BookPDF Available

Horisont Snøhetta

February 2013

Edition: NINA Temahefte no 51
Publisher: Norsk Institutt for Naturforskning
ISBN: 978-82-426-2442-7

Authors:

Olav Strand

Norwegian Institute for Nature Research

Frode Flemsæter

Ruralis. Institute for rural and regional research

Vegard Gundersen

Norwegian Institute for Nature Research

Katrina rønningen

Ruralis - Institute for Rural and Regional Research

En tverrfaglig sammensatt forskergruppe har i en fireårsperiode studert villrein, ferdsel og samfunnsforhold i Dovrefjell–Sunndalsfjella nasjonalpark og tilgrensende villreinarealer. En viktig del av prosjektet er å se området i en større regional sammenheng, og det er gjennomført tilsvarende datainnsamling i Knutshø og Rondane villreinområder. Tidligere Hjerkinn skytefelt og Snøheimvegen fra Hjerkinn til Snøheim har hatt et spesielt fokus i prosjektet, og Snøheimvegen utgjør ett av 13 fokusområder med spesielle problemstillinger. Målsettingen har vært å lage et presist og godt forankret kunnskapsgrunnlag for framtidige beslutninger knyttet til infrastruktur, bruk og vern av Dovrefjell– Sunndalsfjella. Det er benyttet et bredt spekter av metoder, inkludert innsamling av GPS-data fra radiomerka villrein, GPS-data som beskriver menneskelig arealbruk, intervjuer, spørreundersøkelser, observasjonsstudier av ferdsel og tellere for å registrere bruksintensitet, og det er gjennomført modelleringer, analyser og vurderinger på tvers av de ulike datasettene. Dette har gjort oss i stand til både å angi mer presist hvilke effekter inngrep, bruk og ferdsel har og har hatt på villreinbestanden i Dovrefjell–Sunndalsfjella, samtidig som det har gitt oss grunnlag for å vurdere hva et «godt styresett» av området innebærer for både villrein og folk. Det finnes ikke enkle løsninger for å oppnå det vi betegner som en «robust vinn–vinn-situasjon», men den er samtidig helt avgjørende for høy måloppnåelse og lav konfliktgrad i videre forvaltning av Dovrefjell–Sunndalsfjella. Nasjonalt initierte utbygginger som E6 og jernbane over Dovrefjell og vannkraftutbygginger langs aksen Dalsida–Torbudalen har stengt villreinens trekkmuligheter mellom viktige funksjonsområder. Det å gjenåpne sesongtrekket mellom sommerbeiter i vest og vinterbeiter i øst er et overordnet mål, og det er viktig at potensielle trekkområder skjermes mot nye irreversible utbygginger som kan hindre en framtidig gjenåpning av trekket. En gjenåpning av det regionale trekket vil potensielt kunne løse flere av utfordringene knyttet til arealpress i de andre fokusområdene. Villreinen i Snøhetta øst har opprettholdt et rotasjonstrekk rundt Snøhetta som en form for suboptimalt sesongtrekk. Dette fører til at reinen årlig må krysse de to mest brukte ferdselsårene i området – Snøheimvegen og den T-merka stien gjennom Stroplsjødalen. Selv om dette trekket fortsatt er intakt, gir dataene klare indikasjoner på at trekket kan opphøre eller forsinkes med ytterligere økning i ferdselsintensitet. Vi har gjennomført en analyse av stiintensitet og krysning av rein på tvers av villreinområder og identifisert to terskelnivåer: mer enn 30 personer per dag på sti gjør det vanskeligere for reinen å krysse stien, og mer enn 220 personer gir full barriere. Etablering av turistforeningshytta nye Snøheim i 2012 innebærer økt ferdsel og press på området framover, og dette ligger et premiss for de rådene vi har gitt. I dette perspektivet er vår konklusjon at den beste kombinerte løsningen for villrein og folk vil være at Snøheimvegen består, med et strengt regime for reguleringer av ferdsel gjennom skyttelbuss, og et bredt sett av tiltak og virkemidler for å håndtere ferdselen. En forutsetning for denne anbefalingen er at håndteringen av ferdsel ved hjelp av skyttelbuss blir nedfelt i langsiktige planer og bestemmelser, slik at man unngår omkamper og revurderinger. Det forutsetter også at restriksjonene på bruk av vegen blir effektive, og at bruken av Snøheim tilrettelegges på en slik måte at det ikke etableres ferdsel som hindrer reinens trekkmuligheter rundt Snøhettamassivet eller berører kalvingsområdene. Det må også iverksettes en overvåking for å følge trafikkutviklingen ut fra Snøheim. Bussregimet må vurderes på nytt dersom det viser seg at det ikke fungerer etter forutsetningene. Rapporten gir også detaljerte beskrivelser av de andre fokusområdene, inkludert forslag til mål, indikatorer, standard og tiltak for videre styring av områdene. Vi etterlyser en aktiv forvaltning som tar mål av seg å håndtere de besøkende til området. Dette må skje med langsiktige strategiske valg for hele området og gjennom detaljert målstyring av tiltak i fokusområdene. Prosessene vi iakttar på Dovrefjell speiler et stadig økende arealpress på norsk utmark og naturområder. Selv om det er villreinen som utgjør det formelle utgangspunktet for vernet i nasjonalparken, er villreinen bare én av mange komponenter. Det vi kaller «det hele fjellet» inkluderer natur, villrein, folk og alt som gjør at Dovrefjell–Sunndalsfjella er det fjellet det er og kan være. Fjellet er aldri mer verdt enn det folk bestemmer at det skal være verdt, og videre utvikling må bygge på bruk, opplevelser og å gi inntekter til bygdene rundt. Med en stadig mer desentralisert forvaltning er utfordringen knyttet til å balansere nasjonale og europeiske målsettinger om bevaring av villreinens leveområder, samtidig som man ivaretar brukernes behov og lokale interesser. Vi konkluderer med at dette er mulig, men beslutningsprosessen må bygge på forutsigbarhet og gjennomsiktighet. En vinn–vinn-situasjon for bruks- og verneinteresser oppnås ikke gjennom ambisiøse målsetninger alene. Målet om og viljen til å oppnå felles nytte må også institusjonaliseres og vises i alle beslutninger som tas. I denne rapporten diskuterer vi og gir anbefalinger om hvordan en slik robust vinn–vinnsituasjon kan oppnås.

Content uploaded by Olav Strand

Content may be subject to copyright.

Samarbeid og kunnskap for framtidas miljøløsninger

www.nina.no

Horisont Snøhetta

Olav Strand, Frode Flemsæter,

Vegard Gundersen og Katrina Rønningen

NINA Temahefte

Norsk institutt for naturforskning

Horisont Snøhetta

Olav Strand1, Frode Flemsæter2,

Vegard Gundersen1 og Katrina Rønningen2

1 Norsk institutt for naturforskning

2 Norsk senter for bygdeforskning

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

Strand, O., Flemsæter, F., Gundersen, V. & Rønningen, K. 2013.

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51. 99 s.

Trondheim, februar 2013

ISSN: 0804-421X

ISBN: 978-82-426-2542-7

RETTIGHETSHAVER

Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse

GRAFISK FORMGIVING

Kari Sivertsen, NINA

OMSLAGSFOTO

Per Jordhøy/NINA (manipulert)

ANDRE FOTO

Olav Strand, NINA, side: 13, 38, 41, 49, 61, 67, 71 og 97

Vegard Gundersen, NINA, side: 7, 9,11, 18, 23, 77 og 81

Per Jordhøy, NINA, side: 55, 84 og 85

Olav Strand/Roy Andersen, NINA, side: 31

Harald Skjerdal, side: 17

OPPLAG

300

KONTAK TOP PLYS NING ER

Norsk institutt for naturforskning (NINA)

Postadresse: Postboks 5685 Sluppen, 7485 Trondheim

Besøksadresse: Høgskoleringen 9, 7034 Trondheim

Telefon 73 80 14 00

http://www.nina.no

Norsk senter for bygdeforskning

Postadresse: Universitetssentret Dragvoll, 7491 Trondheim

Besøksadresse: Idrettssenteret Dragvoll, Loholt Allè 81, 4. etg.

Telefon: 73 59 17 29

www.bygdeforskning.no

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

Sammendrag

Strand, O., Flemsæter, F., Gundersen, V. & Rønningen, K. 2013. Horisont Snøhetta. - NINA

Temahefte 51. 99 s.

En tverrfaglig sammensatt forskergruppe har i en fireårsperiode studert villrein,

ferdsel og samfunnsforhold i Dovrefjell–Sunndalsfjella nasjonalpark og tilgrensende

villreinarealer. En viktig del av prosjektet er å se området i en større regional sam-

menheng, og det er gjennomført tilsvarende datainnsamling i Knutshø og Rondane

villreinområder. Tidligere Hjerkinn skytefelt og Snøheimvegen fra Hjerkinn til

Snøheim har hatt et spesielt fokus i prosjektet, og Snøheimvegen utgjør ett av 13

fokusområder med spesielle problemstillinger.

Målsettingen har vært å lage et presist og godt forankret kunnskapsgrunnlag for

framtidige beslutninger knyttet til infrastruktur, bruk og vern av Dovrefjell–

Sunndalsfjella. Det er benyttet et bredt spekter av metoder, inkludert innsamling av

GPS-data fra radiomerka villrein, GPS-data som beskriver menneskelig arealbruk,

intervjuer, spørreundersøkelser, observasjonsstudier av ferdsel og tellere for å regis-

trere bruksintensitet, og det er gjennomført modelleringer, analyser og vurderinger

på tvers av de ulike datasettene. Dette har gjort oss i stand til både å angi mer

presist hvilke effekter inngrep, bruk og ferdsel har og har hatt på villreinbestanden

i Dovrefjell–Sunndalsfjella, samtidig som det har gitt oss grunnlag for å vurdere hva

et «godt styresett» av området innebærer for både villrein og folk. Det finnes ikke

enkle løsninger for å oppnå det vi betegner som en «robust vinn–vinn-situasjon»,

men den er samtidig helt avgjørende for høy måloppnåelse og lav konfliktgrad i

videre forvaltning av Dovrefjell–Sunndalsfjella.

Nasjonalt initierte utbygginger som E6 og jernbane over Dovrefjell og vannkraft-

utbygginger langs aksen Dalsida–Torbudalen har stengt villreinens trekkmuligheter

mellom viktige funksjonsområder. Det å gjenåpne sesongtrekket mellom sommer-

beiter i vest og vinterbeiter i øst er et overordnet mål, og det er viktig at poten-

sielle trekkområder skjermes mot nye irreversible utbygginger som kan hindre en

framtidig gjenåpning av trekket. En gjenåpning av det regionale trekket vil potensielt

kunne løse flere av utfordringene knyttet til arealpress i de andre fokusområdene.

Villreinen i Snøhetta øst har opprettholdt et rotasjonstrekk rundt Snøhetta som

en form for suboptimalt sesongtrekk. Dette fører til at reinen årlig må krysse de

to mest brukte ferdselsårene i området – Snøheimvegen og den T-merka stien

gjennom Stroplsjødalen. Selv om dette trekket fortsatt er intakt, gir dataene klare

indikasjoner på at trekket kan opphøre eller forsinkes med ytterligere økning i ferd-

selsintensitet. Vi har gjennomført en analyse av stiintensitet og krysning av rein på

tvers av villreinområder og identifiser t to terskelnivåer: mer enn 30 personer per

dag på sti gjør det vanskeligere for reinen å krysse stien, og mer enn 220 personer

gir full barriere.

Etablering av turistforeningshytta nye Snøheim i 2012 innebærer økt ferdsel og press

på området framover, og dette ligger et premiss for de rådene vi har gitt. I dette

perspektivet er vår konklusjon at den beste kombinerte løsningen for villrein og

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

folk vil være at Snøheimvegen består, med et strengt regime for reguleringer av

ferdsel gjennom skyttelbuss, og et bredt sett av tiltak og virkemidler for å håndtere

ferdselen. En forutsetning for denne anbefalingen er at håndteringen av ferdsel ved

hjelp av skyttelbuss blir nedfelt i langsiktige planer og bestemmelser, slik at man

unngår omkamper og revurderinger. Det forutsetter også at restriksjonene på bruk

av vegen blir effektive, og at bruken av Snøheim tilrettelegges på en slik måte at det

ikke etableres ferdsel som hindrer reinens trekkmuligheter rundt Snøhettamassivet

eller berører kalvingsområdene. Det må også iverksettes en overvåking for å følge

trafikkutviklingen ut fra Snøheim. Bussregimet må vurderes på nytt dersom det

viser seg at det ikke fungerer etter forutsetningene.

Rapporten gir også detaljerte beskrivelser av de andre fokusområdene, inkluder t

forslag til mål, indikatorer, standard og tiltak for videre styring av områdene. Vi

etterlyser en aktiv forvaltning som tar mål av seg å håndtere de besøkende til områ-

det. Dette må skje med langsiktige strategiske valg for hele området og gjennom

detaljert målstyring av tiltak i fokusområdene.

Prosessene vi iakttar på Dovrefjell speiler et stadig økende arealpress på norsk

utmark og naturområder. Selv om det er villreinen som utgjør det formelle utgangs-

punktet for vernet i nasjonalparken, er villreinen bare én av mange komponen-

ter. Det vi kaller «det hele fjellet» inkluderer natur, villrein, folk og alt som gjør at

Dovrefjell–Sunndalsfjella er det fjellet det er og kan være. Fjellet er aldri mer verdt

enn det folk bestemmer at det skal være verdt, og videre utvikling må bygge på

bruk, opplevelser og å gi inntekter til bygdene rundt. Med en stadig mer desen-

tralisert forvaltning er utfordringen knyttet til å balansere nasjonale og europeiske

målsettinger om bevaring av villreinens leveområder, samtidig som man ivaretar

brukernes behov og lokale interesser.

Vi konkluderer med at dette er mulig, men beslutningsprosessen må bygge på forut-

sigbarhet og gjennomsiktighet. En vinn–vinn-situasjon for bruks- og verneinteresser

oppnås ikke gjennom ambisiøse målsetninger alene. Målet om og viljen til å oppnå

felles nytte må også institusjonaliseres og vises i alle beslutninger som tas. I denne

rapporten diskuterer vi og gir anbefalinger om hvordan en slik robust vinn–vinn-

situasjon kan oppnås.

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

Innhold

Sammendrag .....................................................................................3

Forord ................................................................................................6

1 Innledning ......................................................................................8

1.1 Det hele fjellet....................................................................................................8

1.2 Robuste bestander og livskraftige bygder .................................. 10

1.3 Bevaringsmålene ............................................................................................12

Et tilbakeblikk ................................................................................................... 12

Dagens forvaltningsmål ............................................................................. 14

2 Metoder .......................................................................................16

2.1 Tverrfaglig forskning .................................................................................... 16

2.2 Metodisk design i tre faser ......................................................................18

Fase 1: Oppstart og prosjektutforming – transdisiplinært 19

Fase 2: Gjennomføring – multidisiplinært ..................................... 19

Fase 3: Sluttfase – interdisiplinært ..................................................... 19

2.3 Delprosjekter, arbeidspakker og problemstillinger ..............20

2.4 Oppbygning av rapporten....................................................................... 21

3 Resultater fra delprosjektene ...............................................22

3.1 Ferdsel (delprosjekt 2) ...............................................................................22

Ferdsel Dovrefjell-Sunndalsfjella området ...................................22

Regimeskifte på Snøheimvegen ...........................................................27

3.2 Villrein (delprosjekt 1) ................................................................................30

Effektstudier over en periode på mer enn 1000 år ..............30

Habitatmodellering på regional og lokal skala ........................... 33

Kan ferdsel langs løypenettet virke som en barriere for

reinsdyra? ............................................................................................................35

Betydning av ferdsel i Stroplsjødalen og Snøheimvegen ....38

3.3 Samfunn (delprosjekt 3) ...........................................................................40

På leting etter «sannheten» ...................................................................40

Dovrefjells moralske landskap ..............................................................42

En vinn–vinn-situasjon for alle parter på Dovref jell? ............44

Aktørenes handlingsrom ..........................................................................45

Konklusjon, delprosjekt 3 ........................................................................46

4 Tverrfaglig diskusjon og overordna vurderinger ........... 48

4.1 Ressurser, hensikter og verdivurderinger ...................................48

4.2 Regimeskiftenes uttrykk i landskapet ............................................54

Moderniseringsregimet – transport og industrialisering ....54

Forsvarsregimet ..............................................................................................56

Verneregimet ...................................................................................................57

Fritids- og rekreasjonsregimet ..............................................................58

Sentralt initier te regimeskifter .............................................................59

4.3 Næringsutvikling – på fjellet og/eller i bygda ..............................60

4.4 Kunnskapsbasert forvaltning, læreprosesser og sosiale

nettverk ...............................................................................................................66

Planlegging mellom store vyer og strenge verneregler ..... 66

Kunnskap som grunnlag for forvaltning og beslutninger.....66

Forhandling og oppfølging av mål om bruk og vern i

Dovrefjell–Sunndalsfjella-området ................................................... 69

4.5 Målstyrt forvaltning ......................................................................................70

Modell for målstyrt forvaltning i Dovrefjell–Sunndalsfjella-

området ...............................................................................................................70

Målstyrt forvaltning på to skalanivåer .............................................72

Målstyrt prosess – eksempel fokusområde Snøheimvegen 74

4.6 Fokusområder som verktøy .................................................................. 76

Større presisjon og fleksibilitet i forvaltningen ..........................76

Skalering og vurdering av fokusområder ...................................... 78

4.7 Scenarier for Snøheimvegen .................................................................80

Bussregime på Snøheimvegen ..............................................................80

Fjerning av Snøheimvegen .......................................................................82

Fri ferdsel på Snøheimvegen ................................................................. 83

5 Det hele fjellet – oppsummering og anbefalinger ...........84

5.1 Legitimitet i forvaltningen ........................................................................86

5.2 Kunnskapsbasert og konsekvent behandling av aktører ...86

5.3 Strategiske langsiktige forvaltningsmål ...........................................88

5.4 Blikket rettet mot fokusområder .......................................................88

5.5 Anbefalinger for de enkelte fokusområdene .............................90

E6 og jernbane over Dovrefjell ...........................................................90

Torbudalen–Aursjøen–Dalsida ...........................................................92

Hjerkinnplatået ...............................................................................................92

Stroplsjødalen ..................................................................................................93

Snøheimvegen .................................................................................................93

Torbuhalsen ......................................................................................................94

Reinsvatnet og Osbumagasinet ...........................................................94

Gåsbue .................................................................................................................94

Soløyfjellet .........................................................................................................94

Eikesdalen (plan) ............................................................................................95

Lesjøtelet ...........................................................................................................95

Bjorli .......................................................................................................................95

Sæterfjellet .........................................................................................................95

6 En robust vinn–vinn-situasjon på Dovrefjell .................... 96

7 Referanser ................................................................................ 98

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

Forord

Horisont Snøhetta er tittelen på denne rap-

porten. For mange vil horisont bli assosiert

med den fysiske synlige horisonten av lande-

merket Snøhetta, fra E6, fra turer i fjellom-

rådet eller fra andre steder i Dovreregionen.

Horisont Snøhetta kan også være et bilde

som speiler historien til fjellet og området

på Dovre, og den sentrale plassen fjellet har

hatt i nasjonsbygging og mentalitet i Norge i

de siste 200 år. Horisont er også et begrep

innen hermeneutikken som handler om at

man tar med seg sine egne erfaringer og

kriterier inn i tolkningsprosessen av det man

sanser eller som i dette tilfelle, opplever.

Horisont Snøhetta indikerer i det hele at

temaer som villrein, bruk og lokalsamfunne-

ne i området innebærer komplekse forhold

mellom menneske og natur.

Forskningsprosjektet har vær t tverrfaglig og

bygger på naturvitenskap og kvalitativ og

kvantitativ samfunnsforskning. Prosjektets

kjerne og hovedtema er samspillet mellom

villrein, villreinens arealbruk og menneskelig

ferdsel i og bruk av de samme områdene.

Prosjektets tverrfaglige mandat omhandler

langt mer enn det fysisk-biologiske landska-

pet, og grunnlaget og prosessene for valg,

prioriteringer og dermed verdier hos ulike

brukere har stått sentralt i forskningsarbei-

det. Villreinen er uten tvil en viktig kultur-

bærer og identitetsmarkør, og har verdi for

befolkning, forvaltning, jegere og lokalsam-

funn. Målene som tilligger villreinforvaltnin-

gen og bruken av fjellet reflekterer visjoner

om et “helt fjell” med større nærhet og

sammenheng mellom utvikling, næring,

opplevelser og bevaring. Vi har derfor brukt

“det hele fjellet” som en ramme for det

tverrfaglige arbeidet i prosjektet.

Prosjektet ble startet i 2008 etter at Miljø-

vern departementet rettet en bestilling til

Direktoratet for naturforvaltning (DN).

Norsk institutt for naturforskning (NINA)

fikk i oppdrag å utvikle prosjektinnhold

og starte ferdselskartlegging og innsam-

ling av data fra GPS-merka reinsdyr.

Prosjektinnholdet og rammene for

prosjektet ble utviklet i et dialogsemi-

nar med en svært bredt sammensatt

brukergruppe. Resultatene fra dia-

logprosessen og et tidligere initiativ til

et FoU-prosjekt fra villreinnemnda i

Snøhetta og Knutshø ble videreutviklet

til et felles prosjektforslag fra NINA og

Norsk senter for bygdeforskning.

Prosjektet har mottat t finansiering fra en

rekke aktører: Direktoratet for naturfor-

valtning, Forsvarsbygg, Statkraft, Statnett,

Jernbaneverket, Statens naturopp-

syn, Fylkesmannen i Sør-Trøndelag,

Fylkesmannen i Opp land, Fylkesmannen

i Møre og Romsdal, Oppland fylkeskom-

mune, Sør-Trøndelag fylkeskommune,

Møre og Romsdal fylkeskommune, det

tidligere Dovrefjellrådet, Dovrefjell

nasjonalparkstyre, Dovre kommune,

Lesja kommune, Rauma kommune,

Nesset kommune, Sunndal kommune,

Oppdal kommune, Villreinutvalget i

Snøhetta, Villreinnemnda i Snøhetta

og Knutshø, Dovre fjellstyre, Lesja fjell-

styre, Nesset fjellstyre, Reinsutvalget

i Sunndal, Oppdal bygdeallmenning,

Statskog og DNT Oslo og omegn.

Flere av disse (Forsvarsbygg, Statkraft,

Jernbaneverket, Statens naturoppsyn,

Fylkesmannen i Sør-Trøndelag, Oppland

fylkeskommune, Dovrefjell nasjonalpark-

styre, Dovre kommune, Villreinutvalget i

Snøhetta, Villreinnemnda i Snøhetta og

Knutshø, Dovre fjellstyre, Lesja fjellstyre,

Reinsutvalget i Sunndal, Oppdal bygde-

allmenning, Statskog og DNT Oslo og

omegn) har deltatt i en styringsgruppe

for prosjektet hvor DN v / Vemund

Jaren har hatt observatørstatus.

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

Norsk Villreinsenter Nord v/ Raymond

Sørensen har vær t sekretær for pro-

sjektet og styringsgruppa. Odd Erik

Martinsen fra Forsvarsbygg har ledet

styringsgruppa gjennom hele perioden.

Samtlige takkes for positive bidrag og

entusiastisk arbeidsinnsats. Samtidig

understreker vi at alle vurderinger og

konklusjoner i rapporten fullt og helt er

forskernes ansvar.

Sluttrapporten fra prosjektet bygger på

flere fagrapporter som oppsummerer

aktiviteten i prosjektets tre delprosjekt

(Jordhøy m.fl. 2012, Gundersen m.fl.

2013a, b, c, Flemsæter m.fl. 2013). Det

er mange som har deltatt i de ulike

delene og fasene av prosjektet, og vi vil

benytte denne anledningen til å takke

Roy Andersen, Per Jordhøy, Manuela

Panzacchi, Bram Van Moorter, Jorunn

Pettersen, Arild Kroken, Frank Egil

Holm, Svein Frisvoll, Ingrid Nerhoel,

Oddgeir Andersen, Line Camilla Wold,

Odd Inge Vistad, Kirstin Fangel, Øystein

Aas, Bjørn Petter Kaltenborn og Arne

Johs. Mortensen for arbeidsinnsats, kre-

ative innspill og trivelig samarbeid i de

årene prosjektet har vært i drift. Takk

også til forskningssjef Inga E. Bruteig for

innspill og kvalitetssikring av rapporten.

For fullstendig liste over publikasjoner

i prosjektet henviser vi til www.villrein.

no.

Trondheim, februar 2013

Olav Strand

Følelsen av å ha stått på toppen av fjellet og ha skuet ut over landskapet og tenkt på

været, jerven, setrene og bygdene ved fjorden i fortid og framtid – og ha følt seg i ett

med alt dette. Betydningen av å hente kjøtt fra fjellet, minnene fra setra eller hytta,

fra turen og de kollektive historiene om oss og fjellet, mennesket med naturen, er til

sammen verdiene og målsetningene som skal forenes i forvaltningen, og er grunnlaget

for framtidas hele fjell.

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

1 Innledning

Prosjektets hovedmål har vært å

framskaffe et bedre og tverrfaglig

beslutningsgrunnlag for forvaltningen

av villreinens leveområder i Dovre–

Rondane-regionen. Prosjektet har

hatt et regionalt fokus, men hoved-

oppmerksomheten i prosjektet har

vært rettet mot problemstillinger med

relevans for tilbakeføring av Forsvarets

skytefelt på Hjerkinn og betydningen

av veger og ferdsel i dette området.

Prosjektet er tverrfaglig og har bestått

av en naturvitenskapelig del som har

fokuser t på villreinens arealbruk og en

kvantitativ samfunnsfaglig del som har

fokuser t på kartlegging av ferdsel og

brukere av dette fjellområdet, mens

vi i en kvalitativ samfunnsfaglig del har

satt fokus på det opplevde og faktiske

handlingsrommet for lokalsamfunn og

næringsaktører. Her har vi også sett på

hvordan de ulike forvaltningsinstitusjo-

nene har forholdt seg til problematik-

ken med Snøheimvegen og turisthytta

Snøheim spesifikt og i lys av et generelt

økt politisk ønske om næringsutvikling i

eller i tilknytning til verneområder.

1.1 Det hele fjellet

Vi har brukt “Det hele fjellet” som

en tverrfaglig betraktningsmåte og

fokusramme for prosjektet, der mål-

setningen i første rekke har vært å

besvare prosjektets tverrfaglige pro-

blemstillinger, dernest, og med dette

som grunnlag, å kunne komme opp

med konkrete råd når det gjelder for-

valtningen av dette fjellområdet gene-

relt og skytefeltet og problematikken

rundt Snøheimvegen spesielt.

Villreinens leveområder på Dovrefjell

er fragmentert som følge av at infra-

struktur og bruk har laget effektive

barrierer til hinder for reinsdyras natur-

lige vandringer mellom ulike funksjons-

områder (Skogland 1986, Vistnes m.fl.

2004, Jordhøy 2001, 2012, kapittel 3.2).

Miljøforholdene og den sesongmes-

sige kvaliteten på reinens beiteområder

varierer mye innenfor regionen og det

har vært avgjørende at forskningspro-

sjektet har hatt et regionalt perspektiv,

selv om mange av problemstillingene

er retta mot lokale forhold i Snøhetta

og i Skytefeltet spesielt. Vi har betrak-

tet Dovrefjell som en samling av 4-5

deler (fragmenter) av et tidligere sam-

menhengende leveområde for villrein.

De enkelte fragmentene framstår i

dag som atskilte forvaltningsenheter

(Rondane, Sølnkletten, Knutshø og

Snøhetta villreinområder). Hvert av

de ulike fragmentene inneholder bio-

logiske ressurser og en planteflora som

tidligere utgjorde mer eller mindre sær-

skilte funksjonsområder for reinsdyra

(Jordhøy m.fl. 2012).

Ferdse

Turer

Jakt

Verdier

Forvaltning

Fiske

Næring

Villrein Samfunn

” Vi må finne en genial

løsning på hvordan vi kan få det

til for begge deler. Både turister

og ville dyr.

Skoleelev

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

1.2 Robuste bestander og

livskraftige bygder

Det er et overordna miljømål at

bestands- og arealforvaltningen skal

være slik at villreinstammene har en

stor grad av robusthet i forhold til ytre

påvirkningsfaktorer. Bygdenes evne til

å motstå endringer kan til en viss grad

betraktes på samme måte som de bio-

logiske systemenes evne til å motstå

ytre påvirkning og evne til tilpasning.

Robusthet eller “resilience” er et sen-

tralt begrep innen økologien og beva-

ringsbiologisk forskning (Pimm 1985,

Holling m.fl. 1995) som henspeller på to

ulike men beslekta forhold. Først evnen

som en populasjon eller et økosystem

har til å motstå ytre påvirkninger. Et

eksempel i så måte kan være evnen

som bestanden har til å motstå ekstre-

me værforhold og spesielt dårlig beite-

tilgang gjennom vinteren. Slike episoder

er vanlige i bestandsdynamikken hos

villreinen på Svalbard der stor tetthet

og nedising av vinterbeitene medfører

stor dødelighet og nedsatt reproduk-

sjon kommende sommer (Solberg m.fl.

2001, Aanes m.fl. 2003). Robusthet

henspeller også på evnen til å hente

seg inn igjen etter episoder med sterk

ytre påvirkning. Eksempler i så måte er

populasjonens vekstrate eller økosys-

temets sammensetning i tiden etter at

det har blitt utsatt for ytre påvirkning.

Disse begrepene er godt kjent innen

økologisk forskning og har også blitt

overført til samfunnsfaglige problem-

stillinger (Adger 2000, McIntosh m.fl.

2008), noe som er nærliggende også når

det gjelder problematikken på Dovrefjell

og målsetningene om verdiskaping, kul-

turell utvikling og identitet. Landbruket

har vært og er i omstilling med følger for

bosetningsmønster og behov for utvikling

av ny verdiskaping i bygdene. Bygdenes

evne til å motstå disse endringene og til

Landskapet består både av den materi-

elle naturen som blant annet omfatter

landformene, villreinen og dens økosys-

tem og av hvordan det fysiske landska-

pet blir sett og oppfattet av mennesker.

Landskap er altså både substansielt og

sosial konstruert, og i dette skjæringsfel-

tet mellom det materielle og sosiokultu-

relle blir landskapet endret og utviklet.

Vi kan si at landskap både er noe og

gjør noe (Morin 2003, Spedding 2003).

Brukere og samfunnsinteresser er en del

av et felles landskap der aktørene har til

dels ulike mål, men også ulik innfallsvin-

kel og kunnskap om hverandre og det

fysiske landskapet de er en del av.

Målsetningene om å ha mer sam-

menhengende leveområder for villrein

(Stortingsmelding 26, 2006-2007), økt

fokus på lokal bærekraftig verdiskaping

og villrein som kulturbærer for verdi-

skaping og identitet kan derfor også

ses på som et mål eller en visjon om

et helere landskap, eller et helere fjell.

Et hovedbudskap i naturmangfoldloven

er at en gjennom bærekraftig bruk og

vern vil legge grunnlag for menneske-

lig virksomhet i bred forstand. Det å

knytte vern av natur opp mot bære-

kraftig bruk gjenspeiler en utvikling i

synet på landskap, fra å være et objekt

vi vurderer på avstand til å bli noe vi

kontinuerlig forholder oss til og gir verdi

gjennom enkeltmenneskers erfaringer

og opplevelser (Gaukstad & Sønstebø

2003). Dette natursynet er i tråd med

den europeiske landskapskonvensjo-

nen (ELC), som Norge ratifiserte i

2004. ELC definerer landskap som ”et

område, slik folk oppfatter det, hvis

særpreg er et resultat av påvirkningen

fra og samspillet mellom naturlige og/

eller menneskelige faktorer” (Council

of Europe 2000, vår oversettelse).

å opprettholde arbeidsplasser, boset-

ning, sosial kapital og identitet kan til en

viss grad betraktes på samme måte som

de biologiske systemenes evne til å mot-

stå ytre påvirkning og evne til tilpasning.

I dag bor 80 prosent av befolkningen i

urbane strøk, og denne andelen har økt

kraftig gjennom hele 1900- og 2000-tal-

let. På bakgrunn av dette endrer for-

holdet mellom by og land seg. Samtidig

som flyttestrømmen, både av folk og

arbeidsplasser, i stor grad går fra bygd til

by, så har vi en sterkt økende mobilitet

(Adey 2010, Cresswell og Merriman

2011). Dette ser vi for eksempel på en

massiv vekst i fritidsboligbruk, både i

form av at man fysisk reiser mellom

boligen og fritidsboligen, men også ved

at man i større grad enn før kan være

«to steder samtidig» ved for eksempel

å arbeide fra hytta. Den økte mobilite-

ten er en hovedkomponent i endringer

av forholdet mellom det urbane og det

rurale blant annet gjennom at den legger

til rette for at landsbygda blir sett på som

et sted for rekreasjon og opplevelser

for den økende bybefolkningen. Det

blir en form for funksjonell todeling. Fra

at arbeidsplassene på bygdene først og

fremst var knyttet til primærnæringene

og matproduksjon ser vi nå et verdiskifte

mot at landskapet i bygdene blir sett på

som en vare i en rekreasjon- og opple-

velsesøkonomi (Perkins 2006, Flø 2012).

Dette verdiskiftet er blant annet

Fjellteksten (Finansdepar tementet 2002-

2003) et eksempel på. Her fastslår

myndighetene at det skal legges til rette

for næringsutvikling i eller i tilknytning

til verneområder som et ledd i å styrke

næringsgrunnlaget og utviklingsmulighe-

ter lokalt. Bakgrunnen er hovedsakelig

behovet for lokal legitimering av vern

og rette opp tapet av arbeidsplasser i

distriktene. Fjellteksten representerer

et viktig tidsskille både ideologisk og for

praktisk forvaltning, samtidig som den

reflekterer internasjonale strømninger

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

Landbruksdepartementet, og i det alt

vesentlige antalls- og jaktfokusert med

et overordna mål om å hindre overbe-

skatning. Den påfølgende nedbeitingen

på Hardangervidda og i Snøhetta g jorde

at det fra lokalt hold ble stilt spørsmål

ved Landbruksdepartementet som for-

valtningsmyndighet. Lokalbefolkningen

engasjerte seg mer og mer i jaktforvalt-

ningen, diskusjonene dreide seg blant

annet rundt jaktmetoder, bestands-

størrelse og overvåkning, og fordeling

av jaktkvoter mellom ulike områder.

Dette medførte blant annet en bety-

delig forskningsinnsats som ga økt

kunnskap både om generell biologi og

populasjonsøkologi, men også av for-

valtningsspesifikk karakter.

Organiseringen av villreinforvaltningen

utover på 1980-tallet medførte at

det ble produsert områdespesifikke

forvaltningsplaner med relativt presise

mål for bestandsforvaltningen. Bråtå

(2005) viste at målene for bestande-

nes størrelse og sammensetning har

vært presist og kvantitativt formulert,

mens målsetninger med hensyn til

beiter, beitekvalitet og dyras kondisjon

gjerne var mer løselig formulert. Den

sentrale forvaltningen har definert mål

for villreinforvaltningen på et mer over-

ordna nivå, der jakt- og høstingshensyn

har vært viktige i de måldefinisjonene

som har vært brukt. Fram til og med

opprettelsen av villreinnemdene i 1988

var delegeringen av myndighet til lokalt

nivå uformell. Vi kan si at forvaltningen

var tilpasset den biologiske enheten og

fulgte allerede den gang et av Malawi-

prinsippene for bevaring av biologisk

mangfold og demokratisering og dele-

gering av myndighet til laveste hensikts-

messige nivå. Villreinforvaltningen var

også tidlig ute med å utvide forvalt-

ningsmålene til å inkludere målsetninger

om at bestandene skal høstes på en

slik måte at en opprettholder naturlig

kjønns- og alderssammensetning.

å benytte de naturlige leveområdene

og trekkvegene for å opprettholde det

naturlige nomadiske levesettet. Derfor

er ikke vernet på Dovrefjell knyttet til

arten i seg selv, men det arealet den

lever på.

Et tilbakeblikk

Norsk villreinforvaltning har en relativt

lang historie. Grovt sett kan vi dele inn

forvaltningshistorien i flere faser med

tydelige ulikheter når det gjelder lovgiv-

ning, organiseringsform, kunnskapsnivå

og ikke minst målsetning. Villreinen var

på det nærmeste utryddet ved starten

av 1900-tallet. Uregulert jakt og tilgang

til moderne skytevåpen hadde på dette

tidspunkt desimert villreinstammene

sterkt og etterlatt en svært unatur-

lig kjønns- og alderssammensetning

(Skogland 1994). Villreinen ble som

følge av dette fredet i to perioder først

på 1900-tallet og vi kan grovt sett si

at målsetning og forvaltning fram til

begynnelsen av 1960-tallet var innret-

tet mot å unngå overbeskatning. Av

stor betydning var også prinsippet om

minsteareal ved tildeling av jaktkvoter

og krav om jaktlisens på villrein som

kom gjennom en kongelig resolusjon

i 1930. På denne tida arbeidet også

Aksel Heiberg i Setesdalsheiene med

blant annet oppkjøp av store fjellareal

for å lage et reservat for villreinen, noe

som hadde stor betydning for den

videre framtida for reinsdyra ikke bare i

dette fjellområdet, men også på nasjo-

nalt nivå.

Etter 1945 var det betydelig vekst i

flere av villreinstammene, som etter

hvert medførte store konsekvenser

for vinterbeitene og dyrenes kondisjon

og overlevelse. Som følge av veksten i

bestandene ble det fra begynnelsen av

1960-tallet også fokusert på å regulere

bestandsstørrelsen innenfor beitenes

tålegrenser. I denne perioden var villre-

inforvaltningen sentralstyr t og underlagt

(Phillips 2003, Locke & Dearden 2005).

Spesielt i landbruket merkes denne

nedgangen, og siden det er bønder

som også for en stor del er eiere eller

rettighetshavere i utmarka er det stadig

flere av disse som ser seg om etter nye

inntektskilder basert på rettighetene de

har, eller opplever å ha, til naturressur-

sene. Fjellteksten gjenspeiler dermed

en mer nyliberal holdning til kommersi-

alisering av utmark, natur og allmenning

(Flø 2012). Disse endringene setter et

press på den etablerte landskapsbru-

ken. For dette forskningsprosjektet er

presset en slik utvikling setter på villrei-

nens leveområder viktig, men presset

kan også for eksempel knytte seg til

etablerte bruks- og eiendomsretter når

noen vil ta i bruk utmarksressursene til

nye formål.

1.3 Bevaringsmålene

Norsk villreinforvaltning har en rela-

tivt lang historie. I løpet av denne tiden

har forvaltningsmålene og formulerin-

gene av målene endret seg med nye

utfordringer, trender i samfunnet og

kunnskapen om villrein.

Villreinen bruker naturlig svært store

områder, og i løpet av året har den

egne vinterbeiter, sommerbeiter og

kalvingsområder – ofte langt fra hver-

andre. Det nomadiske levesettet er

ikke bare viktig for villreinen selv, men

den er også en viktig bestanddel i det

totale fjelløkosystemet. Samtidig er

villreinen og dens levesett en viktig

kulturbærer for landet generelt, og

fjellbygdene spesielt, gjennom jakt- og

fangsttradisjoner. Tidligere har utfor-

dringene for villreinen, som vi kom-

mer tilbake til straks, vært knyttet til

jakt- og bestandsforvaltning. Dette har

forvaltningen hatt relativt god kontroll

på lenge. Det som derimot har blitt en

stadig større utfordring for villreinen er

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

hensynskrevende. Norge er det eneste

europeiske landet med en gjenlevende

vill fjellrein, og har derfor innarbeidet

bevaringstiltak i lov- og planverk.

I seinere tid har innstillingen fra rådgiv-

ningsgruppen Villrein og Samfunn og

den nye naturmangfoldloven betydd

mye for villreinforvaltningen (Andersen

& Hustad 2004). Rapporten peker på

at de fragmenter te områdene gjør

at villreinen har et begrenset res-

surstilbud og at små og delvis isolerte

bestander vil kunne være særlig utsatt

for klimaendringer og andre økosys-

temendringer. På den annen side er

dagens fragmenterte bestander langt

enklere å forvalte ut fra prinsippet om

å bruke jakta som bestandsregulator.

Anbefalingene i Villrein og Samfunn-

rapporten om en mer helhetlig arealfor-

valtning foku ser te på behovet for rikspo-

litiske ret nings linjer og tydelige signaler

for bruken av regionale eller kommunale

planer som verktøy i arbeidet med å

sikre villreinens leveområder. Kort tid

etter at Villrein og Samfunn-gruppen

avsluttet sitt arbeid la regjeringen

føringer for det framtidige planarbei-

det i Stortingsmelding 26 (2006-2007)

Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets

miljøtilstand. Miljøverndepar tementet

fulgte opp dette med et bestillingsbrev

til fylkeskommunene i 2007 og bestilte

regionale planer for de nasjonale villrei-

nområdene, hvor det heter at:

Hovedmålet med denne planleggingen er

å komme fram til en langsiktig og helhet-

lig strategi for forvaltningen av prioriterte

fjellområder som er spesielt viktige for vill-

reinens framtid i Norge. Planene skal for-

ene målene om lokal omstilling og utvik-

ling med nasjonale mål om en helhetlig

forvaltning av fjellområdene og sikring av

villreinens leveområder.

Dagens forvaltningsmål

Det er flere lover som er sentrale for

villreinforvaltningen; viltloven, plan og

bygningsloven, og naturmangfoldloven.

I tillegg til disse er fjelloven, lov om fri-

luftsliv, lov om motorferdsel i utmark,

Vassdragsreguleringsloven, lov om stat-

lig naturoppsyn og Offentlighetsloven

av betydning for villreinforvaltningen.

Viltloven som kom i1981 reguleres

gjennom forskrifter og det er særlig

forskrift 10.02.12 nr. 134 om forvaltning

av hjortevilt (hjorteviltforskriften) som

er av betydning for villrein.

I tillegg til nasjonalt lov- og plan-

verk har Norge også undertegnet

«Konvensjonen om vern av ville euro-

peiske planter og dyr og deres naturlige

leveområder» (Bernkonvensjonen) i

1979 og Konvensjonen om biologisk

mangfold (Convention on Biological

Diversity, CBD) som ble vedtatt på

FN-konferansen om miljø og utvikling

i Rio de Janeiro i juni 1992. Gjennom

disse konvensjonene har Norge tatt

på seg et generelt ansvar for å ta være

på sårbare arter og habitater, hindre at

nye arter blir truet og sikre biologisk

mangfold. I konvensjonenes bevarings-

forpliktelser legges det opp til nasjonale

prosesser der partene selv er forpliktet

til å identifisere hensynskrevende arter

og habitater som krever bevaringstiltak,

samt at hensynet til bevaring av biolo-

gisk mangfold så langt som mulig blir

integrert i relevante sektorplaner. De

enkelte nasjonenes ansvar for å utnytte

naturressursene på en måte som ikke

fratar framtidige generasjoner mulighe-

tene til å utnytte de samme ressursene

ble også vektlagt av den FN-opprettede

Verdenskommisjonen for miljø og

utvikling (Brundtlandkommisjonen)

i rapporten «Vår felles framtid» fra

1987. På bakgrunn av de internasjo-

nale avtalene og føringene har norske

miljømyndigheter identifisert villrei-

nen og dens leveområder som særlig

” Lovens formål er at

naturen med dens biologiske,

landskapsmessige og geologiske

mangfold og økologiske prosesser

tas vare på ved bærekraftig

bruk og vern, også slik at den

gir grunnlag for menneskenes

virksomhet, kultur, helse og

trivsel, nå og i fremtiden, også

som grunnlag for samisk kultur.

Naturmangfoldloven

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

har påvirket villreinens leveområder

også på slutten av 1960-tallet med

utbygginga av for eksempel Aura- og

Litledalsvassdraget. Fram gjennom

1970- og 1980-tallet ble det gjen-

nomført mange og store kraftutbyg-

ginger med tilhørende infrastruktur

som til sammen har satt varige spor i

villreinens leveområder. På samme tid

har også vår bruk av utmarksarealene

endret seg betydelig som følge av spe-

sialisering og omlegging i landbruket og

gjennom endra rekreasjonsmønster.

Det er derfor naturlig at en gjennom

1980-tallet observerer et gradvis større

fokus på bevaring av villreinens leveom-

råder i forskning, forvaltning og politikk.

Dette hadde nok også sin naturlige

sammenheng med de langsiktige kon-

sekvensene av overbeitingen som fant

sted på Hardangervidda og i Snøhetta.

Forskningen på 1980-tallet ga også mye

kunnskap om villreinens økologi, dens

tilpasning til naturgrunnlaget og gene-

tiske bakgrunn. Dette er kunnskap som

i betydelig grad påvirket forvaltning

og forvaltningsmålene. Villreinen som

nomade, hensynet til beiteforholdene

I brevet understrekes det også at pla-

nene skal;

legge vekt på å unngå en oppsplitting av

de nasjonale villreinområdene og at det

skal fokuseres på å opprettholde og utbe-

dre mulighetene for vandring og utveksling

av villrein mellom tilstøtende nasjonale

villreinområder.

Over et tidsrom på 40 år eller mer

har forvaltningsmålene og formulerin-

gene av målene endret seg med nye

utfordringer, trender i samfunnet og

kunnskapen om villrein (Figur 1.3.1).

Forvaltningen har gått fra å være jak-

torientert og motivert av å redusere

overbeskatning til gradvis å ta inn over

seg mer kompliserte og sammensatte

forvaltningsmål. Først på 1960-tallet

innså forvaltningen at jaktuttaket også

måtte innrettes slik at det ble satt et

øvre tak for veksten i villreinbestan-

dene, og at det var behov for en bedre

og mer demokratisk organisering av

forvaltningen. Som delrapport 3 viser

(Flemsæter m.fl. 2013), kom mange

av de større naturinngrepene som

Antall felte villrein

18000

16000

14000

12000

10000

8000

6000

4000

2000

1880 1900 1920 1940 1960 1980 2000 2020

Villrein og Samfunn rapporten legges fram

Regionale planer og Europeiske Villreinregioner

Naturmangfoldloven

Ny Plan- og bygningslov

Økt fokus på leveområdene

Ny overbeiting på Hardangervidda

Retta avskyting innføres

Viltloven

Vilreinnemdene opprettes

Overbeiting i Snøhetta og på Hardangervidda

Jaktloven

Prinsippet om fellingslisens

Villreinen fredes

Figur 1. 3.1. Oversikt over antall felte villrein

og hovedelementer i forvaltningen av

villrein i perioden 1890 tom 2012.

og bevaring av den genetisk sett spe-

sielle reinen i Dovre og Rondane ble

sentrale tema i forvaltningen i denne

perioden.

