Technical ReportPDF Available

Tåler noen barn mer juling? En kartlegging av hjelpeapparatets håndtering av vold mot barn i minoritetsfamilier (Eng: Can Some Children Tolerate More Beating? A Study on the Response of Norwegian Child Welfare Services to Violence in Ethnic Minority Families)

Authors:
  • Independent Researcher

Abstract

The findings in this qualitative study provide some evidence that minority children exposed to corporal violence are not identified by maternal and child health nurses, and that few nurses and child protection workers systematically ask questions to neither parents nor children about the use of, and exposure to, violence. The findings also suggest that staff in both child health and child welfare services do not have sufficient expertise and procedures to deal with these matters as professionally as in cases involving ethnic Norwegian families.
Tåler noen barn mer juling?
En kartlegging av hjelpeapparatets håndtering
av vold mot barn i minoritetsfamilier
Rapport
Silje Berggrav
Januar 2013
FORORD INNHOLD
23
Forord
«Du ser det ikke før du tror det!»
Men hva skal til for å se det? Vi vet at vold mot barn skjer og vi vet at det
er vanskelig å oppdage. Vi vet i tillegg at det er en utfordring for hjelpe-
apparatet å avdekke og sette inn gode tiltak for å forebygge og håndtere
vold mot barn. Alle former for fysisk og psykisk vold mot barn er forbudt,
og dette gjelder også vold som en del av oppdragelsen. Dette forbudet
skal verne alle barn i Norge, uansett etnisk og religiøs tilhørighet.
Redd Barna lanserte allerede i 2009 kampanjen «Vennligst forstyrr!»,
for å sette fokus på vold mot barn i familier i det norske samfunnet og
bidra til økt bevissthet rundt dette. Redd Barna var også en sentral aktør
i opprettelsen av Barnehusene, som i dag er en av de viktigste aktørene
når barn som har vært utsatt for eller vært vitne til vold eller seksuelle
overgrep skal avhøres i forbindelse med rettsaker. Hvordan barn som
utsettes for vold møtes av hjelpeapparatet kan være avgjørende for om
volden oppdages og stoppes. Det er derfor viktig å se nærmere på
hjelpe apparatets forutsetninger for å fange opp disse barna og særlig
om det er grupper av barn som ikke får den hjelpen de trenger.
I denne kartleggingen settes søkelyset på hjelpeapparatets håndtering
av vold mot barn i minoritetsfamilier. Rapporten baserer seg på intervjuer
med et bredt utvalg fagfolk som jobber med vold- og minoritetsspørsmål
i det daglige, 20 informanter ved barnevernskontorer, helsestasjon- og
skolehelsetjenesten. I kartleggingen stiller Silje Berggrav sentrale spørsmål
knyttet til forskjellsbehandling og utfordringene hjelpeapparatet står
overfor i arbeidet med å avdekke vold i minoritetsfamilier. Redd Barna
mener det er nødvendig å stille disse kritiske spørsmålene og denne
rapporten er et viktig bidrag til økt kunnskap og forståelse for problema-
tikken. Redd Barna har også gjennom ere andre prosjekter vært opptatt
av å øke kunnskapen om minoritetsbarn og familier og deres møte med
hjelpeapparatet. Denne kunnskapen bruker vi aktivt i vårt arbeid for
å forebygge og avdekke vold og for å sikre at barn får beskyttelse
og trygghet.
Redd Barna vil takke Extrastiftelsen for nansiering til dette prosjektet
og Silje Berggrav som har gjennomført kartleggingen og innhentet viktig
kunnskap om hjelpeapparatets og spesielt barnevernets og helsesøstres
muligheter og utfordringer i møte med minoritetsfamilier.
Janne Raanes
Leder av Norgesprogrammet
Redd Barna
Innhold
Sammendrag _______________________________________________________________ 5
Hovedfunn – helsesøstrenes håndtering av vold mot barn i minoritetsfamilier ____________ 6
Hovedfunn – barnevernets håndtering av vold mot barn i minoritetsfamilier _____________ 6
1 Dårligere hjelpetilbud til minoritetsbarn? __________________________________ 8
Alle barn har rett til beskyttelse mot vold ______________________________________ 10
Helsestasjoner og barneverns muligheter og ansvar _______________________________ 10
2 Vold i oppdragelsen vanlig verden over ___________________________________ 12
Lite forskning på omfanget av vold mot norske minoritetsbarn _______________________ 12
Minoritets- og majoritetsfamilier ____________________________________________ 13
Hvor omfattende er volden? ________________________________________________ 14
Voldens skadevirkninger ___________________________________________________ 15
Klaps tillatt i Norge frem til 2010 ____________________________________________ 16
Fysisk straff regnes som omsorgsfull oppdragelse ________________________________ 16
Storfamilien versus kjernefamilien ____________________________________________ 17
Andre forklaringsfaktorer: Migrasjon, marginalisering og mangel på nettverk _____________ 18
Barnevernet: for lite eller mye hensyn til kultur? _________________________________ 20
Oppsummering _________________________________________________________ 20
3 Informanter og metode __________________________________________________ 21
Referansegruppen, intervjuer med forskere og fagfolk _____________________________ 22
Kvalitative intervjuer _____________________________________________________ 23
4 Fagmiljøene: – Politisk vegring og frykt for stigmatisering ________________ 25
– Ikke prioritert hos Barne- og likestillingsdepartementet __________________________ 26
Trenger vi vite mer? ______________________________________________________ 27
Oppsummering _________________________________________________________ 29
5 Helsesøstre: unik mulighet til å forebygge, vegrer seg for å spørre ________ 30
Mye fokus på mat, vekt og vaksinasjoner _______________________________________ 32
Dårlige erfaringer med barnevernet __________________________________________ 34
– Mest brannslokking og lite tid til forebygging __________________________________ 35
– Unik mulighet til å avdekke _______________________________________________ 36
– Gi oss ICDP-opplæring! _________________________________________________ 37
Oppsummering _________________________________________________________ 38
«De este foreldre synes ikke selv at det er ålreit å slå» ____________________________ 39
6 Barnevernet: «Vi har ofte ikke noe annet valg enn å henlegge» ___________ 41
Tiltakene er tragisk dårlige ________________________________________________ 43
Når søkes omsorgsovertakelse? _____________________________________________ 45
Når skal saker politianmeldes? ______________________________________________ 45
Oppsummering _________________________________________________________ 46
INNHOLD SAMMENDRAG
45
Sammendrag
Er terskelen høyere for å gripe inn når et
minoritets barn utsettes for vold i familien?
Forskningen er mangelfull, men de siste årene
har det både fra faglig hold og fra minoritets-
miljøer blitt hevdet at minoritetsbarn mottar
et dårligere tilbud fra hjelpeapparatet enn
majoritets barna1. I media har det jevnlig blitt
satt søkelys på at minoritetsfamilier er over-
representert i barnevernet, og eksperter har
hevdet at bruk av fysisk straff er en av årsakene.
Unge med minoritetsbakgrunn har anklaget
1 Wikan (2001), Raja (2008), Aden (2008)
hjelpe apparatet for ikke å spørre, se eller gripe
tak i saker med vold og omsorgssvikt når varsel-
lampene burde lyse2. På den annen side har
enkelte minoritetsmiljøer anklaget barnevernet
for manglende kulturforståelse og for over-
dimensjonerte inngrep i mange minoritetsfamilier3.
Prosjektet Tåler noen barn mer juling? En kart-
legging av hjelpeapparatets håndtering av vold mot
barn i minoritetsfamilier har hatt som hoved-
2 Se for eksempel Aftenposten (2012), Dagsavisen (2008), VG (2002)
og Bufdirs informasjonsnettside www.ung.no
3 Aftenposten (2012)
Rapporten er skrevet av: Silje Berggrav
Foto: Lisbeth Michelsen
Design og trykk: Andvord Grask AS
Bildene er illustrasjonsfoto. Personene som er avbildet,
er ikke identiske med personer som omtales i rapporten.
7 Utfordringene: «Vi burde brukt hardere skyts, men blir for feige» ________ 47
Vanskelig å formidle nyansene _______________________________________________ 48
«Deres måte å gjøre ting på bryter så veldig med det vi synes er riktig» ________________ 49
Sliter med å oppnå tillit ___________________________________________________ 51
Mener selv de er kultursensitive, savner kulturkompetanse __________________________ 53
Hva er god omsorg? _____________________________________________________ 54
Forskjeller i hvordan volden oppleves? ________________________________________ 55
Oppsummering _________________________________________________________ 56
8 Riktig å snakke om forskjells behandling? _________________________________ 57
– Store forskjeller i kompetanse og rutiner mellom kontorene _______________________ 58
– Klar forskjellsbehandling _________________________________________________ 59
– Griper inn som bulldosere _______________________________________________ 60
Fosterhjem ekstrabelastning for minoritetsbarn? _________________________________ 61
Oppsummering _________________________________________________________ 62
9 Fra autoritet til verdighet? _______________________________________________ 63
– Må bygge allianser, ikke påføre skam _________________________________________ 64
– Naturtalentene forsvinner ________________________________________________ 64
Kunnskap endrer holdninger _______________________________________________ 66
Praktisk støtte viktigere enn gode råd _________________________________________ 67
Hvordan kan kompetansen heves? ___________________________________________ 68
Mer synlig barnevern ____________________________________________________ 68
Tverrfaglig samarbeid, nye verktøy og politiske føringer ____________________________ 69
Endringer skjer! _________________________________________________________ 70
Oppsummering _________________________________________________________ 70
10 Anbefalinger og forslag til tiltak ________________________________________ 71
Ressurser, rutiner og ansvar _______________________________________________ 72
Kompetanseheving og metodeutvikling ________________________________________ 73
Tillitsbyggende tiltak _____________________________________________________ 74
Styrking av foreldrekompetansen ____________________________________________ 75
Forskning _____________________________________________________________ 75
Barns medvirkning _______________________________________________________ 76
Litteraturliste ____________________________________________________________ 77
SAMMENDRAG SAMMENDRAG
67
I all hovedsak mente de barnevernsansatte
at forskjellsbehandlingen resulterte i for lite
inngripen, mens enkelte mente at man særlig
i saker med eldre minoritetsjenter automatisk
tenker æresrelatert vold og sosial kontroll,
og griper for raskt inn.
En annen grunn til at barnevernet kan ha
et rykte for å gripe for mye inn i minoritets-
familier, er at sakene rekker å bli så alvorlige
at tiltaket ofte blir mer dramatisk, i form av
akuttvedtak, enn om man hadde klart å sette
inn effektive tiltak tidligere.
Å systematisk stille spørsmål til barn
og foreldre om bruk av fysisk straff når
meldingen ikke konkret går på vold, ble ikke
oppgitt av noen informanter som fast rutine
ved deres arbeidsplass. Dette gjelder både
minoritets- og majoritetsfamilier.
Blant utfordringene som spesielt ble nevnt av de
barnevernsansatte, var:
Språk- og kommunikasjonsproblemer, proble-
mer med å formidle nyanser og få ærlige svar
Ulike verdier og syn på oppdragelse og vold
gjør sakene vanskelig å forstå og håndtere.
Savn etter kulturkompetanse og kunnskap
om familiestrukturer, kulturelle tradisjoner
og oppdragelsespraksis hos familiene de
jobber med. Problemer med å skille kultur-
forskjeller fra omsorgssvikt
Frykt og mistillit blant minoritetsforeldre
hindrer åpen dialog og mottakelighet for
hjelpe tiltak. Noen informanter har selv
opplevd trusler, og vegrer seg for saker
med minoritetsfamilier.
Unge saksbehandlere med lite erfaring og lav
tillit i minoritetsfamilier får tunge saker og for
dårlig oppfølging.
Barns lojalitet til foreldrene gjør det vanskelig
å få klarhet i hva de utsettes for.
Savn etter ere og bedre tilpassede tiltak
Tillitskrisen mellom enkelte minoritetsmiljøer
og barnevernet ble sett på som et vesentlig
hinder for å få til endring i familiene. Flere
fagfolk tar til orde for en tilnærming der barne-
vernet i mindre grad er opptatt av å utvise
autoritet og myndighet, og i større grad tar
hensyn til andre kulturelle kommunikasjonsstiler.
De mener barnevernsansatte bør få bruke mer
tid til å bli kjent før man går i gang med
vanskelige samtaler, og at det bør være en større
åpenhet for å være personlig og bruke utradisjo-
nelle arbeidsmåter for skape trygge relasjoner.
Bortimot alle informantene både i barnevernet
og helsestasjon- og skolehelsetjenesten uttrykte
at de ønsket seg økt kompetanse på erkulturell
forståelse, og at temaet må få økt fokus i grunn-
utdanningen. Helsesøstrene ønsket seg bedre
samtaleverktøy og kursing i foreldreveiledning
som ICDP (International Child Development
Program). Barnevernsansatte etterlyste økt bruk
av kulturelle brobyggere, ere ansatte med
minoritetsbakgrunn, bedre tverrfaglig sam arbeid
og bruk av nye verktøy og arbeidsmodeller som
har hatt suksess andre steder. Det var også bred
enighet om at barnevernet har en stor jobb
å gjøre i å komme seg ut av kontorene og
informere om etatens mange frivillige hjelpe-
tiltak både i minoritetsmiljøer og befolkningen
forøvrig.
Flere av de intervjuede forskerne var enige
om at forskning på etniske minoriteter er
sensitivt, ladd og vanskelig å nærme seg på grunn
av frykten for å stigmatisere enkeltgrupper.
Samtidig mente man dette ikke er holdbar grunn
til ikke å igangsette både kvalitative og
kvantitative forskningsprosjekter. Argumentet
er at økt kunnskap om spesielle trekk ved
volden i minoritetsfamilier er nødvendig for
at feltet skal tilføres økte ressurser, politiske
og offentlige tiltak, og for at ansatte i hjelpe-
apparatet skal kunne møte barna og foreldrene
på best mulig måte. I tillegg til omfangsstudier
ble det foreslått ere kvalitative studier om
hvordan barna lever med og forstår volden, økt
landkunnskap og forståelse av foreldrenes
bakgrunn og holdninger, samt hva som kan være
effektive tiltak for å nå denne gruppen.
Rapporten avsluttes med en serie forslag til
hvordan helsesøstre og barnevernsansatte kan
få den nødvendige kompetansen og virkemidler
til å håndtere saker som gjelder vold
i minoritets familier på en god måte, og dermed
bidra til å forebygge, avdekke og håndtere disse
sakene på en bedre måte.
formål å belyse om det stemmer at minoritets-
barn forskjellsbehandles i barnevern, helse-
stasjon- og skolehelsetjenesten. Hva opplever
disse etatene som spesielt utfordrende i møte
med disse familiene, og hva slags kunnskap og
tiltak trenger vi for å forebygge, avdekke og
håndtere vold i oppdragelsen på en bedre måte?
Denne rapporten baserer seg på intervjuer med
et bredt utvalg fagfolk som jobber med vold-
og minoritetsspørsmål i det daglige, 20
informanter ved barnevernskontorer, helse-
stasjon- og skolehelsetjenesten, samt minoritets-
ungdom og -foreldre.
Hovedfunn – helsesøstrenes
håndtering av vold mot barn
i minoritetsfamilier
Helsesøstrenes store tillit i befolkningen i tillegg
til de regelmessige rutinekontrollene av alle barn
gjør at helsesøstre har en spesiell mulighet til
å forebygge og avdekke vold i oppdragelsen.
Samtidig tyder intervjuene i denne kartleggingen
på at det å systematisk stille spørsmål for
å avdekke vold, ikke er vanlig verken blant
helsesøstre ved helsestasjoner eller i skole-
helsetjenesten. Ut fordringer i å forebygge og
avdekke vold går særlig på følgende:
«Tradisjonelle» helsestasjonrutinene med
vaksiner, mål og ernæring tar det meste
av tiden og gir lite rom for å snakke om
oppdragelse og grensesetting.
Engstelse for å stille spørsmål om øm tålelige
tema av frykt for å miste kontakten med
barnet og foreldrene. Kun én av de åtte
informantene stilte systematisk spørsmål til
foreldre og barn om bruk av fysisk straff.
For lite opplæring og manglende rutiner for
å avdekke vold – fokuset har vært på tvangs-
ekteskap og kjønnslemlestelse.
Språk- og kommunikasjonsvansker, problemer
med å få til en åpen dialog og innsyn
i familiene
Dårlige erfaringer med å sende bekymrings-
meldinger til barnevernet, særlig i form av
lang ventetid og manglende tilbakemelding
om hva som skjer med sakene
De ansatte i helsestasjon- og skolehelse tjenesten
mente ikke selv at de lettere ser gjennom
ngrene med vold i minoritets familier enn
i etnisk norske familier, men de hadde samtidig
såpass lite erfaring med avdekking av vold at det
var vanskelig å nne noe sammenlignings
grunnlag. Bekymringen gikk i hovedsak på at de
vet at volden nnes, men at de ikke har tid og
ressurser til å drive et godt forebyggende arbeid.
I begge etater ble det nevnt at barnets alder
kunne ha betydning for hvordan sakene ble
håndtert. En helsesøster i skolehelsetjenesten
fortalte at man kan være mindre tilbøyelig til
å melde saker til barnevernet om barna er rundt
16-17 år, fordi man er mer redd for konsekven-
sene for barnets forhold til familien. Organisa-
sjoner som jobber tett med minoritetsfamilier,
har inntrykk av at særlig jenter i denne alderen
sliter med å få hjelp fra barnevernet.
Hovedfunn – barnevernets
håndtering av vold mot barn
i minoritetsfamilier
Både barnevernsansatte og fagfolk som
kjenner godt til barnevernets arbeid, mener
det er grunn til å hevde at det foregår en
forskjellsbehandling av minoritetsbarn.
Flere informanter mente at det kan være
store forskjeller fra kontor til kontor
i hvordan disse sakene håndteres, og ere
mente at bydeler og kommuner med høyere
minoritetsandel gjerne har en høyere terskel
for å gripe inn ved mistanke om vold.
Det ble omtalt som svært problematisk at
mange saker der det er sterk mistanke om
vold i minoritetsfamilier, må henlegges
fordi familiene ikke vil ta imot tiltak.
Andre reagerte på at saker gikk til omsorgs-
overtagelse uten at barnevernet hadde gjort
en god nok kartlegging av hele familiens
behov, eller at barn ble hentet ut med akutt-
vedtak og sendt tilbake uten at forholdene
i hjemmet var endret. Det var en klar oppfat-
ning av at dette skjer oftere i minoritets-
familier enn i majoritetsfamilier.
1 DÅRLIGERE HJELPETILBUD TIL MINORITETSBARN? 1 DÅRLIGERE HJELPETILBUD TIL MINORITETSBARN?
89
man legger til grunn i oppdragelsen, er det uenig-
het om. Ønsker man å være «service- foreldre»
som gir barnet stor plass og lite motstand, eller
er man mer opptatt av å sette tydelige grenser?
Vil man dyrke frem selvstendighet og individuell
frihet, eller er det viktigere at barnet føler
lojalitet og ansvar overfor familien? Og hvilke
metoder kan foreldre ta i bruk overfor barn som
ikke oppfører seg slik man ønsker?
Spør man foreldre verden over om vold mot
barn er akseptabelt, vil de este sannsynligvis
svare «nei». Men hvordan vi denerer vold,
varierer. I de skandinaviske landene er eksempel-
vis klapsing, dasking og klyping denert som vold
og forbudt, mens veldig mange steder i verden
regner man det ikke som vold, men som en
akseptert del av barneoppdragelsen – slik det
også var i Norge for ikke altfor mange år siden.
Det er en utbredt oppfatning at man som
forelder av og til må bruke fysisk makt for
å irettesette sitt barn, og at dette godt kan
gjøres av kjærlighet eller i god hensikt. I enkelte
situasjoner tar den fysiske disiplineringen andre
og grovere former – fra harde slag til bruk av
gjenstander og psykisk vold. Grensen mellom
vold som ledd i oppdragelsen og vold som
resultat av frustrasjon og sinne er ikke alltid lett
å skille, verken for utøveren eller den som
utsettes for den. Skadevirkningene av volden
er uansett alvorlige: rent fysisk i form av smerter
og skade. Psykisk kan volden ødelegge selvet og
relasjonelle ferdigheter, men aller mest skadelig
er kanskje frykten barnet påføres (van der Hart
et al. 2006, van der Weele et al. 2011).
Norge er blitt et stadig mer erkulturelt sam-
funn, hvor innvandrere representerer 13,1
prosent av landets befolkning4. I NOVA-under-
søkelsen Vold og overgrep mot barn og unge
(Mossige og Stefansen 2007) ble det avdekket
at ungdommer med mødre fra et ikke-vestlig
land har seks ganger så høy statistisk risiko for
å bli utsatt for grov vold fra mor som ungdom-
mer med mødre med norsk eller nordisk
bakgrunn. Forskerne peker samtidig på at det
ikke er grunnlag for å forklare hvorfor ungdom
med innvandrerbakgrunn har høyere risiko for
å oppleve vold, og antar at årsaken er sammen-
satt. Med unntak av denne undersøkelsen, en
bredere anlagt studie som tok for seg vold og
overgrep mot barn og unge i Norge generelt,
ns lite forskning her til lands om vold mot barn
4 Se www.ssb.no/innvandring
i minoritetsfamilier. Det meste som nnes er
anekdotiske eksempler. I løpet av de siste årene
har stadig ere ungdommer og voksne med
minoritetsbakgrunn stått fram med historier
om til dels grov mishandling og omsorgssvikt
(se for eksempel Aden 2008, Raja 2008, Dags-
avisen 2008).
Den svenske dokumentaren Det svenske sveket
(SVT 2 2007) avdekket hvordan barn fra
innvandrer familier som sa fra til hjelpeapparatet
om vold i hjemmet, ikke opplevde å få hjelp,
fordi ansatte i det svenske barnevernet syntes
det var for kulturelt sensitivt å blande seg inn
i familienes anliggende. Flere danske studier
(Felding 2005 og 2001) har funnet at minoritets-
ungdom har dårligere tilgang til hjelpetjenester
enn etnisk danske ungdommer med tilsvarende
problemer.
Det har vært liten grunn til å anta at det forholder
seg annerledes i Norge. En rekke medieoppslag
har skapt et inntrykk av at barnevernet sliter
med å avgjøre når det dreier seg om kultur-
forskjeller og når det dreier seg om omsorgs-
svikt (se f.eks. Aftenposten 2012, Bergens
Tidende 2012). Unge med minoritetsbakgrunn
har anklaget hjelpeapparatet for ikke å spørre,
se eller gripe tak i saker med vold og omsorgs-
svikt når varsellampene burde lyse (Aftenposten
2012, www.ung.no), mens andre hevder å ha
møtt helsesøstre som er redde for å bli stemplet
som rasister hvis de spør minoritetsbarn om
hvorfor de har blåmerker (Dagsavisen 2008).
Dette er noe av bakgrunnen for ønsket om
å se nærmere på følgende spørsmål: Skyldes
mangelen på omfattende studier at norske
samfunnsforskere vegrer seg for å gå dypere inn
i en problemstilling som kan oppfattes som
kulturelt sensitiv, og hva slags forskning trenger
vi? Er det slik at hjelpeapparatet har hatt lettere
for å akseptere vold mot barn fra ikke-vestlige
familier enn etnisk norske barn? Hva mener
1 Dårligere hjelpetilbud
til minoritetsbarn?
«Jeg har reagert på saker der barna er sendt tilbake
til foreldrene, hvor foreldrene sier «Ja, ja, vi skal
slutte». Men volden har vært så ekstrem at jeg har
tvilt på om de vil kunne ta seg inn. Jeg tror ikke
vi ville sendt hjem norske barn til samme forhold.
Jeg har ere ganger stilt meg spørsmålet om disse
barna skal tåle mer enn norske barn.»
Barnevernsansatt i større norsk by
En av de få tingene foreldre est har til felles,
er at de ønsker det beste for sine barn, og at de
utfører foreldrerollen så godt de kan. Måter
å oppdra barn varierer sterkt innenfor kulturer
og mellom kulturer, fra generasjon til generasjon
og mellom familier. Likevel er målet for de este
det samme: å oppdra sunne, friske barn med
styrker og evner best mulig tilpasset det samfun-
net de lever i. Hva som utgjør god oppdragelse,
hvordan man utøver omsorg og hvilke verdier
«Mamma slår
bare når jeg
er slem»
Ali 6 år
Sitat på barnevernskontor
1 DÅRLIGERE HJELPETILBUD TIL MINORITETSBARN? 1 DÅRLIGERE HJELPETILBUD TIL MINORITETSBARN?
10 11
med slike forhold, har det en lovbestemt plikt til
straks å undersøke hvordan barnet har det,
og om nødvendig sette i verk tiltak. Barne-
vernets arbeid er en blanding av støtte og
kontroll. Det skal gi hjelp og støtte (eksempelvis
barnehageplass, støttekontakt, avlastningstiltak,
støtte til fritidsaktiviteter eller økonomisk
støtte) for at hjemmet skal kunne makte sitt
oppdrageransvar, men det har også plikt til
å gripe inn med omsorgsovertakelse hvis dette
ikke nytter. Dersom et barn skal plasseres
utenfor hjemmet uten foreldrenes samtykke,
må det treffes vedtak om dette i fylkesnemnda
etter forslag fra kommunen. Et slikt vedtak kan
bare gjøres når det handler om alvorlig
omsorgssvikt og barnevernlovens vilkår for
omsorgsovertakelse er oppfylt.
To ferske rapporter avdekker alvorlige svikt
i begge etatene når det gjelder omsorgssvikt
generelt: Flere norske helsestasjoner er så dårlig
bemannet at de ikke klarer å fange opp barn
som trenger hjelp (Statens helsetilsyn 2012).
En undersøkelse fra Riksrevisjonen (2012) viser
at mange barn som trenger hjelp fra barne-
vernet, ikke blir fanget opp tidlig. Barnevern-
tjenestene har feilaktig henlagt mange
bekymrings meldinger, og i mange kommuner
tar det lang tid før barnet får hjelp. Mange
undersøkelser er gjennomført uten at
barnevern tjenesten har snakket med barnet,
eller uten at barneverntjenesten har vært
hjemme besøk.
Nyere studier viser samtidig at kommuner som
bruker ressurser på helsestasjoner og
skolehelse tjeneste, har mindre behov for
barnevernsinstitusjoner og fosterhjem (Myrvold
et al. 2011). På den annen side viser statistikken
at helsesøstre sender svært få bekymrings-
meldinger til barnevernet generelt og om vold
spesielt. En oversikt over undersøkelsessaker
startet av barnevernet i 2011 viser at bare nær
seks prosent av sakene ble meldt av helsestasjon
eller skolehelsetjeneste (SSB 2012). 27 prosent
av meldingene gikk på omsorgssvikt eller
mishandling, en kategori som favner langt mer
enn vold. En doktoravhandling i kriminologi tyder
på at helsesøstre har få erfaringer med å temati-
sere og avdekke vold i sine konsultasjoner
(Neumann 2007).
Hvilke erfaringer helsesøstre gjør med å melde
saker til barnevernet, hvordan de opplever
ventetid, håndtering av saker og tilbakemeldinger
antas å ha betydning for om de melder neste
gang de er bekymret for et barn. Et godt sam-
spill, avklarte roller og tillit mellom helse-
stasjoner og barnevern er vesentlig for at de
to etatene kan underbygge og støtte hverandres
arbeid for å forebygge og avdekke vold mot barn.
barnevernsansatte og helsesøstre er de største
utfordringene i å forebygge og avdekke vold
i disse familiene, og hva skal til for at de kan
håndtere sakene på en bedre måte? Dette er
spørsmål som vil belyses i denne rapporten.
