taglstarr, engstarr og breiull (Dac-
tylorrhiza incarnata, Carex appropinquata, Carex
hostiana, Eriophorum latifolium) dominerer i
vege-tasonen. (Fire ruter i vedlegg 5.)
M4 Rik mykmatte/løsbunnmyr
Typen er ikke skilt ut i egne vegetasjonsfigurer,
men er vanlig i flekker innen de fleste rikmyrene
(M). Domineres ofte av småsivaks, myrgitter-
mose, rødmakkmose og stormakkmose (Eleocha-
ris quinqueflora, Cinclidium stygium, Scorpidium
revolvens, Scorpidium scorpioides). Blystarr (Ca-
rex livida) dominerer rik mykmatte i nord, se
vedlegg 5.
N Kilde
Sterke, stabile kilder er ikke registrert på Kalvøya.
Det finnes noen små, ustabile kilder, men disse er
ikke tatt med på vegetasjonskartet. Disse kildene
har rikmyrvegetasjon, med innslag av arter som
foretrekker kilder, som bekkekvrangmose, kalktuff-
mose og kildemose-arter (Bryum pseudotriquet-
rum, Palustriella commutata, Philonotis spp.).
O3 Elvesnelle-starr-sump
Typen er vanlig i kanten av tjern og i bekkedaler.
De vanligste artene er elvesnelle (mest i SV),
bukkeblad og flaskestarr (Equisetum fluviatile,
Menyanthes trifoliata, Carex rostrata). Ellers inn-
går tusenblad, grøftesoleie, blærerot-arter (Myrio-
phyllum alterniflorum, Ranunculus flammula, Utri-
cularia spp.) og andre sump- og vannplanter.
Kalkalger kan dominere i bunnen. Ofte er det
glidende overgang mot vannvegetasjon (type P
som dominerer på litt dypere vann).
Vedlegg 6 R1 og 2 kan plasseres under O3).
P Vannvegetasjon
Vannvegetasjonen er bare sporadisk studert, og
bare fra land. Ved mer inngående studier ville det
nok kunne skilles ut flere typer og større arealer
med vannvegetasjon i vannene. Med unntak for
vegetasjonen i ei tjønn med kransalger (P5) er all
vannvegetasjon kartlagt som type P. Det er
glidende overgang og mosaikker med O3.
Vedlegg 6 viser seks analyser i vann- og vann-
kantvegetasjon; fire av disse har kransalger.
Flytebladvegetasjon finnes i typisk utforming i
små flekker i mange av vannene, dels dekker
vegetasjonen lune viker, dels er hele tjønner dekt
(R 5 og 6 i vedlegg 6). Svært ofte er vestlige del
av tjønner vegetasjonsdekt, mens østlige del mang-
ler flytebladvegetasjon. Dette henger sammen
26
med vind- og bølgeforholdene, etter som de
dominerende vestlig vinder gir mest ly i de vestli-
ge delene. Tjønnaksarter (Potamogeton spp.) domi-
nerer, dessuten inngår soleinøkkerose, kvit nøkke-
rose, piggknopp-arter (Nuphar pumila, Nymphaea
alba, Sparganium spp.), og alle artene nevnt under
type O3.
Arealer med langskudd-vegetasjon finnes flekk-
vis i mange vann. I brakkvann i vest finnes store
arealer i et vann (1,6 moh.) der busttjønnaks (Po-
tamogeton pectinatus) dominerer på leirbunn (20-
30 cm dypt), dels sammen med krypsiv (Juncus
supinus).
P5 Kransalgesjøbunn
Ei lita tjønn (NT 867,061-062), omgitt av
ekstremrik myr, er på bunnen dekt av kransalger,
dels uten andre arter. Tørkesommeren 2002 var
tjønna nesten tørket ut, og kransalgen dekket
overflata som et lyst belegg (figur 5). Dette er
arten Chara delicatula (det. A. Langangen) som er
samlet flere steder på Kalvøya.
U og V Havstrandvegetasjon
Et stort antall vegetasjonstyper er samlet under
denne betegnelsen, som omfatter havstrandvege-
tasjon som er permanent neddykket (sublittoral),
regelmessig oversvømt (hydrolittoral), eller ure-
gelmessig oversvømt (geolittoral); se Fremstad
(1997) og Elven (2001). Kalvøya med sine mange
og lange fjordarmer, grunne viker og brakkvanns-
systemer har et stort spekter av vegetasjonstyper
innen disse gruppene. Imidlertid er havstrand-
vegetasjonen dårlig studert på Kalvøya (vedlegg 7
viser ruteanalyser). Her følger en summarisk be-
skrivelse.
Havstrand-undervannseng
Ålegras-undervannseng (U1) er det eneste rent
marine karplantesamfunn som er beskrevet i Nor-
ge (knyttet til sublittoralen); det er registrert på
leirbunn sør på Kalvøya, med ålegras (Zostera
marina). Også Havgras/tjønnaks-undervannseng
(U2) finnes på Kalvøya, med flere utforminger,
der arter som småhavgras og busttjønnaks (Ruppia
marina, Potamogeton pectinatus) er vanlige/domi-
nerende arter i grunt brakkvann på leirbunn (bl.a. i
Leirbogan).
Havstrandeng- og havstrandsumpvegetasjon
En rekke plantesamfunn som er vanlige på Kalv-
øya kommer inn under denne gruppen. Dette
gjelder hovedsakelig mer eller mindre skjermete
akkumulasjonsstrender i hydro- og geolittoral (ty-
pene U3-U9 hos Fremstad 1997). Delvis er dette
artsfattige samfunn der en (eller noen få) art(er)
dominerer, for eksempel salturt og saftmelde
(Salicornia europaea, Suaeda maritima). Salten-
ger med arter av saltgras og starr (Puccinellia
spp., Carex spp.), og en rekke urter, som strand-
kryp og strandkjempe (Glaux maritima, Plantago
maritima) er vanlige. Enda høgere oppover i
soneringen tiltar antallet arter; vedlegg 7 viser
noen analyser. Arealene med vegetasjonsfigurene
U og U9 på kartet viser de største havstrand-
engene, og innen arealene inngår mange plante-
samfunn.
U9 Sumpstrand er eneste vegetasjonstype som er
utfigurert på vegetasjonskartet. U9 danner over-
gangstyper mot minerotrofe myrtyper (vanligst
mot rikmyr M), og vegetasjonen er en blanding av
myr- og strandplanter. Innen flere av figurene
dominerer pølstarr (Carex mackenziei) i myk-
matter sammen med vanlige myrarter, bl.a. mange
starrarter og duskmyrull (Eriophorum angusti-
folium). Strandarter som fjørekoll, fjøresivaks og
fjøresaulauk (Armeria maritima, Eleocharis uni-
glumis, Triglochin maritima) er og vanlige.
V Tangvoll representerer strandvegetasjon der
artsutvalget er tydelig påvirket av næringstilførsel
i form av driftmateriale, ofte tangrester. Flere
vegetasjonstyper kan skilles ut, og gruppen er
vanlig på Kalvøya, men alltid på små, sammen-
hengende arealer. En rekke nitrogenkrevende arter
inngår, som meldearter, maurearter, vassarve og
vendelrot (Atriplex spp. Galium spp., Stellaria
media, Valeriana sambucifolia). Strandengene og
tangvollene på Kalvøya er preget av beiting, se
figur 6.
4.5 Kommentarer til flora og
vegetasjon på Kalvøya og noen
naboøyer
Staulanområdet. Det vegetasjonskartlagte området
på ca. 1,5 km2 er best undersøkt, med vegeta-
sjonskart (figur 5) og floraliste med opplysning
om hvor vanlige artene er (tabell 1, kolonne 2).
Forsøkene med brenning og inngjerding (for å
hindre beite) er og lagt til dette området, og det
samme gjelder de inngående studiene av gjen-
groing, se 4.6.
Gunnarsnakken, Grundvær. Befaring den 27.6.02
viste at alle utgangersauer befant seg (som vanlig)
helt i sør. Dette gjelder sør for det sammen-
hendende landarealet på Kalvøya (sør for Grønn-
værvaln, figur 2; disse områdene er landfast med
Kalvøya på fjære sjø). Den fattige vegetasjonen
med fukthei og myr dominerer fastmarka, bl.a. er
terrengdekkende myr bra utviklet. Gunnarsnakken
27
og Grundvær er uten trær og skikkelig kratt; den
eneste busk som ble registrert var ørevier. Tørrhei
ble ikke registrert. Store, fine grundtvannsområder
og variert havstrandvegetasjon dekker betydelige
arealer. Rik lynghei og rikberg finnes flekkvis og
dekker betydelige arealer like sør for Grønnvær-
valn, med arter som hårstarr, vill-lin, gulsildre og
rødsildre (Carex capillaris, Linum catharticum,
Saxifraga aizoides, Saxifraga oppositifolia).