Villreinforvaltningen benytter flere

begreper og fagterminologi for å beskri-

ve forvaltningsmålene for villrein. Over

tid ser vi at begrepsbruken har endret

seg, og at forvaltningen i dag stort sett

bruker mer sammensatte begreper

som også favner breiere enn de biolo-

giske bevaringsmålene ved å inkludere

mål om villreinen som kulturbærer og

identitetsskaper og som et mulig posi-

tivt element i verdiskaping og lokalsam-

funnsutvikling. Villreinforvaltningen er

således et eksempel på at en har prøvd

å inkludere samfunnet for øvrig i beva-

ringsarbeidet både gjennom demokra-

tiseringsprosesser, ved større delta-

kelse, og ved å utvide verdiforståelsen

til å omfatte kulturelle og økonomiske

verdier ut over verdien knyttet til jakt

eller kjøttproduksjon.

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

Forskerne har selvsagt ansvar for at

prosjektutforming, finansiering og

deltakelse fra ulike parter ikke under-

graver prosjektets forskningsmessige

kvalitet. I prosjekt der en eller flere

med partsinteresser er med og finan-

sierer, kan dette være utfordrende, og

forskningsresultatene kan bli sådd tvil

rundt og tatt for å være partiske i for-

hold til utforming av forskningsspørs-

mål og konklusjonene på disse. I dette

prosjektet har vi et godt utgangspunkt

fordi så mange ulike parter fra «alle

sider» i bruk/vern-problematikken er

representert både i styringsgruppen

for prosjektet og som finansiører. Så

på tross av disse utfordringene mener

vi denne prosjektmodellen har vær t

vellykket, og at organiseringsformen har

vært en viktig forutsetning for at vi har

fått integrert ulike tematiske, faglige og

metodiske tilnærminger på en såpass

god måte. Det er viktig å understreke

at selv om prosjektet har en styrings-

gruppe og at det er brukerfinansiert,

så står analysene og konklusjonene i

denne rapporten fullt og helt for for-

skernes regning.

For å studere «hele fjellet» har vi hatt

tre delprosjekter med tre ulike tilnær-

minger – tematisk og vitenskapelig.

Villreinens arealbruk har vært studert

med naturvitenskaplige metoder, folks

ferdsel i fjellet har vært studert med

kvantitative samfunnsfaglige metoder

og lokalbefolkningens og forvaltningens

opplevde handlingsrom har vært stu-

dert med kvalitative samfunnsfaglige

metoder.

Man kan grovt sett gjennomføre tverr-

faglige prosjekter på tre måter (Stock &

Burton 2011). For det første kan man

jobbe multidisiplinært. Det vil si at man

2 Metoder

2.1 Tverrfaglig forskning

Store samfunnsspørsmål krever som

oftest løsninger som er understøttet

av kunnskap fra mange ulike fagfelt.

Å gjennomføre gode tverrfaglige pro-

sjekter der forskere fra ulike fagfelt

og forskningstradisjoner samarbeider

tett og der man drar det beste ut av

de ulike forskningstilnærmingene er

utfordrende. Dette gjelder ikke minst

spørsmål som omhandler relasjoner

mellom natur og samfunn.

Det er flere grunner til at man relativt

sjelden ser forskningsprosjekter på

bruk/vern-problematikk som dekker

både samfunnsvitenskapelige og natur-

vitenskapelige problemstillinger. Dette

kan være knyttet til faglige og metodis-

ke utfordringer og ståsted, så vel som

finansieringskilder. Et godt utgangspunkt

for et tverrfaglig bruk/vern-prosjekt er

brukerfinansiering. Mens mange finansi-

eringskilder er knyttet til tematikk eller

institusjoner som legger føringer for det

faglige fokuset, kan brukerfinansiering i

større grad åpne for en bredere faglig

tilnærming. I vår t tilfelle ble forsknings-

prosjektet utformet i nært samarbeid

mellom interesseaktører, forvaltning

og et tverrfaglig og tverrvitenskapelig

forskningsteam. På samme måte har

prosjektet vært finansiert av en rekke

aktører, med til dels svært ulike syn

på bruk og forvaltning av Dovrefjell.

Mange par ter har dermed både vært

med å utforme prosjektet, finansiere

prosjektet og styre prosjektet gjen-

nom en styringsgruppe nedsatt av et

utvalg av aktørene som har finansiert

prosjektet (se forord for detaljer om

styringsgruppas medlemmer og finan-

sieringspar tene i prosjektet).

” Det er mange uavklarte

spørsmål. Så det vil være

behov for forskning, men

jeg tror forskningen bør

samordnes mere enn det den

har vært.

Informant

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

arbeider i selvstendige delprosjekter

utført av de enkelte forskerteam med

egne mål, metoder og konklusjoner,

men med utgangspunkt i det samme

sakskomplekset. I et rent multidisipli-

nært prosjekt tar man i liten grad ut

synergieffekter, men til gjengjeld vil de

enkelte delprosjektene være teoretisk

og metodisk solid forankret i de ulike

fagtradisjonene og det er dermed let-

tere å opprettholde en solid faglig for-

ankring og høy kvalitet.

Den andre måten å jobbe tverrfag-

lig på er interdisiplinært. Interdisiplinær

forskning integrerer i stor grad alle fag-

feltene kontinuerlig gjennom alle faser

av forskningsprosessen. Gjennom en

tett integrasjon av målsetninger, gjen-

nomføring og konklusjoner søker man å

oppnå faglige synergier som skal styrke

sluttresultatet. Ulempen med interdisi-

plinær forskning er at forskningsproses-

sen består av en rekke kompromisser,

metodisk, analytisk og teoretisk, som

kan være til hinder for å utnytte styr-

kene til de ulike fagdisiplinene. Lykkes

man blir forskningen god og synergien

stor, men mislykkes man kan prosjektet

bære preg av å være «kvasi-forskning»

av dårlig kvalitet og lite dybde.

Den tredje tilnærmingen er betegnet

transdisiplinær forskning. I denne til-

nærmingen søker man i tillegg til tett

samarbeid på forskernivå også en stor

grad av integrasjon mellom forskere

og andre aktører. Her spiller det en

viktig rolle at aktører som for eksempel

forvaltning, interesseorganisasjoner og

brukere kommer i tett omgrep med

forskningsprosjektet gjennom aktiv

deltakelse i hele forskningsproses-

sen. I slike prosjekt er målsetningen

om synergi mellom fagdisiplinene og

relevans for brukere høy. Potensialet

for å oppnå solid og samfunnsrelevant

forskning er også stor, men fallgruvene

er tilsvarende store når mange aktører

både fra ulike forskningstradisjoner og

med ulike interessefelt skal enes om

problemstillinger, metoder, analyser og

konklusjoner.

2.2 Metodisk design i tre

faser

I dette forskningsprosjektet har mål-

setningen vært å dyrke potensialet

som tverrfaglig forskning har, samtidig

som vi bevisst har prøvd å unngå de

mange fallgruvene. Vi har derfor valgt

å kombinere de tre ulike tilnærmin-

gene til tverrfaglig forskning gjennom

å dele prosjektet inn i tre faser.

Utformingen av prosjektet ble gjort i et

transdisiplinært samarbeid, gjennomfø-

ringen ble gjort multidisiplinært mens

vi i siste fase av prosjektet har arbeidet

interdisiplinært med en rapport der

resultatene fra de tre delprosjektene er

sammenstilt og diskuter t. Dette opp-

legget har vært et bevisst valg for å få

best mulig kvalitet på forskningen i del-

prosjektene, samtidig som vi utnytter

synergieffekten man får i et tverrfaglig

samarbeid.

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

Fase 1: Oppstart og prosjektutforming

– transdisiplinært

Forskningsprosjektet ble utformet i tett

samarbeid mellom forskere fra ulike

fagtradisjoner og brukere og forvaltere

av Dovrefjell.

I forkant av forskningsprosjektet ble det

arrangert et dialogseminar der mange

ulike parter systematisk fikk legge fram

sine synspunkter (Thomassen m.fl.

2009). Det ble samlet en rekke aktører

fra forvaltning, interesseorganisasjoner,

næringsliv og forskning, som alle var

knyttet til Snøhettaområdet. Disse

aktørene deltok i en todelt prosess.

I den første delen ble eksisterende

kunnskap presentert og diskutert, og

hensikten med dette var å etablere en

plattform for den videre dialogen. Den

andre delen av seminaret foregikk etter

en standardisert metode som kalles

Adaptive Environmental Assessment

and Management (Holling 1978), som

ofte er brukt for dialog mellom ulike

brukerinteresser. Målsetningen med dia-

logseminaret var å etablere en grundig

forankring av prosjektet og utvikle faglig

fokus og rammer for de mest relevante

problemstillingene som skulle belyses.

Resultatene fra dialogseminaret utgjorde

en sentral del av bakgrunnen for de

hypotesene og problemstillingene som

ble lagt til grunn for forskningsprosjektet.

På bakgr unn av de lokale innspillene, samt

eksisterende vitenskapelig kunnskap,

utarbeidet NINA og Bygdeforskning

en prosjektbeskrivelse basert på

tre delprosjekter med til sammen 7

arbeidspakker for forskningsaktiviteten.

Forskningsprosjektet fikk dermed en

solid forankring, der mange aktører fra

forvaltning, interesseorganisasjoner,

næringsliv og forskning har deltatt aktivt i

utformingen av prosjektet.

Under oppstar ten ble det nedsatt et

interimstyre for prosjektet, og etter hvert

en styringsgruppe. Etter at prosjektet

var etablert og igangsatt fortsatte invol-

veringen av brukerinteressene gjennom

møter i styringsgruppa og andre møter

og seminar. Forskningsteamet har vært

representert og deltatt på disse møtene,

og gjennom dette fått presentert og dis-

kuter t en rekke problemstillinger under-

veis i prosjektet.

Fase 2: Gjennomføring – multidisiplinært

Hoveddelen av forskningen har vi gjen-

nomført forholdsvis isolert i de tre del-

prosjektene. Vi har hatt jevnlige møter

både innad i forskergruppen og mellom

forskergruppen og styringsgruppa, men

med begrenset grad av integrasjon mel-

lom de tre ulike delprosjektene. Det har

vært en bevisst strategi at hvert fagmiljø

har arbeidet selvstendig, og resultatene blir

presentert i hver sine forskningsrapporter.

Gjennomføringen av prosjektet har der-

med hatt et multidisiplinært utgangspunkt.

I delprosjekt 1 har vi samlet og sammen-

stilt alle tilgjengelige data som beskriver

villreinens arealbruk og har benyttet

både kulturhistoriske data, lokalkunn-

skap, resultater fra tilfeldige og mer sys-

tematiske tellinger og lokaliseringsdata fra

GPS-instrumenterte reinsdyr. Datasettet

er sammenfattet i en rapport og kart

over villreinens leveområde og funksjons-

områder i Snøhetta (Jordhøy m.fl. 2012).

GPS-datasettet er også benyttet i ulike

analyser av reinens arealbruk og betydnin-

gen av antropogen påvirkning. Analysene

er gjort på ulik skala og omfatter både en

historisk skala ved at vi har inkluder t kul-

turhistoriske data i analysene (Panzacchi

m.fl. 2012), og en regional og lokal skala

i ulike modeller hvor vi analyserer villrei-

nens habitatpreferanse og betydningen av

ferdsel. I tillegg til dette er det gjor t mer

deskriptive analyser og vurderinger innen-

for utvalgte fokusområder.

Delprosjekt 2 har brukt en rekke

kvantitative og kvalitative metoder for

å måle bruken av fjellet i forhold til

blant annet ferdselsmønstre og -inten-

sitet, aktiviteter, demografi, preferanser,

holdninger og konflikter. De besøkende

har blitt spurt, telt, sporet og observert

i hele DS-området, i tillegg til at det er

blitt gjennomført mer detaljerte stu-

dier i fokusområder.

Delprosjekt 3 er i hovedsak basert på

kvalitative analyser av intervjuer med

en rekke aktører knyttet til Dovrefjell,

spesielt aksen Hjerkinn-Snøhetta, samt

analyser av eksisterende litteratur og

offentlige dokumenter. Forskerne har

også deltatt på en rekke møter, og

diskusjoner med forskere i de to andre

delprosjektene har også gitt verdifull

informasjon. Det er i tillegg gjennom-

ført et opplegg ved en ungdomsskole

for å fange opp ungdommers holdning

til og bruk av fjellet.

For en grundig gjennomgang av metode-

ne viser vi til de enkelte delrapportene.

Fase 3: Sluttfase – interdisiplinært

I siste del av prosjektet har vi utarbei-

det denne fellesrapporten som ser på

funnene fra de ulike delprosjektene i

sammenheng og der vi diskuterer og

konkluderer på tvers av fagfelt og viten-

skapelige tradisjoner. Dette har foregått

gjennom en rekke arbeidsmøter der

medlemmene i forskningsgruppen har

presentert og diskutert funnene fra

de respektive delprosjektene. Parallelt

med dette har de ulike delrapportene

blitt sluttført, noe som også har bidratt

til bedre diskusjoner og breiere reflek-

sjoner også i delrapportene.

Gjennom disse interdisiplinære disku-

sjonene utkrystalliserte det seg noen

tema som hadde liten relevans å dis-

kutere på tvers av fagfeltene og andre

nøkkeltema som alle de tre delprosjek-

tene berører i vesentlig grad. Begge

deler blir presentert i denne rapporten.

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

er i ulike områder, hvordan ulike bru-

kergrupper fordeler seg i landskapet. I

tillegg valgte vi å ha et hovedfokus på

det antatte influensområdet i forbin-

delse med Snøheimvegen og Snøheim.

Dette arealet, hvor vi har gjennomfør t

mer detaljerte undersøkelser, omfatter

Hjerkinnplatået inklusive det tilgrensen-

de området langs E6 og jernbanen mel-

lom Åmotsdalen–Dombås og aksen

Skamsdalen–Åmotsdalen. Bruker- og

ferdselsundersøkelsene her er sett

i sammenheng med et tilsvarende

opplegg som har vært gjennomført i

Rondane og Nordfjella slik at de paral-

lelle undersøkelsene utfyller hverandre

og gir rom for komparative analyser

både hva angår metodeutvikling, meto-

dekalibrering og ikke minst muligheter

for å studere effekter av ferdsel på

villrein i ulike landskap, med ulik ferd-

selsintensitet og trolig også ulik grad av

tilretteleggingspotensial.

For dette delprosjektet ble det utviklet

to ulike arbeidspakker:

•

AP 4: Problemstillinger knyttet til

arealkonflikter og barrierevirkninger

av ferdsel

•

AP 5: Problemstillinger som fordrer

et eksperimentelt, komparativt eller

hypotetisk forsøksdesign

I den kvalitative delen av de samfunns-

faglige undersøkelsene (delprosjekt

3) har vi valgt å avgrense prosjektet

til nasjonalparkområdet og de mest

berør te og sårbare lokalsamfun-

nene. Vi beskriver blant annet den

historiske bruken av området knyttet

til nærings- og fritidsaktivitet, analyse-

rer Snøhettaområdets betydning for

de de mest berørte lokalsamfunnene

og diskuterer fremtidige utfordringer

for forvaltningen av området. Vi ser

en slik avgrensning som formålstjen-

lig både i forhold til å få et nødvendig

fokus på de problemstillingene som er

2.3 Delprosjekter,

arbeidspakker og

problemstillinger

Hovedprosjektet har vært strukturert

i tre delprosjekter som til sammen

utgjør en tverrfaglig forskningstilnær-

ming til problemstillingene som ble

skissert ved prosjektstart.

Villreinens bruk av Snøhettaområdet

og effektene av menneskelig påvirkning

innen dette området kan best forstås

med bakgrunn i at Snøhettaområdet

er en isolert del av et tidligere større,

sammenhengende og mer mangfol-

dig leveområde som også omfattet

Knutshø, Sølnkletten og Rondane

villreinområder. Den villreinfaglige

delen av prosjektet har derfor hatt et

regionalt fokus der vi inkluderer store

deler av det gamle villreinområdet og

hvor vi ønsker å se reinens arealbruk

sammen med ytre påvirkningsfaktorer,

det være seg naturlige faktorer slik som

beitefordeling, beitekvalitet, topografi,

snømengde, og menneskelig påvir-

kningsgrad gjennom undersøkelser

av ferdsel og betydningen av tekniske

installasjoner. Arbeidet med dette del-

prosjektet ble strukturert i tre ulike

arbeidspakker:

•

AP 1: Regionale og lokale

unnvikelseseffekter

•

P 2: Barrierevirkninger av ferdsel og

tekniske inngrep

•

AP 3: Verdiklassifisering av

villreinens leveområder

Når det gjelder bruk, ferdsel og effek-

ter av denne på reinens arealbruk ble

det valgt en todelt skala på undersø-

kelsene. På det overordna nivået har vi

sett på hele Snøhettaområdet. Dette

overordna perspektivet gjør at vi kan få

en mer fullstendig forståelse av hvilken

bruk som finnes, hvor omfattende den

mest presserende og som er direkte

knyttet til Snøheimvegen. Denne

områdeavgrensningen var også nød-

vendig i forhold til økonomiske og

praktiske forhold forbundet med gjen-

nomføringen av prosjektet. For dette

delprosjektet ble det utviklet to sepa-

rate arbeidspakker:

•

AP 6: Hva er det opplevde og

faktiske handlingsrommet for

lokalsamfunn og næringsaktører?

•

AP 7: Hvordan opplever og

forholder forvaltningsinstitusjonene

seg til problematikken med

Snøheimvegen og Snøheim

spesifikt, og sett i lys av fokuset på

næringsutvikling i eller i tilknytning til

verneområder generelt?

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

disse diskusjonene kommer vi inn på

en rekke sentrale tema i forskningspro-

sjektet på tvers av fagfelt.

I kapittel 5 kommer vi med en del anbe-

falinger. Først tar vi for oss tema som

er av mer overbyggende og strategisk

karakter, før vi deretter kommer inn

på mer operasjonelle vurderinger og

anbefalinger. Anbefalingene er gitt med

bakrunn i endel tydelige premisser og

forutsetninger, deriblandt det opprinne-

lige tilbakeføringsvedtaket fra 1999 om

sanering av vegene i Skytefeltet, og som

er en forutsetning for anbefalingene vi

gir i forhold til Snøheimvegen. Likeledes

har gjenåpningen av Snøheim, og ferd-

selsøkningen dette representerer, lagt

nye premisser for FoU-prosjektet og de

anbefalingene vi har gitt.

Selv om vi i denne rapporten så godt

som mulig forsøker å gi et bilde av hele

forskningsprosjektet, vil vi sterkt opp-

fordre til også å lese de tre delrappor-

tene. Selv om de viktigste poengene

vil være å finne i denne rapporten vil

det være resultater og diskusjoner i

delrapportene som i liten grad framgår

i fellesrapporten.

2.4 Oppbygning av

rapporten

Oppbygningen av denne rapporten

er vist i figur 2.1.1. Etter nå å ha gått

gjennom bakgrunnen for prosjektet og

redegjort for den metodiske tilnær-

mingen, skal vi i kapittel 3 presentere

separate oppsummeringer av de tre

delprosjektene. Dette er ekstrakter

fra bakgrunn og funnene i de tre del-

prosjektene. For grundigere metodebe-

skrivelser, analyser, diskusjoner og kon-

klusjoner vil vi oppfordre til å lese de

selvstendige rapportene fra delprosjek-

tene (Flemsæter m.fl. 2013, Gundersen

m.fl. 2013, Jordhøy m.fl. 2012).

I kapittel 4 diskuterer vi seks sentrale

tverrfaglige temaer som i større og

mindre grad framstår som sentrale i

alle tre delprosjektene. Disse er (1) res-

surser, hensikter og verdivurderinger

(2) regimeskifters uttrykk i landskapet,

(3) næringsutvikling – på fjellet eller i

bygda (4) kunnskapsbaser t forvaltning,

læreprosesser og sosiale nettverk, (5)

målstyrt forvaltning, fokusområder

for arealforvaltningen (6) og (7) sce-

narier for Snøheimvegen. Gjennom

3.1 Ferdse

3.2 Villrein 3.3 Samfunn

Ferdse

Villrein Samfunn

5. ANBEFALINGER

4. 1 Ressurser, hensikter og verdivurderinger

4. 2 Regimeskiftenes uttrykk i landskapet

4. 3 Næringsutvikling – på fjellet og/eller i bygda

4. 4 Kunnskapsbasert forvaltning, læreprosesser og sosiale nettverk

4. 5 Målstyrt forvaltning

4. 6 Fokusområder som verktøy

4. 7 Scenarier for Snøheimvegen

Ressurser, hensikter

og verdivurderinger

Regimeskiftenes uttrykk

i landskapet

Næringsutvikling –

på fjellet og/eller i bygda

Målstyrt forvaltning Fokusområder

som verktøy

Scenarier for

Snøheimvegen

Kunnskapsbasert forvaltning,

læreprosesser og

sosiale nettverk

Figur 2.1.1. Oppbygning av rapporten

” Anbefalingene som vi

gir er gitt under endel gitte

premisser og forutsetninger,

deriblandt det opprinnelige

tilbakeføringsvedtaket fra

1999.

” Gjenåpningen Snøheim,

og ferdselsøkningen dette

medfører har lagt nye prmisser

for FoU-prosjektet og de

anbefalingene vi har gitt.

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

Ferdsel Dovrefjell-Sunndalsfjella

området

En sti eller veg som ligger som et fysisk

element i landskapet har tidligere i stor

grad blitt behandlet som en «konstant»

størrelse, en sti er en sti. Ser vi nær-

mere på bruken av stien varierer den

stort over tid- mellom år, gjennom

året, i løpet av uka, gjennom døgnet

og ikke minst i forhold til faktorer som

værforhold, ferietid, arrangement osv.

Sommeren har desidert flest folk i fjel-

let, og i de tilfeller vi har telt folk hele

året i samme lokalitet, står sommer-

månedene juli, august og september

for over 75 % av alle passeringer (Figur

3.1.1). Vi vet også at 95 % av passerin-

gene i hele Dovrefjell-Sunndalsfjella

området foregår i løpet av en 10 timers

dag fra kl. 09:00 og 19:00, og lørdag og

søndag er de største utfartsdagene.

3.1 Ferdsel (delprosjekt 2)

Å måle ferdsel handler om å spørre,

telle, spore og observere folk og

atferd i landskapet, og å beskrive og

analysere innsamla data. Ferdsels regi-

streringene har blitt gjennomført i

hele Dovrefjell-Sunndals fjella området

(4420 km²), med et spesielt fokus på

områdene rundt Snøhetta (440 km²) i

perioden 2009-2012.

Ferdselsregistreringene er oppsum-

mert i 2 dokumentasjonsrapporter

(Gundersen m.fl. 2013a,b) og sluttrap-

port ferdsel (Gundersen m.fl. 2013c).

Det er gjennomfør t 12 spørreundersø-

kelser i Dovrefjell-Sunndalsfjella områ-

det med ulike formål og metodikk, og

ferdsel er målt med 24 tellere på i alt

33 lokaliteter i løpet av prosjektperio-

den. I tillegg er det gjennomført over

100 observasjonsdøgn i fokusområ-

der og lokaliteter, og det er samlet

inn GPS-spor fra over 800 turer inn

Snøheimvegen. Her gir vi en kort over-

sikt over hovedfunnene.

3 Resultater fra delprosjektene

450

400

350

300

250

200

150

100

01.07

2006

01.01

2007

01.07

2007

01.01

2008

01.07

2008

01.01

2009

01.07

2009

01.01

2010

01.07

2010

01.01

2011

01.07

2011

01.01

2012

01.07

2012

Figur 3.1.1. Viser kontinuerlige

tellerdata (inn/ut) gjennom

året på dagnivå for teller

ved Kongsvold fjellstue i

perioden 1. juli 2006 til 31.

oktober 2012 (Kilde: Statens

naturoppsyn). Høyeste verdi

på årsbasis er 15163 passe-

ringer i 2007 og laveste verdi

er 11365 i 2009.

3.1 Ferdse

3.2 Villrein 3.3 Samfunn

Ferdse

Villrein Samfunn

5. ANBEFALINGER

4. 1 Ressurser, hensikter og verdivurderinger

4. 2 Regimeskiftenes uttrykk i landskapet

4. 3 Næringsutvikling – på fjellet og/eller i bygda

4. 4 Kunnskapsbasert forvaltning, læreprosesser og sosiale nettverk

4. 5 Målstyrt forvaltning

4. 6 Fokusområder som verktøy

4. 7 Scenarier for Snøheimvegen

Ressurser, hensikter

og verdivurderinger

Regimeskiftenes uttrykk

i landskapet

Næringsutvikling –

på fjellet og/eller i bygda

Målstyrt forvaltning Fokusområder

som verktøy

Scenarier for

Snøheimvegen

Kunnskapsbasert forvaltning,

læreprosesser og

sosiale nettverk

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

telle lokaliteter lagd intensitetskart for

stiene i hele Dovrefjell-Sunndalsfjella

om rådet (Figur 3.1.3), og også mer

detaljert for Hjerkinnplatået. Dette

viser tydelig at store deler av ferdselen

i Dovrefjell-Sunndalsfjella området for-

går i tilknytning til Hjerkinn–Snøhetta.

Intensitetskartet viser også at det

er store arealer i Dovrefjell-Sunn-

dals fjella området med svært lav

ferdselsintensitet.

I delrapportene viser vi flere eksempler

på at bruken av Dovref jell-Sunndalsfjella

området har vært og er i endring. Vi har

detaljerte data som viser utviklingen

den siste 10års perioden, og det er en

tendens til at folk går mer på dagstur,

dagsturene har kortere varighet og når

det gjelder flerdagsturer har todagers-

turen økt markant. Vi ser også at en klar

tendens til at folk i større grad benytter

seg av eksisterende infrastruktur- flere

følger merka stier og tilsvarende færre

går utenfor sti. Dovrefjell-Sunndalsfjella

området har i tillegg blitt en mer inter-

nasjonal destinasjon, og antall nasjonali-

teter har økt fra 15 i 1999 til 32 i 2009.

Kunnskap om formål og forventning til

Vi har målt antall besøkende som-

merstid i 33 lokaliteter i Dovrefjell-

Sunndalsfjella området som vist i figur

3.1.2. Data fra lokaliteter i Dovrefjell-

Sunn dalsfjella nasjonalpark viser at

totalt antall passeringer (inn/ut) har

variert mellom 40 000 til 50 000 i

løpet sommersesongen i perioden

2009-2012, noe som til sammen gir 20

-25 000 turbesøk inn de mest brukte

innfallsportene. Tar vi med de 20 %

besøkende som hovedsakelig ferdes

utenfor merkede stier, vil totalt antall

turbesøk i nasjonalparken sommerstid

ligge et sted mellom 25–31 000. Som

et gjennomsnitt for hele nasjonalpar-

ken tilsvarer dette 17 turbesøk per

km² i løpet av sommeren, men med

stor lokal variasjon. Ved målinger i 11

vinterlokaliteter har vi videre anslått at

vinter trafikken (1. okt. til 31. juni) utgjør

om lag 25 % av den totale årlige ferdse-

len. Dette vil si at det totale antall turer

som gjennomføres i nasjonalparken lig-

ger et sted mellom 34 –40 000 turer i

løpet av året.

Det er på basis av nedtegnelser

av ca 6 000 tusen turruter og 33

Figur 3.1.2 . Kart som viser

totalt antall registrerte passe-

ringer fra 33 lokaliteter i løpet

av månedene juli, august og

september uttrykt som gjen-

nomsnitt for prosjektperioden

2009-2012. Detaljer rundt

årsvariasjoner er gjengitt i

Gundersen m.fl. (2013b). De

grønne tallene viser trafik k inn

mot Dovrefjell-Sunndalsfjella

nasjonalpark, de blå tellerne

står i villreinområde Snøhetta

vest og de gule tellerne er loka-

liteter i randsoneområder.

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

bruk av området. Av nordmenn er

det flest besøkende fra Trøndelag og

Nord-Vestlandet. Nesten halvparten

(47 %) av de besøkende kommer til

Dovrefjell-Sunndalsfjella området for

første gang, og dette indikerer at de i

stor grad vil følge eksisterende infra-

struktur og benytte seg av det tilbudet

forvaltningen legger opp til. Det er flest

førstegangsbesøkende på lokalitetene

Kongsvold, Snøheim og Åmotsdalen.

Denne type besøkende vil i stor grad

lese den informasjonen som finnes

og lett ta inn over seg anbefalinger og

pålegg som forvaltningen beskriver i

sine informasjonskanaler. Internett og

turistinformasjon er viktigste kilder

utenfor området, mens i lokaliteten er

informasjonstavler og brosjyrer i kasse

viktigst for de besøkende.

Nøkkelen for forvaltningen til å håndte-

re ferdselen ligger i å forstå brukernes

respons på infrastruktur. Spørsmålet

er: Hvem lar seg påvirke av endringer i

lokalitet eller forvaltningsregime, og på

hvilken måte? For å gjøre en vurdering

av dette må vi forenkle situasjonen

med å segmentere de besøkende i mer

besøket er viktig kunnskap for forvalt-

ningen. 75 % er på en dagstur som i

gjennomsnitt varer ca 4 timer og ønsker

naturopplevelser med innhold av still-

het, urørthet og vakre omgivelser. Det

er generelt stor oppslutning om vern av

nasjonalparken og det er stor tillitt til

forvaltningsmyndighetene blant de fles-

te besøkende. De besøkende ønsker i

hovedsak at tilretteleggingen skal være

enkel, og inkludere merka stier, infor-

masjon om turmuligheter og området,

samt inkludere nødvendige tiltak som

bruer over vanskelige elver og klopper

over våte par tier. De fleste er på tur

sammen med andre, men de ønsker

samtidig ikke at det skal være mange

andre besøkende på samme sted.

Det er mange utenlandske statsborgere

som besøker Dovrefjell-Sunndalsfjella

området (37 %), en andel som er

høyere enn for eksempel i Rondane

og Nordfjella, men noe lavere enn i

Jotunheimen. Det er spesielt besø-

kende fra Nederland og Tyskland som

dominerer blant utlendingene. Vi har

påvist en nedgang blant tyskere siste

10 år, mens nederlendere har økt sin

Figur 3.1.3. Kart som viser

ferdselsintensitet på stier og

veger og GPS-data fra villrein

i Dovrefjell-Sunndalsfjella

området uttrykt som antall

registrer te passeringer for

månedene juli, august og

september. Data på motori-

sert ferdsel er ikke inkludert i

kartet. Det har ivært ferdsels-

restriksjoner i deler av tidligere

Hjerk inn skytefeltet.

3.1 Ferdse

3.2 Villrein 3.3 Samfunn

Ferdse

Villrein Samfunn

5. ANBEFALINGER

4. 1 Ressurser, hensikter og verdivurderinger

4. 2 Regimeskiftenes uttrykk i landskapet

4. 3 Næringsutvikling – på fjellet og/eller i bygda

4. 4 Kunnskapsbasert forvaltning, læreprosesser og sosiale nettverk

4. 5 Målstyrt forvaltning

4. 6 Fokusområder som verktøy

4. 7 Scenarier for Snøheimvegen

Ressurser, hensikter

og verdivurderinger

Regimeskiftenes uttrykk

i landskapet

Næringsutvikling –

på fjellet og/eller i bygda

Målstyrt forvaltning Fokusområder

som verktøy

Scenarier for

Snøheimvegen

Kunnskapsbasert forvaltning,

læreprosesser og

sosiale nettverk

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

Vi har segmentert de besøkende mer

presist i ytterligere 8 grupper av bruke-

re i Dovrefjell-Sunndalsfjella området.

Vi har etter standard metode kartlagt

«purismegrad», eller med andre ord

en kar tlegging av preferansene til de

besøkende for tilrettelegging og det

å møte andre folk på turen. Ved hjelp

av forskjellige metoder kom vi fram

til at 80–90 % av de besøkende er

sterkt knyttet til eksisterende infra-

struktur i området, og påvirkes av

forvaltningstiltak knyttet til infrastruk-

turen enten ved fjerning, endring eller

nyetablering. De resterende 10–20 %

vil bruke terrenget utenfor infrastruk-

turen, og vil i prinsippet bare la seg

påvirke av arealrestriksjoner. Selv om

Dovrefjell-Sunndalsfjella området har

en lavere andel av ferdselen knyttet til

stinettet enn for eksempel Rondane,

Jotunheimen og Nordfjella, vil altså

minst 80 % av alle besøkende i teorien

fulgt det stinettet som til enhver tid fin-

nes i Dovrefjell-Sunndalsfjella området.

Den romlige fordelingen av bruker-

gruppene varierer stort (Figur 3.1.4).

Med Snøheimvegen som utgangspunkt

ser vi klart forskjeller i arealbruk mel-

lom fotturister som i stor grad følger

eksisterende infrastruktur, og andre

eller mindre homogene grupper med

hensyn på preferanser, aktiviteter og

atferd i landskapet.

På et overordna nivå har vi funnet at

fotturister

naturlig nok er negative til

endringer som påvirker infrastrukturen

i området, mens de samtidig i større

grad kan akseptere restriksjoner som

er knyttet til areal med forbud eller

restriksjoner for visse grupper eller til

visse tider. Motsatt ser vi at brukere

med sterk tilknytning til område (lokal-

befolkning og hyttefolk) er negative til

arealrestriksjoner, men mer positive til

å endre infrastrukturen i området. Vi

har også sett på hvordan hvordan ulike

restriksjoner kan endre atferden til de

besøkende ved at de bruker området

mindre, uendret eller mer, eller at de

bytter til et annet fjellområde. Vi ser av

dataene at de som ønsker en form for

villmarksopplevelse i tillegg til lokalbe-

folkningen vil øke bruken ved fjerning

av infrastruktur, mens fotturistene

er mer tilbøyelig til å bytte fjellom-

råde. Fotturister vil generelt ha stor

tilpasningsevne og robusthet i forhold

til forvaltningstiltak, og vil enten til-

passe sin bruk til endringene eller bytte

turområde.

Figur 3.1.4. Kartet viser arealbruk til ulike

brukergrupper ved utdeling av 751 GPS

enheter til personer som kom til området

i i privatbil i 2011. Noen-GPS enheter

samlet inn data over to dager slik at ikke

alle registrerte turer har Snøheimvegen

som utgangspunkt.

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

brukergrupper som for eksempel

jegere, fiskere og lokalbefolkning som i

langt større grad går utenfor sti.

Vi har målt karaktertrekk ved besø-

kende i de 25 viktigste innfallsportene

til Dovrefjell-Sunndalsfjella området, og

med bakgrunn i en rekke parametere

klassifisert lokalitetene i 3 hovedtyper:

Turistlokalitet, Dagsturlokalitet (domi-

nert av lokalkjente fjellbrukere) og loka-

litet for dagstur for hyttefolk og lokalbe-

folkning (Figur 3.1.5; Se Gundersen m.fl.

2013b for detaljer). Turistlokalitetene er

knyttet til de østlige og nordlige delene

av Dovrefjell-Sunndalsfjella området,

mens de sørlige delene av området i

større grad ser ut til å være brukt av

lokalbefolkning og lokalkjente hyttefolk.

Regimeskifte på Snøheimvegen

Det ble utarbeidet et eget notat som

beskriver det forskningsmessige grunn-

laget for å prøve ut et bussregime med

regulert busstrafikk inn til Snøheim

sommeren 2012 og sammenligne dette

med et regime i perioden 2009-2011

der trafikk med privatbil dominerte.

Det ble satt opp en del forutsetninger

for hvordan bussregimet burde gjen-

nomføres for å få optimalt utbytte

av endringene rent forskningsmessig

Turister

Lokalkjente fjellbrukere

Dagstur / hytte-lokalbef.

Figur 3.1.5. Kartet viser klassifikasjon de

33 lokalitetene som er målt i prosjektet.

For detaljene rundt kriteriene som er satt

se Gundersen m.fl. 2013b.

(

www.villrein.no

). Notatet beskriver

også hva man kan forvente å få svar på

og hva man ikke får svar på i forhold

til at skyttelbuss på Snøheimvegen var

et prøveprosjekt med bare en sesongs

varighet.

Vi har dokumentert ferdsel og villreinens

arealbruk på Hjerkinnplatået nøye i pro-

sjektperioden, og våre vurderinger base-

res på tidsserier, spørreundersøkelser og

observasjonsstudier i 13 lokaliteter, samt

detaljstudier med bruk av spørreunder-

søkelser og GPS-metodikk for de reisen-

de inn Snøheimvegen. I tillegg gir sekun-

dære data fra e- post undersøkelser

gjennomført i etter tid verdifull informa-

sjon. For mer detaljerte årvisse beskri-

velser av ferdselen på Snøheimvegen

og lokalitetene rundt henviser vi til

sluttrapport ferdsel (Gundersen m.fl.

2013c) og dokumentasjonsrapportene

(Gundersen m.fl. 2013a, b).

Vi ser noen klare trekk i ferdselsinten-

sitet, -mønstre og karaktertrekk fra de

årene det var tillatt bruk av privatbil inn

Snøheimvegen og i 2012 hvor de besø-

kende ble fraktet inn med skyttelbuss.

Det er imidlertid viktig at det var flere

hendelser som skjedde samtidig og som

har påvirket ferdsel i Snøhettamassivet

3.1 Ferdse

3.2 Villrein 3.3 Samfunn

Ferdse

Villrein Samfunn

5. ANBEFALINGER

4. 1 Ressurser, hensikter og verdivurderinger

4. 2 Regimeskiftenes uttrykk i landskapet

4. 3 Næringsutvikling – på fjellet og/eller i bygda

4. 4 Kunnskapsbasert forvaltning, læreprosesser og sosiale nettverk

4. 5 Målstyrt forvaltning

4. 6 Fokusområder som verktøy

4. 7 Scenarier for Snøheimvegen

Ressurser, hensikter

og verdivurderinger

Regimeskiftenes uttrykk

i landskapet

Næringsutvikling –

på fjellet og/eller i bygda

Målstyrt forvaltning Fokusområder

som verktøy

Scenarier for

Snøheimvegen

Kunnskapsbasert forvaltning,

læreprosesser og

sosiale nettverk

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

i 2012: Åpning av turisthytta Snøheim

med 80 sengeplasser den 14. juli 2012,

skyttelbuss t/r Snøheim- Hjerkinn

i perioden 1. juli–7. oktober og det

populære TV programmet «Ingen

grenser» med Lars Monsen som hadde

Snøhetta som endelig mål. I tillegg

ble «Viewpoint Snøhetta» åpnet på

Tverrfjellet på Hjerkinn i 2011, og som

medførte en økning fra knapt 12 000

passeringer (inn/ut) i 2011 til overkant

av 25 000 passeringer i 2012 i løpet

av sommermånedene juli, august og

september.

Intensiteten, uttrykt med antall per-

sjoner som reiste inn Snøheimvegen,

har vært ganske stabil i hele prosjekt-

perioden, ca. 10 000 personer. Vi har

også klare data som viser at ferdselen

har forandret karakter, fra mye parke-

ring, stopp og opphold i terrengene

langs Snøheimvegen med privatbil, til at

folks ferdsel ble forskjøvet inn til bus-

sens endestasjon ved Snøheim. Derfra

går de aller fleste besøkende oppover

mot Snøhetta. Telleren mot Snøhetta

har sommerstid vist 4-5000 passerin-

ger (inn/ut) i årene 2009-2011, mens i

2012 økte passeringene til over 15 000

(Figur 3.1.6). Vi observerte også en

dobling i trafikken fra Snøheim mot

Svånådalen, fra 700 passeringer i 2011

til 1600 passeringer i 2012, og også en

økning inn Ringvegen ved Stridåbrua

(før en kommer til Snøheim). Med

unntak av telleren på Grønnbakken

og muligens Skamsdalen, som begge

varierer en del i intensitet mellom år,

har vi ikke dokumentert signifikante

endringer i de andre tellerlokalitetene.

Historiske overnattingstall fra de andre

turisthyttene i området, viser ingen

store endringer i besøkstallene, men

Snøheim tilførte alene altså 5 800

nye overnattinger til området. Den

nærmeste turisthytta Reinheim, hadde

sommerstid 1 275, 1 192 og 1 288

overnattinger i perioden 2010, 2011 og

2012, og det har heller ikke vært noen

økning på Åmotsdalshytta. Ferdsel inn

Stroplsjødalen fra Kongsvold/ Grønn-

bakken og ferdsel inn Snøheimvegen er

to parallelle systemer som i liten grad

påvirker hverandre slik situasjonen har

vært i perioden 2009 -2012.

GPS-data fra reisende fotturister med

bil (2011) og buss (2012) illustrerer end-

ringer i ferdselsmønsteret for de som

reiser inn Snøheimvegen (Figur 3.1.7).

Dataene er verifisert med observa-

sjonsstudier av andre brukergrupper

langs Snøheimvegen. Vi ser klart hvilken

betydning Snøhetta har for de reisende

inn Snøheimvegen. Det er påvist en

liten økning av ferdsel videre vestover

bak Snøhetta.

Antall passeringer per dag

1600

1400

1200

1000

800

400

200

Figur 3.1.6. Viser antall

passeringer på dagnivå for

T-merka sti fra Snøheim og

mot Snøhetta. Tellingene gjel-

der alle som går oppover mot

Snøhetta (både Vesttoppen

og Østtoppen). Totalt antall

passeringer i månedene juli,

august og september var

henholdsvis 4 129, 4 099,

4 946 og 15 086 for 2009,

2010, 2011 og 2012.

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

Fi gur 3.1.7. Kar t som viser ferdselsmønstre registrert med GPS-metodikk og GPS-data fra villrein. Ferdselsdataene viser

reisende med privatbil inn Snøheimvegen i 2011 til venstre og med skyttelbuss 2012 til høyre (GPSene har registrert

posisjoner med 5 sekunders intervaller). Kernelindeks er benyttet for å beregne tettheten av GPS-posisjoner. I alt løste i

overkant av 3 000 biler bombillett inn Snøheimvegen i 2011, og 17 300 en vegs bussbilletter ble solgt i 2012.

Figur 3.1.8. Kartet til venstre viser alle krysninger av rein (n=240) langs Snøheimvegen og stien fra Snøheim til

Snøhetta for hele perioden 2009 -2012. Kernel tetthetsindeks viser hvor de fleste kryssingene har funnet sted. I kartet

til høyre har vi lagt på GPS-spor for de fotturistene som kom med privatbil og som hadde Snøheimvegen som utgangs-

punkt i 2011 (n=409).

Regimeskifte fra privatbil til skyttelbuss

har medført store endringer i hvem det

er som bruker området. Den har favo-

riser t nordmenn som har planlagt turen

i god tid, som følger T-merka stier og

bruker fasilitetene på Snøheim og som

går på topptur på Snøhetta. Det har

blitt færre som bruker området spon-

tant, som bruker egen bil, og som hol-

der seg i nærheten av Snøheimvegen

eller går mer fritt i terrenget. Den

sistnevnte atferden gjelder spesielt

lokalbefolkning og utlendinger.

Ryddeaktiviteten til forsvaret har lagt

strenge restriksjoner på bruken av visse

områder til visse tider i hele perioden,

og dette har opplagt båndlagt ferdselen

i området mye. Vi vet med andre ord

ikke hvordan den frie ferdselen langs

Snøheimvegen og i deler av skytefeltet

ville ha vært uten ryddeaktivitet og

restriksjoner på ferdsel. Det er grunn til

å anta at antall syklister på Ringvegen

og Snøheimvegen har vært sterkt redu-

sert som følge av disse restriksjonene.

3.1 Ferdse

3.2 Villrein 3.3 Samfunn

Ferdse

Villrein Samfunn

5. ANBEFALINGER

4. 1 Ressurser, hensikter og verdivurderinger

4. 2 Regimeskiftenes uttrykk i landskapet

4. 3 Næringsutvikling – på fjellet og/eller i bygda

4. 4 Kunnskapsbasert forvaltning, læreprosesser og sosiale nettverk

4. 5 Målstyrt forvaltning

4. 6 Fokusområder som verktøy

4. 7 Scenarier for Snøheimvegen

Ressurser, hensikter

og verdivurderinger

Regimeskiftenes uttrykk

i landskapet

Næringsutvikling –

på fjellet og/eller i bygda

Målstyrt forvaltning Fokusområder

som verktøy

Scenarier for

Snøheimvegen

Kunnskapsbasert forvaltning,

læreprosesser og

sosiale nettverk

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

derfor svært sjelden at vi har muligheter

for å studere hvordan landskapsendrin-

ger over lang tid har påvirket ville dyrs

arealbruk. I Norge har vi svært mange

funn av fangstrelaterte kulturminner

som dekker en mer eller mindre kon-

tinuerlig fangsthistorie på 8–10 000

år. De store fangstanleggene dateres

ofte til en alder på 600–2 000 år og

var i bruk for inntil 350 –400 år siden.

Disse anleggene omfatter ledegjerder,

vassfangst anlegg, bågåstiller, jord- og

steinbygde fangstgraver og i enkelte

tilfeller også større ledegjerder med

kve eller oppsamlingsbåser for avlivning

(Jordhøy m.fl. 2012). Felles for samtlige

anlegg er at de nødvendigvis var plas-

sert i områder hvor det trakk mye rein

og hvor sannsynligheten for fangst var

stor (se figur 3.2.1 for et eksempel).

I landskapet finner vi derfor en stor

mengde kulturhistoriske spor som

også dokumenterer områder som var

sentrale trekk eller utvekslingsområder

for villrein. Ved å kombinere kulturhis-

torisk kunnskap med moderne kart og

GPS-data fra de radiomerka reinsdyra

kunne Panzacchi m.fl. (2012) undersøke

hvordan endringene i landskapet påvir-

ket villreinens bruk av de gamle trekk

områdene.

Trekkområder er i denne sammen-

hengen identifisert av områder med

ansamlinger av dyregraver eller andre

fangstrelaterte kulturminner som

viser at det tidligere har vært en form

for massefangst av villrein i området.

Reinens nåværende arealbruk i disse

områdene ble kartlagt ved hjelp av

GPS-data. Det store datasettet som

var tilgjengelig for analyse (3,113 dyre-

graver og GPS-data fra 147 radiomerka

reinsdyr) bidrar til statistisk sikre resul-

tater og tillot også estimering av de

direkte og indirekte effektene av ulike

inngrep. Resultatene fra disse analysene

(Panzacchi m.fl. 2012) viste at veger og

turisthytter hadde en tydelig og negativ

3.2 Villrein (delprosjekt 1)

I løpet av de seinere åra er det gjen-

nomført flere såkalte GPS-prosjekter

hvor vi ved hjelp av GPS-teknologi har

studert reinens arealbruk. Hovedmålet

med GPS-prosjektene har vært å øke

kunnskapen om hvordan naturforhold

og menneskelig påvirkning tilsammen

påvirker reinens arealbruk.