Alle barn har rett til beskyttelse
mot vold
Når vold eller andre overgrep mot et barn blir
avdekket, skal det kommunale tjenestetilbudet
sikre barnet beskyttelse mot volden, samt hjelp
og behandling til å leve videre. Helsestasjonen og
det kommunale barnevernet må ha tilstrekkelige
ressurser og nok kunnskap, og det må være
klare rutiner for samarbeidet mellom de
kommunale instansene og politi, krisesentrene
og andre hjelpetiltak, som barne- og ungdoms-
psykiatrien, BUP.
FNs barnekonvensjon om barns rettigheter
er innarbeidet i norsk lov, og gjelder for alle
barn som bor og oppholder seg i Norge.
Barne konvensjonens artikkel 19 understreker
alle barns rett til beskyttelse mot «alle former
for fysisk eller psykisk vold, skade eller misbruk».
I barnelovens paragraf 30 er det slått fast at «[...]
Barnet må ikkje bli utsett for vald eller på anna vis
bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa
blir utsett for skade eller fare. Dette gjeld òg når
valden brukast som ledd i oppsedinga av barnet.
Bruk av vald og skremmande eller plagsam fram-
ferd eller annan omsynslaus åtferd overfor barnet
er forbode». Barn har rett til beskyttelse, men når
foreldre ikke greier å ivareta denne retten, er det
staten som er pålagt å gi barn og unge beskyt-
telse. I Norge har staten gjennom barneverns-
tjenesten, helsestasjonen og skolehelsetjenesten
et sentralt ansvar for et barns totale omsorgs-
situasjon. Dermed har den også et særlig ansvar
for barn som utsettes for fysiske overgrep.
Helsestasjoner og barneverns
muligheter og ansvar
Alle som arbeider i offentlige instanser og
tjenester, har opplysningsplikt til barnevernet
om de mistenker at barn blir utsatt for vold
eller overgrep. Samtidig viser befolkningsstudier
at forekomsten av vold mot barn står i sterk
kontrast til det relativt lave antall saker i barne-
vernet der fysisk mishandling er oppgitt som
årsak til tiltak. Det er trolig at helsepersonell
og andre som kommer i kontakt med barn, ikke
oppdager symptomer på mishandling eller at de
av ulike grunner unnlater å melde fra (Justis- og
beredskapsdepartementet 2012). Barnehagenes
lave statistikk for å sende bekymringsmeldinger
til barnevernet ble belyst i en større rapport
utført av NTNU (Bratterud og Emilsen 2011).
Flere offentlige etater kunne vært kartlagt
i denne studien, men hovedfokuset vil være
på helsestasjoner og barnevern. I teksten brukes
ofte begrepet «hjelpeapparatet», og selv om det
av og til kan være snakk om hjelpeapparatet
i bredeste forstand, er fokuset altså i første
rekke på de nevnte to etater.
En viktig del av kartleggingen har vært å under-
søke potensialet hos helsesøstre i å forebygge
og avdekke vold i oppdragelsen. Helsesøstrene,
som når ut til så å si alle foresatte med barn
i Norge, tilhører en av de profesjonene som er
best plassert for å kunne oppdage om noe er
galt med barnet (Neumann 2008). Helse-
stasjonen er et lovpålagt, gratis og lett tilgjenge-
lig lavterskeltilbud for alle barn i alderen 0-5 år
og deres foreldre, uavhengig av sosial tilhørighet.
Gjennom skolehelsetjenesten, et tilbud fra
grunnskole til videregående skole, skal de ha et
helhetlig blikk og kompetanse på helse, oppvekst
og livskvalitet.5 I forskrift om kommunens
helsefremmende og forebyggende arbeid
i helsestasjon- og skolehelsetjenesten påpekes
tjenestens særskilte ansvar for å veilede
minoritets foreldre i barneoppdragelse. I merk-
nadene til forskriftens paragraf 2.3 heter det at:
«Tjenestetilbudet må også være tilrettelagt for
barn og ungdom med erkulturell bakgrunn.
Foreldre med innvandrerbakgrunn bør få veiled-
ning i utfordringer ved å oppdra barn i Norge,
og hva det innebærer å vokse opp med er
kulturell bakgrunn i Norge.» (Sosial- og helse-
direktoratet 2003).
Barnevernets ansvar og arbeidsoppgaver nner
vi i barnevernloven (Lov av 17. juli 1992 nr. 100).
Det er barneverntjenesten i kommunen som har
ansvaret for barnevernet. Barnevernet har som
sin spesielle oppgave å ta vare på de mest
utsatte barna. Det skal beskytte barn mot
omsorgssvikt og motvirke at barn lider fysisk
og psykisk overlast (Barne- og familie-
departementet 2001). Blir barnevernet kjent
5 www.helsedirektoratet.no
«Jeg tror vold mot barn er noe som skjer
mest i Afrika og Asia. Det skjer nok ikke
her. Jeg har aldri hørt vennene mine snakke
om det. Det er nok litt tabu.»
Mira, 14
2 VOLD I OPPDRAGELSEN VANLIG VERDEN OVER 2 VOLD I OPPDRAGELSEN VANLIG VERDEN OVER
12 13
å korrigere eller kontrollere barnets oppførsel
(Straus og Donelly 2001). Man skiller gjerne
oppdragervold fra andre former for barne-
mishandling ved å kategorisere sistnevnte som
impulsiv vold, som ofte er spontan, ukontrollert
og resultat av sinne- og frustrasjonsutbrudd,
mens oppdragervolden kategoriseres som
instrumentell vold – den volden som er kontrol-
lert og brukes bevisst for å disiplinere, rettlede
og oppdra barnet (se for eksempel van der
Weele et al. 2011). Begrepet oppdragervold er
i seg selv ikke uproblematisk, heller ikke skillet
mellom oppdragervold og barnemishandling.
Her nnes en gråsone som både forskere og
praktikere sliter med å kategorisere, og ere av
informantene i denne studien argumenterer for
at «mild» vold som pågår systematisk over tid,
burde deneres som mishandling. Flere mente
også det er en tendens til at oppdragervold går
over til grovere vold når effekten forsvinner.
I enkelte fagmiljøer, som ved de statlige barne-
husene, mener man begrepet oppdragervold har
en legitimerende effekt både for utøver og
barnet («Mamma slo fordi jeg var slem»). Man
har her gått over til å snakke om vold i oppdragelsen
for å favne alle fasettene. Dette begrepet er
også hensiktsmessig i denne kartleggingen, siden
eksemplene som ble nevnt i intervjuene,
spenner over et bredt voldsregister.
UNICEF denerer fysisk oppdragervold som slag,
klaps og ris med hånd eller gjenstand (pisk,
stokk, belte, sko, tresleiv). Men det kan
også handle om å sparke, riste, kaste, klype, bite,
lugge, gi barnet ørek, tvinge barnet til å sitte
i ukomfortable posisjoner eller å brenne eller
svi gjenstander på barnets hud (Pinheiro 2006).
Enhver form for fysisk avstraffelse av barn –
enten en velger å kalle den disiplinering, grense-
setting eller irettesettelse – kan ikke deneres
som noe annet enn vold mot barn.
Det er også vanlig å skille mellom fysisk og
psykisk vold. Psykisk vold virker på offeret
gjennom å skremme, fornedre eller kontrollere.
Denne kategorien inneholder handlinger som
utskjelling, utstrakt kontroll, direkte eller
indirekte trusler. Men det kan også handle om
sosiale sanksjoner, som å bli utpekt som synde-
bukk og utskjelt foran andre mennesker. Det kan
handle om å spille på frykt, låse barnet inne i et
rom, true med straff eller med at barnet skal
bli forlatt eller skadet, å latterliggjøre barnet
mens andre hører på eller avvise barnet følelses-
messig (ibid).
Fysisk og psykisk vold vil ofte foregå samtidig
eller ha nær tilknytning. En «voldshandling» vil
derfor kunne bestå av begge elementer. Isdal
(2000) bruker også begrepet latent vold som
en dimensjon ved psykisk vold, der den utsatte
lever i konstant frykt for nye voldsepisoder.
Risikoen for ny vold kan komme til å styre alt
den utsatte gjør, som en strategi for å unngå ny
vold. Foreldre som av ulike grunner sliter med
å nne alternative metoder for grensesetting, vil
lettere kunne ty til psykisk vold, som bruk av
trusler om vold. Psykisk vold som ikke knyttes
direkte til fysisk vold, kan imidlertid være både
vanskeligere å oppdage og forebygge (Neumayer
et al. 2008). Denne studien vil ha hovedfokus
på den fysiske volden, men også berøre den
psykiske volden når det er relevant. Rapporten
omhandler ikke direkte den vold som har form
av seksuelle overgrep mot barn, heller ikke såkalt
skadelige kulturelle praksiser som kjønnslem-
lestelse og tvangsekteskap. Selv om dette er tema
som ikke er uvanlig å berøre i arbeid med enkelte
minoritetsfamilier som også utøver vold i opp-
dragelsen, snakker vi her om komplekse fenome-
ner som bør forstås og behandles hver for seg.
Minoritets- og majoritetsfamilier
«Minoritetsfamilier» forstås i denne rapporten
som familier med opprinnelse i et annet land
enn Norge, i denne sammenhengen først og
fremst med en annen kulturell bakgrunn enn
vestlig.6
Hofman (2011) peker på at forskningen som
nnes på feltet, som oftest har fokus på ikke
vestlige, særlig sørasiatiske, muslimske barn.
Utfordringene som kommer fram i denne
kartleggingen, kan derfor ikke generaliseres
til alle minoritetsbarn. Det er behov for mer
kunnskap om nye innvandrergrupper, for
eksempel den økende andelen familier fra
Øst-Europa, som nå utgjør en av de største
minoritetsgruppene i landet. Mer enn halvparten
av de etniske minoritetsbarna i Norge kommer
fra vestlige land, og Hofman mener det er liten
grunn til å tro at de er mindre utsatt for vold
i oppdragelsen enn ikke-vestlige barn – likevel
nnes det lite forskning om dem (UNICEF 2005,
Mossige og Stefansen 2007, SSB 2012b).
6 SSB gikk i 2008 over fra å bruke begrepet «ikke-vestlig» til den
videre benevningen Asia, Afrika, Latin-Amerika, Oseania unntatt
Australia og New Zealand, og Europa utenom EU/EØS.
2 Vold i oppdragelsen vanlig
verden over
Lite forskning på omfanget av vold
mot norske minoritetsbarn
Det er store kulturelle variasjoner i hva som
deneres som vold, og ere forståelser og
inndelinger av voldsbegrepet. Ifølge Per Isdal
(2000) er det ikke den direkte handlingen som
denerer at noen utsettes for vold, men
hvordan handlingen virker på mottakeren. Vold
er enhver handling rettet mot en annen person,
som gjennom at denne handlingen skader,
smerter, skremmer eller krenker, får denne
personen til å gjøre noe mot sin vilje eller slutte
å gjøre noe personen vil.
I denne kartleggingen vil fokuset være på vold
i oppdragelsen. Forskningslitteraturen bruker
gjerne begrepet oppdragervold, denert som
bruk av vold mot kroppen med sikte på å påføre
barnet smerte, men ikke skade, med den hensikt
2 VOLD I OPPDRAGELSEN VANLIG VERDEN OVER 2 VOLD I OPPDRAGELSEN VANLIG VERDEN OVER
14 15
Voldens skadevirkninger
Alle typer fysisk avstraffelse kan av natur variere
fra mildt til svært smertefullt, men barn og unge
som er utsatt for vold i oppdragelsen, forteller
at den fysiske smerten fort går over. Det som
blir igjen, er følelsen av å ha blitt krenket,
devaluert og ydmyket foran andre (van der
Weele et al. 2011). Da barn verden over ble
spurt hva de synes om fysisk avstraffelse, svarte
75 prosent av barna at å slå barn som ledd
i oppdragelsen aldri er en god løsning. Barna
forteller at det gjør vondt å bli slått, og at det
oppleves som ydmykende og nedverdigende
å bli slått av de som sier at de elsker dem og vil
ta vare på dem. De ønsker andre former for
disiplinering, med en forklaring på hva de har
gjort galt (Pinheiro 2006).
En nordisk undersøkelse på vegne av UNICEF-
komiteene fant at 82 prosent av norske barn
mente at barn aldri må straffes fysisk (UNICEF
Norge 2010). UNICEF reagerte likevel på at
så mange som ti prosent godtar bruk av vold
i oppdragelsen. Flere gutter enn jenter svarte
at de synes det er greit at barn straffes fysisk,
14 prosent mot syv blant jenter. Undersøkelsen
så ikke nærmere på den etniske fordelingen
blant barna som sa de syntes det var greit med
fysisk avstraffelse.
Det er de aller minste barna som tar mest
skade av å bli direkte utsatt for vold, og ikke
bare i form av eventuelle fysiske skader. Vold
og annen traumatisering er spesielt skadelig når
hjernen og nervesystemet er under utvikling,
og traumatiske opplevelser i de første leveårene
kan forårsake skader på sentrale hjerne-
strukturer som først gir seg utslag i puberteten
(Kaufman et al. 2000; Schechter og Willheim
2009).
En amerikansk studie som tok for seg oppførselen
til 2500 barn i alderen ett til tre år, fant at barn
som ble slått som ettåringer, hadde en tendens
til å oppføre seg mer aggressivt når de ble to år
(Berlin et al 2009). De gjorde det også dårligere
enn andre barn da de ble målt på kognitive
evner i treårsalderen. Forskerne påpeker at barn
i så lav alder ikke har god nok forståelse av rett,
galt og konsekvenser til at de korrigerer
oppførselen sin som følge av fysisk avstraffelse.
De skjønner ikke hensikten. Tilsvarende tall ble
funnet for eldre barn i en amerikansk studie fra
2010. Forskerne fant at barn som ble straffet
fysisk av moren sin da de var tre år, hadde
høyere risiko for å være aggressive da de ble
fem år. Denne sammenhengen var klar også ved
bruk av «mildere» fysisk straff (Taylor et al
2010).
Voldens største skadevirkninger er frykten
den påfører barnet. Barnet utvikler en nevro-
biologisk alarmberedskap som kan ha alvorlige
fysiologiske og psykologiske konsekvenser.
Å måtte leve med kronisk frykt er skadelig
fordi hjernen programmeres til å handle
måter som er nødvendige for overlevelse
(van der Weele et al. 2011). Frykten hemmer
vår evne til å inngå i trygt samspill med andre
mennesker; den hindrer oss i en balansert
utvikling av personligheten, utvikling av
spontanitet, og den forstyrrer evnen til læring
hos mennesker (van der Hart et al. 2006;
Horsman 2000).
Både fysiske og psykiske voldshandlinger er
et hinder for utviklingen av et godt selvbilde.
Barnet kan vokse opp med en fornemmelse
av at det ikke er noe verdt, at de som er glad
i barnet og som barnet er avhengig av, synes det
er greit å såre barnets følelser og krenke
barnets grenser, integritet og identitet. Når den
nærmeste omsorgsgiveren både formidler
omsorg og kjærlighet, og bruker vold, vil denne
erfaringen kunne skade barnets evne til å inn-
gå i andre mellommenneskelige relasjoner (van
der Weele et al. 2011). Barnet kan i voksen alder
få problemer med å stole på andre. Ikke minst
kan det påvirke hvordan barnet velger å inn-
gå i andre koniktsituasjoner: Hvis volden har
vært en naturlig måte å løse konikter på, kan
dette mønsteret følge barnet på andre
sosialiserings arenaer. Volden skremmer barnet
til taushet, og forteller barnet indirekte at bruk
av vold både er akseptabelt og nødvendig for
å sette seg selv i respekt.
Det er viktig å være klar over at det er mye som
skiller minoritetsgruppene, og at minoritets-
familiene ikke er en homogen gruppe verken
etnisk, språklig, religiøst, kulturelt eller sosio-
økonomisk. Minoritetsfamiliene har likevel til
felles en erfaringsbakgrunn fra andre samfunn
enn det norske, og følgelig påvirkning av andre
kulturelle verdier enn det vi omtaler som
«norske». De har også noen felles utfordringer,
først og fremst i forhold til det norske stor-
samfunnet og staten, som ikke alltid tar hensyn
til at de er kulturelt forskjellige fra majoriteten
(Neumayer et al. 2008).
Enkelte steder brukes begrepet «majoritets-
familier» som alternativ til «etnisk norske
familier».
Redd Barnas denisjon av barn er den samme
som i norsk lov og FNs barnekonvensjon: alle
mennesker under 18 år er barn i juridisk
sammenheng. Denne denisjonen vil følges
i studien.
Hvor omfattende er volden?
Det nnes i dag svært få omfangsstudier om
bruk av fysisk avstraffelse i norske minoritets-
familier. Derimot nnes det undersøkelser som
antyder noe om forekomst av fysiske overgrep
og voldserfaringer i barne- og ungdomsårene
generelt. Den nevnte NOVA-undersøkelsen Vold
og overgrep mot barn og unge (Mossige og
Stefansen 2007) ble utført blant 7000 avgangs-
elever i videregående skole. Her oppga 25
prosent minst ett tilfelle av fysisk vold fra en
forelder, mens andelen som oppga fysisk vold fra
begge foreldrene, var sju prosent. Andelen som
oppga grov vold fra minst én forelder, var åtte
prosent, mens andelen som oppga grov vold fra
begge foreldrene, var to prosent. I spørreunder-
søkelsen Ung i Oslo oppga 3,7 prosent av jentene
og 2,7 prosent av guttene at de hadde opplevd
vold fra foreldrene det siste året (Øia 2007).
Når det gjelder forekomst av vold i familier med
minoritetsbakgrunn, er kunnskapen altså foreløpig
liten. Omfangsundersøkelser har ofte lav
svarprosent i minoritetsgrupper, og det gjør det
vanskelig å si noe med sikkerhet om omfanget
av vold i oppdragelsen (se for eksempel Haaland
et al. 2005). NOVA-studien fra 2007 slår fast at
ungdommer med mødre fra et ikke-vestlig land
har seks ganger så høy statistisk risiko for
å bli utsatt for grov vold fra mor som ungdom-
mer med mødre med norsk eller nordisk
bakgrunn. Studien ser ikke nærmere på oppdra-
gervold spesielt. Det er også viktig å merke seg
at denne undersøkelsen baserer seg på avgang-
selever i videregående skole, og dermed ikke
fanger opp en vesentlig gruppe, nemlig ungdom-
mer som av ulike grunner ikke begynte på eller
fullførte studier etter grunnskolen.
I en rapport basert på helseundersøkelser blant
ungdom i seks fylker kom det fram at ungdom
med far med ikke-vestlig bakgrunn var mer
utsatt for vold fra voksne enn ungdom med
norskfødt far; tallene var henholdsvis 6,7
prosent versus 2,7 prosent for guttene og 7,4
prosent versus 4,1 prosent for jentene (Schou,
Dyb og Graff-Iversen 2007). Det kom imidlertid
ikke frem hvorvidt de voksne som utøvde
volden, var foreldre eller andre voksne. Under-
søkelsene fanget heller ikke opp antall, hyppighet
eller alvorlighetsgrad av voldsepisodene.
I Kalve og Dyrhaugs rapport Innvandrerbarn
i barnevernet 2009 (publisert 2011) kommer det
fram at det nnes en klar overvekt av saker om
fysisk mishandling av barn blant første-
generasjons innvandrerbarn i barnevernet,
sammenlignet med barnebefolkningen for øvrig.
Også barn født i Norge av to utenlandskfødte
foreldre har en klart høyere rate enn barn uten
innvandrerbakgrunn, men likevel noe sjeldnere
enn blant førstegenerasjonsbarna. Rapporten
avdekker at andelene som mottok tiltak i 2009,
var 2,9 prosent av barn uten innvandrerbak-
grunn, 6,7 prosent av innvandrerbarn og 5,1
prosent av norskfødte barn med innvandrer-
foreldre. Innslaget av innvandrerbarn og norsk-
fødte barn med innvandrerforeldre har økt fra
16 prosent av alle barn med tiltak i 2004 til 21
prosent i 2009.
En undersøkelse fra Sverige viste lignende
forskjeller, med lavere forekomst av rapportert
vold hos annengenerasjons- versus første-
generasjonsinnvandrere (Svedin 2007). Funnene
kan tyde på tilpasning og læring, men kan
også ha sammenheng med en livssituasjon
preget av større stabilitet og trygghet.
«Jeg smiler utenpå.
Men inni kjennes
det bare mørkt
og tomt.»
Marilena 11 år
Sitat på barnevernskontor
2 VOLD I OPPDRAGELSEN VANLIG VERDEN OVER 2 VOLD I OPPDRAGELSEN VANLIG VERDEN OVER
16 17
for fysisk eller psykisk vold som en del av
barneoppdragelsen (UNICEF 2010). I enkelte
av landene oppga mer enn 90 prosent av barna
i alderen to til 14 år at de var blitt utsatt for
vold i form av fysisk avstraffelse eller psykisk
aggresjon. Studier har vist at bruk av vold
i oppdragelsen er like utbredt blant mødre som
blant fedre (van der Weele et al. 2011). En studie
foretatt i Nederland blant marokkanske og
tyrkiske familier viser at det er mor som utøver
den sentrale voldsbruken i oppdragerøyemed
før tenårene, mens far tar over når barnet er
eldre (Yerden 2008).
Jørgensen og van der Weele (2009) bemerker
at vold utført av mennesker med minoritets-
bakgrunn ofte forklares med gruppe- eller
samfunnsmessige faktorer, og at det er lett
å gi religion «skylden» for familievolden. De
mener religiøs fanatisme, uavhengig av religion
og etnisitet, ofte innebærer patriarkalske
holdninger og en ideologi som gir rett til
å straffe andre for brudd på disse verdiene.
Mye tyder på at norske barn som vokser opp
i isolerte kristne trossamfunn, er mer utsatt enn
andre for fysisk avstraffelse (Foreldre & Barn
2012, Redd Barna 2005).
Gjennom ere tiår har den normative diskursen
i Norge argumentert mot voldsbruk i oppdra-
gelsen. For minoritetsforeldre som bruker vold,
kan bildet være annerledes, blant annet fordi de
normative diskursene i hjemlandet om bruk av
vold mot barn er annerledes (van der Weele et
al. 2011). De este etniske minoriteter i Norge
har sin opprinnelse i land der fysisk avstraffelse
i barneoppdragelsen er vanlig. Det kalles da
heller ikke for vold, men disiplin. Å la være
å bruke streng fysisk disiplin blir av mange
minoritetsforeldre oppfattet som et tegn
på foreldrenes likegyldighet. «Å bli herdet» er
et fenomen mange er opptatt av, etterfulgt av
argumenter om at «motstand gjør en sterkere»,
og dermed bedre rustet til å møte utfordringene
i verden.
I Norge blir det lagt mer vekt på hvordan
handlingen oppfattes av mottaker (mottakerens
subjektive opplevelse av handlingen) enn intensjonen
til initiativtakeren. Hovedsaken er da at handlingen
skremmer eller skader. I andre kulturer kan
intensjonen bak handlingen bli tillagt mer vekt
enn selve handlingen (ibid). Det oppfattes ikke
som vold, men helt normal grensesetting. Man vil
barnet sitt det beste, og man har et ønske om
å oppdra barnet til å bli en ansvarlig og lovlydig
borger og sikre at det får det godt i livet. Streng
oppdragelse av en datter vil anses for den
eneste riktige måte å sikre at hun ikke omgås
gutter, får et rykte og dermed blir mindre
attraktiv i ekteskapsmarkedet. Å jule opp en
sønn som kommer beruset hjem, er en naturlig
og forventet reaksjon som vil sørge for at
oppførselen ikke gjentas.
Jørgensen og van der Weele (2009) forteller
at mange av deres klienter ved Alternativ til vold
ikke inkluderer mildere fysisk vold i sin volds-
denisjon. De ser på øreker, klapsing og
lignende som «normal» atferd og ikke som vold.
Noen likestiller begrepet vold med betegnelsen
grov mishandling. Flere voldsutøvere innser
heller ikke at dette er handlinger som er i strid
med norsk lov, til tross for at de vet at volds-
utøvelse i familien er forbudt i Norge. Dette kan
også medføre at offeret tolerer mer av det
vi oppfatter som vold, og ser på det som
normalt eller noe man må nne seg i.
Storfamilien versus kjernefamilien
Hvordan en kultur forholder seg til kollekti-
visme og individualisme er en av de mest
studerte kulturforskjellene (Hofstede 1980;
Hundeide 2003). Man skiller mellom «tradisjo-
nell kollektivistisk» versus mer «moderne
individualistisk» omsorgs- og samspillspraksis.
Forenklet går skillelinjene ved hvorvidt individet
eller det sosiale fellesskapet står i sentrum, noe
som for eksempel kan få konsekvenser for
vektlegging av respekt og lydighet overfor
gruppen eller slekten i oppdragelsen, og virke-
midler som brukes for å oppnå dette (Skytte
2008; Hylland Eriksen og Arntsen Sørheim
2006). I den vestlige kjernefamilien kommer
individet først, og man setter stor pris på indivi-
duell frihet og mulighet for selvrealisering.
I typisk kollektivistiske familier er idealet ofte
å være god i de relasjonene man inngår i – som
datter, bror, far osv., mer enn å være opptatt av
å ha det godt med seg selv (den Hartog 2004 ,
van der Weele et al. 2011). Individets, og særlig
kvinners og barns interesser, er underordnet
familiens interesser. Familiestrukturen er mer
hierarkisk, med den eldste mannen som familiens
overhode. I storfamilier blir det lagt vekt
på å imøtekomme de voksnes behov, vise
takknemlighet og respekt for de eldre. Mange
minoritetsforeldre kan mene at barn fra vestlige
Forskning tyder på at barn ser ut til å reagere
svært likt på vold uavhengig av etnisk bakgrunn
og på tvers av kulturer (Pinheiro 2006, Mullen-
der et al. 2002, Graham-Bermann og Halabu
2004). Oppdragervoldens skadevirkninger både
på barn og familier er begrunnelsen for det
internasjonale arbeidet for å gjøre forbud mot
fysisk avstraffelse i oppdragelsen universelt, det
vil si å få land til selv å vedta lover og sanksjoner
som forbyr dette. I dag har 22 av Europarådets
47 medlemsland, inklusive Danmark, Finland,
Norge og Sverige, innført forbud mot fysisk
straff av barn, og ytterligere seks land har
forpliktet seg til det samme.7
Klaps tillatt i Norge frem til 2010
Man skal ikke lenger tilbake enn til 1960-tallet
for å nne at vold i oppdragelsen var sterkt
forankret i norsk kultur. På denne tiden hadde
foreldreautoriteten helt andre kår. Far var den
tydelige autoriteten hjemme. Han jobbet for
å tjene penger til husholdningen, mens mor
hadde ansvar for barn og husarbeid. Barna kk
i liten grad være med å utforme hverdagen sin,
men skulle oppføre seg pent, respektere og
adlyde sine foreldre (van der Weele et al. 2011).
Dersom de ikke oppførte seg slik foreldrene
ønsket, ble de møtt med trusler eller utøvelse
av streng disiplin i form av vold og andre
sanksjoner. Norske foreldre på 1960-tallet ga
gjerne advarsler på forhånd og brukte fysisk
straff på en planlagt måte (Kolstad 2006), det
som tidligere er omtalt som instrumentell vold.
Mye endret seg gjennom kvinnenes likestillings-
kamp på 1970-tallet. Fra å være underordnet
kk kvinner – og deretter barna – gradvis økt
status som delaktige medborgere med egne
rettigheter utover 80- og 90-tallet.