Nord for Grønnværvaln (sørligste del av den
egentlige Kalvøya) har og betydelige arealer med
rik hei- og bergvegetasjon, og rike myrer med
arter som grønnstarr, gulstarr, engstarr, nebbstarr,
engmarihand og sveltull (Carex demissa, Carex
flava, Carex hostiana, Carex lepidocarpa, Dacty-
lorhiza incarnata, Trichophorum alpinum). Her
finnes også de sørligste skogholtene med bjørk, og
bjørkekratt er vanlige. Ett grankratt (ca. 20 stam-
mer, opptil 2 m) finnes midt mellom Beretvalen
og Staulan.
Kleppen (befart 29.6.02). Den nordvestre toppen
på Kleppen er Kalvøyas høgste punkt med 42
moh. På alle sider av Kleppen er det skog og kratt,
og få steder på Kalvøya er gjengroingen mer
markert. I kløfter og i lier er det store arealer med
rik vegetasjon, med arter som trollbær, vill-løk,
hundekjeks, kvitveis, bergrørkvein, hundekveke,
maurarve, kjøttnype og stornesle (Actaea spicata,
Allium oleraceum, Anthriscus sylvestris, Anemone
nemoralis, Calamagrostis epigejos, Elymus cani-
nus var. caninus, Moehringia trinervia, Rosa du-
malis ssp. dumalis, Urtica dioica). I liene med
bjørkeskog dominerer storfrytle (Luzulza sylva-
tica), jf. vedlegg 1, analyse 1.
Sør for Kleppen ble det i november 2000 brent et
areal av kystlynghei på mer enn 10 daa. Arealet
hadde betydelig med kratt og små trær av bjørk og
ørevier før brenning. Både bjørk og ørevier ble for
det meste drept av brannen, men brannen har
medført et stort oppslag av kratt fra rotskudd hos
begge artene. Røsslyngen spirte (bare fra frø) best
i sørhelling i områder som tilsynelatende var brent
hardt.
Vest for Kleppen er det mer eller mindre sam-
menhengende skog og kratt der bjørk, ørevier og
osp dominerer. Rike myrer med løsbunn, der bly-
starr (Carex livida) dominerer, finnes flere steder;
dessuten fastmattemyr med taglstarr (Carex app-
ropinquata). Like øst for det vegetasjonskartlagte
området dekker rike ospeskoger betydelige area-
ler, med den freda og sjeldne orkideen huldre-
blom (Epipogium aphyllum). Lignende ospeskoger
finnes øst for Kåvvin innen det vegetasjonskart-
lagte området, der også arter som breiflangre
(Epipactis helleborine) inngår. Disse skogene er
blant de eldste som er dokumentert på Kalvøya;
mer enn 150 år gamle.
Sandvær (ble befart 1.6.98 sammen med Kval-
draget, Stordraget og Ivarsøya). Sandvær har store
arealer med strandeng og strandmyr som dels er
påvirket av driftmateriale. Store arealer har frodig
vegetasjon, og disse arealene har tidligere vært
brukt til slåttemark. Sandvær beskrives som ei
slåtteøy, og graset ble frakta med båt til Borgan
(pers. medd. Helge Johansen). I våre dager beiter
noen sauer på øya. Øya er undersøkt av flere
botanikere (Sivertsen 1974, Hjelmstad 1981), og
mange arter som ikke er registrert på andre øyer
(og som ikke er med i tabell 1) er funnet på
Sandvær. Dette gjelder bl.a. følgende arter som er
dokumentert med belegg i herbariet: storkvein,
fjellmarinøkkel, vass-slirekne og saltarve (Agros-
tis gigantea, Botrychium boreale, Persicaria am-
phibia, Sagina maritima).
Kvaldraget og Stordraget ble ikke beita i åra før
befaringen, noe som tydelig gikk fram ved at arter
som strandkvann, bekkeblom og rosenrot (Ange-
lica archangelica ssp. littoralis, Calta palustris,
Rhodiola rosea) var vanlige på øyene. I vann-
pytter (på begge øyene) var andemat (Lemna
minor) vanlig. På Stordraget er krekling (Empet-
rum nigrum) vanligere enn røsslyng (Calluna
vulgaris) i heia.
Ivarsøya er ei karrig øy med mye berg i dagen og
dominert av fattig vegetasjon. Terrengdekkende
myr er bra utviklet. Sverdlilje (Iris pseudacorus)
er kjent fra tjern på østsiden av øya (pers. medd.
Tor Ø. Olsen).
Bøsseløya har baserike bergarter og Hjelmstad
(1980) oppgir følgende arter som ikke er kjent fra
naboøyene: englodnegras, lodneperikum, myske-
gras, perlevintergrønn og grønnvier (Holcus lana-
tus, Hypericum hirsutum, Milium effusum, Pyrola
minor, Salix phylicifolia).
4.6 Gjengroing siste 40 år
I sitt hovedfagsarbeid presenterer Anne Aasmund-
sen (2003) resultater fra studiene av gjengroing
med kratt og skog innen et areal på 1,4 km2 nord
for Staulan, 1,2 km2 av dette er landareal (figur
10). Gjennom bruk av flybilder fra 1961 og 1981
og feltinventeringer i 2001, ble områder med
skog, kratt og enkeltstående trær og busker regist-
rert. I 1961 var 2,7 % av landarealet skogdekt, i
1981 3,3 % og i 2001 7,3 %. Tilsvarende utgjorde
kratt 0,2 %, 0,9 % og 4,2 % for de tre periodene. I
1961 var det meste av skogen å finne i liene med
glimmerskifer nord i undersøkelseområdet, ved
28
Figur 10. Skog og kratt i området nord for Staulan, Kalvøya i 2001. Fra Aasmundsen (2003).
29
Kåvvin og Raujil`n. Boreprøver viste at bjørk,
osp, rogn og selje i dette området har en alder på
mellom 100 og 175 år; mens ett granbestand ble
aldersbestemt til 80 år. Disse aldersbestemmel-
sene indikerer at det var skogområder på Kalvøya
på den tid det ble drevet seterbruk. Skogen nevnes
i utskiftingsdokumenter fra 1830 (Tretvik 2003).
De skogdekte områdene ved Kåvin og østover kan
ha tilhørt kontinuitetsskog som har eksistert i
mange hundre år (kanskje flere tusen år). De siste
tiåra har trær og busker spredd seg sterkt, og bjørk
og ørevier er de viktigste artene. Gjengroingen er
sterkest i nærheten av etablerte trær (frøkilder), og
de siste åra har skog- og krattdannelse økt i de sør-
lige områdene mot Staulan.
Aasmundsens undersøkelser stadfester det inn-
trykk en får av omfattende gjengroing med kratt
og småskog i områder der det allerede finnes trær.
Utviklingen de siste åra har skutt fart, og store
heiområder er under gjengroing; for eksempel på
Åsen like nordvest for Staulan. Bjørk er vanligste
treslag, men også osp, rogn, selje, ørevier og andre
vierarter inngår. Innen undersøkelseområdet er det
registrert tre kloner med små trær og kratt med
gran. For skog- og krattdannelse synes under-
søkelsesområdet å være representativt for Kalv-
øya.
4.7 Vegetasjonsendringer ved beiting
og brenning
Endringer i vegetasjonen som følge av beiting og
brenning er hovedproblemstillinger som vil bli
belyst gjennom doktorgradsarbeidet til Liv S.
Nilsen. Her følger en kort oppsummering.
Innenfor inngjerdingen på setervollen på Staulan
er vegetasjonen høgvokst og frodig, mens plante-
dekket holdes nede av sauebeiting utenfor gjerdet.
Imidlertid er det lite skille i artsutvalget i løpet av
de to årene gjerdet har stått (jf vedlegg 2).
Setervollen på Staulan klassifiseres som frisk fat-
tigeng (G4; se omtale i avsnitt 4.4 der også
vegetasjonsanalysene omtales). Høsten 2000 ble
en del av vollen gjerdet inn, og gjengroing uten
beite vil bli fulgt i åra framover. Det er påfallende
at setervollen har beholdt sitt særpreg mer enn
hundre år etter opphør av seterbruket. Dette kan
nok delvis henge sammen med at det er blitt opp-
rettholdt et sterkt beitetrykk, og omfattende gjøds-
ling ved at sauen (og andre dyr) oppholder seg
mye på vollen. Omgivelsene til selve vollen er og
fortsatt preget av tidligere sterk utnytting, bl.a. ved
rikelig forekomst av arter som marinøkkel, knapp-
siv og engkransmose (Botrychium lunaria, Juncus
conglomeratus, Rhytidiadelphus squarrosus). Men
i bakkene og slettene utenfor selve vollen skjer det
omfattende gjengroing, bl.a. ved rikelig oppslag
og spredning av einer (Juniperus communis), og
det synes også som om andre forveda arter har
spredd seg, bl.a. røsslyng, krekling og bærlyng-
artene (Calluna vulgaris, Empetrum nigrum, Vac-
cinium spp.). Setervollens vegetasjon derimot,
synes å være endret permanent, slik at arealene
knapt kommer til å utvikles tilbake til utgangs-
punktet (som nok for det største arealet var hei-
vegetasjon). I alle fall synes det å ta lang tid,
mange hundre år, før setervollen markert går i
retning av heivegetasjon. Lignende stabile forhold
på gamle setervoller er påvist fra nordboreal vege-
tasjonssone, der selve vollene mange steder synes
å være ganske stabile, og lite preget av gjengroing
(Vanvik & Birks 2002). Dette kan forklares ved at
det er minimal utvaskingen av næringsstoffer fra
godt etablerte grasvoller (Uhelen 1978).