Grovt sett kan vi si at disse undersøkel-

sene er gjort på tre nivåer; først langs

en historisk skala der vi har brukt GPS-

data sammen med kulturhistoriske data

og hvor målsetningen har vært å doku-

mentere effektene av den menneske-

lige påvirkningen av landskapet over en

periode på 1000 år eller mer. Dernest

har vi ved hjelp av såkalte habitatselek-

sjonsmodeller estimert effektene av

ulik infrastruktur og menneskelig aktivi-

tet på landskapsnivå. Disse modellene

er utviklet på to nivå, først en regional

modell hvor vi kan sammenligne resul-

tatene på tvers av villreinområdene og

miljøgradienter (Panzacchi m.fl. upubli-

sert, Strand m.fl. 2011), dernest innen-

for de respektive villreinområdene

(eks. Strand m.fl. 2011, Falldorf 2012,

Jordhøy m.fl. 2012). I tillegg til dette har

vi gjennomført en serie med undersø-

kelser på lokalt nivå innenfor utvalgte

fokusområder der reinens arealbruk er

analysert i større detalj og på et mer

deskriptivt nivå (eks. Strand m.fl. 2011,

2012, Jordhøy 2012 og Panzacchi m.fl.

i trykk). Vi har også sett på ferdselens

betydning for reinens arealbruk og

behandler disse resultatene i et eget

delkapittel. Også her har vi gått i dyb-

den med mer deskriptive vurderinger

i forbindelse med Stroplsjødalen og

Snøheimvegen.

Effektstudier over en periode på mer

enn 1000 år

Biologiske undersøkelser har oftest en

varighet på 10 år eller mindre. Det er

3.1 Ferdse

3.2 Villrein 3.3 Samfunn

Ferdse

Villrein

Samfunn

5. ANBEFALINGER

4. 1 Ressurser, hensikter og verdivurderinger

4. 2 Regimeskiftenes uttrykk i landskapet

4. 3 Næringsutvikling – på fjellet og/eller i bygda

4. 4 Kunnskapsbasert forvaltning, læreprosesser og sosiale nettverk

4. 5 Målstyrt forvaltning

4. 6 Fokusområder som verktøy

4. 7 Scenarier for Snøheimvegen

Ressurser, hensikter

og verdivurderinger

Regimeskiftenes uttrykk

i landskapet

Næringsutvikling –

på fjellet og/eller i bygda

Målstyrt forvaltning Fokusområder

som verktøy

Scenarier for

Snøheimvegen

Kunnskapsbasert forvaltning,

læreprosesser og

sosiale nettverk

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

og kraftmagasiner hadde en høyst

variabel og ikke signifikant effekt på

en så stor geografisk skala. Villreinens

frykt for mennesker er dokumentert

i en rekke studier, blant annet gjen-

nom eksperimentelle provokasjoner

(Duchensne m.fl. 2000, Reimers m.fl.

2006). De langsiktige effektene av

ferdsel langs merka løyper er trolig

avhengig av både ferdselsintensitet,

og løypenettets utbredelse og plas-

sering i terrenget (Reimers m.fl. 2006

og referanser i denne, Reimers &

Coleman 2009). I i tillegg vil tilgan-

gen til alternative beiteområder og

kvaliteten på disse trolig ha mye å si

for responsene som reinsdyra har på

systematiske forstyrrelser. Det samme

gjelder betydningen av kraftmagasiner,

hvor Panzacchi m.fl. (2012) ikke fant en

generell effekt når de analyserte sine

data på en svært stor geografisk skala,

men hvor vi allerede har mye kunnskap

fra mer lokale undersøkelser som har

dokumentert både unnvikelseseffek-

ter (Nellemann m.fl. 2001) og brudd i

trekkveger som følge av slike inngrep,

som ved Aursjøen som er et nærlig-

gende eksempel fra Snøhettaområdet

(Jordhøy 2001, Jordhøy m.fl. 2012).

effekt på bruken av gamle trekkområ-

der. En turisthytte og 1 km med veg

leder henholdsvis til fullstendig fravær

av reinsdyr og 46 % reduksjon i bruk

av trekkområdet innenfor en buffer på

1 km. Disse undersøkelsene var rettet

mot infrastruktur i tradisjonelle trek-

korridorer som i sin tur var dokumen-

tert ved hjelp av kulturhistoriske data

og fangstsystemer. Fangstsystemene

var i sin tid bygd i områder hvor topo-

grafi, vassdrag og beiteforholdene dre-

nerte reinsdyras bevegelser slik at de

var forutsigbare innenfor relativt små

arealer. Fra dette kan vi trekke fram to

viktige forhold. For det første er det

mulig å bygge modeller for hvordan ter-

renget drenerer reinsdyras bevegelser i

landskapet ved hjelp av kulturhistoriske

data. Dernest at resultatene sier rela-

tivt lite om effektene av turisthytter og

ferdsel generelt. Det vi kan si noe om,

ved hjelp av disse analysene, er effek-

tene av inngrepene når de er plassert

i eller nært tradisjonelle trekkområder

der terrenget i utgangspunktet har styrt

og begrenset reinsdyras bevegelser.

Kraftledninger og private hytter hadde

en indirekte negativ effekt gjennom

effekten av veg, mens merka turløyper

Figur 3.2.1. Oversikt

over data fra alle GPS-

merka reinsdyr i områ-

dene rundt Doverfjellsaksen.

Fangstgraver er vist i rødt og

er et tydelig eksempel på

gamle trekk-korridorer som i

dag er stengt av infrastruktur.

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

forskjeller innen områdene og gir også

i en del tilfeller bedre muligheter for å

undersøke de lokale effektene av men-

neskelig aktivitet og infrastruktur. Når

det gjelder den menneskelige påvirk-

ningen så finner vi et negativt bidrag

fra veger og områder med bebyggelse.

Effekten av bebyggelse er knyttet til

menneskelig aktivitet. Vi finner for

eksempel ingen tydelige effekter av

spredt hyttebebyggelse, mens områ-

der med større tettheter av hytter, og

dermed større ferdsel, har en tydelig

negativ effekt i modellene. Effektene

av de enkelte variablene varierer til en

viss grad mellom årstider og områder.

Det er for eksempel en meget tydelig

og negativ sammenheng mellom løype-

nettet på Hardangervidda og reinens

arealbruk om sommeren mens vi ikke

finner slike sammenhenger om vinteren

eller i kalvingsperioden (Strand m.fl.

2005, Falldorf 2012). Tilsvarende har

for eksempel private hytter en sterk

negativ effekt i Setesdal Austhei om

sommeren og i kalvingsperioden, mens

vi ikke finner denne sammenhengen

om vinteren (januar), (Strand m.fl. 2011

og Panzacchi m.fl. upubl.).

Når det gjelder Snøhettaområdet spe-

sifikt finner vi enkelte faktorer som er

tydelig korrelert til reinens habitatpre-

feranser. Som for alle andre områder er

det et tydelig utslag av miljøvariabler

som beskriver miljøgradienter, hvorav

kyst–innlandsgradienten er den mest

fremtredende. I tillegg har vegeta-

sjonssammensetningen stor betyd-

ning, særlig om vinteren (Jordhøy m.fl.

2012). Betydningen av vegetasjonssam-

mensetningen om vinteren er særlig

interessant og kan forklares med den

tydelige øst- vest- gradienten vi finner

i Snøhettaområdet. Mye av vinterbei-

teressursene befinner seg på østsiden

av selve Snøhettamassivet (Figur 3.2.2).

Denne gradienten er også svært tydelig

i vestområdet, og bidrar til at det aller

Habitatmodellering på regional og lokal

skala

Strand m.fl. (2006, 2011, 2012), Falldorf

(2012) og Panzacchi m.fl. (upubli-

sert) har utarbeidet en hel serie med

såkalte habitatseleksjonsmodeller for

flere villreinområder i Sør-Norge.

Målsetningene med å lage disse model-

lene er flere. For det første har vi

ønsket å tall- og stedfeste kvalitetsfor-

skjeller på kalvingsområder, sommer-

beiter og vinterbeiteområder. Dernest

representerer modellene en formell

hypotesetesting av ulike forklarings-

variabler og hvordan de positivt eller

negativt påvirker reinens habitatselek-

sjon (Manly m.fl. 2002).

I hovedtrekk viser disse modellene at

både miljøgradienter og vegetasjons-

dekket påvirker reinens arealbruk. Et

eksempel i så måte er reinsdyras pre-

feranse for kontinentale, nedbørsfattige

og lavrike fjellområder om vinteren

(eks. Strand m.fl. 2005, Falldorf 2012).

Denne typen modeller er avhengige av

heldekkende datasett. I praksis betyr

dette at vi har relativt grove forkla-

ringsdata i disse modellene. En regional

modell som dekker hele Sør-Norge,

og der vi ønsker å utforske effekten av

ferdselsintensiteten lags merka løyper,

krever for eksempel at vi har tilgang til

data som beskriver ferdselsintensiteten

i samtlige områder. Det har vi ikke til-

gang til, og modellene er derfor bygd på

det vi har hatt av tilgjengelige data (se

Strand m.fl. 2011 og Jordhøy m.fl. 2012

for detaljer, og mer detaljerte analyser

av ferdselsdata fra noen områder i

neste del-kapittel).

De regionale modellene er derfor best

egna for sammenligning av regional og

områdevis kvalitetsforskjell, og gir en

relativt grov oversikt over de mest

betydningsfulle påvirkningsfaktorene.

De lokale modellene vil ha en noe

større evne til å beskrive geografiske

3.1 Ferdse

3.2 Villrein 3.3 Samfunn

Ferdse

Villrein

Samfunn

5. ANBEFALINGER

4. 1 Ressurser, hensikter og verdivurderinger

4. 2 Regimeskiftenes uttrykk i landskapet

4. 3 Næringsutvikling – på fjellet og/eller i bygda

4. 4 Kunnskapsbasert forvaltning, læreprosesser og sosiale nettverk

4. 5 Målstyrt forvaltning

4. 6 Fokusområder som verktøy

4. 7 Scenarier for Snøheimvegen

Ressurser, hensikter

og verdivurderinger

Regimeskiftenes uttrykk

i landskapet

Næringsutvikling –

på fjellet og/eller i bygda

Målstyrt forvaltning Fokusområder

som verktøy

Scenarier for

Snøheimvegen

Kunnskapsbasert forvaltning,

læreprosesser og

sosiale nettverk

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

Så langt har vi ikke inkludert ferdsels-

data direkte i denne typen modeller,

noe som eventuelt vil kreve utvikling av

nye og mer dynamiske modeller som

også kan ta hensyn til barriereeffekten

av lineære strukturer. Slike modeller er

ikke tilgjengelige i dag.

Ferdselsregistreringene viser at svært

mye av totalferdselen i Snøhettaområdet

stammer fra Kongsvold, Grønbakken og

Hjerkinn. Som vist i kapittel 3.1 varierer

ferdselen svær t mye i området, både i

tid og rom. I perioder er ferdselen i de

østlige delene av Snøhetta stor, og vi

registrerte mer enn 15 000 passeringer

ved telleren mot Snøhetta sommeren

2012. En såpass konsentrert ferdsel

som vi her snakker om, og som berø-

rer en relativt liten del av totalarealet

i Snøhetta-området, vil ikke gi utslag

i habitatseleksjonsmodellene som er

presentert her. Vi må derfor bruke

andre metoder når vi skal forsøke å

vurdere betydningen av denne ferdse-

len for reinens arealbruk.

meste av vinterbeiteressurser befinner

seg i de østlige delene av området.

Vi finner de samme øst-vest gradien-

tene i vestområdet, og passasjen over

Aura og mot Stordalen er derfor et

svært viktig trekkområde mellom vin-

terbeitene i øst og kalvingsområdene

og sommerbeitene i vest. På tilsvarende

vis er tilgangen til de østligste delene

av Snøhettaområdet og de viktige

beiteområdene her gjennom trekkpas-

sasjene inn på skytefeltet og rotasjons-

trekket rundt Snøhettamassivet av

svært stor betydning for østområdet.

Det faktum at dyra har et rotasjons-

trekk rundt Snøhettamassivet og inn

på Hjerkinnplatået er omtalt i en rekke

sammenhenger. Dette oppstår ved

at dyra trekker inn på Hjerkinnplatået

nordfra og krysser da Stroplsjødalen

og Snøheimvegen. Trekket vestover

igjen går gjennom smale passasjer ved

Kjelsungdalen og gjennom Mjogsjødalen

og over Lesjøtelet se figur 3.2.2.

Figur 3.2.2. Eksempel på lokal habi-

tatseleksjonsmodell for vintersesongen.

Røde områder indikerer høy preferanse,

grønne områder lav. Rotasjonstrekket

rundt Snøhettamassivet og sesongtrekket

over Stordalen er indikert med blå piler

mens trekkområdene over Stroplsjødalen

og Snøheimvegen er indikert med rød

pil. Mulige framtidige trekkområder til

Knutshø og Rondane er indikert med stipla

røde linjer.

Når det gjelder betydningen av den

menneskelige påvirkningen av området,

så er det særlig veger, tettheten av pri-

vate hytter og til en viss grad turisthyt-

ter og merka stier som gir et negativt

bidrag til modellene. Det er interessant

i denne sammenhengen at Jordhøy

(2001) dokumenterte at reinsdyra før

utbyggingen av Auravassdraget også

brukte Torbudalen som kalvingsområ-

de. I seinere tid er ikke dette observert

i vesentlig grad, hverken gjennom ordi-

nære observasjoner, eller GPS-data. De

GPS-merka dyrene har stort sett brukt

områder vest for Åmotsdalen som

kalvingsområder (Jordhøy m.fl. 2012),

men våren 2011 dokumenterte vi kal-

ving også i i Stølådalen, Hesthåggåhøa

og Nordre Nystugguhø. Modellene for

kalvingssesongen i Snøhetta vektlegger

tettheten av private hytter mye, noe

som trolig skyldes blant annet hyttene

i Torbudalen som er bygd i de tradisjo-

nelle kalvingsområdene her.

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

Figur 3.2.3. Oversikt over innsamla

GPS-data i Snøhetta vist som tetthet av

GPS-posisjoner for deler av barmarkse-

songen med ulik ferdsel. Ferdselen langs

løypenettet er vist som summen av antall

passeringer som er registrer t i de respek-

tive periodene

Kan ferdsel langs løypenettet virke som

en barriere for reinsdyra?

Dette prosjektet har vi hatt en unik

mulighet til å samle inn data som gir

en samtidig beskrivelse av reinens

arealbruk og ferdselen i området.

Datainnsamlingen har pågått helt fram

til seinhøsten 2012. Resultatene fra

analysene og resultater fra delprosjekt

2 som presenteres i kap. 3.1, viser for

det første at ferdselen er svært dyna-

misk både i tid og rom. Løypenettet

har en sterkt drenerende effekt, men

både bruk og løypenettets utbredelse

varierer mye lokalt. I enkelte deler av

området er det er få løyper og liten

ferdsel, mens det i andre områder

er et større antall løyper, med langt

mer intensiv bruk og generelt sett en

større grad av menneskelig påvirk-

ning av landskapet med større tetthet

av private og offentlige veger. (Figur

3.2.3). Samtlige av disse faktorene er

viktige og må hensynstas når en skal

analysere betydningen av ferdsel for

villreinens arealbruk, lokalt og regio-

nalt. Dynamikken i ferdselen varierer

også lokalt. Rondane karakteriseres for

eksempel av at den absolutte ferdselen

er større og av at området har et mer

3.1 Ferdse

3.2 Villrein 3.3 Samfunn

Ferdse

Villrein

Samfunn

5. ANBEFALINGER

4. 1 Ressurser, hensikter og verdivurderinger

4. 2 Regimeskiftenes uttrykk i landskapet

4. 3 Næringsutvikling – på fjellet og/eller i bygda

4. 4 Kunnskapsbasert forvaltning, læreprosesser og sosiale nettverk

4. 5 Målstyrt forvaltning

4. 6 Fokusområder som verktøy

4. 7 Scenarier for Snøheimvegen

Ressurser, hensikter

og verdivurderinger

Regimeskiftenes uttrykk

i landskapet

Næringsutvikling –

på fjellet og/eller i bygda

Målstyrt forvaltning Fokusområder

som verktøy

Scenarier for

Snøheimvegen

Kunnskapsbasert forvaltning,

læreprosesser og

sosiale nettverk

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

analytisk tok Panzacchi m.fl. (upubli-

sert) utgangspunkt i GPS-dataene

fra de radiomerka reinsdyra og den

steds- og tids-spesifikke ferdselen langs

de ulike delene av løypenettet. Ved å

segmentere løypenettet til represen-

tative områder for de ulike ferdselstel-

lerne (se kap. 3.1) og ved å bruke antall

registrerte passeringer som en indeks

på ferdselen i området den enkelte dag

(målt som ferdselen på den nærmeste

løype den aktuelle dagen) kunne de

estimere sammenhengen mellom

ferdselsintensitet og i hvilken grad de

enkelte løypesegmentene fungerer

som en barriere for reinsdyra.

Resultatene fra disse analysene er

sammenfattet i figur 3.2.5, og viser

et sammensatt og relativt komplekst

forhold mellom de faktorene som ble

undersøkt. Samtlige av de undersøkte

faktorer betyr mye for reinens areal-

bruk gjennom den potensielle barri-

erevirkningen av ferdsel og ferdselsin-

tensitet. Vi observerer større effekter

dersom den antropogene påvirkningen

er stor, ferdselsintensiteten er høy og

avstanden mellom reinsdyra og det

enkelte løypesegmentet er liten. Vi har

illustrert dette i figur 3.2.5. I områder

utbredt og tett løypenettt og generelt

mer infrastruktur og flere veger (Figur

3.2.4). Gjennom året endres bruken

av fjellet mye, og reinsdyrjakta medfø-

rer for eksempel mer ferdsel, gjerne i

forbindelse med helgene. Villreinjakta

er en betydelig kilde til forstyrrelse på

villrein. Jegernes bruk av landskapet

og måten de ferdes på avviker mye

fra det vi ser hos andre brukere tidli-

gere på sommeren (se figur 3.1.4 og

Gundersen 2013a).

I tillegg til at ferdsel og dermed de

potensielle forstyrrelsene endres

gjennom året, endres også reinens

arealbruk og habitatpreferanse gjen-

nom året. Ulike krav til energiinntak,

beitekvalitet og tilgangen til beiter gjør

at reinens sesongmessige habitatprefe-

ranse varierer, med den følge at vinter-,

kalvings- og sommeroppholdsområ-

dene er spredt over store områder.

For å analysere det innsamla materialet

har vi sett på reinens bruk av nærom-

rådene til løypenettet og vi har forsøkt

å ta hensyn til både lokal og tempo-

rær variasjon i ferdselsintensitet samt

de lokale variasjonene i antropogen

påvirkningsgrad. For å håndtere dette

Figur 3.2.4. Oversikt over innsamla

GPS- data i Rondane nord for Fv27 vist

som tetthet av GPS-posisjoner for deler

av barmarks sesongen med ulik ferdsel.

Ferdselen langs løypenettet er vist som

summen av antall passeringer som er

registrert i de respektive periodene.

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

forstyrrelsene og at dette er en atferds-

messig reaksjon på at forstyrrelseshyp-

pigheten øker. I og med at vi ikke har

observasjoner av reinsdyr som krysser

løypesegmenter med mer enn 220

registrerte passeringer daglig ser dette

ut til å være et nivå som gir en mer eller

mindre fullstendig barriereeffekt.

Responsene på løypenettet og ferd-

selsintensiteten avhenger som sagt

også av avstanden fra løypenettet (i

dette tilfellet avstanden fra den enkelte

GPS–posisjonen til nærmeste løype) og

er målbar innenfor en gjennomsnitts-

avstand på 5 km. Panzacchi m.fl. (upu-

blisert) undersøkte også mulighetene

for at reinsdyra kompenserer for den

økte ferdselsintensiteten med å krysse

løyper om natta, men fant ikke støtte

for denne hypotesen i materialet (Figur

3.2.5).

med lavest løypetetthet er effekten

relativt konstant opp til en ferdselsin-

tensitet som tilsvarer ca 30 passerin-

ger /dag. Ved større ferdselsintensitet

øker denne effekten og vi har ingen

registreringer av reinsdyr som krysser

løypesegmenter dersom den daglige

ferdselsintensiteten er større enn 220

registreringer /dag. I områder med

større tetthet av løyper (orange og lilla

strek i figur 3.2.5) ser vi at registrerte

krysninger av løypenettet øker dersom

det er mer enn ca 10 registrerte pas-

seringer /dag, og at denne responsen

er størst i områder med størst løype-

tetthet. Denne effekten avtar dersom

ferdselsintensiteten er ca 30 registrerte

passeringer /dag, og barriereeffekten

synes å være total ved ca 220 passe-

ringer /dag.

Vi tolker økningen i krysningsfrekvens

som en kortvarig og direkte respons på

Figur 3.2.5. Forholdet mellom krysningsfre-

kvens av merka løyper og ferdselsintensitet

(legg merke til at x aksen er vist på

log-skala) for områder med lav (grønn

linje), middels (orange linje) og høy tetthet

(lilla linje) av løyper og infrastruktur som

private- og offentlige veger.

0,20

0,15

0,10

0,05

0,0 0,5 1,0 1,5

Log (TUI+1)

P (crossing)P (crossing)

2,0 2,5 3,0

0,20

0,15

0,10

0,05

0,0 0,5 1,0 1,5

Log (Ferdselsintensitet)

2,0 2,5 3,0

DAG

NATT

Høy tetthet av infrastruktur

Middels tetthet av infrastruktur

Lav tetthet av infrastruktur

3.1 Ferdse

3.2 Villrein 3.3 Samfunn

Ferdse

Villrein

Samfunn

5. ANBEFALINGER

4. 1 Ressurser, hensikter og verdivurderinger

4. 2 Regimeskiftenes uttrykk i landskapet

4. 3 Næringsutvikling – på fjellet og/eller i bygda

4. 4 Kunnskapsbasert forvaltning, læreprosesser og sosiale nettverk

4. 5 Målstyrt forvaltning

4. 6 Fokusområder som verktøy

4. 7 Scenarier for Snøheimvegen

Ressurser, hensikter

og verdivurderinger

Regimeskiftenes uttrykk

i landskapet

Næringsutvikling –

på fjellet og/eller i bygda

Målstyrt forvaltning Fokusområder

som verktøy

Scenarier for

Snøheimvegen

Kunnskapsbasert forvaltning,

læreprosesser og

sosiale nettverk

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

Villreinens bruk av Skytefeltet varierer

mye gjennom året, og det er i første

rekke fra august og gjennom vinteren

fram til og med mars, at dyrene (men

merk at vi stort sett har radiomerket

simler og at bukkene har en annen

arealbruk om våren) har tilhold i områ-

det. De radiomerka reinsdyras bruk

av dette området ser dermed ut til å

være påvirket av både den naturlige

tilgangen til og skifte av sesongbeiter,

ferdsel i Stroplsjødalen, Snøheimvegen

og i Skytefeltet for øvrig. I tillegg til

dette betyr jakta mye både med hen-

syn til ferdselen i området og atferden

hos reinsdyra. Ferdselsintensiteten i

Stroplsjødalen, som er et viktig trekk-

område for tilgang til beiteområdene

på Hjerkinnplatået, har til tider en ferd-

selsbelastning som er vesentlig større

enn de grenseverdiene hvor vi ser ulike

effekter av ferdselsintensitet (Figur

3.2.6). Reduksjonen i krysningsfrekvens

starter stort sett ved en ferdselsinten-

sitet som tilsvarer 30 passeringer / dag.

Gjennom store deler av sommerse-

songen er ferdselen i de ytre og indre

delene av Stroplsjødalen betydelig

større enn dette, men samtidig mindre

enn de 220 passeringene / dag som ser

ut til å utgjøre en fullstendig barriere

for reinen.

Betydning av ferdsel i Stroplsjødalen og

Snøheimvegen

Mange av løypene i Snøhettaområdet

har relativt lav ferdsel med 0–10 pas-

seringer daglig (Figur 3.2.3). I andre

områder, som i Rondane og i de øst-

lige delene av Snøhettaområdet, er

ferdselen mer omfattende, både i

absolutt forstand og ved at det er

etablert et mer omfattende løypenett

(Figur 3.2.4). Ferdsel i tilknytning til

Stroplsjødalen er registrert på flere

lokaliteter (Gundersen m.fl. 2013a). Ved

Kongsvold, hvor ferdselen er størst,

ligger de daglige målingene på ca 100

passeringer pr dag gjennom store

deler av sommersesongen og synker

til 20–50 passeringer pr dag utover i

september, med tydelig ferdsels økning

enkelte dager hvor det er registrert

mer enn 100 passeringer daglig, også i

september. I selve Stroplsjødalen viser

registreringene et ferdselsnivå på ca 50

passeringer daglig gjennom store deler

av sommersesongen, men også her kan

ferdselen variere mye, med mer enn

200 passeringer enkelte dager med stor

utfart og ca 10 passeringer daglig når

det er minst ferdsel. Også her synker

ferdselen betraktelig gjennom høsten

og det er registrert ca 10 passeringer

daglig (middelverdi) i september, men

med tydelige topper enkeltdager og i

forbindelse med helger.

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

Vi har illustrer t hovedtrekkene i reinens

bruk av Hjerkinnplatået og ferdselen i

Stroplsjødalen i figur 3.2.6. Villreinens

bruk av området endres mye gjennom

året, og er trolig i stor grad et resultat

av en naturlig beitepreferanse. Men

vi ser også betydningen av ferdsel og

forstyrrelser tydelig illustrert i figur

3.2.6. Her har vi vist ferdsel målt ved

de aktuelle ferdselstellerne og hvor-

dan ferdselen øker i den første delen

av sommersesongen for deretter å

avta i september. De radiomerka

reinsdyras bruk av området øker gjen-

nom sommeren og høsten (her målt

som antall registrerte GPS-punkter

på Hjerkinnplatået). Gjennom store

deler av sommeren er ferdselen såpass

stor, at vi med bakgrunn i de statis-

tiske analysene av totalmaterialet kan

regne med at denne har en negativ

effekt på reinens arealbruk og evne

til å krysse Stroplsjødalen. I løpet av

jaktperioden ser vi også at frekvensen

3.2.6. Reinens bruksfrekvens

av Hjerkinnplatået målt som

antall GPS-observasjoner

per dag og gjennom året

(svarte sirkler i øverste figur)

og daglig ferdselsintensitet i

Stroplsjødalen (røde symboler).

I nederste figur panel har vi

synliggjort årsvariasjonen i vill-

reinens bruk av området med

ulike fargekoder det enkelte år.

3.1 Ferdse

3.2 Villrein 3.3 Samfunn

Ferdse

Villrein

Samfunn

5. ANBEFALINGER

4. 1 Ressurser, hensikter og verdivurderinger

4. 2 Regimeskiftenes uttrykk i landskapet

4. 3 Næringsutvikling – på fjellet og/eller i bygda

4. 4 Kunnskapsbasert forvaltning, læreprosesser og sosiale nettverk

4. 5 Målstyrt forvaltning

4. 6 Fokusområder som verktøy

4. 7 Scenarier for Snøheimvegen

Ressurser, hensikter

og verdivurderinger

Regimeskiftenes uttrykk

i landskapet

Næringsutvikling –

på fjellet og/eller i bygda

Målstyrt forvaltning Fokusområder

som verktøy

Scenarier for

Snøheimvegen

Kunnskapsbasert forvaltning,

læreprosesser og

sosiale nettverk

av reinsdyrenes GPS-posisjoner på

Hjerkinnplatået synker mye. Dette

skyldes trolig den forstyrrende effek-

ten av jakta i området. Vi snakker om

to ulike former for forstyrrelser når vi

sammenligner fotturisme med jakta.

Ferdselen av fotturister foregår i stor

grad langs løypenettet. Dette er en

forstyrrelse i tid og rom som kan ha

en barriereskapende effekt dersom

den blir stor nok. Jakta, og forstyrrel-

sene denne representerer i området

er langt mindre stedsspesifikk, og har

derfor ikke samme barriereskapende

effekt som ferdsel langs faste løyper.

Det bør nevnes at jakta og jegerkon-

sentrasjoner likevel ser ut til å kunne

ha barriereeffekter i utvalgte områder

på Hardangervidda og i Knutshø, men

da i forbindelse med administrative

grenser og store jegerkonsentrasjoner

(Hardangervidda) og i forbindelse med

veger (Knutshø).

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

Menneskers og villreinens bruk av

Dovrefjell har endret seg og tilpas-

set seg endrede naturgitte så vel

som samfunnsmessige forutsetninger.

Den overordnede målsetningen her

har vært å undersøke potensialet og

begrensningene for videre endringer

og tilpasninger fra menneskenes side.

Dette har vi nærmet oss gjennom to

konkrete problemstillinger:

1 Hva er det opplevde og faktiske

handlingsrommet for lokalsamfunn og

næringsaktører?

Dette knytter seg tematisk til Snøhetta-

o mrå dets kulturelle og sosiale betyd-

ning i fortid, nåtid og framtid. Dovrefjell

har stor, men ulik, betydning for ulike

aktører, og vi analyserer hva som lig-

ger til grunn for ulike oppfatninger om

Dovrefjell. En sentral del av dette er å

belyse de ulike aktørenes oppfatninger

av passende og upassende, eller riktig

og gal, bruk av fjellet, tatt i betraktning

brukshistorie, samfunnsforhold og de

ulike oppfatningene omkring områdets

naturverdier.

2 Hvordan opplever og forholder for-

valtningsinstitusjonene seg til pro-

blematikken med Snøheimvegen og

Snøheim spesifikt, og sett i lys av

fokuset på næringsutvikling i eller i

tilknytning til verneområder generelt?

Også her står oppfatninger av passende

og upassende, eller riktig og gal, bruk av

fjellet i fortid, nåtid og framtid sentralt i

analysene, og de påvirker hvilket hand-

lingsrom forvaltningen har eller opple-

ver at de har. Et sentralt tema dreier seg

om i hvilken grad forvaltning og beslut-

ninger om næringsutvikling er i endring

og påvirkes av blant annet Fjellteksten

om næringsutvikling i og i tilknytning til

verneområder (Finansdepartementet

2002 -2003).

3.3 Samfunn (delprosjekt 3)

Til grunn for både forskningsprosjek-

tet og forvaltningen av Dovrefjell lig-

ger troen på at det er mulig å oppnå

godt vern og utstrakt bruk. Men er det

mulig å oppnå vinn–vinn-situasjoner all

den stund det er delte meninger om

hva som er «riktig», «galt», «passen-

de» og «upassende»? I delprosjekt 3

har vi betraktet denne problematikken

rundt Snøheim og Snøheimvegen i en

historisk og samfunnsgeografisk kon-

tekst. Samfunnsperspektivet reflekte-

rer rundt betydningen av maktforhold

og kulturelle prosesser. Dette er ele-

menter som ikke kan undervurderes

når viktige naturverdier skal forvaltes

(Benjaminsen og Svarstad 2010), og

ikke minst på Dovrefjell.

På leting etter «sannheten»

Mye av debattene rundt bruken av

Dovrefjell handler i det store og hele

om vurderinger av miljøpåvirkninger.

Slike vurderinger blir gjort i arealplan- og

forvaltningsarbeid til enhver tid, med

mål om å redusere uønskede effekter

av foreslåtte tiltak på miljø, befolkning og

kulturer (Holder 2006). Likevel ser man

at en rekke tiltak har betydelige negative

konsekvenser. Mange hevder da at dette

er fordi vurderingene ikke har vært gjor t

grundig nok eller at institusjonene som

gjennomfører dem er inkompetente.

Det kan være riktig i enkelte tilfeller. Men

maktforholdene, både åpenbare og mer

skjulte, er vel så viktige når vurderingene

skal gjøres. Delprosjekt 3 har derfor

fokuser t på forholdet mellom landskapet

og menneskers vurderinger av rett eller

galt, passende eller upassende, naturlig

eller unaturlig, og hvordan dette endres

over tid. Videre ser vi på hvordan dette

dynamiske landskapet er relatert til den

dominerende antakelsen blant de fleste

aktørene; at det faktisk er mulig å oppnå

både et godt vern og en utstrakt bruk på

Dovrefjell – altså en vinn–vinn-situasjon.

3.1 Ferdse

3.2 Villrein 3.3 Samfunn

Ferdse

Villrein

Samfunn

5. ANBEFALINGER

4. 1 Ressurser, hensikter og verdivurderinger

4. 2 Regimeskiftenes uttrykk i landskapet

4. 3 Næringsutvikling – på fjellet og/eller i bygda

4. 4 Kunnskapsbasert forvaltning, læreprosesser og sosiale nettverk

4. 5 Målstyrt forvaltning

4. 6 Fokusområder som verktøy

4. 7 Scenarier for Snøheimvegen

Ressurser, hensikter

og verdivurderinger

Regimeskiftenes uttrykk

i landskapet

Næringsutvikling –

på fjellet og/eller i bygda

Målstyrt forvaltning Fokusområder

som verktøy

Scenarier for

Snøheimvegen

Kunnskapsbasert forvaltning,

læreprosesser og

sosiale nettverk

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

er rett og galt. Hvordan mennesker for-

står og tillegger mening til rettighetsbe-

grepet, og formålet som et område skal

tjene, endrer seg altså over tid. Det er

når ulike forventninger til hvilke formål

fjellet skal tilfredsstille ikke er i samsvar,

eller når forventningene endres, at bruk

og bruksrettigheter blir et kontroversi-

elt tema (Macpherson 1978). Alt som

er menneskeskapt vil være gjenstand

for diskusjon. Dovrefjell med sin flora

og fauna er i utgangspunktet ikke men-

neskeskapt, men formålet, bruken og

oppfattelsen av fjellet er det, basert

på hva samfunnet og enkeltindivider til

enhver tid mener er riktig eller galt, bra

eller dårlig, passende eller upassende.

Vi ser dermed at det dukker opp

vesentlige spørsmål knyttet til forhol-

det mellom moralske vurderinger og

landskap:

•

Hva blir sett på som «rett» eller

«galt» på Dovrefjell til enhver tid?

•

Hvordan er moralske verdier

reflektert i landskapet på Dovrefjell?

•

Hvordan påvirker Dovrefjells

endrede landskap menneskers

oppfatninger av rett og galt?

•

Hvem skal skille rett fra galt?

Når vi har analysert materialet fra fors-

kningsprosjektet er forholdet mellom

moral og landskap blitt tydelig. I del-

rapport 3 (Flemsæter m.fl. 2013) bru-

ker vi derfor det teoretiske begrepet

moralske landskap (Setten & Brown

2009) for å presentere og diskutere

en vesentlig del av det datamaterialet.

Begrepet tar for seg hvordan moralske

vurderinger og landskapet har gjensidig

påvirkning, og dermed hvordan land-

skap både former og blir formet av

moralske oppfatninger av rett og galt,

passende og upassende, bra og dårlig,

naturlig og unaturlig. Moralske land-

skap trekker oppmerksomheten mot

hvordan landskapet blir brukt både til

Forskere skal utvikle kunnskap og lete

etter «sannheten». Dette er viktig

for å legge grunnlaget for en kunn-

skapsbasert forvaltning, noe som

er framhevet i Naturmangfoldloven

(Miljøverndepartementet 2009). Men

det finnes sjelden bare én sannhet.

Delprosjekt 3 belyser hvordan kultu-

relle fenomener som verdivalg, normer

og tradisjoner

har påvirket,

og hvordan

de i framtiden vil påvirke, landskapet

på Dovrefjell. Men dette er en toveis

prosess. Verdier, normer og tradisjoner

blir også

påvirket

av landskapet og end-

ringer i dette. Landskapet formes altså

gjennom et dynamisk samspill mellom

moral, praksis og materielle endringer

(Figur 3.3.1). Derfor kommer ikke del-

prosjekt 3 med en utvetydig konklusjon

som fjerner alle verdivalg og politiske

overbevisninger, alle normer og tra-

disjoner, all tvil og all tro. Forskningen

er derimot et bidrag til bedre innsikt i

hvordan oppfatninger og standpunkt

har blitt dannet om Dovrefjell. Dette

vil kunne gi et grunnlag for prosesser

og vedtak som kan ha bedre legitimitet

blant berørte parter og allmenheten

enn det vi ser i dag.

I dette kapitlet presenterer vi et ekstrakt

av arbeidet gjort i delprosjekt 3. For

grundigere og mer fullstendige redegjø-

relser, analyser, konklusjoner og referan-

ser henviser vi til rapporten

Dovrefjells

moralske landskap

(Flemsæter m.fl.

2013).

Landskap

MORAL

PRAKSISMATERIALITET

Figur 3.3.1. Det dynamiske landskapet

Dovrefjells moralske landskap

Naturressursene på Dovrefjell har i

lang tid blitt høstet, først gjennom jakt

og fangst, seinere gjennom landbruk.

Landskapet på Dovrefjell har også

vært en ferdselsåre, et friluftslivsom-

råde, et symbol både for nasjonen og

lokalsamfunn, skytefelt, industriom-

råde, verneområde og forskningsarena.

Landskapet på Dovrefjell har altså tjent

mange ulike formål. En gjennomgang av

menneskets 9 000 år gamle bruk av og

forhold til Dovrefjell viser at fjellets res-

surser har blitt de- og revaluert mange

ganger, langs en rekke akser. Vi ser også

at hvordan Dovrefjell til enhver tid har

blitt vurder t og verdsatt har endret seg

i takt med endringer i samfunnet for

øvrig, og hvilke behov de som har hatt

makt til å bestemme bruken av fjellet til

ulike tider har hatt.

Hva som til enhver tid er og har vært

”rett” bruk henger nøye sammen

med hvem som blir og har blitt bevil-

get ”rettigheter” til eller i et område.

Rettigheter er alltid skapt med formål,

og når formål endres, endres også

oppfattelsen rundt hva rettighetene

er og bør være. Da vil det dukke opp

spørsmål rundt hvem det er som skal

definere formålene og hvem sine for-

mål som skal være mest gjeldende. De

som ser ulikt på formålet vil også gjerne

se ulikt på rettighetene – og på hva som

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

samfunnsmessig kontekst. En økologisk,

økonomisk og sosial bærekraftig areal-

forvaltning må ta innover seg dynamik-

ken i landskapet, og hvordan landska-

pet henger sammen med moralske

vurderinger av rett og galt – over tid.

En må derfor være oppmerksom på

at avgjørelser tatt i dag angående for

eksempel Snøheim og Snøheimvegen

vil skape nye praksiser, normer og spor

i landskapet. Dette vil i sin tur igjen

påvirke moralske vurderinger som vil

være avgjørende når nye beslutninger

skal tas på et senere tidspunkt.

For det tredje er organiseringen av

landskapet på Dovrefjell tuftet på

rådende oppfatninger av rett og galt,

delvis gjennom formelle lover, regule-

ringer, plansystemer og institusjoner,

delvis gjennom uformelle institusjoner,

normer og regler. Selve ideen bak

enhver organisering er å øke evnen til

gjennomføring eller påvirkning – med

andre ord utforme eller kontrollere

aktørenes handlingsrom. Vi ser dermed

at det ligger et tydelig maktelement i

enhver organisering. I organiseringen av

landskapet ligger det dermed også et

stort potensiale for å oppnå målsetnin-

gene som settes. Men for å lykkes må

organisasjonene for det første ha legi-

timitet, og for det andre bør det være

gode relasjoner mellom de involver te

organisasjonene. Dersom målet er en

vinn–vinn-situasjon må også landskapet

organiseres i henhold til dette.

For det fjerde ser vi at landskapet kan

reprodusere sosial identitet og makt-

strukturer. Landskapet er med å forme

sosiale relasjoner gjennom, formelt eller

uformelt, å inkludere eller ekskludere

ulike grupper mennesker (jf. Cresswell

og Merriman 2011). Enkelte grupper

er eller føler seg velkomne i noen

landskap mens de i andre landskap er

eller føler seg uvelkomne og dermed

ekskluder t fra. For eksempel bør man

å hindre og muliggjøre bestemt atferd

(Setten & Brown 2009).

Med moral forstår vi hvordan man

mener verden bør være, hva som er

passende eller upassende, rett eller

galt, og hvordan dette manifesterer

seg i overbevisning, handling og atferd.

Moralske vurderinger ligger ofte bak

ubevisste praksiser som blir tatt for gitt.

På Dovrefjell ser vi sterke relasjoner

mellom landskap og moral, med fak-

tisk betydning både for folk og natur.

Moral og landskap på Dovrefjell henger

sammen, og dette er ikke minst viktig

i forhold til det faktiske og opplevde

handlingsrommet til ulike aktører.

Det finnes for det første en rekke

eksempler på moralske vurderinger i

forhold til hvilke aktiviteter, aktører og

materialiteter som «hører hjemme»

eller er «fremmed» i landskapet på

Dovrefjell. «Tradisjonell turvirksom-

het», Snøheimvegen og jakt er eksem-

pler på det mange regner for å høre

hjemme, mens koffert (i motsetning til

ryggsekk) og «moderne» friluftslivsak-

tiviteter er eksempler på det enkelte

mener ikke hører hjemme i landskapet

på Dovrefjell. Dette er gjerne oppfat-

ninger som blir tatt for gitt og dermed

blir premisser for prosesser og beslut-

ninger, uten at det nødvendigvis blir

reflektert rundt implikasjonene av slike

premisser – for økosystemet, lokalsam-

funnene og forvaltningen.

For det andre ser vi at menneskers

vurderinger av rett og galt på Dovrefjell

er uttrykt gjennom praksis, og at

disse praksisene skaper landskapet på

Dovrefjell, som igjen former folks hold-

ninger (jf. Figur 3.3.1). Menneskeskapte

materielle endringer gjort med et

bestemt formål på et bestemt tids-

punkt, har stor betydning for hvordan

man vurderer et område i en helt

annet tidsepoke, og i en helt annen

3.1 Ferdse

3.2 Villrein 3.3 Samfunn

Ferdse

Villrein

Samfunn

5. ANBEFALINGER

4. 1 Ressurser, hensikter og verdivurderinger

4. 2 Regimeskiftenes uttrykk i landskapet

4. 3 Næringsutvikling – på fjellet og/eller i bygda

4. 4 Kunnskapsbasert forvaltning, læreprosesser og sosiale nettverk

4. 5 Målstyrt forvaltning

4. 6 Fokusområder som verktøy

4. 7 Scenarier for Snøheimvegen

Ressurser, hensikter

og verdivurderinger

Regimeskiftenes uttrykk

i landskapet

Næringsutvikling –

på fjellet og/eller i bygda

Målstyrt forvaltning Fokusområder

som verktøy

Scenarier for

Snøheimvegen

Kunnskapsbasert forvaltning,

læreprosesser og

sosiale nettverk

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

rundt Dovrefjell (selvsagt med unntak

av oppryddingen). Vi finner en rekke

lignende resonnement i datamaterialet.

En slik prosess kan fort ende opp med

at «alle» er tapere gjennom mangel på

forutsigbarhet, logikk og langsiktig ten-

king. Det vil på sikt kunne bli vanskelig

både å drive god næringsvirksomhet og

god verneforvaltning. Dette blir altså

ingen reell vinn–vinn-situasjon.

Tre elementer er sentrale, og må dra

i samme retning, for å få etablert en

robust

vinn–vinn-situasjon:

målsetnin-

ger, institusjoner og beslutninger

. For å

illustrere dette har vi utviklet en figur

der vi setter opp to «interesseakser»

som avgjørelser rundt bruk–vern saker

gjerne veies opp mot. Den ene aksen

går mellom rent økologiske og rent

økonomiske interesser, mens den andre

aksen går mellom lokale og nasjo-

nale interesser (Figur 3.3.2). Det ligger

i sakens natur at en vinn–vinn-situasjon

betinger en god balanse mellom disse

interessene, og dermed at det er i skjæ-

ringspunktet mellom aksene at en får

balansert nasjonale og lokale interesser

samtidig som man tar hensyn både til

økologi og økonomi. Det er dermed

også en forutsetning at det er i sentrum

at både

bruken

vernet

skal ligge.

For det første må det etableres felles

overordnede målsetninger (M) som

balanserer de ulike interessene og som

alle aktørene i størst mulig grad stiller

seg bak. Dette må gjøres i nært sam-

arbeid mellom de ulike aktørene, og

det bør være samsvar mellom målset-

ninger uttrykt ulike steder, for eksem-

pel verneforskrift, planverket, statlige

føringer (eksempelvis Fjellteksten) og

kommunale næringsutviklingsplaner.

Målsetningene bør forplantes ned-

over i mer konkrete formuleringer

innenfor den enkelte bedrift eller

forvaltningsinstitusjon.

være oppmerksom på at ved å innføre

nye virkemidler, regimer eller regulerin-

ger av ferdsel for å sikre for eksempel

et villreintrekk, kan man påvirke hvilke

grupper som opplever å ha tilgang og

legitim «rett» til fjellet. For eksempel

kan en gjennom reguleringer av ferdsel

bevisst eller ubevisst vri «eierskapet» til

landskapet fra lokalbefolkning til turis-

ter, eller fra unge til eldre generasjoner

– eller omvendt.

En vinn–vinn-situasjon for alle parter på

Dovref jell?

Det vi tror kan være et realistisk mål på

Dovrefjell er at selv om det vil eksistere

ulike og til dels motstridende syn på

bruken og forvaltningen av fjellet – hva

som er rett og hva som er galt – kan

en likevel ha en felles overordnet for-

ståelse av sammenhenger og de ulike

aktørenes roller. Dette er tanken bak

den såkalte vinn–vinn-diskursen, der

utgangspunktet er at aktører med

tilsynelatende interessemotsetninger

kan dra i samme retning mot et felles

mål og der alle parter er tjent med

hvordan fjellet er forvaltet og brukt.

Vi tror imidlertid at det er grunn til å

reflektere kritisk over hvordan man kan

oppnå en slik felles nytte, og på hvilken

måte man kan gjøre dette samtidig som

man sørger for en forutsigbar, langsik-

tig forvaltning med troverdighet blant

brukerne. En slik refleksjon må også ta

i betraktning aktørenes usymmetriske

maktforhold.

Argumentet om at bruk og vern har

potensiale for å ha gjensidig nytte, og

at en dermed må søke å oppnå begge

deler, er rådende blant de aller fleste

aktørene på Dovrefjell. De fleste infor-

mantene i studien hevdet at det å drive

naturbasert næring og la folk få ta del

i og oppleve fjellet i seg selv vil styrke

forståelsen for det økologiske samspil-

let, og dermed vernet. Det er gjennom-

gående i datamaterialet vårt at de fleste

aktører på Dovrefjell framhever at man

kan oppnå en vinn–vinn-situasjon, men

hvordan dette konkret skal fylles med

innhold er det få av informantene som

utdyper.