I 1972 ble foreldres refselsesrett i den norske
straffeloven opphevet. Det var likevel uklart om
det var meningen å forby all fysisk avstraffelse av
barn. Det ble derfor i 1987 tilføyd en endring
i barneloven som skulle tydeliggjøre at vold mot
barn er forbudt. I 1991 ble FNs barne konvensjon
ratisert av Norge. Artikkel 19 i barne
konvensjonen stadfester at staten har et ansvar
for å beskytte barn mot fysisk eller psykisk
mishandling, forsømmelse eller utnyttelse fra
7 Se Europarådets kampanje Raise Your Hand Against Smacking: http://
www.coe.int/t/dg3/children/corporalpunishment/default_en.asp og
The Global Initiative to End All Corporal Punishment of Children:
http://www.endcorporalpunishment.org/
foreldre og andre omsorgspersoner. Barne-
konvensjonen ble inkorporert i norsk lov i 2003
og lovendringen trådte i kraft i 2004 (Ford
2007).
Høyesterett kom med en uttalelse i 2005 om
at lettere klapsing var tillatt (NHR 2005). Etter
protester fra politikere, en rekke organisasjoner
og Barneombudet grep regjeringen inn og kom
med et endringsforslag til barneloven i 2008.
Endringen ble vedtatt i april 2010, og tydelig-
gjorde at barn ikke skal utsettes for noen form
for vold, heller ikke lette klaps, selv om det skjer
som ledd i barneoppdragelsen. Det presiseres at
barn heller ikke skal utsettes for skremmende
eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs
opptreden (BLD 2009).
Kolstad (2006) beskriver i sin kvalitative master-
studie om mødres holdninger til og bruk av
fysisk straff over ere generasjoner, at det
fortsatt skjer at mødre bruker fysiske straffe-
reaksjoner. Men dagens mødre tar i større grad
avstand fra all bruk av fysisk straff enn deres
mødre og bestemødre gjorde. Når de bruker
fysisk straff, bærer det oftere preg av å være
spontane reaksjoner på ulydighet, eller stress-
reaksjoner, uten at det nødvendigvis er gitt
advarsler på forhånd.
Fysisk straff regnes som
omsorgsfull oppdragelse
Hva som oppfattes som fysisk vold til forskjell
fra «legitim fysisk avstraffelse», varierer kulturelt,
noe som også avspeiler seg i det enkelte lands
lovgivning. Det norske lovforbudet har nok spilt
en viktig rolle for det faktum at mange nord-
menn i dag tar avstand fra vold i oppdragelsen.
I store deler av verden, både i vestlige og
ikke-vestlige land, oppfattes imidlertid vold
fortsatt som et nødvendig onde i en god opp-
dragelse. Holdningen er at foreldre av og til er
nødt til å gripe inn fysisk for å irettesette sitt
barn, og at dette godt kan gjøres av kjærlighet
eller i god hensikt. Land som Storbritannia,
Frankrike og deler av USA tillater fysisk avstraf-
felse som grensesettingsmetode i oppdragelsen.
Et overveldende ertall av newzealendere
stemte i 2009 for å gjeninnføre retten til å klapse
barna sine etter at et forbud ble innført to år
tidligere (BBC 2009). En studie som omfatter 35
utviklingsland fant at tre av re barn blir utsatt
2 VOLD I OPPDRAGELSEN VANLIG VERDEN OVER 2 VOLD I OPPDRAGELSEN VANLIG VERDEN OVER
18 19
Fravær av et kulturelt denert og støttende
sosialt nettverk i et nytt land kan påvirke bruken
av fysisk avstraffelse. Van der Weele et al. (2011)
peker på at det er store forskjeller innad i ulike
etniske grupper, avhengig av hvor lang oppholds-
tiden har vært i landet, og hvordan de har
tilpasset seg livet i Norge. Enkelte familier vil
kultiveres inn i den norske oppfatningen av
familievold; andre vil fortsette med den ikke-
voldelige oppdragelsespraksisen de har med seg
fra hjemlandet. Det kan heller ikke utelukkes at
noen vil ta opp en ukultur som var lagt på hylla,
men som tas fram igjen som følge av utfordrin-
gene de blir møtt med som yktning eller
innvandrer i Norge, med en sterk opplevelse
av mangel på tilhørighet og strukturell avmakt.
Neumayer et al. (2008) peker på at innvandrere
og yktninger har felles erfaringer knyttet til det
å etablere seg i et nytt, ofte annerledes samfunn
og det å kunne føle seg som en fremmed, både
kulturelt og sosialt. Det er ikke uvanlig å føle seg
ensom etter å ha forlatt det sosiale nettverket
i hjemlandet, og migrasjon kan innebære sterke
og belastende sorg- og tapsopplevelser. Det kan
være en enorm utfordring å komme fra et
samfunn der storfamilien, naboer og lokal-
samfunnet hjalp til med barneoppdragelse og
konikthåndtering, til en tilværelse uten et
sosialt nettverk som kan gripe inn i familiens
krise og koniktsituasjoner. Manglende sosialt
nettverk er imidlertid ikke noe som bare
påvirker mange innvandrerfamilier. Også norske
familier kan ha svake nettverk, og disse familiene
viser en tilsvarende svekket kapasitet til
problem løsning (Mekonen 2008).
Skytte (2008) mener at barn som vokser opp
i en overveiende kollektivistisk familiestruktur
til en viss grad er beskyttet mot at den fysiske
avstraffelsen også innebærer en psykisk for-
nedrelse. Problemene for barnets utvikling kan
eskalere når familiene viderefører volden i en
annen sosial kontekst, for eksempel i eksil. Hun
peker på at barnet som oftest ikke har det
sosiale nettverkets beskyttelse som det hadde
i opprinnelseslandet, mot at den fysiske avstraf-
felsen utvikler seg til mishandling. I eksil mangler
kanskje den tette sosiale kontrollen med
avstraffelse av familiemedlemmer. I tillegg kan
de nevnte stressfaktorene som følger ved
migrasjon, innebære en større risiko for at
omfanget av den fysiske avstraffelsen øker i eksilet.
Derfor kan man frykte at foreldrene lettere enn
ellers vil kunne ty til fysisk avstraffelse.
Det er ikke uvanlig med konikter mellom
generasjonene i tilfeller der barn tilpasser seg
raskere til det nye samfunnet enn sine foreldre
(Varvin 2003; Sveaass og Jakobsen 2001).
Minoritetsforeldre kan oppleve at rollen deres
som foreldre svekkes, og en slik avmaktsfølelse
kan igjen forsterke eller virke inn på eventuelle
traumerelaterte problemer og reaksjoner. Dette
er forhold som kan bidra til å svekke foreldres
tålmodighet og toleranse i forhold til barns
atferd, og påvirke foreldrenes innlevelse i og
oppfølging av barns situasjon. Stress kan for
eksempel gi foreldrene mindre overskudd til
å takle et «vanskelig» barn på en konstruktiv
måte. Samtidig kan barnet, som kanskje nner
seg lettere til rette i det nye landet, ønske
å «frigjøre» seg fra foreldrene på en måte som
bryter med foreldrenes egne verdier og forvent-
ninger. Slike forhold kan lett sette i gang onde
sirkler der foreldrene opplever avvisning og
avmakt, mens barna på sin side forsøker å nne
seg til rette i sine nye omgivelser.
Det å være bosatt i et område med høy
befolkningstetthet, mange enslige forsørgere,
mye ytting og lav gjennomsnittlig inntekt og
utdanningsnivå har også i Oslo vist seg å henge
sterkere sammen med voldsutsatthet enn
sosioøkonomiske forhold på individnivå (Peder-
sen 2001). Andre undersøkelser har vist at bruk
av fysisk avstraffelse i oppdragelsen kan henge
familier oppdras til å bli egoister, bare med tanke
for seg selv. Innenfor for eksempel muslimsk
kultur og lovgivning legges det ikke bare vekt
på barnets rettigheter, men også på deres
forpliktelser og ansvar overfor foreldrene
(Saltnes Lopez 2007, RajabiArdeshiri 2009).
Studier peker på at i de familiene hvor barnet
blir betraktet som foreldrenes eiendom, og hvor
barnet må adlyde eldre familiemedlemmer uten
muligheter for protest, er barna mer sårbare
(van der Weele et al. 2011). I familier med en
mer autoritær oppdragerstil er forholdene mer
tilrettelagt for at tvang, fysisk og psykisk disipli-
nering kan oppstå. Jo større hierarkisk avstand
det er mellom familiemedlemmene, jo mer
sannsynlig er det at det forekommer vold
i oppdragelsen (ibid).
I en mer kollektivistisk kultur vil volden ofte
være knyttet til kravet om å opprettholde
familiens anseelse. En som oppfører seg på en
måte som bryter med familiens forventninger,
kan bringe skam over hele familien og dermed
skade familiens ære (Hofman 2011). Trusler
knyttet til hvordan en handling virker på familien,
vil ha sterkere effekt på et barn fra en kollekti-
vistisk familiestruktur enn for et barn fra en
individualistisk kjernefamilie. Påføring av skam
regnes for et nyttig virkemiddel for god opp-
dragelse, for å regulere atferd og tilpasse barnet
i samfunnet (van der Weele et al. 2011).
Hofman (2011) peker på at barn som vokser
opp i en kollektivistisk tradisjon allerede fra ung
alder tar familiens ære svært alvorlig, og at
denne tankegangen har stor innytelse på handle
måten deres når de utsettes for vold. Om barn
forteller andre hva som skjer innenfor familien,
oppleves de å bringe skam over familien. I en
britisk studie av sørasiatiske barn som opplevde
vold i familien, kom det fram at respekt for far,
for familien og for kulturen i ere tilfeller
påvirket barna i retning av at de ikke ønsket
eller torde å søke hjelp. Barna følte seg ansvarlig
for å opprettholde familiens ære, og var redde
for konsekvensene, som å bli utstøtt og isolert,
dersom de fortalte utenforstående om volden
hjemme (Mullender et al. 2002).
Andre forklaringsfaktorer:
Migrasjon, marginalisering
og mangel på nettverk
Kollektivisme-individualisme-dimensjonen er
en overforenkling av komplekse sosiale og
kulturelle systemer, og det vil henvises til ere
saker i denne rapporten, for eksempel der én av
foreldrene er etnisk norsk og én har minoritets-
bakgrunn, som ikke nødvendigvis passer inn
i noen av kategoriene.
Mekonen (2008) advarer mot å generalisere og
framstille minoritetsforeldre som bærere av en
streng kultur, og mener dette kan ha negative
konsekvenser når minoritetsfamilier kommer
i kontakt med barnevernet. Han viser til
forskning i land som USA, Canada og Storbritannia,
som har mange års barnevernfaglig erfaring med
minoritetsfamilier, om at en slik type holdning
kan konstruere stereotypier som bidrar til at
barnevernet raskere griper inn og overtar
omsorgen i stedet for å nne bedre og rimelige
løsninger i samarbeid med foreldrene.
Å forstå kulturelle forhold som kollektivistiske
og patriarkalske familiestrukturer er likevel
viktig for å forstå en mulig årsak til vold i opp-
dragelsen. Bruken av vold er ikke endimensjonal,
og det er viktig å understreke at mange barn
vokser opp i storfamilier eller patriarkalske
familiestrukturer uten å bli utsatt for vold.
NOVA-undersøkelsen fra 2007 viser at det
er ere faktorer som virker inn på forekomsten
av vold, som traumatisering, marginalisering,
fattigdom og arbeidsløshet. I tillegg kommer
faktorer knyttet til migrasjon, mangel på sosiale
nettverk og akkulturasjon8 (Neumayer et al.
2008, Eide et al. 2009). Etniske minoriteter
opplever oftere enn majoritetsbefolkningen ere
av disse stressfaktorene. Flyktninger kan dessu-
ten slite med ettervirkninger av traumatiserende
opplevelser. Krig, ukt, lange opphold i asyl
mottak og eksilsituasjon har utvilsomt konse-
kvenser for psykisk helse, foreldrekompetanse
og barns omsorgssituasjon (Dyregrov 2000, Berg
og Valenta 2008).
8 Akkulturasjon: en type kulturell endring som oppstår når to kulturer
har nær og vedvarende kontakt. Gjensidig utveksling og omtolkning
av kulturelementer som språk, klesdrakt, ritualer, sosial organisasjon
osv. (Store norske leksikon: www.snl.no)
«Noen foreldre slår med belter og sko. Barna skjerper
seg ikke hvis de blir slått. De blir sinte og redde.
De kan bli kriminelle når de blir større. Og så slår
de sine egne barn, det fortsetter i generasjon
etter generasjon.» David, 16
2 VOLD I OPPDRAGELSEN VANLIG VERDEN OVER 3 INFORMANTER OG METODE
20 21
3 Informanter og metode
For å belyse hjelpeapparatets håndtering av vold
mot minoritetsbarn er det samlet synspunkter
og erfaringer fra et bredt fagfelt: praktikere såvel
som akademikere, organisasjoner og etater som
jobber med barnerettigheter såvel som
minoritets foreldre. Det er gjennomført inter-
vjuer med ansatte i ulike deler av barnevernet,
helsesøstre samt fagfolk med erkulturell
kompetanse, vold eller hjelpeapparatet som
spesialfelt. I tillegg er det gjennomført intervjuer
med en gruppe ungdommer og tre ulike grupper
mødre med minoritetsbakgrunn. Forsknings-
litteratur og rapporter om fenomenet vold
i oppdragelsen, spesielt knyttet til minoritets-
familier, samt litteratur om tiltak mot dette har
vært andre viktige kilder til kunnskap.
Det nnes lite litteratur og studier som tar for
seg helsesøstres spesielle utfordringer i arbeidet
med minoritetsfamilier, eller med voldssaker
generelt. Cecilie Neumanns doktorgrad
i kriminologi (2007) dreier seg om helsesøsters
handlingsbetingelser og generelle utfordringer
i møte med foreldre og barn på helsestasjonen.
Hvilke observasjoner gjør helsesøster på helse-
stasjonen, hva gjør henne bekymret og hvem kan
sammen med fattigdom, men sammenhengene
er ikke entydige (Wissow 2001). Barne-
mishandling i form av omsorgssvikt synes
å kunne henge tettere sammen med nabolags-
fattigdom enn andre former for fysisk eller
seksuell mishandling. Konsentrert nabolagsfattig-
dom kan betraktes som en risikofaktor for barn
i forhold til alle typer barnemishandling (Drake
og Pandey 1996). Enslige mødre med dårlig
økonomi synes å ha større sannsynlighet for
barnemishandling enn andre (Zayas 1992).
Flere internasjonale studier dokumenterer
også at barn og ungdom i familier med lav
inntekt (for eksempel med foreldre som er
enslige forsørgere, arbeidsledige eller trygde-
avhengige) og lav sosial status oftere er utsatt
for mishandling og overgrep fra foreldre eller
andre voksne i familien. Mulige sammenhenger
mellom dårlig økonomi og ungdoms utsatthet
for vold kommer også frem i de ovennevnte
helseundersøkelsene fra Folkehelseinstituttet
og Nasjonalt kunnskapssenter om vold og
traumatisk stress (NKVTS) (Schou et al. 2007).
Av levekårsvariablene i NOVA-undersøkelsen
var mors beruselsesfrekvens den tydeligste
risikofaktoren. Risikoen for å bli utsatt for grov
vold fra mor var tre ganger så stor i familier
med rus og alkoholmisbruk, og mors voldsbruk
økte med fars rusmiddelbruk. Dårlig familie-
økonomi og rusproblemer blant de voksne
i familien samt minoritetsbakgrunn var koplet til
økt risiko både for direkte vold fra foreldre, for
vitneerfaringer og for seksuelle overgrep
(Mossige og Stefansen 2007). Det er viktig
å presisere at sammenhengen mellom dårlig
økonomi og vold, og rus og vold, gjelder familier
generelt og ikke minoritetsfamilier spesielt.
Barnevernet: for lite eller mye
hensyn til kultur?
Anja Bredal (2009) har påpekt at debatten om
barnevernet særlig dreier seg om to temaer:
Har barnevernet tatt for mye eller for lite
hensyn til kultur? Er terskelen for å gripe inn
i minoritetsfamilier høyere eller lavere enn for
majoritetfamilier? På den ene siden nnes de
som mener at barnevernet forstår for lite av
minoritetsforeldrenes kulturelle bakgrunn og
derfor mistror foreldrene uten grunn. De griper
for raskt inn. På den andre siden hevdes det
at barnevernet har for mye respekt, og derfor
svikter minoritetsbarna ved å ha en høyere
terskel for å gripe inn. Eksempelvis har sosial-
antropolog Unni Wikan angrepet barnevernet
for å la være å beskytte minoritetsjenter mot
overgrep fra foreldre og slekt (Wikan 2001),
og Astrid Schlytters systematiske forskning
på svensk barnevern konkluderer med at man
går for langt i å samarbeide med foreldrene
på bekostning av barnets rettigheter (Schlytter
2004).
En tredje posisjon hevder at barnevernet har
en tendens til å behandle alle problemer i mino-
ritetsfamilier som uttrykk for kulturforskjeller,
mens faktorer som økonomi, sosiale forhold og
diskriminering er viktigere. Konsekvensen her
er at de griper inn for raskt noen ganger og for
sent andre ganger (Bredal 2009). Van der Weele,
Ansar og Castro (2011) kommenterer at i alle
tilfeller ser det ut til at kulturen kommer inn
som et forstyrrelsesmoment og påvirker vår
bedømmelsesevne på måter som ofte er utenfor
vår kontroll. Hjelperen kan være preget av
vegring for å gå inn i saken, eller kan over-
reagere. Stereotypier og mulige fordommer
virker inn på vurderinger og handlinger.
Oppsummering
Dette kapittelet viser at vold i oppdragelsen
er et komplekst tema, og at kulturelementer kan
komplisere det enda mer. Denne kompleksiteten
og kultur som forstyrrelseselement kan være
nyttig å ha i bakhodet når vi ser nærmere
på hvordan helsesøstre og barnevernsansatte
forholder seg til disse problemstillingene i det
daglige. Andre holdninger til straff og god
oppdragelse kan gjøre at voldens vesen og
hensikt stiller seg annerledes enn vi er vant til
i Norge. Dette er kunnskap som kan stille
spesielle krav til forebygging, avdekking og
håndtering blant minoritetsbarn som er utsatt
for vold i familien.
3 INFORMANTER OG METODE 3 INFORMANTER OG METODE
22 23
Khansa Asgar Ali, koordinator for et treårig
prosjekt ved MiRA-senteret om forebyggende
helsearbeid i forhold til barn og mødre med
minoritetsbakgrunn og vold i oppdragelsen.
Vilde Reichelt, religionshistoriker og fag-
konsulent ved Primærmedisinsk verksted (PMV).
Erfaring fra arbeid mot tvangsekteskap og
kjønnslemlestelse. Driver kurs for somaliske
kvinner i foreldreveiledningsprogrammet ICDP.
Ayaan Yasiin, konsulent ved PMV. Erfaring fra
hjelpearbeid og koniktløsning fra Somalia.
Arbeider i dag blant annet med prosjektet
«Respekt for egen kropp», spesielt rettet mot
somalisk ungdom.
Jens Grøgaard, overlege og tidligere klinikksjef
ved Barneklinikken på Oslo Universitetssykehus,
Ullevål. Sakkyndig i barnevernsaker og en av
Norges fremste eksperter på vold mot barn.
Silje Naustvik, fylkesleder i Norsk Sykepleier-
forbund i Oslo (NSF).
Hege Linnestad, leder ved Seksjon for likeverdig
helsetjeneste ved Oslo universitetssykehus.
Enkelte bidragsytere ble truffet på Nordisk
konferanse om barnemishandling og omsorgs-
svikt i Bergen, mai 2012, samt kurs hos R-BUP
og MiRA-senteret samme år. Kommentarene fra
barnepsykiater Jukka Mäkalä, psykolog Talli Ungar
Felding, daglig leder ved Oslo Krisesenter
Inger-Lise W. Larsen og Jamil Syed fra fagsenter
for barn og unge i bydel Alna, er basert på deres
innlegg ved disse kursene og konferansene.
Denne gruppen intervjuobjekter refereres ofte
til som «fagmiljøet», og siteres med fullt navn,
i motsetning til informantene i barnevern og
helsesøstre, som er anonyme og har sitater
uthevet i kursiv.
Kvalitative intervjuer
Ett av målene for kartleggingen var å sette
søkelys på hvordan de norske fagmiljøene
tenker rundt vold mot barn i minoritets- kontra
majoritetsfamilier, hvor de opplever mangel
på kunnskap og hvordan de mener hjelpe-
apparatet bør bli bedre på å håndtere disse
sakene. Det skulle også kartlegges hvordan
hjelpeapparatet forholder seg til saker med vold
i oppdragelsen i minoritetsfamilier. I hvilken grad
har barnevern og helsestasjoner hatt lettere for
å akseptere vold mot barn fra minoritetsfamilier
enn mot etnisk norske barn? Hvordan forstås og
forklares vold i minoritetsfamilier kontra etnisk
norske familier, og hvilken betydning har dette
for hvordan volden møtes?
Kvalitative intervjuer var tidlig denert som den
beste metoden for prosjektet. Formålet med
prosjektet var å kartlegge informantenes egen
kompetanse, praktiske erfaringer, holdninger og
følelse av ansvar i forhold til problemstillingen.
Dette involverte en rekke åpne spørsmål.
Prosjektleder utviklet fem intervjuguider
tilpasset fagmiljøene, ansatte i barnevern, helse-
stasjoner, minoritetsforeldre og minoritets-
ungdom. Guidene kunne justeres underveis,
avhengig av den enkeltes personlige erfaringer
og tanker rundt temaet.
I tillegg til intervjuene i fagmiljøene gjennom-
førte prosjektleder til sammen 20 intervjuer
med ansatte ved barnevernskontor (12 intervjuer)
og helsestasjon- og skolehelsetjenesten (8
intervjuer) geogrask spredt rundt i Norge.
Bortimot alle intervjuene i fagmiljøene ble gjort
ansikt til ansikt. 14 av intervjuene med hjelpe-
apparatet ble tatt over telefon, mens tre ble
intervjuet ansikt til ansikt. To av helsesøstrene
og én barnevernsinformant svarte på spørsmålene
via spørreskjema.
Informantene fra helsestasjonene ble dels
rekruttert gjennom fagbladet Tidsskrift for helse-
søstre, der prosjektleder kom i kontakt med et
nettverk av helsesøstre som jobber med migra-
sjonshelse i Midt-Norge. De øvrige helsesøstrene
ble rekruttert via e-post og telefoner til utvalgte
bydeler i Oslo. Fire av helsesøstrene jobbet særlig
med nyankomne yktninger på mottak eller
i yktningtjenesten, kombinert med arbeid ved
helsestasjon. To jobbet kun på helsestasjon, én
jobbet i skolehelsetjenesten og en jobbet i begge
tjenester. Alle helsesøstrene var kvinner.
hun snakke om dette med? Egentlig ville
Neumann skrive om vold mot barn.
– Jeg tenkte at helsesøstre måtte vite mye om
dette. De har jo en unik posisjon når det gjelder
å observere forholdet mellom foreldre og barn
på helsestasjonen. Men helsesøstre varsler veldig
sjelden, og ingen av dem jeg intervjuet i under-
søkelsen hadde noen erfaring med vold mot
barn, sier hun (Sykepleien 2012).
Barnevernets arbeid med minoritetsfamilier
nnes det derimot langt mer litteratur og
forskning på. Det sterke mediefokuset som har
vært på barnevernets håndtering av saker
i minoritetsfamilier, og fagmiljøenes tendens
i undersøkelsen til å trekke fram erfaringer
og synspunkter på barnevernet, gjør at denne
etaten vies noe større plass enn helsestasjonene
i denne rapporten. Dermed ikke sagt at helse-
stasjonene er mindre viktige – mange trakk
tjenesten fram som en unik og undervurdert
ressurs i det forebyggende arbeidet mot vold
i oppdragelsen. Intervjuet med én av informan-
tene i kapittel 5 får frem nettopp hvilken ressurs
en god helsesøster kan være.
Referansegruppen, intervjuer
med forskere og fagfolk
For å heve prosjektets kompetanse på volds-
og minoritetsproblematikk ble følgende referanse-
gruppe for prosjektet nedsatt:
Svein Mossige, tidligere seniorforsker ved NOVA
og for tiden førsteamanuensis ved Psykologisk
Institutt. Medforsker på NOVA-undersøkelsen
Vold og overgrep mot barn og unge (2007), en
selvrapporteringsstudie blant 7000 avgangs-
elever i videregående skole som blant annet
så på omfanget av vold utøvd av foreldre.
Anja Bredal, dr. polit. i sosiologi ved Institutt
for samfunnsforskning, med spesialkompetanse
på etniske minoriteter, kjønn, familie og tvangs-
ekteskap.
Amal Aden, forfatter og samfunnsdebattant.
Ga i 2008 ut boka Se oss – bekymringsmelding fra
en ung norsksomalisk kvinne, der hun blant annet
setter fokus på vold mot barn og kvinner i det
somaliske miljøet.
Zoë Øiestad, seniorrådgiver hos Redd Barna
på vold og overgrep.
Prosjektleder hadde individuelle møter med
medlemmene i referansegruppen tidlig i prosjek-
tet for å diskutere faglige problemstillinger rundt
hovedtemaene, og søkte noe råd og innspill
underveis. Fordi deltakerne i gruppen gjennom
forskning og erfaringer har nær kjennskap til
temaet for kartleggingen, har det vært naturlig
å inkludere deres innspill i rapportens
diskusjonsdel.
I tillegg ble det i første halvdel av 2012 gjennom-
ført intervjuer med følgende forskere og fagfolk:
Judith van der Weele, psykologspesialist og
sakkyndig i barnevernssaker og barnefordelings-
saker med minoritetsforeldre. Veileder og
underviser innen feltet interkulturell kommuni-
kasjon, traumebehandling og vold i familie.
Carolina Øverlien, forsker ved Nasjonalt
kunnskaps senter om vold og traumatisk stress
(NKVTS), og koordinator i Nordisk Forening
mot Barnemishandling og Omsorgssvikt.
Statens Barnehus Oslo: psykologspesialist Shirley
Stormyren og kliniske sosionomer Aud Aamodt
og Elin Rydjord. Barnehuset er et tverrfaglig
kompetansehus som blant annet tilrettelegger
dommeravhør for barn utsatt for vold og
seksuelle overgrep.
Ada Engebrigtsen, sosialantropolog og
forskningsleder ved seksjon for migrasjon og
transnasjonalitet på NOVA, Norsk institutt
for forskning om oppvekst, velferd og aldring.
Lill Salole, cand.polit. i psykologi, tidligere
spesialrådgiver i RVTS Øst på vold, overgrep
og migrasjon og rådgiver i IMDis forebyggings-
enhet mot tvangsekteskap.
Leoul Mekonen, sosionom og studieleder ved
Regionsenter for barns og unges psykiske helse
(R-BUP), Helseregion Øst og Sør. Driver
kompetanse heving for ansatte i barnevern og
spesialisthelsetjenesten på vold i nære relasjoner
i minoritetsperspektiv.
Camilla Kayed, barnefaglig leder hos Barne-
ombudet, tidligere seniorrådgiver for nasjonale
minoriteter og erkulturelle spørsmål.