To mindre heiområder nordvest for Staulan i noe
fattigere hei har også blitt inngjerdet, og små om-
råder både innenfor og utenfor inngjerdingene har
de siste åra blitt brent. Dette for å studere brann-
og beitepåvirkningen i hei. Etter brann i hei er det
de samme artene som var i området før brannen
som kommer inn igjen. De første årene er andelen
urter og gras høgere, og det er spesielt molte og
slåttestarr (Rubus chamaemorus, Carex nigra) som
øker. Røsslyng spirer igjen første sommeren etter
en brann, men kun fra frø og ikke vegetativt (fra
gamle røtter/greiner) som er vanlig lengre sør i
Europa. Også de andre lyngartene som krekling,
blåbær, blokkebær og tyttebær kommer inn igjen,
men disse artene regenererer stort sett vegetativt.
Det er liten beiteaktivitet i heiområdene, men i
brent hei bruker beitetrykket å øke. Det har ikke
skjedd her. Årsaken kan være at prøvebrennings-
flatene er for små til å tiltrekke seg beitedyr.
Den lille øya i Leirbogan (figur 6) som ikke beites
(sauen kommer seg ikke over leirsumpen og ut til
øya) har stor forskjell i artsinnventaret sammen-
lignet med "tilsvarende" areal som beites.
Arter som bare opptrer på øya er bl.a. de høg-
vokste artene strandkvann, geitrams, strandrug og
strandkjeks (Angelica archangelica ssp. litoralis,
Epilobium angustifolium, Leymus arenarius, Li-
gusticum scoticum). På øya mangler mange låg-
vokste, beiteprefererende arter (eller de er sjeld-
ne); arter som er vanlige (dels dominerende) på
beitemarka få meter unna: gulaks, gåsemure, kvit-
30
kløver og løvetann (Anthoxanthum odoratum, Po-
tentilla anserina, Taraxacum spp., Trifolium re-
pens).
Rundt Kalvøya finnes en rekke små øyer som ikke
beites (jf. avsnitt 4.5), og der dette er lett synlig
ved at frodige urter dominerer; for eksempel de
fire høgvokste artene nevnt fra øya i Leirbogan,
dessuten hundekjeks, bekkeblom, rosenrot, bitter-
bergknapp og vendelrot (Anthriscus sylvestris,
Calhta palustris, Rhodiola rosea, Sedum acre, Va-
leriana sambucifolia).
Sørsiden av Åsen samt flere sørhellinger nordvest
for Staulan ble brent på begynnelsen av 1980-
tallet. Dette er rikere heiområder hvor det etter
brannen ble en dominans av urter og gras, og som
selv nå 20 år etter brannen domineres av urter og
gras. Dette har forbedret sommerbeitekvaliteten i
området.
4.8 Trua arter og vegetasjonstyper
Huldreblom (Epipogium aphyllum) er den eneste
freda arten (etter liste fra Miljøverndepartementet
av 21.12.01) som er registrert på Kalvøya. Denne
særpregede orkidearten ble i 2002 funnet i gam-
mel ospeskog nord på øya. Arten har en østlig ut-
bredelse, og den er kjent som indikator for rik
gammelskog. Ingen arter fra Kalvøya eller nabo-
øyene er med på rødlisten til DN (1999a).
En rekke naturtyper og vegetasjonstyper på Kalv-
øya (og naboøyene) kommer inn under trua natur-
og vegetasjonstyper etter DN (1999b) og Frem-
stad & Moen (2001); sistnevnte rapport følges her
når det gjelder navnsetting og vernekategori.
Ingen av skogstypene som er kartlagt på Kalvøya
er med på listen over de 15 trua skogstypene, men
det er likevel klart at de gamle lauvskogene på
Kalvøya, med rik og sjelden flora, representerer
verneverdige skoger.
Innen gruppen kulturbetinget engvegetasjon, re-
presenterer rikenga (G11, blåstarr-engstarreng) en
trua vegetasjonstype. Denne typen finnes spredt
på Kalvøya, men deker små areal, gjerne i veks-
ling med rikhei og rikmyr. Som naturtype i ytre
kyststrøk er og setervollen (Staulan) svært spesiell
og med verneverdi.
Kystlynghei som gruppe er i sin helhet klassifisert
som sterkt truet. På Kalvøya dekker fuktig lynghei
(H3) størst areal, og dette er en vegetasjonstype
som er vanlig på ytre kyst av Midt-Norge. Om-
kring 10 % av Kalvøya har rik lynghei (H2), og
det er knapt noen steder på kysten av Trøndelag at
denne vegetasjonstypen er så vanlig, noe som
henger sammen med geologien (se avsnitt 2.2).
Rikheia har og et stort botanisk artsmangfold, med
mange arter som er sjeldne i de ytre kystom-
rådene. Tørr lynghei (H1) finnes spredt på Kalv-
øya, hovedsakelig i sterk helling, og vanligst i hel-
ling mot sør. Store forekomster av disse heitypene
i mosaikk gjør kystlyngheia på Kalvøya spesielt
verdifull. Kystlyngheiene er tidligere klassifisert
som verneverdige (Fremstad et al. 1991).
Myrvegetasjonen på Kalvøya er variert. Av de
trua myrtypene, dekker ”Åpen intermediær- og
rikmyr i lavlandet” store arealer, og alle de fem
utformingene som er nevnt hos Fremstad & Moen
(2001: 116-117) finnes. Spesiell interesse knytter
det seg til de ekstremrike myrene som finnes
spredt på Kalvøya. ”Terrengdekkende myr og
annen oseanisk nedbørmyr” er vanlig på Kalvøya
og dekker omkring 15 % av arealet. Det er gliden-
de overganger mellom utforminger av atlantisk
høgmyr, planmyr og terrengdekkende myr. Store
arealer finnes bl.a. like nordøst for Staulan og sør
for Kalvøyskardfjella. Myrene er tidligere (Moen
et al.1983) klassifisert som verneverdige.
Vannkant-, vann- og havstrandvegetasjon glir over
i hverandre på Kalvøya, og store arealer inne på
øya har brakkvann. Mange av vegetasjonstypene
innen disse gruppene som er listet opp som truet
finnes på Kalvøya, spesielt gjelder dette mange av
typene innen havstrandvegetasjon. Forekomstene
av de mange grunntvannssystemene og vegeta-
sjonstypene i det samme området gjør Kalvøya
spesielt verdifull.
31
32
5 Seterstien Borgan - Kalvøya
På Borgan gikk seterstien fra det gamle klynge-
tunet, gjennom Buskaret, forbi Salbutinden over
noen myrer ut mot Buafjella og ned til Buvæet og
over til Buahestøya. Videre gikk ferden mot Åra-
brottet og Hønrauva og over på Landavikshaugen
på Kalvøya. Derifra gikk det strake vegen til
Staulan. Omtrent slik er seterstien beskrevet av
Borgan (1965).
Ut ifra denne beskrivelsen og etter studier av kart
og flybilder, har vi prøvd å gå opp stien, og forslag
til trasé er tegnet inn på figur 11 (se og figur 10).
Så langt som mulig ble gamle seterstier lagt på
fastmark, og spesielt våt myr ble unngått.
Framkommelighet for bufeet var viktig, og slike
forhold tok vi hensyn til i områder hvor stitraséen
i dag er utydelig. Tydelig stitrasé har heltrukket
linje i figur 11, mens stiplet linje er satt der vi er
mer usikker på traséen.
Seterstien med setervollen på Staulan er et unikt
kulturminne som bør ivaretas. Setring på øyer ute i
havgapet har vi få bevarte minner av. Åsgard
(1997) har skildret hvordan livet på setra kunne
være. Stien må merkes og klopping av fuktige
partier bør vurderes. Hvordan man skal komme
seg over til Buvæet blir en utfordring (tidligere ble
båt brukt, og dyra svømte over). Oppsetting av ei
enkel bru med stengsel slik at dyr ikke kommer
seg over, vil kanskje være den beste løsningen.
Fra det gamle klyngetunet og mot Sandstad er den
gamle seterstien tydelig, og i dag en del av et
annet stinett på Borgan. Stien er oppjustert og
kantene slås om sommeren. Informasjonsposter og
trimbok er satt opp, og man kan se restene av to
småbruk og gammel innmark. Her finnes også
innslag av baserike enger med blant annet heste-
havre og dunhavre (Arrhenatherum elatius, Ave-
nula pubescens). Dette er en truet vegetasjonstype
(Fremstad & Moen 2001) og som helt klart er
avhengig av bruk (slått og eller beite) for å bestå.