At næringsaktører sprer kunnskap om

verneverdiene i et område, enten indi-

rekte gjennom bare å bringe folk inn i et

område og la de oppleve naturverdiene

eller ved aktivt å kommunisere verne-

verdier til de besøkende, kan være en

faktor som i betydelig grad kan påvirke

hvilke normer for ferdsel som utvikler

seg i et område. Normene for ferdsel

vil ikke bare fysisk påvirke landskapet i

den ene eller andre retningen, men de

vil i stor grad være med å forme moral-

ske holdninger om hva man mener er

rett og gal bruk av fjellet, og dermed

indirekte påvirke landskapet på et

senere stadium – i planprosesser eller

i forhold til hvilke tilbud og tilretteleg-

ginger som etterspørres. Dette er et

godt eksempel på hvordan «bruk» og

«vern» kan ha felles nytte, og til en viss

grad være gjensidig avhengige.

Men troen på at en gjennom forvalt-

ningen kan gjøre alle til lags, kan også

føre til at man legger opp til en inkon-

sekvent forvaltning i stor grad basert på

maktkamper og kompromiss istedenfor

tydelighet og forutsigbarhet. En slik for-

valtning kan på kort sikt føre til at alle

parter er noenlunde fornøyd, men at

man på lengre sikt kan oppleve frustra-

sjon på grunn av uforutsigbarheten og

manglende logikk i avgjørelsene. Dette

kommer klart til utrykk i datamaterialet

i forhold til Snøheim og hvordan mange

oppfatter at DNT har fått en helt annen

behandling hos forvaltningen enn andre

aktører. Et annet eksempel er vedtaket

om renatureringen av Hjerkinn skyte-

felt som virker å være et resultat av et

miljøvernkompromiss i forbindelse med

opprettelsen av Regionfelt Østlandet og

i liten grad forankret i lokalsamfunnene

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

For det tredje må hver enkelt beslutning

(B) også trekke mot midten av figuren.

Selvsagt vil ikke alle beslutninger ha en

perfekt balanse mellom økologiske,

økonomiske, lokale og nasjonale inter-

esser, men alle beslutninger bør være

begrunnet i et ønske om å oppnå en slik

balanse, og alle beslutninger bør bidra

til å oppfylle målsetningene og i størst

mulig grad være forankret i institusjo-

nene. Dersom for eksempel nasjonale

og økonomiske interesser er så sterke

i en sak at en likevel må gå på tvers av

økologiske og lokale interesser må det

argumenteres åpent om dette. Det må,

som en informant uttrykte det, være

«etikk i politikken», som vil si at verdi-

valgene som blir tatt er transparente og

at både for- og motargumenter, forde-

ler og ulemper, blir lagt like åpent fram.

Det som blir valgt bort må altså være

like synlig som det som blir valgt.

Aktørenes handlingsrom

Det er interessant å se på de to ulike

vegene til en vinn–vinn-situasjon når

det gjelder handlingsrommet til både

lokale næringsaktører og forvaltningen.

Med en situasjon der verdivurderinger

spriker stort langs de to aksene fra

sak til sak, er handlingsrommet stort i

For det andre må det etableres insti-

tusjoner (I) som gjør det mulig både å

utforme og oppnå slike felles målset-

ninger, og som dermed søker inn mot

midten av figuren for å oppnå felles

gode løsninger. Institusjoner define-

rer vi her i vid forstand til å inkludere

uformelle normer, systemer og regler

som er med og styrer samfunnet, så vel

som den mer tradisjonelle forståelsen

av formelle institusjoner med medlem-

skap, vedtekter og utnevnte repre-

sentanter. Når det gjelder de formelle

institusjonene, betyr dette at de enten

må organiseres på en måte slik at aktø-

rer med ulike interesser samarbeider,

eller at relasjonene mellom de ulike

institusjonene som enten skal ta eller

påvirke beslutningene har tette og gode

relasjoner som gjør at det er natur-

lig å relatere arbeidet mot midten av

figuren. Det motsatte vil kunne føre til

at en del av det som definerer en insti-

tusjon er selve motsetningen til andre

institusjoner. Dersom dette er tilfelle

vil institusjonene ikke fungere godt for

å finne felles løsninger og retninger.

Tvert imot vil konflikter og motsetnin-

ger kunne opprettholdes i kraft av den

rollen som institusjonene oppfattes å

skulle oppfylle.

LOKAL

NASJONAL

ØKONOMIØKOLOGI M - I - B

Figur 3.3.2. Interesseakser med en robust

vinn–vinn-situasjon. M=målsetninger;

I=institusjoner; B=beslutninger.

3.1 Ferdse

3.2 Villrein 3.3 Samfunn

Ferdse

Villrein

Samfunn

5. ANBEFALINGER

4. 1 Ressurser, hensikter og verdivurderinger

4. 2 Regimeskiftenes uttrykk i landskapet

4. 3 Næringsutvikling – på fjellet og/eller i bygda

4. 4 Kunnskapsbasert forvaltning, læreprosesser og sosiale nettverk

4. 5 Målstyrt forvaltning

4. 6 Fokusområder som verktøy

4. 7 Scenarier for Snøheimvegen

Ressurser, hensikter

og verdivurderinger

Regimeskiftenes uttrykk

i landskapet

Næringsutvikling –

på fjellet og/eller i bygda

Målstyrt forvaltning Fokusområder

som verktøy

Scenarier for

Snøheimvegen

Kunnskapsbasert forvaltning,

læreprosesser og

sosiale nettverk

” Tre elementer er sentrale,

og må dra i samme retning, for

å få etablert en robust vinn–

vinn-situasjon: målsetninger,

institusjoner og beslutninger.

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

I de forvaltningsverktøyene som de

lokale forvaltningsmyndighetene har å

forholde seg til, bør det derfor være

en beredskap for slike store saker.

Muligheten for å oppnå en langsiktig og

bærekraftig vinn–vinn-situasjon tror vi

er avhengig av akkurat dette.

Konklusjon, delprosjekt 3

Det største problemet på Dovrefjell er

etter vår vurdering ikke begrensninger

i det faktiske, eller formelle, handlings-

rommet til lokalsamfunn og nærings-

aktører. Ingen av de næringsdrivende

vi har snakket med har uttrykt at de i

stor grad blir hindret i å drive med akti-

vitetene sine, med unntak av enkelte

avslag. Selvsagt er det en del aktivite-

ter de ikke ser som aktuelt å begynne

med, siden de vet eller regner med at

det ikke vil tillates i verneområdet, men

våre analyser peker ikke i den retning at

dette er et hovedproblem.

Imidlertid synes det å være et større

problem knyttet til uforutsigbarhet

i forholdet mellom det opplevde og

det faktiske handlingsrommet til lokal-

samfunn og næringsaktører. Dette kan

være avgjørende i forhold til motivasjo-

nen for å drive næring. Lokale nærings-

aktører synes å ha relativt liten tiltro

til forvaltningen og likeledes begrenset

forståelse for naturvernet. De fleste

mener det er stort potensiale for å

oppnå en vinn–vinn-situasjon, men for

å oppnå dette må det opparbeides

bedre relasjoner og tettere samarbeid

mellom næringsaktører og forvaltning.

Vi mener å se at det er et potensiale

for å oppnå bedre motivasjon både

for å videreutvikle næringen og for å

støtte opp under vernet gjennom en

tettere integrasjon av naturvern og

næringsutvikling.

Når det gjelder forvaltningsinstitu-

sjonenes opplevelse og forhold til

Snøheimvegen og Snøheim er en av

kontroll over behandlingen av saken –

ikke minst gjennom å legge til rette for

at saken i det hele tatt kan behandles

gjennom å endre vernebestemmelsene.

Mens byråkratiet og forvaltningen så

vel lokalt, regionalt som nasjonalt kan

stå for en restriktiv verneforvaltning, vil

politiske beslutninger, og «så snart saken

blir stor og viktig nok» som en av infor-

mantene uttrykte det, flyttes fra lokal

forvaltning til politisk toppnivå. Heri

ligger også en stor frustrasjon og mot-

setningsfylt forhold; sentralt er det greit

å la lokal forvaltning og lokalpolitikken

befatter seg med en rekke beslutninger

som ellers kan føre til politisk slitasje

nasjonalt, under henvisning til det lokale

selvstyre, mens de selvsamme lokale

prosesser skyves til side når saken altså

blir viktig nok. Dette er en observasjon

vi også kan finne igjen i andre omstridte

arealsaker. Blir saken stor nok og betent

nok, så vil en fra nasjonalt politisk hold

skyve lokalkunnskap og fagkunnskap

til side. En slik beslutningsmodell er

antakelig nødvendig i et demokrati,

ellers ender vi i stor grad opp med et

reint teknokrati. Utfordringen er likevel

hvordan dette skal skje på en måte som

sikrer troverdighet, legitimitet og tillit til

politiske prosesser.

Får vi en situasjon der de store nasjo-

nale gjennomgripende beslutningene

ligger langt ut på aksene i figur 3.3.2

mens det er bare de små lokale som

ligger mot midten, vil kostnadene være

stor slitasje lokalt, avtakende engasje-

ment, manglende forståelse for vernet

og dårlig legitimitet for forvaltning og

poliske beslutninger.

Det vil i framtiden ganske sikkert

komme opp flere saker med stor nasjo-

nal interesse og som vil være politisk

betent. Dette kan for eksempel være

store kraftutbygginger, traseer for kraft-

ledninger eller høyhastighetstog, mine-

ralutvinning eller flere DNT-hytter.

den forstand at det vil være mulig for

ulike parter, avhengig av maktforhold,

å oppnå beslutninger som ligger langt

ut på aksene. Dersom man legger til

grunn en situasjon der mål, beslutninger

og institusjoner trekker mot sentrum

i figuren, vil aktørenes handlingsrom

være mindre, men det vil være mer

forutsigbart og alle aktørene vil i stor

grad oppnå positive effekter av forvalt-

ningen, forutsatt at man stiller seg bak

en felles målsetning.

Dersom det tas beslutninger som hører

til langt ute på en av aksene, vil dette

føre til en forventning om at man enten

også kan få medhold i samme type

argumentasjon ved neste anledning

eller forventninger om at for å veie

opp dette må man ved neste anledning

legge motsatt argumentasjon til grunn

for å veie opp. En slik situasjon vil skape

forventninger om et potensielt stort,

men uforutsigbart handlingsrom, og

videre vil det oppfattes som om ulike

aktører har ulike handlingsrom.

Vi tror derfor at det ikke er en forut-

setning for en vinn–vinn-situasjon at

alle aktører skal ha størst mulig hand-

lingsrom. Vi tror derimot at en del av

det å jobbe mot en robust vinn–vinn-

situasjon vil være å først og fremst

gjøre handlingsrommet til aktørene,

enten det er næringsliv, lokalsamfunn

eller forvaltning, mer forutsigbart og

sentrert rundt midten av figuren. For

noen aktører og i enkelte saker vil

dette være å begrense handlingsrom-

met og i andre tilfeller vil det være å

øke handlingsrommet.

Det er også viktig å reflektere over for-

holdet mellom sentral og lokal forvalt-

ning. Forvaltningsansvaret er nå overlatt

lokale myndigheter, men i prosessen

rundt utvidelsen og gjenåpningen av

Snøheim ser vi at sentrale myndighe-

ter ved Miljøverndepartementet tar

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

våre hovedkonklusjoner at behandlin-

gen av Snøheimsaken har vært skadelig

for den generelle troverdigheten til for-

valtningen. Dette ser ut til å ha hatt stor

betydning, på tross av at datamaterialet

vårt viser at de aller fleste aktørene ser

ut til å være relativt godt fornøyd med

de lokale forvaltningsmodellene som har

vært innført og på tross av at de fleste

lokale aktører fra næring og forvaltning

stort sett har ønsket Snøheim velkom-

men. Det oppleves at ansvaret for den

daglige forvaltningen, og dermed mange

små lokale kamper, nå er «skjøvet» ned

på lokalt nivå, men når store aktører

som DNT kommer på banen blir saken

behandlet sentralt og forvaltningsverk-

tøyet som brukes til daglig blir lagt til

side. På Dovrefjell ser dette ut til å ha

bidratt til å skape en generell frustrasjon

og svekket tillit til forvaltningen. Dersom

dette blir tilfelle når andre tilsvarende

store saker kommer på dagsorden i

framtiden, enten det er kraftutbygging,

jernbane, eller flere turisthytter, vil tro-

verdigheten til forvaltningsapparatet bli

ytterligere svekket.

Lignende effekt synes det som natur-

restaureringsprosjektet har fått etter

hvert som prosjektet har pågått og

debatten om den øvrige bruken av

fjellet har fått større og større plass

og kraft. Naturrestaureringen var en

viktig politisk premiss knyttet til oppret-

telsen av Regionfelt Østlandet. Det ble

oppfattet som en miljømessig betaling

og kompensasjon for at et så stort og

relativt urørt naturområde ble gjort om

til militært skytefelt. Den miljømessige

avlastningseffekten naturrestaureringen

representerte var viktig i den poli-

tiske prosessen, men beslutningen var i

begrenset grad forankret i lokalsamfun-

nene. Tilbakeføringen av Hjerkinn skyte-

felt er tidskrevende. Samtidig som dette

arbeidet har pågått har bruken av vege-

ne endret seg og økt etter at forsvaret

flyttet, og dermed har også bevisstheten

3.1 Ferdse

3.2 Villrein 3.3 Samfunn

Ferdse

Villrein

Samfunn

5. ANBEFALINGER

4. 1 Ressurser, hensikter og verdivurderinger

4. 2 Regimeskiftenes uttrykk i landskapet

4. 3 Næringsutvikling – på fjellet og/eller i bygda

4. 4 Kunnskapsbasert forvaltning, læreprosesser og sosiale nettverk

4. 5 Målstyrt forvaltning

4. 6 Fokusområder som verktøy

4. 7 Scenarier for Snøheimvegen

Ressurser, hensikter

og verdivurderinger

Regimeskiftenes uttrykk

i landskapet

Næringsutvikling –

på fjellet og/eller i bygda

Målstyrt forvaltning Fokusområder

som verktøy

Scenarier for

Snøheimvegen

Kunnskapsbasert forvaltning,

læreprosesser og

sosiale nettverk

om hva som er i ferd med å tapes økt, og

gitt rom for nye omkamper.

Landskapet på Dovrefjell både ska-

per og blir skapt gjennom moralske

vurderinger av rett og galt, passende

og upassende, naturlig og unaturlig.

Arealressursene på Dovrefjell har

vært verdsatt på ulike måter gjennom

historien. De har vært devaluer t og

revaluert i takt med bredere sam-

funnsendringer og i takt med hvordan

toneangivende aktører har sett for-

målet med Dovrefjell. Ut i fra hvilket

formål man har sett med fjellet har man

verdivurdert ressursene og gitt rettig-

heter til ulike aktører deretter. Hvem

som har hatt makten til å definere

formål og verdier har skiftet gjennom

historien, og det har vært, er og blir en

maktkamp.

En viktig lærdom fra det historiske

blikket på ulike verdivurderinger av

arealressursene er at materielle inn-

grep og konkrete reguleringer ikke

bare vil ha konkrete og «statiske»

effekter der og da, men også påvirke

moral, holdninger og praksiser over

tid, som igjen vil legge til rette for

nye materielle endringer, jf. figur

3.3.1. Dette kan være problematisk

i forhold til en forvaltning der man

for eksempel tillater inngrep eller

reguleringer for så å evaluere etter

en viss tid. Da vil man høyst sann-

synlig oppleve at praksisen som blir

etablert som følge av endringene vil

etablere en ny moral – et endret syn

på naturlig eller unaturlig – noe som

vil utgjøre en viktig del av konteksten

når man senere skal evaluere endrin-

gene. Dette er det viktig å være klar

over når man nå skal avgjøre den

framtidige skjebnen til Snøheimvegen,

Snøheim og andre materialiteter og

praksiser som er oppe til diskusjon på

Dovrefjell. Derfor vil det at Snøheim

«faktisk» er der, at eventuelt vegen

«faktisk» blir der påvirke hvordan vi

ser på området, og dermed hvordan

vi vil vurdere bruken i framtida.

Prosessene vi iakttar på Dovrefjell er

samtidig historien om et stadig økende

arealpress på norsk utmark og natur-

områder. Selv om det er villreinen som

utgjør det formelle utgangspunktet for

og formålet med vernebestemmelsene

tilknyttet Dovrefjell, er villreinen bare

en av mange komponenter i forvaltnin-

gen av Dovrefjell. Dovrefjells betydning

som opplevelses- og rekreasjonsarena

både for reiseliv og tur- og rekreasjons-

søkende ser ut til å ville øke i stort

omfang framover. Det er avgjørende at

forvaltningen av Dovrefjell har et lang-

siktig perspektiv basert på troverdighet,

legitimitet og forutsigbarhet – som skal

gagne både folk og dyr. Som en 10-klas-

sing så fint formulerte det:

Vi må finne en genial løsning på

hvordan vi kan få det til for begge

deler. Både turister og ville dyr.

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

4.1 Ressurser, hensikter og

verdivurderinger

I dette forskningsprosjektet framhe-

ver vi betydningen av å forstå hvordan

formålet med bruken av et geografisk

område skifter avhengig av hvordan

ulike ressurser blir verdsatt til ulike

tider, og videre at de formelle og ufor-

melle rettighetene til et område eller

en naturressurs er sterkt knyttet til

hvordan formålet med et område til

enhver tid defineres (kap. 3.3). Den

som har makt til å definere hvilke hen-

sikter som skal være gjeldende, med

andre ord hvilke verdivurderinger som

får gjennomslag, er også de med makt

til å styre – formelt eller uformelt –

bruken av et område.

Villreinen har hatt tilhold i Snøhetta-

området siden før mennesket tok i

bruk området, og den har gjennomlevd

ulike menneskelige bruksregimer, som

i dag har medført fragmentering av

leveområdene og av selve villreinstam-

men. Kapittel 3.2 viser at villreinområde

Snøhetta øst er det viktigste vinterbei-

teområdet øst for Dovremassivene,

og at reinens naturlige trekkveg inn til

dette området er fra nord. Villreinen må

derfor på seinsommeren og framover

høsten krysse de to parallelle aksene

Kongsvold-Reinheim (Stroplsjødalen)

og Hjerkinn-Snøheim (Snøheimvegen)

for å komme seg til de viktige vinter-

beiteområdene. Dyrene ser ut til å

samle seg og bruke en del tid i områ-

dene nord for Stroplsjødalen og mel-

lom Stroplsjødalen og Snøheimvegen,

mens selve kryssingen av de to aksene

skjer relativt raskt. Dette kan tyde på

4 Tverrfaglig diskusjon og

overordna vurderinger

3.1 Ferdse

3.2 Villrein 3.3 Samfunn

Ferdse

Villrein Samfunn

5. ANBEFALINGER

4. 1 Ressurser, hensikter og verdivurderinger

4. 2 Regimeskiftenes uttrykk i landskapet

4. 3 Næringsutvikling – på fjellet og/eller i bygda

4. 4 Kunnskapsbasert forvaltning, læreprosesser og sosiale nettverk

4. 5 Målstyrt forvaltning

4. 6 Fokusområder som verktøy

4. 7 Scenarier for Snøheimvegen

Ressurser, hensikter

og verdivurderinger

Regimeskiftenes uttrykk

i landskapet

Næringsutvikling –

på fjellet og/eller i bygda

Målstyrt forvaltning Fokusområder

som verktøy

Scenarier for

Snøheimvegen

Kunnskapsbasert forvaltning,

læreprosesser og

sosiale nettverk

at de to aksene, til sammen eller hver

for seg, har en barriereeffekt, men at

effekten ikke er stor nok til fullstendig

å hindre villreinen i å krysse aksen(e).

Delrapport 2 (Gundersen m.fl. 2013c)

viser at det aller meste av menneske-

lig ferdsel i området er kanalisert langs

nettopp disse to aksene, og det er

liten utveksling av ferdsel mellom disse.

Både delrappor t 2 og 3 konklude-

rer også med at det er langs disse to

aksene framtidig menneskelig ferdsel i

utgangspunktet vil være mest betyde-

lig, med eller uten Snøheimvegen. Det

er bare forbud eller aktive reguleringer

som kan stoppe ferdselen langs en av

disse aksene. Delrapport 2 viser at det

er mulig å konsentrere og kanalisere

ferdselen av folk enda mer enn det som

er tilfelle i dag, siden det aller meste av

ferdselen følger merket og tilrettelagt

infrastruktur.

Alle delrapportene understreker at

Hjerkinnplatået, ikke minst sett i sam-

menheng med Stroplsjødalen, er et

nøkkelområde både for villrein og men-

nesker. For å oppnå en positiv situasjon

for alle er det derfor helt avgjørende

å få til en god forvaltning av dette

området. For å få en god forvaltning for

framtiden mener vi det er avgjørende å

forstå fortiden.

Dovrefjell har blitt re- og devaluert

gjennom historien, og ikke minst har

fjellet gjennomgått store endringer

i løpet av de siste 100 årene, basert

på hvilke ressurser som har blitt mest

” Snøhetta og Dovrefjell har

lenge vore eit nasjonalt symbol.

Heilt sidan eidsvollsmennene

i 1814 var samla for å skrive

den norske grunnloven og

brukte det kjente og kjære

uttr ykket, «Enig og tro til

Dovre faller».

Skoleelev

” Alle delrapportene

understreker at

Hjerkinnplatået, ikke

minst sett i sammenheng

med Stroplsjødalen, er et

nøkkelområde både for villrein

og mennesker.

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

og politiske utviklingen skjedde det

også en kulturell endring i Norge, og

friluftslivet spredde seg i takt med økt

fritid og urbanisering. Dovrefjell ble

derfor også gradvis tatt i bruk som et

område for rekreasjon. Reinheim ble

bygd i 1888, og flere turisthytter kom

til utover 1900-tallet. Stinettet utviklet

seg både inn til hyttene og mellom hyt-

tene, og overnattingstall på Reinheim/

Snøheim viser en økning fra 245 i

1925 til 3892 i 1955. Selv om villreinen

fortsatt var viktig både som symbol og

materiell ressurs for lokalbefolkningen,

ble villreinen likevel devaluer t i forhold

til andre ressurser. Beslutninger tatt på

nasjonalt plan ga til dels store materielle

endringer i landskapet. «Hensikten»

med Dovrefjell var først og fremst å

bidra til en økonomisk og kulturell byg-

ging av nasjonen Norge.

Naturverntanken vokste fram gjennom

Romantikken og etablerte seg først på

1900-tallet med den første naturvern-

loven i 1910. Men det var først utover

1960- og 1970-tallet at naturverntan-

ken virkelig fikk fotfeste i forvaltningen

(Berntsen 2011). I 1962 ble Rondane

nasjonalpark etablert, og å ta vare på

villreinens leveområder var en av de

viktigste grunnene til at verneområdet

ble opprettet. Fra 1960-tallet ble det

også en stadig mer kontroller t og for-

malisert villreinforvaltning, og bevissthe-

ten rundt å ta vare på villreinstammen

på en bærekraftig måte økte – både

lokalt og nasjonalt. Fra å ha en situasjon

med svært fluktuerende villreinbestan-

der, ønsket forvaltningen å stabilisere

bestandene gjennom jakt og å kontrol-

lere områdets bæreevne med kunn-

skap om blant annet beiteressursene.

Kunnskapen til folk i lokalsamfunnene

spilte, sammen med forskninga, en vik-

tig rolle for å nå disse bestandsmålene.

Villreinen ble i denne perioden revalu-

ert og kom i større grad igjen i sentrum

for beslutningene, også nasjonalt.

verdsatt i ulike perioder. Landskapet

mellom Dovreaksen og Snøhetta er i

dag sterkt preget av disse endringene,

og de materielle sporene etter de ulike

beslutningene som har vært tatt i ulike

perioder er i stor grad med på å legge

premissene for dagens beslutninger.

I tillegg til transportårene mellom

Østlandet og Trøndelag, og Østlandet

og Nord-Vestlandet, var det fram til

for om lag 100 år siden landbruksdrift

som satte tydelige materielle spor i

landskapet, i første rekke setring og

felægerdrift. Dette var i en tid da vill-

reinen var en svært viktig matressurs

for lokalsamfunnene, og villreinen var

derfor høyt verdsatt. Området ble for-

valtet gjennom lokalbefolkningens bruk

og utnytting av ressursene, uten statlig

innblanding og for en stor grad også

uten innblanding fra lokale myndigheter.

Utover 1900-tallet, i takt med gene-

relle samfunnsendringer, ble ressurser

på Dovrefjell som ikke hadde blitt

verdsatt i særlig grad før, revaluert.

Ressurser man tidligere enten ikke

hadde sett nytten av eller ikke har

vært i stand til å utnytte, fikk en ny

verdi. For det første var det naturlig

å bygge videre på transportåren over

Dovrefjell og behovene for jernbane og

bilveg meldte seg i stadig større grad.

Dovrefjell ble deretter sett på som et

egnet område for militært skytefelt –

både under opprettelsen på 1920-tal-

let og under utvidelsen på 1950-tallet.

Med industrialiseringen og oppbygging

av velferdsstaten ble naturressurser

utnyttet på nye måter. Mens vannet ble

demmet opp for kraftproduksjon vest

i fjellet, ble det etterhvert startet gru-

vevirksomhet på Hjerkinn. Hensikten

bak denne infrastrukturutviklingen på

Dovrefjell framover 1900-tallet var det

i første rekke knyttet til økonomiske og

forsvarspolitiske vurderinger som skulle

bidra til byggingen av det norske sam-

funnet. Parallelt med den økonomiske

” Reinheim ble bygd i 1888,

og flere turisthytter kom til

utover 1900-tallet. Stinettet

utviklet seg både inn til

hyttene og mellom hyttene, og

overnattingstall på Reinheim/

Snøheim viser en økning fra

245 i 1925 til 3892 i 1955.

” Selv om opprettelsen av

den første nasjonalparken var

et lokalt initiativ, ble etablering

og forvaltning av verneområder

i første rekke et statlig ansvar.

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

Selv om opprettelsen av den første

nasjonalparken var et lokalt initiativ, ble

etablering og forvaltning av verneområ-

der i første rekke et statlig ansvar. De

siste tiårene har det imidler tid skjedd

en endring med fokus på overføring av

ansvar for forvaltning av verneområder

fra sentralt til lokalt nivå. Dette resul-

terte i et prøveprosjekt med opprettel-

sen av Dovrefjellrådet i 2000, og sene-

re etablert som varig løsning gjennom

opprettelse av Nasjonalparkstyret i

2011. Overføring av forvaltningsmyndig-

het fra statlig til lokalt nivå kom som en

følge av en generelt økende vektlegging

av desentralisering av forvaltningsopp-

gaver framover 1990-tallet og 2000-tal-

let, og økt fokus på lokal verdiskaping

i tilknytning til verneområder. Lokale

forvaltningsmodeller ble nok også vur-

dert til å gjøre lokalbefolkningen gene-

relt mer positive til opprettelse av nye

verneområder, og dermed har proses-

ser med å desentralisere forvaltnings-

myndighet gitt noe større legitimitet til

selve vernet og også videre utvikling av

den rollen verneområdene skal spille

i lokalsamfunnet. Samtidig reflekterer

dette den internasjonale utviklingen på

området.

Beslutningen om nedlegging av Hjerkinn

skytefelt i 1999 åpnet for å tilbakeføre

området til en tilstand slik det var før

skytefeltet ble etablert på 1920-tallet,

og muligheten for på sikt å innlemme

det i verneområdene. Renaturering

og tilbakeføring av skytefeltet til før-

tilstand var et viktig argument og

element i beslutningsprosessen med å

legge ned Hjerkinn skytefelt, samtidig

som Forsvaret trengte et nytt og mer

framtidsrettet skytefelt på Østlandet.

Hensynet til villreinen på Dovre ble

vektlagt som et positivt argument i

denne prosessen og kunne ses som

en kompensasjon for de naturverdi-

ene som gikk tapt i forbindelse med

opprettelsen av det nye skytefeltet

3.1 Ferdse

3.2 Villrein 3.3 Samfunn

Ferdse

Villrein Samfunn

5. ANBEFALINGER

4. 1 Ressurser, hensikter og verdivurderinger

4. 2 Regimeskiftenes uttrykk i landskapet

4. 3 Næringsutvikling – på fjellet og/eller i bygda

4. 4 Kunnskapsbasert forvaltning, læreprosesser og sosiale nettverk

4. 5 Målstyrt forvaltning

4. 6 Fokusområder som verktøy

4. 7 Scenarier for Snøheimvegen

Ressurser, hensikter

og verdivurderinger

Regimeskiftenes uttrykk

i landskapet

Næringsutvikling –

på fjellet og/eller i bygda

Målstyrt forvaltning Fokusområder

som verktøy

Scenarier for

Snøheimvegen

Kunnskapsbasert forvaltning,

læreprosesser og

sosiale nettverk

på Østlandet. Vedtaket i Stortinget

ble dermed en tilbakeføring av

Hjerkinnanleggene til en “nær opprin-

nelig og urørt” naturtilstand. Vedtaket

gjenspeiler dermed mange hovedtrekk

som karakteriserer klassisk verneideo-

logi der menneskelige inngrep i naturen

vurderes som negativt.

Under renatureringsarbeidet, og før

det er avsluttet, er det kommet mange

og sterke innvendinger. Dette kan for-

klares med at selve vedtaket og detal-

jene var lite forankret lokalt, og at flere

brukergrupper ser nytten i å ta i bruk

vegene og infrastrukturen i området.

Men det er også kommet innspill ut fra

en økt interesse for å kunne lese og

forstå kulturminner og kulturlandska-

pet. Dette har blitt spesielt aktualiser t

etter at utsiktsbygget på Tverrfjellet

ble etablert med utsikt mot Snøhetta

kontraster t med HFK-sletta i forgrunn,

der enkelte har uttrykt ønsket om, og

betydningen av, å kunne lese historien i

landskapet. Dette reflekterer at det er

en interesse for opplevelsesverdiene i

og en estetisering av tidligere inngrep.

Her kan det trekkes en parallell til

slagghaugene på Røros – industriforu-

rensning som har blitt kulturminne og

del av et verdensarvområde.

Mens 80 % av Norges befolkning bodde

på landsbygda i 1920 er dette i dag

endret til 20 %. Landbrukets betydning

for sysselsetting og inntekt er sterkt

redusert, selv om det for tsatt er viktig

i mange fjellbygder. Fra myndighetenes

side har en oppmuntret til å utvikle nytt

inntektsgrunnlag ved å kommersialisere

ressursene i utmarka, særlig gjennom

reiseliv. Politisk, juridisk og økonomisk

har en åpnet for naturbasert nærings-

utvikling i randsonene til verneområder.

Fjellteksten (Finansdepartementet,

2002-2003), og verdiskapingsprogram-

met Naturarven som verdiskaper (DN

2010) er eksempler på dette. Samtidig

”

… nå kommer det flere

utspill på grunn av sletta

om at den er jo råfin der

den ligger, er på en måte et

kulturminne eller kunstverk.

På åpningen av hytta på

Tverrfjellet så var det en

som kom fra Museet for

Samtidskunst bort til meg …

han syntes det var tragisk å

fjerne den sletta.

Informant

” Moskus og villrein er

attraksjoner som vi er veldig

stolte av å ha i vårt nærmiljø.

Skoleelev

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

som verdiskaper», som er ett av 15

prosjekter under DNs verdiskapings-

program «Naturarven som verdiska-

per». Norsk Villreinsenter ble også

opprettet i etterkant av «Villrein og

Samfunn». Villreinsentrets hovedopp-

gave er å drive formidling og veiledning

knytta til forvaltningen av villrein, og en

arbeider også med å utvikle attraksjo-

ner i tilknytning til sentrene. Vi har nå

altså fått flere initiativ der en forsøker

å drive verdiskaping basert på villrei-

nen og dens premisser, og med dette

revalueres villreinen i en verdiskapings-

sammenheng. På den måten vil man

forsøke både å utnytte og bevare vill-

reinen på en god måte.

Ulike ressurser på Dovrefjell har altså

blitt revaluert og devaluert i forhold til

den til enhver tid gjeldende samfunns-

messige konteksten. Hvilke faktorer

som har vært tyngdepunktet i vurde-

ringene har vært tett knyttet til hvilke

behov samfunnet – lokalt eller nasjonalt

– har hatt, og hvordan ressursene på

Dovrefjell har kunnet bidra til å oppfylle

disse behovene. Villreinen har alltid spilt

en viktig rolle på Dovrefjell, men hvilken

rolle den har hatt i beslutninger som

har angått landskapet på Dovrefjell,

og hvorvidt villreinen har utgjort noe

tyngdepunkt i beslutningene, har i

stor grad variert. Men uavhengig av

om villreinen har vært et tyngdepunkt

eller ikke i beslutningene, så har alle

landskapsendringene vi har referert her

hatt betydelig innvirkning på villreinens

leveområder, og ikke minst lagt premis-

ser for prosesser og beslutninger på

senere tidspunkt.

Det går klart fram av delprosjekt 3 (se

kap. 3.3) at de aller fleste aktørene

mener at det er mulig å få til både et

godt vern av villreinens leveområder

og næringsutvikling basert på natur-

ressursene på Dovrefjell – en vinn–

vinn-situasjon. Et av våre hovedpoeng

skjer det endringer i reiselivet der

mange distriktsbaserte og tradisjonsri-

ke hotell sliter. DNT fikk i 2010 etter en

lang prosess tillatelse til rehabilitering

og utvidelse av Snøheim turisthytte.

Naturbasert reiseliv har altså blitt

verdsatt som en positiv utnyttelse av

ressursene på Dovrefjell – både sett

fra et næringsutviklingsperspektiv og fra

et perspektiv med fokus på rekreasjon

og friluftsliv (Kaltenborn m.fl. 2011).

Men mens moskusen blir aktivt brukt

i næringsøyemed, både som symbol og

som produkt i seg selv, har villreinen

begrenset betydning for næringslivet i

de omkringliggende bygdene, med unn-

tak for jaktrelaterte inntekter. Villreinen

er verdsatt som en kulturbærer, men

blir foreløpig i liten grad mobilisert som

en ressurs for næringsutvikling og ver-

diskaping. Informanter peker på villrei-

nens skyhet som gjør at den er uegnet

som produkt for markedsføring, og

samtidig at den nettopp har behov for å

få være i fred, og av den grunn ikke skal

selges som et produkt. I en periode der

villreinen har fått et utvidet arealvern

gjennom opprettelsen av Dovrefjell-

Sunndalsfjella nasjonalpark i 2002, er

fokuset på lokal forvaltning blitt større

og behovet for lokal næringsutvikling

har økt, blant annet som følge av ned-

leggingen av Hjerkinn skytefelt. Vernet

av villreinens leveområder har slik sett

blitt devaluert til en hemsko for utvik-

ling. Dette til tross for at de aller fleste

partene argumenterer for at villreinen

fortsatt skal ha en naturlig tilstedevæ-

relse på fjellet.

VISA-Rapporten fra prosjektet «Villrein

og Samfunn» (Andersen og Hustad

2004) satte fokus på forholdet mel-

lom villrein og samfunn, og resulterte

i et videre arbeid med å bringe inn

villreinen som en viktig bestanddel i

verdiskapingen. På Dovrefjell er dette

blant annet fulgt opp gjennom det

lokalt initierte prosjektet «Villreinen

” Villreinen er verdsatt

som en kulturbærer, men

blir foreløpig i liten grad

mobilisert som en ressurs

for næringsutvikling og

verdiskaping.

” Men uavhengig av

om villreinen har vært et

tyngdepunkt eller ikke i

beslutningene, så har alle

landskapsendringene vi har

referert her hatt betydelig

innvirkning på villreinens

leveområder, og ikke minst

lagt premisser for prosesser

og beslutninger på senere

tidspunkt.

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

i dette forskningsprosjektet er at

dersom en skal oppnå en robust vinn–

vinn-situasjon må både hensynet til

villreinens leveområder og hensynet til

lokal næringsutvikling og annen bruk stå

i sentrum for alle beslutninger. En må

unngå en situasjon der en fra sak til sak

velger enten å ta hensyn til villreinens

leveområder eller lokal næringsutvikling

og annen bruk (se Figur 3.3.2, kap. 3.3).

For å oppnå en slik vinn–vinn-situasjon

mener vi det er avgjørende at ret-

tighetene og dermed beslutninger om

hvilke inngrep og hvilken bruk som kan

legges til rette for, både de formelle

og uformelle, må være i samsvar med

formålene. Det innebærer at forvalt-

ningen blir troverdig og forutsigbar, og

i samsvar med mål og hensikter. Det

er da avgjørende at forvaltningen er

kunnskapsbasert, både når det gjelder

hvilke områder som er essensielle for

villreinen i hvilke perioder av året og

hvor presset fra menneskelig ferdsel

faktisk er, men også når det gjelder

nærings- og stedsutvikling. En må da

skille det viktige fra det uviktige – være

prinsippfast på det viktige og mindre

prinsippfast på det uviktige. Dette

gjelder ikke minst i forhold til en gra-

dering av den betydningen forespeilte

endringer kan ha på villreinens trekk og

ressursgrunnlag, der viktige langsiktige

målsettinger om å opprettholde funk-

sjonell bruk av villreinområdet ikke må

overskygges av mer kortsiktige politiske

og økonomiske ønskemål.

Eksempelvis, når det konkret gjelder

området rundt Snøheimvegen er det

viktig for villreinens leveområder at

Stroplsjødalen og Snøheimvegen ikke

blir store barrierer. Det er derfor

viktig å unngå mye og spredt ferdsel i

viktige områder i bestemte perioder

av året. Mindre viktig for villreinen er

det om forstyrrelsene skyldes noe som

kan karakteriseres som «tradisjonell

3.1 Ferdse

3.2 Villrein 3.3 Samfunn

Ferdse

Villrein Samfunn

5. ANBEFALINGER

4. 1 Ressurser, hensikter og verdivurderinger

4. 2 Regimeskiftenes uttrykk i landskapet

4. 3 Næringsutvikling – på fjellet og/eller i bygda

4. 4 Kunnskapsbasert forvaltning, læreprosesser og sosiale nettverk

4. 5 Målstyrt forvaltning

4. 6 Fokusområder som verktøy

4. 7 Scenarier for Snøheimvegen

Ressurser, hensikter

og verdivurderinger

Regimeskiftenes uttrykk

i landskapet

Næringsutvikling –

på fjellet og/eller i bygda

Målstyrt forvaltning Fokusområder

som verktøy

Scenarier for

Snøheimvegen

Kunnskapsbasert forvaltning,

læreprosesser og

sosiale nettverk

turvirksomhet», «organisert ferdsel»

eller «ekstremsport og moderne fri-

luftslivsaktiviteter». For lokalsamfun-

nene er det viktig å ha forholdsvis lett

tilgang til Snøhetta og områdene rundt,

samt både opplevelsen av og det å fak-

tisk ha medbestemmelsesrett. For det

lokale næringslivet er det viktig med til-

gang til Snøhetta, mulighet for å samle/

kanalisere turister og å være i en god

dialog med forvaltningen. Vi mener at

mye av dette kan innfris med kunnskap

og gode forvaltningsløsninger, alt innen-

for det langsiktige målet om at villreinen

skal trekke over området i all framtid.

” En må skille det viktige

fra det uviktige – være

prinsippfast på det viktige og

mindre prinsippfast på det

uviktige.

” Mindre viktig for

villreinen er det om

forstyrrelsene skyldes noe

som kan karakteriseres som

«tradisjonell turvirksomhet»,

«organisert ferdsel» eller

«ekstremsport og moderne

friluftslivsaktiviteter».

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

forringe kommende generasjoners

mulighet for å få dekket sine behov.

Planlegging for bærekraftig utvikling

innebærer å se økonomiske, sosiale

og miljømessige hensyn – i dag og for

framtiden – i sammenheng. I dette

kapitlet diskuterer vi regimeskifter i

Dovrefjell–Sunndalsfjella-området og

viser hvordan drastiske eller gradvise

endringer de siste vel hundre årene

har virket og virker inn på villrein,

menneske og samfunn. Foruten at

regimeskiftene har gitt seg utslag i det

fysiske landskapet, har de også påvirket

hvordan nasjonale målsettinger om res-

sursutnyttelse og infrastruktur historisk

har blitt balansert med verdier knyttet

til villrein og villreinfjellet.

Moderniseringsregimet – transport og

industrialisering

Byggingen av toglinje og E6 over

Dovrefjell som hovedtransportåre

mellom det nordenfjelske og det søn-

nenfjelske, var en forutsetning for byg-

gingen av det moderne Norge og en

avgjørende del av landets landbaserte

infrastruktur. Samtidig skjærer traseen

tvers igjennom villreinens opprinnelige

leveområder og har en helt avgjørende

barrierevirkning. Dokumentasjonen

på denne effekten omfatter både

kulturhistoriske data, lokalkunn-

skap og GPS-data (se kap.3.2). I dag

framstår arealer ved Fokstua og ved

Hjerkinnshøe–Grønbakken som de

mest realistiske forbindelsesområdene

mellom villreinstammene i Rondane,

Snøhetta og Knutshø. I tillegg beslagleg-

ger toglinja og E6 en bred støysone og

har en tydelig visuell virkning. Det har

i gjennomsnitt vært mer enn 300 000

biler som passerer på E6 i løpet av de

tre sommermåneder de siste årene.

De som er på tur i terrenget ser veg og

biler og merker støyen mange kilome-

ter inn i fjellet.

4.2 Regimeskiftenes

uttrykk i landskapet

Regimeskiftene har hatt store konse-

kvenser for villreinen og dens leveom-

råder, så vel som menneskers bruk,

holdninger og oppfatninger om fjellet.

Vi vil spesielt peke på fire ulike regi-

mer som uttrykk for hvordan skiften-

de prioriteringer og beslutninger har

preget landskapet; moderniseringsre-

gimet, forsvarsregimet, verneregimet

og fritids- og rekreasjonsregimet.

Re- og devalueringen av ressursene

på Dovrefjell basert på hvilke hensik-

ter som har vært gjeldende har gitt

seg ulike visuelle uttrykk i landskapet.

Landskap forstås her som de materielle

omgivelsene slik de er sett og oppfat-

tet av mennesker. Landskap er altså

både substansielt og sosial konstruert,

og det er i dette skjæringsfeltet mel-

lom det materielle og sosiokulturelle

at landskap blir utviklet, forhandlet og

kjempet over gjennom gjensidig påvirk-

ning. Vi vil spesielt peke på fire ulike

regimer som uttrykk for hvordan skif-

tende prioriteringer og beslutninger har

preget landskapet; moderniseringsregi-

met, forsvarsregimet, verneregimet og

fritids- og rekreasjonsregimet. Noen

av regimeskiftene har gitt seg dras-

tiske materielle uttrykk i landskapet,

mens andre gir seg mer immaterielle

eller symbolske utslag gjennom endra

oppfatninger og eller bruksmønstre.

Regimeskiftene har hatt store konse-

kvenser for villreinen og dens leveom-

råder, så vel som menneskers bruk,

holdninger og oppfatninger om fjellet.

En forvaltning basert på bærekraftig

utvikling er og har vært et ideal i offent-

lig politikk og fysisk planlegging, også

før Brundtland-kommisjonen lanserte

begrepet i 1987. Med bærekraftig utvik-

ling menes en samfunnsutvikling som

imøtekommer dagens behov uten å

3.1 Ferdse

3.2 Villrein 3.3 Samfunn

Ferdse

Villrein Samfunn

5. ANBEFALINGER

4. 1 Ressurser, hensikter og verdivurderinger

4. 2 Regimeskiftenes uttrykk i landskapet

4. 3 Næringsutvikling – på fjellet og/eller i bygda

4. 4 Kunnskapsbasert forvaltning, læreprosesser og sosiale nettverk

4. 5 Målstyrt forvaltning

4. 6 Fokusområder som verktøy

4. 7 Scenarier for Snøheimvegen

Ressurser, hensikter

og verdivurderinger

Regimeskiftenes uttrykk

i landskapet

Næringsutvikling –

på fjellet og/eller i bygda

Målstyrt forvaltning Fokusområder

som verktøy

Scenarier for

Snøheimvegen

Kunnskapsbasert forvaltning,

læreprosesser og

sosiale nettverk

” Foruten at regimeskiftene

har gitt seg utslag i det

fysiske landskapet, har

de også påvirket hvordan

nasjonale målsettinger

om ressursutnyttelse og

infrastruktur historisk har blitt

balansert med verdier knyttet

til villrein og villreinfjellet.

” Noen av regimeskiftene

har gitt seg drastiske

materielle uttrykk i

landskapet, mens andre gir

seg mer immaterielle eller

symbolske utslag gjennom

endra oppfatninger og eller

bruksmønstre.

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

og rester etter de opprinnelige trekk-

områdene over Torbudalen er tydelige

eksempler på dette. Barrieren som E6

og jernbanen representerer setter

sammen med utbyggingen av Aursjøen

og tapet av trekkområdene her de ytre

rammene for villreinen i Snøhetta.

Forsvarsregimet

Etablering av skytefelt Hjerkinn på

1920-tallet var en nasjonal beslut-

ning, som gjaldt å styrke nasjonens

forsvarsevne i en periode der den

unge nasjonen Norge skulle bygges

opp på alle felt, også militært. Denne

nasjonale strategiske beslutningen var i

likhet med mange sentrale beslutninger

på den tiden ikke særlig omdiskutert.

Inngrepene innebar selvsagt store

restriksjoner i eksisterende bruk,

særlig i forhold til etablert praksis for

husdyrhold, jakt og fiske. Betydningen

for lokalsamfunnene i form av arbeids-

plasser og etterspørsel etter tjenester

og leveranser var viktig og velkom-

men, og lokalbefolkningen tilpasset

seg aktiviteten i skytefeltet. Særlig mot

slutten ble det åpnet for mer ferdsel

i skytefeltet og det utviklet seg en

praksis der man fikk bruke områdene

utenom øvingsaktiviteten, med visse

betingelser. Infrastrukturen i skytefeltet

ble også benyttet av lokalbefolkningen

til oppsyn, jakt og fiske, og for friluftsliv.

Snøheimvegen ble i noen år brøytet til

påske, og det var i denne perioden stor

utfart mot Snøhetta. Dette illustrerer

hvordan det raskt etablerte seg ny bruk

av området som var betinget av lokal

kunnskap om formelle og uformelle

regler for bruk av skytefeltet.

Etableringen av skytefeltet og infra-

strukturen her innebar en rekke tunge

og svær t synlige inngrep i landskapet. I

hvor stor grad aktiviteten i skytefeltet

påvirket villreinen vet vi ikke i dag, og

det har ikke vært gjennomført detal-

jerte undersøkelser som dokumenter

Gruvevirksomheten på Hjerkinn og

oppdemmingen av Aura- og Litle dals-

vassdraget og utbygging av Mardals-

fossen er uttrykk for industrialiseringen

av Norge. Særlig vannkraftutbyggingen

representerer grunnlaget for moderni-

seringen av Norge og utbyggingen av

det norske velstandssamfunnet. Begge

former for utbygging representerer

arbeidsplasser, inntekter og trygghet.