«Når jeg blir
stor, skal jeg
ta pappa»
Robin 5 år
Sitat på barnevernskontor
3 INFORMANTER OG METODE 4 FAGMILJØENE: – POLITISK VEGRING OG FRYKT FOR STIGMATISERING
24 25
4 Fagmiljøene: – Politisk vegring
og frykt for stigmatisering
Hva burde vi vite mer om når det gjelder vold
mot barn i minoritetsfamilier? Hvorfor er denne
kunnskapen viktig? Hva er implikasjonene av hull
i forskningen? Dette er noen av spørsmålene
som ble stilt til fagmiljøene.
Ved Statens Barnehus Oslo, som tar imot en høy
andel minoritetsbarn utsatt for vold i hjemmet,
er man svært opptatt av å få mer kunnskap om
denne gruppen.
– Den ene store undersøkelsen vi har (NOVA-
undersøkelsen fra 2007), sier at minoritets-
bakgrunn slår ut som en selvstendig faktor
i forhold til vold. Det er alvorlig at ingen har
fulgt opp dette. Vi vet at minoritetsbarn oftere
er utsatt for og oftere er vitne til vold, og
vi etterlyser ere effektive forebyggende tiltak
mot denne gruppen barn. Noe er prøvd, men
vi har ingen systematiske tiltak på landsbasis.
For å kunne ha gode forebyggende tiltak, bør
De este barnevernsinformantene ble rekruttert
gjennom en invitasjon til deltakelse på barne-
vernets egen nettside www.barnevernet.no, som
i tillegg ble lagt ut på Twitter. Dette bidro til en
god geogrask spredning i tillegg til at man kk
informanter fra alle nivåer i etaten. Av barne-
vernsinformantene var ti kvinner og to menn.
Et par var relativt nyutdannede, men de este
hadde jobbet mellom fem og 15-20 år i bransjen.
Tre av informantene hadde etnisk minoritets-
bakgrunn. Åtte var ansatt som eller hadde
tidligere erfaring som saksbehandler eller
konsulent i barneverntjenesten. To av disse
jobbet i voldsteam, mens re var ansatt ved eller
hadde erfaring fra institusjoner. En var foster-
hjemkonsulent og to jobbet hovedsakelig med
foreldreveiledning. Prosjektleder intervjuet
også en tidligere tolk for barnevernet.
Prosjektleder kontaktet ere organisasjoner
som jobber direkte med minoritetsforeldre,
men det viste seg vanskelig å rekruttere
informanter på denne måten. Organisasjonene
får mange forespørsler av denne typen og
må takke nei til mye. I tillegg er det ofte skepsis
i minoritetsmiljøene om hva slike kartlegginger
innebærer. Etter mange forsøk kk prosjektleder
til slutt verdifull assistanse fra Primærmedisinsk
Verksted (PMV), og kk delta på foreldre
veiledningskurs i ICDP (International Child
Development Program) sammen med en gruppe
mødre, hovedsakelig fra Somalia, som villig delte
sine meninger om utfordringer i barne-
oppdragelsen og erfaringer med barnevernet.
Et par informanter ble rekruttert på et matkurs
for kvinner fra Irak, også ved PMV. Gjennom
Somalisk familievernforening ble det rekruttert
en annen gruppe mødre der ere hadde mistet
omsorgen for barna sine, og følgelig ønsket
å dele sine negative opplevelser med hjelpe-
apparatet generelt og barnevernet spesielt.
Det viste seg også vanskelig å rekruttere
minoritets ungdom med barnevernserfaring.
Flere organisasjoner som jobber med denne
gruppen ble kontaktet, men det var dels liten
respons og dels samme problemstillinger som
over – organisasjonene sier de ikke har kapasitet
til å følge opp alle forespørsler av denne typen.
Prosjektleder kk til slutt kontakt med en
fritidsklubb i bydel Søndre Nordstrand, og kk
her gjennomføre intervjuer med åtte barn
i 1417årsalderen. Barna, de este med
minoritets bakgrunn, ble intervjuet to og to om
hvordan de ser på bruk av vold i oppdragelsen,
hvor vanlig tror de at det er, og i hvilken grad
tror de at helsesøstre og barnevernet kan hjelpe
barn som utsettes for vold.
Sitater fra intervjuene med minoritetsbarn
og -mødre er uthevet på forskjellige steder
i rapporten. Noen av sitatene er hentet fra
oppslag på barnevernskontoret i bydel Søndre
Nordstrand. Alle navnene som brukes, er ktive.
4 FAGMILJØENE: – POLITISK VEGRING OG FRYKT FOR STIGMATISERING 4 FAGMILJØENE: – POLITISK VEGRING OG FRYKT FOR STIGMATISERING
26 27
Men dette er et stort sosialt problem, og det er
politiske myndigheter sitt ansvar å få til mer
forskning på feltet, mener hun.
Forsker Anja Bredal ved ISF tror mangelen
på omfangsstudier skyldes en blanding av
manglende interesse og frykt for stigmatisering.
– Mange forskere har nok tenkt at det er best
å ikke snakke om forskjellene, da bidrar man til
stigmatisering. Det er lettere å snakke om
likheter. Slik ender man opp med teorier om at
når norske menn dreper sine kjærester, kan det
like gjerne handle om ære som hvis en pakistansk
mann gjør det samme. Men har man hovedfokus
på likheter, mister man nyansene i volds-
repertoaret, påpeker hun.
Også forsker Carolina Øverlien ved NKVTS har
en opplevelse av at feltet er ladd og vanskelig for
forskere å tilnærme seg.
– Forskning på minoriteter er et minefelt, og det
er lett å gjøre feil bare i måten man bruker
begrepene. Man må for all del ikke snakke om
«innvandrere» når man egentlig mener «minori-
teter», og ordet «kultur» våger man knapt
bruke, sier hun.
Øverlien medgir at forskning på feltet kan være
utfordrende, fordi «minoritetsbarn» er en svært
uensartet gruppe.
– Bildet er komplisert. Jeg ser på barna i min
egen studie (Øverlien 2012), 25 barn som bor
på krisesenter, og de er så enormt ulike.
Det er alt fra barn som nylig kom til Norge
med yktningforeldre, til barn som er kommet
sammen med mor i henteekteskap med en
norsk mann, og dermed er i en helt annen
situasjon og har andre hjelpebehov, sier hun.
Øverlien er likevel ikke i tvil om at vi trenger
mer forskning på vold i oppdragelsen av minori-
tetsbarn.
– Jeg skjønner at det kan være en risiko for
stigmatisering, men i et barneperspektiv er det
viktig å få et tydeligere og bedre bilde av hva
som skjer. Mer kunnskap er viktigere enn
å unngå at visse minoritetsgrupper kan føle seg
stigmatisert, mener hun.
Trenger vi vite mer?
Andre mente at mer forskning på voldens
omfang og karakter i minoritetsfamilier ikke er
nødvendig. De etterlyste en bredere forskning
på årsaksfaktorer og kompetansebygging for
å forbedre støtten til utsatte familier.
– Jeg er ikke sikker på om vi trenger å vite
så mye mer om vold i minoritetsfamilier. Vi har
jo allerede masse kunnskap, for eksempel
i tvangsekteskapfeltet. Og vi vet at det forekom-
mer, slik vi vet at barn i alle kulturer og
samfunns lag utsettes for vold, er ikke det nok?
Likhetene kan være vel så interessante som
forskjellene. Jeg tror det er lett å la seg blinde
av kultur, og glemme at det er store forskjeller
også innenfor minoritetsmiljøene. Det som er
interessant, er hva vi gjør med den kunnskapen
vi har. Hvordan ser vi disse barna, hvordan når
vi dem, hvordan hjelper vi dem, hvordan kan
vi forebygge? Å yte bedre hjelp er viktigere enn
å kartlegge hva slags type vold de opplever,
mener forsker Lill Salole.
Hun får følge av Leoul Mekonen i R-BUP.
– Det er for stor vektlegging av kultur som
forklaring på oppdragervold. Kultur er ikke
uviktig, men for mye fokus på kultur blir mis-
visende. Vi trenger mer forskning på andre
faktorer for å få en tilstrekkelig forståelse
av fenomenet. Hvilken rolle spiller sosio-
økonomiske forhold? I hvilken grad har familiene
mestret migrasjon? Hvorfor er det slik at folk
fra samme nasjon og kultur har ulik oppdrager-
praksis, at noen bruker vold og andre ikke, spør
Mekonen.
Sosialantropolog Ada Engebrigtsen ved NOVA
påpeker at det er svært vanskelig å få tilgang
på data om hvem som slår og hvem som blir
slått. Hovedregelen i henhold til helseregister-
vi vite hva man bør rette tiltakene mot, mener
psykologspesialist Shirley Stormyren ved Statens
Barnehus Oslo.
Hun etterlyser jevnlige forekomstregistreringer
av vold, både generelt og blant minoritetsfamilier
spesielt.
Vi har ikke inntrykk av at barn fra enkelte
etniske grupper utsettes for mer vold enn andre.
Volden ser ut til å være fordelt bredt over en
rekke etniske grupper. Vi trenger mer kunnskap
om landene de kommer fra. Hvilken bagasje har
de med seg? Hva skyldes at disse barna er mer
utsatt? Hva vil være effektive tiltak? Er det behov
for økt satsing på foreldreveiledning? Hvis disse
foreldrene har andre holdninger til bruk av vold,
burde det registreres. Hvordan kan vi vite
hvordan tiltakene fungerer, hvis vi ikke har
gjentakende omfangsundersøkelser hvor
også holdninger til bruk av vold utforskes,
poengterer Stormyren. Hun viser til at man
i Sverige har forsket mer på endringer i holdnin-
ger til bruk av vold i oppdragelsen, selv om hun
mener det er store mangler på dette feltet
også i vårt naboland.
Svein Mossige er opptatt av at forskningen ikke
skal være redd for å søke sannheter som kan
oppleves som ubehagelige.
– Hvis det er slik at folk som kommer fra ett
eller noen bestemte land, utøver mer vold enn
folk fra andre land, er det viktig å få det frem
og forsøke å forstå det, slik at man blir bedre
i stand til å møte den volden. Ligger det noe
i deres måte å løse konikter på? Har de levd
i en spesiell situasjon over lang tid som har
bidratt til at det er mer nærliggende å bruke
vold for å løse konikter? Har de yktet fra en
kontrollerende stat som bidrar til en iboende
skepsis mot stat og barnevern? Dette er nyttig
kompetanse for eksempelvis barnevernsansatte
som skal jobbe med slike familier, påpeker
Mossige.
Sammen med forsker Kari Stefansen utga han
i 2007 den nevnte NOVA-undersøkelsen Vold og
overgrep mot barn og unge. Norsk samfunnsviten-
skapelig datatjeneste (NSD) besluttet at for-
skerne ikke kunne spørre om informantenes
opprinnelsesland, kun om verdensdel.
– Dette er nok uttrykk for en idé om at for-
skere skal være tilbakeholdne med å presentere
data som kan stigmatisere bestemte grupper. Jeg
tror ideen om stigmatisering er feilaktig: at den
snarere kan bidra til det den er ment å forhin-
dre, ved at man står igjen med en rekke uav-
klarte spørsmål. Det er uheldig å betegne en
stor gruppe på samme måte, for eksempel som
afrikanere, når det opplagt er store variasjoner
innenfor så store grupper. Det som skaper
grobunn for feilaktige holdninger, er generalise-
ringer det ikke er grunnlag for. Hvis du tillegger
en svær gruppe noen tendenser på grunnlag av
et statistisk materiale som blir altfor generelt,
blir det feil, mener Mossige.
– Ikke prioritert hos Barne-
og likestillingsdepartementet
Hvem har ansvaret for at det forskes mer
på feltet? Mossige peker på at NOVA og Institutt
for samfunnsforskning (ISF) i stor grad er
oppdragsinstitutter og får henvist prosjekter
som oppdragsgivere ber dem om.
– Det er lite frie midler, mye er kanalisert
gjennom forskningsprogrammer der temaene
i stor grad er gitt. Det ligger usagte føringer om
at man skal være forsiktig med å forske på tema
der man kan nne noe som kan virke negativt
for enkelte grupper, mener Mossige.
De ulike departementene kanaliserer midler til
Forskningsrådet som inngår i et forsknings-
program som har relevans for departementet.
– Jeg kjenner ikke til at vold mot barn
i minoritets familier er tematisert av for eksem-
pel BLD (Barne- og likestillingsdepartementet).
Det kan godt forstås som et uttrykk for at
departementet unngår å ta tak i temaet. Vold har
ikke i stor grad vært prioritert som forsknings-
tema. At det nnes såpass få omfangsstudier av
vold og overgrep, er en klar indikasjon på det,
mener Mossige.
Også Shirley Stormyren hos Statens Barnehus
har inntrykk av at vold i minoritetsfamilier er
et sensitivt tema både for politikere og forskere.
– Det virker som det er vanskelig å ta i, vanskelig
å sette på dagsorden. Bare det å spørre direkte
om vold i et spørreskjema sitter langt inne.
Kanskje de som ser overrepresentasjonen av
minoritetsbarna, ikke roper høyt nok om det.
«Det jeg har hjemme,
holder jeg for meg
selv. Det snakker
jeg ikke om med
noen voksne.»
Kadra, 15
4 FAGMILJØENE: – POLITISK VEGRING OG FRYKT FOR STIGMATISERING 4 FAGMILJØENE: – POLITISK VEGRING OG FRYKT FOR STIGMATISERING
28 29
Carolina Øverlien mener på sin side det er
behov for studier som ser nærmere på vold
i minoritetsfamilier spesielt.
Vi har allerede studier som tar for seg hele
befolkningen, men de sier ikke nok. Den siste og
eneste omfangsstudien vi har, er NOVA-studien
fra 2007. Vi behøver en ny norsk prevalensstudie,
og vi trenger å løfte fram de gruppene som ser
ut til å være mer utsatt, gjerne med mer sosti-
kerte spørsmål, mener hun.
Øverlien har liten forståelse for argumentet om
at vi vet nok.
Vi vet absolutt ikke nok. Vi er ikke en gang enig
om omfanget, sier hun, og viser til den 7. nordiske
konferanse om barnemishandling og omsorgs-
svikt, der temaet var vold i et krysskulturelt
perspektiv. Her hevdet en britisk forsker at det
i Storbritannia ikke nnes studier som viser
høyere omfang av vold i familier i enkelte etniske
grupper enn i normalbefolkningen forøvrig.
– Både norske, danske og svenske tall viser
høyere omfang i minoritetsfamilier. Særlig når
det gjelder gutters utsatthet for grov vold
i oppdragelsen viser studier markant høyere tall,
sier Øverlien.
NKVTSforskeren kunne også tenke seg ere
kvalitative studer.
Vi trenger bedre kunnskap om disse barnas liv,
hva det innebærer å bli utsatt for vold. Det ville
være verdifullt med analyser av hvordan barna
selv forstår volden. Når pappa slår, tror de det
er fordi pappa er syk, eller at det har med kultur
eller religion å gjøre? Jeg intervjuet en gutt som
var forvirret – han hadde lest at i islam er det
ikke lov å slå, og derfor kk han det ikke til
å stemme at faren slo, forteller Øverlien.
Samtidig understreker hun betydningen av en
bedre omfangsstudie.
– For at denne volden skal få økt fokus i policy-
dokumenter, offentlige tiltak og tilført økono-
miske ressurser, er vi også nødt til å kunne
dokumentere omfanget, poengterer hun.
Oppsummering
Fagmiljøet var noe delt i spørsmålet om hvor
forskningsmidlene bør settes inn, men ere
mente det er på høy tid med en ny norsk
omfangsstudie om vold mot barn. Flere var
samtidig enige om at forskning på etniske
minoriteter er sensitivt, ladd og vanskelig
å nærme seg på grunn av frykten for å stigmati-
sere enkeltgrupper. Dette er likevel ingen
holdbar grunn til ikke å igangsette både
kvalitative og kvantitative forskningsprosjekter.
Argumentet er at økt kunnskap om spesielle
trekk ved volden i minoritetsfamilier er nødven-
dig for at feltet skal tilføres økte ressurser,
politiske og offentlige tiltak, og for at ansatte
i hjelpeapparatet skal kunne møte barna og
foreldrene på best mulig måte. I tillegg til
omfangsstudier ble det foreslått kvalitative
studier om hvordan barna lever med og forstår
volden, økt landkunnskap og forståelse av
foreldrenes bakgrunn og holdninger, samt hva
som kan være effektive tiltak for å nå denne
gruppen.
Enkelte av de intervjuede trakk fram at det
eksisterer et kunstig skille mellom forskning på
etniske minoriteter og den norske majoriteten.
Dette skillet mellom «oss» og «dem» bidrar til å
skape et feilaktig bilde av at volden i minoritets-
familier handler om kultur, mens man overser
vel så viktige faktorer som migrasjon, krigs-
traumer, sosioøkonomiske faktorer eller
psykiske lidelser. Disse forskerne etterlyste en
mer integrert forskningsagenda med generelle
studier som inkluderer alle former for vold, uten
et spesielt fokus på minoritetsfamilier. Enkelte
tok til orde for mer aksjonsrettet forskning der
minoritetsforeldre inviteres til å diskutere syn
på barneoppdragelse, mens andre ønsket
å undersøke om kulturelle misforståelser kan
ligge til grunn for at det er en overvekt av
minoritetsbarn i barnevernet.
loven er at foreldre eller foresatte må samtykke
til forskning på vegne av barn under 16 år.
– Hva hjelper det å vite at så og så mange slår
barna sine? Det er viktigere å kartlegge disse
familiene: Hvem er oppdragerne, hvem er
støttespillerne deres, hvilke nettverk har de?
Hvordan ble de selv oppdratt da de var barn,
og hvordan vil de at barna deres skal være? Hva
gjør foreldre når de mister fysisk avstraffelse
som maktmiddel, og hvem lærer de andre
metoder av? Jeg kunne tenke meg et aksjons-
forskningsprosjekt, der det var rom og åpenhet
for å diskutere oppdragerspørsmål, der motiva-
sjonen var å hjelpe disse foreldrene til å få til
oppdragelsen på en bedre måte. Vi kommer ikke
unna at for mange minoritetsforeldre er det
viktig at barna er lydige. De er redde for å miste
dem til storsamfunnet med hva det innebærer av
ensomhet og sårbarhet, påpeker Engebrigtsen.
Lill Salole er opptatt av å få satt søkelys på hvor-
for det er en overvekt av saker som gjelder
etniske minoritetsbarn i barnevernet.
– Handler dette virkelig om at det er mer vold
i innvandrerfamilier, eller om at den er mer
synlig der og mer skjult i majoritetsfamilier?
Eller kan det være at annerledes normer for
omsorg og oppdragelse blir misvisende for dem
som melder bekymring og barnevernet som gjør
undersøkelser? Det er viktig å få tak i om det
alltid handler om reell omsorgssvikt og vold når
barna blir tatt ut av hjemmet, eller om det
i mange saker faktisk ligger kulturelle misforstå-
elser til grunn. Dette er selvsagt vanskelig
forskningsmaterie. Men noen kvalitative inter-
vjuer om virkelighetsforståelser og fortolkninger
kunne gitt noen indikasjoner, mener hun.
Salole peker på at vold og omsorgssvikt handler
om andre ting enn bare kultur.
– Faktorer som migrasjon, traumer, sosiale
forhold og diskriminering spiller ofte en stor
rolle. For å yte bedre hjelp til barn på et tidligere
tidspunkt, må vi bli inkere til å få øye på disse
elementene i saker. På samme måte må vi er-
kjenne at kultur også er en faktor i voldssaker
hos etniske majoritetsfamilier. Det er ikke bare
«de andre» som har kultur, det gjelder oss alle.
Anja Bredal ved ISF mener det er et problem
at voldsforskningen i Norge mangler en
integrert agenda.
– Mainstreamforskningen har ikke tatt inn over
seg at vi lever i et pluralistisk samfunn, at volden
er erkulturell, og at vi i Norge har et volds
reportoar som er mangfoldig. Hvis forskningen
skal ta dette på alvor, må den spørre de riktige
spørsmålene så man kan avdekke voldens ulike
praksiser, motivasjon, årsaker, form og retninger.
Først og fremst er det behov for at de studiene
som påberoper seg å være generelle, inkluderer
alle former for vold, alle voldsretninger. Bildene
av vold må bli mer komplekse, mener Bredal.
Hun mener enkelte forskningsinstitutter har
en tendens til å organisere forskningen i oss/
dem-kategorier.
– De har fagfolk som er eksperter på «vanlig»,
hvit familievold, og andre som er eksperter
på volden som er «annerledes», de andres vold.
Disse kan mye om kjønnslemlestelse, tvangs-
ekteskap og så videre. De som har kompetanse
på minoritetsvolden, har tradisjonelt vært de
som har jobbet mye med yktningespørsmål.
Det er egentlig absurd, siden de este minoritets
barn som opplever vold i hjemmet, er født og
oppvokst i Norge. Det burde være et krav til
voldsforskere i Norge at de har kompetanse
på all vold, ikke bare på minoritetsvold eller
«norsk vold». Skillet mellom «oss» og «dem»
blir mer og mer problematisk jo lenger folk har
bodd i Norge, mener Bredal.
«Jeg stoler ikke på noen. Om jeg kunne
bestemme, ville jeg bo på en øde øy
der det er ingen og nok av mat»
Mohammed 12 år
Sitat på barnevernskontor
5 HELSESØSTRE: UNIK MULIGHET TIL Å FOREBYGGE, VEGRER SEG FOR Å SPØRRE 5 HELSESØSTRE: UNIK MULIGHET TIL Å FOREBYGGE, VEGRER SEG FOR Å SPØRRE
30 31
stasjonen står i en særstilling i arbeidet med
å forebygge og avdekke vold, og i hvilken grad de
opplever at denne muligheten utnyttes. Helse-
søstrene ble videre spurt om de opplever
spesielle utfordringer i møte med minoritets-
foreldre som bruker vold, og hvordan de selv
mener at vilkårene kan bedres for at ansatte ved
helsestasjoner og i skolehelsetjenesten på en
god måte skal kunne håndtere disse sakene.
Intervjuene avdekket at de åtte helsesøstrene
hadde begrensede erfaringer med å avdekke
vold i oppdragelsen både i minoritets- og
majoritetsfamilier. Én jobbet systematisk med
forebygging og avdekking, og hadde avdekket et
stort antall saker. Blant de øvrige var det snakk
om et fåtall saker, og re av de åtte hadde ingen
erfaring med å melde en voldssak videre til
barnevernet. Seks av informantene oppga at de
opplever det som krevende og vanskelig å av-
dekke vold. Det ble særlig nevnt at bruk av fysisk
straff er et ømtålelig tema, og at det kan være
lett å skjule ved at foreldrene kan unnlate
å møte opp hvis barnet har synlige merker.
Rundt halvparten opplevde det også som
utfordrende å jobbe med tolk, både fordi
kvaliteten på tolkene varierer, og det kunne
føles kunstig og vanskelig «å ha en tredjeperson
i rommet» når sensitive tema skal diskuteres.
Andre oppga at de var storforbruker av tolk og
hadde gode erfaringer. Barn som bråkte i
rommet var en annen stressfaktor. Det varierte
om helsesøstrene kommuniserte mest med far
eller mor. Når en forelder kom alene, var det
som oftest mor, men når de kom sammen, var
det ofte far som tok ordet – uten at dette ble
problematisert av noen av informantene.
Selv om ulike faktorer kunne gjøre det vanskelig
å få til en god samtale om oppdragelsesmetoder,
påpekte ere av informantene helsesøstrenes
gode muligheter til å drive forebyggende arbeid.
Men om muligheten ble utnyttet, var det større
tvil om.
Vi er jo i den særstillingen at vi møter alle familier,
fra starten, på en egen arena. Det er en aksept for
at vi får komme hjem. Jeg opplever ofte i yktning
familier at de er veldig glad for at vi kommer hjem,
og de sier at vi er hjertelig velkommen tilbake. Men
om vi utnytter den muligheten, er et annet spørsmål.
– Helsesøstrene pleier å kartlegge familieforhold.
Er foreldrene i arbeid, har de nettverk, mulighet for
å få avlastning? Er det bruk av alkohol og andre
rusmidler? På denne måten kan man danne seg
et bilde av om dette er en familie i risiko. På små
steder kjenner man ofte til familiehistorien bakover
i tid. Dersom et barn vokser opp med vold i familien,
har vedkommende lettere for å ty til vold senere.
Hvis familien ikke har nettverk, er det viktig å hjelpe
dem å knytte noen kontakter.
– Jeg tenker at jo mer vi er tilstede, jo mer kommer
elevene. De banker på døra i hytt og pine. Mange
ganger klyper jeg meg i armen over hva de forteller
av intime ting. De blottlegger seg både fysisk og
psykisk. Da føler du at du gjør en viktig jobb. Det
må være meg som institusjon som inngir tillit. Det
at vi har sykepleieren i bånn, men kompetanse både
på kropp og sjel. Og at vi ikke er en del av skole-
apparatet.
Vi jobber altfor lite med forebygging! Det har vært
lite fokus på temaet i helsesøsterutdanningen, og
vi har fått svært lite opplæring i hvordan man kan
avdekke vold på helsestasjonen.
Et par av informantene oppga at de gjennom
årenes løp hadde fått delta på kurs i avdekking
av vold, men de este hadde ikke fått noen
spesiell opplæring i arbeid med minoritets-
familier, og ingen oppga at dette hadde vært
tema i utdanningen.
– Jeg har fått svært lite opplæring i hvordan man
kan avdekke vold i helsestasjonen. Fokuset har i stor
grad vært på tvangsekteskap og kjønnslemlestelse.
Hege Linnestad jobber med erkulturell
kommunikasjon og mangfold ved Oslo
universitets sykehus, og sier det er et generelt
problem at kulturkompetanse ikke er inn-
arbeidet i profesjons utdanningene.
– En nylig kartlegging av medisinstudiene viste at
i løpet av seks studieår er åtte timer viet arbeid
med erkulturelle grupper. En lignende kart
legging er i gang for sykepleierstudiet. Det som
nnes av kurstilbud er veldig sporadisk og ad
hoc. Det beste hadde vært om denne
kompetansen ble lagt inn i en hver helsefaglig
profesjonsutdanning i Norge i dag, mangfoldet
tatt i betraktning, sier Linnestad.
Hun mener det det skorter mest på blant
helsepersonell, er kommunikasjon i en er
kulturell kontekst.
5 Helsesøstre: unik mulighet
til å forebygge, vegrer seg
for å spørre
I dette kapittelet presenteres noen av erfarin-
gene og synspunktene som kom fram i intervju-
ene med helsesøstrene. De ble spurt om hvilke
erfaringer de har med voldssaker i familier
generelt og minoritetsfamilier spesielt, og hva
slags opplæring de har fått i å håndtere slike
saker. Hensikten var å kartlegge i hvilken grad
helsesøstrene føler de har den kompetansen
slike saker krever. Informantene ble spurt om
hvilke rutiner de har når slike saker avdekkes,
om det er rutiner for bruk av tolk, og om
kommunikasjonen hovedsaklig går gjennom far
eller mor. Prosjektleder søkte å kartlegge
i hvilken grad informantene opplever at helse-
5 HELSESØSTRE: UNIK MULIGHET TIL Å FOREBYGGE, VEGRER SEG FOR Å SPØRRE 5 HELSESØSTRE: UNIK MULIGHET TIL Å FOREBYGGE, VEGRER SEG FOR Å SPØRRE
32 33
– Dette med oppdragelse er et veldig ømtålelig
tema. Vi får ikke mye gratis informasjon.
Vi må bli kjent, og det tar tid.
– Jeg ser noen ganger at foreldre lærer seg fort hva
vi forventer av dem, og at de dermed skjuler
problemer i forhold til vold. Vi bør på mange nivåer
konkretisere mer, være veldig tydelig, vise eksempler.