Ettersom vegetasjonstypen ikke er registrert på
Kalvøya og det er snakk om en truet vegetasjons-
type med flere sjeldne arter, anbefales det at deler
av området skjøttes. Gjerne på samme måte som
stien ryddes, bare at graset må rakes sammen og
tas ut av området. Fra Sandstad og nordøstover
mot Buaholmen er stitraséen noe mer uklar.
Forslag til informasjonsposter langs seterstien på
Borgan
setersti historien
klyngetunet
sommerfjøs
baserike enger
skjøtsel
gjengroing
kystlynghei
nybrottsbrukene
torvtekt
Over på Buahestøya og vestover mot Årabrottet
og Hønrauva er vi også noe usikre på traséen, men
fra Landavikshaugen på Kalvøya og sørvestover
til like vest for Leirbogan, er stien forholdsvis
tydelig. Det siste stykket mot Staulan er traseen
igjen noe uklar.
Forslag til informasjonsposter på Kalvøya
setersti historien
kystlynghei
myr
skjøtsel
forskningen i området
gjengroing
Staulan
lokale navn med forklaringer
bruk av området før og nå
verneområdet
Oppsetting av ei eller flere seterbuer på Staulan,
eventuelt også hus/ly for beitende dyr må gjøres
etter en plan der tradisjonell byggestil følges.
Figur 11. Kalvøya med foreslåtte skjøtselsområder (1-4). Stitrasé etter den gamle seterstien er inntegnet fra Bor-
gan til Staulan. Stiplet linje viser at stitraséen er noe usikker, mens heltrukket linje viser tydelig sti. Kartgrunnlag
som nedre del av figur 1.
33
6 Skjøtsel
6.1 Generelt
Skjøtsel kan defineres som aktive tiltak på økolo-
gisk grunnlag som gjennomføres for å oppretthol-
de og/eller utvikle en ønsket kulturbetinget tilstand.
Formålet blir å ta vare på de verdiene som er
avhengige av bruk for å bestå (Framstad & Lid
1998).
Alt skjøtselsarbeid bør ta utgangspunkt i en skjøt-
selsplan, utarbeidet på et faglig grunnlag med
kunnskap om kulturpåvirkningen og naturtypene i
området. Så langt som mulig bør skjøtselen være
historisk korrekt ved at tradisjonell bruk bør vide-
reføres. Alle skjøtselstiltak må rapporteres, slik at
en til enhver tid vet nøyaktig hva som er gjort.
Hvis gamle fotografier eller flybilder finnes, kan
de være til stor hjelp for å danne seg et bilde om
hvordan landskapet så ut.
Praktiske skjøtselstiltak kan være mange. Det er
ofte fornuftig å skille mellom en restaureringsfase
og en vedlikeholdsfase. I restaureringsfasen føres
området tilbake til en tidligere kulturfase, ved f.
eks. rydding av kratt og skog. Når dette er gjort og
skjøtselen tar til, er det viktig med kontinuitet.
Rydding av skog og kratt. Hvis bruken av
kulturmark opphører, eller intensiteten avtar, vil
vegetasjonen endres og området etter hvert gro til.
Generelt er det et stort behov for rydding i hei-,
eng- og myrvegetasjon. Ved oppstart eller inten-
sivering av skjøtsel blir da første fase (restau-
reringsfasen) å åpne gjengrodd mark. Dette er
tidkrevende arbeid, og fra Sølendet naturreservat
er det utarbeidet en oversikt over tidsbruk (timer/
daa) på restaureringsarbeid (etter Moen 1985).
Timeforbruket vil måtte øke noe dersom en
arbeider i ulendt terreng.
Rydding av tett kratt: 5-10 timer/daa
Rydding av glisne kratt: 4-5 timer/daa
I skjøtselsboka (Norderhaug et al. 1999) legges
det vekt på at ryddearbeidet bør gjøres manuelt
med motorsag, motorryddesag, busksaks og rydde-
kniv. Plantene tappes for mest næring hvis ryd-
dingen utføres om sommeren, men for å oppnå
mindre skader på vegetasjonsdekket kan det være
fordelaktig å utføre arbeidet på frossen, snøbar
mark om høsten/vinteren. Særlig gjelder dette ved
rydding av store areal og fuktig mark. Busker og
trær kappes så lågt som mulig. Ved ryddearbeidet
bør stier og traséer i terrenget benyttes. Avfall
(kvist, greiner og lignende) må fjernes, og om nød-
vendig brennes på bestemte bålplasser. Det er
viktig at det ikke blir liggende på stedet og råtne,
både av estetiske hensyn og for skjøtselens skyld.
Råtnende materiale fører til uønsket næringstil-
førsel.
Lyngbrenning. For skjøtsel av kystlynghei er
brenning eller lyngsviing et avgjørende tiltak. Det
er også en rask og kostnadseffektiv måte å fornye
og forbedre beitet på. Gammel og grov lyng blir
erstattet av et høgere innslag av urter og gras og
nye, lite forveda lyngplanter. Brenning må gjen-
nomføres etter visse retningslinjer (jf. Kaland
1999), ellers kan brannen gjøre stor skade. Det er
viktig med god planlegging. Undersøkelser har
vist at smale parseller på maksimum 30-50 m
bredde gir best resultat både for beitedyra, vege-
tasjonen og den ville faunaen. En god brann skal
fjerne gammel lyng, busker og ufruktbart strø på
bakken, men spare frø og underjordiske knopper,
utløpere o.l. For ikke å få for dyp brann var det
vanlig å brenne på seinvinteren mens marka var
fuktig eller frosset. Lyng ble brent ved jevn og
stabil vind, og det vanligste var å brenne med
vinden. Før brannen påsettes må brannvesen og
tilstrekkelig hjelpemannskap med slokningsutstyr
som brannvisper, spader, snøskofler og lignende
må være tilkalt. Brannen startes ved å tenne på
flere steder ved siden av hverandre slik at det
dannes en brannfot. Ved avslutning av brannen må
man sørge for at den virkelig er sloknet, og det er
svært viktig at mannskapet holder vakt.
Beiting av husdyr. Ulike dyr har også ulike
beitepreferanser og beitevaner (Nedkvitne et al.
1995). Storfe beiter lite selektivt og sjelden på
busker og trær, men selve avbeitingen er nokså
skånsom mot vegetasjonen. Sau og geit derimot
beiter mer selektivt, og i større grad på busker og
trær. Avbeitingen skjer helt ved bakken, noe som
gjør at planter kan bli trekt opp med rot. I
motsetning til storfe, sau og geit biter hesten av
graset. Dette gjør at hest kan beite hardt og tørt
gras (f. eks. sølvbunke) som de andre ikke klarer å
rive av. Hest beiter lite på lauv, men kan forårsake
store skader på busker og trær ved å gnage på
barken. Ved sambeite eller vekselbeite komplet-
terer dyreartene hverandre, noe som kan gi det
beste resultatet.
Økologisk skjønn må vises ved beite; både rase og
antall dyr må tilpasses vegetasjonstypen. Ved lågt
beitetrykk etablerer busker og kratt seg raskere, og
i lynghei vil lyngen bli grovvokst og fôrverdien
34
avta. Ved høgt beitetrykk favoriseres beitetoleran-
te arter som siv og starr på bekostning av viktige
fôrplanter (Norderhaug et al. 1999). Moderate
tråkkskader kan imidlertid være gunstig for
artsantallet da det lages hull i et ellers tett gras-
dekke. Åpningene gir spire- og etableringsmulig-
heter for frø, noe som for kortlivete arter kan være
en betingelse for å overleve (Norderhaug et al.
1999). Beiting med tunge dyr som storfe på våt
mark vil derimot gi store tråkkskader som setter
langvarige spor og som lett gir erosjon og tap av
biologisk mangfold og produksjonsevne (Nilsen
1995).
For å skjøtte Kalvøya trengs beitedyr! Skjøtsels-
intensiteten vil derfor være avhengig av antall
beitedyr. Rundt 300 vanlig sau på sommerbeite, en
beskjeden rådyrstamme og et tjuetalls utgan-
gersau står for beitetrykket i dag. Samling av
utgangersau innenfor et mindre areal vil forenkle
tilsynet vinters tid. Nedenfor har vi foreslått en
oppdeling av Kalvøya. Hvis dyreetiske hensyn
tilsier enda mindre områder, kan arealet deles
ytterligere opp. Da må skjøtselsanbefalingene og
prioriteringer justeres. I utgangspunktet er sam-
beite mellom vanlig sau og utgangersau uproble-
matisk, men flokkene må ikke gå sammen i par-
ringstiden. Lammene vil bli for store for utganger-
sauen, og det vil oppstå komplikasjoner under
lamming. Hvis brukerne av Kalvøya ikke ønsker
at vanlig sau og utgangersau beiter sammen, kan
sambeite unngås. På setervollen planlegges det å
sette opp minst ei seterbu. Her kan det da være
mulig å lagre nødfôr. Kanskje det også kan bygges
et skjul i samme området.