Vannkraftutbyggingen var resultat av

beslutninger på nasjonalt nivå, mens

gruvedrifta kom fra et regionalt/lokalt

selskap (Folldal Gruver). Som det meste

av annen gruvevirksomhet ble dette

sett velvillig på fra nasjonalt hold. Mens

gruvevirksomheten transformerte land-

skapet lokalt, og med påfølgende miljø-

problemer etter nedlegging (først helt

nylig er avrenningsproblemene og foru-

rensningsproblemene løst), represente-

rer vannkraftutbyggingen i Aursjøen og

Torbudalen med tilhørende infrastruk-

tur og hyttebygging det desidert største

landskapsinngrepet med stor negativ

effekt på villreinstammen i regionen.

Samtidig åpnet anleggsvegene tilgang

til fjellet for flere, og det ble etablert

hytter, campingplasser og service for

de besøkende. Ferdselen har således

økt stort langs aksen Dalsida-Aursjøen-

Torbudalen, noe som har splittet stam-

men i to funksjonsenheter; Snøhetta

øst og Snøhetta vest. Effekten av vann-

kraftutbygging kan dermed ses som en

prosess bestående av flere etapper.

Først den fysiske neddemmingen av

gamle trekkveger, dernest en påvirk-

ning av det gjenværende landskapet

som følge av vegene som ble etablert

og den sekundære utbyggingen som

fulgte vegene. Dette er et typisk forløp

i områder med større vannkraftutbyg-

ging (Nellemann m.fl. 2001, Jordhøy

m.fl. 2012, Strand m.fl. 2011), som

bidrar til at hensynet til trekkvegene i

de gjenværende trekkområdene bør

forsterkes. Utbyggingen av Aursjøen og

tapet av trekkområdene over Dalsida

” Denne nasjonale

strategiske beslutningen var

i likhet med mange sentrale

beslutninger på den tiden ikke

særlig omdiskutert.

” Effekten av

vannkraftutbygging kan ses

som en prosess bestående

av flere etapper. Først den

fysiske neddemmingen av

gamle trekkveger, dernest en

påvirkning av det gjenværende

landskapet som følge av

vegene som ble etablert og

den sekundære utbyggingen

som fulgte vegene.

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

er også et uttrykk for industrisamfun-

nets behov for å holde av områder som

står som motsatsen til det moderne,

utbygde samfunnet. Organisasjoner

som Naturvernforbundet og DNT har

vært viktige for å fremme vern. Men

generelt var det på nasjonalt nivå og

blant den urbane eliten stor oppslut-

ning om å verne nasjonalt viktige områ-

der. Som Bråtå (2001, 2003) sitt arbeid

fra Rondane viser, var imidlertid lokale

og regionale initiativ først ute og ble

avgjørende for vern både av områder

og av villreinen der. På Dovrefjell var

villreinen ikke en del av formålet for

de første verneområdene, men kom

inn i verneformålet ved opprettelse av

Dovrefjell nasjonal park i 1974 og har

siden vært et av hovedformålene med

vernet. Betydningen av villrein, og den

generelle oppmerksomheten rundt

arten må også forstås på bakgrunn av

at reinen, som følge av uregulert jakt,

var svært fåtallig rundt 1900, og at vill-

reinjakta først kom i gang for fullt i disse

områdene etter 1945 (Wegge 1997).

Trolig er også bestandsveksten og

perioden med overbeitingen i Snøhetta

(på 1950-tallet) en viktig grunn til

at oppmerksomheten om å bevare

reinens leveområder vokste fram.

Generelt har området vært gjenstand

for et klassisk verneregime, som bygger

på allemannsretten og Friluftsloven fra

1957, samt strenge restriksjoner knyttet

til for eksempel organisert, kommersiell

og motorisert ferdsel, selv om beiting

og jakt har vært tillatt.

Da de første verneområdene ble opp-

rettet var dette fortrinnsvis for å verne

naturen fra menneskelig påvirkning.

Men når man oppretter verneområder,

og spesielt nasjonalparker, setter man

en merkelapp på et område som sier at

her er det store opplevelseskvaliteter.

Internasjonalt trekker nasjonalparker

og andre verneområder store besøks-

tall, og denne utviklingen er også tydelig

slike effekter. Tilgjengelige data fra

Snøhetta indikerer imidlertid at vill-

reinen i større eller mindre grad har

brukt området gjennom hele perioden

(Jordhøy 2001). Undersøkelser fra

andre områder, deriblant Canada, viser

at reinen reagerer negativt på denne

typen aktivitet (flystøy, eksplosjoner

osv.) og de unngår i kor t eller lengre tid

områder med slik aktivitet (Wolfe m.fl.

2001; Vistnes & Nellemann 2009). Med

bakgrunn i disse undersøkelsene kan vi

regne med at effektene av aktiviteten

i skytefeltet på villrein har vært avhen-

gig av både aktivitet, øvingsomfang og

øvingsintensitet. De fysiske installasjo-

nene alene har mindre betydning for

villrein, men enkeltepisoder knyttet til

forurensning, enten i form av fosfor eller

ledninger som har ligget i terrenget,

har medført skader på dyr og dødsfall

hos både moskus og villrein (Jordhøy

m.fl. 2012). Betydningen av inngrep

og forstyrrelser har vært studer t i en

rekke ulike situasjoner og miljøer. Et

hovedresultat fra disse undersøkelsene

er at villreinens responser på tekniske

inngrep, unntatt tilfeller der inngrepene

medfører direkte tap av arealer eller

trekkområder, er knyttet til den men-

neskelige aktiviteten i forbindelse med

inngrepene. Derfor kan en mye brukt

merka sti, eller en parkeringsplass med

tilrettelegging som også medfører men-

neskelig nærvær, være et inngrep med

større betydning for villrein enn en lite

brukt veg. Effektene av tilbakeføring av

Hjerkinnanleggene for villrein vil derfor

i stor grad være avhengig av hvilken

annen bruk og aktivitet som etableres

i området etter at forsvaret er ferdig

med tilbakeføringsarbeidet.

Verneregimet

Opprettelsen av verneområder på

Dovrefjell representerer et nasjonalt

og sentralstyrt anliggende om å bevare

«uberørt» natur, det som oppfattes

som unike nasjonale symboler, og det

3.1 Ferdse

3.2 Villrein 3.3 Samfunn

Ferdse

Villrein Samfunn

5. ANBEFALINGER

4. 1 Ressurser, hensikter og verdivurderinger

4. 2 Regimeskiftenes uttrykk i landskapet

4. 3 Næringsutvikling – på fjellet og/eller i bygda

4. 4 Kunnskapsbasert forvaltning, læreprosesser og sosiale nettverk

4. 5 Målstyrt forvaltning

4. 6 Fokusområder som verktøy

4. 7 Scenarier for Snøheimvegen

Ressurser, hensikter

og verdivurderinger

Regimeskiftenes uttrykk

i landskapet

Næringsutvikling –

på fjellet og/eller i bygda

Målstyrt forvaltning Fokusområder

som verktøy

Scenarier for

Snøheimvegen

Kunnskapsbasert forvaltning,

læreprosesser og

sosiale nettverk

” Effektene av tilbakeføring

av Hjerkinnanleggene for

villrein vil derfor i stor grad

være avhengig av hvilken

annen bruk og aktivitet som

etableres i området etter

at forsvaret er ferdig med

tilbakeføringsarbeidet.

” Når man oppretter

verneområder, og spesielt

nasjonalparker, setter man

en merkelapp på et område

som sier at her er det store

opplevelseskvaliteter.

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

i Norge (Rønningen og Frisvoll 2012),

selv om norske nasjonalparker har et

annet formål og innhold enn mange

internasjonale nasjonalparker hvor

kommersiell aktivitet og turisme har

stått mer i fokus. Som nevnt i kap. 4.1

oppmuntres det fra myndighetene til

utviklingen av et naturbasert reiseliv.

Nasjonalparkriket er et eksempel på

at regionene går sammen om å mar-

kedsføre og utvikle nasjonalparkene i

næringssammenheng.

Fritids- og rekreasjonsregimet

Siden 1950-tallet har utvikling av

fritidsboligbebyggelse med tilhø-

rende infrastruktur endret Dovrefjell–

Sunndalsfjella-området. Mange seterhus

har gått fra landbruksdrift til fritidsboste-

der. Etablering av enkle buer i høyfjellet

er en gammel tradisjon, men som også

noen steder skjøt fart i etterkrigstiden.

Spredt jakt- og fiskebuer finnes i hele

Dovrefjell–Sunndalsfjella-området,

med ansamling av buer som for eksem-

pel ved Grisungvatna, Tjønnglupen,

Snøfjellstjønna, Lesjøen og Merrabotn.

Det kan nevnes som en kuriositet at

det allerede tidlig på 1900-tallet var

diskusjoner og protester mot at enkelte

begynte å etablere steinbuer og hytter

nært villreintrekk. Dette skjedde i for-

bindelse med at reinsjakt var en popu-

lær jakt som tiltrakk utlendinger som

brukte Rondane på denne tida (Wegge

1997). Større hyttefelt ble anlagt fra

1960-tallet og framover, som for eksem-

pel Vangshaugen. Tidlig utbygging fore-

gikk ofte mer fjellnært og spredt som i

forbindelse med vannkraftutbygginger

i Torbudalen og på Dalsida, mens den

mer nylige utviklingen av høystandard-

hytter har foregått mer sentralt og

tett i randområdene, slik som på Bjorli,

Dombås, Hjerkinn–Folldal og Oppdal. I

kommuner som Lesja, Oppdal og dels

Folldal, har hytteturismen og hyttebyg-

gingen blitt en viktig basis for lokal sys-

selsetting og verdiskaping som bidrar

til å opprettholde det lokale tjenestetil-

budet (Aas m.fl. 2003). Et regimeskifte

der bygdas landskap i økende grad blir

utviklet til handelsvare kan være positivt

for lokal nærings- og samfunnsutvikling,

men det kan også ha negative konse-

kvenser når det gjelder privatisering av

fellesressurser knyttet til vern av natur

og allemannsrett. Foruten de rene areal-

beslagene vil også bruken av Dovrefjell–

Sunndalsfjella-området endre seg med

hyttebyggingen. Hytteutbyggingen har

i enkelte tilfeller medført økt ferdsel

i områder som er viktige for villrein, i

andre områder har hyttebygging og den

tilknyttede aktiviteten vært av mindre

betydning. Eksempler på tydelig negativ

innvirkning finner vi i forbindelse med

Snøfjellstjønna og reinens trekk og

beitemuligheter på Soløyfjellet, mens

vi har tidligere påpekt at aktiviteten og

løypenettet på Bjorli ser ut til å være

av mindre betydning. Hyttebygging og

etablering av tilhørende infrastruktur

og betydningen dette har for villrein

er derfor et spørsmål om plassering

og tilrettelegging. Resultater fra dette

forskningsprosjektet bør kunne være

gode hjelpemiddel for å finne løsnin-

ger på framtidig utbygging, slik at en

i større grad kan ivareta både utbyg-

ging- og rekreasjonsbehov og villreinens

arealbehov.

Friluftslivet er i stadig endring, og det

er trender som går i retning av at folk

på tur ønsker større grad av opplegg og

service på turen. Dette er gjerne i form

av organiserte turer, tilrettelegging og

muligheter for overnatting og service

på kveldstid. Det går også mer i retning

av at turene blir kortere og mer knyttet

til eksisterende infrastruktur. Som det

tydeligste symbolet for dette regimet

finner vi den nyåpna Snøheimhytta, som

flaggskip for DNT, som hadde nesten

6000 overnattinger sommeren 2012.

Samtidig økte antall personer som gikk

dagstur mot Snøhetta fra i overkant av

” Hyttebygging og

etablering av tilhørende

infrastruktur og betydningen

dette har for villrein er derfor

et spørsmål om plassering og

tilrettelegging.

” Tidlig utbygging

foregikk ofte mer fjellnært

og spredt som i forbindelse

med vannkraftutbygginger

i Torbudalen og på

Dalsida, mens den mer

nylige utviklingen av

høystandardhytter har

foregått mer sentralt og tett

i randområdene, slik som på

Bjorli, Dombås, Hjerkinn–

Folldal og Oppdal.

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

Sentralt initierte regimeskifter

Det er regimeskifter knyttet til nasjonale

interesser og beslutninger tatt sentralt

som har gitt seg uttrykk i de største

fysiske endringene i landskapet, og som

har medført større trafikk og ferdsel

i fjellet – vannkraft, skytefelt og veg/

jernbane-utbygging. Dette har lettet til-

gangen til fjellet for flere og bredere lag

av befolkningen, men tekniske inngrep

og beslaglegning av areal i forbindelse

med neddemming, hyttebygging, veger,

kraftledninger og lignende har både

redusert opplevelsesverdien for enkelte

og også redusert allmennhetens tilgang

til arealer. Neddemming av arealer og

ferdsel knyttet til utbygging av infra-

struktur har skapt absolutte barrierer

for villreinstammen, og også medført

arealunnvikelse i en del områder.

Regimeskiftene har alltid mange sider,

både positive og negative, som man kan

vurdere på bakgrunn av økonomiske,

sosiale og miljømessige/økologiske

hensyn. I det store og hele observerer

vi en forskyving av fokus fra nasjonale

og lokale interesser for ressursutnyt-

telse i fjellet, til at landskapet blir mer

et objekt for egennytte (hytteutbyg-

ging), selvrealisering (DNT-turisten) og

personlig frihet til å få et avbrekk i det

livet man lever til vanlig. Det «nye» fri-

tids-, opplevelses- og turismelandskapet

griper inn på alle arealer, i første rekke

gjennom bruk, men også materialisert i

økt grad av tilrettelegging og ulike for-

mer for service for de besøkende.

En polarisering og tabloidisering av

interessekonflikter mellom brukerne

kan være uheldig, fordi det dreier foku-

set bort fra felles interesser og mulige

løsninger som ivaretar fellesskapet på

lang sikt. Gode forvaltningsmodeller for

bærekraftig videreutvikling av fjellområ-

dene forutsetter at vi i større grad enn

det som har vært tilfelle historisk tenker

på naturgrunnlaget og fellesskapets

interesser i et lenger tidsperspektiv.

2000 i perioden 2009–2011, til nes-

ten 8000 personer i 2012. Dette kan

illustrere den delvise transformasjonen

DNT har gjennomgått, for så vidt i

takt med samfunnet ellers, mot i stadig

større grad å tilby og markedsføre ulike

produkter i form av turer, aktiviteter og

infrastruktur. DNT er en stornærings-

aktør innen fjellturismen. DNT har stor

innflytelse på beslutninger, og har et

svært godt nettverk både i forhold til

lokale og nasjonale beslutningsnivå og

enkeltaktører.

Ønsket om tilrettelagte og mer orga-

niserte opplevelser innen friluftslivet

åpner for og har et betydelig potensial

både for formidling av kunnskap og til-

rettelegging og styring av bruk og ferd-

sel, noe som er svært positivt i forhold

til å forvalte villreinområdene. Vi ser

av delprosjekt 2 at en stor andel av de

som gikk opp mot Snøhetta i 2012 er

nordmenn som er der for første gang

og som har planlagt en dagstur mot

Snøhetta på forhånd, og at dagsturen

har ganske lang varighet og går langs

merka stier. Lokalbefolkning, gjengan-

gere og folk som bruker fjellet mer

spontant er i stor grad fraværende i

området Snøheim–Snøhetta etter inn-

føring av skyttelbussregime og åpning

av Snøheim. Beslutningen om gjenåp-

ningen av Snøheim er et resultat av at

en på høyeste politiske nivå har grepet

inn og tatt en kontroversiell avgjørelse.

Det er den muligheten som selvsagt skal

ligge i det politiske systemet, men hvis

desentraliserte byråkratiske forvalt-

ningssystemer blir skjøvet til side, kan

dette også lede til redusert legitimitet

for de samme beslutningssystemene.

Historien om renovering, utvidelse og

åpning av Snøheim inngår slik sett som

et kapittel i den historiske framstillingen

av Dovrefjells skiftende regimer, som i

det alt vesentlige har utspring i sentrale

beslutninger.

3.1 Ferdse

3.2 Villrein 3.3 Samfunn

Ferdse

Villrein Samfunn

5. ANBEFALINGER

4. 1 Ressurser, hensikter og verdivurderinger

4. 2 Regimeskiftenes uttrykk i landskapet

4. 3 Næringsutvikling – på fjellet og/eller i bygda

4. 4 Kunnskapsbasert forvaltning, læreprosesser og sosiale nettverk

4. 5 Målstyrt forvaltning

4. 6 Fokusområder som verktøy

4. 7 Scenarier for Snøheimvegen

Ressurser, hensikter

og verdivurderinger

Regimeskiftenes uttrykk

i landskapet

Næringsutvikling –

på fjellet og/eller i bygda

Målstyrt forvaltning Fokusområder

som verktøy

Scenarier for

Snøheimvegen

Kunnskapsbasert forvaltning,

læreprosesser og

sosiale nettverk

” Ønsket om tilrettelagte

og mer organiserte opplevelser

innen friluftslivet åpner for og

har et betydelig potensial både

for formidling av kunnskap og

tilrettelegging og styring av bruk

og ferdsel, noe som er svært

positivt i forhold til å for valte

villreinområdene.

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

nødvendig infrastruktur, landbruksdrift

og annen aktivitet former steder og

landskap og bidrar til tilgjengelighet. I

andre tilfeller er det nettopp kvaliteter

knyttet til at det ikke skjer noen endrin-

ger i landskapene som folk verdsetter,

og dette er viktige verdier for besø-

kende som prioriterer stillhet, urørthet

og å være for seg selv. Det er nettopp

dette spekteret av behov og ønsker

blant «kundene» som til sammen inn-

går som næringsutvikling i fjellet.

Åpningen mot næringsutvikling og

kommodifiseringen (se kap. 3.3. og

Flemsæter m.fl. 2013) av ressursene i

utmarka og i tilknytning til verneom-

rådene reflekterte behovet for lokal

næringsutvikling i en situasjon der

primærnæringene fikk redusert betyd-

ning samtidig som vernede områder

økte betydelig, med de begrensninger

det kunne medføre for lokal bruk. Det

var også en anerkjennelse av at lokal

næringsbruk nesten alltid har funnet

sted i det som nå er verneområder, og

av at verneforvaltningen styrkes der-

som vernet har lokal legitimitet. Det lig-

ger altså til grunn en tanke om at vern

og næringsutvikling kan kombineres, og

videre går det fram av delprosjekt 3 at

en dominerende holdning er at vernet

og næringsutviklingen er gjensidig styr-

kende – altså en vinn–vinn-tanke.

Når det gjelder fokuset på lokal

næringsutvikling i tilknytning til verne-

områder er det interessant å merke

seg at de to viktigste aktivitetene eller

begivenhetene med næringsmessige

implikasjoner i Dovrefjellområdet siden

Forsvaret flyttet, er Villreinsentrets eta-

blering av utsiktspunktet på Tverrfjellet

og gjenåpningen og utvidelsen av DNT-

hytta Snøheim. Verken Villreinsentret

eller DNT presenterer seg selv som

næringsaktører, og av de to er det

bare Snøheim som kan sies å være

direkte næringsvirksomhet. Men både

4.3 Næringsutvikling – på

fjellet og/eller i bygda

Opplevelsesøkonomien er ikke noe nytt

på Dovrefjell. Allerede på 1800-tallet

kom de første turistene, og fjellstuene

som før bare hadde huset vegfarende så

potensialet i denne utviklingen. Lokale

næringsaktører begynte tidlig å tjene

penger på opplevelsene som fjellet

hadde å by på, og DNT ble blant annet

med overtakelse av Gamle Reinheim i

1922 også en aktør på Dovrefjell.

Primærnæringene var likevel grunnlaget

for lokalsamfunnene gjennom det meste

av 1900-tallet, samtidig som gruvedrift,

forsvar og anleggsarbeid for eksempel

i forbindelse med kraftutbyggingen

ved Aursjøen var viktige arbeidsplasser

lokalt og i regionen. Med modernisering,

rasjonalisering, strukturendringer og

stadig fallende inntekter i landbruket har

betydningen av konvensjonell primær-

produksjon gått ned. Myndighetene,

blant annet i Stortingsmelding nr. 19

(1999-2000), Om norsk landbruk og

matproduksjon, har oppmuntret til at

dette skal kompenseres med kommer-

sialisering av fellesgoder, næringsutvikling

i utmark, turismeutvikling med mer.

Sammen med Fjellteksten og senere

ulike verdiskapingsprogram, for eksem-

pel Naturen som verdiskaper (DN

2010), og den økonomiske veksten som

også gjenspeiles i hyttemarkedet, føyer

dette seg inn i en samfunnsutvikling der

bygdene og utmarka i økende grad er

rekreasjons- og opplevelsesleverandør

– en re-produktiv tjeneste om en vil.

Slik sett er landbruket og distriktene

godt på veg over i tertiærnæringene.

Med økt sentralisering og større andel

av befolkningen bosatt i større byer

og tettsteder, vil denne funksjonen

til distriktene sannsynligvis forsterkes

framover. Samtidig forutsetter en slik

rolle at det fremdeles bor folk i dis-

triktene, som gjennom å opprettholde

3.1 Ferdse

3.2 Villrein 3.3 Samfunn

Ferdse

Villrein Samfunn

5. ANBEFALINGER

4. 1 Ressurser, hensikter og verdivurderinger

4. 2 Regimeskiftenes uttrykk i landskapet

4. 3 Næringsutvikling – på fjellet og/eller i bygda

4. 4 Kunnskapsbasert forvaltning, læreprosesser og sosiale nettverk

4. 5 Målstyrt forvaltning

4. 6 Fokusområder som verktøy

4. 7 Scenarier for Snøheimvegen

Ressurser, hensikter

og verdivurderinger

Regimeskiftenes uttrykk

i landskapet

Næringsutvikling –

på fjellet og/eller i bygda

Målstyrt forvaltning Fokusområder

som verktøy

Scenarier for

Snøheimvegen

Kunnskapsbasert forvaltning,

læreprosesser og

sosiale nettverk

” Eg tykkjer det er positivt

at fjellet nå blir gjeve tilbake til

bygdefolket så vi får brukt det

til det er skapt for, jakte på

villreinen på hausten, gå turar

både sommar og vinter, med

ski og til fots og ikkje minst er

det viktig for oss at turistane

har moglegheit til å få sjå den

flotte naturen som vi har her

på Dovrefjell.

Skoleelev

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

bevaring, opprettholdelse eller utvikling

av opplevelses- og aktivitetskvaliteten i

Dovrefjell–Sunndalsfjella-området.

Tatt i betraktning det fokuset som har

vært på næringsutvikling tilknyttet rei-

selivet i debatten, er det interessant å

se at det er Snøheim og utsiktspaviljon-

gen på Tverrfjellet som representerer

de viktigste næringsmessige tiltakene av

vesentlig betydning i senere tid. Det er

en ikke-lokal aktør og en i utgangspunk-

tet ikke-kommersiell aktør som står bak

disse tiltakene. Begge har vært store

suksesser siden åpningen; Snøheim

med 5800 overnattinger hadde fullt

belegg stort sett hele sommeren 2012

og Tverrfjellet har hatt rundt 17 000

registrerte besøkende. Fortsetter den

samme interessen betyr det at Snøheim

allerede har brukt opp kapasiteten

sin i den perioden den er tillatt åpen,

mens utsiktspaviljongen og Tverrfjellet

fortsatt har kapasitet til å motta flere

besøkende. Det er sannsynlig at det

er de besøkende på Tverrfjellet som

vil kunne generere mest inntekter

lokalt. Selv om det gjenstår forskning

her, så er atferd, hensikt og reisemåte

til Snøheim- og Tverrfjellet-turistene

sannsynligvis forskjellig, selv om selvsagt

en del av disse turistene besøker begge

stedene. Av delprosjekt 2 går det fram

at i den første Snøheim-sesongen reiste

de fleste Snøheim-turistene uteluk-

kende for å komme inn i fjellet og gå tur

opp mot Snøhetta. Det første året viser

at denne gruppa drar til Dovrefjell med

tog eller bil, tar bussen inn, eventuelt

overnatter, går mot Snøhetta og tilbake

til Snøheim for eventuell overnatting,

før de tar bussen ut og deretter tog

eller bil hjem. Ikke minst for folk bosatt

i Trondheimsregionen, som utgjør

mer enn en tredjedel av besøkene på

Snøheim i 2012, er det mulig å komme

opp på Snøhetta med ingen eller bare

en overnatting. Bruksmønsteret etter

første sesongen kan selvsagt bli noe

Tverrfjellet og Snøheim kan ha poten-

sial for positive ringvirkninger for lokale

bedrifter. Et annet og viktig poeng i

forhold til villreinsentret er at aktivitet

her ikke bare vil trekke besøkende og

være av betydning for lokalt næringsliv,

det vil også redusere presset på de

indre, og for villreinens del, mer sårbare

delene av Hjerkinnplatået. Hensynet

til lokal næringsaktivitet er brukt som

et viktig argument for gjenåpningen av

Snøheim. Likevel var det ikke lokale

næringsutøvere som drev fram saken,

som mest av alt framstår som et politisk

spill mellom sentrale personer lokalt og

nasjonalt i Miljøverndepartementet og

i ledelsen i DNT. Det må understrekes

at reetablering av Snøheim i hovedsak

er ønsket velkommen lokalt. De fleste

av de lokale informantene var positive

til Snøheim og opplever Snøheim som

positivt for lokalsamfunnene. Et poeng

her er likevel at DNT er en nasjonal

aktør, og i utgangspunktet en interes-

seorganisasjon og ikke en næringsaktør

– selv om mange vil hevde at dagens

DNT er en næringsaktør også.

Diskusjonene rundt næringsutvikling i

tilknytning til Dovrefjell har i stor grad

dreid seg om tilgang og regulering av

selve Dovrefjell, og rapporten fokuserer

her mye på Snøheim/Snøheimvegen.

En rekke viktige reiselivsaktører ligger

langs med E6, og mange av disse har

en svært lang og tradisjonsrik historie.

Noen av bedriftene arrangerer eller

er med å arrangere organisert virk-

somhet innover i fjellet, men ellers er

dette spise- og overnattingssteder for

gjester som opplever fjellet på egen

hånd. Delprosjekt 3 viser at bedriftene i

liten grad blir direkte hindret av verne-

myndighetene i å drive ønsket nærings-

virksomhet, men likevel registrerer vi

lav tiltro og lav tillit til forvaltningen. I

en vinn–vinn-situasjon er det viktig

at forvaltningen og bedriftene klarer

å arbeide sammen mot felles mål om

” Vi håper at en restaurert

turisthytte med så mange

senger vil føre til at turister

finner veien til Dovref jell, både

for mosjon og for å nyte det

fantastiske dyre- og plantelivet

vi har her.

Skoleelev

” Et viktig poeng i

forhold til villreinsentret er

at aktivitet her ikke bare vil

trekke besøkende og være av

betydning for lokalt næringsliv,

det vil også redusere presset

på de indre, og for villreinens

del, mer sårbare delene av

Hjerkinnplatået.

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

på at bygdesentra som Dombås, Lesja,

Folldal og Oppdal også kan defineres

innenfor randsonene av verneområ-

dene, og her er det antakelig et poten-

siale for økning i inntekter fra turismen.

Da er det viktig å være bevisst i forhold

til hvilke ressurser man kan utnytte.

Fysisk tilgang til verneområdene kan

også her være aktuelt for en del, men

muligheten for å utnytte de materielle

ressursene som mat fra fjellet og opp-

levelsessentra eller de immaterielle,

historiske eller «symbolske» ressursene

gjennom for eksempel stedsutvikling,

arkitektur og identitetsskapende

aktiviteter er betydelige i bygdenære

områder. Kombineres dette med tilret-

telagte bygdenære hyttefelt, naturopp-

levelser og/eller muligheter for fysisk

aktivitet kan det drives mye naturbasert

næringsutvikling i randsonene til verne-

områdene på Dovrefjell uten i det hele

tatt å måtte vurdere konsekvensene for

verneformålet. Det er lett for forvalt-

ningen å håndtere denne type besø-

kende, ved å utvikle spesielle lokaliteter

som har en infrastruktur som kan ta i

mot de besøkende, samtidig som de

negative konsekvensene minimaliseres.

Dette bidrar også til mer attraktive

lokalsamfunn for egne innbyggere.

Lokalkommunene er selvsagt klar over

denne muligheten allerede i dag. Ved

å studere Dovre og Lesja kommuners

forslag og planer for aktiviteter knyttet

til friluftsliv og reiseliv, får vi inntrykk av

at kommunene ønsker å styrke nett-

opp bygdenær utvikling, og det er flere

gode eksempler på hvordan man kan

ta i bruk ressursene knyttet til verne-

områdene på bærekraftig måte. Men

samtidig er for eksempel Dovre kom-

mune forholdsvis aggressiv i forhold til å

planlegge for aktivitet også i umiddelbar

nærhet til verneområdene og innenfor

området til det gamle skytefeltet som

på sikt er tenkt innlemmet i verneom-

rådene. Vi ser for eksempel allerede

annerledes når tilbudet blir mer kjent for

et bredere lag av de som er interessert

i å besøke Dovrefjell–Sunndalsfjella-

området. I 2012 observerte vi ingen

signifikant økning i overnattingstall for

nærliggende turisthytter, Reinheim og

Åmotsdalshytta. Snøheim vil framover

sannsynligvis bli brukt som utgangs-

punkt eller som en del av lengre turer

inn i fjellet til og fra andre DNT-hytter.

Selvsagt vil en del av de som særlig

kommer med bil benytte seg av andre

tilbud i området, men det vil være inter-

essant å følge opp Snøheim-turismen

framover og hvilke ringvirkninger den

gir lokalt i forhold til Tverrfjell-turistene.

Det er sannsynligvis aktiviteten rundt

Tverrfjellet som er mest interessant

for lokale næringsmuligheter, og utvik-

lingen rundt Villreinsenteret vil derfor

være viktig. Villreinsentret er samtidig

opprettet i første rekke for å formidle

kunnskap om villreinen, og derfor

kan Villreinsentret potensielt spille en

nøkkelrolle som aktør, tilrettelegger

eller pådriver i en framtidig robust

vinn–vinn-situasjon for alle parter på

Dovrefjell.

Samtidig vil vi påpeke at begrepet

«lokal næringsutvikling» kanskje blir

brukt noe ukritisk når det er snakk om

næringsutvikling i randsonene til ver-

neområder. Det er behov for både å

stille spørsmålet om hvem de «lokale»

er i denne sammenheng, om hva som

defineres som randsoner og om hvilke

ressurser tilknyttet verneområdene

som kan eller bør utnyttes i næringsøy-

emed. Når det gjelder bedriftene langs

E6 over Dovrefjell, er disse utvilsomt

lokale, de ligger i randsonen til verne-

områdene og de må i stor grad utnytte

de materielle ressursene som fjellet har

å by på. Disse bedriftene er avhengig

av en rimelig tilgang til verneområdene

tilpasset de enkelte bedriftenes behov,

noe som stort sett ser ut til å være

tilfelle i dag. Men det er viktig å huske

3.1 Ferdse

3.2 Villrein 3.3 Samfunn

Ferdse

Villrein Samfunn

5. ANBEFALINGER

4. 1 Ressurser, hensikter og verdivurderinger

4. 2 Regimeskiftenes uttrykk i landskapet

4. 3 Næringsutvikling – på fjellet og/eller i bygda

4. 4 Kunnskapsbasert forvaltning, læreprosesser og sosiale nettverk

4. 5 Målstyrt forvaltning

4. 6 Fokusområder som verktøy

4. 7 Scenarier for Snøheimvegen

Ressurser, hensikter

og verdivurderinger

Regimeskiftenes uttrykk

i landskapet

Næringsutvikling –

på fjellet og/eller i bygda

Målstyrt forvaltning Fokusområder

som verktøy

Scenarier for

Snøheimvegen

Kunnskapsbasert forvaltning,

læreprosesser og

sosiale nettverk

” Samtidig vil vi påpeke

at begrepet «lokal

næringsutvikling» kanskje blir

brukt noe ukritisk når det er

snakk om næringsutvikling i

randsonene til verneområder.

” Målet [med

utsiktspaviljongen] er å

formidle naturfaglig og

naturhistorisk kunnskap

samtidig med å gi folk en,

en opplevelse av høyfjell.

Du kommer på 1220 meter

og dit kommer alle, du kan,

kommer dit den som er sprek,

du kommer dit med rullator,

du kommer dit med rullestol

sånn at det er å gi folk en,

en opplevelse av f jellet og

samtidig kunne formidle både

naturfag og naturhistorie.(…)

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

til fysisk hinder for ønsket aktivitet. Det

ser imidlertid ut til at det er lokale aktø-

rer sin eierskapsfølelse og opplevelse av

kontroll som blir utfordret av enkelt-

avgjørelser som oppfattes som lite

troverdige, konsistente og forutsigbare.

Dette gjør at planlegging av næringsak-

tiviteter oppleves som vanskelig.

Derfor må samarbeidet mellom for-

valtning og lokalt næringsliv være tett

og godt, og følelsene og opplevelsene

knyttet til eierskap til fjellet må tas

på alvor. Lokale forvaltningsinstitu-

sjoner er positivt, men den lokale

medbestemmelsen, og i konsekvens

vinn–vinn-situasjonen, kan undergra-

ves på to måter. For det første der-

som ikke verneforvaltningen jobber i

tett samarbeid med lokalt næringsliv.

Nasjonalparkstyret har ikke næringsut-

vikling som en del av mandatet, men

det er viktig at det legges opp til et godt

samarbeid med næringsaktørene slik at

en best mulig er i stand til å håndterte

samspillet mellom verneområdene og

randsonene. Det er mulig å etablere

arenaer, institusjoner eller på andre

måter et samarbeidsklima som gjør

at man verner og utvikler Dovrefjell i

kontinuerlig samarbeid framfor drag-

kamper fra sak til sak. Den andre

måten den lokale medbestemmelsen

kan undergraves, er dersom den lokale

verneforvaltningen kun tar seg av små

lokale saker, mens så snar t det kommer

mektige nasjonale interesser på banen

blir forvaltningsverktøyet og logikken

som brukes til daglig lagt til side. Selv

om da for eksempel lokale interesser

isolert sett er enige i avgjørelsene som

tas på sentralt nivå, slik som tilfellet i

stor grad er i Snøheimsaken, skapes

det en stor frustrasjon på grunn av det

som framstår som sprikende logikk og

mangel på konsistens. Dersom ikke

avgjørelser tatt på sentralt nivå har-

monerer med prinsippene som den

lokale forvaltningen styres etter, kan

infrastrukturutbygginger langs E6 over

Dovre. Delprosjekt 1 viser at dette er

områder av stor betydning for villrei-

nens leveområder, og vesentlige inn-

grep og aktiviteter i disse områdene vil

bidra til en ytterligere fragmentering av

leveområdene og forhindre en eventu-

ell defragmentering (langs E6).

For å oppnå en vinn–vinn-situasjon

med et vellykket naturbaser t nærings-

liv er det nødvendig at det er godt

samarbeid mellom verneforvaltning,

næringsliv og lokalsamfunn. Da er det

tre systemer som må tas hensyn til:

1) Økosystemet med villreinen og

dens leveområder er verneformå-

let, og dermed må all annen bruk

av fjellet ta hensyn til dette.

2) Lokalbefolkningen og lokale

næringsaktører må ha faktisk

tilgang til sentrale områder og for-

valtningen må legge opp til dette.

3) Alle parter må oppleve et «imma-

terielt eierskap» til området. Dette

handler om lokalbefolkningens

nærhet og eierskap til fjellet, om

identiteten til de enkelte innbyg-

gerne og hvordan steder framstår

og markedsføres. Dette henger

sammen med betraktningene som

er gjort i delprosjekt 3 om «hvem

sitt» Dovrefjell.

Villreinens leveområder er under press,

men dette er ikke i første rekke for-

årsaket av lokalsamfunnene og lokalt

næringsliv. Det er ofte store nasjonalt

initierte inngrep som har lagt press på

villreinens leveområder i løpet av de

siste drøye hundre årene – gjennom

utbygging av veg og jernbane, dam-

anlegg, skytefelt og nå sist Snøheim.

Delprosjekt 2 og 3 viser fra ulike inn-

fallsvinkler at ferdselen er konsentrert

til enkelte områder, at ferdselen ellers i

fjellet er lav og at vernet i liten grad er

at Dovre kommune sitt initiativ til å

sette i gang en kommuneplanprosess i

skytefeltområdet bygger opp under det

eksisterende konfliktnivået, og utvik-

ling av ytterligere infrastruktur langs

E6 over Dovrefjell er problematisk

dersom et langsiktig mål om å gjenopp-

rette villreintrekk mellom Snøhetta og

Knutshø/Rondane skal ligge til grunn.

Gamle Hjerkinn skytefelt gir en god

mulighet for lokalsamfunn, lokale

nærings interesser, verneinteresser og

øvrig forvaltning til å teste ut hvordan

man gjennom et tett samarbeid kan

oppnå positiv utvikling både for lokal-

samfunnene, næringslivet og villreinens

leveområder.

Et konkret eksempel det er verd å se

nærmere på, er utviklingen av området

rundt skitrekket på Dombås. Dette

området er sentrumsnært, det har

tilgang til eksisterende fasiliteter for

rekreasjon og fysisk aktivitet, det ligger

nært fjellet og området inkludert det

nære fjellområdet tåler atskillig økt bruk

uten at det har store konsekvenser for

villreinens bruk av områdene. Det er

nå etablert et hyttefelt her. Underveis

i prosessen med å etablere hyttefeltet

var Fylkesmannen i Oppland delvis kri-

tisk til utvikling av området ut fra et føre-

var-prinsipp med begrunnelse i villrei-

nens interesser. Men med kunnskapen

vi har i dag, samt hvis målsetningen er

å oppnå en vinn–vinn-situasjon og tro-

verdig forvaltning, mener vi det er lite

hensiktsfullt å hindre utvikling av dette

området basert på hensynet til vern av

villreinens leveområder. Likeledes ser vi

at utviklingen rundt skitrekket på Bjorli

sannsynligvis er til minimal ulempe for

villreinens arealbruk. Forutsatt at opp-

rettholdelse av villreinens funksjonelle

leveområder skal legges til grunn, er det

rimelig å stille større spørsmål rundt

etableringen av Snøheim og eventu-

elle bedriftsetableringer og hytte- eller

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

av villrein som identitetsmarkør og res-

surs for lokalsamfunnene. Eksempler i

så måte kan være betydningen tilgang

til utmarks-, natur- og høstingsres-

surser kan ha for bosetning og drift av

landbrukseiendommer. Dette er tema

som bør undersøkes videre og som

kan bidra til å belyse de næringsmessige

verdiene av villrein og koblingen mel-

lom materielle og immaterielle verdier

bedre.

både legitimiteten til vernet og viljen til

å drive lokal næringsutvikling på villrei-

nens premisser undergraves.

Dersom lokalsamfunnene rundt Dovre-

fjell skal ha en næringsmessig positiv

utvikling spiller naturressursene utvil-

somt en viktig rolle, men samtidig er

det først og fremst nede i bygdene at

«kasseapparatene skal klinge». Lokal

næringsutvikling i tilknytning til verne-

områder handler derfor om mye mer

enn fysisk tilgang til verneområdene. Å

få til en forvaltning av verneområdene

som har sterk legitimitet i lokalbefolk-

ningen er viktig både i forhold til viljen

og evnen til å utvikle god næringsutvik-

ling og gode lokalsamfunn i fjellbygdene.

Selv om villreinen i en del sammen-

henger blir framstilt som et hinder eller

bremsekloss for utvikling og næring,

ser den samtidig i liten grad ut til å ha

redusert det faktiske handlingsrommet

blant brukerne vi har snakket med.

Vi har også påpekt at villreinen ver-

ken synes å være viktig for det vi har

omtalt som opplevelsesbrukerne av

Dovrefjell-Sunndalsfjella eller hos de til-

byderne som finnes i området. Vi sitter

likevel igjen med et inntrykk av at ver-

dien av villrein som økosystemtjeneste i

næringssammenheng fortsatt er for lite

belyst, og at visjonene fra for eksempel

rapporten fra Villrein og Samfunn-

gruppen om villreinen som budbringer

og kvalitetsstempel har et urealisert og

så langt lite konkretisert potensiale. I

reiselivssammenheng har en konklu-

dert med at den kulturhistoriske fortel-

lingen rundt villrein kan ha et potensiale

for å bli bedre utnyttet i reiselivssam-

menheng enn den er i dag. Andre som

har sett på villreinen i næringssammen-

heng har tatt utgangspunkt i de jakt- og

høstingsrelaterte verdiene av villrein,

og diskutert førstehåndsverdiene ved

jakt og jaktutleie (Bråtå m.fl. 2010). Et

så langt lite undersøkt tema er verdiene

3.1 Ferdse

3.2 Villrein 3.3 Samfunn

Ferdse

Villrein Samfunn

5. ANBEFALINGER

4. 1 Ressurser, hensikter og verdivurderinger

4. 2 Regimeskiftenes uttrykk i landskapet

4. 3 Næringsutvikling – på fjellet og/eller i bygda

4. 4 Kunnskapsbasert forvaltning, læreprosesser og sosiale nettverk

4. 5 Målstyrt forvaltning

4. 6 Fokusområder som verktøy

4. 7 Scenarier for Snøheimvegen

Ressurser, hensikter

og verdivurderinger

Regimeskiftenes uttrykk

i landskapet

Næringsutvikling –

på fjellet og/eller i bygda

Målstyrt forvaltning Fokusområder

som verktøy

Scenarier for

Snøheimvegen

Kunnskapsbasert forvaltning,

læreprosesser og

sosiale nettverk

” Lokal næringsutvikling i

tilknytning til verneområder

handler derfor om mye

mer enn fysisk tilgang til

verneområdene.

” Selv om villreinen i

en del sammenhenger blir

framstilt som et hinder eller

bremsekloss for utvikling og

næring, ser den samtidig i

liten grad ut til å ha redusert

det faktiske handlingsrommet

blant brukerne vi har snakket

med.

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

3.1 Ferdse

3.2 Villrein 3.3 Samfunn

Ferdse

Villrein Samfunn

5. ANBEFALINGER

4. 1 Ressurser, hensikter og verdivurderinger

4. 2 Regimeskiftenes uttrykk i landskapet

4. 3 Næringsutvikling – på fjellet og/eller i bygda

4. 4 Kunnskapsbasert forvaltning, læreprosesser og sosiale nettverk

4. 5 Målstyrt forvaltning

4. 6 Fokusområder som verktøy

4. 7 Scenarier for Snøheimvegen

Ressurser, hensikter

og verdivurderinger

Regimeskiftenes uttrykk

i landskapet

Næringsutvikling –

på fjellet og/eller i bygda

Målstyrt forvaltning Fokusområder

som verktøy

Scenarier for

Snøheimvegen

Kunnskapsbasert forvaltning,

læreprosesser og

sosiale nettverk

4.4 Kunnskapsbasert

forvaltning,

læreprosesser og

sosiale nettverk

Planlegging mellom store vyer og strenge

verneregler

Dette kapitlet drøfter prosesser for

hvordan forvaltning og planlegging av

Dovrefjell–Sunndalsfjella-området

kan håndtere framtidig bruk, med et

underliggende mål om at brukerne av

arealet og de som lever av brukerne

skal være fornøyde, samtidig som

de negative konsekvensene av bruk

er innenfor akseptable grenser. I det

store og hele handler dette om sam-

spillet mellom vitenskap, politikk og

forvaltning, og hvordan dette samspil-

let bidrar til en prosess med utvikling

av kunnskapsgrunnlag, verdivalg, samt

forvaltningstiltak og videre oppføl-

ging. Denne prosessen kan benevnes

som kunnskapsbasert forvaltning

(Gundersen m.fl. 2011).

Kunnskap som grunnlag for forvaltning

og beslutninger

Forskere kan aldri regne seg fram til en

fasit for hvordan beslutninger i forvalt-

ningen skal være. Selv om forskningen

bestreber seg på gode, vitenskapelige

metoder, objektivitet, grundighet og

etterprøvbarhet, så vil ofte forsknings-

temaene være verdibasert og de aller

fleste beslutninger rundt oppfølging,

forvaltning og planlegging er verdivalg

som foretas av ulike beslutningstakere

og aktører. Hvordan disse verdivalgene

tas, og på hvilke grunnlag, og hvordan

de blir fulgt opp videre, utgjør selve

prosessen i såkalt kunnskapsbasert

forvaltning.

De siste to tiåra har vi sett framveks-

ten av en rekke begrep og «skoler»

for tilnærming til naturforvaltning:

kunnskapsbasert, målstyrt eller adaptiv

forvaltning, kommunikativ eller rasjonell

planlegging. Tradisjonelt har naturfor-

valtning hatt det vi kan kalle en klassisk

hierarkisk weberiansk struktur. Denne

hierarkiske oppbyggingen av forvalt-

ningen har, både nasjonalt og interna-

sjonalt, blitt kritisert for i for liten grad

å ta hensyn til lokale behov og ønsker

(Emmelin & Kleven 1999, Aasetre

2000, Vik m.fl. 2011). Denne kritik-

ken er lett gjenkjennbar i Dovrefjell–

Sunndalsfjella-området og bygger i stor

grad på motsetningene mellom lokal-

befolkningens bruk av naturområder

og nasjonale verneinteresser (Daugstad

m.fl. 2006; Falleth & Hovik 2008). Gode

eksempler i så måte er opprettelse av

nasjonalparken og diskusjonene rundt

bruk av Snøheimvegen.

Innen naturforvaltningen har det de

siste årene, både på det retoriske og

overordna teoretiske nivået, men også

i praksis, vært en vridning i retning av

å vektlegge nærhetsprinsippet og kom-

munikativ forvaltning. Som en følge av

denne dreiningen har en også inkludert

nye begreper og termer som beskriver

forvaltningsmålene. Denne utviklingen

har også vært forsknings- og kunnskaps-

motiver t (se kap. om bevaringsmålene).

Totalt sett, og i løpet av de siste tiårene,

har det derfor vært en gradvis dreining

av naturforvaltningen fra å være preget

av et hierarki (Government – MD-DN-

FM-K) til å være mer nettverksdomi-

nerte prosesser (Governance – f.eks.