– De este sier dette ikke er noe problem, siden de
ikke regner klaps, ørek eller trusler og lignende
som vold.
Vi må slutte å være så redd for ikke å være godt
likt. Vi er så redd for å ta feil, redd for å miste
relasjonen til foreldrene, og vi vil ikke tro at det skjer.
Christoffersaken var grotesk, men det ns mange
forhistorier til den saken over hele landet. Vi må
utfordre foreldrerollen. Å snakke om vold burde være
like naturlig som å snakke om mat.
Blant de åtte helsesøstrene jeg intervjuet, var
det kun én som oppga at hun konsekvent og
systematisk tok opp spørsmål om vold i
oppdragelsen med alle barn og foreldre hun
møter – etnisk norske som minoritetsfamilier.
Norsk Sykepleierforbund i Oslo kjenner
også kun til at denne ene helsesøsteren jobber
metodisk i forhold til vold.
– Kollegene mine synes dette er så vanskelig. Hva
er det verste som kan skje? At vi tar feil? Jeg fyrer
løs med spørsmålene. Det er ingen som så langt har
truet eller angrepet meg. Vi får merarbeid, men som
helsesøstre må vi tenke helhetlig. Jobben vår handler
ikke bare om kosthold, vekt og vaksiner. Hvordan
vi ivaretar barns psykiske helse er vel så viktig.
Fem av de åtte oppga likevel at de forsøkte
å få til en samtale rundt temaet, med fokus
på skadevirkninger og lovverk, selv om de ikke
spurte direkte om bruk av fysisk straff.
– Jeg pleier å si litt om hvordan det har vært i Norge
– at all fysisk straff mot barn først ble totalforbudt
i 2010. Jeg pleier også å si noe om barns utvikling,
som at redde barn kan få konsentrasjonsvansker, og
at frykt hemmer utviklingen av hjernen. Foreldrene
er ofte opptatt av at barna skal gjøre det bra
på skolen, så akkurat dette tar de på alvor. Jeg
snakker om alternativer til kjefting, trusler og straff,
om positive virkemidler slik som ros og belønning.
Ordet respekt kommer ofte opp, og da er spørsmålet
hvordan man denerer dette. Ved fysisk straff får
man kanskje lydighet, men får man respekt?
Informantene hadde ulike oppfatninger av
om man lettest kan forebygge gjennom helse-
stasjonen eller skolehelsetjenesten:
– Kontakten blir sjeldnere jo eldre barna blir,
dessverre. Derfor er det nok barnehage og skole
som har større mulighet til å avdekke misforhold
i hjemmet.
– Når man er i en konsultasjon, skal det litt til
å si noe om det. Kanskje er det enklere når ungene
blir litt større og kan si noe selv.
Avdelingsoverlege Jens Grøgaard kjenner godt
til at helsepersonell kan slite med å stille spørs-
mål om vold til minoritetsforeldre.
Av de grove voldssakene jeg har vært borti,
50-60 saker, har kanskje 30-40 vært fra minoritets -
familier. De sakene kan være vanskeligere
å gå inn i. Man blir så klønete. Vi er så redde for
å gjøre noe gæærnt, for å bli kalt rasist. Min
erfaring er at det ikke er vanskeligere å snakke
med disse familiene enn med etnisk norske. Men
motet vårt svikter som helsepersonell. Det kan
også handle om språkvansker. På sykehusene er
det blitt bedre tilgang på tolk, men vi har opplevd
at visse tolker ikke klarer oppdraget sitt. På den
andre siden kjenner jeg til saker fra etnisk norske
familier der erfarne kolleger har sendt barnet
hjem tross mistanke om grov vold, fordi moren
var så grei å snakke med, forteller Grøgaard.
– Det handler om å forstå og akseptere at andre
mennesker kan ha andre kommunikasjonsstiler,
om å være bevisst hvordan man ordlegger seg,
og tørre å spørre mer for å få visshet om den
andres verdensbilde og sykdomsforståelse, sier
Linnestad.
Mye fokus på mat, vekt
og vaksinasjoner
Ifølge Statens Helsetilsyn skal helsesøstrene
gjennom observasjon registrere avvikende
atferd, avvikende kroppslig, språklig og mental
utvikling og dårlige relasjoner mellom barn
og foresatte. I dette ligger også en eksplisitt
formulert forventning om at hun skal oppdage
om barn blir utsatt for vold, fysisk og psykisk
mishandling, seksuelle overgrep, vanskjøtsel og
omsorgssvikt (Statens helsetilsyn 1998, Glavin
& Kvarme 2003), som hun så skal rapportere
videre om til andre offentlige instanser, i første
rekke til barnevernet. «Observasjon» var et
begrep som ble nevnt ere ganger av helse
søstrene i utvalget.
Våre rutiner går på å legge merke til unormale
ekker eller sår. Vi ser også generelt på hvordan
barns oppførsel er.
Vi ser spesielt på samspill mellom foreldre og barn.
Venterommet er en utmerket arena å observere på.
Forsinket utvikling, emosjonelle forstyrrelser, sinne,
aggresjon og utagerende atferd kan være signal
på at barnet kan være utsatt for omsorgssvikt. Ved
tvil avtales det en oppfølgingskonsultasjon og gjerne
et hjemmebesøk.
– Å avdekke vold er vanskelig. Det ligger i bakhodet
under konsultasjonene. Vi observerer samspillet
mellom ungen og foreldre. Jeg tenker på om jeg ser
noe fysisk på ungen. Jeg kan snakke om grense setting,
men man spør ikke direkte: «Slår du ungen din?»
Man må få til en samtale som kan føles litt naturlig.
En informant i skolehelsetjenesten hadde mest
erfaring med psykisk vold.
– Jeg har stor respekt for den psykiske volden. Det
er ikke alltid slagene som er verst. Det kan handle
om at du blir fortalt at du ikke er verdt noe, at du er
en hore og en skam for familien, til kontroll av det
du gjør, beslag av mobilen, at du ikke er velkommen
til måltider eller ikke blir snakket til, at mor vasker
de andres klær men ikke dine. Slikt setter dype spor.
Jeg tenker at dette handler om oppdragelse, om
regulering. Det er noe vi snakker mye om i skole-
hverdagen. Jeg møter stadig elever som opplever det
som vanskelig å være i to kulturer, og som virkelig
sliter med å nne ut hvem de er.
Ifølge Neumann (2007) skal det mye til før en
helsesøster på helsestasjonen blir så bekymret
over et barn at hun vil ta affære og koble inn
eksterne instanser for å korrigere foreldre-
atferden. Hun mener denne ikke-intervenerende
praksisen blant annet henger sammen med den
store vekten som legges på at helsestasjonen skal
ha tillit i befolkningen, slik at foresatte slutter opp
om tilbudet. Tendensen i hennes materiale er at
helsesøstrene ofte bruker en personlig, empatisk
og anerkjennende tilnærming fremfor en obser-
verende, registrerende medisinsk-sykepleierfaglig
tilnærming. Dermed velger de også ofte ufor-
melle og uofsielle handlingsstrategier når de
står overfor saker hvor de er bekymret for for
eksempel vold i familien.
Seks av de åtte helsesøstrene i denne studien
uttrykte at nettopp det å få til en god samtale
og stille vanskelige spørsmål rundt grensesetting
og bruk av fysisk straff, var blant de største
utfordringene. Mangel på tid bidrar også til at
det lett blir mat, vekt og vaksinasjoner som får
mest oppmerksomhet i konsultasjonene.
– Da jeg jobbet på helsestasjonen, stilte vi systematisk
spørsmål om omskjæring. Det lå inne som rutine.
Men å spørre om vold som rutine? Vi spør om
så masse, fra tannpuss og legging til mat. Hvis
vi skal spørre om alt, spør vi på en måte om
ingenting. Det er nok områder som skal dekkes inn.
Blir det seriøst hvis vi bare kaster ut spørsmålet
«bruker du vold?».
– Rutinene våre er nok litt forskjellige. Noen er
tøffere og melder hyppigere. Andre er mer tilbake-
holdne, tenker at det er best å vente og se. Selv er
jeg ikke tøffest på å melde. Jeg kjenner nok litt
på frykten for å miste barnet og foreldrene. Noen
saker kan jo ende i alvorlige ting som omsorgs-
overtagelse. Men som regel er det vel til det gode
at barna får hjelp. Den frykten vår er kanskje til
en viss grad ubegrunnet.
Vi er kanskje ikke inke nok til å snakke om
oppdragermetoder. Det er sjelden de spør. Mye blir
konsentrert om vekt, mat og sånne ting. Det er
vanskelig å stille de rette spørsmålene.
«Jeg stoler på helsesøster, hun kan man
snakke med om alt. Jeg stoler mer på henne
enn lærerne. Hun gir bedre råd, kan mer
om hvordan ungdom har det.» Leon, 15
5 HELSESØSTRE: UNIK MULIGHET TIL Å FOREBYGGE, VEGRER SEG FOR Å SPØRRE 5 HELSESØSTRE: UNIK MULIGHET TIL Å FOREBYGGE, VEGRER SEG FOR Å SPØRRE
34 35
Vi hadde en veldig tung sak for noen år siden.
En gutt på ungdomsskolen ble akuttplassert
i beredskaps hjem. Han hadde betrodd seg om at far
slo. Barnevernet mente det var fare for vold
også mot andre barn i familien. Politiet dro uniformert
til heimen, og da foreldrene kom hjem med re
åringen, rakk de knapt å komme inn oppkjørselen
før politiet pågrep faren og vrengte armen hans bak
på ryggen. Det skapte store traumer for reåringen.
Han ble livredd for alle med caps. Det var utrolig
dumt at barnevernet sendte politiet hjem til dem
på den måten. I det hjemmet hadde vi tidligere gått
inn og ut, men nå skar det seg. De ville ikke ha noe
kontakt med hjelpeapparatet, alt var låst. Familien
reiste senere ut av landet.
 Min erfaring er at barnevernet ikke spør om vold,
det har jeg tatt dem på ere ganger. De spør ikke
om vold med mindre de får servert temaet på et fat.
Man må spørre systematisk om vold hvis man skal
ha noen sjanse til å avdekke. Og man bør spørre
alle, både norske og ikke-etnisk norske.
– Jeg har vært tilhører i noen saker (i fylkesnemnda),
og har tenkt at barnevernet har dratt slutninger litt
fort, som ikke er godt nok undersøkt. Jeg kan kjenne
familiene på en annen måte. Barnevernet drar
konklusjoner basert på hvor familien kommer fra.
Det største problemet er at saksgangen er så lang,
at det går tre måneder fra man melder til noe blir
gjort. Det gjør gjerne at situasjonen forverres
i mellomtiden.
– Jeg synes det er stor avstand mellom det barne-
vernet ser og det vi ser. Jeg har normalbefolkningen,
og skal nne de som har det dårlig, mens barne
vernet kun får saker med barn som har det dårlig.
De synes nok jeg melder svært mange saker. Men
jeg kommer aldri til å ytte mine grenser for barns
omsorg.
Det ble også nevnt at barnets alder kunne ha
betydning for om barnevernet ble involvert.
Vi prøver virkelig å være bevisste på at minoritets-
barn har samme rett på hjelp. Hvis du slår
små barn, er vi ikke tålmodig med det. Men gjelder
det 16-17-åringer som snart er myndige, er vi mer
lydhøre for hva som er klokt. Det får ofte så store
konsekvenser i familien.
Prosjektkoordinator Khansa Asgar Ali ved MiRA-
senteret opplever at hjelpeapparatet er raskere
til å gripe inn når det er snakk om yngre enn
eldre barn.
Vårt inntrykk er at jo eldre barna er, jo
vanskeligere er det å få hjelp av barnevernet.
Når de nærmer seg 18-årsalderen, for eksempel
i saker med jenter på 16-17 som utsettes for
vold og kontroll, der ser vi ofte at det er vanske-
ligere å få hjelp, sier Ali.
– Mest brannslokking og lite tid
til forebygging
Cecilie Neumann peker i sin forskning på at
helsesøstre har et enormt ansvar som de er
relativt ensomme om, og mener de trenger et
åpnere og bredere samarbeid med andre fagfolk
og institusjoner. Flere informanter mente
samarbeidet med skolen burde forbedres, og
at skoleledelsen ofte fraskriver seg ansvar for
å melde saker:
– Jeg hadde en sak der det viste seg at en gutt med
store atferdsproblemer ble slått med belte. Han
hadde vært hos inspektøren en rekke ganger, og det
kom fram at inspektøren hadde spurt: «Hvis du kan
endre på noe, hva skulle det være?» Gutten hadde
svart: «Jeg skulle ønske at det ikke fantes ting man
kunne slå barn med.» Og så har ikke inspektøren
fulgt dette opp! Skolen skulle vært politianmeldt.
– Jeg har veldig tro på at vi trenger en bedre dialog
mot skolen, at vi er mer synlig og tilgjengelig der. Og
at ansatte ved skolen kan ringe oss for å drøfte
saker. Når barna er nyfødt, kommer de ofte til
helsestasjonen. På skolen får ikke barna samme
oppfølging. Jeg prøver å ha litt ekstra tid når jeg
kaller inn barna til vaksinasjon. Da har du mulighet
for litt mer kommunikasjon. Jeg bestiller tolk så jeg
får mulighet til å spørre barna hvordan de har det.
– Politiet i bydelen er spesielt inke på vold, de er en
god samarbeidspartner. Men skal jeg være ærlig, tok
det lang tid før jeg kk til et godt samarbeid med
skolen, en gjensidig respekt. De har sin arena som
de holder på. Aberet vårt er taushetsplikten, at den
er så streng for helsepersonell. I mange sammen-
henger har du lyst til å dele mer enn du har lov til
med for eksempel lærere.
Flere trakk også fram det problematiske i at
helsestasjonene blir pålagt stadig ere oppgaver,
uten å få ere ressurser.
– Rammebetingelsene er både en hindring og en
utfordring. Man må ha tid til å følge familiene tett,
Hege Linnestad råder helsesøstre til å foreta en
bredere kartlegging av familier der de mistenker
at det er vold i hjemmet.
– Det er slett ikke sikkert volden er kulturelt
betinget. Men det kan være greit å prøve å kart-
legge hvordan forholdene er i den kulturen. Er
det vanlig å bruke fysisk disiplinering der de
kommer fra? Hva er bakgrunnen til foreldrene,
hvilken bagasje har de med seg hjemmefra? Det
kan være lurt å la folk komme til orde først,
å indirekte vise litt forståelse for foreldrenes
bakgrunn. Hvis man skal endre holdninger, er
ikke en moralsk skjennepreken veien å gå.
Samtidig skal kan man være tydelig på hvilke
forventninger vi har i det norske samfunnet, og
at vold ikke er akseptabelt, mener Linnestad.
Dårlige erfaringer med barnevernet
Cecilie Neumann tror en medvirkende årsak til
at helsesøstre sjelden varsler når de mistenker
at et barn ikke får nok omsorg, er at de opplever
at egne verdier og målestokk for hva som er
riktig og galt, ofte kommer til kort i møte med
foreldre med annen klassebakgrunn eller etnisk
tilhørighet (Sykepleien 2012). Manglende felles
referanserammer er et tema også for informan-
tene i barnevernet, og blir nærmere diskutert
i kapittel 7.
Neumann mener barnevernets tolkning av
taushetsplikten er en annen medvirkende årsak
til at helsesøstre sjelden varsler. Hvis helsesøster
melder omsorgssvikt til barnevernet, har de
tidligere ikke hatt krav på å få vite hvordan det
går med barnet videre9. Hun tror dette gjør at
i de tilfellene hvor det er tvil – og det er det
som oftest – vil helsesøster la være å sende
bekymringsmelding.
Seks av informantene i utvalget hadde erfaring
med å sende bekymringsmeldinger til barne-
vernet, men ikke nødvendigvis på vold. Flere
hadde også dårlige erfaringer:
– Det er tøft å gjøre de meldingene når vi har
så nær kontakt med familiene. Men jeg føler at når
9 Denne regelen er nå endret. Dersom meldingen kommer fra en
offentlig instans, skal barnevernet gi tilbakemelding om hvorvidt det
er åpnet en undersøkelse. Hvis det opprettes undersøkelse, skal den
offentlige instansen få en ny tilbakemelding når undersøkelsen er
avsluttet med opplysninger om saken er henlagt, eller om
barnevernet følger opp saken videre.
vi melder om konikt i en familie, får vi ofte saken
tilbake. Vi ser at den blir henlagt, vi melder på nytt,
men barnet får ikke hjelp. Vi føler ikke alltid at barna
blir tatt på alvor. Du river deg i håret og ser at de
sitter på skolen og ikke har det bra. Jeg har elever
på videregående som forteller at saker ble meldt
på barneskolen, men at de ikke kk hjelp. Jeg tenker
at da blir de forsiktig med å melde fra igjen, når de
ikke kk ikke hjelp første gangen.
– Jeg har lurt på om hjelpeapparatet holder kontakt
med barna lenge nok. Jeg har tatt det opp i bydelen
at vi burde være mer obs på å følge opp barna, det
gjelder alle etater. Det er ikke enkelt og vi får ikke
hjulpet alle, men det er et tankekors hvor sakene
ender når vi ikke er der. Mange av barna blir forlatt.
– Jeg tenker ikke over hvem som er innvandrer eller
ikke, jeg har jobba så mye med disse gruppene
i så mange år. Jeg er redd for at vi kanskje kan
bli litt blinde, mer tolerante. Det er alltid vanskelig
å avgjøre hva som er beste oppdragelse. Samtidig
har jeg en klar oppfatning om at barn som bor
i Norge, har akkurat like rettigheter. Vi kan ikke ta
på oss kulturbrillene og si at det er greit at noen
barn blir slått. Men når jeg har jobba tett på saker
med jenter som er såpass voksne, er det vanskelig
å avgjøre når du skal gripe inn. Når melder du til
barnevernet når du vet at de har en annen kultur?
Når du vet hvilken skade det kan gjøre, hvor isolerte
og sårbare ungdommene er hvis de blir utestengt fra
familien?
– I noen få tilfeller der barn har betrodd seg om
vold, og vi har meldt videre, er ting blitt verre. Det
har vært lang ventetid før barnevernet har grepet
inn. Noen ganger har saken blitt henlagt, eller
familien har ikke vært interessert i frivillige tiltak.
Det skal jo litt til at man setter inn tvangstiltak.
– Jeg er kritisk til barnevernet, og opplever at det
er mer et foreldrevern. Hvis foreldrene takker nei til
tiltak som vil gavne barnet, er det sjelden barne-
vernet kan gå til paragraf 412 (hjemmel om
omsorgsovertakelse). Det er en alvorlig svart sone
imellom, der ns det ingenting. Barnevernet kan si at
de er bekymra, men trekker seg ut. Hvem skal følge
opp disse barna? Jeg meldte nylig et spedbarn
på ni måneder. Foreldrene ville ikke ha tiltak. Vi er
kjent med at faren slår den eldste gutten og at mor
er utsatt for psykisk vold. Barnevernet har vært inne
i familien og henlagt saken, fordi det ikke er grunn-
lag for tvang. Jeg har ikke ressurser til å følge opp
ekstra. Hvem har oppfølgingsansvaret? Man ofrer
det lille barnet som bare ligger der og er forsinka
i sin psykomotoriske utvikling.
5 HELSESØSTRE: UNIK MULIGHET TIL Å FOREBYGGE, VEGRER SEG FOR Å SPØRRE 5 HELSESØSTRE: UNIK MULIGHET TIL Å FOREBYGGE, VEGRER SEG FOR Å SPØRRE
36 37
Hun sier at Sykepleierforbundet i Oslo kun
kjenner til én sykepleier som jobber systematisk
med å forebygge og avdekke vold i oppdragelsen
(hennes metode beskrives i kapittel 5, En helse-
søster med mot til å spørre).
Overlege Jens Grøgaard mener helsestasjonene
må styres bedre så de følger forskriften.
– Retningslinjene for hva de skal gjøre, må være
klarere. Mulighetene for forebygging er absolutt
til stede. Helsesøster kan observere hvordan
mor hanskes med barnet. Det nnes mødre som
har vansker med å bytte en bleie, som har
vansker med å ta i barnet. Hvis far er med, kan
man observere hvordan de fungerer sammen
som omsorgspersoner. I tillegg kunne helse-
stasjonen ha en bedre forebyggende rolle
i å informere foreldre når de er gravide om
hvordan de kan skade sitt foster og nyfødte
barn, mener Jens Grøgaard
Også Leoul Mekonen hos R-BUP mener helse-
stasjonene kan bli langt bedre både på dialog
og informasjonsarbeid.
– ICDP er et svært bra og kultursensitivt
program som helsestasjonene kunne veilede i,
mener han.
– Gi oss ICDP-opplæring!
I intervjuene ble helsesøstrene bedt om å si noe
om hva slags kompetanse de savner, og
hvilken måte de best kan tilegne seg denne
kunnskapen. De ble også spurt om hvordan man
på et mer overordnet nivå kan tilrettelegge
vilkårene slik at helsesøstre bedre skal kunne
jobbe både i forhold til forebygging og avdekking
av vold. Bortimot alle de intervjuede ønsket seg
mer kulturkompetanse og bedre arbeidsverktøy
og metodikk til å ta opp spørsmål om vold.
ICDP ble nevnt av et stort antall informanter.
International Child Development Program er et
foreldreveiledningsprogram laget for alle som
ønsker å utvikle et godt samspill med barnet sitt,
men det nnes også en versjon for minoritets
foreldre som foregår på deltagernes morsmål.
Kurset fokuserer på å gi barnet positive opple-
velser som grunnlag for vekst, med mild grense-
setting kombinert med oppmuntring.10 Andre
etterlyste systematisk gjennomføring av foreldre-
veiledningskurs til nyankomne familier, og andre
typer forebyggende tiltak som kan tilbys
gjennom helsestasjonen.
Vi burde få opplæring i ICDP-programmet, spesielt
i forhold til minoritetsspråklige familier. Systematisk
foreldreveiledning er veien å gå. Man bør ha
praktiske øvelser som for eksempel benyttes i «de
utrolige årene». Å jobbe i grupper pleier å være
konstruktivt.
– Jeg savner verktøyet, ICDP, til å ta opp temaet
på en strukturert måte over tid. Sånn at det ikke
bare blir disse samtalene i ny og ne. ICDP-program-
met burde vært lagt inn i helsesøsterutdanningen.
Det må iallefall åpnes opp for at man kan etter-
utdanne seg innenfor ICDP.
– Jeg har kommet med ønsker overfor kommunen
om ha noe slik, men pengesekken styrer. Vi hadde
noen ICDP-grupper som gikk en periode, men det
ble veldig ad hoc. Vi har hatt nedskjæringer her også.
– Home-Start er et godt forebyggende tiltak
på lavterskelnivå der man rekrutterer frivillige
medarbeidere: trygge, gode bestemødre som
kommer på besøk til enslige mødre. De gjør hyggelige
ting sammen, lager mat, leker og prater. Mange
norske nyter også godt av dette. Det bidrar til å
skape nettverk, og har fungert veldig positivt. Slitne
foreldre skal man ikke kimse av.
10 Se www.icdp.no
kalle dem ofte inn og gjerne være på hjemmebesøk.
Helsesøstrene har et fortrinn sånn, vi kan dra hjem
til folk. Dessverre mangler vi ressurser – det blir
mest brannslokking og lite tid til forebygging.
– Den største utfordringen er å ha nok tid sammen
med familiene. For å få tillit, må man lære dem
å kjenne. Ressursmangel er helsesøstrenes største
utfordring på ere felt.
Vi har en stressa hverdag og tett med avtaler. Da
er det nødvendigvis ikke så enkelt. En vanlig konsul-
tasjon er på 30 minutter, uansett om du har en
seksukers unge eller en på seks måneder. På reårs-
kontrollen har vi en time. Da ser vi på utviklingen
generelt, men det blir ikke mye tid til andre ting.
Noen ganger kommer jeg inn på barnets tempera-
ment, og kan gi litt alternativer på metoder. Men det
blir enkelt.
– Unik mulighet til å avdekke
Også i fagmiljøene mener man helsestasjonene
har gode muligheter til å forebygge, men at
ressursmangel og knapphet på tid er et av de
største hindrene for å følge opp de barna som
trenger det.
– Helsesøstrene har en kjempemulighet til
å forebygge og avdekke vold. De er en helt
naturlig ressurs i minoritetkvinners liv, og
inkluderer ofte fedre. Helsestasjonene burde
få mye mer ressurser til å gå på hjemmebesøk,
og mer tid til å drive opplæring, mener psyko-
logspesialist Judith van der Weele.
Khansa Ali ved MiRA-senteret mener helse-
stasjonene jobber bedre med problematikken
enn før.
– Helsestasjonene begynner å bli inke. Vi har
endel helsestasjoner i Oslo som besøker oss og
jobber aktivt for å forebygge vold. De møter
mødrene på en mer ufarlig måte. Når barna skal
til kontroll, er det lettere å få til samtaler rundt
andre tema. Når barnevernet kommer inn, er
foreldrene allerede i forsvarsposisjon, sier hun.
Forskning viser at kommuner som bruker
ressurser på helsestasjoner og skolehelse-
tjeneste, har mindre bruk for barneverns-
institusjoner og fosterhjem (Myrvold et al.
2011). Forklaringen kan være at tidsbruken ved
helsestasjonene og skolehelsetjenesten – som
utgjør en sentral del av barnevernets utvidede
lokale tiltaksapparat – bidrar til å forhindre at
barnevernssaker utvikler seg på en slik måte at
barna ender opp i institusjon eller fosterhjem.
Det er de økonomisk mest velstående kommu-
nene som bruker mest ressurser på disse tjenes-
tene. Ifølge Statens helsetilsyn melder ansatte
på helsestasjoner og barnehager at de tidlig kan
identisere de barna som har behov for
å bli sett (ibid). Samtidig viser en annen rapport
fra Helsetilsynet at helsestasjonene ikke funge-
rer bra nok (Statens helsetilsyn 2012). Et stort
antall helsestasjoner gjennomfører ikke hjemme-
besøk, og kontroller slås sammen.
Hos Barneombudet er man bekymret for at
helsestasjontilbudet varierer sterkt fra kom-
mune til kommune.
– Helsestasjonene har en unik mulighet til
å avdekke, men om de har tid og kompetanse,
er et annet spørsmål. Den siste rapporten fra
Helsetilsynet tyder på at det ikke står så godt til.
Vi har eksempler på at barn i ere bydeler og
kommuner ikke blir kalt inn til toårskontroll, og
at de dermed ikke kommer inn igjen før de er
re. Det er begredelig. Samtidig vet vi at det er
et skrikende behov for en fungerende skolehelse-
tjeneste. Den har et svært viktig forebyggende
aspekt i forhold til blant annet psykisk helse og
barnevernstiltak. Nesten alle barn vi er i kontakt
med, sier de ønsker seg en helsesøster som er
tilstede hver dag. En som har tid til å prate, sier
Camilla Kayed.
Også Sykepleierforbundet har lenge vært
bekymret for manglende ressurser i helse-
stasjons- og skolehelsetjenesten. Som tillitsvalgt
er Silje Naustvik daglig i kontakt med helse-
søstre i Oslo som opplever at de ikke strekker til.
Vekt og vaksiner er utrolig viktig; det er en god
metode for å fange opp barn som trenger noe
ekstra. Men helsesøstrene blir pålagt stadig nye
oppgaver. Det er nt på mange måter, det er en
billig og effektiv måte å drive forebygging. Men
hvis man bare skal pålegge ekstra oppgaver uten
å tilføre ekstra ressurser, blir det helsesøstrene
og ikke politikerne som får oppgaven med
å prioritere og nedprioritere. Det blir feil, og
kommer i konikt med deres faglighet, sier
Naustvik.
