Content uploaded by Bård Kleppe
Author content
All content in this area was uploaded by Bård Kleppe on Feb 17, 2015
Content may be subject to copyright.
A preview of the PDF is not available
Kunstnerundersøkelsen 2013. Kunstnernes inntekter.
Abstract and Figures
This report describes the income condition for Norwegian artists in 2013.
Denne undersøkelsen er gjennomført på oppdrag fra Kulturdepartementet og har hatt som formål å kartlegge norske kunstneres aktivitet arbeids- og inntektsforhold.
Rapporten tar videre for seg følgende hovedtema:
Sosiodemografiske kjennetegn ved kunstnerbefolkningen, herunder kjønn, alder og utdannelse.
Tidsbruk til kunstnerisk arbeid, kunstnerisk tilknyttet arbeid og ikke-kunstnerisk arbeid.
Kunstnernes tilknytningsformer til arbeidslivet, dvs. hvorvidt de er organisert som fast ansatte, frilansere eller selvstendig næringsdrivende.
Inntekter fra kunstnerisk arbeid samt inntekter fra kunstnerisk tilknyttet arbeid og ikke-kunstnerisk arbeid, kapitalinntekter og overføringer fra offentlige velferdsordninger.
Hvordan de kunstneriske inntektene fordeler seg mellom markedsinntekter, stipender og vederlagsmidler.
Sammenlikning av kunstnernes inntektssituasjon i 2013, 2006 og 1993.
Grad av inntektsulikhet for hele kunstnerpopulasjonen og i ulike kunstnergrupper.
Kunstnernes rettigheter i Folketrygden og hvordan de er sikret økonomisk når de får barn, ved sykdom og ved alderdom.
Kunstnernes erfaring med, og holdninger til entreprenørskap.
Figures - uploaded by Bård Kleppe
Author content
All figure content in this area was uploaded by Bård Kleppe
Content may be subject to copyright.
ResearchGate has not been able to resolve any citations for this publication.
This article focuses on artist identities in contemporary culture. In particular, the authors have studied how young Norwegian artists identify with the term "artist" in general and the charismatic myth of the artist in particular. It is argued that it is fruitful to treat the charismatic myth of the artist as a discourse that must be analysed in relation to specific social and cultural contexts and potentially under continuous reconstruction. The analysis concludes that even if the contexts for artistic work have changed substantially over the last decades, the charismatic myth of the artist still remains a core idea and an important reference point in the construction of the professional identities of young Norwegian artists. At the same time, the charismatic myth of the artist is challenged by contextual changes that eventually result in reinterpretations of the myth's content.
This article analyses a labour supply model in which individuals maximize a utility function that depends on leisure time, consumption and time devoted to an activity that is termed ‘artistic’. This activity may generate income that depends nonlinearly on hours dedicated to it. The individual can also work in the labour market (an activity that does not increase utility by itself) in exchange for an hourly wage, and obtain income not related to hours. Conditions are obtained that sort individuals into two groups, part-time and full-time artists, deriving their labour supply functions in both activities. The predictions of the model are tested empirically using a sample of musicians from a Uruguayan performing rights society. Increases in outside wages drive part-time artists out of the labour market, but no significant increase in arts hours is detected. Higher nonlabour income also reduces nonarts work time of part-time artists, but does not have a significant impact in their arts hours. Conversely, arts hours of full-time artists increase with nonlabour income.
Denne undersøkelsen er gjennomført på oppdrag fra Kultur- og kirkedepartementet, og har hatt som formål å kartlegge, beskrive og analysere norske kunstneres aktivitet, arbeids- og inntektsforhold. Vi anslår at det samlede antall kunstnere i Norge er ca 19 000 i 2006, hvorav 14 200 er medlemmer i kunstnerorganisasjoner. Den genuine veksten i antallet organiserte kunstnere siden 1994, er beregnet til i overkant av 30 %. Til sammen anslår vi at det er ca 4 800 aktive, uorganiserte kunstnere, hvorav ca 300 finnes i Statens kunstnerstipends register og ca 4 500 i Bedrifts- og foretaksregisteret. Rapporten tar videre for seg følgende hovedtema: Sosiodemografiske kjennetegn ved kunstnerbefolkningen, herunder kjønn og etnisitet ; Tidsbruk til kunstnerisk arbeid, kunstnerisk tilknyttet arbeid og ikke-kunstnerisk arbeid ; Kunstnernes tilknytningsformer til arbeidslivet, dvs. hvorvidt de er organisert som fast ansatte, frilansere eller selvstendig næringsdrivende ; Inntekter fra kunstnerisk arbeid samt inntekter fra kunstnerisk tilknyttet arbeid og ikke-kunstnerisk arbeid, kapitalinntekter og overføringer fra offentlige velferdsordninger ; Hvordan de kunstneriske inntektene fordeler seg mellom markedsinntekter, stipender og vederlagsmidler ; Sammenlikning av kunstnernes inntektssituasjon i 2006 og 1993 og i forhold til befolkningen for øvrig ; Grad av inntektsulikhet for hele kunstnerpopulasjonen og i ulike kunstnergrupper ; Kunstnernes rettigheter i Folketrygden og hvordan de er sikret økonomisk når de får barn, ved sykdom og ved alderdom ; Aktivitet, arbeids- og inntektssituasjonen blant kunstnere som ikke er medlemmer av noen kunstnerorganisasjon