Dovrefjellrådet, Nasjonalparkstyret,

Villreinutvalget). Selve prosessen for

Dovrefjell–Sunndalsfjella-området,

og spesielt knyttet til Snøheimvegen

og dette FoU-prosjektet, kan forstås

innenfor en slik konseptuell ramme

der det har vært en utvikling av

forvaltningen fra mål-middel rasjo-

nalitet mot å være mer fleksibel og

medvirkningsorientert.

Det er i dette bildet prosesser for å

utvikle felles kunnskap blant aktørene

” Hvordan verdivalgene

tas, og på hvilke grunnlag,

og hvordan de blir fulgt opp

videre, utgjør selve prosessen

i såkalt kunnskapsbasert

forvaltning.

” Totalt sett, og i løpet av

de siste tiårene, har det derfor

vært en gradvis dreining av

naturforvaltningen fra å være

preget av et hierarki til å

være mer nettverksdominerte

prosesser.

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

kommer inn som et viktig felles grunnlag

for beslutninger og verdivalg. De ulike

aktørene med interesse i forvaltningen

av Dovrefjell–Sunndalsfjella-området

har ulik erfaringsbakgrunn og besit-

ter følgelig ulik kunnskap. Planlegging i

tradisjonell forstand har vektlagt natur-

vitenskap, og det har vært en søken

etter universell, abstrakt, standardisert

kunnskap som kan veilede mål-middel-

rasjonaliteten i planene. Dette har gitt

makt til byråkratene (Government)

som ofte har en utdannelse innen

naturvitenskap, og som samtidig er

oppdatert på vitenskapelig kunnskap,

trender nasjonalt og internasjonalt, og

som har kunnskap om generelle plan-

og forvaltningsmodeller. Denne formen

for kunnskap er i stor grad stedsuav-

hengig, og omhandler i større grad

generelle fenomener. I motsetning til

dette er en mer medvirkningsorientert

modell for forvaltningen av Dovrefjell–

Sunndalsfjella-området (Governance),

som i større grad også gir makt til de

som besitter erfaringsbasert- og lokal

kunnskap. Denne type kunnskap er mer

stedsbetinget, men samtidig mindre

oppdatert på vitenskapelig kunnskap,

og trender nasjonalt og internasjonalt

innen for eksempel bevaringsbiologi.

Disse forskjellene trenger ikke å repre-

sentere et motsetningsforhold, siden

ulike former for kunnskap utfyller hver-

andre og gir til sammen et mer helhetlig

bilde av den komplekse virkeligheten

i Dovrefjell–Sunndalsfjella-området.

Blandingen av lokal og erfaringsbasert

kunnskap og mer formell vitenskapelig

kunnskap er særlig viktig når en skal

finne fram til lokale forvaltningsløsnin-

ger. Gode forvaltningsløsninger fordrer

på den ene side generell kunnskap om

store og komplekse systemer og dek-

kes av de vitenskapelige disiplinene.

Men lokal og detaljert tilrettelegging

fordrer også at en har lokal og detaljert

forståelse som i mindre grad dekkes av

de vitenskapelige disiplinene, med min-

dre det gjennomføres helt spesifikke

case-studier. Stort sett vil en derfor

finne de beste løsningene gjennom en

balansert integrering av både lokal- og

vitenskapsbasert kunnskap (Falleth

& Hovik 2009, Berkes & Turne 2006,

Benjaminsen & Svarstad 2010).

Det samla datasettet som presenteres

gjennom FoU-prosjektet er et eksem-

pel på hvordan generell og lokal kunn-

skap kan utfylle og komplementere

hverandre. Et konkret eksempel i så

måte er spennet mellom de regionale

og statistiske habitatmodellene for rei-

nens arealbruk som sammen med

kulturhistoriske data og lokalkunnskap

er brukt for å kartlegge villreinens are-

albruk og funksjonsområder (Jordhøy

m.fl. 2012).

Utvikling og planlegging av utviklin-

gen i Dovrefjell-Sunndalsfjella krever

langt mer kunnskap og innspill fra

ulike brukere enn det som dekkes

av delprosjekt 1 og som omhandler

villreinens leveområder. Det er med

dette som bakgrunn vi mener at det

er svært viktig at det etableres en felles

kunnskapsplattform, så vel som mål-

setninger, for den framtidige bruken og

forvaltningen av området, og dermed

at deler av kunnskaps- og verdigrunn-

laget institusjonaliseres på en god måte.

Villreinsentret kan komme til å bli en

arena for en slik institusjonalisering.

For å nå dit er det imidler tid viktig at

Villreinsentret er klar på sin rolle og

funksjon som arena og bindeledd mel-

lom ulike brukere. Balansegangen mel-

lom på den ene siden å skulle være et

“ombud for villreinen” og på den andre

siden representere en god og trygg

arena for de fleste brukere og interes-

ser kan bli krevende.

” Vi mener at det er svær t

viktig at det etabeleres en

felles kunnskapsplattform,

såvel som målsetninger, for

den framtidige bruken av

området.

” Blandingen av lokal og

erfaringsbasert kunnskap

og mer formell vitenskapelig

kunnskap er særlig viktig når

en skal finne fram til lokale

forvaltningsløsninger.

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

Forhandling og oppfølging

av mål om bruk og vern i

Dovrefjell–Sunndalsf jella-området

Ethvert fjellområde er et sosialt-økolo-

gisk system, uavhengig av hvilken posi-

sjon ulike former for bruk har i dag og

av om bruk skal prioriteres eller ikke.

Med begrepet sosialt-økologisk system

mener vi en gjensidig og toveis påvirk-

ning mellom de som på ulike vis bruker

Dovrefjell–Sunndalsfjella-området og

den økologiske tilstanden; der det er

slik at bruken påvirker den økologiske

tilstanden på ulike nivåer og der den

økologiske tilstanden påvirker bruk og

naturopplevelse.

Eksempel i så måte er slitasje på vegeta-

sjon som følge av ferdsel, noe som ofte

er lite ønsket både i økologisk og opple-

velsesmessig sammenheng (Gundersen

m.fl. 2011). Et annet eksempel er

nettopp villreinstammen i Dovrefjell–

Sunndalsfjella. Villreinstammen påvirkes

av hvordan vi bruker området samtidig

som at villreinens nærvær både er viktig

for opplevelser, høsting og som symbol

på vill natur og for kulturell tilhørighet,

verdier og verdsetting.

Det er ofte et uttalt mål at verneom-

rådeforvaltningen skal bli bedre i stand

til å balansere muligheten for bruk,

forstått som friluftsliv, naturopplevelser

og verdiskaping, parallelt med sikring

av biologiske verneverdier. Det finnes

mye overordna kunnskap om miljøef-

fekter av ulik bruk og ferdsel. Graden

av konflikt er avhengig av lokale forhold

som bruk, bruksformer, bruksintensitet

og verneverdiene som finnes lokalt

på stedet, samt oppfatninger og nor-

mer blant aktørene om hva som er

akseptabelt og ikke. Ofte kan konflik-

ter dempes eller elimineres gjennom

stedstilpassa tiltak, men det fordrer at

forvaltningen konsentrer kunnskaps-

oppbyggingen og innsatsen om de for-

hold og områder som en faktisk kan få

gjor t noe med, enten det er snakk om

sårbare lokaliteter, utviklingsområder,

mulige konfliktområder eller prioriterte

fokusområder.

Et av hovedpoengene med dette

prosjektet er at vi har gjor t et forsøk

på å se utover det fysiske landskapet

og inkluderer verdier, normer, bru-

kere og institusjoner i det samme

sosio-økologiske systemet. Fra en slik

betraktningsvinkel er det ikke nok å

fokusere på forvaltning og tilretteleg-

ging i det fysiske landskapet, men det

er like viktig at forvaltning og planleg-

ging etableres og utøves på en slik måte

at verdigrunnlag og forvaltningen blir

robust. Som pekt på i kapittel 3.3 må

da både målsetninger og institusjoner,

så vel som beslutninger, være forankret

i god balanse mellom økologiske, øko-

nomiske, lokale og nasjonale interesser

(jf. Figur 3.3.2). Det er med andre ord

lite formålstjenlig å etablere regler eller

soner for bruk, dersom disse i løpet av

kort tid blir utfordret gjennom stadige

kriser fordi vern eller begrensninger

oppfattes som klare brudd på hva som

er hensikten med området.

Som vi har vært inne på så endres

oppfatningene av rett og galt, og vi har

vist hvordan ulike epoker har påvirket

landskapet på Dovrefjell. Vedtaket om

å legge ned skytefeltet og tilbakeføring

av forsvarets anlegg på Hjerkinn repre-

senterer et klart skifte av regime som

vil komme til å sette sitt framtidige preg

på Dovrefjell. Problemstillingen som vi

forsøker å belyse her er bakgrunnen for

en forvaltningsprosess som ramme for

framtidig bruk, og som styringsverktøy

mot det framtidige landskapet.

3.1 Ferdse

3.2 Villrein 3.3 Samfunn

Ferdse

Villrein Samfunn

5. ANBEFALINGER

4. 1 Ressurser, hensikter og verdivurderinger

4. 2 Regimeskiftenes uttrykk i landskapet

4. 3 Næringsutvikling – på fjellet og/eller i bygda

4. 4 Kunnskapsbasert forvaltning, læreprosesser og sosiale nettverk

4. 5 Målstyrt forvaltning

4. 6 Fokusområder som verktøy

4. 7 Scenarier for Snøheimvegen

Ressurser, hensikter

og verdivurderinger

Regimeskiftenes uttrykk

i landskapet

Næringsutvikling –

på fjellet og/eller i bygda

Målstyrt forvaltning Fokusområder

som verktøy

Scenarier for

Snøheimvegen

Kunnskapsbasert forvaltning,

læreprosesser og

sosiale nettverk

” Det ikke nok å fokusere

på forvaltning og tilrettelegging

i det fysiske landskapet, men

det er like viktig at forvaltning

og planlegging etableres og

utøves på en slik måte at

verdigrunnlag og forvaltningen

blir robust.

” Det er ofte et uttalt mål

at verneområdeforvaltningen

skal bli bedre i stand til

å balansere muligheten

for bruk, forstått som

friluftsliv, naturopplevelser

og verdiskaping, parallelt

med sikring av biologiske

verneverdier.

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

3.1 Ferdse

3.2 Villrein 3.3 Samfunn

Ferdse

Villrein Samfunn

5. ANBEFALINGER

4. 1 Ressurser, hensikter og verdivurderinger

4. 2 Regimeskiftenes uttrykk i landskapet

4. 3 Næringsutvikling – på fjellet og/eller i bygda

4. 4 Kunnskapsbasert forvaltning, læreprosesser og sosiale nettverk

4. 5 Målstyrt forvaltning

4. 6 Fokusområder som verktøy

4. 7 Scenarier for Snøheimvegen

Ressurser, hensikter

og verdivurderinger

Regimeskiftenes uttrykk

i landskapet

Næringsutvikling –

på fjellet og/eller i bygda

Målstyrt forvaltning

Fokusområder

som verktøy

Scenarier for

Snøheimvegen

Kunnskapsbasert forvaltning,

læreprosesser og

sosiale nettverk

4.5 Målstyrt forvaltning

Vi definerer målstyrt forvaltning i

Dovrefjell–Sunndalsfjella som en

dynamisk styrings prosess som inte-

grerer de to aspektene bruk og

vern, og som involverer spekte-

ret av rettmessige interessenter i

for valt nings planarbeidet.

Ideelt sett skal alle verne- og forvalt-

ningsmål, økologiske, kulturelle og sosi-

ale, være spesifiserte og skreddersydde

til det aktuelle området, både overord-

na, og på et så lavt geografisk nivå som

nødvendig for å kunne realisere målene.

I praksis er dette et verdispørsmål, der

nivåer for hva som er akseptabel bruk

eller ikke, er resultat av forhandlinger

og kompromisser. Grunnlaget for vur-

dering og eventuelle tiltak er stedsspe-

sifikk kunnskap og kunnskap fra FoU-

prosjektet om lokale miljøkvaliteter,

bruk, betydning, sårbarhet, påvirkning

og trusler – alt sett i forhold til de defi-

nerte forvaltningsmålene.

For å drive en effektiv målstyr t forvalt-

ning med god legitimitet og måloppnå-

else er det nødvendig med kunnskap

innenfor mange ulike temaer, og de

fleste av temaene er berørt på ulikt

vis i FoU-prosjektet. Der det er mulig

bør kunnskapen oppdateres jevnlig ved

hjelp av registreringer («overvåking»)

og ved anvendelse av målbare øko-

logiske og sosiale indikatorer (Vistad

m.fl. 2007). Gode måleindikatorer

bør identifiseres, og øvre eller nedre

grenseverdier for akseptabel påvirk-

ning og endring må fastsettes. Dette

blir et grunnlag for å vurdere om det er

behov for forvaltningsinnsats og even-

tuelt hvilke type forvaltningstiltak som

bør iverksettes. I tillegg er det avgjø-

rende at prosessen er verdimessig godt

forankret i rådende politikk på ulike

forvaltningsnivåer, fra det lokale til det

nasjonale. For at resultatene skal ha god

forankring og legitimitet over tid, og at

man skal oppnå en robust vinn–vinn-

situasjon, er det som tidligere nevnt

avgjørende at både formelle og ufor-

melle institusjoner utvikles på en måte

som legger opp til nær t samarbeid og

en felles forståelsesramme mellom de

ulike aktørene (jf. kap. 4.4).

Modell for målstyrt forvaltning i

Dovrefjell–Sunndalsf jella-området

Selve medvirkningsprosessen av invol-

verte parter byr på store utfordringer

i en målstyrt planprosess, nettopp fordi

lokalkunnskap og situasjonsbetinget

kunnskap er en viktig forutsetning for

både å spesifisere problemene og for

å finne de gode løsningene. Bare det

å definere hvem som skal delta i slike

prosesser kan by på store utfordrin-

ger, men det er allerede tatt mange

valg i forhold til dette i Dovrefjell–

Sunndalsfjella-området med oppret-

telse av Nasjonalparkstyret og andre

organisasjoner.

Delrapport 3 viser blant annet

hvordan en organisering av et land-

skap, som for eksempel gjennom

Nasjonalparkstyret, Fjellstyrene og

verneplanen, er et uttrykk for hva

aktørene som sitter med defini-

sjonsmakten oppfatter som riktig og

rettferdig. Dermed er måten man

organiserer og utformer institusjoner

på viktig for utformingen av aktøre-

nes handlingsrom. Vi ser dermed at

det ligger et tydelig maktelement i

enhver organisering, og det ligger en

tydelig kobling mellom det materielle

landskapet og moralske oppfatninger

av rett og galt. Det bør derfor være

kontinuerlige diskusjoner om hvilke

aktører som skal være med å gjøre

verdivalgene, og ikke minst hvordan et

slikt samarbeid skal organiseres. For å

utvikle en målstyrt forvaltningsmodell

for Dovrefjell–Sunndalsfjella-området

foreslår vi en integrert prosess med

” For å utvikle en målstyrt

forvaltningsmodell for

Dovrefjell–Sunndalsfjella-

området foreslår vi en integrert

prosess med tre hovedfaser.

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

tre hovedfaser (Figur 4.4.1). Fase I er

den beskrivende delen av prosessen,

der eksisterende og ny kunnskap sys-

tematiseres i en situasjonsbeskrivelse

med prioritering av problemstillinger,

synliggjøring av årsak-virkningsforhold

og definisjon av indikatorer med tilhø-

rende forslag til forvaltningstiltak.

Fase I er oppsummert i den tverrfag-

lige forskningsrappor ten du nå holder i

hånden. Mange aktører ble involvert i

prosessen med oppstart og gjennom-

føring av prosjektet gjennom at det ble

arrangert et bredt sammensatt dialogs-

eminar helt i starten av FoU-prosjektet

(Thomassen m.fl. 2009).

Fase II handler om de verdivalgene

man gjør for å definere akseptable

nivåer eller intervaller for akseptabel

påvirkning. Denne fasen bør gjen-

nomarbeides i en aktiv samhandling og

lokaliteter som mest sannsynlig vil

merke denne økningen. I en internasjo-

nal sammenheng er bruksintensiteten

i Dovrefjell–Sunndalsfjella-området

på et lavt nivå (Gundersen m.fl. 2011),

men en må være oppmerksom på at en

direkte sammenligning er lite relevant

med hensyn til ferdselens betydning

for villrein, noe som skyldes villreinens

skyhet, at den lever i åpne landskap og

har spesielt store arealbehov. Likevel

er det generelt sett lave ferdselsnivået

noe som forvaltningen i Dovrefjell–

Sunndalsfjella-området kan dra nytte

av. Ved å lage gode planer for videre

utvikling av områdene som følges opp

med målretta tiltak, vil man kunne øke

bruken der det er ønskelig og samtidig

redusere uønsket bruk og negative

konsekvenser i andre områder.

I tillegg vil målrettet tilrettelegging

medføre flere fornøyde brukere og

slik skape et ønske om gjenbruk. En

besøksstrategi som gir flere brukere

og flere fornøyde brukere er viktig

for verdiskapingen og må baseres på

planer for utvikling av infrastruktur for

Strategisk planlegging på

overordnet nivå

- Identifisere spesielle utfordringer

- Definere forvaltningsmål

- Langsiktig horisont

- Hele villreinområdet

- Forvaltning i soner

Fase I Kunnskapsgrunnlag

- Situasjonsbeskrivel se (miljø/bruk)

- Årsak-virkningsforhold

- Gradering av påvirkning

- Kunnskapsnivå påvirkning

- Evt. spesifikasjon kunnskapsmangel

- Indikatorer / forvaltningstiltak

- Overvåkingsmetodikk

Operativ planlegging i

fokusområder

- Identifisere spesielle utfordringer

- Definere forvaltningsmål

- Dag til dag forvaltning

- Fokusområder

- Tiltaksorientert

Fase II Verdivalg

- Velge fokus på type påvirkning

- Spesifisere alternativer

- Velge et alternativ

- Velge akseptabelt nivå for påvirkning

Fase III Gjennomføring /

overvåking

- Gjennomføre tiltakene

- Økonomi

- Personell

- Overvåking

FOU Oppdrag

Dialogseminar

- forbedre kunnskapen

- Innsikt konfliktlinjer

- Større legitimitet lokalt

Brukermedvirkning

- Lokalkunnskap

- Større legitimitet lokalt

- Redusere konflikter

Nasjonalparkstyre

Vernemyndighet

MD, DN, FM, FK

Lokal forvaltning

Statens

Naturoppsyn i

samarbeid med

lokale aktører

Brukermedvirkning

- Lokalkunnskap

- Større legitimitet lokalt

- Redusere konflikter

Figur 4.4.1 Skisse over målstyr t prosess i 3

faser (se tekst for forklaring). Fase III med

oppfølging av situasjonen evalueres og

pilene indikerer at det kan være behov for

å gjenta prosessen.

medvirkning med det som defineres

som brukere og sentrale aktører.

Fase III handler om implementering av

forvaltningstiltakene og registrering av

videre utvikling av tilstanden i forhold til

målene som er satt. Den siste fasen må

også ha rom for korreksjon av tiltakene.

Publikasjonene fra FoU-prosjektet gir

en kunnskapsstatus per 2013 og der-

med en mulighet for å følge utviklingen

videre på de faktorene som er under-

søkt for villrein (Jordhøy m.fl. 2012, kap.

3.2), ferdsel (Gundersen m.fl. 2013a, b,

c) og de ulike aktørene (Flemsæter m.fl.

2013). Prosessen bør være ”adaptiv” i

den forstand at man der det er mulig,

kan gå tilbake og justere på alle trinn

i prosessen og en slik gjentakelse kan

også skje relativt raskt.

Målstyrt forvaltning på to skalanivåer

Med grunnlag i resultatene som er pre-

senter t i delrapport 2 (Gundersen m.fl.

2013c) forventer vi at ferdselen vil øke

i Dovrefjell–Sunndalsfjella-området

framover, og det er i første rekke de

østlige områdene og enkelte andre

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

å styre utviklingen av besøksmønstre

og bruksintensitet. Det er avgjørende

at forvaltningsmyndighetene utarbeider

felles grunnprinsipper eller rammer for

hvordan en målstyrt forvaltning skal

gjennomføres, og at en klarer å bygge

opp en felles forståelse av begrepets

innhold og forutsetninger. Vi mener

forvaltningen minst bør jobbe på to

ulike skalanivåer i forhold til målstyring

av Dovrefjell–Sunndalsfjella-området.

Det ene handler om å definere ønsket

strategisk og langsiktig utvikling for hele

området og det andre handler om å

fokusere på spesifikke og mer opera-

sjonelle problemstillinger i avgrensa

områder, såkalte fokusområder.

Grunnprinsippet for målstyrt forvalt-

ning er at dette er en aktiv arbeids-

form som etterprøver virkningen

av beslutninger og tiltak. I tillegg til å

være en organiseringsform kan derfor

målstyrt og adaptiv forvaltning framfor

alt være et verktøy for å produsere

kunnskap om forvaltning og effekt av

tiltak. Samtidig som dette er en stor

styrke er det også en av de store og

potensielle svakhetene med en slik

forvaltningsform. Svakhetene ligger i

at det raskt etableres nye normer for

hva som er rett og galt, og at det derfor

kan være svært vanskelig å endre på et

vedtak eller regime som oppfattes som

hensiktsmessig eller av verdi for grup-

per av brukere. Et konkret eksempel

i så måte er bussregimet for drift av

Snøheimvegen. Regimet er oppfattet

som positivt blant mer eller mindre

alle brukere. Så langt har man imidler-

tid begrensede erfaringer med dette

regimet i forhold til villrein. Tiltaket er

også prøvd i en situasjon hvor det har

vært restriksjoner på annen ferdsel på

grunn av ryddeaktiviteten i Skytefeltet.

I en annen situasjon, hvor det for

eksempel etableres eller oppstår større

press på alternativ bruk av vegen, for

eksempel gjennom sykling eller annen

aktivitet, kan det være at en innser at

bussløsningen er mindre hensiktsmes-

sig med tanke på villreinens arealbruk,

og at en derfor må revurdere denne

løsningen. De positive responsene vi

har så langt fra brukerne av tilbudet

indikerer at dette kan komme til å bli

meget vanskelig. Vi mener derfor at en

må skille klart mellom problemstillinger

og tiltak som er egnet for et adaptivt

og utprøvende regime og de som

ikke er det. I Dovrefjell-Sunndalsfjella

generelt og på Hjerkinnplatået spesielt,

vil trolig den beste løsningen være at

en gjennom tydelige vedtak og eta-

blerte institusjoner setter grenser for

det framtidige handlingsrommet og at

bruken av adaptive forvaltningsregi-

mer begrenses til tiltak eller løsninger

hvor en kan etablere klare og forståtte

forutsetninger for bruken av et slikt

forvaltningsprinsipp. Gitt villreinens

betydning for verneformålet, presset på

leveområdet og mangelen på alterna-

tive habitater, gjør at en i det konkrete

tilfellet med Hjerkinnplatået må legge

noen grunnprinsipper og føringer for

den videre forvaltningen som sikrer

framtidige leveområder for villreinen.

Dette, sammen med blant annet forut-

sigbar og rettferdig behandling av ulike

aktører (jf. kap. 3.3), bør være sentrale

elementer i grunnprinsippene for en

eventuell adaptiv forvaltningsmodell.

De fleste besøkende i Dovrefjell–

Sunndalsfjella-området søker stillhet

og ro, enkel tilrettelegging, opplevelse

av flott natur og liten grad av forstyr-

relser fra andre besøkende eller tek-

niske inngrep. Målstyrt forvaltning på

overordna nivå må derfor bygge på en

eller annen form for sonering av verne-

området i forhold til vern og bruk. En

slik strategi vil måtte ta utgangspunkt

i eksisterende kunnskap om økologi,

ferdsel og brukere. Men i denne sam-

menhengen er det viktig å være opp-

merksom på at kunnskap kan bli brukt

3.1 Ferdse

3.2 Villrein 3.3 Samfunn

Ferdse

Villrein Samfunn

5. ANBEFALINGER

4. 1 Ressurser, hensikter og verdivurderinger

4. 2 Regimeskiftenes uttrykk i landskapet

4. 3 Næringsutvikling – på fjellet og/eller i bygda

4. 4 Kunnskapsbasert forvaltning, læreprosesser og sosiale nettverk

4. 5 Målstyrt forvaltning

4. 6 Fokusområder som verktøy

4. 7 Scenarier for Snøheimvegen

Ressurser, hensikter

og verdivurderinger

Regimeskiftenes uttrykk

i landskapet

Næringsutvikling –

på fjellet og/eller i bygda

Målstyrt forvaltning

Fokusområder

som verktøy

Scenarier for

Snøheimvegen

Kunnskapsbasert forvaltning,

læreprosesser og

sosiale nettverk

” Vi mener forvaltningen

minst bør jobbe på to ulike

skalanivåer i forhold til

målstyring av Dovref jell–

Sunndalsfjella-området.

” Svakhetene ligger i at det

raskt etableres nye normer

for hva som er rett og galt, og

at det derfor kan være svært

vanskelig å endre på et vedtak

eller regime som oppfattes

som hensiktsmessig eller av

verdi for grupper av brukere.

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

strategisk og at det ligger svært mye

definisjonsmakt i begreper og hvor-

dan begreper blir forstått. Vi har vært

innom denne problematikken både i

innledningen til rapporten og i de ulike

resultatkapitlene. Relevante eksempler

her er derfor mange og omfatter både

begreper brukt for å beskrive forvalt-

ningsmålene for villrein og andre mer

generelle begrep som «tradisjonell

turvirksomhet», «norsk naturbruk» og

«enkelt friluftsliv», og tilrettelegging/

forvaltningstiltak som er tilpasset dette.

Et viktig poeng er altså at mange av

de begrepene som er i bruk, og som

beskriver ulike mål, kan ha svært ulik

betydning avhengig av hva som legges

i begrepene og hvem som bruker de.

Tilbakeføringen av skytefeltet og sane-

ring av vegene i området vil uten tvil gi

området et større preg av å være ube-

rørt, og effektene av tilbakeføringen kan

måles i form av redusert inngrepsgrad.

Men hvordan dette vil påvirke villrein vil

være helt avhengig av hvilken bruk og

ferdsel som etableres i området etter

at tilbakeføringsarbeidet er avsluttet.

Omfang, tilrettelegging, hvor og når er

helt sentrale spørsmål som må avklares

for å vurdere om tilbakeføringen og

“et økt villmarkspreg” vil være positivt

eller negativt for villrein. Begreper som

“tradisjon” eller “enkelt friluftsliv” vil

derfor være lite hensiktsmessige som

styringsverktøy for forvaltningen om

de ikke gis et mer detaljert og forstått

meningsinnhold.

Et kunnskapsbasert forvaltningssystem

vil derfor, og som vi har vær t inne på

tidligere, være avhengig av at aktørene

enten har eller blir gitt muligheter for å

utvikle en felles kunnskapsplattform og

begrepsforståelse.

På overordna nivå er det spesielt vik-

tig å definere strenge vernekriterier

for de mest sårbare og også urør te

områdene (bevaring) og å lage gode

konsekvensene bruken av området har

på villreinen (se kap. 4.6), og vi bruker

fokusområde Snøheimvegen her som

et illustrativt eksempel på en målstyrt

prosess. Resultatene fra villreinpro-

sjektet viser at problemet er knyttet til

vanskeligheter for villreinstammen med

å krysse området som ligger mellom

Hjerkinn og Snøhetta på ettersom-

meren og om høsten. Rotasjonstrekket

rundt Snøhetta er viktig for å opprett-

holde trekkruter mellom sommerbei-

tene i vest og høst og vinterbeiter i

øst, og for å opprettholde muligheten

i framtida for å åpne trekkveg videre

østover mot Rondane og Knutshø. Den

framtidige bruken av dette området

er også knyttet til villreinens mulighe-

ter for å nytte viktige beiteområder

i Skytefeltet og områdene øst for

Snøhettamassivet generelt.

I en målstyrt prosess har man nå iden-

tifisert fokusområde og problemstilling.

Det neste spørsmålet er hvordan dette

skal behandles videre. Det er nå verdi-

valgene må gjøres. Forskernes oppgave

er å legge fram kunnskapsgrunnlaget,

vise effekter og nivå for påvirkning.

Forvaltningen må avgjøre om påvirk-

ningen er akseptabel eller ikke, ut i

fra en helhetsvurdering om trekkets

betydning og alternative beiteområder

(kap. 3.2). I en målstyrt prosess må man

bli enige om mål og indikatorer. Målet

kan for eksempel være å opprettholde

dagens rotasjonstrekk rundt Snøhetta,

og indikatorer er da påvisning om

trekket blir gjennomført eller ikke. Et

eksempel på en standard i dette tilfelle

kan være at store deler av villreinstam-

men skal krysse Snøheimvegen i løpet

av høsten og at de skal kunne bruke

beiteområdene i de indre delene av

skytefeltet. De ulike forvaltningstiltake-

ne man velger å sette inn for å nå dette

målet må også være kunnskapsbaserte

og knyttet til flere datakilder for villrein,

ferdsel og bruk.

besøksstrategier for de mest intensivt

brukte områdene (utvikling) innenfor

Dovrefjell–Sunndalsfjella-området. Vi

skiller her mellom sårbare og urørte

områder. Urørthet kan være viktig ut

fra både et menneskelig og villreinfag-

lig perspektiv, mens områder med

liten grad av urørthet også kan være

svært viktige og sårbare ut fra hensy-

net til villrein. Begrunnelsen for denne

prioriteringen bygger på at det er inn-

fallspor tene som utgjør selve kommu-

nikasjonen med omverdenen, og mye

av bruken kan styres og kanaliseres

gjennom tiltak i disse områdene. I de

mest sårbare (fra et villreinperspektiv)

eller urørte delene av verneområdet

har man mulighet til å begrense bruken

hvis det er ønskelig, og dermed bevare

urørthet og villmarksopplevelse i disse

områdene på tross av at bruk og tilret-

telegging øker i andre områder.

Målstyrt forvaltning kan også knyttes

til spesifikke problemstillinger i fokus-

områder i det enkelte verneområde.

Dette er problemstillinger som kan ha

ulike skalanivåer, men ofte vil det være

snakk om områder med begrenset are-

alutstrekning. Forhold som forstyrrelse

av villrein, slitasje på vegetasjon eller

brukerkonflikter kan være eksempler

på problemstillinger som målstyrt for-

valtning skal kunne løse lokalt og med

stedstilpassete, skreddersydde tiltak.

Målstyrt prosess – eksempel

fokusområde Snøheimvegen

I en målstyrt prosess er det viktig å

gradere effektene som ferdsel kan ha

på villreinens arealbruk og trekkveger

(Figur 4.6.1). Figuren viser prinsippet

for hvordan ulik grad av påvirkning

teoretisk sett kan ha ulike effekter på

villreinbestanden, og der økende grad

av påvirkning gir større negative kon-

sekvenser. Vi har gjort en vurdering

av alle fokusområdene i Dovrefjell–

Sunndalsfjella-området i forhold til

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

3.1 Ferdse

3.2 Villrein 3.3 Samfunn

Ferdse

Villrein Samfunn

5. ANBEFALINGER

4. 1 Ressurser, hensikter og verdivurderinger

4. 2 Regimeskiftenes uttrykk i landskapet

4. 3 Næringsutvikling – på fjellet og/eller i bygda

4. 4 Kunnskapsbasert forvaltning, læreprosesser og sosiale nettverk

4. 5 Målstyrt forvaltning

4. 6 Fokusområder som verktøy

4. 7 Scenarier for Snøheimvegen

Ressurser, hensikter

og verdivurderinger

Regimeskiftenes uttrykk

i landskapet

Næringsutvikling –

på fjellet og/eller i bygda

Målstyrt forvaltning

Fokusområder

som verktøy

Scenarier for

Snøheimvegen

Kunnskapsbasert forvaltning,

læreprosesser og

sosiale nettverk

Delrapport 2 viser at det finnes en

rekke ulike forvaltningstiltak som for-

valtningen kan spille på i en slik situa-

sjon. Dette kan for eksempel være å

lede, informere og kanalisere ferdselen

til ønskete områder. En annen form

for tiltak kan være fysiske tiltak gjen-

nom for eksempel nedleggelse av stier,

utbygging av ny infrastruktur i rand-

områder eller ferdselsforbud i enkelte

områder eller til enkelte tider på året.

Alternativt skifte av forvaltningsregime

på vegen fra bil til buss, eller tiltak som

nedleggelse av Snøheimvegen og flyt-

ting/nedleggelse av turisthytter.

Ved å utstyre de besøkende med GPS

på Snøheimvegen, viste Gundersen

m.fl. (2013c) at trafikken er svært kana-

lisert langs vegen inn til Snøheim for alle

brukergrupper med unntak av jegere,

enten det er med bilregime eller buss-

regime. De aller fleste går på topptur

til Snøhetta, men det viser seg at det

blir langt større opphold langs vegen

og i områdene rundt vegen ved bruk

av bil i forhold til buss. Kunnskap fra

spørreundersøkelser viser at halvpar-

ten av de besøkende er der for første

gang, de fleste vil på Snøhetta og følger

eksisterende infrastruktur. Dette er en

fordel forvaltningen kan dra nytte av,

fordi førstegangsbesøkende og turister

er veldig mottakelige for informasjon

og lar seg lede dit forvaltningen ønsker.

Samtidig er det viktig å merke seg at en

annen konsekvens av bussregimet som-

meren 2012 var at lokale brukere var

nesten fraværende inn Snøheimvegen.

Så må man først vurdere om konse-

kvensene av tiltaket er akseptabelt eller

ikke, og deretter se hvilke muligheter

forvaltningen har for å håndtere dette

videre med samme prosedyre i en mål-

styrt prosess.

La oss si at en målstyrt prosess ender

opp med å implementere bussregime i

månedene juli, august og september, og

innfører samtidig et ferdselsforbud for

annen bruk av Snøheimvegen. Målet er

da at dette regimet skal gjøre det let-

tere for villreinen å krysse barrieren,

også med forventet økning i ferdsel i

området. Forvaltningen må da over-

våke utviklingen av tilstanden via indi-

katoren; fungerer regimet i praksis og

overholder folk ferdselsrestriksjonen?

(ved GPS, observasjon, rapportering)

og krysser villreinen «barrieren»? (GPS

og observasjoner). Hvis målene ikke

oppnås innenfor perioden tiltakene set-

tes i verk, må prosessen gjentas, og det

er mulig at både mål, standarder, tiltak

og indikatorer må endres.

Et viktig ankepunkt mot tilnærmingen

beskrevet her er, som tidligere nevnt,

at det ikke alltid er lett å justere, endre

eller reversere tiltak som er satt i

verk. Bussregimet kan for eksempel

være svært vellykket og ønskelig ut fra

enkelte aktørers ståsted, eller mislyk-

ket sett med andre sine øyne – selv

om et overordnet felles mål ligger til

grunn. Det er derfor svært viktig at

premissene for forvaltningsprosessen

er helt tydelige. I dette tilfellet i forhold

til økologi og verneverdier som hoved-

elementer i målet for forvaltningen, og

at det vil være slik at om ikke de øko-

logiske målsettingene er oppfylt så må

man tilbake til utgangspunktet og vur-

dere nye forvaltningstiltak. Det er viktig

å være klar over at dette ikke alltid

er like lett. Jo større tiltaket er, enten

i form av antall brukere som benyt-

ter tilbudet eller i form av materielle

inngrep, jo vanskeligere vil det være å

reversere tiltaket dersom det viser seg

at det har for store negative innvirk-

ninger. Delprosjekt 3 (jf. kap. 3.3, figur

3.2.2) viser at praksiser og materialitet

som har blitt etablert på grunnlag av

bestemte moralske vurderinger på ett

tidspunkt legger føringer for moralske

vurderinger på et senere tidspunkt.

Evalueringen vil derfor påvirkes av de

nye praksisene og normene som er

etablert, av hvilke aktører som er invol-

vert og maktrelasjonene mellom disse.

For mindre tiltak angående for eksem-

pel bruk eller type bruk av spesifikke

stier og tillatelser til å drive organisert

ferdsel vil godt definerte målsettinger

og gjennomsiktighet i prosessen kunne

gi et godt nok utgangspunkt for å kunne

reversere prosessen. For større materi-

elle inngrep som bygging eller åpning av

turisthytter og infrastrukturutbygginger

vil dette derimot være vanskeligere.

Hvilke beslutninger som realistisk lar

seg reversere og hvilke som ikke gjør

det, må vurderes nøye i en prosess som

er åpen og transparent.

Hovedpoenget med dette kapitlet har

vært å diskutere hvordan målstyrt for-

valtning kan brukes i den framtidige for-

valtningen av Dovrefjell–Sunndalsfjella-

området. Ved siden av å peke på

dette som et godt system, har vi også

diskutert begrensinger med denne for-

valtningsformen og har påpekt betyd-

ningen av felles kunnskapsplattform

og viktigheten av å institusjonalisere

denne som en forutsetning for adaptive

forvaltningssystem.

” Det er svært viktig at

premissene for for valtnings-

prosessen er helt tydelige.

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

4.6 Fokusområder som

verktøy

Fokusområdene må leses inn i en

kontekst der det er mange ulike

endringsprosesser som pågår tilknytta

bruk–vern-problematikk, og at vi nå

ser konturene av en forvaltning som i

større grad er målstyrt og etterprøv-

bar enn det den tidligere regelstyrte

forvaltningen var i stand til å være.

Følgelig vil villreinens områder bli

møtt med større krav til fleksible for-

valtningsløsninger, og det kreves mer

presis kunnskap om alle sider som har

betydning for villreinen – både den

rent økologiske kunnskapen og kunn-

skap om ferdsel og hvordan samfunnet

forholder seg til villrein og ferdsel.

Større presisjon og fleksibilitet i

forvaltningen

Jordhøy m.fl. (2012) og kapittel 3.2 viser

at det finnes en hel del vitenskapelig

kunnskap om villreinen som kan brukes

inn i vurderingen av fokusområdene.

Det er blant annet mer enn nok kunn-

skap til å kunne si at utbygging av infra-

struktur i fokusområdene, og ferdsel

og trafikk som følge av dette, har med-

ført betydelige endringer i villreinens

atferd og arealbruk. Mange studier har

dokumentert villreinens responser på

forstyrrelser, både på fysiologisk nivå,

som kortvarige atferdsendringer og

som regionale effekter der forstyrrelser

eller tekniske inngrep påvirker reinens

arealbruk. Det gjenstår imidlertid fort-

satt en del ubesvarte spørsmål og et

forskningsbehov når det gjelder den

funksjonelle betydningen av ulike typer

menneskelig bruk på villreinens biologi

og bestandsdynamikk.

Villreinen og villreinens leveområder

er aldri mer verdt enn det samfun-

net til enhver tid definerer at det skal

være verdt, og dette betyr at kunnskap

om villrein og villreinens leveområder

må ut til folket. Det er mange typer

av kunnskapsformidling, men når det

gjelder villrein, er det vanskelig å tenke

seg at det er nok å formidle effektivt

via lærebøker og media. Bruk og opp-

levelse er avgjørende for at mennesker

knytter sterke bånd til fjellet og til vill-

rein, og bruken har ringvirkninger ved

at historier og opplevelser viderefor-

midles til «ikke-brukere» og samfunnet

generelt. Det paradoksale er at villrein-

områdene må brukes og oppleves for å

sikre villreinens framtid. Det er i tillegg

politiske signaler om økt næringsmessig

bruk av verneområdene, jf. Fjellteksten.

I forhold til utviklingstrekkene for villrei-

nens leveområder, vil økt ferdsel by på

betydelige utfordringer. Forvaltningen

vil for eksempel etterspørre mer spe-

sifikk og situasjonsbetinget kunnskap,

som i større grad er lokal og erfarings-

basert og som vil utfylle den generelle

forskningen som allerede er gjennom-

ført knyttet til respons, barrierer og

arealunnvikelse.

Vitenskapelig kunnskap søker all-

menngyldige regler på tvers av villrei-

nområdene, knyttet til for eksempel

populasjonsdynamikk, fragmentering,

unnvikelseseffekter og atferd i forbin-

delse med lineære barrierer, og mer

spesifikk kunnskap som man trenger

for å gjøre vurderinger på fokusom-

rådenivå. Skala er en utfordring i for-

hold til fokusområdene fordi villreinen

bruker storskala landskap med trekk

og årstidsvariasjoner og er kjent for å

ha langtidssvingninger i arealbruk og

populasjonstetthet.

I fokusområdene har en stor nytte

av spesifikk kunnskap om folks bruk

av landskapene, noe vi har fått som

et resultat av dette prosjektet.

Samla sett representerer våre resul-

tater en blanding mellom formell

og vitenskapelig kunnskap, detal-

jerte og beskrivende undersøkelser

3.1 Ferdse

3.2 Villrein 3.3 Samfunn

Ferdse

Villrein Samfunn

5. ANBEFALINGER

4. 1 Ressurser, hensikter og verdivurderinger

4. 2 Regimeskiftenes uttrykk i landskapet

4. 3 Næringsutvikling – på fjellet og/eller i bygda

4. 4 Kunnskapsbasert forvaltning, læreprosesser og sosiale nettverk

4. 5 Målstyrt forvaltning

4. 6 Fokusområder som verktøy

4. 7 Scenarier for Snøheimvegen

Ressurser, hensikter

og verdivurderinger

Regimeskiftenes uttrykk

i landskapet

Næringsutvikling –

på fjellet og/eller i bygda

Målstyrt forvaltning

Fokusområder

som verktøy

Scenarier for

Snøheimvegen

Kunnskapsbasert forvaltning,

læreprosesser og

sosiale nettverk

” Villreinen og villreinens

leveområder er aldri mer

verdt enn det samfunnet til

enhver tid definerer at det

skal være verdt, og dette betyr

at kunnskap om villrein og

villreinens leveområder må ut

til folket.

” Det paradoksale er at

villreinområdene må brukes og

oppleves for å sikre villreinens

framtid.

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

i fokusområdene, lokalkunnskap og

kulturhistorie. Ferdselsregistreringene

har gitt oss mulighet til å nyansere ferd-

selsintensiteten i tid og rom og mellom

ulike brukergrupper. Vurderinger på

fokusområdenivå bygger på mer presis

kunnskap om bruk og ferdsel, samtidig

som vi har generert ny kunnskap om

forholdet mellom ferdselsintensitet og

effekter og barrierevirkninger for villrein

(se kapittel 3.2). I tillegg har kunnskap

om hvem brukerne er, gitt oss anled-

ning til å forslå tiltak som vil være mer

presise med henhold til måloppnåelse.

Dette gir forvaltningen et godt grunnlag

for å foreta verdivalgene i forhold hva

som er akseptabel bruk og påvirkning,

og videre oppfølging av disse.

I figur 4.6.1 har vi gitt en skjematisk

presentasjon av forholdet mellom

forstyrrelser og hvilke effekter dette

kan ha på villreinbestanden. Vi har

valgt å dele inn effektene på lokalt,

Figur 4.6.1. Prinsippf igur som viser sam-

menhengen mellom effekter av bruksin-

tensitet, infrastruktur og ressursutnyttelse

og populasjonsøkologiske effekter på

villreinbestanden.

regionalt og nasjonalt eller europeisk

nivå. Skaleringen av fokusområdene tar

utgangspunkt i denne prinsippfiguren,

men hvilke faktorer som har betydning

for villreinen og gradientene av disse

faktorene i tid og rom vil variere mel-

lom fokusområdene. Her må en også

ta hensyn til at tilfeldige forstyrrelser

(som skaleres lavt i figur 4.6.1), kan ha

svært stor effekt i perioder av året hvor

villrein er særlig sårbar. Et godt og rele-

vant eksempel i så måte er forstyrrelser

i forbindelse med kalvingsperioden,

hvor enkeltstående episoder kan få

store konsekvenser.

Skalering og vurdering av fokusområder

Det ble tidlig i prosjektet beskrevet

problemstillinger i fokusområder som

prosjektet skulle utrede nærmere i

løpet av prosjektperioden. Kildene

her er i første rekke Villreinnemda for

Snøhetta og Knutshø, og problemstil-

lingene ble ytterligere behandlet og

spesifisert i dialogprosessen knyttet

til FoU-prosjektet (Thomassen m.fl.

2009). Villreinfaglig er fokusområdene

mer inngående beskrevet i Jordhøy

m.fl. (2012). Ferdselsregistreringene er

mer detaljert beskrevet i dokumenta-

sjonsrapporten om fokusområder og

lokaliteter (Gundersen m.fl. 2013b) og

sammen med villreinplott i sluttrap-

port ferdsel (Gundersen m.fl. 2013c).

Vi gjengir her bare hovedtrekkene fra

analysene av fokusområdene.

Beskrivelsene av fokusområdene

bygger på helhetlige vurderinger der

kunnskap er hentet fra de tre delom-

rådene i prosjektet; villrein, ferdsel og

samfunn, og der disse tre delene ses i

sammenheng. Fokusområdene plasse-

rer seg langs ulike gradienter for en lang

rekke faktorer knyttet til påvirkning,

betydning for samfunn og økonomi,

bruksintensitet og forvaltningstiltak

som til sammen beskriver den kom-

plekse situasjoner på ulike skalanivåer.

Effekter av bruksintensitet / infrastruktur /ressursutnyttelse

Populasjonsøkologiske konsekvenser

Tilfeldige forstyrrelser

Systematiske forstyrrelser

Redusert beitetid og småskala arealutnyttelse

Toleransegrense for endret atferd for bestanden

Redusert storskala arealutnyttelse

Brudd i trekkveier

Toleransegrense for funksjonell betydning for bestanden

C - LOKAL

B - REGIONAL

A - NASJONAL

” Kunnskap om brukerne

har gitt oss anldning til å

foreslå tiltak som vil være

mer presise i forhold til

måloppnåelse.

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

I figur 4.6.2 er fokusområdene skalert

langs noen viktige gradienter. Vi har i

dette prosjektet brukt en bedømming

av fokusområdene i forhold til et kri-

teriesett som bygger på lokal, regional

og nasjonal/europeisk betydning av den

effekten det har på villreinbestanden,

betydningen området har i samfunnet

og også grad av intervensjon som må til

for å endre statusen.

A – Nasjonalt/europeisk nivå. Norge

har et særlig ansvar for villreinen, og

menneskelig aktivitet har medført

fragmentering av villreinområder og

har sterk effekt på villreins arealbruk

og trekk. Denne kategorien gjelder

for områder der storskala sesongvise

trekkveger har opphørt og medført

store negative funksjonelle effekter på

villreinbestanden, som er avskåret fra

viktige beite- eller kalvingsområder.

Brudd i trekkveg def ineres dersom min-

dre enn 10 % av opprinnelig trekk har

vært i bruk siste 20 år. Fokusområder

i kategori A har som oftest nasjonale

interesser knyttet til infrastruktur og

ressursutnytting, og tiltakene for å gjen-

opprette trekkvegene vil kreve store

bruksendringer og fysiske endringer i

lokaliteten.