«Foreldre som slår, burde blitt spurt:
«Hvis du kk høre at en fremmed
slo barnet ditt, hvordan ville du
opplevd det?» Hassan, 14
5 HELSESØSTRE: UNIK MULIGHET TIL Å FOREBYGGE, VEGRER SEG FOR Å SPØRRE 5 HELSESØSTRE: UNIK MULIGHET TIL Å FOREBYGGE, VEGRER SEG FOR Å SPØRRE
38 39
– Kommunene burde hatt mer planlagte forebyg-
gende tiltak. Foreldreveiledningskurs burde ligge som
rutine for alle foreldre når de kommer til landet og
bosetter seg i en kommune. Ikke minst burde det
tilbys ved familiegjenforening. Har du vært borte fra
ektefellen i tore år, og dere skal bo sammen med
mange barn, er det ingen enkel situasjon.
Vi kunne ønske oss en migrasjonshelsesøster
i bydelen som kunne jobbet tettere med oppfølging
av nyankomne minoritetsfamilier.
– Det burde utarbeides en enkel brosjyre med bilder
og lite tekst, om hvordan sette grenser. Loven om
forbud mot vold i oppdragelse kunne også stått
i denne brosjyren.
Hege Linnestad ved Seksjon for likeverdig
helsetjeneste tror et godt tiltak kan være
å etablere nettverksgrupper der helsesøstre kan
utveksle informasjon og diskutere tema de
opplever som utfordrende i det daglige.
– Fordi man bare kan være borte fra kontoret
i begrenset tid, kunne slike nettverksgrupper
være nettbasert, så man kan logge seg på når det
passer. E-læringskurs er en annen måte å oppda-
tere seg fra arbeidsplassen, med korte moduler
som gir faglig input, sier Linnestad, og nevner at
det allerede nnes enkelte slike modulkurs, blant
annet i hvordan man kommuniserer via tolk.
Hun mener ere praktiske verktøy burde
bli tilgjengelige, som plakater og brosjyrer man
kan bruke som utgangspunkt for en samtale
om oppdragelse.
Silje Naustvik i Sykepleierforbundet mener det
er på høy tid å utvikle bedre metodikk for
å stille spørsmål om oppdragelse og grense-
setting.
– Økte ressurser er en forutsetning. Men dette
handler også om mot til å spørre, om arbeids-
verktøy og metodikk. Det oppleves sikkert som
tabu, er vanskelig å ta tak i, og helsesøstrene har
ingen spesielle verktøy å bruke til et så ømtålig
tema. Det blir gjort altfor lite forskning på syke-
pleierfaget generelt. Kanskje burde det vært
brukt mer tid og ressurser på å utvikle meto-
dikk, på å nne ut hva som fungerer og hva som
ikke fungerer, sier Naustvik.
Oppsummering
Gjennom helsestasjonen og skolehelsetjenesten
treffer helsesøstrene nær 98 prosent av alle
barn (NOU 2001:22). Både helsesøstrene selv
og fagmiljøene fremhever helsesøstrenes store
potensial som forebyggere i arbeidet mot vold
i oppdragelsen. De opplever å ha stor tillit både
blant foreldre som kommer til kontroll på helse-
stasjonen, og hos barn som gjerne banker
på døren i skolehelsetjenesten. Samtidig tyder
mine intervjuer på at helsesøstre sliter med
å stille spørsmål om bruk av fysisk disiplinering,
både til barn og foreldre. De mener ikke selv
at de har en høyere terskel for å tolerere vold
i oppdragelsen i minoritetsfamilier, men ertallet
av informantene hadde samtidig ikke bred
erfaring med å håndtere voldssaker. Noen
opplever at de «tradisjonelle» helsestasjon-
rutinene (vekt, ernæring, vaksiner etc.) tar det
meste av tiden og gir lite rom for å komme inn
på andre og mer ømtålige sider ved omsorgs-
situasjonen. Andre gir uttrykk for at rutine-
messige spørsmål om vold ikke er naturlig før
eventuell relevant informasjon kommer opp som
tyder på at barnet er utsatt. Enkelte helsesøstre
mente at barna de treffer er for små til at
volden er lett å avdekke, mens andre opplever
at man mister kontakten med barna når de blir
eldre. Uansett er det mye som tyder på at det
å stille systematiske spørsmål for å avdekke vold
i oppdragelsen, ikke er vanlig verken blant
helsesøstre på helsestasjoner eller i skolehelse-
tjenesten. Mangel på kulturkompetanse, knapphet
på tid og problemer med å få innsyn i familiene
ble nevnt som årsaker til at svært mange saker
ikke fanges opp. Det kan også virke som om
helsesøstre kan ha en tendens til å skyve
ansvaret over på barnehage og skole, som man
mener har større forutsetninger til å avdekke
vold fordi de ser barna mer i det daglige.
Dårlige erfaringer med å melde saker til barne-
vernet kan være en annen grunn til at helse-
søstre vegrer seg mot å gå dypere inn temaet.
Flere etterlyste bedre samtaleverktøy og kursing
i foreldreveiledning som ICDP-programmet.
Både blant informantene selv, i fagmiljøet og
studier understrekes det at helsestasjon-
tjenestens forebyggende muligheter henger klart
sammen med hvor mye ressurser som tildeles
fra kommunene.
«Oppdragervold er et tema jeg har vært
opptatt av i veldig mange år. Jeg avdekker mye.
Jeg har skrevet over 200 bekymringsmeldinger,
vært i fylkesnemnda kjempemange ganger og
stått i ere kriger med barnevernet. Det handler
om erfaring, mot til å spørre og tro på at
problemet ns.
All vold er vold for meg. Jeg har erfart at mange
foreldre mener at det å knipse og daske er god
læring når barn begynner å utvide bevegelses-
radiusen. Vold er ofte er en handling som skjer
uten at foreldrene har tenkt over det. De blir
hjelpeløse og handler på autopilot.
Jeg har det som tema i gruppekonsultasjoner
på helsestasjonen ved timånederskontroll, når
de er ett år og 15 måneder. Da kommer gjerne
fem-seks foreldre med barn. Det er mindre
truende for foreldrene når jeg tar det opp
i grupper, enn hvis jeg møter dem enkeltvis. Men
jeg tar det også alltid opp under individuelle
konsultasjoner ved to og reårskontroll.
Jeg vinkler gjerne spørsmålene rundt at
«Nå begynner barnet ditt å bevege seg. Hva gjør
du for å hjelpe barnet å utforske verden?» Jeg
fokuserer på at foreldrene er barnas forsknings-
assistenter, som skal hjelpe barnet til å bli mer
bevisst på verden. Det er positivt ladet. Jeg
minner dem om at når et barn svinger rundt
med dokosten eller fjernkontrollen, er det ikke
fordi barnet er ute etter å skape trøbbel for
dem, men fordi de er nysgjerrige og forsøker
å nne ut av verden. Jeg forsøker å gi foreldrene
andre verktøy, som å si til barnet at det ikke er
lov, og ytte det fra situasjonen.
En samtale kan være slik:
– Hva skjer når du har ytta på ungen tretten
ganger? Hvordan kjennes det?
– Jeg blir sint.
Alle følelser er tillatt. Men hva gjør du med
sinnet ditt? Hender det at du slår?
– Noen ganger.
Da stiller jeg oppfølgingsspørsmål som:
– Hvordan kjennes det når du slår? Synes du
at det hjelper?
– Hvordan tror du det er for barnet ditt?
– Hva vil du at barnet skal lære av det?
Tenker du på hvilken modell du er for
barnet ditt?
– Hva vil du gjøre hvis barnet ditt slår andre?
Noen sier: «Jeg skal ikke slå barnet ennå». Jeg
spør: «Har du tenkt å begynne?» Andre sier
«Nei, jeg har ikke tenkt å slå». Da spør jeg: «Hva
gjør at du velger å ikke slå? Hva tenker du om at
andre gjør det?» Slike gruppesamtaler har stor
forebyggende effekt. Man deler erfaringer og
synspunkter, og de som sier at de har tenkt å slå,
kan høre om andre metoder. Mange begynner
å tenke på nytt rundt disse tingene.
Jeg inviterer alle førsteklassinger med foreldre til
samtale, og oppdragervold er alltid et tema. Jeg
sier til foreldrene at jeg først skal snakke mest
med barnet. Jeg stiller generelle spørsmål om
hvordan de trives på skolen, har de venner, har
de opplevd erting? Jeg spør hva som gjør dem
glad. Så spør jeg: «Hva kan du bli sint for? Hva
gjør du når du blir sint? Slår du? Er det lov
å skrike hjemme hos deg? Er det noen som
trøster deg hvis du gråter? Hva gjør mamma
og pappa når de blir sinte?»
Jeg avdekker mange voldssaker på denne måten.
Hvis barnet forteller at mor eller far slår, sier
jeg: «Du har vært kjempemodig som har turt
å fortelle dette. Nå kan du gå tilbake til klassen,
så skal jeg snakke litt med moren og faren din.»
Jeg går gjennom samtalen med foreldrene, og
spør: «Hva tenker du?» Ofte sier de at barnet
dramatiserer, at de ikke slår, det hender kanskje
de rister barnet litt når hun tuller med broren.
«Ja, men du hører hvordan hun opplever det»,
sier jeg. «Hun blir lei seg og utrygg. Hun sier
at det er vondt.» Og så sier jeg at de må være
utrolig stolte av at datteren er så modig at hun
forteller dette. «Dere har en klok unge som
Intervju med en helsesøster som systematisk avdekker vold
«De este foreldre synes ikke selv
at det er ålreit å slå»
5 HELSESØSTRE: UNIK MULIGHET TIL Å FOREBYGGE, VEGRER SEG FOR Å SPØRRE 6 BARNEVERNET: «VI HAR OFTE IKKE NOE ANNET VALG ENN Å HENLEGGE»
40 41
6 Barnevernet: «Vi har ofte ikke
noe annet valg enn å henlegge»
Barnevernsansatte sliter med å nne riktige tiltak
Hvilke erfaringer har barnevernsansatte med
voldssaker i sin egen arbeidshverdag, og hvilke
rutiner har de for å undersøke, sette inn tiltak
og politianmelde de groveste sakene? For
å få innsikt i hva ansatte i barnevernet vet om
vold i oppdragelsen, ble det stilt spørsmål av
generell karakter om hvilke erfaringer de har
med vold i familiene de har møtt, hvordan de
denerer vold og hva de tror er de viktigste
årsakene til bruk av vold i oppdragelsen.
Informantene ble spurt om hva slags opplæring
de har fått i å håndtere saker med vold generelt
og minoritetsfamilier spesielt. Hensikten var
å kartlegge i hvilken grad barnevernsansatte
føler de har den kompetansen slike saker krever.
setter ord på det.» Det er viktig å løfte forel-
drene litt, dette er jo vanskelig og tabubelagt.
Så spør jeg de samme spørsmålene: «Synes du
det hjelper å slå? Hvordan tror du det er for
barnet ditt? Hvordan er det for deg? Hvordan
kjennes det i hjertet ditt? Hvis du lytter etter din
indre stemme, vil du kjenne at det ikke er riktig.»
Det holder ikke å bare spørre «Slår du?». Man
må få til en skikkelig samtale rundt temaet for
å komme noen vei.
Jeg sitter ikke på noen pidestall, og kan fortelle
foreldrene at jeg selv knipsa mitt eldste barn. Jeg
hadde ikke tenkt over at det var krenkende atferd.
Det handler ikke om å alminneliggjøre volden,
men om å si at vold kan skje hvis foreldrene ikke
tar bevisste valg.
De este foreldrene jeg snakker med, synes ikke
selv at det er ålreit å slå. Noen begynner å grine.
De forteller at de selv ble slått, og at de egentlig
hadde bestemt seg for ikke å slå sine egne barn.
Eller de sier at de selv ikke har tatt skade av det.
Da sier jeg at det tror jeg faktisk de har, siden de
fortsetter å slå sine egne barn.
Mange sier at det de gjør, ikke er vold. Jo, sier
jeg, vi har en lov som regulerer dette. Det er
helt forbudt i Norge. Jeg er veldig tydelig på at
det er krenkende for barnet. Jeg bruker uttrykk
som at «Jeg vil ditt barn vel». Jeg forsøker
å gi dem andre verktøy. Jeg sier: «Nå gjør vi en
avtale om at fra i dag skal du ikke slå barnet ditt
mer. Jeg ringer deg om en stund for å høre
hvordan det går
Og så tar jeg én eller ere oppfølgingssamtaler
enten på telefon eller på kontoret etter noen
uker. Jeg er veldig tydelig på lovverket som
beskytter barn mot vold.
Jeg spør ofte foreldrene: «Hvordan opplever du
at jeg spør om dette?» Langt de este sier at det
er kjempebra at jeg tar det opp. «Så bra at du
spør! Jeg ønsker å slutte. Det er fantastisk at
vi kan snakke om det», sier de.
Selv de som utøver vold, synes som regel det er
bra at dette blir tatt tak i. Man merker når det
er forandringspotensial.
Endel foreldre har tungt for å forstå. Noen blir
rasende og bryter relasjonen. Hvis noen blir
forbanna, ja, da tåler jeg å miste relasjonen til
dem. Da redder jeg kanskje mange andre. Man
må se på hva man vinner. Hvis to av hundre ikke
vil se meg igjen, redder jeg kanskje resten ved
å tørre å spørre. Men det skjer egentlig sjelden
at foreldrene bryter kontakten.
Jeg er trygg på min rolle, på min integritet og
mitt faglige ståsted, men jeg erkjenner også min
utilstrekkelighet og drøfter gjerne saker med
fagpersoner hvis jeg kommer opp i vanskelige
situasjoner. Jeg kan ringe barnevernet, politiet,
kommuneadvokaten, BUP, NKVTS eller
Arbeidernes edruskapsforbund for å få råd
og veiledning.
Ressursene våre er altfor trange. Jeg har
ansvaret for denne skolen med 200 elever, en
skole med 100 elever og en helsestasjon med
ca. 80 fødsler per år. Dette skal dekkes med én
stilling. Det går på halv åtte av og til. Men jeg har
bare én måte å være helsesøster. Jeg ser at det
blir etterarbeid, og mange oppfølgingssamtaler
må jeg ta på telefon. Det er ikke det beste, men
jeg gjør det av og til for å spare tid.
Jeg har fått beskjed av sjefen min om ikke å være
så personlig, i en periode hvor jeg holdt på å bli
utbrent fordi rammene jeg jobbet under var
uholdbare. Sjefen min sa at: «Du må ikke stille
så mange spørsmål, da får du for mye å gjøre.»
Hvis jeg skal la være å spørre fordi jeg ikke har
tid til å følge opp, da gjør jeg ikke jobben min.
Jeg har vært synlig, jeg har besøkt klasser
og erkulturelle aftener, og hoppa strikk med
ungene i friminuttene. Metoden min har jeg
utarbeidet selv. Men jeg opplever at det ikke er
stuerent å gjøre ting annerledes. Alle skal jobbe
likt. Jeg vet ingen som jobber slik som meg.
Kultur? De este familiene jeg ser, er jo fra
andre kulturer. Men det har jeg aldri opplevd
som noen utfordring.»
«Forrige skoleår hadde jeg 32 første
klassinger. Jeg oppdaget oppdragervold
blant 13 av disse barna».
6 BARNEVERNET: «VI HAR OFTE IKKE NOE ANNET VALG ENN Å HENLEGGE» 6 BARNEVERNET: «VI HAR OFTE IKKE NOE ANNET VALG ENN Å HENLEGGE»
42 43
Til tross for at de este informantene hadde
erfaringer med en rekke saker med vold
i minoritets familier, uttrykte en stor overvekt
at de ikke hadde fått god nok opplæring i å
håndtere disse sakene. Dette kom til uttrykk
både blant folk som hadde jobbet lenge i yrket,
og hos helt nyutdannede. De opplevde særlig
grunnutdanningen som mangelfull, og opplevde
at initiativ til kursing og etterutdanning i stor
grad ble opp til dem selv.
– Jeg tror ikke jeg har fått noen spesiell opplæring
i dette. Jeg har kanskje hatt det på pensum, men
det er én ting å lese om det på pensum, noe annet
å stå oppi det.
– Den opplæringen jeg har fått, er veldig marginal.
Det var kanskje snakk om én forelesning. Dette er
jo mange år siden, og det har nok blitt bedre.
– Barnevernsutdanningen har nesten ingenting om
dette. Det er helt på trynet. Jeg opplever at heller
ikke de nyutdanna har noen kompetanse på å møte
familier med denne problematikken.
– Jeg har en datter som utdannet seg til barneverns-
pedagog i Nord-Norge, og jeg fulgte utdanningen
hennes med stor interesse. Men jeg ble trist og
lei over at de har kommet så kort. Det er de samme
teoretikerne som da jeg holdt på. Ved sosionom-
utdanningen i Agder er det også altfor lite fokus
på dette.
– Tiltakene er tragisk dårlige
Videre ble det stilt spørsmål om hvordan
barnevernsansatte selv vurderer rutinene for
håndtering av voldssaker ved sin egen arbeids-
plass, og i hvilken grad de opplever at de selv
og kolleger håndterer saker i minoritetsfamilier
på en god måte.
De este informantene i saksbehandlerstillinger
oppga at de hadde klare rutiner både på
bekymrings meldinger og akuttsaker, men at det
kunne være tilfeldig hvem som kk de ulike
sakene. Å systematisk stille spørsmål til barn
og foreldre om bruk av fysisk disiplinering når
meldingen ikke konkret går på vold, ble ikke
oppgitt av noen informanter som fast rutine ved
deres arbeidsplass.
Alle voldssaker går til undersøkelse. Vi jobber ut fra
rein metode, som skal være ivaretakende og ha
fokus på alvoret i saken. Vi har en tredelt samtale
der vi først snakker med foreldrene sammen,
så hver for seg. ... Vi har sikkerhetsplaner for mor
og barna hvis far blir vurdert som farlig. ... Vi har fått
gehør i bydelen om at barnehager og skoler ikke
skal si fra til foreldrene før de melder til barnevernet.
Vi har med barnehagen hele veien, og har samtale
med barnet i barnehagen. Når vi ber foreldrene
komme på møte, kommer de nesten alltid. De er
som regel opprørte og sier det ikke er sant. Vi
snakker med dem om at vold er straffbart, at det
ikke er lov å slå i Norge. Vi vurderer alltid i forkant
om saken skal anmelde til politiet. Vi plasserer kun
et fåtall barn etter første samtale. Siden sender
vi barnevernvakta hjem til familien på kontrollbesøk.
Barnehage og skole skal alltid følge barnet med
et spesielt blikk.
– Det vi oftest setter inn, er veiledningstiltak.
Vi prøver å gi foreldre alternative måter å oppdra
barna på. Vi har også mye økonomiske tiltak, som
dekking av SFO, barnehage eller fotball. Økonomien
er vanskelig for mange.
Det var ulike meninger om i hvilken grad
barnevernet i stor nok grad snakker med barna,
og i hvilken grad de også burde bli inkere til
å ivareta foreldrene:
– Barnevernet har vært alt for dårlig på å snakke med
barna. Det har heldigvis skjedd en forbedring. I denne
bydelen er vi blitt inkere til å snakke med dem.
Vi prater med barna om hvordan de opplever
situasjonen. Ofte kobler vi inn RVTS, et team som
spesialiserer seg i voldsproblematikk. Ved vår
akuttinstitusjon jobber vi bare med barna. Det blir
lett til at man tar avstand fra foreldrene. Vi fokuserer
på barnas behov, og foreldrene blir ikke sett.
– Barnevernet skal liksom være opptatt av familie-
arbeid, men det er elendig kontakt med familien til
de jentene vi får inn (...). Jeg har snakket med
mange ungdommer om dette, hvordan de opplever
de det. Ei jente sa: «Hvorfor er det ingen som
snakker med familien min? For å hjelpe meg,
må dere hjelpe familien min.» Hun gikk to måneder
uten å få vite noe om hvordan det gikk med dem hun
var mest glad i. Hun følte at hun nærmest ble gal.
Når barnevernet mottar en bekymringsmelding,
må de i løpet av én uke ta stilling til om dette
blir en undersøkelsessak. De este informantene
oppga at voldssaker rutinemessig alltid blir
undersøkt. Men selv om saken blir undersøkt,
Informantene ble videre spurt om hvilke rutiner
de har for å avdekke og håndtere slike saker,
hvilke rutiner de har for bruk av tolk og om
kommunikasjonen hovedsaklig går gjennom far
eller mor. De ble spurt om hva som ligger til
grunn for at saker henlegges, følges opp med
tiltak, politianmeldes og/eller går til fylkes-
nemnda med begjæring om omsorgsovertagelse.
Alle informantene i barnevernet hadde erfaringer
med saker som gjaldt vold i oppdragelsen, og de
aller este rapporterte at de håndterer relativt
sett langt ere slike saker i minoritetsfamilier.
De este hadde også god kjennskap til at bruk
av vold i oppdragelsen har mange årsaker, og at
foreldrene selv ikke anser det som vold, men
som del av disiplinering i mangel av alternative
metoder. Flesteparten mente at far er den som
oftest står for volden, og at det i disse sakene
ofte også er snakk om vold mot mor. Men ere
hadde også hatt saker der mor eller søsken
utøvde volden.
– Disse sakene utgjør en ganske stor prosent. 90
prosent av sakene våre gjelder minoritetsfamilier,
og minst halvparten av sakene gjelder vold i opp-
dragelsen. Ofte kommer det ikke inn som en
voldssak, men det kommer fram opplysninger
om vold underveis.
– Opp mot 50 prosent av barna vi plasserer, har
en annen etnisk bakgrunn. Vi har sett mye mer av
disse sakene de siste årene. Kanskje skyldes det at
fokuset på vold er blitt sterkere. Det handler om
barn som er utsatt for vold i form av krenkelser,
ekstrem kontroll, at de ikke får lov å gå ut, eller
foreldre som slår barna. De sier det handler om
oppdragelse, men det er ofte snakk om grov vold.
– Mange føler seg nok hjelpeløse i forhold til
å oppdra barna sine. De bruker vold i mangel av
andre verktøy. I denne bydelen handler det om
familier som er utsatt på mange områder. De kan
være trangbodde, mangle nettverk, ha dårlig
økonomi. Veldig mange av de familiene som kommer
nå, er i risiko for å bruke vold, fordi de har så mange
tilleggsproblemer.
– Det kan handle om alkohol, stoff, psykiske
problemer. Men mange er nok produkter av sine
foreldres oppdragelsesmetode. Jeg tenker at det er
vanlig å fortsette den praksisen de selv ble utsatt for.
– Utøverne kan være mange forskjellige. Det kan
være far, mor, eldstebror. I somaliske familier er det
ofte sterke mødre som har mye ansvar, mens
fedrene er mindre tilstede. Det er lett å tenke at
i patriarkalske familier er det mest far som slår,
men det er ikke min opplevelse. Fellesskapets ansvar
om å holde barnet på den smale sti, faller på hele
familien.
– Det er oftest far som blir mistenkt. Men det kan
like gjerne være mor. Ofte er det hun som styrer den
volden som handler om ære, hvem man skal gifte
seg med. Eller det kan være bestemor som styrer,
og mor som er pådriver, men at volden er mer
usynlig. Det er skummelt å lage seg bilder
forhånd av hvem som gjør hva.
Enkelte mente at det er trekk ved migrasjon
og mangel på nettverk som gjør at vold i opp-
dragelsen kan være mer belastende for barn
i Norge enn i opprinnelseslandet.
– Jeg hadde en sak hvor faren slo døtrene sine,
og sa: «Men jeg ble jo slått. Alle i vår familie ble
slått.» Jeg sa: «Ja, men har du tenkt på hva som er
forskjellen på å bli slått i Norge og i Bosnia? Når du
ble slått, hylte du høyt og kk trøst av tanter og
onkler. Her kan ikke barnet ditt fortelle det til noen,
for da kommer kanskje pappa i fengsel.» Det er noe
med settingen her som gjør volden ekstra vanskelig
for barn.
Leoul Mekonen ved R-BUP peker på at mange
av beskyttelsesfaktorene som fantes i det
kollektive samfunnet, ikke lenger er til stede når
man kommer til Norge.
– I opprinnelseslandet kunne det for eksempel
være onkler, tanter eller besteforeldre man løp
til hvis far slo. De kunne megle, eller du kunne
overnatte til neste dag og gå hjem når far ikke
var så sint lenger. Når beskyttelsesfaktorene ikke
nnes, og du har tilleggsstress og traumer
knyttet til migrasjon, kan volden bli mer alvorlig.
Når foreldrene opplever at oppdragervolden
har liten effekt, er det også en risiko for at den
utvikler seg til mishandling, mener han.
Aud Aamodt og Elin Rydjord ved Statens
Barnehus Oslo tror også overgangen mellom
fysisk disiplinering og grovere vold kan være
glidende.
– Det skjer en eskalering i bruken av vold når
man tillater å bruke den som sanksjon og
koniktnivået øker, mener de.
6 BARNEVERNET: «VI HAR OFTE IKKE NOE ANNET VALG ENN Å HENLEGGE» 6 BARNEVERNET: «VI HAR OFTE IKKE NOE ANNET VALG ENN Å HENLEGGE»
44 45
– Barnevernet kommer på hjemmebesøk for
å sjekke hvordan barna har det, men de gir ikke
hjelp familien trenger på sikt. Tiltakene er
overadiske og preget av kontroll. De ser bare
om familien har mat i kjøleskapet og om barna
har rene klær. De gir ikke foreldrene kunnskap
om hvordan de kan oppdra barna på en annen
måte, sier hun.
Når søkes omsorgsovertakelse?
Informantene i barneverntjenesten fortalte at
omsorgsovertagelse kun var aktuelt i et fåtall av
sakene de jobbet med. Ifølge barnevernloven
skal omsorgsovertakelse bare skje dersom
barnets situasjon er alvorlig, og situasjonen ikke
kan avhjelpes ved bruk av frivillige hjelpetiltak.
Det er fylkesnemnda for sosiale saker som har
myndighet til å treffe vedtak om omsorgs-
overtakelse etter at saken er utredet av kommu-
nens barneverntjeneste.
Barneverntjenesten har anledning til å treffe
såkalte hastevedtak eller akuttvedtak for å sikre
at barn kan bli plassert utenfor hjemmet umid-
delbart i krisesituasjoner. Flere av informantene
var bekymret over at mange minoritetsbarn
som blir tatt ut av hjemmet i akuttvedtak, blir
tilbakeført uten at forholdene er forbedret
i hjemmet.
– Jeg har reagert på saker der barna er tilbakeført
fra beredskapshjem til foreldrene, hvor foreldrene
sier «Ja, ja, vi skal slutte». Men volden har vært
så ekstrem at jeg har tvilt på om de vil kunne ta seg
inn. Jeg tror ikke vi ville sendt hjem norske barn
til samme forhold. Jeg har ere ganger stilt meg
spørsmålet om disse barna skal tåle mer enn
norske barn.
– Jeg har ofte stilt meg spørsmålet om det skjer
en vanvittig forskjellsbehandling. Ting henger ikke
på greip. (...) Disse sakene varer ofte lenge, opptil
et halvt år. Man har ikke klare mål for hva som skal
skje videre. Man gjør et kjempeinngrep, og i de este
tilfellene sendes ungdommene rett hjem. Siden vi er
en akuttinstitusjon, vet vi veldig lite om hva som
skjer med dem etterpå.