Utgangersau som skal beite ute hele året må ha ei
fôrfordeling på 70 % lyng og 30 % gras (S.
Garstad pers. med.). For utgangersau er det vanlig
å regne 15-20 daa vinterbeite per søye, men dette
anslaget er selvsagt avhengig av kvaliteten på
beitet (Hansen et al. 1999). Forsvarlig drift av
utgangarsau diskuteres, og nye forskrifter er under
utarbeidelse. Viktige faktorer her er tilstrekkelig
tilsyn, nok beite, mulighet for ly og skjul, nok
tilgang på vatn og mulighet for nødfôring.
Landbukskontoret i Vikna (Randi Hansen) anbe-
faler i utgangspunktet ca. 8-10 daa per vanlig sau
på sommerbeite i utmark som på Kalvøya. Dette
er anslagsvise tall, og oppfølging og overvåking
på Kalvøya er nødvendig. Skjøtsel med rydding,
brenning og beiting vil forbedre beitekvaltiten, og
antallet av dyr kan da økes. I følge Roald Hansen
(som har hatt hovedmengden av sau på Kalvøya
de siste årene) var beitekvaliteten bedre før. Dette
har antakelig sammenheng med tidligere brenning
av hei (særlig rikhei) og at beitetrykket har vært
lågt i en periode.
En undersøkelse av beitetrykk og gjengroing i
lynghei gjennomført i Nordhordaland, indikerer at
en bør ta ut minimum 30 fôrenheter per dekar per
år for at gjengroing av lynghei skal hindres (jf.
Kaland 1999). Ved god avpassing av beitetrykk
og lyngsviing blir det laget en vegetasjonsdyna-
mikk. Felt med unge røsslyngplanter og godt inn-
slag av urter og gras tjener som sommerbeite for
husdyra, mens felt med eldre røsslyng fungerer
som vinterbeite.
Etter rydding av hei bør det brennes. Også gam-
mel og grov hei som i dag er åpen bør brennes;
både for å bedre røsslyngdekket og beiteverdien,
og for å hindre krattdannelse. Det bør brennes noe
hvert år og ikke for store arealer om gangen. Etter
brannen øker innslaget av urter og gras. Unge
skudd av røsslyng vil også beites av vanlig sau. På
Namdalskysten er ofte andelen krekling høg i
heia. Kreklig har svært låg fôrverdi, men brann-
forsøk fra Brakstadøyene i Fosnes og fra Sør-
Gjæslingan i Vikna (L.S. Nilsen upublisert) viser
at ved brenning av kreklingdominert hei vil røss-
lyngen ta over etter brann. Dette vil forbedre bei-
tekvaliteten for området.
6.2 Skjøtselsplan for Kalvøya, erfarin-
ger og tilrådinger
Kalvøya er felles utmark for grunneierne på
Borgan. Derfor er oppsetting av gjerder i utgangs-
punktet unødvendig, men skal skøtselsarbeidet få
virkning og være synlig, må arbeidet intensiveres
innenfor avgrensede områder. Kalvøya med tilgren-
sende øyer som kan nås på fjære sjø dekker ca. 10
km2. Dette er en stor og uoversiktlig enhet som
med fordel kan deles i mindre enheter. Gjengroin-
ga er kommet langt i noen områder, og kostnadene
vil være store om hele Kalvøya skal ryddes og
skjøttes intensivt. Det er heller ikke økologisk
ønskelig å utradere alle de gamle lauvskogene;
spesielt forekommer gamle skoger nord og vest på
øya.
Gjengroing med kratt og tett småskog vil kunne
redusere beitearealet. Lauvskog som blir stående
igjen i områder som skal skjøttes produserer store
mengder frø, noe som gir mulighet for spredning
og nyetablering. Ved rydding av busker og trær vil
35
36
det og fort skyte opp rotskudd. Hvis ikke beitedyr
klarer å holde dette nede etter rydding, vil
ryddeprosessen måtte gjentas. Et klart mål ved
rydding må være å skjøtte (dvs. beite og brenne),
slik at områdene holdes åpne for framtida.
6.3 Oppdeling og prioritering av skjøt-
selsområder på Kalvøya
Det foreslås en firedeling av Kalvøya (figur 11)
sentrale Kalvøya (område 1)
nordlige Kalvøya (område 2)
sør for Staulan og nord for Grønnværvaln
(område 3)
Gunnarsnakken og nord til Grønnværvaln
(område 4)
i tillegg flere små referanseområder som ikke
beites (som inngjerdingene)
Tabell 2 gir en oversikt over skjøtselstiltakene som
anbefales i delområdene.
Område 1 Sentrale Kalvøya. Åpen hei- og myr-
vegetasjon dominerer fortsatt, selv om oppslaget
av skog og kratt er betydelig. Området dekker ca.
1500 daa, og godt under 10 % av landarealet er i
dag skog- eller krattbevokst. Staulan og seterstien
er viktige kulturhistoriske minner, og stien bør
restaureres samtidig med at det settes opp ei (eller
flere) seterbuer igjen på Staulan.
Forkningsaktiviteten på Kalvøya er stort sett loka-
lisert innenfor området, og det er utarbeidet vege-
tasjonskart for deler av området. Området har et
rikt spekter av vegetasjonstyper, og området repre-
senterer et tverrsnitt av Kalvøya. Disse forholdene
gjør det naturlig å gi dette området den høgste
skjøtselsprioriteten. Her vil skjøtselen bestå av
rydding, brenning og beiting, der både vanlig sau
og utgangersau kan inngå.
Oppstart av restaureringsarbeidet foreslås fra Stau-
lan og nordover. Rydding av kratt i hei og myr-
kanter bør prioriteres (se figur 11). Arbeidsinnsats
for å få ryddet dette:
Rydding av kratt, ca. 75 daa à ca. 5-10 t = 375 t –
750 t.
I hei som er ryddet for kratt, bør det i etterkant
brennes. Store arealer har grovvokst lyng som bør
brennes.
Ved å beregne 20 daa per søye om vinteren, kan
område 1 ha inntil 75 utgangersau på vinterbeite,
og ca. 150 vanlig sau om sommeren (ved bereg-
ning av 10 daa per sau).
Rundt Leirbogan går dyra seg ofte fast, og de
verste områdene der bør gjerdes ut.
Område 2 Nordlige Kalvøya. Området er begren-
set mot nord slik at Ormsøya, Barøya og Stor-
anderøya faller utenom (figur 11). Landarealet
utgjør med denne avgrensningen ca. 3200 daa.
Åpen hei og myr dominerer landarealene, men det
finnes også flere store og gamle skogholt (lauv-
skoger). Spesielt er det mye skog nord og øst for
Kåvinn og ved Kleppen og i disse områdene
finnes gammel skog som det bør tas vare på. Flere
områder som ved Kåvvin og Kleppenget bærer
preg av et betydelig beitetrykk. Likevel er fram-
veksten av kratt og skog stor, og innen de to
nevnte områdene er nok kratt- og skogetablerin-
gen blant de største på Kalvøya.
I dette området legger vi opp til at beitet fortsetter
(og styrkes), men at rydding ikke prioriteres. Bren-
ning av hei for å forbedre beitekvaliteten etter
behov. Ved beregning av 10 daa per sau, vil ca.
320 vanlig sau kunne finne beite i området gjen-
nom sommeren.
Tabell 2. Skjøtselstiltak i delområdene. -: ingen tiltak; (X): lite; X: noe; XX: mye.
Område 1 Område 2 Område 3 Område 4 Referanse
Rydding av skog (X) - (X) - -
Rydding av kratt X (X) X (X) -
Brenning av hei XX X X X -
Beiting vanlig sau XX XX X X -
Beiting utgangersau, vinter X - - - -
Beiting utgangersau, sommer (X) (X) X X -
Område 3 Sør for Staulan og nord for Grønn-
værvaln. Området har ca. 1300 daa landareal.
Vegetasjonen domineres av myr og hei, med
forholdsvis stor andel rik- og tørrhei. Like nord for
Grønnværvaln kommer de første bjørkekrat-tene
inn (skog og kratt mangler lenger sør), og
nordover mot setervollen koloniserer nå bjørk og
ørevier heiområdene. Det sørligste skogholtet lig-
ger ca. 500 m rett sør for Staulan. Etableringen og
framveksten av kratt og skog ligner på forholdene
nord for Staulan (vist i figur 10). I kommende år
vil nok kratt og skog komme til å dekke stadig
større arealer om ikke skjøtselstiltak settes inn.
7 Konklusjon og videre arbeid
På det eurasiatiske kontinentet har Norge et spe-
sielt ansvar for det biologiske mangfoldet innenfor
de oseaniske seksjonene ettersom disse hoved-
sakelig finnes i Norge (og øyene vest for Norge).