Fokusområder:

E6/jernbane, Aursjøen–Dalsida

B – Regionalt nivå. Menneskelig aktivi-

tet som har medført større begrensnin-

ger i arealbruk og trekk innenfor villrei-

nområdet. Dette gjelder områder der

viktige trekkveger har opphør t eller er

sterkt redusert/endret, og som medfø-

rer store negative effekter på areal- og

ressursutnyttelsen i villreinområdet.

Dette gjelder også arealunnvikelse av

områder som utgjør mer enn 10 %

av villreinområdets beiteressurser, og

som ikke har vært i bruk siste 20 år.

Fokusområder i kategori B har regio-

nale interesser knyttet til infrastruktur

3.1 Ferdse

3.2 Villrein 3.3 Samfunn

Ferdse

Villrein Samfunn

5. ANBEFALINGER

4. 1 Ressurser, hensikter og verdivurderinger

4. 2 Regimeskiftenes uttrykk i landskapet

4. 3 Næringsutvikling – på fjellet og/eller i bygda

4. 4 Kunnskapsbasert forvaltning, læreprosesser og sosiale nettverk

4. 5 Målstyrt forvaltning

4. 6 Fokusområder som verktøy

4. 7 Scenarier for Snøheimvegen

Ressurser, hensikter

og verdivurderinger

Regimeskiftenes uttrykk

i landskapet

Næringsutvikling –

på fjellet og/eller i bygda

Målstyrt forvaltning

Fokusområder

som verktøy

Scenarier for

Snøheimvegen

Kunnskapsbasert forvaltning,

læreprosesser og

sosiale nettverk

og ressursutnytting, og tiltakene for

å gjenopprette trekkvegene vil ofte

kreve både bruksendringer og fysiske

endringer i lokaliteten.

Fokusområde:

Torbuhalsen–Torbudalen, Hjerkinnplatået

C – Lokalt nivå. Menneskelig aktivitet

som medfører redusert beitetid og are-

alunnvikelse i deler av villreinområdet

eller til visse tider av året, og som gjør

at villreinen ikke får utnytta ressursene

i villreinområdet optimalt. Dette gjel-

der ofte dagens nøkkelområder for

villreinens trekk og ressursutnyttelse,

og der bruksintensiteten er på et slikt

nivå at den forstyrrer villreinen tilfel-

dig eller systematisk uten å føre til full

arealunnvikelse eller brudd i trekkveg.

Fokusområder i kategori C har lokale

interesser knyttet til bruk og res-

sursutnytting, og tiltakene for å bedre

situasjonen for villreinen er knyttet til

informasjon, sti- og løypeplaner og min-

dre fysiske endringer i lokaliteten.

Fokusområde:

Eikesdalen (plan), Bjorli, Sæterf jellet,

Soløyfjellet, Lesjøtelet, Reinsvatnet

Figur 4.6.2. Tredelt prinsippfigur for

skalering av fokusområdene i Dovrefjell–

Sunndalsfjella-området. Fokusområder i

sone A inkluderer områder som har sterk

negativ funksjonell effekt på villreinbe-

standen. Sone B inkluderer fokusområder

av regional betydning for villreinen, mens

sone C inkluderer fokusområder som har

effekter og betydning på lokalnivå.

Grad av påvirkning/effekt

Bruksintensitet/infrastruktur/ressursutnyttelse

Grad av intervensjon

Bjorli

Sæterfjellet

Leirsjøtelet

Eikesdalen (plan)

Soløyfjellet

Hjerkinnplatået

E6/Jernbane

Torbudalen

Aursjøen

Dalsida

Lokal Nasjonal

Nasjonal

Lokal

Regional

” Norge har et særlig

ansvar for villreinen, og

menneskelig aktivitet har

medført fragmentering av

villreinområder og har sterk

effekt på villreins arealbruk og

trekk.

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

4.7 Scenarier for

Snøheimvegen

Utgangspunktet for forskningspro-

sjektet var tre ulike scenarier for

Snø heim vegen;

1) Snøheimvegen fjernes og

renatureres

2) Snøheimvegen fjernes ikke, men

det legges betydelige begrensnin-

ger på bruk

3) Snøheimvegen holdes åpen for fri

ferdsel.

Alt tyder på at Snøheim og Snøhetta

kommer til å bli viktige destinasjoner

med store besøkstall. En riktig strategi vil

derfor være å tilrettelegge for dette, noe

som innebærer klare og definerte ram-

mer som setter forståtte og aksepterte

grenser for de involver te aktørenes hand-

lingsrom (se kapittel 3.3 for utdypning).

Dette er en forutsetning for et robust

landskap som ivaretar både de økolo-

giske og de sosiokulturelle elementene.

Brukerundersøkelser og ferdselsregistre-

ringer sommeren 2012 indikerer at de

besøkende til Snøheim stort sett hadde

to mål for øye: enten et besøk på den

nye hytta eller alternativt også en tur til

toppen på Snøhetta. Så langt viser ferd-

selsregistreringene og overnattingstall at

åpningen av Snøheim hadde liten effekt

på ferdselen lenger inn i området og over

til Reinheim, men vi registrerte en fordob-

ling av ferdselen i Svånådalen. Potensialet

for at dette kan komme til å endre seg er

imidler tid betydelig, og hvordan ferdselen

blir i disse områdene bør derfor inngå

i et framtidig forsknings- og overvåk-

ningsopplegg knyttet til scenariene for

Snøheimvegen (se under). Kartlegging

av reinens funksjonsområder viser at

selve platået rundt Snøheim har relativt

beskjedne ressurser for villrein og at det er

trekkmulighetene mellom Stroplsjødalen

og beiteområdene i skytefeltet som er av

størst forvaltningsmessig betydning.

Bussregime på Snøheimvegen

Vi har konkludert, under enkelte defi-

nerte forutsetninger, at et scenario

der man beholder Snøheimvegen men

kontrollerer ferdselen inn til Snøheim

gjennom et regime med buss, kan være

det beste for framtida.

Gjennom et bussregime vil en ha mulig-

het for både å håndtere økte besøks-

tall på Snøheim og økt ferdsel til

Snøhettatoppen. En bussløsning forut-

setter imidler tid at bussen kan kjøre helt

inn til Snøheim, slik at det blir minimalt

med forstyrrelser eller infrastruktur i

den viktige trekkorridoren ved dagens

nasjonalparkgrense. Dette innebærer

altså kjøring med buss også innenfor

Nasjonalparken med de vernegrensene

man har i dag. Vår vurdering er at hele

legitimiteten til denne løsningen hviler

på at en kan kjøre helt inn til Snøheim

og at det er en forutsetning for å oppnå

ønska kanalisering og redusert ferdsel

i områdene mellom Snøheimvegen og

Stroplsjødalen. Buss inn til Snøheim og

toppturer derfra trenger ikke nødven-

digvis å medføre økt ferdsel i omlig-

gende og mer sårbare områder, men

dette fordrer at utviklingen av kon-

septet rundt Snøheim og bussregimet

legger vekt på å hindre økt bruk av de

omliggende og mer sårbare områdene i

Åmotsdalen, Stroplsjødalen og de indre

delene av Skytefeltet.

Et viktig argument for løsningen med

bruk av buss er at en har langt større

muligheter for å påvirke ferdselen til de

besøkende sammenlignet med et regi-

me med fri ferdsel uavhengig av om en

fjerner vegen eller ei. Ved å samle de

besøkende har man også gode mulig-

heter til å formidle informasjon. Ikke

minst er dette viktig i forhold til villrein,

og en bør bruke bussene som utgangs-

punkt for god og relevant informasjon

om tiltaket, området og hensynet til

villrein. Gjøres dette på riktig vis har

3.1 Ferdse

3.2 Villrein 3.3 Samfunn

Ferdse

Villrein Samfunn

5. ANBEFALINGER

4. 1 Ressurser, hensikter og verdivurderinger

4. 2 Regimeskiftenes uttrykk i landskapet

4. 3 Næringsutvikling – på fjellet og/eller i bygda

4. 4 Kunnskapsbasert forvaltning, læreprosesser og sosiale nettverk

4. 5 Målstyrt forvaltning

4. 6 Fokusområder som verktøy

4. 7 Scenarier for Snøheimvegen

Ressurser, hensikter

og verdivurderinger

Regimeskiftenes uttrykk

i landskapet

Næringsutvikling –

på fjellet og/eller i bygda

Målstyrt forvaltning Fokusområder

som verktøy

Scenarier for

Snøheimvegen

Kunnskapsbasert forvaltning,

læreprosesser og

sosiale nettverk

” For oss så er det en

forutsetning. Det har det alltid

vært, å beholde veien. For

veien ligger der.

Informant

” Det er mange som

kommer og leter etter porten,

da, til nasjonalparken.

Informant

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

en mulighet for å nå en brukergruppe

som villreinforvaltningen sjelden kom-

mer i inngrep med ellers. Bussregimet

kan også utvikles til å bli en god arena

for det lokale næringslivet gjennom å

samle og kontrollere turiststrømmen.

Dermed kan et bussregime gi mer for-

nøyde brukere, skape større aksept for

de begrensningene som legges på bruk

og legge til rette for at lokale nærings-

aktører på ulike vis kan treffe flere kun-

der og tilby flere produkter.

Et viktig ankepunkt mot denne løs-

ningen er at man kan stå i fare for å

vri bruken av fjellområdet bort fra en

lokal bruk og et ruralt friluftsliv til et

mer rekreasjonsbasert, urbant frilufts-

liv. Erfaringene fra sommeren 2012

viser en tydelig trend der den lokale

bruken av Snøheimvegen ble mindre,

mens det var en markant økning i

bruken blant folk fra urbane områder,

spesielt trondheimsområdet. En bør

derfor gjøre tiltak som tilrettelegger

for lokal bruk av busstilbudet, og beho-

vene til lokale reiselivsbedrifter må

bli vektlagt på lik linje med DNT sine

behov når busstilbudet skal utformes. I

den forbindelse bør Stroplsjødalen og

Snøheimvegen ses i sammenheng, og

skulle det vise seg at den samlede ferd-

selen skulle bli så stor at det dannes en

barriere for villreintrekket bør det ikke

være automatikk i at det er ferdselen

i Stroplsjødalen som må begrenses

mens ferdselen inn til Snøheim fra

Hjerkinn opprettholdes. Å regulere

ferdselen i Stroplsjødalen vil kunne

ha store negative konsekvenser for

Kongsvold fjellstue, som er en lokal

aktør med lange tradisjoner. Dersom

man på sikt ikke får til en tilfredsstil-

lende løsning for villreintrekket ved å

regulere ferdselen på Snøheimvegen,

må man vurdere alternativene om

enten å fjerne Snøheimvegen og/eller

legge ned Snøheim.

Allemannsretten vil selvsagt fortsatt

gjelde selv om et bussregime innføres,

men ferdselen av gående og syklende

på vegen bør være på et minimum.

Forstyrrelsene fra denne type ferdsel

vil hindre trekket til villreinen, og også

undergrave effekten av og legitimiteten

til bussregimet. Likeledes vil det bli

spørsmål om tilpasninger, unntak og

dispensasjoner i forhold til hvem som

likevel kan kjøre på vegen, hvor man

kan stoppe og så videre. Også her vil vi

argumentere for å holde unntakene på

et minimum på grunnlag av både hen-

synet til villreinen og for å bygge opp

under legitimiteten til et bussregime.

Når det gjelder graden av regulering

av gående og syklende samt dispen-

sasjoner fra bussregimet for enkelte

brukere, kan man eventuelt ta i bruk

adaptive forvaltningsprinsipper som

beskrevet i kapittel 4.4. Målet bør være

å gjøre busstilbudet så godt at behovet

for dette blir så lite som mulig.

Fjerning av Snøheimvegen

Et alternativt scenario, og det som

fortsatt ligger i stortingsvedtaket fra

1999 om renatureringen av skytefel-

tet, er at Snøheimvegen fjernes og at

området forsøkes tilbakeført til “natur-

tilstand”. Denne løsningen vil utvilsomt

gi området et større preg av å være

et “villmarksområde” og effekten av

tilbakeføringen vil kunne måles i form

av redusert inngrepsgrad (INON) og gi

økt opplevelsesverdi for de som søker

denne type landskapskvalitet. Men hva

vil dette ha å si for villrein? Er det ute-

lukkende slik at økt grad av urørthet i

et såpass lett tilgjengelig og attraktivt

område vil være det beste for villreinen,

på kort eller lang sikt? Vi mener at det

ikke er det. Det skyldes flere forhold.

Uten Snøheimvegen vil det være et

transportbehov inn til Snøhetta som

vil medføre at det etableres minst to

transportårer fra E6 eller jernbane inn

til Snøheim, en fra Hjerkinn og en fra

” Sjølv om villreinen blir

påverka av aktivitet treng

vi ikkje stenge Snøheim for

turisme meiner eg, men

samtidig må vi ta hensyn til

villreinen og korleis han blir

påverka av turisme og ferdsel

inn mot hytta.

Skoleelev

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

Kongsvold, som vil ha en jevn strøm av

folk. Fullstendig tilbakeføring vil dermed

reise en del problemstillinger vedrøren-

de ferdsel og bruk av de mer sårbare

områdene hvor en ikke ønsker ferdsel.

Merking av stier kan nok til en viss

grad bidra til å bøte på dette, og det

vil være mulig å kanalisere trafikken inn

til Reinheim/Snøheim/Snøhetta langs

disse to hovedinnfartsårene. Samtidig

kan altså trafikken bli så stor at den når

terskelnivåer for når villreinens kryssing

av barrieren blir redusert eller opphø-

rer. Vi bygger våre vurderinger på resul-

tater som er presentert i kapittel 3.2 og

en lignende situasjon som den tydelige

barrieren ferdsel har ført til langs vegen

inn til Rondvassbu. Det er grunn til å

anta at den samlede barriereeffekten

for villreinen av aksene Kongsvold–

Reinheim og Hjerkinn–Snøheim vil

være større dersom man fjerner vegen,

og det opprettes flere parallelle stier

enn dersom man kontrollerer ferdselen

med buss. Innenfor dette scenariet kan

en også forvente større grad av spredt

ferdsel i de viktige beiteområdene mel-

lom Hjerkinn og Snøheim, som vil være

i større konflikt med villreinen enn om

folk blir fraktet i buss helt inn til foten av

Snøhetta. Utvikling av attraksjoner og

aktiviteter i tilknytning til villreinsentret

på Hjerkinn kan også ha potensial til å

redusere presset på de indre og mer

sårbare delene av området.

Fjerning av vegen vil medføre at en

tur inn til Snøheim eller en topptur til

Snøhetta vil være minst en todagers tur.

Dette vil gjøre et besøk mer eksklusivt

og attraktivt for enkelte brukere, mens

andre får redusert eller ekskludert sin

mulighet til å nå toppen. De strategiske

valgene knyttet til for hvem skal man til-

rettelegge Snøhetta for, er avgjørende

for videre utvikling av området.

Et annet viktig forhold, som vi har

argumentert for tidligere i rapporten,

er at det er avgjørende for en robust

vinn–vinn-situasjon at løsningene

som velges forstås og har legitimitet

hos så mange aktører som mulig. En

fullstendig fjerning av vegen har blitt

møtt av stor motstand lokalt, og for-

ståelsen for en slik beslutning vil være

enda mindre nå etter at Snøheim

allerede er etablert. Dette trekker i

retning av at vegen bør beholdes, for-

utsatt et velfungerende bussregime.

Fri ferdsel på Snøheimvegen

Et siste scenario er mulighetene ved

å ha fri ferdsel på Snøheimvegen.

Fra et villreinperspektiv mener vi

at dette klart vil være det dårligste

alternativet.

Fri ferdsel vil medføre at ferdselen på

og ut fra Snøheimvegen blir langt mer

uforutsigbar og åpner for langt større

ferdsel i den potensielle barrieren for

villreinen mellom Snøheimvegen og

Stroplsjødalen. Dette vil nok avhenge

en del av hvordan en tilrettelegger for

parkering langs vegen, men fri ferdsel

vil helt klart medføre mer ferdsel

og dermed forstyrrelser i beite- og

trekkområdene mellom Hjerkinn og

Snøhetta.

Fri ferdsel vil også medføre at en må

opprette bedre og større muligheter

for parkering ved enden av vegen.

Tidligere har vegen vært stengt

ved nasjonalparkgrensa. Uavhengig

av om vegen skal driftes med buss

eller om det skal være fri ferdsel

vil vi tilrå at en kjører helt fram til

Snøheim. Dette skyldes det viktige

trekkområdet som krysser vegen ved

nasjonalparkgrensa og som vil bli

sterkt forstyrret dersom en skulle

opparbeide parkeringsfasiliteter her.

Alternativet med fri ferdsel og til tider

stor biltrafikk helt inn til Snøheim vil

også redusere naturopplevelsen av

området. Det er også grunn til å anta

3.1 Ferdse

3.2 Villrein 3.3 Samfunn

Ferdse

Villrein Samfunn

5. ANBEFALINGER

4. 1 Ressurser, hensikter og verdivurderinger

4. 2 Regimeskiftenes uttrykk i landskapet

4. 3 Næringsutvikling – på fjellet og/eller i bygda

4. 4 Kunnskapsbasert forvaltning, læreprosesser og sosiale nettverk

4. 5 Målstyrt forvaltning

4. 6 Fokusområder som verktøy

4. 7 Scenarier for Snøheimvegen

Ressurser, hensikter

og verdivurderinger

Regimeskiftenes uttrykk

i landskapet

Næringsutvikling –

på fjellet og/eller i bygda

Målstyrt forvaltning Fokusområder

som verktøy

Scenarier for

Snøheimvegen

Kunnskapsbasert forvaltning,

læreprosesser og

sosiale nettverk

at dette vil skje i et regulert bussregime

også, og opplevelseskvaliteten for de

fleste vil nok isolert sett være størst

om veganleggene tilbakeføres i sin hel-

het. De fleste som besøker området

har preferanser for stillhet og ro, samt

gode naturopplevelser i natur uten for

mange menneskelige inngrep.

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

Det er et overordna mål å bevare vill-

reinens leveområder og å bedre reinens

vandringsmuligheter mellom ulike fjell-

og funksjonsområder, samtidig som en

ønsker å sikre verdiskaping og en positiv

utvikling i bygdene rundt villreinområde-

ne. Målene knytta til bevaringen av villrei-

nens leveområder berører derfor mange

dimensjoner og gjenspeiler en visjon om

større helhet i de ulike landskapene vi fin-

ner på Dovrefjell.

Robusthet og tilpasningsevne vil komme

til å være viktig for bevaringsmålene og

institusjonene som skal utøve forvaltning

og planlegging i Dovrefjell–Sunndalsfjella.

Det er flere grunner til det. En grunn

er at stadige regimeskifter, med ulike

5 Det hele fjellet –

oppsummering og

anbefalinger

prioriteringer, har medført betydelig

fragmentering av villreinens leveom-

råder og bidratt til en situasjon hvor

villreinstammene ikke bør miste mer

av sine viktige funksjonsområder.

Hensynet til viktige trekkområder, og

viktige beitearealer, gjør at forvalt-

ningen må prøve å finne fram til mer

robuste løsninger hvor en unngår at

forvaltningsmål og valgte forvaltnings-

løsninger utfordres og uthules av

kompromisser. Analysene fra de tre

delprosjektene, samt diskusjonene i

denne sluttrapporten, leder fram til

de anbefalingene vi har valgt å gi.

3.1 Ferdse

3.2 Villrein 3.3 Samfunn

Ferdse

Villrein Samfunn

5. ANBEFALINGER

4. 1 Ressurser, hensikter og verdivurderinger

4. 2 Regimeskiftenes uttrykk i landskapet

4. 3 Næringsutvikling – på fjellet og/eller i bygda

4. 4 Kunnskapsbasert forvaltning, læreprosesser og sosiale nettverk

4. 5 Målstyrt forvaltning

4. 6 Fokusområder som verktøy

4. 7 Scenarier for Snøheimvegen

Ressurser, hensikter

og verdivurderinger

Regimeskiftenes uttrykk

i landskapet

Næringsutvikling –

på fjellet og/eller i bygda

Målstyrt forvaltning Fokusområder

som verktøy

Scenarier for

Snøheimvegen

Kunnskapsbasert forvaltning,

læreprosesser og

sosiale nettverk

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

5.1 Legitimitet i

forvaltningen

Vi anbefaler at det legges betydelig

arbeid i å oppnå en større legitimitet

i forvaltningen gjennom en bedre

samordning og samstemthet mel-

lom lokale, regionale og nasjonale

verne myndigheter.

I de ulike diskusjonskapitlene har vi

påpekt flere forhold og forutsetnin-

ger for en mer robust bevaring av

Dovrefjell–Sunndalsfjella generelt og

for Hjerkinnplatået spesielt, og vi har

påpekt betydningen av likebehandling,

både på et generelt nivå og gjennom

konkrete eksempler. Ulike interes-

segrupper må ha forståelse for de

valgene som er gjor t gjennom at det

er en logikk mellom de ulike beslutnin-

gene som tas – enten det primært er

med tanke på økologiske, økonomiske,

lokale eller nasjonale interesser, og

enten det er snakk om store eller små

beslutninger.

Generelt sett har de lokale forvaltnings-

modellene bred støtte, og det er heller

ikke den daglige forvaltningen i mindre

saker som virker å være problematisk.

Vi har derimot vist at det er store og

gjennomgripende saker med nasjonale

interesser som først og fremst er pro-

blematiske – som vedtaket om tilbake-

føring av skytefeltet, diskusjonene rundt

Snøheimvegen og reetableringen av

Snøheim. Det er ved å se disse sakene

i sammenheng med de mange mindre

sakene i den daglige forvaltningen, samt

de bevisste eller ubevisste verdivalgene

som ligger til grunn for lovverk og ret-

ningslinjer, at man bedre kan forstå den

generelt lave tiltroen til den samlede

verneforvaltningen.

Felles kunnskapsplattform og lik begreps -

forståelse er svært viktig for aksep-

ten og legitimiteten til en målstyrt

forvaltning. Denne bør legge klare og

forståtte premisser for det framtidige

handlingsrommet, slik at urørte eller

sårbare funksjonsområder kan bevares.

På en mindre skala, og i situasjoner

som er reverserbare, kan adaptiv eller

eksperimentelle forvaltningstiltak være

aktuelle. Ved større inngrep eller tiltak

må man ta hensyn til de landskaps-

endringene som vil skje og hvordan

dette vil påvirke folks bruk og oppfat-

ninger av hva som er akseptabel eller

uakseptabel bruk. Slik kan man bygge

opp under prinsippet om en robust

vinn–vinn-situasjon.

For å oppnå en robust vinn–vinn-

situasjon på Dovrefjell, må målsetnin-

ger, institusjoner og beslutninger ha en

indre logikk som de aller fleste aktører

forstår og aksepterer – i alle fall alle

aktører som stiller seg bak forutset-

ningen om at en kan og vil oppnå en

vinn–vinn-situasjon mellom bruk og

vern av fjellet.

Et av problemene er næringslivets og

lokalbefolkningens generelt manglende

tillit til forvaltningen av verneområdene.

Vi mener at verneforvaltningens legiti-

mitet er avhengig av at den oppfattes

rettferdig i forhold til de målsetningene

og premissene som ligger til grunn. Det

vil si at det bør gå an å være uenige i

premissene, men likevel ha tiltro til

forvaltingen dersom den oppleves

konsistent. Vår tolkning er at stort sprik

mellom enkelte beslutninger har vært

en betydelig faktor for å undergrave

legitimiteten. Dersom ikke forvaltnin-

gen oppleves troverdig vil dette skape

et dårlig utgangspunkt for naturbasert

gründervirksomhet i nært samarbeid

med vernemyndighetene.

5.2 Kunnskapsbasert og

konsekvent behandling

av aktører

Vi anbefaler å se på hvordan man i

større grad enn i dag kan oppnå en

kunnskapsbasert likebehandling av

ulike aktører. Utgangspunktet for are-

alforvaltningen, som også er slått fast

i Naturmangfoldloven, er at den skal

være kunnskapsbasert. Å reflektere

kritisk over hva prinsippet om kunn-

skapsbasert forvaltning faktisk innebæ-

rer, og å se dette i sammenheng med

prinsippet om likebehandling, tror vi

er avgjørende dersom en skal forvente

å oppnå legitimitet til forvaltningen og

en robust vinn–vinn-situasjon.

Konkret vil dette si at man bør unngå,

og eventuelt vurdere å fjerne, regule-

ringer som legger opp til forskjellsbe-

handling av folk, organisasjoner eller

aktiviteter.

DNT sin rolle er helt sentral gjennom

den generelle unntaksbestemmelsen i

vernebestemmelsene om at blant annet

«turistforeninger» kan drive organisert

ferdsel uten særskilt tillatelse, gjennom

eget punkt i vernebestemmelsene om

Snøheim turisthytte og gjennom den

faktiske åpningen av Snøheim og trafik-

ken dette fører med seg på vegen og i

fjellet. I dag har det som regnes som

«tradisjonelt og enkelt friluftsliv» forrang

framfor andre friluftslivsaktiviteter. Det

bør ikke være slik at det stilles mindre

krav til kunnskap når det gjelder tradi-

sjonell turvirksomhet enn andre aktivi-

teter, for da vil det være makten over

begrepene som er styrende, og ikke

hvilken effekt aktiviteten har på villrei-

nens leveområder. Lite tyder på at såkalt

tradisjonelle aktiviteter generelt er min-

dre forstyrrende enn såkalt moderne,

spesielt med tanke på barriereeffektene

fotturister skaper langs populære ferd-

selsårer. Tradisjoner er en viktig del av

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

kulturen, og vil spille en rolle når målset-

ningene fastsettes, men når aktiviteter

skal vurderes opp mot vern bør i første

rekke kunnskap legges til grunn.

For beslutninger rundt mindre inngrep

og aktiviteter som er reversible kan

det, som redegjort for i kapittel 4.4,

legges til grunn et adaptivt forvalt-

ningsprinsipp. For større irreversible

inngrep må vurderingene gjøres ut fra

kunnskapen som foreligger, og man må

eventuelt ta i bruk føre-var-prinsippet

dersom kunnskapen er utilstrekkelig.

Adaptiv forvaltning er dermed ikke en

erstatning for bruk av føre-var-prinsip-

pet, men kan brukes situasjonsbestemt,

avhengig av kunnskapsnivå og tiltakets

omfang og reverserbarhet.

I likhet med annen tradisjonell turvirk-

somhet må også jakta vurderes opp

mot verneformålet. Jakt er, og vil også

i framtida være, et viktig forvaltnings-

verktøy og en viktig identitetsmarkør

i lokalsamfunnene. Men det er ulike

måter å organisere jakta på, og en bør

følge tett utviklingen som skjer i måtene

å utøve jakt på og se om det er mulig å

regulere jakta på en måte som reduse-

rer stresset på villreinen, samtidig som

forvaltningsverkøyet opprettholdes og

jakttradisjonene tas vare på.

Med Snøheim får DNT større rotfeste

i området, en ny bruk av stinettet vil

etablere seg og ferdselen i og rundt

Snøhettamassivet vil sannsynligvis øke

betydelig. Med sin beliggenhet vil også

Snøheim kunne være et attraktivt sted

for bedrifter å ha samlinger. Det ligger

altså godt til rette for at DNT kan arran-

gere turer og kurs med utgangspunkt i

Snøheim. Allerede har DNT planlagt

og markedsført en rekke organiserte

turer for 2013, blant annet gjennom

Stroplsjødalen og fra hytte til hytte rundt

Snøhettamassivet. Samtidig er det grunn

til å tro at det økte fokuset på, og bruken

av, området også vil skape et større

trykk fra andre kommersielle aktører.

Det er viktig at forvaltningsmyndighe-

tene har så god oversikt som mulig på

ferdselen i området, og det er vanskelig

å se gode grunner til at DNT som en av

de største næringsaktørene i området

skal behandles på annen måte enn andre

aktører som ønsker å drive lignende

organisert ferdsel. Dette kan begrunnes

både med viktigheten av å overvåke og

kontrollere ferdselen i forhold til villrei-

nen og med viktigheten nevnt ovenfor av

likebehandling av ulike aktører. Samtidig

er det altså en forutsetning at utvikling,

etablering og drift av aktivitet i området

skjer innenfor begrensinger som set-

tes og som ivaretar det grunnleggende

målet om å bevare villreinens bruk og

tilgang til Hjerkinnplatået.

På bakgrunn av kunnskapen fra pro-

sjektet og noen faktorer knyttet til

prosesser innen planlegging og forvalt-

ning har vi kort oppsummert noen

forhold som vi mener er er viktige for

å oppnå en robust vinn–vinn-situasjon

Dovrefjell–Sunndalsfjella-området:

•

En fleksibel, handlingsdyktig, kunnskapsbasert, stedsbetinget og ressurssterk

forvaltning

•

En forvaltning med sterk involvering og konsekvent behandling

•

En forståelse av at økosystem er dynamiske og ikke uforanderlige og stabile

•

En felles forståelse av situasjonen og tilstanden, og enighet om handlingsrom

•

Rom for å prøve ut tiltak, eventuelt forkaste tiltak, korrigere kursen eller endre

innholdet i forvaltningen

•

En bevissthet rundt at iverksatte tiltak institusjonaliseres og skaper en praksis

som kan være vanskelig å reversere

•

En prosess forankret i eksisterende lovverk

•

Politiske avgjørelser som bygger på en prosess som er etterprøvbar og som kan

dokumenteres gjennom faktakunnskap, formalisering og spesifisering

•

En forvaltning som tilegner seg og etterlyser kunnskap fortløpende både på

nasjonalt og lokalt nivå

•

Forskning og kunnskapsinnhenting som har basis i et bredt spekter av faglige og

metodiske tilnærminger

” Adaptiv forvaltning er

dermed ikke en erstatning

for bruk av føre-var-

prinsippet, men kan brukes

situasjonsbestemt, avhengig

av kunnskapsnivå og tiltakets

omfang og reverserbarhet.

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

5.3 Strategiske langsiktige

forvaltningsmål

Vi mener å ha påvist noen viktige

forhold i Dovrefjell–Sunndalsfjella-

området som krever kontinuitet i

forvaltningsmål og langsiktig strategisk

planlegging.

De viktigste strategiske valgene er alle-

rede tatt ved opprettelse av verneom-

råder, verneregler og operasjonalisert

i gjeldene forvaltningsplaner. Det er

også en del områder i Dovrefjell–

Sunndalsfjella som ikke har vernestatus.

Det er viktig å se hele Dovrefjell–

Sunndalsfjella-området i sammenheng,

alle typer bruk, og ikke minst se verne-

områdene i sammenheng med rand-

områdene utenfor (se figur 5.3.1 som

illustrerer prinsippene).

Vi har på bak grunn av tidli gere diskusjo ner

knyttet til langsiktige forvaltningsmål kort

oppsummert noen retningslinjer for å få

til en vinn–vinn-situasjon i forvaltningen

av Dovre fjell– Sunndalsfjella-området:

5.4 Blikket rettet mot

fokusområder

Vi anbefaler å rette blikket mot

bestemte fokusområder. For forvalt-

ningen er det viktig å rette oppmerk-

somheten mot geografiske områder

som er av stor betydning og hvor en

har muligheter til å påvirke utvikling.

Vi har definert flere fokusområder

i Dovrefjell–Sunndalsfjella og har

rangert disse ut fra de tverrfaglige

resultatene som er presentert i denne

rapporten. Områdene er rangert på

en skala fra nasjonalt og internasjonalt

viktige til områder av mer lokal verdi.

Områdene er også rangert i forhold

til hvor krevende de vil være i forhold

til tilrettelegging. Variasjonen her er

stor, i enkelte områder er informasjon

om villrein passende tiltak, mens en i

andre områder vil måtte ta i bruk svært

omfattende og kostbare virkemidler

som vil kreve en samordning av offent-

lige interesser på høyt nivå.

•

Styrke viktige trekk-korridorer mellom

funksjonsområdene

•

Hindre økt bruk og ferdsel i viktige funksjonsområder i de

kritiske sesongene

•

Hindre økt tilrettelegging og bruk i viktige refugieområder

for villrein sommerstid

•

Hindre økt tilrettelegging og bruk i de mest urørte

områdene for å bevare denne kvaliteten for de

besøkende for framtiden. Dette gjelder også i de viktigste

innfallsportene til disse områdene

•

Utvikle besøksstrategier for viktige innfallsporter og

forbindelseslinjer til randområdene. (Sterk tilrettelegging

og service i et fåtall viktige lokaliteter vil kunne øke og/

eller konsentrere bruk og ferdsel til disse områdene)

•

Utvikle langsiktige styringsverktøy for å lede trafikken

bort fra konfliktområder og til ønskete områder

•

Utvikle innfallsportene til de viktigste lokalitetene i

samarbeid med lokalt næringsliv

” De viktigste strategiske

valgene er allerede tatt ved

opprettelse av verneområder,

verneregler og operasjonalisert

i gjeldene forvaltningsplaner.

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

Figur 5.3.1. Kartene illustrerer de viktige prinsippene ved langsiktig strategisk planlegging i

området. Øverst til venstre viser de viktigste trekk-korridorene mellom funksjonsområdene i

Dovrefjell–Sunndalsfjella-området. Kartet øverst til høyre viser ferdselsintensitet og GPS-data

fra reinsdyr for månedene juli, august og september. Noen områder har lav ferdsel og høy

konsentrasjon av GPS-data fra reinsdyr i de årene som er målt. Kartet nederst til venstre viser

områder som ligger lengre unna enn 2,5 kilometer fra infrastruktur som merket stier eller

turisthytte, eller andre større tekniske inngrep som hytter, veger, master og lignende. Kar tet

nederst til høyre viser de viktigste forbindelseslinjene inn i Dovref jell–Sunndalsfjella-området,

der stiplede linjer angir områder som hadde størst bilturisme i 2012.

Resultatene fra delprosjekt 1 viser at

Hjerkinnplatået og området øst for

Snøhettamassivet utgjør en stor og

viktig del av områdets samla høst- og

vinterbeiter. Tilgang til disse områ-

dene beror på at reinen kan krysse

Stroplsjødalen og de trange passasjene

gjennom Kjelsungdalen, Mjogsjødalen og

Lesjøtelet. Det er flere viktige fokusom-

råder i Snøhetta, men tilrettelegging og

restaurering av disse kan ikke kompense-

re for et eventuelt tap av beite og funk-

sjonsområdene i Hjerkinnplatået. I tillegg

til dette kommer betydningen av de

mulige trekk-korridorene til Knutshø

og Rondane som også avhenger av at

reinsdyra har tilgang til Hjerkinnplatået.

Kartlegging av ferdsel og brukere i

Dovrefjel–-Sunndalsfjella viser at ferd-

selsintensiteten er relativt lav i store

deler av Snøhettaområdet og at hoved-

tyngden av ferdsel er konsentrert til

enkelte veldefinerte innfallsporter ved

Hjerkinn, Grønbakken og Kongsvold.

Bruken av dette fjellområdet og

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

motivasjonen for bruk og ferdsel har

endret seg i løpet av den siste tiårspe-

rioden, og vi har dokumentert en trend

som går i retning av mer selvrealisering

og tilrettelagte opplevelser og som er

tilpasset travle hverdager. Resultatene

viser også at det er et betydelig poten-

siale for et marked som etterspør denne

typen opplevelser og at denne typen

bruk etter alt å dømme vil øke i framtida.

Ønskemålene om mer tilrettelagte og

opplevelsesbaserte aktiviteter kan være

både positive og negative for villrein.

Positive fordi det åpner for tilrettelegging

og styring av bruk, negative dersom en

ikke evner å beskytte sårbare områder.

Reetableringen av Snøheim og opp-

rettelsen av Norsk Villreinsenter med

egen driftsenhet på Hjerkinn har utvil-

somt lagt nye føringer for den videre

utviklingen i området. Dette innebærer

til dels utfordringer med økt ferdsel,

men også store muligheter for positiv

utvikling, næringsvirksomhet, formidling

av kunnskap, samarbeid og økt fokus

på bevaring av området generelt og

villrein spesielt. Den framtidige for-

valtningen må så snart som mulig ta

stilling til hvordan en skal håndtere den

endrede ferdselen dette medfører. Det

er et stort behov for en forent og plan-

messig utvikling dersom skytefeltet og

arealene øst for Snøhettamassivet skal

kunne beholdes som framtidige funk-

sjonsområder for villrein. For å lykkes

med det må en se både utfordringer

og muligheter med at disse valgene alle-

rede er gjort, og at både Snøheim og

Villreinsentret nå ligger som premisser

i dette landskapet. Men Snøheim gjen-

nom DNT og Villreinsenteret er ikke

bare statiske premissleverandører, de

er også aktører med et betydelig med-

ansvar og mulighet til å påvirke hvordan

det framtidige landskapet skal være.

5.5 Anbefalinger for de

enkelte fokusområdene

I det etterfølgende skal vi kort beskri-

ve de ulike fokusområdene i Snøhetta

og de konkrete anbefalingene vi ser i

hvert av områdene. En oversikt er gitt

i tabell 5.5.1.

E6 og jernbane over Dovrefjell

Aksen Dombås–Kongsvold er godt

dokumentert som et tidligere viktig

trekkområde mellom Snøhettaområdet

og Rondane–Knutshø. I dag, og med

dagens størrelse på villreinbestandene,

er det svært lite eller ingen utveksling

av rein mellom disse områdene på

grunn av trafikkårer og infrastruktur

på strekningen. I forhold til GPS-data

og andre data (Jordhøy m.fl. 2012)

kan det se ut som om Hjerkinnshøe

og områdene ved Grønbakken og ned

til Kongsvold kan være sentralt med

tanke på utveksling mellom Snøhetta

og Knutshø. Likeledes er området

rundt Fokstua sentralt med tanke på

utveksling mellom Rondane nord og

Snøhetta. Ferdsel er målt på en rekke

lokaliteter langs denne aksen. For å

beholde framtidige muligheter for å

reetablere dette trekket er det viktig

at det ikke legges tyngre og irreveribel

infrastruktur i det framtidige trekkom-

rådet. De viktige potensielle trekkom-

rådene ved Hjerkinnshøe, Grønbakken

mot Knutshøområdet og ved Fokstua

mot Rondane, bør skjermes for videre

utbygging som ødelegger mulighetene

for at en i framtida kan gjenåpne disse

trekkorridorene. Aktuelle avbøtende

tiltak i disse områdene er tuneller for

både E6 og jernbane. Dette vil komme

til å bli svært kostbare tiltak som må ses

i sammenheng med samfunnsmessige

behov og nytteverdier av å utbedre

eksisterende eller kommende samferd-

selstiltak. Behovet for, og målsetningen

om å fjerne barrierene over Dovrefjell,

må derfor løftes inn i gjeldene planverk

” Ønskemålene om

mer tilrettelagte og

opplevelsesbaserte aktiviteter

kan være både positive og

negative for villrein.

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

Tabell 5.5.1. Oppsummering av fokusområdene som er omtalt i prosjektet med hensyn på verdivurdering (A–Nasjonalt, B–Regionalt, C–

Lokalt), mål, indikator, standard, tiltak og overvåking.

Navn Verdi Mål Indikator Standard Tiltak Overvåking

E6/Jernbane AReetablere

trekk mot

Rondane og

Knutshø

Rein krysser Må utvikles,

eksempelvis >10 %

av bestanden

Hindre inngrep/ferdsel

som legges inntil

eksisterende infrastruktur.

Utrede mulighet for

overgang.

Overvåke offentlige

plandok. for

området

Torbudalen–

Aursjøen–

Dalsida

AReetablere

øst—vest-trekk

Rein krysser Må utvikles,

eksempelvis >10 %

av bestanden

Hindre inngrep/ferdsel

som legges inntil

eksisterende infrastruktur

Overvåke offentlige

plandok. for område

Hjerkinn-

platået

(samlet)

BOpprettholde

rotasjonstrekk

Rein krysser Hoveddelen av

bestanden krysser

over i løpet av året,

og arealunnvikelsen

reduseres langs

Snøheimvegen og i

Stroplsjødalen

Håndtere trafikken

inn Stroplsjødalen og

Snøheimvegen, samt

hindre spredt trafikk

august og september ved å

utvikle attraktive områder

i randsonen

Ferdselstellere,

GPS-folk-metodikk,

surveys, «sett rein»

Stroplsjø-

dalen

BOpprettholde

rotasjonstrekk

Rein krysser Samme som over Håndtere trafikken inn

Stroplsjødalen så den

ikke overstiger 200–300

personer per dag i august/

september

Ferdselsteller, «sett

rein»

Snøheim-

vegen

BOpprettholde

rotasjonstrekk

Rein krysser Samme som over Frakte folk forbi

trekkorridor og hindre

spredt ferdsel i terrengene

på og langs Snøheimvegen

GPS-folk,

ferdselstellere, «Sett

rein»

Torbuhalsen BReetablere

øst–vest-trekk

Rein krysser

barrieren

Må utvikles,

eksempelvis >10 %

av bestanden

Hindre ferdsel ettervinter,

Ikke åpne Ausjøveg før

1. juni.

Observasjon

ettervinter – folk

og rein

Gåsbue BReetablere

øst–vest-trekk

Rein krysser Må utvikles,

eksempelvis >10 %

av bestanden

Usikkert om dette tiltaket

vil ha ønska effekt

Ingen

Reinsvatnet CGi tilgang til

områder videre

nordvest

Rein bruker

områdene i

nordvest

Arealunnvikelse av

områder som utgjør

mer enn 10 % av

villreinområdets

beiteressurser, og

som ikke har vært i

bruk siste 20 år

Fjerne T-merking sørside

Reinsvatnet og flytting av

turisthytte til nordsiden.

Ferdselsteller, «sett

rein»

Soløyfjellet CTilgang viktige

vinterhabitat på

fjelltangen

Rein bruker

tangen

vinterstid

Arealunnvikelse av

områder som utgjør

mer enn 10 % av

villreinområdets

beiteressurser, og

som ikke har vært i

bruk siste 20 år

Hindre ytterligere

infrastruktur i området

Observasjon «sett

rein» vinterstid, evt.

ferdselsteller

Eikesdalen

(plan)

CRedusere

påvirkning

på villreinens

habitater og

trekk

Endefjell.

Opprettholde

dagens

arealbruk og

trekk

Opprettholdelse av

dagens arealbruk og

trekk

Lage en god plan for

utvikling av området

Overvåke

trafikk og trekk

Aursjødammen

Lesjøtelet COpprettholde

dagens

arealbruk og

trekk

Opprettholde

dagens

arealbruk og

trekk

Opprettholde

dagens arealbruk og

trekk

Hindre tiltak som øker

ferdselen i området

Overvåke hvordan

endrete regimer i øst

påvirker ferdselen i

området

Bjorli COpprettholde

dagens

arealbruk

Endefjell.

Opprettholde

dagens

arealbruk

Opprettholde

dagens arealbruk

Ingen tiltak nødvendig.

Hindre utbygging av

infrastruktur videre inn i

fjellet.

Ingen

Sæterfjellet COpprettholde

dagens

arealbruk

Endefjell.

Opprettholde

av dagens

arealbruk

Opprettholde

dagens arealbruk

Ingen tiltak nødvendig. Ferdselsteller

Tjønnglupen

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

bruker deretter skytefeltet og platået

øst for Snøhettamassivet som høst- og

vinterbeiter. Til sammen bidrar dette til

at dyra har det vi har kalt et rotasjons-

trekk rundt Snøhetta. Topografien og

det til tider sterkt drenerende landska-

pet i dette området gjør at det er flere

tydelige flaskehalser og trekkområder

som dyra er avhengige av. Villreinens

trekk og kryssing av området øst for

Snøhetta vurderes å være avgjørende

for å opprettholde funksjonell bruk av

villreinområdet.

Tidligere Hjerkinn skytefelt har et

stort potensial for framtidig reiseliv og

lokal næringsutvikling, både på grunn

av attraksjonene som finnes der og

fordi det er lett tilgang til området for

store besøksmasser fra E6 og jern-

bane. Selv om vegene og det meste av

infrastrukturen i området er vedtatt

fjernet i løpet av ryddeperioden, vil

området trenge en god plan for fram-

tidig infrastruktur. Området er vurdert

innlemmet i de øvrige verneområdene,

samtidig som disse nå er gjenstand for

både en kommuneplanprosess og en

regional planprosess. Det er avgjørende

GPS-data har registrert interessante

utviklingstrekk, og det kan se ut som

om reinen i større grad enn tidligere

er i ferd med å bevege seg inn mot

Torbuhalsen på senvinteren, og ta seg

videre inn i de nordvestlige deler av

østområdet. Det er grunn til å følge

denne situasjonen nøye i åra framover

og se på disse trekkmulighetene fram-

for alternativ plan om tiltak/kunstig

tange ved Gåsbu.

Hjerkinnplatået

På tross av barrieren som er skapt av E6

og jernbane, har reinsdyra i Snøhetta

fortsatt en årssyklus og en stedvis og

årstidsavhengig preferanse for beiteom-

rådene. I hovedtrekk innebærer dette

at dyra gjerne står relativt langt vest i

forbindelse med kalving og gjennom

den første delen av sommeren. De øst-

lige områdene og platået øst for selve

Snøhettamassivet er lite brukt fra og

med april og gjennom den første delen

av sommeren. Sommerstid har dyra

de seinere åra hatt tilhold i de nord-

lige områdene mellom Åmotsdalen og

Drivdalen. I løpet av sommeren trekker

dyra sørover, krysser Stroplsjødalen og

slik at det seinere kan fremmes for

konseptutvalgsutredning og eventuelt

komme med i nasjonal transportplan.

Slik kan både kostnader og nytteverdi

av tiltaket for samfunnet generelt og

for lokalt næringsliv belyses. Grensen

for hva som skal kunne aksepteres eller

ikke av nye utbygginger i trekksonene

langs E6/jernbane avhenger av hvilke

inngrep som enkelt kan fjernes igjen

av forvaltningsmyndighet hvis det er

politisk vilje for å åpne trekkveiene i

framtiden. Det er avgjørende at man

skiller mellom reversible og irreversible

tiltak i disse områdene.

Torbudalen–Aursjøen–Dalsida

Nest etter Dovrebarrieren er regule-

ringen av Aura- og Litledalsvassdraget

og tilhørende veganlegg og senere

kraftlinjer og hyttebygging det største

naturinngrepet i Snøhettaområdet.

Dalsida og Torbudalen var opprinnelig

et viktig knutepunkt mellom øst- og

vestområdet, der flokkene kunne van-

dre fritt uten vesentlige hindringer.

Dette er dokumentert gjennom omfat-

tende registreringer av kulturspor og

annen informasjon, spesielt på Dalsida.