Andre reagerte på at barn ble hentet ut av
hjemmet uten at barnevernet hadde gjort en
god nok kartlegging av hele familiens behov.
– Ofte mangler det en forståelse for at en yktning-
familie kan slite psykisk, at hele familien trenger
hjelp. I stedet tar de ungen og behandler ungen.
– Det er liten interesse og ønske om kontakt
mellom barn og foreldre, familien ses på som farlig.
Mange kolleger har holdninger jeg ikke liker: «De er
jo sånn, alle muslimene». Foreldrenes kompetanse
nedvurderes.
Når skal saker politianmeldes?
Til Statens Barnehus kommer de mest alvorlige
sakene, der volden er politianmeldt. Barnehuset
tilrettelegger for dommeravhør, medisinske
undersøkelser og oppfølging av barn og pårø-
rende. Omtrent halvparten av barna som
kommer til Statens Barnehus Oslo, har annen
landbakgrunn enn norsk.
– Den psykiske volden kan ha vel så store
konsekvenser som den fysiske volden. Den
psykiske volden kan variere fra nekting av mat
eller søvn til utestenging og å ikke få lov til
å gå ut. Andre eksempler kan være utskjelling,
gjentatt sårende kritikk og ignorering. Vi hører
ofte at barn forteller om trusler om og bruk av
gjenstander som belte, kvister og kjøkken-
redskaper, forteller sosionomene Aud Aamodt
og Elin Rydjord.
skjer det ikke nødvendigvis noe mer. For at
barneverntjenesten skal kunne iverksette
hjelpetiltak i en familie, er de som en klar
hovedregel avhengige av at foreldrene og barn
over 15 år samtykker til tiltaket. Nekter
foreldrene å samtykke, må barneverntjenesten
trekke seg ut av familien på tross av at de kan
ha grunn til å tro at barnet trenger hjelp.
Flere av informantene fortalte at dersom
foreldrene er motvillige til å prøve frivillige tiltak,
hender det som regel at saken henlegges, særlig
hvis man ikke tror saken er alvorlig nok til at
fylkesnemnda går med på omsorgs overtakelse.
Flere etterlyste også ere og bedre tilpassede
tiltak.
Vi prøver å sette inn tiltak i alle saker, og tenker
at det er viktig å holde på est mulig på den måten.
Men det er endel som glipper. Tiltakene er jo frivillige.
– I veldig mange saker vil familiene ikke ta imot
tiltak. De opplever det som skamfullt og ned -
verdigende, og det er ikke grunnlag for tvang, enda
barnevernet ser at familien ville prottert mye
på en miljøarbeider eller foreldreveiledning.
Tiltakene kunne vært bedre, vi burde fulgt familiene
tettere. Noen takker ja til tiltak, andre ikke. Da har
vi ikke annet valg enn å henlegge saken, hvis vi ikke
tar den til nemnda.
– Hvis familien ikke ønsker tiltak, og hvis alvoret
i saken ikke er stort nok, må vi henlegge. Hvis det
er alvorlige mistanker om vold, som grenser opp mot
412 (barnevernlovens paragraf 412 om omsorgs
overtakelse), må vi fremme sak for nemnda. Det blir
en skjønnsvurdering av om barnet har det trygt nok,
stabilt nok, får dekka sine behov for omsorg og
helse. Men jeg vet at vi har henlagt saker der det
var mistanker om vold, hvor vi ikke kom videre. Det
skjer rett som det er at barna trekker tilbake alt.
Vi snakker med mødrene, det kommer fram at det
er vold, trusler fra far, både mor og barn er utsatt.
Men så trekker de alt tilbake.
– Det er klart vi savner ere og bedre tiltak. Vi føler
oss rådville i forhold til hva vi kan tilby. Vi må komme
med tiltak på et nivå som familiene forstår, som de
kan ønske å få. Vi har støttekontakt og besøkshjem,
men disse familiene vil ofte ikke ha besøkshjem.
Mye av det vi kan tilby, er kompenserende tiltak,
men de fører ikke til endring i familien. (...) Det er
akkurat som det eksisterer et vakuum, et hull. Vi vet
ikke hva som kan være riktige tiltak.
Et bredt ekspertutvalg ledet av Magne Raundalen
har foreslått at foreldre i mindre grad kan
motsette seg frivillige tiltak enn de har mulighet
for i dag, samt at ere og bedre hjelpetiltak
må utvikles (NOU 2012:5). Utredningen inngår
i et større arbeid med å utvikle barnevernet,
og er i skrivende stund ute på høring.
Også blant fagfolkene i dette utvalget var det
stor tvil om kvaliteten på eksisterende tiltak.
Judith van der Weele, psykologspesialist med
lang erfaring med minoritetssaker i barnevernet,
er sterkt kritisk til de frivillige tiltakene:
Tiltakene er helt klart for dårlige. Noen av dem
er tragisk dårlige. Barnevernet virker ikke interes-
sert i å jobbe på en annen måte, og det er
tilfeldigheter som styrer hvor bra tiltakene er. Det
som er vanlig, er tiltak uten tolk, og ikke gjennom-
tenkt familieveiledning, hevder van der Weele.
Hun mener barnevernet generelt preges av dårlig
kvalitetssikring i alle ledd. Som eksempel nevner
hun en sak der en ung mor i 20-årene skulle
få veiledning i hjemmet etter avdekking av vold.
– Det ble knapt brukt tolk. Barnevernet var
opptatt av at hun skulle få mer struktur i hjemmet.
De fokuserte på leggetider, på at familien skulle
sitte rundt bordet og spise sammen, banale ting
som ikke hadde noen ting å gjøre med det som
foregikk i hjemmet, mener van der Weele.
Hun forteller at kvinnen ba om hjelp til å slutte
med volden, men at barnevernet ble så opptatt
av at hun ikke kk til struktur og rutiner, at de
fremmet sak om omsorgsovertakelse. Moren
trakk da tilbake innrømmelsene om vold.
– Barnevernet ble bare opptatt av at mor skiftet
mening. De så ikke at hun skiftet mening
på grunn av frykt for å miste barna. De kartla
heller ikke storfamilien for å se hvilke ressurser
hun hadde rundt seg, sier van der Weele.
Hun mener barnevernet har en altfor over-
adisk forståelse av endring.
– Som om det er så lett å få alle barna til å kom-
me seg avgårde klokken åtte om morgenen når
familien er vant til å leve kaotisk, sier psykologen.
Ayaan Yasiin ved Primærmedisinsk verksted
kjenner til mange barnevernssaker i somaliske
familier, og er også skeptisk til tiltakene barne-
vernet setter inn.
Kun et fåtall yttes fra hjemmet
De aller este barn som mottok tiltak fra
barnevernet i 2011, om lag 52 000, tok bare
imot hjelpetiltak, for eksempel besøkshjem,
økonomisk hjelp, barnehage eller SFO.
Nærmere 16 prosent mottok tiltak i form
av plassering utenfor hjemmet (www.ssb.no).
Åtte av ti barn plassert utenfor hjemmet
ved utgangen av 2009 var uten innvandrer-
bakgrunn. Men sett i forhold til barne-
befolkningen var det 2,6 ganger så mange
innvandrerbarn som var plassert, som barn
uten innvandrerbakgrunn. Norskfødte med
innvandrerforeldre hadde den laveste
plasserings raten (Kalve og Dyrhaug 2011).
6 BARNEVERNET: «VI HAR OFTE IKKE NOE ANNET VALG ENN Å HENLEGGE» 7 UTFORDRINGENE: «VI BURDE BRUKT HARDERE SKYTS, MEN BLIR FOR FEIGE»
46 47
7 Utfordringene: «Vi burde brukt
hardere skyts, men blir for feige»
Hva opplever informantene i barnevernet som
de største utfordringene i å håndtere saker med
vold i oppdragelsen i minoritetsfamilier?
Tidligere studier har pekt på at sosialarbeidere
og barnevernsansatte ofte nevner språk- og
kommunikasjonsproblemer, manglende felles
referanseramme, familiekonikter, ulike måter
å forstå kjønnsroller og relasjonen mellom
generasjoner som store utfordringer
i er kulturelt sosialt arbeid. Andre utfordringer
er knyttet til manglende informasjon om inn-
vandrernes kulturelle bakgrunn og årsaker til
migrasjon, sykdomsforståelse, psykiatri og
atferdsproblemer, økonomi og fattigdom, og det
å opprette et tillitsforhold (Bø 2008, Rugkåsa
2008). Alle disse elementene ble nevnt i ulik grad
av informantene, og noen ble nevnt oftere enn
andre. Det vil her i hovedsak fokuseres på
temaene som oftest ble nevnt: språk- og
kommunikasjons problemer, manglende felles
Mye av volden som beskrives av barna ved
Statens Barnehus Oslo, deneres som grov vold
i straffeloven. Eksempler kan være at barn blir
bedt om å ta av seg buksene og gå på knærne
over erter eller småstein. Volden kan ha forskjel-
lige uttrykk avhengig av utøvers kulturelle
bakgrunn, forteller Aamodt og Rydjord.
Det var ulike meninger blant barneverns-
informantene om politianmeldelse alltid er
riktige veien å gå i de grove sakene. Enkelte
oppga at all grov vold blir anmeldt. Andre ga
uttrykk for at det er bedre om saken kan løses
på et lavere nivå for å begrense konikten
i familien. Aamodt og Rydjord medgir at det ikke
nnes noen enkle løsninger i disse sakene, men
er klare på at hvis det er mistanke om straffbart
forhold, skal det ikke være tvil om at forholdet
må politianmeldes.
– Blir foreldrene anmeldt for vold, har det
implikasjoner for barnets familieliv. Dette kan
være en av grunnene til at man venter med
å anmelde. En sjelden gang har vi opplevd at
barn som i dommeravhør har forklart seg om
overgrep, senere kan ha et ønske om å endre
forklaringen sin. Dette kan skyldes at familie-
situasjonen blir vanskelig, for eksempel fordi far,
som også skal forsørge familien, kan bli satt
i varetekt, forteller Aamodt og Rydjord.
Medarbeiderne ved Barnehuset Oslo har
opplevd at barneverntjenesten ringer for
å bestille medisinsk undersøkelse av barn
fordi de har mistanke om at barnet er utsatt for
vold eller seksuelt misbruk.
– De ønsker informasjon om konkrete funn før
saken anmeldes. Men det er ikke barnevern-
tjenesten som skal etterforske, det er politiets
oppgave, presiserer Aamodt og Rydjord.
De sier det kan være belastende å komme til
Barnehuset og fortelle om vold eller seksuelle
overgrep, men det kan også være starten på
en endring.
– Sviket kan være verre å håndtere enn den
fysiske volden. Hvorfor gjorde ingen noe? Jeg var
liten, hvorfor passet ingen på meg? Ansvaret for
å anmelde kan ikke skyves unna fordi vi opplever
at belastningen med å anmelde blir for stor,
mener Aamodt og Rydjord.
Oppsummering
Ut fra svarene er det grunn til å anta at barne-
vernsansatte har bedre teoretisk kompetanse
på omfang og årsaker til vold i minoritetsfamilier,
enn på den praktiske håndteringen av disse
sakene. Vold ble i mindre grad knyttet direkte til
kultur og etnisitet, i større grad til sosiale og
økonomiske faktorer, migrasjon, traumer og
egen oppdragelse. Men til tross for at de este
informantene hadde erfaring med saker med
vold i minoritetsfamilier, uttrykte en stor
overvekt at de ikke hadde fått god nok opp-
læring i å håndtere disse sakene.
Flere av de intervjuede både i barnevernet og
fagmiljøene etterlyste ere og bedre tilpassede
hjelpetiltak. Det ble omtalt som svært problema-
tisk at mange saker der det er sterk mistanke
om vold, må henlegges fordi familier ikke vil ta
imot tiltak, og det ikke er grunnlag for omsorgs-
overtagelse. Dette underbygger Raundalen-
utvalgets anbefaling om at fylkesnemnda bør
kunne pålegge ere hjelpetiltak enn i dag, i saker
«der påkrevde frivillige tiltak ikke lar seg
etablere innen rimelig tid» (NOU 2012:5, avsnitt
5.3.6.2). Andre reagerte på at saker gikk til
omsorgsovertagelse uten at barnevernet hadde
gjort en god nok kartlegging av hele familiens
behov, eller at barn ble hentet ut med akutt-
vedtak og sendt tilbake uten at forholdene
i hjemmet var endret. Det var en klar oppfatning
av at dette skjer oftere i minoritetsfamilier enn
i majoritetsfamilier. Ved Statens Barnehus Oslo
bekymrer man seg over at barnevernet drøyer
med å politianmelde saker til de selv har gjort
sine egne undersøkelser, i stedet for å la politiet
ta seg av etterforskningen.
7 UTFORDRINGENE: «VI BURDE BRUKT HARDERE SKYTS, MEN BLIR FOR FEIGE» 7 UTFORDRINGENE: «VI BURDE BRUKT HARDERE SKYTS, MEN BLIR FOR FEIGE»
48 49
– Det er fryktelig mange dårlige tolker. De skal
fungere som et bindeledd mellom familiene og det
offentlige, men ofte kjenner de ikke faguttrykkene
vi bruker.
Tolk gjør at arbeidet tar lenger tid og blir mer
krevende, fordi man kanskje skal ha separate møter
med far og mor, trenger to tolker og er avhengig av
at alle kan samtidig.
– Jeg opplever at man har et underforbruk av tolk.
Det er vanskelig og tungvint. Særlig når det gjelder
oversettelse av skriftlige vedtak ser vi at det er mye
foreldrene ikke har forstått. Jeg vet at barn har vært
mye brukt som tolk av leger, sykehus og skole.
– Jeg har opplevd at man bruker søsken og andre
familiemedlemmer som tolk. Når en bror skal tolke
for søsteren sin, er det jo åpenbart at saken blir
snudd på hodet.
– Det hender at vi ikke får tak i tolk når vi har
hastverk. På hjemmebesøk vet jeg at det av og til
blir brukt familie som tolk. Det ivaretar ikke barnets
beste.
Men samtidig:
– Jeg har hørt mange si at «det er så vanskelig
å jobbe med tolk», som egentlig er et skalkeskjul for
at de ikke vil ha sakene med utenlandske foreldre.
«Deres måte å gjøre ting på bryter
så veldig med det vi synes er riktig»
En annen stor barriere, ifølge mange av
informantene, er manglende felles referanse-
ramme. Det kan handle om forskjeller i syn på
hva som er vold, ulike oppfatninger om barne-
oppdragelse og barns behov, kjønnsroller
og hvordan man forholder seg til hverandre
i en familie.
– Jeg har mange kolleger som synes dette er veldig
vanskelig å forstå. Jeg pleier si at man må forstå noe
om barneoppdragelse og man må kunne noe om
religion, spesielt når man forholder seg til muslimske
hjem. Hva legger de vekt på? Hvordan ser de
på familien? Hvordan er deres måte å takle
konikter?
– Mange kolleger synes sakene er kjempevanskelige.
Jeg har spurt litt rundt, hvorfor sakene oppleves som
vanskelig. Noen blir redde i møte med en stor
afrikanermann, og det må det kanskje være lov å si.
Flere gir uttrykk for at de har litt fremmedfrykt.
De vil helst ikke forholde seg til de sakene, de
forstår dem ikke. Deres måte å gjøre ting på bryter
så veldig med det vi synes er riktig. Det er lettere
å ikke ta sakene enn å prøve å forstå. De ansatte
som er tokulturelle, synes ofte sakene er enklere.
– Begrepet «barnets beste» er helt ukjent for mange
av disse familiene. Jeg er selv oppvokst i et samfunn
der barn er ansett som foreldrenes eiendom. Mange
foreldre med minoritetsbakgrunn kjenner ikke
konsekvensene av fysisk vold, mange tenker ikke
over hva det betyr. Mange er analfabeter og har
ingen utdannelse. Men man ikke ha en generell mal.
Mange av disse familiene er også høyt kvaliserte,
har doktorgrader.
– Det handler både om fysisk og psykisk vold.
Foreldre med minoritetsbakgrunn denerer det ofte
ikke som vold. De ser det som oppdragelse, men
fra et norsk ståsted er det vold. Endel av volden
er ganske grov.
– Det er vanskelig å forstå hverandre når man har
så ulike erfaringer. De kommer fra samfunn som
er mer autoritære; vi har et dialogsamfunn basert
på diskusjon og forhandlinger.
Vi har noen normer og verdier om hva som er
viktig i vårt samfunn. Samtidig vil vi ikke bli beskyldt
for å være rasist, for å være insensitive eller ikke
forstå deres kultur.
referanseramme, problemer med å opprette
tillitsforhold og savn etter mer kultur-
kompetanse.
Det er verdt å merke seg at mange av
utfordringene knyttet til språk, ulik referanse-
ramme og mangel på kulturkompetanse
også ble nevnt av helsesøstrene, mens ingen
oppga at de hadde opplevd problemer med
å opprette et tillitsforhold.
Det er også på sin plass å understreke at selv
om funnene i denne rapporten tyder på at saker
som gjelder vold mot barn i minoritetsfamilier,
for ofte glipper ut av hendene på barnevernet,
etterlater intervjuene et klart inntrykk av
ansatte med et sterkt engasjement for barns
rettigheter og «barnets beste». Mange fortalte
at de opplevde sakene sterkt personlig belastende,
og at man som en forsvarsmekanisme ble nødt
til å «stenge av» for å orke å jobbe med sakene.
Enkelte rapporterte også at de hadde opplevd
trusler eller var redd for reaksjoner fra familien.
– I de este tilfeller føler jeg at vi burde gjort mer,
ikke mindre. Vi burde brukt hardere skyts, men blir
for feige. Vi snakker ikke nok med barna. Arbeids-
belastningen og dårlig tid gjør at vi vegrer oss.
Sakene er tøffe og vonde. Mange orker ikke mer,
blir slitne og sykmeldte, og vi har endel utskiftninger.
Vi burde vært modigere, tydeligere. Men vi møter
så massiv motstand i familiene. Det kan være trusler,
de skal ta våre barn. De kjører etter deg med bil og
gjør så mange ting som gjør oss redd. Jeg har
opplevd trusler selv.
– Mange nye saksbehandlere får vanskelige saker,
og de får for dårlig oppfølging. Man har ingen
livserfaring, trøkket er så stort, jeg har opplevd det
selv. Du må nesten ha noen til å holde deg i hånda
gjennom slike saker.
– Jeg er ofte redd for å ta de sakene. Man blir redd
for reaksjoner fra storfamilien. De kan være truende,
man lurer på hva det vil medføre å gå inn i den
familien.
– Jeg opplever at vi nærmest går og vasser i vold. ... I
mars kk vi 65 meldinger til kontoret, mange
handlet om vold. Barn opplever vold mot seg som
ille, men jeg måtte prioritere: «Uff, du må vente til
mai, og du må vente til midten av april».
Vanskelig å formidle nyansene
Tidligere studier har funnet at språk- og
kommunikasjonsproblemer er en klar barriere
i relasjonen mellom norske velferdstjenester
og minoritetsspråklige brukere (Rasmussen
2004; IMDi 2006; IMDi 2007; Helsedirektoratet
2009). Også et stort ertall av mine informanter,
både i barnevern og ved helsestasjoner, opplevde
språket som en stor utfordring.
– Er du norsk, kan du kommunisere mellom-
løsninger. Du kan snakke om volden på et mer
nyansert nivå. Minoritetsfamiliene kan ikke være
nyanserte, de tør ikke, og går heller inn i den totale
benektelse: «Vi gjør ikke sånn». Det handler om
hvilke ressurser du tar med deg i møte med det
offentlige, og i hvilken grad du kan reektere over
egne handlinger. Full benektelse er uttrykk for at
man er redd for sanksjoner som følge av det
dumme man har gjort, men det virker lite troverdig
om man hevder at det bare er kos hjemme hos oss.
– Den aller største utfordringen er mangel på dybde
i språket. Både med og uten tolk er det vanskelig
å formidle de bittesmå nyansene. Man må legge
språket på et lavere nivå, men da får du ikke med
de viktige nyansene. Jeg har ofte opplevd at min
kompetanse ikke ble god nok fordi jeg måtte
kommunisere på et nivå som ble for enkelt.
– Noe vi helt klart er dårlig på, er våre skriftlige
formuleringer. Når vi skriver vedtak om iverksetting
av tiltak, tror de este at saken er avslutta. De har
ikke nyansene i det skriftlige.
– Jeg hadde en brasiliansk familie der mor hadde
mistet omsorgen for tre barn. Jeg snakket med
henne om omsorg. Jeg tenkte at hun snakker godt
norsk, hun trenger ikke tolk. En dag sa hun: «Men
jeg har ikke sorg, hvor mange ganger skal jeg
si det?». Jeg ble helt oppgitt. Her hadde jeg jobba
med henne i så mange år, og først nå tør hun si fra.
Omsorg er jo ikke akkurat det samme som sorg.
De este informantene både i barnevernet
og på helsestasjonene oppga at det rutinemessig
ble brukt tolk, men enkelte av de barneverns-
ansatte fortalte at det forekom at barn måtte
tolke for foreldrene sine, særlig i akuttsaker.
Enkelte hadde gode erfaringer med bruk av tolk,
men et ertall mente det er et stort problem
at tolkene ofte ikke fungerer godt nok.
«Ingen lærte oss om norske regler. Vi kk en nøkkel,
beskjed om å gå på skole. Vi vil ha kurs i det
norske systemet. Introduksjonsprogrammet er
ikke nok. Der lærer du ikke om barnevernet
eller barneoppdragelse.» Hawa, mor til tre
7 UTFORDRINGENE: «VI BURDE BRUKT HARDERE SKYTS, MEN BLIR FOR FEIGE» 7 UTFORDRINGENE: «VI BURDE BRUKT HARDERE SKYTS, MEN BLIR FOR FEIGE»
50 51
Sliter med å oppnå tillit
Minoritetsforeldres frykt og mistillit overfor
barnevernet ble nevnt av både helsesøstre,
barnevernsansatte og fagmiljø som en stor
utfordring for håndtering av voldssaker. Ifølge
informantene blir barnevernet i mange miljøer
– også blant etnisk norske – sett på som en etat
som «tar barna», mens få kjenner til at et av
barnevernets viktigste arbeidsområder er
hjelpetiltak i hjemmet.
– Minoritetsforeldre est ser på barnevernet som
de som kommer for å ta unga. Det er ikke rart de
er skremt.
– Jeg tror den skepsisen er ganske forståelig. Av og
til gripes det for hardt inn, og foreldrene blir av-
mektige. De har ingenting å si, de vet ikke hva de
gjør galt.
– Det første foreldre lærer når de kommer på asyl-
mottak, er at de ikke må fortelle noen at de slår
barna. Derfor er det også så vanskelig å komme inn
i mange av disse sakene.
Andre mente mistilliten er overdrevet:
– Jeg vet ikke om det er så stor skepsis som mange
sier at det er. Mange er takknemlig og glad for den
hjelpen de får. Problemet er at det tar så lang tid før
noen hjelper. Familiene fanges opp så seint.
Khansa Ali ved MiRA-senteret hevder mange
minoritetsfamilier ser på barnevernet som en
type politi.
– Det de sier, er loven. Selv om det ikke er
barnevernets intensjon, har de fått et slik rykte,
og mange er redde for dem. Samtidig sier mange
mødre at de ønsker mer informasjon fra barne-
vernet. De vil vite hva som skjer med barna hvis
de mister omsorgen, hva som er prosessen,
hvordan de jobber. Og også hvilke muligheter
de har for veiledning og støtte, sier hun.
Vilde Reichelt og Ayaan Yasiin ved Primær-
medisinsk verksted (PMV) jobber tett med
minoritetsmiljøer i Oslo, og opplever et økende
gap mellom foreldre og barnevern.
– Flere i vårt nettverk er mennesker fra muntlige
kulturer, ofte med liten eller ingen lese- og
skrivekompetanse. Dermed går informasjons-
spredning via fortellertradisjoner, historier som
raskt sprer seg, og som ofte får en sterk subjektiv
ladning. Barnevernssaker blir derfor av og til
fremstilt svært ensidig og med manglende
faktakunnskap, forteller Vilde Reichelt.
Hun sier at hvis man ser på statistikken, er det
ikke mange familier som blir fratatt barna. Men
inntrykket og mistilliten i miljøet reekterer
ikke virkeligheten.
– Det oppstår stadig «nye rykter» om at
barnevernet opptrer på brutale og umenneskelige
måter i forhold til både foreldre og barn. Disse
fortellingene og ryktene resulterer ofte i stor
motvilje til samarbeid med barnevernet.
Det skapes en sterk mistillit der vesentlige og
relevante saksopplysninger søkes å holde skjult,
fordi man er redd for å miste barna sine,
forteller Reichelt.
PMV kjenner til en rekke saker der foreldre har
yttet ut av landet eller sendt barna ut av landet
så snart de har fått en bekymringsmelding. Ifølge
Yasiin og Reichelt trenger det altså ikke være
noe så alvorlig som en trussel om omsorgs-
overtagelse, kun en meddelelse fra barnevernet
om at de har registrert en bekymringsmelding,
som fører til svært drastiske grep fra foreldrene:
Vi hører i miljøet at dette skjer ofte. Vi kjenner
til mange tilfeller i somaliske familier, men
også i pakistanske og marokkanske familier. Vi er
veldig bekymret for disse barna. De blir sendt til
Somalia og andre land i Afrika og Asia. Hvordan
går det med dem? De tas ut av barnehage og
skole, mister språket sitt, får ingen utdanning.
Mange ender opp i områder med krig og dårlig
helse. De bor i land hvor mishandlingen i mye
større grad kan skje. Barna har norske pass og
kommer kanskje tilbake etter at de fyller 18.
Hvilken plass får de i det norske samfunnet med
denne bagasjen, spør Ayaan Yasiin.
Ifølge Yasiin kan det handle om at hele familien
reiser ut av landet sammen, at mor og barn
reiser ut mens far blir igjen, eller at barna blir
sendt alene til slektninger i utlandet.
– En far sa til meg: «Jeg lever i to helveter. Det
ene helvetet er frykten for at jeg må sende
barnet mitt til Somalia. Det andre er frykten for
at barnevernet skal ta barnet mitt. Da velger jeg
det helvetet jeg har kontroll over
Den danske psykologen Talli Ungar Felding har
i sin forskning stilt spørsmål ved hvorfor
minoritets ungdom ikke alltid blir tilbudt relevant
hjelp – eller relevant hjelp tilbys senere enn til
ungdom med dansk etnisitet. Hun mener
ungdommenes problematferd feilaktig tilskrives
kulturen deres, ikke psykososiale risikofaktorer.
– Min erfaring er at danske fagfolk som arbeider
i hjelpeapparatet nesten aldri har rasistiske
synspunkter. Etter min mening er det motsatte
problemet: danske sosialarbeidere uttrykker ofte
overdreven toleranse for fremmede kulturer og
frykt for anklager om rasisme. Når de uttrykker
toleranse overfor tradisjonelle levemåter
i minoritets familier, tolererer de noen ganger
barnemishandling og omsorgssvikt, mener hun.
Talli peker på at hjelpeapparatets jobb ikke er
å uttrykke toleranse overfor foreldre.
– Jobben deres er å beskytte forsvarsløse barn,
uavhengig av kultur og etnisitet. Dette innebærer
at hjelpeapparatet må fokusere mindre på kultu-
relle forskjeller og mer på psykologiske likheter
mellom etnisk danske og ikke-danske familier
når det fattes beslutninger om å hjelpe vanske-
ligstilte barn, sier hun.