Dette gjelder naturtyper som kystlynghei og andre
kulturlandskapstyper (Fremstad & Moen 2001)
som er knyttet til sterk oseanitet. Kalvøya og nabo-
øyene representerer et slikt område der det alle-
rede er vern, men kulturlandskap som skal vernes
må brukes/skjøttes for å opprettholde sin verdi.
Kalvøya og naboøyene har store sammenhengen-
de naturområder med variert kystnatur uten tek-
niske inngrep. Kultursporene er tydelige, og gjen-
nom fornuftig forvaltning vil en i området både
kunne ta vare på viktige deler av det tradisjonelle
kulturlandskapet og det biologiske mangfoldet, og
samtidig ha et viktig beiteområde for sau (inklu-
dert utgangersau). Skjøtselen, gjennom rydding,
brenning og beiting vil forbedre beiteverdien for
både husdyr og ville dyr. Også produksjonen av
bær, spesielt molte forventes å øke ved de anbe-
falte skjøtselstiltakene.
Rydding av kratt i dette området prioriteres etter
område 1. Området bør fortsatt beites, og beitet
kan forbedres ved brenning av hei.
Område 4 Gunnarsnakken og nord til Grønn-
værvaln. Området har ca. 1000 daa landareal.
Vegetasjonen domineres av fattig vegetasjon, der
fukthei, ombrotrof og fattigmyr dominerer, des-
suten finnes strandeng, sump- og vannvegetasjon.
Landskapet er åpent, og det er ingen tegn til
gjengroing. Bjørk mangler, og ørevier finnes som
få og små kratt. Derfor vil restaurering være
unødvendig slik situasjonen er i dag.
Kalvøya har interessante og rike, gamle lauvsko-
ger. I utskiftingsforretninga fra 1830 nevnes disse
skogene (Tretvik 2003). Slike skoger er helt klart
sjeldne i ytre kyststrøk i Sør-Norge. Naturtypen
har og innslag av sjeldne arter, og videre undersø-
kelser av andre plante- og dyregrupper forventes å
gi ytterligere interssante funn. Rike enger ligger i
mosaikk med rikheiene i store områder med et
skikkelig beitetrykk. Brenning og beiting vil opp-
rettholde arealene av rikhei og rikeng. På Kalvøya
er spesielt de store arealene av heivegetasjon vik-
tige, der rikhei er vanlig, noe som er sjelden i Sør-
Norge. Kalvøya huser de viktigste heitypene i
landsdelen, og dessuten et stort spekter av myr,
havstrand og vannvegetasjon. De marine syste-
mene i fjorder, grunntområder, brakkvannssyste-
mer med mer er ikke undersøkt i denne sam-
menheng, men synes også å ha viktige verdier for
biologisk mangfold.
Beitekvaliteten kan forbedres ved å brenne hei.
Det antas at disse områdene ikke utgjør de beste
beiteområdene for vanlig sau på sommerbeite,
men utgangersau har beitet i området og har hatt
god tilvekst. Området kan være et egnet sommer-
beite for utgangersau om en ønsker å holde denne
isolert.
Område 5 Referanseområde. Referanseområdene
skal ligge urørt, uten noen form for skjøtsel. Dette
for å ha en referanse på hva som vil skje hvis beite
og annen skjøtsel opphører. Inngjerda områder (i
dag tre små) og øyer der beitedyr ikke kommer til
representerer i dag denne typen. Det bør også
være aktuelt å sette av et mindre område med skog
og kratt til fri utvikling (uten beite).
Vi har i dette prosjektet studert landjordas natur-
typer, med hovedvekt på heivegetasjonen. Det er
etablert fastruter og eksperimenter (brenning, bei-
ting) som bør gå inn som langtidsstudier. Fore-
løpig vil våre studier gå ut 2003, men de bør
fortsette både ved årlig oppfølging av langtids-
seriene, og ved å trekke inn nye fagområder og
problemstillinger.
37
Vi ser og for oss et samarbeid og felles interesser
med primærnæring og natur- og kulturverninteres-
ser. Dette gjelder og prosjektet Norveg som eta-
bleres på Rørvik, og som skal bli et nasjonalt
senter for kystkultur og kystnæring. Her ligger det
muligheter for å få inkludert Borgan og Kalvøya.
Borgan var ei viktig jordbruksbygd ved kysten, og
kan således representere jordbruksnæringa i
kystkulturen, før og nå. Seterkultur, lyngheiskjøt-
sel, sauehold og stiprosjektet på Kalvøya må
kunne inngå i prosjektet, til felles interesse for
primærnæring, natur- og kulturvern og for turist-
næring.
8 Referanser
Arnesen, T. 2001. Botaniske undersøkelser og for-
slag til skjøtsel av Brakstadøyene (Måsøya og
Nordøya) i Fosnes. – NTNU Vitensk.mus.
Rapp. bot. Ser. 2001-1: 1-29.
Aune, B. 1993. Temperaturnormaler normalperio-
de 1961-1990. – DNMI-rapport Klima 1993-2:
1-63.
Aune, E.I. & Frisvoll, A.A. 1985. Gjengroing av
ei bukt i Storvatnet på Sauøya i Froan, Frøya
kommune, Sør-Trøndelag i åra 1914-1982. –
K. Norske Vidensk. Selsk. Mus. Rapp. bot. Ser.
1985-2: 79-85.
Øylandskapet nord og vest i Vikna representerer et
stort spekter av naturtyper og vegetasjonstyper,
med rik og variert flora og fauna. Dette kystland-
skapet er lite påvirket av tekniske inngrep, og det
har kvaliteter som utvilsomt gjør det aktuelt med
den høgste nasjonale og internasjonale verneform.
Forslaget fra teknisk sjef i Vikna (gjengitt i Nam-
dalsavisa 5. april 2003) om oppretting av nasjo-
nalpark er meget relevant.
Bering, D. 1988. Vikna berggrunnskart 1624-1,
1:50 000, foreløpig utgave. – Norges geologiske
undersøkelse, 1 kart.
Borgan, B. 1965. Seterstell og øydrift i Borgan i
gammel tid. – Namdals historielags årbok 1965:
10-19.
Dahl, R., Sveian, H. & Thoresen, M.K. 1997.
Nord-Trøndelag og Fosen. Geologi og landskap.
– Norges geologiske undersøkelse. 136 s.
Danielsen, A. 1971. Skandinavias fjellflora i lys
av senkvartær vegetasjonshistorie. – Blyttia 29:
183-209.
DN, Direktoratet for naturforvaltning 1999a. Nasjo-
nal rødliste for truete arter i Norge 1998. – DN-
rapport 3: 1-161.
DN, Direktoratet for naturforvaltning 1999b. Kart-
legging av naturtyper. Verdsetting av biologisk
mangfold. – DN-håndbok 13. Flere pag.
Doeven, H.M.W. 2003. The potential of soil seed
bank in a colonizing heathland on Kalvøya,
Central Norway. – Hovedfagsoppgave Norges
landbrukshøgskole. 34 s. Upublisert.
Elven, R. Havstrandvegetasjon. – S. 154-200 i Frem-
stad, E. & Moen, A. (red.) Truete vegetasjons-
typer i Norge. NTNU Vitenskapsmuseet Rapp.
bot. Ser. 2001-4.
Fjær, O. 1983. Kystlandskap i forandring. Eksemp-
let Vikna i Nord-Trøndelag. – Norsk geogr.
Tidsskr. 37: 33-54.
Fjær, O. 1995. Forandring, avvikling og utvikling:
Viknahistorie i et nøtteskall. – Årbok for Vikna
1995: 17-34.
Flatberg, K.I., Moen, A. & Singsaas, S. 1994. A
phytogeographical sub-division of mire plants
found in southern Norway. – Univ. Trondheim
Vitensk.mus. Rapp. bot. Ser. 1994-2: 45-57.
Framstad, E. & Lid, B. (red.) 1998. Jordbrukets
kulturlandskap, forvaltning av miljøverdier. –
Universitetsforlaget, Oslo. 274 s.
38
Fremstad, E. 1997. Vegetasjonstyper i Norge. –
NINA Temahefte 12: 1-279.
Fremstad, E. & Moen, A. (red.) 2001. Truete vege-
tasjonstyper i Norge. – NTNU Vitenskapsmu-
seet Rapp. bot. Ser. 2001-4: 1-231.
Fremstad, E. & Nilsen, L.S. 2000a. Botaniske
undersøkelser og forslag til skjøtsel av kultur-
mark på Nærøya. – NTNU Vitensk.mus. Rapp.
bot. Ser. 2000-5: 1-34.
Fremstad, E. & Nilsen L.S. 2000b. Tarva: verdi-
full kulturmark i utmark. – NTNU Vitensk.
mus. Rapp. bot. Ser. 2000-10: 1-29.
Fremstad, E., Aarrestad, P.A. & Skogen, A. 1991.
Kysthei på Vestlandet og i Trøndelag. Natur-
type og vegetasjon i fare. – NINA Utredn. 029:
115-116.