DOMBÅS

Lesjøtelet

Hjerkinn-

platået

Stroplsjødalen

Snøheimvegen

Soløyfjellet

Sæterfjellet

E6 og jernbane

Torbu d a len

Torbuhalsen

Reinsvatnet

Aursjøen

Dalsida

Gåsbue

Eikesdalen

Bjorli

OPPDAL

Figur 5.5.1. Kart som viser de respektive

fokusområdene.

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

at alle aktuelle planprosesser samkjøres,

og at alle planer, innenfor og utenfor

verneområdene, er i overensstem-

melse og bygger opp under et felles

mål om en robust vinn–vinn-situasjon.

Vi mener derfor at det innen rammen

av vedtaket om tilbakeføring, og så

raskt som mulig, må lages en helhetlig

plan for videre utvikling av området,

der alle aktører er representert, og der

man også kan finne de gode løsningene

og tilpasningene i forhold til villrein.

FoU-prosjektet har samlet inn data på

eksisterende bruk og attraksjoner. Våre

data viser at området er viktig høst- og

vinterområde, og at våren og den første

delen av sommeren er den minst pro-

blematiske perioden på året i forhold til

villrein. Vi har også påpekt betydningen

av trekkområdene ved Kjelsungdalen

og Mjogsjødalen og betydningen disse

har sammen med Stroplsjødalen og

Snøheimvegen for reinsdyras rota-

sjonstrekk rundt Snøhettamassivet. Vi

mener skytefeltet er en unik mulighet

for å legge langsiktige gode planer for

utvikling av området, fordi man starter

med ganske blanke ark med hensyn til

eksisterende bruk og infrastruktur. Med

den beliggenhet dette området har i

forhold til E6 og jernbane vil en strategi

der man forsøker å hindre all bruk være

en dårlig strategi, og vil være langt fra

en ønsket robust vinn–vinn-situasjon.

Samtidig er det svært viktig at en ikke

etablerer bruk eller lineære inngrep

som gir barrierer eller vesentlig negativ

påvirkning på villrein. Framtidig belast-

ning på dette området må også ses i

sammenheng med inngrep, ferdsel og

belastningen i aksen Hjerkinn, Snøheim

og Stroplsjødalen. Eventuell bruk og

utvikling av skytefeltet må derfor skje

med utgangspunkt i at en allerede har

valgt å reetablere Snøheim med de

konsekvenser det har for ferdsel i områ-

det og belastningene dette medfører.

Stroplsjødalen

Stroplsjødalen er den første barrieren

reinsdyra møter på sitt trekk sørover

fra sommeroppholdsområdene i

nord. Registrering av ferdselen i fjellet

(Gundersen m.fl. 2013c) viser at dyras

trekk inn på Skytefeltet og kryssing

av Stroplsjødalen og Snøheimvegen

er på en tid hvor det også er betyde-

lig ferdsel i fjellet generelt og i disse

områdene spesielt. Nærmere 10

000 turer blir gjennomført inn mot

Stroplsjødalen sommerstid fra T-merka

stier fra Kongsvold, Grønnbakken,

Snøheim og Åmotsdalen. Kongsvold er

også den innfallspor ten som sammen

med Snøheimvegen og topptur

Snøhetta, klart generer mest ferdsel

i Dovrefjell–Sunndalsfjella-området.

Dose–respons-analyser i prosjektet

indikerer at ferdselen i dalen allerede er

på et kritisk høyt nivå i forhold til å opp-

rettholde trekkvegen i august måned.

Dette er et område det er spesielt

viktig å ha oversikt over all organisert

ferdsel.

Snøheimvegen

Registreringer av ferdsel med bruk av

privatbil inn Snøheimvegen viser en

konsentrasjon av folk og stopp/parke-

ring med bil ved nasjonalparkgrensa,

som i stor grad er i konflikt med de

viktigste trekkvegene for villrein i

området utover i august–septem-

ber. I tillegg oppholder folk seg i stor

grad langs vegen og sprer seg ut på

korte turer i terrengene langs vegen.

Prøveprosjektet med skyttelbuss i 2012

medførte omtrent like mange besø-

kende som med privatbil (ca. 10 000

personer), men konsentrasjonen av folk

ble forflyttet til endestopp Snøheim, og

ferdsel langs stien opp mot Snøhetta.

Området ved Snøheim og videre opp

mot Snøhetta er uinteressant habitat

for villreinen. Det var tilsvarende nes-

ten ikke opphold av folk langs vegen

eller i terrengene rundt med skyttel-

bussregime, noe som skyldes at folk ble

fraktet helt inn til Snøheim og at det

var ferdselsforbud for deler av vegen.

Skyttelbuss vil kunne gi forvaltningen

kontroll over situasjonen, også med

den økte trafikken som forventes i

framtida, og man kan styre ferdselen

ved å regulere skyttelbussen med hen-

syn til avgangstider, stoppesteder og

antall personer, samtidig som man bør

forby annen ferdsel langs vegtraseen.

Av tre mulige scenarier har vi vurdert

det som best å beholde vegen, men at

det samtidig innføres strenge begrens-

ninger på bruk og at det opprettes et

driftsregime som innebærer bruk av

buss helt inn til Snøheim. Både det vi

vurderer som det beste og det vi vurde-

rer som det verste av de tre scenariene

innebærer å beholde vegen. Dersom

det vi anser som det beste alternativet

velges, vil det så lenge vegen ligger der

alltid være en mulighet for å endre regi-

met og åpne for fri ferdsel. Det vil si at

vi forutsetter en prosess som sikrer at

alle relevante aktører både er involvert

og stiller seg bak et eventuelt bussre-

gime. Hvordan en på best mulig måte

kan sikre seg mot slike «omkamper»

må det være opp til aktørene i samar-

beid å komme fram til, men vi mener

det er helt avgjørende, og en betingelse

for forskningsgruppa sin konklusjon, at

et eventuelt bussregime institusjona-

liseres på en måte som forplikter alle

aktører i et langsiktig perspektiv. I de

pågående og kommende planproses-

sene, det være seg regionale planer,

kommuneplaner eller verne- og for-

valtningsplaner, bør dette inngå som et

viktig tema å drøfte, avgjøre og nedfelle

i formelle, forpliktende og langsiktige

føringer eller bestemmelser. De ulike

planene må samkjøres og være i over-

ensstemmelse når det gjelder framtidig

bruk av Snøheimvegen.

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

Vi mener at det også er viktig at en rela-

tivt raskt avklarer dette, og at aktørene

som skal jobbe med disse problemene

i løpet av kort tid gis mandat og arena

for å jobbe videre med problemstillin-

gene. Hittil har forskningsprosjektet og

arbeidet i prosjektets styringsgruppe

ivaretatt dette. Dersom det går for lang

tid mellom prosjektavslutning og opp-

start av arbeidet med å videreutvikle

arbeidet og et eventuelt bussregime,

risikerer en at det star tes mange og

politiserte interessekamper, noe som vi

har påpekt som svært uheldig i forhold

til å kunne oppnå det vi omtaler som en

robust vinn–vinn-situasjon.

Torbuhalsen

Torbuhalsen er et typisk pressområde

mht. potensielle konflikter mellom vill-

rein og mennesker. Sommerstid, uke

22–40, med nesten 6 000 biler på

vegen, og ferdsel ut fra turisthytter, pri-

vathytter og langs T-merka stinett, gjør

det svært vanskelig for reinen å krysse.

I de mest aktuelle tidene for trekk, på

senvinteren, er trafikken på et lavt nivå.

Det er grunn til å overvåke vintersi-

tuasjonen videre for både villrein og

ferdsel. Vi vurderer dette som det mest

aktuelle potensielle utvekslingsområde

mellom vest- og østområdet og har

derfor satt betydningen av dette fokus-

området svært høyt.

Reinsvatnet og Osbumagasinet

Det er potensielle trekkområder

lenger nord i Torbudalen, tangene

mellom Osvatnet og tangene mellom

Sandvatnet, Langvatnet og Osvatnet i

Osbumagasinet, samt det smale områ-

det vest for Holbuvatnet. Disse områ-

dene bør overvåkes videre. Områdene

ved Reinsvatnet i Sunndalsfjella er et

viktig trekkområde for reinen, der

plasseringen av Reinsvassbu og ferdsel

langs sørsiden av Reinsvatnet har vært

et tema i forhold til trekkmulighetene

reinen har videre utover i Vikebotn.

Ferdselen i området er dokumentert

og det er noen flere som bruker stien

på nordsiden (650 passeringer) enn

sørsiden (480) av vannet. Flytting av

hytte til nordsiden vil forskyve tyngde-

punktet for ferdsel vekk fra det viktige

trekkområdet på sørsiden av vannet.

Gåsbue

Reetablering av terskel ved Gåsbue for

å knytte sammen vest- og østområdet

har lenge vært et tema. GPS-data i

området viser at reinen i liten grad

nærmer seg terskelområdet. Samtidig

viser detaljerte ferdselsregistreringer

at det er en del ferdsel i området, ut

fra de private hyttene på senvinteren,

og mange ulike brukere om sommeren.

Etablering av terskel ved Gåsbue vur-

deres å være et prosjekt med høy risiko

for å mislykkes.

Soløyfjellet

I tillegg til å finne vinterbeiter på platået

øst for Snøhettamassivet har reinen

i Snøhetta også en del gode vinter-

beiter på begge sider av Åmotsdalen.

Soløyfjellet som ligger som et tange-

område nord for Åmotsdalen er et slikt

viktig vinterbeiteområde. Tilgangen til

dette vinterbeiteområdet avskjæres

av Snøfjellstjønna, og området her er

preget av en god del ferdsel og hytter.

Vi anser dette som et sårbar t og viktig

trekkområde for reinen i Snøhetta, og

har derfor satt betydningen av dette

området relativt høyt. Bruk av veg,

hytter, turiststi og merka snøscooter-

løype er dokumentert å være relativ

beskjeden senhøstes og vinterstid, men

ser likevel ut til å redusere reinens til-

gjengelighet til dette tangeområdet. Vi

anbefaler at situasjonen følges videre,

og at det legges særlig vekt på området

mellom Snøfjellstjønna og Åmotsdalen

som så langt ser ut til å være mest

brukt av villrein.

” Både det vi vurderer

som det beste og det vi

vurderer som det verste av de

tre scenariene innebærer å

beholde vegen.

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

Eikesdalen (plan)

Det har lenge vært planer om å utvikle

Eikesdalen på sørsiden ved Finnsetlia

til vintersportdestinasjon med skihei-

ser, nedkjøringstraseer og tilhørende

infrastruktur – herunder hyttegren-

der. Anlegget i Eikesdalen vil etter all

sannsynlighet generere mer trafikk inn

i høyfjellet. Eikesdalen har ikke samme

muligheter som Bjorli til å utvikle skiløy-

petraseer og annen infrastruktur nede

i dalen eller parallelt med fjellet i rand-

sonen, og har derfor i utgangspunktet

et større negativt potensial for villrein.

En utvikling i dette området som

begrenses til liene ned mot Eikesdalen

er problemfri med hensyn til villrein.

Utvikling som medfører klassiske fot-

turer, toppturer og frikjøring og en

dreining av aktivitet mot helårsbruk, og

dermed generelt mer omfattende bruk

av landskapet i flere ulike sesonger, er

derimot å betrakte som negativt for

villreinen. Det er derfor, og etter vårt

syn, tre forhold som er spesielt viktig å

ta hensyn til når det gjelder utviklingen

av Eikesdalen: 1) unngå økt ferdsel ut

fra Aursjøveien som kan hindre villrein-

trekket nedenfor Aursjødammen og

over Torbuhalsen, 2) unngå aktiviteter

som eventuelt griper langt innover høy-

fjellet inn fra skiheisen og 3) kanalisering

av trafikk langs oppkjørte skiløyper, og

unngå videreutvikling av forbindelseslin-

jer Eikesdalen–Bjorli vinterstid.

Lesjøtelet

Lesjøtelet sentralt i Snøhettaområdet

har spesielle funksjonskvaliteter for

reinen, som viktig beiteområde, som

viktig trekkområde mellom øst og

vest, og som et område som har vær t

relativt fredelig for reinen utenom

jaktsesongen. Området er også et

sentralt knutepunkt for all ferdsel vest

for Snøhettamassivet. Konfliktene mot

rein vil i første rekke være periodene

fra august og utover høsten, da reinen

bruker gode beiteområder og passerer

området som en del av rotasjonstrek-

ket rundt Snøhettaområdet. Ferdsel i

den nevnte periode gjennom dalførene

Kjelsungdalen og Mjogsjødalen kan virke

forstyrrende på trekket, men slik det er

i dag er denne trafikken i Lesjøtelet så

langt inn i fjellet relativ beskjeden.

Bjorli

Bjorli har vært et av fokusområdene

for prosjektet. I dette området var det

viktig å prøve å avklare i hvilken grad

hytter og tilrettelegging med oppkjørte

løyper i høyfjellet er i konflikt med vill-

rein. GPS-data fra radiomerka villrein

som er samlet inn, og likeså verdiklas-

sifiseringen av leveområdene, viser at

områdene nært til Bjorli bare i beskje-

den grad inneholder viktig vinterhabitat

for villrein. De mulige konfliktene rundt

villrein var knytta til ei stikka og opp-

kjørt rundløype. Vår konklusjon er at

denne løypa og skiaktivitet i tilknytning

til den ved Bjorli har liten betydning for

villrein i dette området. For framtida er

det viktig at en fortsetter med å ha en

tilrettelegging parallelt med dalføret, og

at en unngår en framtidig ferdselsakse

på tvers av fjellet i retning Eikesdal.

Med dette som bakgrunn ser vi ingen

aktuelle behov for særlig tilrettelegging i

Bjorliområdet og vurderer derfor dette

fokusområdet relativt lavt, med infor-

masjon om å ferdes i villreinfjellet og

ønsket atferd i møte med villrein som

eneste aktuelle tiltak.

Sæterfjellet

De siste 25 årene har trekanten mel-

lom Stroplsjødalen, Drivdalen og

Åmotsdalen vært det viktigste opp-

vekstområdet for fostringsflokkene på

forsommeren. En problemstilling er

i hvilken grad en utvidelse av område

for skiferutvinning innover denne

fjelltangen vil hemme reinens bruk av

området. Veg opp til skiferbruddet

er den høyest beliggende bomvegen

i Dovrefjell–Sunndalsfjella-området

(1270 moh.) og det er om lag 1 000

passeringer på stien videre inn mot

Tjønnglupen sommerstid. Steinbruddet

er på et endefjell og dagens aktivitet i

steinbruddet berører ikke trekkveger til

andre funksjonsområder. Steinbruddet

på Sæterfjellet, slik det ligger i dag, har

derfor liten eller ingen betydning for

reinen i Snøhetta. Det er likevel grunn

til å følge både utviklingen av steinbrud-

det og ferdselen i området, da vegen

kan ha et større besøkspotensial som

kan berøre sårbare oppvekstområder

for reinen sommerstid.

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

6 En robust vinn–vinn-

situasjon på Dovrefjell

Vi anbefaler at det jobbes for å oppnå

en robust vinn–vinn-situasjon på

Dovrefjell.

Kunnskapsbaser t forvaltning fordrer at

de ulike aktørene har nok felles kunn-

skap til å fastsette og forstå felles mål,

slik at landskapet, og forvaltningen av

landskapet, ikke forvitres av at beva-

ringsmålene til stadighet utfordres

gjennom stadige kompromisser som

forringer helheten og robustheten i det

sosio-økologiske landskapet. Gjennom

dette forskningsprosjektet mener vi å

ha bidratt til et slikt felles kunnskaps-

grunnlag. Vi har også synliggjort at en

klarere definering av, samt en gjensidig

forståelse og aksept for, aktørenes

handlingsrom er nødvendig for å oppnå

det vi har benevnt som en robust

vinn–vinn-situasjon.

For å oppnå en robust vinn–vinn-

situasjon må det for det første etable-

res felles overordnede målsetninger

som alle aktørene i størst mulig grad

stiller seg bak. For det andre må det

utvikles og etableres institusjoner,

både formelle og uformelle, som gjør

det mulig både å utforme og å oppnå

slike felles målsetninger. For det tredje

bør hver enkelt beslutning bidra til å

oppfylle målsetningene, være i størst

mulig grad forankret i institusjonene

og være begrunnet i et ønske om å

oppnå en balanse mellom økologiske,

økonomiske, lokale og nasjonale inter-

esser. Det vil likevel i et demokratisk

system kunne oppstå situasjoner der

en slik balanse mellom interesser ikke

er oppnåelig eller ønskelig fra aktører

med makt over enkeltbeslutninger. Da

må eventuelt de verdivalgene som blir

tatt være transparente, og både for- og

motargumenter, fordeler og ulemper,

må bli lagt like åpent fram.

Når det gjelder de biologiske beva-

ringsmålene har vi foreslått en kon-

kretisering i form av geografiske fokus-

områder, der vi har samlet data som

dokumenterer både villreinens areal-

bruk og menneskets bruk og ferdsel. Vi

har i denne rappor ten gjort forsøk på å

skalere fokusområdene og har pekt på

at enkelte fokusområder synes relativt

problemfrie, mens andre områder er

langt mer komplekse og vil kreve aktiv

tilrettelegging på nasjonalt nivå dersom

en skal lykkes med å bevare eller resti-

tuere disse som funksjonsområder for

villrein.

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

7 Referanser

Adey, P. 2010. Mobility. London, Routledge. 267 s.

Adger, N. W. 2000. Social and ecological resilience: are they related?

Progress of Human Geography 24: 347-364.

Andersen, R . & Hustad, H. (red.) 2004. Villrein og samfunn. En

veiledning til bevaring og bruk av Europas siste villreinfjell. - NINA

Temahefte 27. Trondheim.

Benjaminsen, T. A. & Svarstad, H. 2010. Politisk økologi: miljø, men-

nesker og makt. Universitetsforlaget, Oslo. 251 s.

Berkes, F. & Turne, N. J. 2006. Knowledge, Learning and the Evolution

of Conservation Practice for Social-Ecological System Resilience.

Human Ecology 34: 479-494.

Berntsen, B. 2011. Grønne linjer: natur- og miljøvernets historie i

Norge: Unpub.

Bråtå, H. O. 2001. Forvaltningen av villreinen og dens ressurssystem

i Rondane. Belyst i et arenaperspektiv med mak t og kunnskap

som teoretiske innfallsvinkler. Avhandling for dr.scient. graden. Det

matematisk-naturvitenskapelige fakultet. Universitetet i Oslo.

Bråtå, H. O. 2003. Forvaltningen av villreinen og dens ressurssystem

i Rondane. Utmark 1- 2003.

Bråtå, H.O. 2003. The Norwegian system for wild reindeer manage-

ment – major development since the 19th century. Rangifer: 14:

29-36.

Bråtå, H. O. 2005. Kriterier for en bærekraftig villreinforvaltning - et

samfunnsvitenskapelig perspektiv på forvaltning av bestander og

arealer. ØF Rappor t 13. Østlandsforskning, Lillehammer. 157 s.

Bråtå, H.O., Hagen, S .E. & Overvåg, K. 2010. Villreinen og villreinfjellet

som kilde til verdiskaping og samfunnsutvikling. ØF-rapport

6/2010, Østlandsforskning, Lillehammer.

Council of Europe. 2000. European Landscape Convention.

European Treaty Series no. 176. Council of Europe. Strasbourg.

Cresswell, T. & Merriman, P. (ed.). 2011. Geographies of Mobilities:

Practices, Spaces, Subjects. Farnham, Ashgate. 276 s.

Daugstad, K., Svarstad, H. & Vistad, O. I. 2006. A case of conflicts in

conservation: Two trenches or a three-dimensional complexity?

Landscape Research 31: 1-19.

Direktoratet for naturforvaltning. 2010. Naturarven som verdis-

kaper. http://www.dirnat.no/verdiskaping/

Direktoratet for naturforvaltning. 2012. Prosjektene i naturarven

som verdiskaper. http://www.dirnat.no/content/500041355/

Prosjektene-i-naturarven-som-verdiskaper.Nedlastet 25.04.2012

Direktoratet for naturforvaltning. 2013. Inngrepsfrie naturområder

i Norge. Direk toratet for naturforvaltning. http://dnweb12.dirnat.

no/inon/

Duchesne M., Côte´ S. D. & Barrette C. 2000. Responses of wood-

land caribou to winter ecotourism in the Charlevoix Biosphere

Reserve, Canada. Biological Conservation 96: 311–317

Emmelin, L. & Kleven, T. 1999. A paradigm of Environmental

Bureaucracy? Attitudes, thought styles, and world views in the

Norwegian environmental administration. NIBR`s Pluss Series

5-99, Norsk institutt for by- og regionforskning, Oslo.

Falldor f, T. 2012. Habitat selection of wild r eindeer at Hardanger vidda

- Norway. PhD thesis, University of Hamburg, Institute for

Geoscience. 135 s.

Falleth, E. I. & Hovik, S. 2006. Lokal forvaltning av store verneom-

råder. Evaluering av kommunal forvaltning i Setesdalen Vesthei-

Ryfylkeheiane. NIBR-rapport 18, Norsk institutt for by- og

regionforskning, Oslo. 109 s.

Finansdepartementet, 2002-2003. St.prp. 65, Tilleggsbevilgninger

og omprioriteringer i statsbudsjettet medregnet folketrygden.

Finansdepartementet, Oslo

Flemsæter, F. Rønningen, K. & Holm, F. E. 2013. Dovrefjells moralske

landskap. Rapport 4/13. Trondheim: Norsk senter for bygdeforskning.

Flø, B. E. 2012. Arealpress i utmark. PLAN 3-4: 76-79.

Gaukstad, E. & Sønstebø, G. 2003. Nordens landskap. Forprosjekt

for oppfølging av den europeiske landskapskonvensjonen.

TemaNord 2003:550. Nordisk Ministerråd, København.

Gundersen, V., Andersen, O., Kaltenborn, B. P., Vistad, O. I. & Wold,

L. C. 2011. Målstyrt forvaltning – Metoder for håndtering av ferd-

sel i verneområder. NINA Rapport 615. 102 s. + vedlegg

Gundersen, V., Andersen, O., Wold, L. C., Nerhoel, I., Fangel, K.,

Vistad, O. I. & Båtstad, K. R. 2013a. Ferdsel i Snøhettaområdet

– Del 1. Dokumentasjonsrapport fra 12 spørreundersøkelser.

NINA Rapport 933. 99 s.

Gundersen, V., Nerhoel, I. & Wold, L. C. 2013. Ferdsel i

Snøhettaområdet – Del 2. Fokusområder og lokaliteter. NINA

Rapport 934. 120 s.

Gundersen, V., Nerhoel, I., Strand, O. & Panzacchi, M. 2013. Ferdsel i

Snøhettaområdet – Sluttrapport. NINA Rapport 932. 70 s.

Holder, J. 2006. Environmental assessment: the regulation of deci-

sion making. Oxford University Press, Oxford. 400 s.

Holling, C. S. 1978. Adaptive environmental assessment and man-

agement. Wiley, Chichester. 377 s.

Holling, C. S., Schindler, D. W., Walker, B. W. & Roughgarden, J. 1995:

Biodiversity in the functioning of ecosystems: an ecological syn-

thesis. In Biodiversity Loss: Economic and Ecological Issues, ed. By

Perrings, C., Maler, K.-G., Folke, C ., Holling C. S. & B.-O. Jansson.

Cambridge University Press, Cambridge, s. 44-83.

Jordhøy, P. 2001. Snøhettareinen. Snøhetta forlag. 272 s.

Jordhøy, P., Sørensen, Strand, O., Andersen, R. & Panzacchi, M. 2012.

Villreinen i Snøhetta- og Knutshøområdet. Status og leveområde.

NINA -Rapport 800. 102s. + vedlegg.

Kaltenborn, B. P., Qvenild, M. & Nellemann, C. 2011. Local gover-

nance of national parks: The perception of tourism operators in

Dovre-Sunndalsfjella National Park, Norway. Norwegian Journal

of Geography 65: 83-92.

Kuenzi, C. & McNeely, J. 2008. Nature-Based Tourism. International

Risk Governance Council Bookseries, 2008, Volume 1: 155-178.

Locke, H. & Dearden, P. 2005. Rethinking protected area categories

and the new paradigm. Environmental Conservation 32: 1-10.

Macpherson, C . B. 1978. The meaning of property. In Property.

Mainstream and Critical Positions, ed. C. B. Macpherson, 1-13.

Toronto: University of Toronto Press. 207 s.

Manly, B. F. J., McDonald, L. L., Thomas, D. L., McDonald, T. L. &

Erickson, W. P. 2002. Resource Selection by Animals: Statistical

Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51

Analysis and Design for Field Studies, 2nd edn. Kluwer Academic

Publishers. Boston. MA.

McIntosh, A., Stayner, R & Carrington, K. 2008. Resilience in Rural

Communities Literature Review, Armidale: University of New

England - Centre for Applied Research in Social Science. 48 s.

Miljøverndepartementet. 2009. Lov om forvaltning av naturens

mangfold (Naturmangfoldloven) LOV-2009-06-19-100 Oslo:

Miljøverndepartementet.

Morin, K. M. 2003. Landscape and environment: Representing and

interpreting the world. In: Holloway, S.L., Rice, S.P., Valentine, G.

(Eds.), Key Concepts in Gepgraphy. Sage, London, s. 319-334.

Nellemann, C., Vistnes, I., Jordhøy, P. & Strand, O. 2001. Winter dis-

tribution of wild reindeer in relation to power lines, roads and

resorts. Biological Conservation 101: 351-360.

Panzacchi, M., Van Moorter, B., Jordhøy, P. & Strand, O. 2012.

Learning from the past to predict the future: Modeling archa-

eological findings and GPS data to quantify reindeer sensitivity

to anthropogenic disturbance in Norway. Landscape Ecol. DOI

10.1007/s10980 -012-9793-5

Panzacchi M, Van Moor ter B, Andersen R. & Strand O. In press.

A road in the middle of one of the last wild reindeer migrations

routes in Norway: crossing behavior and threats to conservation.

Ra ngifer.

Perkins, H. C. 2006. Commodification: re-resourcing rural are-

as. Handbook of Rural Studies. P. Cloke, T. Marsden and P. H.

Mooney. London, Sage. s. 243-257.

Phillips, A. 2003. Turning ideas on their heads: A new paradigm for

protected areas. George Wright Forum 20: 8-32.

Pimm, S. L. 1984: The complexity and stability of ecosystems. Nature

307: 321–26.

Reimers, E., Eftestol, S. & Colman, J. E. 2003. Behavior responses of

wild reindeer to direct provocation by a snowmobile or skier. —

Journal of Wildlife Management 67: 747-754.

Reimers, E., & Colman, J. E. 2006. Reindeer and caribou (Rangifer)

response to human activity. Rangifer 26: 55-71.

Rønningen, K. & Frisvoll, S. 2012. Ramsarområdene i Frøya, Hitra

og Ørland : rammebetingelser og muligheter for bruk og vern.

Rapport 6/12. Norsk senter for bygdeforskning, Trondheim. 53 s.

Setten, G. & K. M. Brown. 2009. Moral Landscapes. In International

Encyclopedia of Human Geography, eds. R. Kitchin and N. Thrift.

Elsevier, Oxford. s 191-195

Skogland, T. 1986. Movements of tagged and radio-instrumented

wild reindeer in relation to habitat alteration in the Snøhetta

region, Norway. - Rangifer Spesial Issue No. 1: 267-272.

Skogland, T. 1994. Villrein - fra urinnvåner til miljøbarometer. - N.W.

Damm & Søn A.S. Teknologisk forlag. 143 s.

Solberg, E., Jordhøy, P., Strand, O., Aanes, R., Loisen, A., Sæther, B-E.

& Linnell J. D. C. 2001. Effects of density-dependence and climate

on the dynamics of a Svalbard reindeer population. Ecography 24:

441- 451.

Spedding, N. 2003. Landscape and Environment: Biophysical pro-

cesses, biophysical forms, in: Holloway, S.L., Rice, S.P., Valentine, G.

(Eds.), Key Concepts in Geography. SAGE Publications, London,

s. 281-303.

Stock, P. & Burton, R.J.F. 2011. Defining Terms for Integrated (Multi-

Inter-Trans-Disciplinary) Sustainability Research. Sustainability 3:

10 9 0 - 1113 .

Strand, O., Bevanger, K. & Falldorf, T. 2006. Villreinens bruk av

Hardangervidda – sluttrapport fra Rv7 prosjektet. NINA Rapport

131. 67 s.

Strand, O., Jordhøy, P., Mossing, A., Knudsen, P. A., Nesse, L., Skjerdal,

H., Panzacchi, M., Andersen, R. & Gundersen, V. 2011a. Villreinen

i Nordf jella. Status og leveområde. NINA Rapport 634. 77 s. +

vedlegg.

Strand, O., Panzacchi, M., Jordhøy, P., Andersen, R., & Bay, L. A.

2011b. Villreinens bruk av Setesdalsheiene- Sluttrapport fra GPS

merkeprosjektet 2006- 2010. NINA Rapport 694. 145 s.

Thomassen, J., Strand, O., Gundersen, V., Fangel, K., Næss, C., Eide,

N. E., Rønningen, K., Flemsæter, F., Ydse, H., Sørensen, R. &

Skorem, J. 2009. FoU-prosjekt knyttet til villrein, ferdsel og inngrep

i Snøhettaområdet - Dialogseminar på Norsk Villreinsenter Nord

22. – 24. april 2009. NINA Rapport 481. 99 s.

Vik, J., Bye-Larsen, I. & Aasetre, J. 2011. Bruk og vern – Brytninger om

demokrati. I: Haugen, M. & Stræte, E.G. (red). Rurale brytninger.

Tapir. s. 179-202.

Vistad, O. I., Eide, N. E., Hagen, D., Nellemann, C., Framstad, E.,

Erikstad, L., Gjershaug, J. O. & Vistnes, I. 2007. A. Overvåkning av

verneområde. B. Forslag til overvåkningsplan for vernekvaliteter,

ferdsel og påverknad i verneområda på Dovrefjell. Eit pilotpros-

jekt. NINA Rappor t 188. 80 s.

Vistnes, I., Nellemann, C, Jordhøy, P, & Strand O. 2004. Effects of

infrastructure on migration and range use of wild reindeer. Journal

of Wildlife Management 68: 101-108.

Vistnes I. & Nellemann, C. 2008. The matter of spatial and temporal

scales: a review of reindeer and caribou response to human activ-

ity. Polar Biology 31:399–407.

Wegge, B. 1997. Villreinen i Rondane. AiT Enger AS, Otta. 309 s.

Wolfe, S. A., Griffith, B. & Wolfe, C. A . G. 2000. Response of rein-

deer and caribou to human activities. Polar research 19: 63-73.

Aanes, R., Sæther, B, Solberg, E.J., Aanes, S., Strand, O. & Øritsland

N. A. 2003. Synchrony in svalbard reindeer population dynamics.

Canadian Journal of Zoology 81: 103-110.

Aas, Ø. (ed.), Vistad, O. I., Dervo, B. K., Eide, N. E., Kaltenborn, B. P.,

Haaland, H.,Andersen, O., Svarstad, H., Skår, M. & Nellemann, C.

2003. Bruk og for valtning av nasjonalparker i fjellet. - Internasjonale

erfaringer med forvaltning av menneskelig virksomhet i nasjonal-

parker. - Kartlegging av næringsaktivitet i Dovrefjell-Sunndalsfjella,

Femundsmarka og Reisa nasjonalparker. - Litteraturstudie av øko-

logiske, kultur faglige og sosiale effekter av turisme i verneområder.

- NINA Fagrapport 72. 83 pp.

Aasetre, J. 2000. Holdninger og kultur i norsk naturforvaltning. Dr.

Polit. avhandling. Fakultet for samfunnsvitenskap og teknologile-

delse. Geografisk institutt. NTNU. Trondheim.

NINAs publikasjoner

NINA Rapport

Dette er en elek tronisk serie fra 2005 som erstatter de tidligere seriene NINA Fagrappor t, NINA

Oppdragsmelding og NINA Project Report. Normalt er dette NINAs rappor tering til oppdrags-

giver etter gjennomført forsknings-, overvåkings- eller utredningsarbeid. I tillegg vil serien favne mye

av instituttets øvrige rapportering, for eksempel fra seminarer og konferanser, resultater av eget

forsknings- og utredningsarbeid og litteraturstudier. NINA Rapport kan også utgis på annet språk

når det er hensiktsmessig.

NINA Temahefte

Som navnet angir behandler temaheftene spesielle emner. Heftene utarbeides etter behov og

serien favner svært vidt; fra systematiske bestemmelsesnøkler til informasjon om viktige problem-

stillinger i samfunnet. NINA Temahefte gis vanligvis en populærvitenskapelig form med mer vekt på

illustrasjoner enn NINA Rapport.

NINA Fakta

Faktaarkene har som mål å gjøre NINAs forskningsresultater raskt og enkelt tilgjengelig for et

større publikum. De sendes til presse, ideelle organisasjoner, naturforvaltningen på ulike nivå, poli-

tikere og andre spesielt interesserte. Faktaarkene gir en kort framstilling av noen av våre viktigste

forskningstema.

Annen publisering

I tillegg til rapporteringen i NINAs egne serier publiserer instituttets ansatte en stor del av sine

vitenskapelige resultater i internasjonale journaler, populærfaglige bøker og tidsskrifter.

NINA Temahefte

Norsk institutt for naturforskning

NINA Hoved kon tor

Postadresse: Postboks 5685 Sluppen, NO-7485 Trondheim

Telefon: 73 80 14 00, Telefaks: 73 80 14 01

E-post: firmapost@nina.no

Organisasjonsnummer 9500 37 687

http://www.nina.no

ISSN 0804-421X

ISBN 978-82-426-2542-7

Samarbeid og kunnskap for framtidas miljøløsninger

Cumulative effects of infrastructure and human disturbance: a case study with reindeer

Article

Full-text available

Sep 2021
LANDSCAPE ECOL

Context Within Rangifer ranges, many studies focus on expanding infrastructure and human activity negatively influencing habitat use. Little documentation exists on how disturbances act in synergy (i.e. cumulative effects), nor methods to test such effects. Objectives (1) Investigate how cumulative disturbance at different distances affects reindeer habitat use and (2) at what disturbance levels and distances loss of habitat functionality occurs. Methods Disturbance intensity levels for trails and infrastructure were based on expected amount of human activity, on a scale from 1 to 6. To test cumulative disturbance, we adapted the multi-grain method and summed-up disturbance intensity levels within “disturbance distance intervals” (0–0.25, 0.25–1, 1–2 km, etc. instead of 0–0.25, 0–1, 0–2 km, etc.), and tested reindeers’ avoidance using GPS data for 2011–2018. Results We found decreased habitat use within 0.25 km with increasing cumulative disturbance for snow free and winter seasons. For spring, a similar effect occurred up to 1 km. Reductions in use in areas with highest cumulative disturbance within these zones were between 92 and 98%. Strongest avoidance during spring supports previous studies. Comparatively, the multi-grain approach showed negative effects up to 3 km. Conclusions Our approach provides novel results and precisely estimates where cumulative effects actually occur. Reindeer in our study tolerate low intensities of human disturbance, while further increase in disturbance intensity reduces habitat functionality. We suggest clustering future human developments within areas of high disturbance, i.e. where functional habitat use is already lost or highly reduced. Our method can be used for other areas and species.

The beat of the mountain: a transdisciplinary rhythmanalysis of temporal landscapes

Article

Oct 2018

This article discusses how studying rhythms can help us better understand and manage spatiotemporal tensions in social-ecological landscapes, highlighting the potential of rhythmanalysis as a tool for crossing scientific and methodological borders. The empirical material is from a study of human and non-human users and uses of the highly valued Dovrefjell mountain area in Norway, with particular attention to the much-debated Snøheim Road. We take an in-depth view of three different, but interrelated, rhythms at Dovrefjell and discuss how intervening through rhythms can be a fruitful way to approach landscape management. By simultaneously ‘listening’ to different rhythms, this approach helps us to understand and reduce spatiotemporal tensions between social, cultural and ecological uses of a landscape.

Rethinking protected area categories and the “new paradigm

Article

Full-text available

Mar 2005
ENVIRON CONSERV

The World Conservation Union (IUCN) plays a global leadership role in defining different types of protected areas, and influencing how protected area systems develop and are managed. Following the 1992 World Parks Congress, a new system of categorizing protected areas was developed. New categories were introduced, including categories that allowed resource extraction. Since that time there has been rapid growth in the global numbers and size of protected areas, with most growth being shown in the new categories. Further-more, the IUCN has heralded a ‘new paradigm’ of protected areas, which became the main focus of the 2003 World Parks Congress. The paradigm focuses on benefits to local people to alleviate poverty, re-engineering protected areas professionals, and an emphasis on the interaction between humans and nature through a focus on the new IUCN protected area categories.The purpose of this paper is to examine critically the implications of the new categories and paradigm shift in light of the main purpose of protected areas, to protect wild biodiversity. Wild biodiversity will not be well served by adoption of this new paradigm, which will devalue conservation biology, undermine the creation of more strictly protected reserves, inflate the amount of area in reserves and place people at the centre of the protected area agenda at the expense of wild biodiversity. Only IUCN categories I–IV should be recognized as protected areas. The new categories, namely culturally modified landscapes (V) and managed resource areas (VI), should be reclassified as sustainable development areas. To do so would better serve both the protection of wild biodiversity and those seeking to meet human needs on humanized landscapes where sustainable development is practised.

Behavior Responses of Wild Reindeer to Direct Provocation by a Snowmobile or Skier

Article

Full-text available

Oct 2003

To better understand the effect of winter tourism and public recreation on wild mountain reindeer (Rangifer tarandus tarandus), we compared reindeer response distances after direct provocations by skiers and snowmobiles during 3 winters in Setesdal-Ryfylke, Southern Norway. Reindeer being provoked by a snow-mobile discovered the observer at longer distances than reindeer being provoked by a skier (370 [skier] vs. 534 [snowmobile] m; P = 0.002), while total flight (756 vs. 570 m; P = 0.037) and total distance moved (970 vs. 660 m; P = 0.008) by reindeer were shorter for snowmobile than skier provocation. The fright (328 [skier] vs. 328 [snowmobile] m), flight (281 vs. 264 m), and escape (543 vs. 486 m) distances due to skier or snowmobile provocation were not different (P > 0.05). For pooled data, fright distances of reindeer were affected by 2 other independent variables. Fright distance was longer when the animals were provoked from below rather than from above (P = 0.046), while their escape distances were longer when the animals were lying rather than when grazing prior to being provoked (P< 0.05). Based on maximum and minimum distance moved for all provocations pooled, daily estimated energy expenditure of reindeer increased between 31 and 590 kJ, representing 0.2 and 2.9% of their estimated total daily energy expenditure. Overall, provocations by skiers or snowmobiles revealed similar behavioral responses. An estimated maximum rate of 3 daily encounters between reindeer and skiers or snowmobiles during winter vacation and Easter would result in moderate energy costs that should be easily compensated for and thus have no demographic consequences. Increasing snowmobile use will, however, significantly expand the area where humans are in contact with reindeer during winter and spring, a period of negative energy balance for reindeer.

Local governance of national parks: The perception of tourism operators in Dovre-Sunndalsfjella National Park, Norway

Article

Full-text available

Jun 2011

Protected area management in Norway is undergoing institutional changes with the implementation of management models aimed at increased public participation. At the same time tourism enterprises are increasing in number within the protected areas. Greater levels of interaction with stakeholders place new demands on lead institutions in terms of communication, transparency, involvement, and power sharing. A governance perspective was used to examine some facets of the interaction between a local council managing a national park in Norway and tourism companies using the park for their operations. The main objective was to assess how the tourism sector perceives the cooperation and interface with the management institution. Semi-structured interviews were used, together with a framework of United Nations Development Programme principles of good governance: legitimacy and voice, direction, performance, accountability, and fairness. The results showed rather negative evaluations by the tourism sector, and operators expressed views, implying that the current management model fails to achieve most of the principles of good governance. Although based on a one-sided view by one group of stakeholders, the study suggests that lack of access to important processes and decisions, perceived bias towards traditional conservation, neglect of cultural heritage, and undue restrictions on access could have serious implications for developing an effective management model.

Synchrony in Svalbard reindeer population dynamics

Article

Full-text available

Feb 2011

We examined potential synchrony in the growth rates of three Svalbard reindeer (Rangifer tarandus platyrhynchus) populations and tested whether this pattern may result from correlated environmental variation. Two neighbouring populations had synchronized dynamics during the study period, while a more distant population showed different temporal variation. Climatic forcing (the Moran effect) was a likely synchronizing mechanism in combination with contrasting density-dependence patterns between the synchronous and asynchronous populations. Local climate was a more important synchronizing agent than a regional climate index (the Arctic Oscillation). Nevertheless, our results also suggest that variation in climate at a large scale may be important. Based on indirect measurements of dispersal/migration, our findings indicate that this factor does not play a key role in the spatial synchrony of Svalbard reindeer population dynamics.

Defining Terms for Integrated (Multi-Inter-Trans-Disciplinary) Sustainability Research

Article

Full-text available

Jul 2011

Our contemporary social and ecological problems, including climate change, peak oil and food security, necessitate solutions informed by multiple backgrounds that singular disciplines seem unable to provide, and possibly, are even incapable of providing. The increasing occurrence of multi-, inter- and transdisciplinary (MIT) research projects speak to the recognition of that necessity. But as the literature and our own experiences bear out, just calling a project “beyond disciplinary” or integrated does not necessarily yield the intended outcomes or make progress toward alleviating the hurdles of bridging disciplines. Here we examine the distinctions between three categories (multidisciplinary, interdisciplinary and transdisciplinary) of integrated research and offer reflections on how sustainability researchers can categorize their research to improve common understandings.

The matter of spatial and temporal scales: A review of reindeer and caribou response to human activity

Article

Full-text available

Mar 2007

Research on impacts of human activity and infrastructure development on reindeer and caribou (Rangifer tarandus) is reviewed in the context of spatial (m to many km) and temporal (min to decades) scales. Before the 1980s, most disturbance studies were behavioral studies of individual animals at local scales, reporting few and short-term (min to h) impacts within 0–2km from human activity. Around the mid 1980s, focus shifted to regional-scale landscape studies, reporting that Rangifer reduced the use of areas within 5km from infrastructure and human activity by 50–95% for weeks, months or even years and increased use of remaining undisturbed habitat far beyond those distances. The extent could vary with type of disturbance, sex, terrain, season, and sensitivity of herds. Of 85 studies reviewed, 83% of the regional studies concluded that the impacts of human activity were significant, while only 13% of the local studies did the same. Accurate assessment of impacts from human activity requires regional-scale studies, a pattern confirmed in a few long-term (decades) pre- and post-development studies. Such long-term studies are needed to improve understanding of both temporal and spatial patterns.

Biodiversity in the functioning of ecosystems: an ecological synthesis

Article

Effects of Infrastructure on Migration and Range Use of Wild Reindeer

Article

Sep 2009

We studied reindeer (Rangifer tarandus tarandus) distribution in relation to possible travel barriers (roads and power lines) in south-central Norway, 1997–2000, using lichen biomass as an indicator of reindeer use. We recorded lichen cover on both sides of potential barriers within comparable habitat in 42 sites for 3 different reindeer herds. We used cover–biomass regressions to assess the relationship between lichen cover and biomass. In 2 of the regions, lichen biomass was 5.3 times and 2.8 times higher in areas isolated by 2 parallel power lines and an adjacent winter-closed road compared to biomass on the other side of the potential barrier. In a third region, lichen biomass did not vary significantly between areas on either side of a single winter-closed road. Lichen biomass data suggested that wild reindeer used both sides of a closed road in winter, whereas 2 parallel power lines and a winter-closed road in combination reduced reindeer migration and resulted in very different grazing pressures on either side of the power lines, even 30 years after the power lines were constructed. Construction of power lines, and particularly parallel power lines, should thus be avoided in wild reindeer habitat. Fragmentation of wild reindeer ranges in Norway results in a substantial reduction in available ranges and traditional migration routes between important seasonal ranges, with a likely overall reduction in carrying capacity.

Response of reindeer and caribou to human activities

Article

Feb 2000
POLAR RES

Petroleum and mineral exploration and extraction, hydroelectric development, atmospheric transport of contaminants, timber harvesting and tourism are increasing worldwide, especially in the Arctic. This development may adversely affect populations of reindeer/caribou (Rangifer tarandus) which are the basis of subsistence economies for northern indigenous peoples. Our purpose is to present a survey of the literature that has investigated the response of reindeer/caribou to human activities. Individuals and groups of reindeer/caribou: 1) move away from point sources of disturbance; 2) increase activity and energy expenditure near disturbance; 3) delay crossing or fail to cross linear structures; 4) shift away from areas of extensive and intensive development; and 5) are killed by collisions with vehicles and by hunting along roads. Cows and calves during the calving season are the most easily disturbed group. Bulls in general and all reindeer/caribou during insect harassment are least likely to avoid development areas. Estimation of the proportion of a population that is exposed to disturbance and the implications of this exposure to annual energy budgets, survival and productivity of reindeer/caribou has received little attention. Future advances in understanding the implications of human disturbance to reindeer/caribou will require cumulative effects assessment at annual, population and regional scales. Although some level of cumulative effect is likely, clear separation of cumulative effects of development from natural variation in caribou habitat use and demography will be difficult.

Winter distribution of wild reindeer in relation to power lines, roads and resorts

Article

Oct 2001
BIOL CONSERV

Southern Norway holds the last remaining population of wild reindeer (Rangifer tarandus tarandus) in Europe. Roads, railroads, and power lines have fragmented the original population into 26 separate herds. The reindeer populations are regulated directly according to availability of winter forage. These winter ranges, generally at lower elevations, are however, often subjected to development. Effects of infrastructure and associated human activity on the distribution of wild reindeer during winter were investigated in the Nordfjella mountain region of western Norway. Systematic aerial surveys of the distribution of ca. 2500 reindeer were conducted during late winter 1986–1998. Areas within 2.5 km from power lines were used less than available in 6 of the 8 sampling years, and areas beyond this zone more than expected. Density of reindeer was 79% lower within 2.5 km from power lines compared with background areas, and increased with increasing distance from infrastructure for comparable habitat. Available forage in terms of lichen cover declined 15–30-fold with distance, and was lowest in the undisturbed areas with the highest density of grazing animals. Areas within 5 km from resorts or from roads and power lines in combination were avoided in all years. Continued construction of roads, power lines and cabin resorts endanger these available winter ranges, and hence the long term survival of the population.

Horisont Snøhetta

Abstract

Recommended publications

Kvalitet - hvordan vite hva som er gode helsetjenester?

Syntese av klorerte fettsyrer til bruk som standarder i miljøanalyser

Hva med de gjenstridige dokumentene? Fagreferentrollen i spesialsamlinger

Pronominale demonstrativer: nye perspektiver fra norsk og svensk