Jamil Syed er ansatt ved Fagsenter for barn
og unge i bydel Alna. Han har stor forståelse for
at ansatte i hjelpeapparatet kan slite med
å forstå andre kulturelle verdier og å knekke
kulturelle koder som kan være nyttige
i kommunikasjonen.
– Barnevernets oppfatning er at minoritets-
foreldre driver sosial kontroll. Foreldrene mener
det handler om omsorg: «Vi bryr oss, vi er redd
for at barnet skal havne i trøbbel.» Ros, klemmer
og emosjonell kontakt er helt uvanlig i mange
minoritetsfamilier. De kan klemme barna når de
sover. Men å leke med barna og vise følelser blir
ansett for å bidra til manglende respekt, sier han.
Syed peker på at det å se direkte på en som har
mer autoritet, er uhøig i mange samfunn.
– Her er det uhøig og svekker tilliten om du
ikke møter blikket. Å knekke disse kodene kan
ta tid, men jeg pleier å si at: «De som har valgt
å bo i Norge, må lære seg norske koder. Dere
som har valgt å jobbe med minoriteter, må lære
dere deres koder
Flere av informantene var opptatt av at foreldre-
nes erkjennelse av volden er nødvendig for å få
til endring.
– Når det gjelder grov vold og mishandling, opplever
vi lite erkjennelse fra voldsutøver. Det er få som sier:
«Ja, jeg slår, og jeg er lei meg for det». Det er også
veldig sjelden vi får en erkjennelse når det gjelder
oppdragervold, men vi får ofte litt mer innpass og
muligheter til å sette inn tiltak.
– En av de største utfordringene er i de sakene hvor
volden ikke innrømmes, og derfor ikke blir sett på
som et sentralt tema fra foreldrenes side. Det er
vanskelig å jobbe med familier hvor volden er tabu,
og det er vanskelig å skape endring når volden ikke
innrømmes.
På dette siste punktet er psykologspesialist
Judith van der Weele uenig:
– I kollektivistiske familier er ord nesten uten
betydning. Handling betyr alt: hvordan man viser
hverandre respekt, har tid, ro, smaker på teen og
er vennlig mot hverandre. En voldsutøvende far
kan sitte i møte med barnevernet og bare
snakke tøys, eller nekte for volden. Men det at
han kommer hver gang han blir innkalt, viser
i handling at han er opptatt av endring, presise-
rer hun. Van der Weele sier hun har sett ere
eksempler på at endring ikke har skjedd i
familier der foreldre har innrømmet vold, og
motsatt ere eksempler på at endring har skjedd
til tross for at foreldre ikke har innrømmet vold.
«Vi har boligproblemer, vi har jobbproblemer, vi har
barnevernproblemer. Det tar tid å lære norsk. Mange er
alenemødre. Vi har så mange oppgaver, hjernen vår er
veldig sliten. Hvis du har dårlig hus og dårlig økonomi,
hvordan kan du være en god mor?» Naima, mor til re
7 UTFORDRINGENE: «VI BURDE BRUKT HARDERE SKYTS, MEN BLIR FOR FEIGE» 7 UTFORDRINGENE: «VI BURDE BRUKT HARDERE SKYTS, MEN BLIR FOR FEIGE»
52 53
møter ved hjelp av kulturformidlere, meglere
eller naturlige hjelpere som sørger for at de to
partene forstår hverandre (Holm-Hansen et al.
2007).
Mener selv de er kultursensitive,
savner kulturkompetanse
Kulturkompetanse og kultursensitivitet er to
begreper som henger sammen og brukes mye
om hverandre. Kulturkompetanse dreier seg om
bruk av kunnskap om spesielle områder, religioner
og tradisjoner, mens kultursensitivitet dreier seg
om å ha en åpen og undersøkende holdning.
Kultursensitivitet og kulturkompetanse
anerkjenner og inkorporerer betydningen av
kultur, vurderer tverrkulturelle forhold, er
årvåken overfor dynamikk som skyldes kultu-
relle forskjeller, utvider kulturkunnskapen og
tilpasser offentlige tjenester sånn at de ivaretar
spesikke, kulturbaserte behov (Betancourt,
Green et al. 2003). Kulturkompetanse uten
kultursensitivitet kan i verste fall føre til at
barnevernsarbeideren analyserer innvandrer-
familien statisk og legger mer vekt på kunnskapen
om islam eller vietnamesiske skikker enn på
situasjonen den aktuelle familien står oppe i her
og nå som innvandrer i Norge (Holm-Hansen
et al. 2007).
Både blant informantene i hjelpeapparatet og
i fagmiljøene ble begrepene hyppig trukket fram.
Det ble hevdet at alle som jobber med
minoritets familier i hjelpeapparatet, har mye
å tjene på en større forståelse og toleranse for
hvordan ulike familier organiserer seg og
oppdrar barna sine.
– Kultursensitivitet er en grunnleggende
menneskelig egenskap som i denne sammen-
hengen handler om å ha en empati og innlevelse
i familier og deres ulike vilkår. Det handler om
å ha vilje og evne til å endre ting, til å hjelpe folk
til å klare ting på egen hånd. Og det handler om
å ha kunnskap om hvordan man oppdrar unger
andre steder. At det er en forskjell på å oppdra
barn når du har seks av dem og når du har to.
At regelmessige leggetider ikke er like viktig når
barna kan sove lenger om morgenen fordi mor
er hjemmeværende. Hva innebærer det å være
mor i en familie med seks-syv barn og en far
som er lite eller ikke til stede? Det handler om
en aksept for at i store barnefamilier kan man
ikke få til det samme som i en tobarnsfamilie,
mener Ada Engebrigtsen hos NOVA.
Khansa Ali ved MiRA-senteret mener kultur-
sensitivitet handler om å forstå og respektere
hvordan familien organiserer seg.
– Hvis mor har hovedomsorgen og far kjører
drosje om natten og sover mye om dagen,
hjelper det lite om barnevernet kommer inn og
sier at far må ta mer ansvar hjemme. For mange
som jobber i hjelpeapparatet, står likestillings-
perspektivet sterkt. Men man kan ikke tre det ned
over hodet på minoritetsfamiliene, mener hun.
Leoul Mekonen ved R-BUP mener andre land
med lengre erfaring med innvandring har en
langt bedre kulturkompetanse og kultursensitivi-
tet i offentlige etater.
– Kultursensitivitet handler om å bruke kunn-
skap om kultur på en positiv måte. I møte med
minoritetsfamilier handler det om å kommuni-
sere: «Jeg skjønner hvor du har vært og hvor du
er nå, og jeg kan vise deg veien videre», uten
å stigmatisere og dømme, sier han.
Blant informantene i barnevernet var det mange
som oppfattet seg selv som kultursensitive,
mens et ertall var åpne på at de følte behov for
mer kulturkompetanse. Flere mente at etaten
som sådan ikke er spesielt kultursensitiv.
Flere informanter påpekte det problematiske i at
mange saksbehandlere i barnevernet er unge,
nyutdannede kvinner som sliter med å få
respekt hos familiefedre fra mer tradisjonelle
og patriarkalske kulturer. Flere pekte også på at
mange yngre medarbeidere ikke har den liv-
serfaringen som skal til for å få til en god dialog
om så alvorlige og ømtålelige tema. I mediene
har barnevernet ofte blitt anklaget for arroganse
og pekengermentalitet, i saker om omsorgs
overtagelse generelt, og i saker med minoritets-
foreldre spesielt. Dette var en beskrivelse ere
barnevernsinformanter hadde forståelse for.
– Jeg er veldig klar på at barnevernet utøver både
arroganse og pekengermentalitet. Det er et
problem i forhold til alle klienter. Mye handler om
at endel saksbehandlere mangler personlig egnethet
og erfaring. Mange er yngre, usikre, sitter med tøffe
saker og sliter med å bli tatt på alvor. Det skaper et
uheldig klima, og det er lettere å utvise arroganse
enn å innrømme at man har bomma litt.
– Den kritikken er berettiget. Det er en tendens til
at varsellampene for vold kommer på med én gang
når det er snakk om minoritetsbakgrunn. Da
kommer man med pekengeren (...). Når barne
vernet oppfører seg som sjefen i huset, forsvinner
dialogen. Jeg har sett det selv; det ødelegger mye.
– Jeg har pleid å tipse barnevernet om heller
å sende den eldste de har, for å få mer respekt.
Men de eldste vil ofte ikke ta disse sakene, de synes
de er så vanskelige, og sender de unge i stedet. Jeg
har gått ut av tolkerollen mange ganger for å gi råd
om at den barnevernsansatte viser litt mer respekt
for foreldrene. Men de svarer alltid at: «Nå er vi
i Norge, da må de forholde seg sånn og slik». Og så
viser de til masse lovparagrafer som foreldrene ikke
forstår.
– Jeg hadde en kollega som var dyktig, men 35 og
ugift. Hun hadde ikke nubbesjangs i disse familiene.
Det måtte være noe galt med henne siden hun var
ugift og ikke hadde barn. Jeg ser at når jeg er med
på møtene, er det jeg som må føre an, nettopp
fordi jeg er eldre enn de este foreldrene.
– Respekten for morskjærligheten hadde jeg ikke
før jeg kk barn selv. Jeg møtte mange mødre og ble
oppgitt, jeg tenkte at de hadde ikke foreldre-
kompetanse. Etter at jeg kk barn selv, har jeg
skjønt at de likevel kan ha en grunnleggende
morskjærlighet. Nå skjønner jeg mer av hva det
innebærer.
Enkelte trakk fram at kulturen ved barnevern-
kontorene ikke bidrar til debatt og menings-
bryting om metodene, mens andre mente
taushetsplikten og frykt for mediene gjør det
vanskelig å få fram alt det positive arbeidet som
gjøres.
– Jeg savner et bredere perspektiv i barnevernet.
Man skal liksom være så enige og samstemte
i hvordan ting gjøres. Det er et sterkt behov for
konsensus, enighet, at man backer hverandre opp.
Da blir det lett at man låser seg i ett perspektiv.
– Synet på barnevernet som arrogante henger nok
sammen med taushetsplikten. Vi burde være mye
mer åpne. Uansett om foreldre synes det er greit at
vi snakker med mediene, gjør vi ikke det. Når vi sier
at vi ikke kan uttale oss, sier vi samtidig at foreldrene
ikke vet sitt eget beste. Vi er livredde journalister
og kan ikke si et ord uten å snakke med sjefen.
Vi burde være stolt av jobben vår, og samtidig åpne
for at vi også gjør feil.
Ayaan Yasiin ved PMV har i ere år jobbet som
brobygger mellom det somaliske miljøet og
barnevernet. Hun har deltatt på en rekke møter
mellom barnevern og foreldre for å bedre
dialogen, men forteller at hun har hatt ere
dårlige opplevelser:
– Jeg opplever stadig at når jeg møter barne-
vernet sammen med foreldrene og advokat,
viser barnevernet respekt, og gir all den
informasjonen vi skal ha. Men når advokaten har
gått, og jeg er alene med foreldrene og barne-
vernet, behandles vi på en helt annen måte. Jeg
mister rollen min som brobygger. Klientene sier
til meg når vi kommer ut: «Hvordan kan du
hjelpe oss, når ingen respekterer deg?». Jeg råder
foreldrene til å forandre måten de oppdrar
barna, og vise barnevernet at de har endret seg.
Men jeg har opplevd at saksbehandleren skjelte
meg ut for at jeg forsøkte å gi foreldrene håp
om å få tilbake barna sine. Hun slo i bordet og
sa: «Du har ikke rett til å gi håp, du skal ikke
snakke om fremtiden!» Men hvordan kan jeg
jobbe som brobygger hvis jeg ikke skal gi
foreldrene håp? Når de har mistet barna sine,
er håpet det eneste de lever for.
PMV er en av et fåtall organisasjoner som driver
denne typen brobyggerarbeid, og er bekymret
for at denne funksjonen undergraves. Tidligere
studier har funnet at det ligger et stort potensial
i linkarbeid, arbeid som går ut på å få til direkte
«I vår kultur sier vi til barna: «Hvis ikke du slutter, skal jeg slå
deg». Da oppfører barnet seg. Hvis man blir veldig sint på barnet
sitt og gir et lite slag på rumpa, er det ikke veldig alvorlig. Dere
gjorde det selv i gamle dager. Men jeg har sett norske foreldre
riste barna sine. De rister dem skikkelig, så man blir kvalm.
Det ville jeg aldri gjort.» Naima, mor til re
7 UTFORDRINGENE: «VI BURDE BRUKT HARDERE SKYTS, MEN BLIR FOR FEIGE» 7 UTFORDRINGENE: «VI BURDE BRUKT HARDERE SKYTS, MEN BLIR FOR FEIGE»
54 55
enhver tid mener er barnets beste», sier Ada
Engebrigtsen i NOVA.
Hun mener det handler mye om prestisje når
barnevernet først går inn i en sak.
– Jeg har sett eksempler på at de samler alle
argumenter som i og for seg ikke er problema-
tiske, men som til sammen kan fremstå som
omsorgssvikt. Det kan handle om at barna sover
i samme seng som foreldrene, at de ikke spiser
regelmessige måltider eller har regelmessige
leggetider. I stedet kunne de forsøkt å kartlegge
konteksten. Hvordan lever denne familien? Hva
er støtteapparatet, hva er historien deres?
Judith van der Weele har spesialisert seg på
erkulturell forståelse og kommunikasjon, og
er opptatt av å få frem et bredere perspektiv
på hva god omsorgs- og oppdragelsespraksis
innebærer.
Vi må anerkjenne at det nnes andre måter
å vise barn kjærlighet enn å si at man er glad
i dem. Mange minoritetsforeldre trenger økt
fokus på det å samtale med barn. Å kunne
snakke med barn, ikke over hodet på dem, er en
n bevissthet. Men vi må også erkjenne at Norge
er et land hvor barn har grenseløst mye å si om
forhold i livet sitt, sier van der Weele.
Hun peker på at foreldre i forskjellige samfunn
har ulike forventninger til barns ferdigheter og
utviklingsmål.
– Felles for dem er at en god oppdragelse
forbereder deg på livet. Når somaliske gutter
havner i slåsskamp, kan de ikke komme hjem til
mor for å grine. De må ut og slåss ferdig. Det er
del av overlevelsesstrategien i det samfunnet,
sier van der Weele.
Videre trekker hun frem tsjetsjenske familier,
der man gjerne har en hard oppdragerstil. Barn
skal ikke dulles med, men lære seg å tåle livet.
Det er strenge regler for hvem man kan snakke
med: en sønn skal ikke snakke til faren foran
moren. På den annen side har de sterke normer
om hva som er bra for barn. De skal ikke
i institusjon før de er tre år, men være hjemme
hos mor.
Tsjetsjenerne er inne i en kulturkonserverende
fase. De vet ikke om kulturen deres vil overleve
eller bli utslettet. Da får konservering av gamle
regler og kulturell praksis en helt spesiell
betydning. I norsk kultur har man et sterkt
behov for abstrakte sannheter. Det gir trygghet.
Men hva som er «barnets beste» kan ikke
konkretiseres for mye, mener van der Weele,
med henvisning til Raundalen-utvalgets utredning
(NOU 2012:5) der det fremheves at «barnets
beste» skal trumfe alle andre prinsipper,
også biologisk tilknytning.
Van der Weele mener det norske hjelpe-
apparatet i alt for stor grad har sittet med
denisjonsmakten over hva som er normalt
og hva som er avvikende, hva som er helse-
fremmende og hva som er helsehemmende
for barn.
Typisk vil barnevernet karakterisere et hjem
som kaotisk, med få organiserte rutiner. I stedet
kunne man se familien som organisert etter
«feriekulturtid»: Man spiser når man er sulten
og legger seg når man er trøtt. Og det er sjelden
noe barna lider under, mener hun.
Forskjeller i hvordan volden
oppleves?
Enkelte stilte spørsmål ved om det kan være
forskjeller i hvordan minoritetsbarn og
majoritetsbarn opplever å bli utsatt for vold
i oppdragelsen.
 Jeg føler et stort savn etter mer kompetanse. Det
er så mye vi ikke forstår. Vi trenger ere kultur
formidlere, som kan hjelpe oss å forstå hva som er
vanlig når det gjelder syn på ære og oppdragelse.
– Jeg opplever ikke at kultursensitivitet blir så veldig
vektlagt. Alle blir skåret over én kam. Kollegene mine
er absolutt ikke så inke til å gå i dialog med
foreldrene.
- Mange tenker at man må kjenne kulturen for
å møte disse familiene. Jeg ikke tilhenger av dette.
Man trenger ikke være ekspert på all verdens
kulturer for å snakke med folk. Det handler om å ha
en grunnleggende respekt, en respekt man bør ha
overfor alle mennesker. Det må ligge en antagelse
i bunn om at foreldre har kjærlighet til sine barn
og vil dem det beste.
Hva er god omsorg?
Vold i oppdragelsen er konkret og lett å ta
stilling til – ifølge barneloven skal barnevernet ha
nulltoleranse. Men i en rekke saker og kronikker
i mediene (se for eksempel Aftenposten 2012,
Bergens Tidende 2012) er det kommet
påstander om at barnevernet urettmessig fratar
foreldrene barna sine på bakgrunn av manglende
kunnskap om kulturforskjeller. Mens en
bekymrings melding kan handle om vold, blir
det hevdet at kulturelle praksiser som å sitte
på gulvet og spise, spise med hendene, sove
i samme seng som foreldrene eller ha få leker
er med i totalvurderingen når barnevernet går
inn for omsorgsovertakelse.
Ansatte i barnevernet må i stadig større grad
balansere mellom kulturforklaringer på den ene
siden og forklaringer om omsorgssvikt på den
andre siden (Thorshaug et al. 2010). I hvilken
grad stemmer det at barnevernet henger seg
opp i kulturelle forskjeller på barneoppdragelse
og bruker det mot familier? Blant informantene
i barnevernet var det et fåtall som mente at
dette blir tillagt urettmessig vekt i vurderingen
av for eksempel omsorgsovertagelse, mens
enkelte i fagmiljøet mente at dette skjer.
– Jeg tenker at noen ganger blir kulturelle forhold
tillagt vekt. Noen ganger skjer det med rette, noen
ganger med urette. Sånne ting som å spise på
gulvet, det tenker jeg er uproblematisk. Det som blir
problematisk, er dette med at de minste barna har
lite grenser i forhold til de norske. Det kan handle
om at trereåringer kan være ute på lekeplassen til
ti på kvelden, og legger seg når de er trøtte. Noen vil
tenke at det er omsorgssvikt. Jeg tenker at det er det
ikke. Men det stresser et nabolag, skaper uro og
misnøye.
– Det er mye som står på spill for disse familiene,
og deres atferd er annerledes når de får panikk.
Det kan virke ganske dramatisk i forhold til hvordan
man oppfører seg i vestlige land. Jeg opplevde en
episode der en mor ble omtalt som psykisk syk
fordi hun slo seg vrang da barna ble henta. Hun
skrek og kastet seg ned på bakken. Det er deres
måte å reagere på når det skjer noe dramatisk.
Saken ble behandlet av en nyutdanna 22-åring som
mente mor burde innlegges på psykiatrisk sykehus.
Judith van der Weele jobber som sakkyndig
i saker om omsorgsovertakelse, og sier hun
vurderer annerledes enn barnevernet og
tidligere sakkyndige i rundt halvparten av sakene.
– Det kan være saker hvor foreldrene nekter
for å ha utført vold, men hvor de viser i handling
at de angrer. Eller når kurdiske foreldre sier:
«Rører du den koppen, dreper jeg deg!», og
barnevernet oppfatter foreldrene som svært
truende. Hadde man tatt en sjekk på språkbruk
og kultur, ville man vite at kurdisk språk er
primitivt i forhold til nyanser. Barn kan også
bruke språk som misforstås – det er ikke sikkert
det handler om vold, sier psykolog spesialisten.
Hun forteller om en annen sak hvor det ble
hevdet at barna ble utsatt for omsorgssvikt
i hjemmet fordi de viste tegn på utviklings-
forsinkelser. Van der Weele undersøkte saken
nærmere og fant at de de sene, rare bevegelsene
skyldtes en genfeil hos barna. I en annen sak
hevdet barnevernet at mor var personlighets-
forstyrret fordi hun hylte og gråt foran barnet.
– Saksbehandlerne var ikke klar over at dette
er et typisk afghansk kulturuttrykk. Dette ble
sett som et tegn på at man belastet barnet. Hvis
man føler på norsk vis, er dette overveldende.
Men barnet var jo vant til det; det var del av den
daglig rytme, sier van der Weele.
Også andre i fagmiljøet mente barnevernet ofte
ikke er i stand til å skille vanlige kulturelle
praksiser fra omsorgssvikt.
– Jeg har opplevd mye arroganse i barnevernet.
Holdningen om at «barnets beste er det vi til
«Da jeg kom til Norge, hadde jeg et bilde i hodet mitt fra
hjem landet om at det var riktig å straffe og slå barna mine.
Etter hvert lærte jeg andre metoder, om å sette grenser gjennom
dialog, samtale, kommunikasjon. Men når du ikke har noen
andre bukser, hvordan kan du bytte den? Du bruker den samme
buksa hver dag.» Hawa, mor til tre
7 UTFORDRINGENE: «VI BURDE BRUKT HARDERE SKYTS, MEN BLIR FOR FEIGE» 8 RIKTIG Å SNAKKE OM FORSKJELLS BEHANDLING?
56 57
8 Riktig å snakke om
forskjells behandling?
«Det er nok lettere å distansere seg i minoritetsaker.
De sakene jeg har tatt mest innover meg, har
handlet om norske barn. Jeg tror man kjenner det
mer i magen når familien ligner mer på ens egen.»
Barnevernsansatt i større norsk by
«Tåler noen barn mer juling?» er den utfordrende
tittelen på denne rapporten. Et av hovedmålene
ved prosjektet har vært å kartlegge i hvilken
grad hjelpeapparatet har hatt lettere for
å akseptere vold mot barn fra ikke-vestlige
familier enn etnisk norske barn. I forrige kapittel
kom det fram at informantene i barnevernet
opplever en rekke utfordringer i minoritets-
familier som gjør at mange vegrer seg for å ta
slike saker, eller de opplever at de selv ikke
håndterer sakene på beste måte. Hva resulterer
disse utfordringene i? Dette kapittelet ser
nærmere på hva informantene selv svarte
– Er oppdragervolden lettere å bære hvis den
som utsettes for den, og omgivelsene rundt,
oppfatter den som legitim? Er den lettere
å bære hvis du vet at alle andre blir utsatt for
det samme? Dette kan være en farlig, kultur-
relativistisk tankegang. Men det kan være
forskjeller i hvordan volden oppfattes i miljøer
der vold er legitimt sammenlignet med miljøer
der all vold regnes som illegitim. Norske skoler
og barnehager er viktige sosialiseringsarenaer
hvor barn blir tutet ørene fulle om at all vold er
gal. Da blir kontrasten for minoritetsbarna som
opplever oppdragervold, enda sterkere, mener
Anja Bredal, forsker ved Institutt for samfunns-
forskning.
Barneombudet har nedsatt såkalte ekspert-
grupper med ungdom som deler erfaringer
om blant annet vold i hjemmet.
– Det er snakk om et lite utvalg, men vårt
inntrykk er at særlig guttene ser ut til å
legitimere bruk av vold i oppdragelsen. De sier at
«Jeg vet jeg gikk over en grense», og aksepterer
derfor at det skjer. Kanskje handler det mer om
å resignere enn å legitimere. I vårt utvalg var det
ikke noen tydelig forskjell i aksept blant dem
som hadde vokst opp her eller nylig kommet
til landet. Hvis det er slik at en stor andel unge
aksepterer bruk av vold i oppdragelsen, er det
bekymringsfullt med tanke på neste generasjon,
sier Camilla Kayed.
Sanne Hofman (2011) har i sin kunnskaps-
gjennomgang av temaet vold i minoritetsfamilier
funnet at det er lite som tyder på at etnisitet
eller kultur i seg selv forklarer hvordan barn
opplever og håndterer volden. De studiene hun
har gjennomgått, tyder på at barn ser ut til
å reagere svært likt på vold uavhengig av etnisk
bakgrunn. Også forsker Carolina Øverlien ved
NKVTS er skeptisk til tanken om at vold
oppfattes som mindre alvorlig i samfunn der
ere utsettes for den.
– Den fysiske volden er nesten alltid kombinert
med psykisk vold. Det å bli latterliggjort og
snakket nedsettende til – ord som «hore»,
«verdiløs», «dritt» – oppfattes som krenkende
uansett hvilken kultur man benner seg i. Jeg har
vanskelig for å tro at det er store forskjeller
i hvordan slike krenkelser oppfattes, sier hun.
Oppsummering
Dette kapittelet har sett nærmere på hvilke
utfordringer ansatte i barnevern spesielt opp-
lever i møte med minoritetsfamilier. Mange
opplever at språk- og kommunikasjons-
problemer gjør det vanskelig å formidle nyanser,
og at deres egen kompetanse kommer til kort.
Det er varierende kvalitet på tolker, og ere
opplever et underforbruk av tolk. Ulike verdier
og syn på oppdragelse og vold gjør det vanskelig
å forstå og sette seg inn i minoritetforeldres
situasjon, og ere informanter sier at de selv
eller kolleger vegrer seg for å ta saker med
minoritetsfamilier. Det ble trukket fram at unge,
nyutdannede kvinnelige ansatte særlig kan ha
problemer med å oppnå tillit hos foreldre fra en
mer tradisjonell og patriarkalsk familiekultur.
Minoritetsforeldres generelle frykt og mistillit
overfor barnevernet ble nevnt av svært mange
som et vesentlig hinder i å få til samarbeid og
endring i familier der det brukes fysisk straff.
Primærmedisinsk verksted hevdet å kjenne til en
rekke saker der frykt for barnevernet har ført til
at barn er sendt ut av landet kun på bakgrunn
av en bekymringsmelding.
Mange av informantene i barnevernet oppga
at de savner kulturkompetanse, men de este
så på seg selv som kultursensitive. Om dette
er en presis vurdering, blir diskutert nærmere
i kapittel 9. I fagmiljøet var det ere som mente
at kulturelle forskjeller urettmessig blir tillagt
vekt i vurderingen av for eksempel omsorg-
sovertagelse. Flere etterlyste også et bredere
perspektiv på hva god omsorgs- og oppdrager-
praksis innebærer.
8 RIKTIG Å SNAKKE OM FORSKJELLS BEHANDLING? 8 RIKTIG Å SNAKKE OM FORSKJELLS BEHANDLING?
58 59
minoritetsungdom kan være vanskeligere
å vurdere, fordi det ikke alltid er åpenbart om
det dreier seg om ungdomsopprør og atferds-
vansker eller reell vold og omsorgssvikt. Det var
særlig informanter som selv hadde minoritets-
bakgrunn, som mente at barnevernet litt for ofte
tar på «kulturbrillene» og tenker æresrelatert
vold i saker med minoritetsjenter, uten at det
alltid er grunnlag for det:
– Er du fra et annet land, tenker barnevernet med
én gang at det handler om ære og farlige nettverk.
De griper inn mye hardere, politiet kobles inn og
ungdommene yttes til sperra adresse, ofte med
tvang og null kontakt med familien. Det kan være
en mistanke om at situasjonen kanskje er farlig, at
de må gripe hardt inn selv om ungdommen sier det
ikke er så farlig. Sikkerhetsaspektet er overdrevet.
Hadde de vært norske med samme problemstilling,
tror jeg man ville tenke på andre ting: atferds
problemer, foreldreveiledning.
– Ut fra de sakene jeg har sett i media, tror jeg