Denne rapporten er utarbeidet som del av prosjektet ”’Mange er kalt, men få er utvalgt’. Sosiokulturelle og kulturpolitiske utvelgelsesprosesser ved rekruttering til kunstnerrollen.” Prosjektet har vært finansiert av Norges forskningsråd, Program for kulturstudier. Hovedformålet med studien har vært å undersøke hvor sterkt den tradisjonelle ”karismatiske kunstnerrollen” står blant unge norske kunstnere – primært kunststudenter – i dag: Oppfatter unge kunstnerrekrutter seg som ”født til kunstnere”? Opplever de et særskilt ”kall” for nettopp dette yrket? Feirer de ”inspirasjonen” og det ”unike kunstverket”? Eller er den karismatiske kunstnerrollen snarere blitt erstattet av andre kunstnerroller, for eksempel av en grenseløs postmoderne kunstnerrolle eller en medieeksponert markedsrettet entertainerrolle? Slike spørsmål blir drøftet med bakgrunn i kunstsosiologisk teori og empiriske undersøkelser. Søkelyset rettes særlig mot billedkunst-, skuespiller- og musikkstudenter. I tillegg blir en rekke andre kunstsosiologiske problemstillinger drøftet i rapporten: Hvordan foregår seleksjonsprosesser på veien til kunstneryrkene? Skjer det en profesjonsregulering av rekrutteringen til kunstneryrker? Er kunstfeltet preget av overrekruttering? Er kunstneryrket et risikoyrke? Hva betyr rykter for kunstneres anseelse? Lever dagens unge kunstnere opp til bohemmyten? Jakter de på økonomisk fortjeneste eller fornekter de økonomien? Hvilken rolle spiller konvensjoner i kunstverdenen? Hva slags økonomiske kår lever kunstnere under? Hvor viktig er håndverkskompetanse for dagens unge kunstnere? I hvilken grad framstår kunstfeltet som et ”kampfelt”? Er det individuell frihet eller kollektivt samarbeid som preger feltet? Hvilke interne ”kulturer” preger kunstutdanningene?
During the period 1972–1999, the number of Norwegian subsidized theatres was more than doubled, while attendance was largely unchanged. Mainly due to new institutions established during this period, the number of performances increased by about 45%. With about the same total attendance, this means that the attendance per performance decreased by about the same percentage. The number of employees (not counting engaged persons) increased by about 60%. All in all this led to an almost trebling of both costs and public support in real terms. This study deals with possible explanations of this distressing development. Contrary to what is commonly assumed, the new theatres, with cost‐disadvantages of small scale, are only part of the explanation. We provide two main explanations: the crowding out of the subsidized theatres by AV‐media and other performing art institutions, like private theatres and independent performing arts groups, and by other entertainment institutions. In addition, costs have increased substantially due to slow adjustment to reduction in demand, costly arrangements to counter the crowding out effects, and institutional sclerosis. The latter seems to be due to various cost‐increasing arrangements commonly found in public institutions with soft budget constraints, as well as in private monopolies and private firms sheltered by regulations of various kinds.
This chapter studies how and why artistic labor markets have expanded along a path of unbalanced growth. Long-term employment which nurtures the Baumolian cost disease persists only in large, heavily subsidized and sponsored organizations. The now dominant project-based system of production, with its functional needs for flexibility, relies on short-term assignments. Large parts of the business risk are transferred down onto the workforce in vertically disintegrated organizational settings. Artists and technical workers act mainly as contingent workers, freelancers and independent contractors; labor supply is patterned by repeated and discontinuous alternations between work and unemployment, and workers cycle between multiple jobs inside and outside the arts. Thus artistic labor markets display the main characteristics of a textbook model of imperfect monopolistic competition: excess supply of labor, unbounded differentiation of production, reputational rents, a population of small firms that has been growing as fast as the number of artists. On the supply side, the attractiveness of artistic occupations has to be balanced against the risk of failure that turns ideally non-routine jobs into ordinary or ephemeral undertakings. Learning by doing plays such a decisive role that in many artforms initial training is an imperfect filtering device. Individuals learn to manage the risks of their trade through multiple jobholding, occupational role versatility, portfolio diversification of employment ties, and income transfers from public support, social insurance and social security programs. Ironically, the study of the artists' risk management shows how rationally they behave, although artistic work may be highly idiosyncratic. Thus artists may be seen less like rational fools than like Bayesian actors.
With data from the 1980 census, earnings of artists are investigated. It is found that, contrary to widely held beliefs, artists do not appear to earn less than other workers of similar training and personal characteristics. Artists in 1980 are significantly younger than the general work force, probably because of the rapid growth of the artistic professions in recent years.