Frisvoll, A.A., Elvebakk, A., Flatberg, K.I. & Øk-
land, R.H. 1995. Sjekkliste over norske mosar.
Vitskapleg og norsk namneverk. – NINA Te-
mahefte 4: 1-104.
Fægri, K. 1960. Maps of distribution of Norwe-
gian vascular plants. I. Coast plants. – Bergens
Mus. Skr. 26. 134 s., 54 pl.
Førland, E.J. 1993a. Årsnedbør 1 : 2 mill. – Na-
sjonalatlas for Norge, kartblad 3.1.1. Statens
kartverk, Hønefoss.
Førland, E.J. 1993b. Nedbørsnormaler normalpe-
rioden 1961-1990. – DNMI-rapport Klima
1993-39: 1-63.
Gimingham, C.H. 1972. Ecology of heathlands. –
Halsted Press, New York. 266 s.
Gimingham, C.H. 1992. The lowland heathland
management handbook. – English Nature 8: 1-
201.
Gimingham, C.H., Chapman, S.B. & Webb, N.R.
1979. European heathlands. – S. 365-413 i
Specht, R.L. (red.) Ecosystem of the world 9A.
Heathland and related shrublands. Elsevier
scientific publishing company, Amsterdam-
Oxford-New York.
Hansen, I., Høberg, E.N. & Bjøru, R. 1999. Vill-
sauhold i Nordland – muligheter og begrens-
ninger. – Planteforsk Tjøtta fagsenter, Grønn
forskning 20/99: 1-39.
Hjelmstad, R. 1981. Rapport fra botanisk feltar-
beid i naturreservatene i Ytre Vikna, Nord-
Trøndelag. – Universtetet i Trondheim, Mu-
seet, Bot. avd. 15 s. Upubl.
Johansen, L. 2003. Suksesjon etter lyngbrenning
på Tarva. – Hovedfagsoppgave NTNU. 42 s.,
vedlegg. Upublisert.
Kaland, P.E. 1999. Kystlynghei. – S. 113-126 i
Norderhaug, A., Austad, I., Hauge, L. & Kvam-
me, M. (red.) Skjøtselsboka for kulturlandskap
og gamle norske kulturmarker. Landbruksfor-
laget.
Krog, H., Østhagen, H. & Tønsberg, T. 1994. Lav-
flora Norske busk- og bladlav. – Universitets-
forlaget. 368 s.
Lid, J. & Lid, D.T. 1994. Norsk flora. 6. utgåve
ved Reidar Elven. – Det norske samlaget, Oslo.
1014 s.
Moen, A. 1985. Vegetasjonsendringer i subalpine
rikmyrer i Norge. – Memoranda Soc. Fauna
Flora Fennica 61: 7-18.
Moen, A. 1990. The plant cover of the boreal
uplands of Central Norway. I. Vegetation eco-
logy of Sølendet nature reserve; haymaking
fens and birch woodlands. – Gunneria 63: 1-
451, 1 kart.
Moen, A. 1998. Nasjonalatlas for Norge: Vegeta-
sjon. – Statens kartverk, Hønefoss. 199 s.
Moen, A. & et al. 1983. Myrundersøkelser i Nord-
Trøndelag i forbindelse med den norske myr-
reservatplanen. – K. norske Vidensk. Selsk.
Mus. Rapp. bot. Ser. 1983-1: 102-111.
Nedkvitne, J.J., Garmo, T.H. & Staaland, H. 1995.
Beitedyr i kulturlandskap. – Landbruksforla-
get, Oslo. 183 s.
Nilsen, L.S. 1995. Endringer i vegetasjonen som
følge av storfebeite på Sølendet i Røros kom-
mune. – Univ. Trondheim Vitensk.mus. Rapp.
bot. Ser. 1995-3: 46-60.
Nilsen, L.S. 1996. Registrering av utvalgte kultur-
landskap i Nord-Trøndelag. Sluttrapport for
«Nasjonal registrering av verdifulle kulturland-
skap» for Nord-Trøndelag fylke. – Fylkesman-
nen i Nord-Trøndelag, Miljøvernavd. Rapp.
1996-3: 99-101.
Nilsen, L.S. 1998. Skisse til skjøtselsplan for
Kjeksvika-området i Nærøy, Nord-Trøndelag.
– NTNU Vitensk.mus. Rapp. bot. Ser. 1998-5:
1-22.
Nilsen, L.S. 2000a. Botanisk kartlegging og plan
for skjøtsel av sørvestlige deler Aspøya i
Flatanger, Nord-Trøndelag. – NTNU Vitensk.
mus. Rapp. bot. Ser. 2000-9: 1-26.
Nilsen, L.S. 2000b. Botanisk befaring på Horta-
været, Leka. – NTNU Vitensk.mus. Bot. Notat.
2000-3: 1-7.
Nilsen, L.S. 2001. Kystens kulturlandskap, bota-
nisk mangfold og skjøtsel. Rapport over aktivi-
teten i 2001. – NTNU Vitensk.mus. Bot. Notat
2001-5: 1-25.
Nilsen, L.S. & Fremstad, E. 2000. Skjøtselsplan
for Skeisnesset, Leka, Nord-Trøndelag. –
NTNU Vitensk.mus. Rapp. bot. Ser. 2000-1: 1-
31, 1 kart.
39
Norderhaug, A., Austad, I., Hauge, L. & Kvamme,
M. (red.) 1999. Skjøtselsboka for kulturland-
skap og gamle kulturmarker. – Landbruksfor-
laget. 252 s.
Nordhagen, R. 1917. Planteveksten paa Froøene
og nørliggende øer. Bidrag til kundskapen om
naturforholdene i Norges skjærgaard. – K.
norske Vidensk. Selsk. Skr. 1916-17: 1-151, 5
pl.
Sivertsen, S. 1974. Hovedekskursjon til Vikna,
Nord-Trøndelag. – Blyttia 32: 59-60.
Skoglund, L. 2003. Forvaltning av kulturbetingete
engtyper i Skeisnesset. – Hovedfagsoppgave
NTNU. 53 s., vedlegg. Upublisert.
Solli, A., Bugge, T. & Thorsnes, T. 1997. Geolo-
gisk kart over Norge, berggrunnskart Namsos,
M 1:250 000. – Norges geologiske under-
søkelse.
Tretvik, A.M. 2003. Landskap og levemåte i små
kystsamfunn – Tarva i Bjugn og Borgan i
Vikna ca. 1865-2000. – NTNU Vitensk.mus.
Rapp. bot. Ser. 2003. (I trykk)
Uhelen, G. 1978. Nutrient leaching and surface
runoff in field lysimetres on a cultivated soil. I.
Runoff measurements, water composition and
nutrient balanaces. – Meld. Norges landbruks-
høgskole 57: 2-22.
Vanvik, V. & Birks, H.J.B. 2002. Pattern and
process in Norwegian upland grasslands: a
functional analysis. – Journal of Vegetation
Science 13: 123-134.
Velle, L.G. 2003. Endring i heivegetasjon som
følge av opphør av beite på Tarva. – Hoved-
fagsoppgave NTNU. 42 s., vedlegg. Upubli-
sert.
Webb, N.R. 1998. The traditional management of
European heathlands. – Journal of Applied
Ecology 35: 987-990.
Aarrestad, P.A. & Vanvik, V. 2000. Vegetasjons-
endringer i vestnorsk kystlynghei – effekter av
skjøtselsformene brann og sauebeite ved reha-
bilitering av gammel lynghei på Lurekalven i
Hordaland. – NINA fagrapport 044: 1-60.
Åsgard, K. 1997. Sætra ved havet. – Årbok for
Vikna 1997: 21-26.
Aasmundsen, A. 2003. Skogkolonisering i kyst-
lynghei på Namdalskysten. – Hovedfagsopp-
gave NTNU. 69 s., vedlegg. Upublisert.
40
Vedlegg 1. Vegetasjonsanalyser av skog, Kalvøya, Vikna. Lågurtskog, 25 m2 ruter. R1-4: 29.06.02. R5-6:
25.06.02. Artsnavn: fire første bokstaver fra slektsnavn, tre siste fra artsnavn. Femte bokstav: b: busksjikt; c: cfr.;
f: feltsjikt; t: tresjikt. Fullstendige navn for karplanter i tabell 1, for moser og lav se avsnitt 3.2. Epia=Epipactis,
Plam= Plagiomnium. Care flc=Carex flacca. Dekningsskala: 1: ikke i ruta, men like inntil, 2: <1 %, 3: 1-3 %, 4: 3-
6 %, 5: 6-12,5 %, 6: 12,5-25 %, 7: 25-50 %, 8: 50-75 %, 9: 75-100 %.
Rutenr. R1 R2 R3 R4 R5 R6
Høgde moh. 10 10 10 5 12 11
UTM i NT
894084
878076
878076
872071
868061
868062
Tresjikt 8 8 8 9 9 9
Busksjikt - - - - 3 2
Feltsjikt 8 8 8 9 8 8
Bunnsjikt 9 8 8 7 9 8
Bar jord - - - - 4 4
Strø 9 9 9 6 7 6
Tresjikt h i m 5 6 6 4 6 5
Helling i g 17 3 3 5 25 24
Eksposisjon N S S S NNV
Junibcom - - - - 2 2
Junifcom - 4 4 3 3 3
Athy fil 3 - - - - -
Dryo exp 3 - - - - -
Dryo fil - 2 - - - -
Gymn dry 5 - - - - 1
Hupe sel - - - - - 2
Pheg con 4 - - - - -
Acte spi - 2 2 - - -
Ajug pyr - - - - 2 -
Alch sp. - - - - 2 -
Anem nem 2 - - - - -
Betutpub 8 5 6 7 9 9
Betufpub - - - 2 - -
Bist viv - - - 2 - -
Camp rot - - - - 3 2
Cera fon - - - - 2 -
Cirs hel - - - 2 - 2
Cirs vul - - - - 2 -
Corn sue 3 3 2 - - -
Call vul - - 4 2 - 4
Drab inc - - - - 2 -
Empe nig - - 6 2 2 4
Epia hel - 2 - 2 - -
Epip aph - 2 - - - -
Fili ulm 4 3 - 4 2 3
Frag ves - 5 5 4 5 -
Gera syl 3 3 2 3 - 3
Geum riv 2 2 - 6 - 3
Lath pra - - - 2 - -
Linn bor 2 4 5 3 - 2
List cor - 2 - - - -
List ova - - - - - 2
Lotu cor - - - 2 2 -
Mela pra 2 3 4 3 - 2
Myos arv - - - - 2 -
Orth sec 2 2 2 - - -
Pari qua - - - - - 2
Poly ver - 2 2 3 2 3
Poputtre - 7 8 6 - -
Popuftre - 5 6 4 - -
Pote ere - 4 - 4 3 4
Prun vul - - - - - 2
Pyro rot - 5 2 3 2 2
Ranu acr - - - 2 - 2
Ribe spi - 2 - 2 - -
Rosabdum - - - - 2 -
Rosafdum - - 3 - 3 -
Rubu sax 2 5 3 4 5 5
Sali cap 2 - - - - -
Soli vir - 2 - - - 2
Sorbtauc - 5 2 7 - -
Sorbfauc 2 5 3 2 2 2
Tara sp. - - - 2 2 2
Thal alp - - - - - 2
Trie eur 3 3 4 4 5 5
Vacc myr 5 5 4 2 - 3
Vacc uli - - - - - 2
Vacc vit 3 5 7 5 5 5
Vero off - - - 4 5 2
Vici cra - - - 2 3 2
Vici sep 2 3 - - - -
Viol riv 5 5 4 3 5 6
Agro cap 5 5 2 6 4 5
Anth odo - 3 - 4 - -
Care flc - - - 2 - -
Care pul - - - 2 - -
Care vag - - - 4 - 3
Dech ces 5 4 - 4 2 4
Desc fle 2 3 5 3 5 4
Fest rub - - 3 - 5 -
Luzu mul - 2 - 2 - -
Luzu pil - 3 4 3 3 4
Luzu syl 8 - - 2 - -
Meli nut - - - - 4 3
Poa nem 2 - - - - -
Poa pra - - - 3 - -
Brac rut 2 - - - - -
Brac sta - 5 5 - 2 -
Call cus - - - - - 2
Dicrcfus - - - - - 3
Dicr maj 5 4 - - - 3
Hylo spl 7 7 8 6 7 6
Hypn cup - - - - 2 3
Mniu hor 4 - - - - -
Plag und 3 - - - - -
Plam ell 2 - - - 2 -
Plam und - - - 3 - 2
Pleu sch 3 - - - 3 3
Pseu pur 3 5 5 - - -
Rhod ros - - - - 2 -
Rhyt lor - - - - - 2
Rhyt squ 3 4 - 4 2 -
Rhyt tri 7 7 5 6 6 6
Sano unc - - - - 3 3
Thui tha - - - 2 3 4
Barb lyc - - - - - 3
Frul tam - 4 4 - 2 -
Loph sp. - - - - 2 -
Plagcasp - - - - - 3
Radu com - - - - 2 3
Neph sp. 3 - - - - -
Antall arter 37 41 31 46 44 52
41
Vedlegg 2. Kalvøya, Vikna. Staulan. Fastruter (1 m2) på setervollen. NT 871,060 9 moh. De 10 første rutene
representerer analyser i 2001, de fem første av disse innenfor inngjerding. Omanalyse av disse rutene i 2002 er
vist som de siste fem rutene i tabellen (fastrute 12-52). Artsnavn og dekningsskala: se vedlegg 1.
Rutenr. R1 R2 R3 R4 R5 R6 R7 R8 R9 R10 R11 R12 R13 R14 R15
Fastrutenr. 11 21 31 41 51 61 71 81 91 101 12 22 32 42 52
Torvdybde 14 186 10 995815121418 6 109
Feltsjikt h cm 22 26 15 17 19 9 12 6 12 10 40 30 30 30 25
Feltsjikt dekn. 9 99 9 999999 99 9 99
Bunnsjikt d 8 7 8 8 889965 87 8 79
Strø 7 77 7 877788 99 9 99
Bar jord 0 00 0 000000 00 0 00
pH 5,6 5,7 5,0 - 5,4 5,5 5,4 5,5 6,0 6,2 - - - - -
Vanninnh % 65 57 66 - 59 53 65 69 61 61 - - - - -
Gltap % tvekt 58 46 65 - 48 40 60 64 49 49 - - - - -
Botr lun - 2- - ------ -- - --
Achi mil 5 6 - 4 35 -434 55 - 3-
Cera fon - 2 - 3 1 3 - - 3 3 - - - - 1
Pote ans 5 7- - --3-88 66 - --
Pote ere - - - - - - - 2 - - - - - - -
Ranu acr 4 5- 6 331434 56 - 53
Ranu aur - - - - - - - 1 - - - - - - -
Rume ace 3 - - - - 4 - 6 3 3 4 1 - - -
Tara sp. 1 -- - ----- - -- - --
Trif rep 5 61 8 674545 2 - - -2
Vero off - - - - - 3 - - - 2 - - - - -
Agro cap 4 57 8 888856 78 8 77
Anth odo 3 - - - 4 ----- -- - -3
Fest rub 6 68 7 777777 66 5 45
Luzu mul - - - - - - - 2 - - - - - - -
Poa pra 8 88 8 788878 78 6 66
Poa tri - -- - ------ 3- - -5
Hylo spl 2 - - - -244 -2 24 - --
Rhyt sqa 8 78 8 889965 87 8 79
Antall arter 12 10 5 8 9 11 8 12 10 12 11 9 4 6 9
42
43
123
Vedlegg 3. Vegetasjonsanalyser av hei, kratt og skog i Åsenområdet, Kalvøya, Vikna. 53 ruter à 1 m . R1-12: Bestand 1, NT 870,062, 7 moh. R13-24: Bestand 2, NT
870,063, 12 moh. R25-27: Bestand 3 NT 867,061, 12 moh. R28-30: Bestand 4, NT 868,061, 8 moh. R31-33: Bestand 5, NT 869,061, 10 moh. R34-37: Bestand 7, NT
869,062, 11 moh. R38-39: NT 870,063, 8 moh. R40-49: NT 868,061, 15-17 moh. R50-51: NT 868,061, 12 moh. R52-53: NT 868,062, 10 & 12 moh. Fuktig lynghei (H3)
R1-24, 40-49, Rik lynghei (H2) R25-37, Rikeng (G11) R38-39, Lågurtskog (B1) 50-53. Artsnavn og dekningsskala: se vedlegg 1.
2
4567891
01
11
21
31
41
51
61
71
81
92
02
12
22
32
42
52
62
72
8 2
9 3
0 3
13
23
33
43
53
63
73
83
94
04
14
24
34
44
54
64
74
84
95
05
1 5
2 5
3
Junibcom - - - - - - - - - - - - - - - - - - -
2
- - - -
2
----------------------------1
-
2
Junifcom - - - - - - - 2- - - - - - 22255- - - - - 4- - - - - -
- - - - - - - - - - - - - - - 2- 221- - - - - - 222244- - - - - - - - - - - - - -
- - - - - - - - - - - - - - - - - 746- - - - - - 4523- - - - - - - - - - - - - - - -
5 665- - - 76 - - - - - - - - - - - - - - 3- - - - - - - 3- - 3- - - -
- - - - - - - - - - - 36- 44- 766 - - - - 857624- - - - - - - - - - - - - -
- - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - 997777-
98999999 98657 8997768- 19988678877 - - -
- - - - - - - - - - - 2- - - - 4522- 2- - - - - - - - - - - -
- - - - - - - - - - - - - 2 - - - - - - - - - 3- 2- - - - - - - - 32- - 3313- - -
- -
4 - 2- 334245 4 532- 34- 324445354544-
-
-
-